Alison Krauss - It doesn't matter

Boken starter fort, lange setninger, farger, livsglede. Alt skal utforskes, leves, føles. Inntill en dag det er svart. Ordene er tunge, verden er grå og medisinene er mange.

"Det er når jeg sitter på kanten av Fontana di Trevi, for det er hva jeg tenker når jeg ser på Lea som bader, at hun er Anita Ekberg i Fellinis film La Dolce Vita. Det er da jeg tenker at det er tilfeldig at jeg ikke er henne, at hun ikke er Anita. At livet farer med oss slik det gjør. Ikke fortell meg en gang til at gatejentene i hovedstaden har valgt det selv. Hennes drømmer er dine drømmer, og mine drømmer - og en gang var hun det barnet du har på fanget."

Dagens hodetrim:

Sol:           "Okei, jeg skal gå å sjekke"

Sol:          "Hmm, det lå ikke noe label på den"

Sol:          "Du kan få den til halv pris siden det ligger flere der"

Sol:          "Ehhh, nei. Halv pris er 54,50,-"

Vel - det er greit å vite at jeg ikke er den eneste som sliter med matematikk. *Kremt*

Jeg trente idag, i en hel halvtime. Jeg er så fantastisk god. Så jeg fikk det jævla stempelet mitt og nå er det bare seks uker igjen hvor jeg er nødt til å være der to ganger uken. Jeg vil ha en overraskelse.

Jeg har fått nye salsko. Eller det vil da si at jeg har brukt 700,- som jeg kunne ha lagt i New York kontoen min til treningssko. Så nå er jeg fint nødt til å møte opp på trening. Ikke faen at de skal være kjøpt uten nytte!

Jeg har forresten spist sånn pastagreie som man egentlig bare koker opp - til og med jeg klarer å lage slike. Så har jeg drukket Pepsi Max idag. DET er en ny ting for meg. Det smaker ikke så ille sånn egentlig. Men man må bare bli vant til den istedenfor Cola.

Alt i alt har dette vært en kjip dag og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder å blogge den. Nå skal jeg rydde. Skyt meg, vennligst!

Dreamteam i bilder:

Ihvertfall, i går så kommer Sergol med ett tonn pantelapper jeg skal ta oppgjøret på - det har seg da slik at jeg kan ikke ta ett oppgjør uten å legge pantelappene i rekkefølge. Det vil da si at når noen kommer med tretti tusen pantelapper så tar det mer enn 30 sekunder å ordne de i rekkefølge. Så jeg setter meg ned og rikker meg ikke før de etter omtrent 7 minutter er plassert i riktig rekkefølge. Da jeg etter det rusler ut av kassakontoret for å ta meg en pause så skjønner da Pia ingenting fordi hun trodde at da jeg allerede hadde gått å tatt pause. Men det hadde jeg jo ikke fått gjort, fordi jeg satt jo å synkroniserte pantelappene. Jesus Christ liksom. Så jeg forteller da Pia hvorfor jeg ikke hadde tatt pause og hun holder jo da på å dø på seg av latter, er jeg sikker på. De stakkars kundene må jo ha holdt på å dø på seg av skrekk på grunn av hun gale dama i kassa som satt og lo tilsynelatende uten grunn. Vel, det var jo uten grunn, det er faktisk helt normalt å sortere pantelappene i rekkefølge.

Etter at jeg hadde hatt min velfortjente pause og ruslet ut, ante jeg fred og ingen jævla fare før Eilleen kommer og holder på å dø på seg av latter, hun også. De slemmingene altså. Jeg personlig, skjønner ikke hvordan de orker å gå hjem vel vitende om at pantelappene er rotete.

Jeg er glad i dem altså, bare ikke i går.

Men det verste var da jeg skulle gå hjem for kvelden. Etter å ha betalt for iForm og skulle til å gå så STJAL Pia bladet mitt. DET er nesten ikke til å forstå at noen kan gjøre noe så ondt mot en annen person. Jeg mener, hun stjal bladet mitt. Det hjeper ikke at hun ga meg det tilbake - hun tok det i første omgang. Slemmingen.

Men i dag så skjedde det virkelige brutale. JEG BLE PÅKJØRT AV HANDLEVOGNER! Altså, det var nesten tomt for vogner og til tross for vondt i hele kroppen etter trening på SATS i går (skyt de som sa at trening gir en god følelse), så melder jeg med frivillig (les: frivillig tvang utført av Aina) til å ta de vognene med securitas. Ettersom Kong Vinter har spydd i hele dag så var det snø overalt og ett helvete å ta inn vogner. Vi valgte da å ta fem og fem vogner inn (les: securitas erfaring var å ta fem og fem vogner inn), for å klare å kjøre de inn. Neste gang tar vi en og en vogn. Det var et mareritt. Jeg ble bløt på sokkene mine og når vi skulle ta inn de siste vognene, så går jeg bakover og drar mot meg, eller som noen andre vil si, securitas dyttet mer enn jeg dro, uansett. Vi fikk skikkelig teken på det når vi tok de siste fem vognene, faktisk så god medfart at jeg ikke så hvor jeg gikk og endte da på ryggen i snøen. Heldigvis så tenker da securitas kjapt og drar til seg vognene, men vogner har lenker. Derav ett par milimeter å gå på, så nå har jeg en rød kul på venstre legg fordi jeg ble påkjørt. Det gjør vondt å trykke på den og jeg ønsker å trykke på de ulike delene av kroppen min UTEN at det verker. Faens snø og vogner.

Forresten, om noen skaffer meg en hagle, så skal jeg frivillig skyte de horete spotify folkene. DØD over dem.

Skål, jeg har øl.

(P.S: Mona har lest korrektur på bloggen, så om det eksisterer skrivefeil: Skyt henne - ikke meg)!

Men det som virkelig er morsomt er at jeg aldri vinner noe, eller det vil da si at noen ganger vinner jeg noe. Men det er så sjeldent. Min største prestisje her i livet er da jeg vant 1000,- på bokstavflaks, dette har da desverre ikke gjentatt seg senere. Jeg kjøper da heller aldri kakelodd fordi jeg liker ikke at loddene skal slutte på 33, men idag hadde Lions et lotteri som sluttet på 77. Det tallet har forfulgt meg siden jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg valgte å kjøpe et lodd på trass. Jeg kjøpte da tre remser for 30,- og vant ingenting og søsteren min kjøpte en og vant en kake. Jeg trodde jeg skulle dø på meg av raseri, så jeg kjøpte liksågodt to remser til og vant en kake selv. Lions mannen holdt på pisse i buksa av sjokk, det er jeg sikker på.

Jeg lurer nå på hva alle de ulike menneskene tenkte da jeg kom løpende mot Mona og ropte vi måtte da kjøpe lodd. For da støttet vi narkotika.

Kakene kom forresten veldig godt med ettersom vi fikk besøk en halvtime etterpå. Det som igjen er et minus er at jeg egentlig ikke skal spise slikt på en torsdag, men når jeg vinner en kake så skal den bli spist. Man sløser jo ikke med slikt.

Hva er forresten greia med at hver gang jeg skal publisere bilder på blogg.no så er jeg nødt til å redigere de i iPhoto og legge de ut på skrivebordet før jeg kan legge de ut på bloggen? Gjør jeg det ikke så snur de seg. Det er mad mye jobb for det lille hodet mitt.

Ihvertfall endte det med at kjørelæren min og jeg så vidt overlevde (vei, okei da - vi døde nesten aldri), men det kunne endt sånn. Det verste var at hovedlyskrysset i Sarpsborg ikke funket. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor Sarpsborg kommune i det hele tatt har lyskryss, de står jo bare å blinker oransje døgnet rundt. Det er dette vi får når arbeiderpartiet ruler bygda i hundre år. Jeg holdt på å kjøre inn i 50 kanter, clutchet som vanlig helt for jævlig og ser en lastebil i mitt kjørefelt som står stille, i retning meg. Nå ville jeg stanset før den, for selv jeg skjønner at man ikke dundrer inn i en ting som veier hundre tonn mer enn deg, men hadde ikke kjørelæreren sagt ifra, da hadde jeg vel stoppet fem meter før den. Slik at ingen av oss hadde kommet noen vei. Dessuten ruslet en fotgjenger midt ut i veien foran bilen min, jeg mener - hvor teit går det ann å være? Ja, jeg løper selv over gaten om jeg har muligheten, men ikke rett foran bilene. Noen ganger så sverger jeg på at jeg er den eneste vettuge personen i hele verden. Idag er en slik dag.

Egentlig skulle jeg vært ferdig trent med box omtrent nå, men det er jeg ikke. Fordi jeg sitter her og det er synd på meg. Virkelig. 

(Bilde fra julaften, men jakken fra pappa som jeg selv valgte ut og tøfler jeg hadde fått tidligere på dagen. Mektig heit kombinasjon det altså!)

Slipknot - Snuff

Nå skal jeg lage mat, det er en katastrofe i seg selv, men det eksisterer en hel rett i verden som til og med jeg klarer å lage.

Men nå har jeg fortalt dere det. Så om dere i morgen leser om et kjøkkenuhell som involverte brannmenn,

vel da er det bare kyllingfiléten min som gikk til helvete.

Men skulle det ende slik, så kan jeg trøste meg med at jeg er ukens selger på Meny Tunejordet. Nå begynner det ihvertfall å gå opp for folk hvor bra jeg er.

Standard positur, jeg savner det røde håret mitt.

 Og ja, jeg pleier å gå rundt med en visp i håret mitt.

Gjør ikke du?

Så når man møter tusen nye mennesker og fem ganger er man nødt til å få nye forhold til halvparten av disse, så blir det mye forandringer. Jeg tenker opptil flere ganger på hvordan jeg skal og bør oppføre meg når jeg møter en person, men når jeg står der da "face to face" så blir tankene borte. Alle planene om hvor elegant, smart og omgjengelig jeg skulle være bare forsvinner i det jeg står der.

Det er så mye å lære, så mye å tenke på. Så mange følelser å ta hensyn til, selv til mennesker man aldri en gang har bedt om å møte. Jeg tenker på dette hver dag, når jeg går på badet, kler på meg, når jeg åpner døren og går ut i verden. Så tenker jeg på hvordan jeg skal forholde meg til de ulike menneskene. For ingen er like og alle forventer forskjellige møter. Så går jeg der og lurer på hvordan jeg skal være mot verden.

Noen dager gir jeg faen, jeg kjører mitt eget løp og tenker ikke så mye godt eller vondt om andre mennesker. De bare er der, og jeg bare rusler forbi dem. Dagen blir litt sånn "verden driter i meg og se hvor mye jeg kan drite i verden tilbake". Men når jeg kommer hjem og er trygg fra menneskene utenfor så tenker jeg, "ble hun såret av den fleipete kommentaren?" "Hva tenkte de om meg da jeg uten videre bare lo og lo?" Jeg tenker på dette, jeg tenker på hva jeg sa og hva jeg gjorde. Mest av alt tenker jeg på hva de tenkte, når jeg gjorde som jeg gjorde.

Alle disse relasjonene, alle disse forholdene, alle disse tankene.

Det burde ikke være sånn, jeg burde ikke bry meg, jeg burde kjøre mitt eget løp og leve etter kardemommeby loven. Noen dager klarer jeg det, noen dager så er jeg så stolt. Jeg ene og alene klarte meg igjennom en hel dag uten å bli redd, uten å måtte tenke over hvordan man puster. Uten å bry meg om hva andre sa eller gjorde. Andre dager overanalyserer jeg det igjen. Sitter time inn og time ut, og lurer på hva jeg gjorde galt. Idag lurer jeg på hva du tenkte om meg noen timer tidligere.

Jeg føler at jeg kjenner ting så mye sterkere enn andre, ordet empati for meg betyr at jeg har like mange søvnløse netter som den personen som opprinnelig lider har. Kanskje ikke like mye, men tilnærmet. Fordi jeg tenker så mye på de. Tenker at de ikke får sove og da får ikke jeg sove. Dagen etterpå så er hele forholdet forandet, jeg kan ikke fortelle at jeg sov like lite over sorgen deres, som dere gjorde. Det er ikke forståelig, jeg skjønner det ikke selv. Men det gjør at jeg nok en gang blir nødt til å starte på nytt, kjenne på nytt og føle på nytt. Alltid skal jeg gjøre alle ting på nytt.

Men jeg er vel bare menneskelig jeg og.

Noen ganger mer enn andre bare.