Bare en sånn dag i dag...hvor tankene vandrer og lurer litt...

Tenk, for 8 måneder siden så han slik ut:

Og i dag ser han slik ut:

Så slik ble det:

Også glemte jeg å ta bilder av kortet inni før jeg skrev på det, så det får dere bare en liten titt på dessverre

Dette er det du kan vinne!

Gå inn på http://scrappellen.blogspot.com/2011/10/500-followers-blog-candy-and-christmas.html

Har brukt litt resteark, veldig kjekt på sånne kort som dette.

Arkene tror jeg er fra Creative Club mesteparten bortsett fra det som er vanlig Bazill. Bordene er Martha Stewart Doily lace punch og stempelet er Magnolia :) Bling svirlen husker jeg dessverre ikke.

Bokstavene er fra Panduro, stemplene er fra Creative club

Brukt Spellbinders scalloped circle stanser, blomstene husker jeg ikke hvor er fra, stempelet er Kreativ Hobby hvis jeg ikke husker feil.

Fetteren til Sander ble døpt forrige søndag og i den forbindelse laget jeg kort til han. Denne gangen ville jeg prøve noe nytt og siden vi skulle gi penger, så laget jeg en boks med skuff, og ble meget fornøyd med resultatet!

 Brettet etter denne tutoroialen:

http://inkywings.blogg.se/2009/june/kort-med-skuffe-card-with-a-drawer.html

Slik ble esken seende ut:

Skuffen

Lager nå også kort rimelig på bestillling, bare å ta kontakt!

Det ble seende slik ut:

Kortet lukket

Halveis åpent

Helt åpent

Baksida inneholder bare mitt personlige stempel, så lar vær å poste det ;) Laget et enkelt kort uten for mye dill, regner med at en gutt på 9 år klarer seg fint uten blomster og glitter, hehe. Som vanlig er det bare å spørre hvis det er noe du lurer på angående kortet :)

Har vært og shoppet scrappestæsj i dag og skal sette igang med dåpskort til fetteren til Sander, tenkte å prøve noe skikkelig faaancy, så blir spennende om jeg får til :)

Slik ble det.

Kortet lukket

Kortet åpent

Og baksiden med mitt personlige stempel (har bare klussa vekk etternavnet mitt i paint)

Orker som vanlig ikke skrive hvor ting er fra, for vet ikke om det er scrappere som leser bloggen eller om dere bare syns det er et fint kort ;) Men hvis noen lurer på noe så er det bare å spørre.

Her kommer bilder av sånn mitt kort ble.

Kortet med alt inni

Boksen vippet ut

Hele kortet med boksen vippet ut og tagen oppe.

Først ut er et takkekort til ei som hadde hesten min på for

Så bursdagskort til moren min

Til slutt et kort til ei finsk lita jente

Men nok om det! Lille Sander er snart 7 måneder, tenk det! Herlighet som tda flyr. Han har begynt å få grøt på kveldene, vi jobber hardt med å innføre leggerutiner og leggetid, han holder hodet sitt helt fint selv, sitter med støtte, ruller fra både mage og rygg, og har begynt og trekke beina oppunder seg når han ligger på magen. Det skjer noe nytt hver dag, kjempespennende!

Her kommer litt bilder fra den siste tida:

Ute på tur i septembersola

Med tøff body han har fått av fettern sin (katten til søstra mi ;) ) fra Dyrebeskyttelsen

Grøtfisen ;)

Såh, er det noen ønsker om hva jeg skal blogge om, noe dere lurer på?

Bærer du barnet ditt?

Her i sjaltai.

Noen dager gammel på pappas sitt bryst

Første gang han fikk på seg klær fordi han skulle ut av kuvøsa og over i seng. 1 1/2 uke gammel. Bodyen er en str 44, og er for stor..

Samme dag, første gang i senga

Og litt større gutt på dåpsdagen sin 3. juli :D










Håper nettopp DU vil følge meg :)

Vi kom altså til fredag 18. februar. Jeg var 31+3 uker på vei, og skulle etter planen ikke bli mamma før om 9 uker enda! Men det var ikke mulig for hverken lillegutt i magen eller meg å vente lenger, så i dag måtte han ut. Og det med keisersnitt, noe som hadde vært mitt store mareritt gjennom hele svangerskapet.

Jeg sov ikke noe særlig den natta, og i syv tida på morgenen kom en jordmor listende inn døra. Men på rommet var både jeg og sambo oppe, så det var ikke noe å tenke på gitt. I dag visste vi jo at vi skulle bli foreldre, det var mye sommerfugler i magen da ja. Både med tanke på operasjonen, og det at den lille gutten vår måtte komme 9 uker for tiden, og i tillegg ville være mindre enn han skulle vært. Vi hadde ingen garantier for at det ville gå bra...Jeg hoppa i dusjen for å være rein til operasjonen. Vi hadde fått beskjed om at det skulle skje utpå formiddagen en gang, men jaggu kom det noen i åtte tida for å begynne å gjøre meg klar. Nå kom virkelig nervene! Jeg har en piercing i tunga som jeg ikke får ut sånn uten videre, som skapte litt hodebry siden det egentlig ikke er lov under operasjoner, men de fant ut at den måtte jo bare få være der. Ei jordmor ordnet så området som skulle skjæres i var klart, og satte kateter på meg. Ikke mye behagelig akkurat men...Så var vi klare for å trille til operasjonssalen. På dette tidspunktet begynte jeg å skjelve som et aspeløv, hadde ikke kontroll på kroppen i det hele tatt, var vel vettskremt.

Når vi kom bort fikk sambo gå og skifte til fine grønne klær, mens jeg ble plassert utenfor operasjonssalen for klargjøring. De skulle sette veneflon og jeg prøvde å si at jeg hadde jo allerede en, men det holdt ikke gitt, måtte ha i begge hender. Nevnte jeg at jeg HATER nåler?? (tror kanskje jeg hadde vent meg til dem på dette tidspunktet, da de tok blodprøver av meg daglig) I tillegg måtte de også sette en nål inn i ei blodåre i håndleddet for å ha kontroll på blodtrykket mitt. Dette skulle visst være veldig vondt, så de måtte i tillegg sette lokalbedøvelse først! Bah! Og ikke nok med det, når den var satt så gikk det noen minutter før de fant ut at de heller ville prøve på andre hånda, så da var det påan igjen da.

Når jeg var stikki i begge hender og sambo var ferdig påkledd så trillet vi inn på operasjonssalen. Den svæære lampa i taket, og alle de grønnkledde personene hjalp ikke stort på skjelvinga mi for å si det sånn. Nå var det tide for å få spinalbedøvelse. Jeg ble plassert på en benk, og ei jordmor holdt meg fast i krum stilling, mens noen andre stakk lokalbedøvelse og spinalbedøvelsen i ryggen min. Måtte etterhvert si at det gjorde jo mer vondt med hu som holdt meg fast enn selve stikkene ;p Jeg kjente at det begynte å prikke i beina, og ble veldig varmt og kaldt om hverandre nedover ryggen, dette var vist veldig bra, og de fortet seg å skli meg over på den smale vonde operasjonsbenken. Så lå jeg der og ventet på å miste følelsen, og ventet, og ventet. De vasket magen min, og jeg kjente ALT de gjorde. Sa klart ifra, for ble livredd for at de bare skulle skjære i meg. De sa da at jeg kom til å merke at de skar i meg, men jeg skulle ikke kjenne smerten. Men jeg kjente jo ALT! De testet med en kald bomullsdot oppe ved armene mine, og på låra, kjente den oppe, men ikke på låra. Men greia var jo at beina mine var borte, men ikke magen. Og det var jo magen de skulle skjære i, ikke beina! De begynte å klype meg i magen, og jeg vrei meg hver gang. De kikket småbekymret på hverandre, og sa at de kunne gi det noen minutter til. Etter en liten stund kløyp det plutselig hardt til å magen, og jeg skreik nesten. Da sa hun som kløyp at nå hadde hun ikke sagt ifra først, så den hadde jeg kjent selv. Nå gikk ting kjempe fort. Sambo ble kastet ut, jeg fikk en maske over munn og nese, og jeg hørte de ringte etter anestesilege. Jeg ble livredd! Frykt nr 2. var keisersnitt, frykt nr 1. var keisersnitt i narkose! Og nå skjedde det!! Jeg prøvde å konsentrere meg om å puste, og messet i hodet mitt, "du våkner igjen, du våkner igjen". Så sa de at nå fikk jeg noe i veneflonen og ville snart sovne, jeg var veldig redd for å kjenne at jeg sovnet og at jeg måtte kjempe imot. Men det gikk noen sekunder, og så hørte jeg en skikkelig høy pipelyd i ørene.

"Gratulerer!" Var det jeg våknet til, og skjønte ingenting!! Jeg visste ikke hvor jeg var, hvem som var rundt meg eller noe. Hørte bare at de pratet om at den flotte gutten min klarte seg fint, og var på nyfødtintensiven. Så begynte de å trille meg avgårde. Det føltes som vi gikk i en evighet før vi var fremme på oppvåkninga. Der ble jeg koblet til overvåkningsmaskiner og plutselig var sambo der. Jeg husker ikke så mye av dette, men han sa jeg var helt bortevekk, klarte ikke feste blikket eller noe. Men han fortalte at lille Sander var nydelig, og at han hadde fått holde han litt. Jeg hadde smilt :) De var bekymret for blodtrykket mitt og trillet meg inn på en roligere del, der ble jeg proppet med medisiner og beordret til å sove. Lillegutt ble født 9.36, jeg kom på oppvåkningen rundt halv elleve, og ble der til halv tre-tre før jeg fikk lov å komme på barsel.

Ventetiden på barsel var uutholdelig! Vi måtte vente til vaktskiftet var over før de kunne trille meg og senga opp på nyfødtintensiven for å møte den bittelille gutten vår som veide 1234 gram og var 40 cm lang. Han hadde skreket og vært fin da han kom ut, men etter kort tid hadde han trengt pustehjelp og de måtte legge han på C-pap. Halv fire eller halv fem (husker ikke helt) fikk jeg endelig komme opp og se den lille gutten. Han lå i kuvøse og var koblet til så mye skremmende maskiner, jeg ble helt overveldet av det hele, og var veldig redd. Han var en tøffing, men det var fremdeles for tidlig å si hvordan ting ville gå...Jeg fikk han på brystet mitt, og alle smertene jeg hadde etter operasjonen forsvant som dugg for solen. Jeg glemte at vi var på Rikshospitalet, i en by langt hjemmefra, uten familien og alt det trygge. På brystet mitt lå verdens nydeligste lille gutt, og han var min, vår :)

Bildet er fra akkurat det øyeblikket, første gang jeg så han, og første gang jeg fikk holde han..

Tiden som fulgte på sykehuset er for sår til at jeg vil skrive om det nå. Men vi var på Rikshospitalet en uke før vi fikk komme til Tønsberg. Den 16. april, etter mange opp og nedturer fikk vi endelig komme hjem med den lille gutten vår. I dag er han en frisk og rask gutt på 4,5 måneder og veier 5380 gram og er 57,5 cm lang.

Vil du følge oss videre? :)

Onsdag 9. februar var jeg på kontroll hos jordmoren min. Som vanlig var blodtrykket mitt for høyt, men denne gangen var det alt for mye. 150/100. Hun turte ikke ta en avgjørelse selv, og ringte til sykehuset for å få en mening fra de. Jeg hadde allerede vært inne på sykehuset en tur i januar pga høyt blodtrykk, men da konkluderte de med at det ikke var noe farlig. Men nå ville de ha meg inn igjen, og med en eneste gang. Jeg dro rett til sykehuset og ringte på på føden. Ble så plassert på en stol i gangen, og så kom en jordmor og satt seg med meg og lurte på om jeg var redd. Redd? Hvorfor skulle jeg være det?? Hun så litt småbekymret på meg, og sa at jeg måtte si ifra hvis jeg ville ha noen med meg  mens jeg venta. (sambo var på jobb, og mamma i utlandet) Satt på gangen ca 30 min før jeg fikk komme inn på ventestue på føden. Der sjekket de blodtrykket mitt igjen, som nå var gått litt ned, og satte på CTG leser for å sjekke hjertelyd på lillegutt. Alt så bra ut der og. Ble liggende i senga der en god stund, kom vel opp dit i 13 tida. Kl 16 fikk jeg beskjed om å gå å spise middag, og like etterpå kom sambo, heldigvis! Nå skulle jeg inn til legen og ta ultralyd og blodprøver. Barnet hadde det bra, og var aktiv inni der, men legen brukte plutselig en halv evighet på å ta noen målinger uten å si noe. Kjente jeg ble rimelig stressa da! Til slutt sier han at blodgjennomstrømningen fra navlesnoren er litt dårligere enn den skal være, og det kan komme av svangerskapsforgiftning, som de nå mener at jeg har. Jeg får ikke reise hjem, må bli der over natta.

Jeg har sykehusskrekk deluxe, og kjente at NÅ begynte jeg å bli redd. Jeg ble beordret i seng, og ble trillet inn på et rom på barsel. Der satt ei annen som også var lagt inn pga svangerskapsforgiftning. Ikke fikk vi se på tv, lese, holde på med data eller noe. Så når samboerne våre måtte hjem, så skravla vi for å holde humøret oppe. Da kom jaggu meg ei jordmor inn og kjefta på oss. Vi skulle nemlig egentlig bare ligge heeelt i ro, og ikke snakke engang. Bah! Det ignorerte vi for å si det sånn. Natta gikk med på målinger av blodtrykk og styr, ble vekket av ei dame som kom og stakk meg i armen, takk skal du ha! Sambo kom og vi skulle inn på ultralyd igjen. Så litt bedre ut nå, så jeg fikk under tvil lov til å reise hjem på perm frem til lørdag. Da måtte jeg tilbake på kontroll for å se om jeg kunne fortsette å være hjemme eller ikke. Ble jeg dårlig måtte jeg inn med en eneste gang, ikke noe å lure på!

Lørdag 12. februar kom, og sambo og jeg reiste inn på sykehuset. Det ble målt blodtrykk, sjekket urin, og tatt CTG. Så forsåvidt bra ut det, og jordmoren sa hun bare skulle klarere med legen at hun kunne sende meg hjem. Men så kom hun tilbake og sa at de måtte ta en ultralyd også først. Og denne ultralyden var bare begynnelsen på maaaaange! En assistentlege var på vakt, og hun likte overhodet ikke hva hun så! Gjennomstrømningene var for dårlige, og barnet var for lite i forhold til hva han skulle ha vært. Alt blodet og næringen ble dirigert opp til hjernen for at han skulle overleve, han hadde sluttet å gi noe til kroppen, så han hadde sluttet å vokse! :( Jeg fikk ikke reise hjem. Vi fikk en ventestue på føden som rom, og fra nå ble blodtrykk og CTG tatt hver tredje time. Jeg ble helt matt av alle folkene som fløy inn og ut av rommet hele tiden. Jeg følte meg jo helt fin!!

Søndag kom og på formiddagen kommer plutselig overlegen inn. Han setter seg ned ved senga mi og ser meget alvorlig ut. Han lurer på hvordan det går med meg. Joda, jeg har det fint. Jo, saken er nå den at du kommer ikke hjem fra noe sykehus før du har blitt mamma. Atte hva!!?? Tenkte jeg. Jeg er jo bare 30+5 på vei! Det opptimale sa han var hvis de klarte å få oss helt frem til termin, men det tvilte de på, så det beste ville vært om vi klarte 34 uker, men målet var 32. For de hadde sett før at total hvile kunne hjelpe på blodgjennømstrømningen. Og også hvis jeg lå i sideleie. Fra da av lå jeg bom stille i senga, på siden :) Ble tatt ultralyd senere den dagen, og da var det faktisk bedre, så vi øynet et håp om å klare noen uker til. Jeg fikk lungemodningssprøyter for sikkerhets skyld.

Tirsdag 15. februar er vi flyttet over på et rom på barsel, og de har snakket om at kanskje ikke sambo kan få bo der mer pga plassmangel. Panikken tar meg, og jeg har brukt dagene siden lørdag på å gruble fælt på ting og tang. På søndagskvelden fikk vi omvisning på nyfødtintensiven hvor lillemann og vi må bo hvis han kommer for tidlig. Jeg har fått blodsukkermåler fordi de mistenker svangerskapsdiabetes også, og jeg har restriksjoner på kosten min. Det har blitt mye å fortære for en stakkars jente som ikke liker sykehus, leger og nåler. Det blir tatt blodprøver to ganger daglig, urinprøver hver morgen og en drøss med andre ting. Jeg er allerede sliten...På morgenen denne tirsdagen kommer lege + assistentlege og jordmor inn. De lurer på om det er greit at de sender oss på kontroll på Rikshospitalet. De har bedre ultralydutstyr der, og kan se enda litt bedre hvordan ståa er med lillegutt. Da får jeg rimelig panikk, skal de i tillegg sende meg til Oslo?!? Langt vekk fra familie og hjem? Vi har ikke noe valg, og innover bærer det. På vei inn raser tankene, min største frykt er operasjon, altså keisersnitt, tenk om det skjer???

Vel fremme ble vi sittende å vente vel og leeenge. Etter noen timer ble vi hentet av en lege som tok oss med til et undersøkelsesrom laaangt unna. Der ble det ultralyd og sjekking av andre blodårer enn det de kunne sjekke i Tønsberg. Den mest kritiske, i magen, var det helt grei gjennomstrømning i, og det var denne de ville ha kontroll på. Det som var viktig nå, var å beholde han inni magen så lenge som mulig, samtidig som de måtte vite når det ikke var trygt for han inni der lenger. Jeg regnet med at dette kunne de gjøre i Tønsberg, men neida, nå var det innleggelse der på Rikshospitalet. Og jeg måtte mest sannsynlig regne med å føde der også. Jeg hadde mest lyst til å bare sette meg ned å grine, hvorfor i all verden måtte dette her skje? Hva var egentlig galt? Jeg følte meg jo helt fin, mens de mente jeg var skikkelig dårlig. Og den stakkars lille i magen som ikke fikk noe næring :( Vi fikk rom på overvåking for gravide. Jordmødrene der i Oslo var virkelig ikke noe for meg. De virket sure og grinete, og lite koselige. Jeg husker at sambo gikk ut litt etter at vi hadde fått servert middag (her var det nemlig ikke fri kantine som i Tønsberg, her fikk man måltidene servert på rommet, og ferdig med det) og jeg knakk helt sammen. Følte meg så alene, i en fremmed by, langt unna familien min, jeg var dritredd...

Dagene på sykehuset her gikk som i Tønsberg. Målinger, prøver og undersøkelser. Natt til torsdag ble jeg dårlig...Jordmoren som kom på vakt turte ikke ha ansvar for meg uten at jeg hadde veneflon klar i hånda, så det kom inn en midt på natta for å få satt det. Aua! Jeg var så full av blodtrykksmedisiner (som ikke virket) at jeg gikk rundt i tåka, fikk ikke sove, lå og vrei meg, og sjangla frem og tilbake til doen. Torsdag kom legen og sa at nå trodde de det begynte å nærme seg en slutt på svangerskapet mitt. Hva skjedde med 32, helst 34 uker? Jeg var fremdeles bare på 31! Men de turte ikke mer, hverken med meg eller barnet. De skulle ta en siste ultralyd for å være helt sikre. På ettermiddagen kom legen og hentet oss, og ultralyd nr x ble gjennomført. Strømingen i magen var blitt verre, og den lille var like liten. I morgen måtte jeg bare bli mamma. Det var ikke trygt å vente lenger nå, ikke for noen av oss. Blodtrykket mitt var ute av kontroll, og svikten i morkaka var snart fullstendig. Det var ikke trygt for barnet at jeg fødte normalt, så det måtte bli keisersnitt. Kvelden den torsdagen kom pappa og forloveden hans på besøk, det var godt å se familie igjen. Men jeg var hele tiden livredd inni meg. Min frykt gjennom hele svangerskapet skulle nå bli realitet, jeg skulle opereres....Den natta sov jeg svært lite, men takker likevel nei til sovemedisin. Tenk, at nå skulle jeg bli mor. I uke 31+3, 9 uker før tiden!

Fødselshistorien kommer i et annet innlegg.



P.s til dere som leser bloggen min til vanlig. Jeg kommer nærmere tilbake med historien om Sander :) Jeg har vært mamma i over tre måneder nå, og bruker heller tida på å kose meg med den lille enn å blogge så mye om det akkurat nå :) Kortversjonen er at det ble mye dramatikk på slutten, jeg fikk svangerskapsforgiftning og morkaka svikta, så lillegull måtte hentes ut med keisersnitt i uke 31+3 altså 9 uker før tiden. Vi ble sendt til Rikshospitalet for at han skulle bli født der, og sånn at de kunne passe på han til han var sterk nok til at vi kunne komme til sykehuset i Tønsberg. Han veide bare 1234 gram da han ble født, og hadde fått alt for lite næring inni magen stakkar. Det ble 9 lange uker på sykehus, men nå har vi vært hjemme i over en måned og vi storkoser oss, og alt står bra til. Tiden på sykehuset var tøff, og det var mye gråter og tunge dager, men det var absolutt verdt det! Men kommer tilbake med fødselshistorie og alt sånt etterhvert :)

Fosteret er ca 36 cm langt og veier 1150 gram. Den gjennomsnittlige vektøkningen fremover er ca 200 gram per uke. Barnet vokser og stiller større krav til din kropp. Kontakten blir mer intensiv og føles nærmere. Hvis du gir magen et puff, kan barnet sparke tilbake. Noen ganger opplever du kanskje også at barnet reagerer med spark på høye lyder, selv om forstervannet legger en demper på lyden. Undersøkelser viser at barnet kan drømme, og nå har evnen til å huske. De sistre tre månedene av graviditeten har barnets tunge utviklet så mange nerveender at det kan begynne å bruke følesansen. Dette gjør barnet ved å blant annet undersøke fingrenes størrelse og fasong. Lungene modnes fra dag til dag, og pustebevegelsene blir mer regelmessige. Fra 7. graviditetsmåned er barnets vekst avhengig av dets evne til å lage hormonet insulin. Insulin stimulerer til opptak av sukker fra blodet. Inne i cellene omdannes sukkeret til proteiner og fett. På denne måten bidrar insulinet til å gi barnet litt fett på kroppen.

Uke 28 har gått fint. Jeg begynte på yoga for gravide på tirsdagen, noe som virket veldig interessant. Håper jeg kan lære litt om å bruke pusten riktig, og å klare å slappe av i kroppen. På onsdag var jeg hos legen, og der så ting fint ut. Litt høyt undertrykk, men ikke noe å bry seg om. På kvelden var vi på svangerskapskurs, det skal vi på tre onsdager fremover. Greit å lære litt om hva en kan vente seg.

Ellers vasker jeg barneklær, sengetøy, tepper osv. Greit å få det unna, orker ikke styre med sånt i siste liten. Formen er grei, men begynner å kjenne det i bekkenet, så tar unna mest mulig nå mens det enda er ganske lett:)

Uke 26

Fosteret er ca 30 cm og veier ca 900 gram, Barnets hud blir mindre gjennomsiktig. Øynene kan skilne lys og mørke, og de åpner og lukker seg og ser til sidene - barnet trener øyemuskulaturen. Dette har man funnet ut ved kikkertundersøkelser i livmoren i forbindelse med undersøkelser for sjeldne sykdommer. Her har man sett at barnet holder seg for øynene ved skarpt lys. Barnet har mer sammenhengende søvnperioder, noen ganger er de som dine egne. Hvis du en dag er sliten, har det travelt eller kanskje er stresset, merker barnet også det, og reagerer på de stresshormonene som frigjøres. Eller hvis du blir redd, er det adrenalin som sendes gjennom morkaken over til barnet. His du er glad, er det på samme måte endorfiner som sendes til barnet. Hjernen utvikler seg svært raskt nå. Hjernebarken begynner å få sine furer. Navlestrengen, som transporterer blod til barnet og avfallsstoffet vekk fra barnet, har blitt lang og elastisk, og kan være viklet rundt barnet, uten at dette påvirker bevegelsesfriheten. Noen ganger får barnet tak i den sterke navlestrengen, og det er en fin måte å utvikle følesansen på¨.

Uke 26 var en helt grei uke for min del, kjente vel litt i bekkenet, og hadde en jordmortime som ikke var så positiv da det ble målt høyt blodtrykk igjen. Var derimot på sykehuset dagen etter for nærmere undersøkelser, og da var alt fint. Noe mer enn det gidder jeg ikke å utdype her på bloggen;) Men skal få tettere oppfølging hos lege nå, og skal på vekstkontroller på sykehuset frem til pjokken er født.

Uke 27

Fosteret er ca 1 kg og 35cm langt. (Hadde en vekstkontroll på 27 uker nøyaktig, og lillegutt ligger litt under snittet og veier rundt 900 gram) Barnets hud er rynket og mørkerød. Det er fortsatt magert, siden fettet i underhuden ikke er dannet enda.Barnet blunker regelmessig. Ansiktet blir rundere og barnet har mye fosterfett. Hvis barnet blir født nå, har det mer enn 90% sjanse for å overleve. Barnet har alt det behøver for å klare seg utenfor livmoren.

Uke 27 ble brukt til mye avslapping og turgåing for å prøve å få litt orden på detta blodtrykket, så får vi nå se hvordan det går. Jobbet i helga, og det gikk greit, men begynner å kjenne det godt i bekkenet nå altså. Så håper jeg klarer å jobbe helt frem til permisjonen min begynner.

Vi var og hentet Babybox på Apotek1 i dag, og jeg må si jeg ble innmari overassket over hvor mye det faktisk var i den pakken! Det var body i str 62, 8 bleier, ammeinnlegg, en bok, et blad, en stor pakke med våtservietter, og en hel masse prøver på salver og lotioner. Kjempebra :) Syns det er flott at de har disse gratispakkene. Har fra før av fått fra BAM, der var det ammeinnlegg, en smokk, truseinnlegg og diverse salver og greier. Venter på to pakker til, de kommer nærmere terminen.