Volumfestivalen er en festival hvor du kun får spille hvis bandet ditt har link til Hedmark, konseptfestival rett og slett. Volumfestivalen arrangeres på ti arenaer i Elverum Sentrum 21-23. Juni. Den arrangeres i 2012 for sjuende gang og rommer musikk, film, scenekunst, litteratur og kunst. Før dette slippet var følgende artister/band klare: Cocktail Slippers, Benedicte Brænden, Dråpe og Storm The Bastille.

- Volums musikkprogram skal være helt sjangerschizofrent. I fjor hadde vi navn på plakaten som også opptrådte på så forskjellige festivaler som Extrema Outdoor, metallfestivalen Wacken i Tyskland og Hans Børli-dagene i Eidskog. Denne bredden finner du også i artistene vi hittil har sluppet til årets program, sier musikkansvarlig Øyvind Torp.

Det er fin bredde i festivalens nyligste slipp:

EYE EMMA JEDI (NO/UK)
Det begynner så smått å bli en trivelig tradisjon for Volumfestivalen, unge hedmarkinger med teft for god popmusikk, drar til LIPA (Liverpool Institute for Performance Arts) for å dyrke artistlivet og kommer tilbake og gir strålende konserter på Volumfestivalen. Andreas Westhagen fra Elverum spilte i fjor med LIPA-kompisene i Jonas Alaska, og nå er han tilbake med hitmaskinen Eye Emma Jedi. På tre forsøk har de levert tre dansbare energibomber som har føket til topps på P3s spillelister.

PIRATE LOVE
I fjor ga psykedeliapønkerne ut sitt andre album, ?Narco Lux High School? ? og anmelderne turte ikke annet enn å pælme både femmere og seksere etter bandet, som har Kongsvinger-karen Raymond Hauger (bass) i besetningen. NRK Lydverket, Aftenposten, Dagsavisen var blant mediene som var med på kroningen av Pirate Love til kongene av norsk skittenrock.

MOSKUS
Tolgingen Hans Hulbækmo stiller både på barneprogrammet og musikkprogrammet i år. Med jazztrioen Moskus ble han i fjor den andre hedmarkingen på rad som har vunnet debutantprisen til det prestisjetunge plateselskapet Grappa (sist ut var Frida Ånnevik, som spilte hos oss i 2010).

KOPPEN
Elverumsing Thomas Meidell trakterer diverse instrumenter i musikkollektivet Koppen, som befinner seg i landskapet mellom hip-hop, funk, bricolage og pop. Herlig sære hip-hop-tekster, enorme mengder energi og et nydelig sammensurium av instrumenter og dippedutter gjør blandinga komplett. Koppen er også ute med sitt femte album, "Good Kopp/Bad Kopp" i mars.

TWIN PINES MALL
Twin Pines Mall leverer frisk, kontant post-hardcore, stappa av spilleglede og bra samspill.  Bandet ble til en dag på Flisa i 2009 under en jam mellom åsnessokningen Uno Møller og elverumsingen Andreas Westhagen, som har spilt på Volum tidligere med blant annet Team Me og State Kuban. De ga ut debutalbumet "Sporting Events til gratis nedlasting i vinter. Live utvides bandet også blant annet med Simen Schikulski (Team Me, Aristillus).

HAUGEROM
Med grooves og gitarriff som blander rock, surf-rock og pop, skaper Haugerom et sterkt lydbilde tydelig  inspirert av sommeren og livet på veien. De er klare for å ta turen til Elverum og Volumfestivalen en sen junikveld for å gi publikum en god, gammeldags rockekonsert med driv og godfølelse. Bandet består av stangesokningene Andreas Haugerud og Magnus Nordbye, hamarsing Eirik Sildnes og Fredrik Scott fra Kongsvinger.

LAVT VOLUM: Sommerfuglfisk
Vi gleder oss til å gi barna en musikalsk lek med rytmer, harmonier og farger, inspirert av salsa, latin, blues og afrikanske rytmer. På trommer og perkusjonerende med kakeformer, badeender, mbira og munnharpe finner vi volumgjengangeren Hans Hulbækmo fra Tolga. Lavt Volum-programmet, som foregår på dagtid lørdag, vil også romme flere andre av Volums kunstretninger.

Bendik.
Tidligere i år var de med på Urørt-finalen med låten Igjen, en herlig og sterk låt som viste dem fra sin beste side. Nå i Februar er de aktuelle med 7" vinylen "Og At Den Som Mistet Drømmene Skulle Bli Meg" og gjør hele tre konserter under by:Larm.

Torsdag - 20:30 på Revolver, Fredag - 21:00 på Mono, Lørdag - 20:30 på Sub Scene.

Dark Times.
Hvis du har vært innom bloggen det siste året så har du nok fått med deg at jeg setter stor pris på Dark Times. Denne trioen fra Oslo klekket ut den norske utgivelsen jeg satt øverst på topplisten min på tampen av fjoråret, nemlig debut kassett-tapen de ga ut i starten av 2011. I November slapp de en selvtitulert 7-tommer på Sheep Chase Records, den fikk 8/10 i min anmeldelse. En konsert med disse er noe de fleste bør få med seg. Stol på meg.

Torsdag - 23:30 på Revolver, Fredag - 19:30 på Sub Scene, Lørdag - 00:00 på Rockefeller Annex.

Gerilja.
Sleazy, punkete og skamløst deilig. Gerilja lager storslått garage-rock med synth og bandana. Foreløbig er det på Pink Slush Twilight EPen du får høre Gerilja sin herlige rock, men et album er på vei. Utvilsomt et av banda jeg har størst forventninger til på by:Larm.

Fredag - 00:00 på Mono, Lørdag - 21:00 på John Dee.

Highasakite.
Hvis det er et band som har blitt rost opp i skyene sålangt i år så må det være Highasakite. Seksere og full pott på de fleste anmeldere sine barometre har nok pun intended sendt Highasakite opp i skyene i gledesrus. Moden, sterk pop-musikk er det du får av Highasakite, en type pop-musikk som fungerer utmerket i album-formatet men som jeg også tror kommer til å slå kraftig ann på en scene. Få med deg disse.

Torsdag - 23:00 i Nokia Teltet Annex, Fredag - 20:00 på Herr Nilsen / Østkanten bluesklubb, Lørdag - 19:30 på Sub Scene.

Jabba The Butt.
Setter du pris på hardcore? Setter du pris på doom/stoner metal? Hvis svaret på begge spørsmålene er ja så bør du få med deg disse her. En duo fra Sørreisa i Troms. Seige doom-riff side ved side med intense hardcore-punk partier. Jabba The Butt spiller kompromissløs musikk, og jeg digger det.

Torsdag - 20:30 på Sub Scene, Fredag - 22:30 på Gloria Flames, Lørdag - 20:30 på Revolver.

Maribel.
Med et splitter nytt album på CVen inntar Maribel by:Larm 2012. På sitt nye album har de glidd litt bort fra det tidligere fokuset på støy og fokuserer nå mer på atmosfære. Reveries er et fantastisk album som jeg gleder meg til å høre låter fra i live-formatet. Dette skrev jeg om albumet i min anmeldelse: Reveries er et særdeles gjennomført og modent album. Maribel har funnet sounden de kler best og lagd ni låter som beviser dette sterkt. Det er nifst, det er vakkert, det er høye hæler på våte fortau. Det er Maribel.

Torsdag - 21:30 på Revolver, Fredag - 22:30 på Sub Scene, Lørdag 01:00 på John Dee.

Maya Vik.
Ikke bare er hun verdens vakreste og kuleste bassist, hun har også et fantastisk disco/dance albumet fra ifjor på merittlistene. På by:Larm er det hun selv som står i fokus, med nevnte album Château Faux-Coupe i bagasjen. Herlige rytmer, intenst kule basslinjer og drøyt dansbare låter er bare tre av mange grunner til å få med seg Maya Vik på by:Larm.

Fredag - 00:30 på Stratos, Lørdag - 23:00 på Rockefeller Annex.

Mayhem.
Når jeg så at Mayhem skulle spille på by:Larm ble jeg mildt sagt overraska. Et såpass etablert band midt i mellom alle de nye talentene var et spesielt syn, men de er langt fra det eneste etablerte bandet som dukker opp på festivalen. Uansett, Mayhem blir min siste konsert på årets by:Larm, avslutter i total darkness med andre ord. Det blir herlig.

Lørdag - 01:00 på Sentrum Scene.

Nekromantheon.
Et par timer før Mayhem skriker det siste skriket på årets by:Larm står de nye thrash-heltene i Nekromantheon på samme scene, nemlig Sentrum Scene. Når andrealbumet Rise, Vulcan Spectre dukket opp i Januar ble de rost opp i skyene av bl.a Lydverket og Dagbladet som begge ga albumet en sekser. Rise, Vulcan Spectre er et av de mest vitale tilskuddene til sjangeren thrash metal på lang tid, og debutplata Divinity of Death er et fantastisk album det også. Jeg fikk sjansen til å se Nekromantheon i Haugesund med Skeletonwitch og Aura Noir, og kan trygt si at Nekromantheon er klare for by:Larm. Tro meg.

Lørdag - 00:00 på Sentrum Scene.

Scarlet Chives.
Dansk magi i pop-format. Scarlet Chives leverte et av mine favorittalbum i fjor og nå skal jeg endelig oppleve dem live. De lager storslått og nøye sammensatt pop-musikk med stort fokus på en stor og særegen stemme. Selvfølgelig er de på Riot Factory, som serverer herlige band med røtter i pop-musikk på rekke og rad. Få med deg disse.

Fredag - 20:00 på Rockefeller Annex, Lørdag - 23:00 på Mono.

Årabrot.
Trenger jeg virkelig fortelle hvorfor du bør se Årabrot live? Vel, en liten tekst må jeg skrible ned. På sitt femte album fikk de prisen de har fortjent helt siden andrealbumet, nemlig Spellemann for årets metal-skive. Solar Anus er et seigt helvete av en skive og bandets tidligere materiale er både seigt og intenst frenetisk. En konsert med Årabrot er en kraftig fysisk opplevelse som jeg råder deg til å prøve ut. Hvis du skal på by:Larm har du sjansen på festivalens siste dag.

Lørdag - 23:00 på Sentrum Scene.

True Widow spiller det de passende kaller stonegaze. De slapp sitt andre album i fjor, et album med den drøyt lange tittelen ""As High As The Highest Heavens And From The Center To The Circumference Of The Earth". De er en trio, med fokus på tung bassgitar, tunge trommer og en vakker kvinnelig vokal. Rundt det fokuspunktet svever det shoegaze-gitarer som det lille ekstra krydderiet i True Widow sitt lydbilde. Hør den herlige singelen Skull Eyes via musikkvideoen like under. Skiva er tilgjengelig i Spotify.

Gerilja er et av de banda jeg gleder meg mest til på årets by:Larm. Slaskete rock med elementer fra garage-rock, tung rock, synth-rock og sleaze-rock og mer til. Nå er musikkvideoen til den herlige låten Lightning Death ute, en video som passer perfekt til lydbildet Gerilja skviser ut. Sjekk ut!

Konsertene under by:Larm:
00:00 på Mono, torsdag
21:00 på John Dee, lørdag

På sitt første album, Aesthetics var inspirasjonskildene svært tydelige, til tider så tydelige at låtene falt litt kort satt opp mot tidligere band som har mestret sjangeren de spilte da, shoegaze alá My Bloody Valentine. Albumet havnet dessverre i skyggen av andre utgivelser det året. Helt siden Aesthetics kom ut har det alikevel gradvis blitt bygd opp en trofast, dog relativt liten fanskare som har ventet utålmodig på mer fra Maribel. Fanskaren har blitt større og større det siste året, og når første singelen Jezebel Jive dukket opp sent i fjor var det klart at Maribel kom til å bli et spennende band å følge i 2012. Nå som Reveries er ute får alle som tar seg tid oppleve et band som har finpusset alt ved seg selv og dermed lagd et fantastisk album.

Maribel har distillert ut det beste fra Aesthetics og kastet bort det som plasserte dem i shoegaze-båsen. De støyfulle elementene i musikken er tonet ned og lavfrekvensene i bass gitar og noen synther blir plassert mer i fokus. Helt borte er ikke støyen, men den er mer krydder enn substans på Reveries, satt opp mot Aesthetics. Bandet selv beskriver musikken sin slik; Sounds like high heels on wet pavement, noe jeg kan støtte. På låter som You Bring the Sadness ser jeg for meg en svart/hvitt film fra 1950-1960 tallet, vakre kvinner som gråter i vakre kjoler. Låten som følger, nemlig Pretty Nights fortsetter denne stemningen, men med et lydbilde fylt av mange flere lyder, Maribel har snekret sammen en samling detaljrike låter. Det er mye mørke i låtene på Reveries, noe som gjør album til en fantastisk følgesvenn i sene nattetimer. Å gå en tur i både skog og by med Reveries på ørene er noe jeg kan anbefale, selv om jeg har blitt en smule paranoid en gang og to. Spesielt under Slumber Street, en låt som er både deilig og nifs.

Reveries er et særdeles gjennomført og modent album. Maribel har funnet sounden de kler best og lagd ni låter som beviser dette sterkt. Det er nifst, det er vakkert, det er høye hæler på våte fortau. Det er Maribel.

Foto: Jenni Yang - Flickr

Hele fem ganger hoppet Tôg-vokalist Lars Christian (LC) ut i Øyo-tilskuerne, stagedive var definitivt et av nøkkelordene for lørdagens konsert. Stavanger-bandet som leverte et godt over gjennomsnittet bra pop-album i fjor har gjort mange konserter siden sin oppstart, det syns. Det er tight, det er livlig og publikumsfrieri må nesten være vokalist LC sitt andre mellomnavn. Når man allerede på andre låt smeller til med sin første og kanskje største hit, nemlig Sansen, så er man proppfull av selvtillit som band. Øyo-publikumet danser og synger med, de biter på Tôg sine ekstremt fengende pop-låter. Radio-hitene Sansen, Pusten Fra, Haaplaust, Reint Mel (i påsen din), vi får dem alle. Tôg er et drevent live-band, noe som gjør at konserten slår begge veier for min del. Jeg smiler og beveger meg til musikken og blir gira av at LC flyter oppå tilskuerne og synger av full hals hele tiden. Samtidig er det andre låter som gjør at jeg får følelsen av metthet, låter som Appetit for mer som i utgangspunktet er en fin låt, men i live-formatet slår den meg mer som fyllmateriale.

Konserten på Stord er den beste jeg har sett av Tôg, de fikk publikum med seg, både i form av dans og sang. Det heftige publikumsfrieriet i starten av konserten lønte seg og både konsertpublikum og bandet selv storkoste seg. Eneste negative jeg har å nevne er det samme som også albumet etter min mening lider av, noen låter blir dessverre fyllmateriale. Tôg målbinder alle med de nevnte hit-låtene, men når de trekker frem de låtene som ikke har fått radiospilling så er de ikke like interessante. Uansett, konserten som en helhet fungerte meget bra både for meg og resten av de oppmøtte.

Meantime ble produsert av bandet selv, men ble raskt plukket opp av produsentene George Tanderø (Travis, Lady Gaga, A-ha) og Espen Berg (Donkeyboy,A-ha, Briskeby). Låten ble remikset av de tre, men man endte med å bruke det opprinnelige hjemmeopptaket. Espen Berg henger seg på laget igjen litt ut i 2012, da bandet skal produsere flere singler og en EP. Videoen ble spilt inn i Galleri 1857, hvor bandet i 2011 var aktør og stod for musikk til en av kunstverkene til den amerikanske kunstneren Ken Okiishi.

Bandet har spilt landet rundt, blandt annet på Øyafestivalen i 2010, tross at bandet ikke hadde gitt ut noe som helst materiale. Camp Sounds spiller musikk som er inspirert av alternative band som The Cure, Blur og Phoenix, men kombinerer dette med samtidends popmusikk. Resultatet er musikkk dansbar for jentene samtidig som det har mer enn nok rocke kudos for gutta.

Trondheimsbandet St. Helen slipper debutalbumet sitt fredag denne uka. Idag kan du høre singelen fra albumet her på bloggen. Leave Me And You Will Complete Me heter låten, en herlig poplåt som burde få enhver fan av god popmusikk til å glede seg til albumet. Thomas Ryjord skrev følgende i anledning Trondheim Calling: ? St. Helen gjør noe så utypisk trøndersk som å spille pop. Bandet ble dog startet opp som et hardcoreband tilbake i 2006, de valgte å beholde energien men å utvide sine musikalske inspirasjoner. Her kjøres det hardt på med med chorus, falsetter og koring, som lett får deg til å drømme deg bort mot Gøteborgs sterke poptradisjoner. ? Jeg sier meg enig og gleder meg til skiva dukker opp.

Foto: Jenni Yang - flickr

Det er beundringsverdig egentlig, å se en rykende fersk Spellemann-vinner stå helt alene på en stor scene med kun en gitar, en mikrofon og et munnspill for hånden. Jonas Alaska starter konserten sin på Øyo12 med å spille fire låter alene, kun han og gitaren. Vi får to låter fra debutalbumet i tillegg til to låter som enten er uutgitt materiale eller relativt obskure cover-låter. Praten mellom låtene viser at Aslaksen er litt av et sjarmtroll, det var et lite fnugg av trubadur-stemning i lokalet i starten av konserten. Omtrent to meter fra meg i publikum står Mikhael Paskalev, som nylig ble årets Urørt-vinner og Jonas Alaska sin kjæreste og nyter konserten. Etter fjerde låten roper han dem opp på scenen, de plasserer seg på hver sin side av mannen i dress og slips, det er Jonas som står i fokus i kveld.

Vi får Dark At Last, debutalbumets siste spor i sin originale form, kassegitar og vals-takt. Vi får Mary, I'll Remember This i ballade-format fremført alene av Aslaksen på piano og munnspill. Det er en avslappet stemning fra start til slutt, publikum smiler og ler, det samme gjør musikerne. Hit-låtene In the Backseat og October får publikum sin annerkjennelse, man kan se folk synge med. Stord koser seg. Tonight og Morning Light får hårene til å reise seg på både meg og flere andre i publikum. Jonas Alaska har Øyo i sin hule hånd, på et vis en bragd i seg selv med tanke på at han er andre artist ut av sju. Øyo-publikumet er flinke tilskuere og gir alle som står på scenen den respekten de fortjener, noe Aslaksen tydeligvis kjente på kroppen.

Mot slutten av konserten er Jonas Alaska atter en gang alene på scenen, alt han har er gitaren i hendene og mikrofonen foran seg. Han forteller bakhistorien til den nest siste låten han skal spille, If Only As a Ghost. En sang skrevet fra Aslaksens far sitt synspunkt. En rørende sang om hvor grusomt det er å miste sin bror, Aslaksens onkel. Jeg må innrømme at det ble vått i øynene mine. En gripende tekst fremført av en av landets dyktigste singer/songwriters. Siste låt ut snur den litt melankolske stemningen etter forrige låt på hodet, en låt med mye tekst på kort tid, om svineinfluensa. Det er sant det jeg skriver i ingressen,Hvis det hadde vært en ung Bob Dylan som stod på scenen på Øyo12 i år så hadde de sagt at han minnet dem om den legendariske  singer/songwriteren Jonas Alaska, tro mine ord.

Maribel slipper sitt andre album 13. Februar. Idag derimot kan du både høre fjerdesporet You Bring the Sadness, med medfølgende video. Med seg på låten har de Emil Nikolaisen, kjent fra det fantastiske bandet Serena-Maneesh. Låten er en klar og tydelig smakebit på retningen Maribel har gått på sitt nye album, shoegaze-elementene er dempet og lydbildet har åpnet seg opp. Nok snakk, sjekk ut musikkvideoen!

Maribel- You Bring the Sadness from Splendour on Vimeo.

When Smoke Sets spiller rock for menn i jakker lagd av denim som liker en iskald øl på fest. Rock i grenseland mellom hard rock og garage rock er langt fra noe nytt og When Smoke Sets prøver ikke å gjøre noe revolusjonerende med sjangeren på sitt nye album. De har tidligere sluppet EP på Poison Tree Records, et label som kan friste med band som Fu Manchu og Mondo Generator, to band som utvilsomt passer godt sammen med When Smoke Sets. Riff-basert rock med store baller og ingen skam. Dette er rock det kan og bør festes til.

De to første sporene på albumet gir meg et inntrykk av hva bandet vil med musikken uten å overbevise meg helt om at jeg liker dem. Både åpningen In Shit We Rumble og A Temple On A Caravan er litt for safe for min smak. Tredjesporet Highway derimot bryter med dette, heldigvis. Frekke basslinjer, skitnere gitarlyd og mye mer interessant vokal. Teksten er i likhet med de to første låtene stereotypiske for sjangeren, men på Highway fungerer det mye bedre. Jeg tror på dem nå, jeg føler at de mener det de driver med. Fjerdesporet The Caretaker Of Sin City fortsetter det Highway startet, et fokusert lydbilde som har akseptert sin enkle natur og omfavner ballerockens svette og gode stemning. Ingen av låtene er fantastiske, men storparten sparker balle. Mer ber jeg ikke om fra When Smoke Sets.

Alt i alt er Shake A Hole In The Earth et bra album, selv om du på ingen måte kommer til å bli blåst over ende. When Smoke Sets pumper ut mange godlåter på denne skiva, men de føyer seg bare inn i en stor rekke andre band som driver med det samme. Jeg liker det jeg hører, men må si at andre gjør denne sounden bedre. When Smoke Sets sparker fra seg, men det knyter seg ikke like mye i ballene som når f.eks Fu Manchu pumpes ut fra anlegget. Uansett, trenger du påfyll av rock type ballesparkende er dette et album du trygt kan legge til i samlingen, selv om du tvilsomt får bakoversveis.

At The Loft Records er et nyoppstartet recordlabel i Oslo som består av tre studenter som studerer grafisk design, prosjektledelse og lydteknikk. At The Loft ble startet i 2011 av Øystein Kind som tok med seg John Arne Nordby Agaid og Jonas Kjølstad med på prosjektet. De startet med å holde konserter på lokale steder som Verkstedet og Café Mir, og derfra skapte de seg et navn. Etter å ha skaffet seg et lokale på Youngstorget i Oslo har de dedikert tiden sin til å bygge et studio. Band og artister skal ha muligheten til å kunne spille inn musikken sin på et profesjonelt nivå til en brøkdel av prisen man kan få av større studioer.

De vil jobbe for å fremme undergrunnsmusikken i Norge og vil utover 2012 fokusere på utgivelser og signering av band og artister. De lanserer sitt musikkinnspillingsstudio Mandag, 06. Februar, og vil med dette holde en konkurranse hvor premien er 3 gratis innspillingsdager i studio. Konkurransen er åpen for alle som ønsker å melde seg på.

Facebook
Twitter

"Det finnes et hav av urørt musikk i Norges byer og det er nettopp dette At The Loft ønsker å jobbe med." - Øystein Kind, At The Loft Records

For å melde deg på konkurransen:
Gå inn på www.attheloftrecords.com for å melde deg på eller send mail til konk@attheloftrecords.com med navn, email, telefonnummer og ditt band- eller artistnavn. Konkurransen avsluttes Torsdag, 01. Mars og vinneren annonseres utover dagen på At The Loft sine nettsteder.

Barren Womb er minimalisme utført av maksimalister. Det er røff og skranglete hardcore utført av kun to stykker, en på skinn og den andre på strenger. Noen ganger låter det kjapt og intenst, andre ganger seigt og brutalt. Sjelden låter det dog som noe du har hørt før. I motsetning til mange andre i det samme soniske landskapet, prøver Barren Womb nemlig å gå litt til venstre for den opptråkkede stien.

Siste helgen i februar stikker bandet i studio og spiller inn sitt første knippe låter. Debututgivelsen, en split 7" med grincoregutta i Forræderi, kommer i begynnelsen av mai på The Perfect Hoax / D-beat Hjerte Records.

Foreløbig er alt vi har å lytte til et lite opptak fra øvingsrommet til Barren Womb:

Pop. 1280, eller Population 1280 om du vil er et svært støyfullt band. Til nå har de pumpet ut en ep og en fullengder, begge på Sacred Bones Records som også gir ut herlige The Men. I følge labelet spiller Pop. 1280 cyberpunk, i følge meg er det en nokså passende beskrivelse. Det er mørkt, dystert og støyfullt. Er du på jakt etter en kraftig dose støy-rock så er Pop. 1280 kanskje det rette for deg. Sjekk ut låten Step Into The Grid fra epen The Grid i musikkvideoen like under.

Melodisk hardcore er en vrien sjanger. Å balansere de melodiske elementene med de tyngre bitene av puslespillet uten å miste intensiteten er vanskelig. Britiske Veils får det til på sin nye EP Clarity. Helt fra første setning bandets kvinnelige vokalist Chlo Edward skriker inn i mikrofonen er tonen satt. Det er sterke følelser som driver Veils, både instrumentalt og med tanke på Chlo sin vokal. Du hører at gitaristene gir juling til gitarene sine, trommisen slår så hardt han kan og bassen dundrer avgårde. Åpningssporet Standing Alone (Isolation) er en fantastisk introduksjon til det EPen har å by på videre.

Veils fremstår nærmest som en mellomting mellom post-rock og screamo. Øreskjærende brutal vokal satt opp mot instrumentale utblåsninger i kjent post-rock stil. Harde kanter satt opp mot mye kanter. Intenst blandet sammen med behagelig. Det at de hele tiden ligger i denne krysningen gjør Veils til et givende melodisk hardcore band som ikke forsvinner i havet av relativt like band. De skiller seg rett og slett ut.

Hele EPen er stappfull av deilig intensitet. Låter som gjør inntrykk og ikke minst enormt sterk og dynamisk vokal. Veils har overbevist meg på Clarity, jeg er hekta. Clarity er ute via Tangled Talk Records fra og med idag, kjenn din besøkelsestid og hør på Veils.

Diskjokke, en av landets mest særegne electronica-produsenter har fersk låt ute. Låten heter Now Dance og er stappfull av herlige lyder, rytmer og kan få de aller fleste til å både danse og smile. Drøyt fire minutt med dansbar galskap. Now Dance slippes som 7-tommer på Splendour, ifølge nettsiden jeg ble linka til er den allerede utsolgt, temmelig drøyt for en 7-tommer som ikke har vært ute i en hel uke enda.

Med en rød tråd tilbake til fjorårets fantastiske The Roots-konsert, gir Pstereo 2012 alle hiphop-huer en ny atombombe av en booking: Big K.R.I.T eksklusivt i Norge. Han namedroppes som etterfølgeren til sørstatslegender som Outkast, Scarface og UGK, og som reinkarnasjonen av Pimp C ? samtidig som han står i front for bølgen av rappere med mer enn money, drugs, bitches på tekstmenyen. Han har varmet opp for Wiz Khalifa og Curren$y, er et enormt produsenttalent med jobber for Ludacris, Freddie Gibbs og Chamillionaire på CV-en, og har mildt sagt store forventninger hvilende på skuldrene når han i juni følger opp 2011s beste mixtape ?Return of 4eva? med sitt debutalbum ?Live From The Underground? på Def Jam.

Det er ikke bare sørstats-rap som har blitt bekreftet til Pstereo den siste tiden. Sigurd Julius, Highasakite og Mikhael Paskalev er alle meget gode navn som nå er spikret fast til plakaten. Førstnevnte, altså Sigurd Julius slapp en av mine favoritt EPer ifjor. Highasakite er aktuell med et album som høster god kritikk fra flere hold og Mikhael Paskalev svever på en meget suksessfull sky for tiden som vinner av Urørt-finalen. Med navn som Kaizers Orchestra, Rustie og Raga Rockers på plakaten fra før av ser det ut som Pstereo2012 blir en meget fin festival.

Molotov Jive, et svensk pop/rock band med mye synther, klang og store gitarriff. Det tredje albumet Storm er forventet til våren, men allerede nå kan du høre første singelen fra albumet. Låten heter Friendship, en energisk låt med mye trøkk og mye driv. Gleder meg til å høre resten av albumet.

Molotov Jive - Friendship by Cosmos Music Group

Autoband er Gudmund Østgård sitt soloprosjekt. Minimalistisk elektronika som fungerer som balsam for sinnet. Første gang jeg hørte Autoband var like før jul, da han slapp låten Sunbeam, en herlig låt som satt stemningen umiddelbart. Nå er videoen til en ny låt ute, navnet på låten er Tijuana og selve videoen er regissert av Eugenia Loli-Queru. Hør og se videoen nederst i innlegget.

Mandag 16. januar 2012 kom det selvtittulerte debutalbumet Autoband ut på Beatservice Records.

Presseskrivet beskriver plata slik:
Autoband er Gudmund Østgård sitt soloprosjekt. Med sin varme og filmatiske elektronika blander han stilarter som ambient, glitch og jazz til en overraskende og avstressende miks. Albumet høres litt ut som om The Cinematic Orchestra tok seg en tur på fjellet i Nord-Norge, traff på Boards of Canada og på tilbaketuren bestemte seg for å lage noen låter sammen med Ane Brun.

Tijuana music video from Autoband on Vimeo.