Da var dagen kommet, dagen hvor jeg forlater Blogg.no og trer inn i en ny og mer sexy innpakning. Det er på nymusikkhverdag.net jeg kommer til å fortsette. Innholdsmessig blir det samme greiene som blir skrevet om, men innpakning er drøyt mye finere og mer profesjonelt, hvis jeg får lov til å si det selv. Denne siden kommer til å få stå i fred med alle 696 innlegg. Besøk den nye siden ved å trykke på linken under eller bildet øverst.

www.nymusikkhverdag.net

Foto: Drew Innis (ikke tatt på Revolver)

Trøblete konsertlyd har gjort en god del konsertopplevelser til skuffelser, og når de første ti sekundene av Hooray For Earth sin konsert hadde passert trodde jeg at det skulle skje igjen. Fordi det var nettopp sånn at lyden vi oppmøtte på Revolver lørdag 25. August fikk på første låten Hooray For Earth spilte sto kraftig i kontrast til det jeg forventet. På bandets nydelige album True Loves er det hardtslående, myke låter vi får, ikke støyete shoegaze som på Revolver. Etter jeg lot låten sparke fra seg litt justerte jeg ørene til å akseptere lydbildet og plutselig falt ting på plass.

Ja, lyden var i overkant skarp under den første delen av konserten, men bandet på scenen omfavnet det. De omfavnet feedbacken, de skarpe tonene og gjorde det beste ut av situasjonen. Jeg kunne til tider se hint av skrekkblandet fryd hos musikerne på scenen. Heldigvis for dem ble ting mye bedre utover i konserten, rent lydteknisk.

Første halvdel av konserten ble mer som en støy-/shoegaze-konsert istedenfor det jeg hadde forventa. Jeg, og en del andre, velger å sette bl.a merkelappen dreamgaze på band som dette, selv om det ikke dekker hele spekteret av lyder som ligger inni musikken til Hooray For Earth. Det er ikke bare svevende, men også hardt og til tider litt spektakulært. Singelen True Loves er utvilsomt megabra eksempel på nettopp det. Uansett, på Revolver ble drøyt halvparten av låtene bandet spilte pakket inn i en gitarlyd som lå et sted mellom fuzz og klang, gammel shoegaze altså. Låtene kledde dette uttrykket godt, så for min del ble den småskeive lyden et slags pluss, på et vis. Som nevnt så ble det mykere lyder mot slutten, og bandet mistet ikke grepet om låtene sine da heller. Et par hakk større, et par hakk klarere og to, kanskje tre hakk mer spektakulært. Til tross for at de bare var tre menn fra USA i en litt trang kjeller i Oslo.

Angelica's Elegy er et av de få banda på Riot Factory som jeg faktisk slet med å få helt tak på i mitt første møte med dem. Både Hazy Days of Yesteryear og Pictures of the Moon var gode låter, jeg klarte bare ikke å bli hodestups forelska sånn som med f.eks Dråpe og Bendik. Det var først med andre møte jeg virkelig følte at Angelica's Elegy var et band jeg likte. Dette andre møtet fant sted under årets by:Larm, på bandets konsert på Rockefeller Annex. Forsåvidt en av de kjipeste konsertscenene jeg noensinne har sett og hørt, men det er en historie for en annen dag. Selv om lyden var småkjip var det ingen tvil om at bandet inni lyden og låtene de spilte var gode. Angelica's Elegy sitt lydbildet har et par tonn med romklang i seg, men det er nok mer enn nok klarhet til at låtene ikke drukner i våt reverb. Takk og lov.

Cognitive Dissonance er, som de fleste EPer jeg har gjort anmeldelser av i år, fire låter. Det hele varer rundt atten minutter og starter med en sjøsyk melodi spilt på piano. Veda heter første låt og slentrer avgårde i et småskeivt men effektivt tempo. Etterhvert blir låten mindre sjøsyk, det er fremdeles svevende og mykt men med en fokusert og målbevisst struktur. Noe jeg forsåvidt savner i en del andre band/låter med lignende uttrykk. Det er fint med myke toner og romslig sound, men det kan fort flyte ut hvis man ikke har minst et element i låten med minst en fot på bakken. Angelica's Elegy har begge beina på bakken, men de toucher bare med storetåen. Det er nok for min del.

Der hvor Veda ga en behagelig, sløv og herlig introduksjon til bandets univers er låt nummer to en mer energisk låt, selv om den på ingen måte mister de myke tonene. When You're Asleep er en fem minutter lang låt som sparkes i gang med at en herlig basslinje alá Dungen, hippier, 70-tallet, fargen lilla og Tame Impala blir jagd av en minst like her og psykedelia-infisert trommebeat. Gitarene svever rundt nevnte rytmeseksjon og Angelica's Elegy slår til med en låt som kan beskrives som en slags drømmepop-/psykedelisk rock-hybrid. Veda og When You're Asleep er to svært forskjellige måter å formidle samme lydbilde på, Angelica's Elegy får begge deler til meget bra.

Cognitive Dissonance har gode muligheter til å bli en av mine favoritt-EPer i 2012. Alle fire låtene skaper herlige atmosfærer hver for seg, og som en helhet er de enda herligere. Pictures Of The Moon og siste låten Acropolis fortsetter å bygge på idéene som de to første låtene etablerte. Hele EPen fungerer bare, jeg kan ikke si et vondt ord om den. Det er litt fascinerende å se at en stor prosentandel av banda i Norge som får til drømmende rock er samla på samme label, Riot Factory. De gjør en god jobb de der, og det er jeg glad for. Angelica's Elegy er nok et eksempel på at Norge er drøyt flinke på denne typen kaldvarm og drømmende rock. Jeg gleder meg til å sette på denne EPen når jeg går i det småkalde høstværet i Oslo senere i år og føler at alt bare stemmer. Det blir fint det.

Angelica's Elegy spiller en del konserter i nær framtid, sjekk ut:
29. aug. - Oslo, Mono (support: TBA)
30. aug. - Bergen, Hulen (support: LOVE LOVE LOVE)
31. aug. - Kristiansand, Trashpop (support: TBA)
1. sept. - Haugesund, Jimmy Legs (support: TBA)
7. sept. - Trondheim, Klubben (support: Kari Harneshaug)

Etter 6 år med stor konsertvirksomhet i land som England, USA, Japan, Island, Tyskland, Sverige, Danmark og Norge setter nå Simon Says No! et punktum (les: utropstegn) for sin band-karriere. Bandet fikk gikk ut en EP og et album, og avslutter nå med et knippe uutgitte / rare tracks.

Du kan oppleve Simon Says No! for siste gang med orginal line-up inkludert Simon himself og en haug med gjesteartister. Det blir gamle og nye låter og gratis merchandise til alle som kommer.

Konsertene:
29.09 Kvarteret, Bergen
11.10 Parkteatret, Oslo

Når band velger å blande tekster på norsk med et storslått lydbilde er fallhøyden stor. På sin nye EP er det nettopp det Krast prøver på. Alternativ rock av den typen som bygger opp låtene med en til dels postrock-aktig tilnærming. Tusenvis EP er fire låter som til sammen ender opp på litt under tjue minutter, en passende lengde til ep å være. Første låt deler tittel med EPen og er en ganske så representativ låt for det som venter på deg hvis du velger å lytte til den. Jeg liker lydbildet låten har som fundament, men selve låten klarer ikke feste seg skikkelig hos meg, og det er nettopp det som blir grunnen til at jeg ikke faller pladask for Tusenvis EP.

Lytt: Endevend - Krast

Det sagnomsuste lille ekstra mangler, det som skal gjøre Krast til et band man bare må høre på. Jeg er klar over at det finnes ytterst få akkordprogresjoner som ikke har blitt brukt og mestret før, men det finnes fremdeles låter som gir nytt liv til dem. Krast har ikke sånne låter. Ikke misforstå, det høres ikke ut som de spiller coverlåter, men jeg føler bare at det jeg får av dem er idéer som hvem som helst kan gi meg. Jeg lytter til musikk for å finne de banda som gjør en greie på en måte som ikke bare er særegent for dem, men også herlig å høre på. Dette er ikke en revolusjonerende måte å tilnærme seg musikk som lytter på, men det er veien jeg har valgt å gå. Det er på grunn av denne tilnærmingen at vi får band som havner øverst på næringskjeden innen de forskjellige sjangrene. Det er ikke tilfeldig at f.eks Radiohead ble det største bandet i verden når det kommer til å gjøre den greia de gjør, grunnen er at de gjorde den på sin egen måte og ikke minst, på en drøyt godt måte.

Det jeg prøver å si er at jeg ikke klarer å se Krast innfri på alle kriteriene jeg har på skjemaet alle band jeg hører på må gjennom. I hvertfall ikke på Tusenvis EP. De har noen gode idéer fordelt utover EPen, men som en helhet blir det litt for anonymt for min del. Endevend, tredje låtene på EPen er det nærmeste de kommer å knekke koden. For at jeg virkelig skal like dem nå de knekke koden og bli et av de banda jeg må høre på, hvis ikke så er jeg redd for at andre band kommer til å overskygge dem i fremtiden også.

Maribel, du Maribel. Hvor mange nydelig musikkvideoer skal vi få fra dere før det sier stopp? Kanskje planen er å følge opp 50 Cent på skiven hans The Massacre, altså å gjøre en video til hver låt på skiva. Jeg kan verken bekrefte eller avkrefte at det er sant, det eneste jeg kan bekrefte er at videoen til Pretty Nights er nydelig.

Personlig får jeg assosiasjoner til filmen Enter The Void i noen av scenene. Videoen er regissert av Mona Fastvold Lerche. Hvis du vil se Maribel live, noe jeg utvilsomt anbefaler, så sjekker du ut linken mellom dette avsnittet og videoen. Maribel + Dråpe på BLÅ i Oktober.

MARIBEL + DRÅPE @BLÅ: Facebook
Torsdag 25. Oktober, 20:00, ID:20, CC:100+Avgift

Foto: Sebastian Andreasson (godt mulig det nydeligste promobildet i 2012)

Ungdomskulen er straks klare med ny skive, men man kan jo ikke bare slippe skive helt ut av det blå. Dette vet Ungdomskulen og kjørte derfor ut sin nye musikkvideo på det kembokredible nettstedet Stereogum tidligere i uka. Sjekk den ut i spilleren under, låten er som du kanskje har forstått en forsmak på skiva de slipper senere i år. Den heter "Secrecy" og slippes på YAP litt senere denne høsten.

Sammen med Platebutikken Tiger og SubScene kjører jeg i gang en konsertserie på SubScene. Første kveld blir 31. August og banda vi har plukket ut Spurv, The Uptights og Burning Lighthouse til å spille. Før selve kvelden dukker opp skal alle banda få presentere seg selv i form av et lite intervju her hos meg. Spurv og Burning Lighthouse har gitt sine svar, nå er det The Uptights sin tur.

Mer informasjon om Klubb Ukjent og event for første kvelden finner du her: Facebook

Linker:
http://theuptights.bandcamp.com/
http://www.tigernet.no/shop/release.php?code=135464

Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?
Vi er The Uptights og vi kommer fra Oslo.

Hvor lenge har dere holdt på?
Siden vinteren 2010.

Hvordan vil dere selv beskrive musikken dere spiller?
Lo-fi, eksperimentell post-punk.

Anbefal et band folk flest ikke har hørt om:
Merchandise anno ?Gone Are The Silk Gardens Of Youth?

Favoritt youtube-video?
To stk.

Har dere spilt inn/gitt ut noe?
Vi ga ut et lite album, At the Wörthersee Hotel, på kassett i 2011.  En låt derfra, Geraldine, er å finne på årets Bransjevelter.

Sammen med Platebutikken Tiger og SubScene kjører jeg i gang en konsertserie på SubScene. Første kveld blir 31. August og banda vi har plukket ut Spurv, The Uptights og Burning Lighthouse til å spille. Før selve kvelden dukker opp skal alle banda få presentere seg selv i form av et lite intervju her hos meg. Spurv var første band ut, nå er det Burning Lighthouse sin tur.

Mer informasjon om Klubb Ukjent og event for første kvelden finner du her: Facebook

Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?
Vi er Burning Lighthouse fra Bærum, bestående av Bosse på barytongitar, Ravn på bass og Rikard på trommer.

Hvor lenge har dere holdt på?
Bosse og Rikard begynte så smått med å jamme i Pelles kjeller tilbake i 2007, og startet bandet Burning Lighthouse i 2011. Ravn hang seg på i februar i år.

Hvordan vil dere selv beskrive musikken dere spiller?
Ultragrom Instrumental Progressiv Postrock-Støypønk med en klype metall.

Anbefal et band folk flest ikke har hørt om:
Oceansize.

Favoritt YouTube-video?
TC Electronic G-System VS. Heavy Vehicles. Multieffektbrettet som tåler alt!

Har dere spilt inn/gitt ut noe?
Nei, men vi jobber med saken. Her er siden vår: Facebook

Omslag av Mads Andersen

Selv om Blood Command har turnert helt vilt mye de siste årene har de rukket å spille inn sitt andre album: FUNERAL BEACH. Albumet er innspilt og mikset av Dag Erik Nygård. Første smakebit fra skiva fikk vi i form av låten Singelen Cult of the New Beat, en låt som allerede rukket å bli spilt på BBC og fått god mottakelse i utlandet. Jeg støtter utvilsomt opp under den gode mottakelsen, låten er herlig.

Blood Command er tilbake og klar for å bråke og fenge. Funeral Beach slippes som CD og vinyl på Fysisk Format 5. Oktober.

Norgesturne:
Tors 18.10.12 Parkteateret Oslo
Fre 19.10.12 Uka i Ås Ås
Lør 20.10.12 RIP Porsgrunn
Tors 25.10.12 Haandverkeren Kristiansand
Fre 26.10.12 Halden Feelgood
Lør 27.10.12 Total Tønsberg 
Tors 01.11.12 Hulen Bergen
Fre 02.11.12 Jimmy Legs Haugesund 
Tors 08.11.12 Supa Trondheim
Fre 09.11.12 Felix Lillehammer
Lør 10.11.12 Buddy scene Drammen

Sporliste:
01. Pissed Off And Slightly Offended! 2:46
02. March Of The Swan Elite 1:18
03. Cult Of The New Beat 4:37
04. Death To All But Us! 3:45
05. Wolves At The Door 1:52
06. High Five For Life 2:44
07. Here Next To Murderous 3:07
08. True North 4:08
09. Corpse Reviver 3:01
10. Oceans Inside Neptune 3:32
11. Funeral Beach 6:24

Driving Cassady sine behagelige vers og upbeat refreng er vel verdt å få med seg. You Ain't The One, låten du får høre her hos meg er en av fem spor de ga ut nå mandag 20. August. En småfrekk sammenblanding av americana, indie-rock og en liten dose garage-rock er det du får av Driving Cassady. EPen som har fått navnet On the Ties er som sagt allerede ute, via Birds Will Sing For You labelet fra vårt herlige naboland.

I forbindelse med slippet av EPen "On the Origin of Fæces" 14 september, legger støypunkduoen Barren Womb ut på tur i høst. Både Norge, Sverige og Finland skal besøkes og en god del av datoene spilles sammen med crustgrindgutta Forræderi. Sjekk ut listen under før å se om de spiller i ditt nærmiljø. Hør også siste smakebit fra EPen helt nederst her.

Konsertdatoer:
31.08.12 - Trondheim @Ladehammerfestivalen
14.09.12 - Trondheim @Lobbyen w/ Jabba the Butt, Mørkt Kapittel
20.09.12 - Tønsberg @Total w/ Forræderi, Mansters
21.09.12 - Oslo @TBA w/ Forræderi
22.09.12 - Karlstad, SE @Boltic Stugan w/ Forræderi, Büried to Röt
23.09.12 - Turku, FI @TBA w/ Forræderi, Sold Out
24.09.12 - Tampere, FI @Vastavirta
25.09.12 - Helsinki, FI @Nosturin Alakerta w/ Forræderi
26.09.12 - Jyväskylä, FI @Lutakko w/ Forræderi, Hävitys, Psykopaatos
27.09.12 - TBA
28.09.12 - Luleå, SE @Föreningsgatan 7 w/ Forræderi
29.09.12 - TBA
08.11.12 - Røros @Ungdommens Hus w/ The Hex
23.11.12 - Tromsø @Bastard w/ Jabba the Butt

Shoegaze er en sjanger som få band virkelig mestrer. På lik linje med garage rock er det en sjanger som en hel haug med band har kastet seg selv mot uten få så voldsomt store mengder kudos, respekt og annerkjennelse fra min side. Å operere i en sjanger med en mønsterbok som nyere band både må følge og avvike fra er ingen lett sak. LoveLoveLove, et band med medlemmer man ellers finner i Aristillus, Dråpe og Receptionist er et av de banda som nå må balansere på den svært tynne linjen mellom å være en blek kopi og det å være et band som ikke bare skiller seg ut fra mengden men også gir sjangeren noe den trengte. På Your Heart Stops With The Beat har de fått drahjelp fra en liten håndfull sterke skikkelser i shoegaze og annen gitarpedal-infisert musikk. Hele Norges Sten Ove Toft og ditto Emil Nikolaisen har begge en hånd, en finger og en delaypedal med i bildet på det nokså ferske bandet sin debut-ep.

Your Heart Stops With The Beat har vært en del av min musikalske diett i gråsonen mellom to og tre måneder nå. Etter å ha brukt en god del tid på å bli kjent med de tre sporene EPen er bygd opp av har jeg funnet ut at førsteinntrykket mitt var ganske så korrekt. Allerede på første gjennomlytting fikk jeg en følelse av at LoveLoveLove hadde klart å knekke den sagnomsuste shoegazekoden. Med både svevende gitarer, trommer med både tyngde og driv, basslinjer med akkurat nok preg av sjangerens eldre garde og vokalprestasjoner som kler lydbildet meget godt. Det hele høres ut som et band som virkelig vet hva de driver med.

Alt i alt er EPen en solid trio av låter som er like deler tro til regelboka og vågal nok til å prøve å skille seg litt ut. LoveLoveLove har klart å gi ut shoegaze i 2012 som ikke er en kjip kopi av sjangerens bautasteiner. At dette er bandets debut-ep er bare en ekstra grunn til å gi applaus.

Det at Hooray For Earth skal spille i Oslo nå på lørdag er rett og slett fantastisk. Jeg har vært fan helt siden slutten av September ifjor når jeg ga True Loves, låten som på den tiden var aktuell som singel kom ut. Nå har Spoon Train klart å få dem til hovedstaden, nærmere bestemt Revolver 25. August, altså nå på lørdag. Memetics kjører support. Jeg skal se konserten, skal du?

Hooray For Earth (US) + Memetics: Dører kl.20.00 // CC: 100kr // Facebook

Bodhi var den første av det som til slutt skal bli ni singler i helhetsprosjektet Paramita som blir Bowhill sitt debutalbum. Hver av de 9 singlene slippes den 1. i hver måned fra Juni til Februar, så til nå er tre av ni låter ute. Paramita slippes som album 1.Mars 2013. Første video fra Bowhill er naturlig nok til den første singelen de slapp, altså Bodhi.

Sammen med Platebutikken Tiger og SubScene kjører jeg i gang en konsertserie på SubScene. Første kveld blir 31. August og banda vi har plukket ut er Spurv, The Uptights og Burning Lighthouse. Før selve kvelden dukker opp skal alle banda få presentere seg selv i form av et lite intervju her hos meg. Spurv er først ut.

Mer informasjon om Klubb Ukjent og event for første kvelden finner du her: Facebook

Linker:
 Facebook - Myspace - Spotify - Tiger.

Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?

Gustav fra Bogstad, Herman fra Høybråten og Gaute fra Bergen på gitarer, Hans-Jakob fra Ammerud på bass, samt Gaute fra Bodø på trommer. I dag bor vi i Oslo, alle sammen.




Hvor lenge har dere holdt på?

Siden vi slapp to låter i postrock-fanzinen Compilation #3 under navnet Triistan i slutten av 2009. Bandet ble til Spurv iløpet av 2010. Vi har spilt konserter siden november 2011.




Hvordan vil dere selv beskrive musikken dere spiller?

Melodiøs, instrumental postrock.



Anbefal et band folk flest ikke har hørt om:

Blueneck.



Favoritt youtube-video?
J.S. Bach - Passacaglia and Fugue in C Minor BWV 582, Kanskje tidenes beste musikkstykke.






Har dere spilt inn/gitt ut noe? - link?
Vi ga ut demoen "Med enormt håp" høsten 2011, og EPen "Blader som faller til jorden og blir til nye trær" i våres. Sistnevnte er tilgjengelig hos bla. Torpedo, Tiger, Spotify og Wimp. Vi skal i studio for å spille inn album til vinteren.

Foto: Tine Hagfors

I CCTV er Shaun Curtis alene om å være både styrmann og dekksgutt, men debutalbumet Hope & Destroyer er blitt til med kyndig hjelp fra flere hold.Først og fremst har Audun Borrmann vært sentral både som produsent, musiker og arrangør: - Han har virkelig løfta låtene og gitt de den fargen jeg ville ha. Gul og blå og rød. Litt Som et jovialt blåmerke gitt av en god kompis på gladfylla, sier Shaun Curtis.

Backingbandet til CCTV er ingen ringere enn Pow Pow, et av landets desidert beste instrumentalband. Skiva slippes på CD og som gul vinyl i gatefold omslag. 14. september slippes albumet på Platebutikken Tigers Diger label, søsterlabelen til Fysisk Format.

Hope & Destroyer turné:
4. okt - Oslo, 8. nov - Bergen, 9. nov - Haugesund, 10. nov - Kristiansand

Sporliste:
1. Elevation
2. Love And The Dead End
3. You vs. Me
4. We Belong
5. In Your Arms
6. Electric Summers
7. Happiness
8. Hide
9. Everybody Understands
10. Afraid
11. Brand New

Av og til er det de låtene som ikke gjør så mye ut av seg selv som treffer hardest. Det er det som er tilfellet med Slutet fra Göteborg sin låt Dandelion. Noen ganger trenger man ikke mer enn en enkel melodi og et passende lydbilde for å lage en god låt.

Burning Motherfuckers har slippfest 16. august på Internasjonalen. Slippfesten er dedikert til bandets nye 12-tommer vinyl + download på Handmade Records. En skive som inneholder remixer av Laconic Zero og ZIXAQ. Omslaget er gjort av av kunstneren Gisa Pantel.

Slippfest: Burning Motherfuckers (facebook-event)
Internasjonalen, Oslo
Torsdag 16. august, klokka 21:00
cc: 80kr

Foto: Jenni Yang

Hvem er du og hva gjør du i det vi kaller det norske musikklandskapet?
Jeg er en produsent/kid fra Rogaland som lager svevende låter på en datamaskin.

Hvis du kunne velge et band eller en artist i Norge som skal oppleve stor suksess i 2012, hvem ville du valgt og hvorfor?
Pandreas, som jeg skal spille med på Numusic festivalen i september. Han holder allerede på å vokse seg stor og jeg tror han kommer til å ta av i løpet av året. Han fortjener det ihvertfall.

Hvilke låter er du hekta på for tiden?
Burnout Eyess av oOoOO, CLU's Evening Ever og TIED2U av XXYYXX. Nydelige, avhengighetsskapende låter.

Finn fram en musikkvideo du elsker og fortell hvorfor.
Lovely Bloodflow av Baths. Ikke bare får du se en samuraikriger bli ett med moder jord, det er også framstilt på en jævlig estetisk måte. Massive creds til Young Replicant.

Hvem eller hva er din musikalske guilty pleasure og hvorfor digger du det?
Jeg er veldig åpen om musikken jeg hører på. Det nærmeste må være Saybia. Den første CDen jeg kjøpte ever var The Second You Sleep og jeg har mer eller mindre vokst opp på det. Nostalgitripper når jeg hører på det.

Hva er den siste skiva du kjøpte?
Jeg fikk tak i King Knight av Salem når jeg besøkte Bergen her om dagen. Skitne og vakre greier.

Grav frem et albumcover du elsker og fortell hvorfor.
Saturday Night Wrist av Deftones. Mystisk og sensuelt med en fantastisk typografi. Jeg elsker rett og slett alt med dette coveret.

Beste hårsveis noensinne og hvorfor?
Oliver Sabin, bedre kjent som Unicorn Kid. Fordi wow...

Hva er ditt beste festivalminne?
Jeg er såpass liten enda at jeg har ikke fått anledning til å være på noen ordentlig festival, men beste konsertopplevelse får være Lemâitre på Tou Scene.

Siste spørsmål nå, hva syns du man bør man glede seg til i 2012?
Kanskje det man bør glede seg mest i hele verden til er Lonerism av Tame Impala. Muligens også Crystal Castles sin tredje utgivelse. Hvis den kommer i år, da.

Les forrige 10 Kjappe her: Ann Helen Brendehaug