Når vi sammenlikner Sigbjørn Obstfelders dikt ?Jeg ser? fra 1893 med Lars Lillo Stenbergs lyriske tekst ?Hjernen er alene? fra 1989, ser vi med en gang at de har mye felles, og at Stenberg sannsynligvis kjenner Obstfelders dikt. Vi kan nesten snakke om en modernisert versjon, særlig når det gjelder innholdet /temaet.

Begge tekstene har en jeg-person i sentrum. Jeg-personen studerer omgivelsene rundt seg og undresje oover det han ser, han blir mer og mer skremt av det som omgir ham, og han ender med å føle seg alene og fremmedgjort fra verden rundt seg.

Når det gjelder oppbygning og virkemidler finner vi også likheter. Begge diktene har gjentakelse som det tydeligste virkemidlet, og i begge tilfeller er det ordet ?jeg? som blir gjentatt oftest. Ingen av diktene har enderim.

Den tydeligste forskjellen er allikevel oppbygningen av teksten. Mens Obstfelders dikt er modernistisk i formen, og verken har fast strofeoppbygning eller rytme, er Stenbergs tekst bygget opp etter et fast mønster hvor strofene har vekselvis sju og åtte linjer. Det kan ha sin forklaring i at ?Hjernen er alene? skal fungere som en sangtekst og derfor må ha en fast rytme for å passe til musikken.

Det at dette er en sangtekst, er antakeligvis også forklaringen på at setningen ?Hjernen er alene? blir gjentatt så veldig mange ganger på slutten. Men i tillegg til å være en musikalsk effekt,  er det selvfølgelig også med på å understreke budskapet, som langt på vei er det samme i begge tekstene: ?Mennesket er lite og alene i en stor, skremmende verden?.

I Et Dukkehjem (1879) av Henrik Ibsen tar Nora selv et valg og forlater sin ektemann og sine barn. Med realismen ble altså ekteskapelige problemer tatt opp for første gang, men miljøet som ble skildret var hovedsakelig det borgerlige hjem, altså ?de fine?.  De fattige var ennå ikke regnet med blant folk. Vi ser at hovedpersonen Nora selv kan styre sin skjebne og velge seg ut av situasjonen. 

Slik er det ikke i Lucie (1888) av Amalie Skram. Her blir hovedpersonen innhentet av skjebnen, og er dømt på forhånd til elendighet. Temaet i filmen er klasseskiller og samtidas debatt om seksualmoral. Hovedpersonene er advokaten Theodor Gerner og hans kone Lucie. Lucie var en attraktiv og seksuelt erfaren kvinne som hadde vært danserinne og Gerners elskerinne før de to giftet seg. Gerner er eldre enn Lucie, og er en rik enkemann. Det at de har så forskjellig bakgrunn gjør det vanskelig for dem å skape et hjem, og forholdet preges av hans sjalusi mot hennes fortid. Dette gjør at hun mister all sin livskraft. Etter en krangel rømmer hun fra hjemmet, og blir overfalt og voldtatt ute i byen. Da hun senere i filmen føder et barn som har den samme føflekk som voldtektsmannen, blir hun hysterisk og dette ender med at hun dør. Skjebnen har innhentet henne, hun med sin bakgrunn kunne ikke finne lykken. Lucie er et typisk eksempel på hvordan de naturalistiske forfatterne tok for seg de fattige og dårligere stilte i samfunnet, og viste hvor umulig det var for dem å bedre sin stilling. 

Amalie Skram var helt klart den største norske naturalistiske forfatteren. Den store nøden i samfunnet plaget henne veldig og hun brukte forfatterskapet sitt på å vise fram elendigheten. Hun ville vise hvordan de fattige virkelig hadde det, og at det ikke nødvendigvis var deres egen skyld. I tillegg til Lucie og trilogien Hellemyrsfolket er hun kjent for novellene Karens Jul og Forrådt, hvor hun tar opp kvinnesynet på 1800- og 1900-tallet.