Det er fint, det.

1 av 1000 drømmer

BRYT UT, UT TIL DEN SISTE TIDEN AV RESTEN AV DITT LIV.

Det lysnet til der ute, det var iallefall det det så ut til. Lyset gløttet så sterkt igjennom persiennene, det var enda usikkert for meg om dette var noe bra eller dårlig. Ville han komme tilbake for mer eller slippe meg ut denne gangen tro? Jeg hørte en lyd, og det var tid for det.

Jeg har aldri gått ut, ikke blitt fot nysgjerrig, det var til ingen nytte. Men det var det han sa. Etter sju år har jeg forstått det nå, insett det, han har hjernevaska mag til de grader. Jeg er en fange og en slave i hans hender. Ting har fått meg til å undre, slik som; hvorfor får jeg ha denne brakka her såpass aleine som jeg har? Er det bare kontroll han vil ha?

Jeg har ikke vært ute på sju år nå. Daglig får jeg mat og alt jeg trenger på døra. 7 lyspærer har gått i huset og jeg har ikke krefter til å skifte på dem. Han vil heller ikke hjelpe. Er det økonomien som vagler, så kan han heller kutte ut et pålegg og brødet jeg får hver søndag, for jeg tror jeg har mer godt av nye lyspærer enn det nå.

Jeg tror det ikke var han som kom nå. Ingenting har skjedd i døråpningen. Og han pleier jo altid å komme på denne tiden av døgnet, da sole gløtter så skarpt og korrekt inn.

Jeg har mitt eget lille liv inni her, jeg styrer alt her inne. Alt, men ingenting av meg selv. Kaffen gjorde sine siste surklelyder, det skulle gjøre godt med en kopp. Jeg trakk opp persienne for å få inn lys nok til å kunne se barnebarna mine i fotoalbumet. Jeg har ikke sett dem i det heletatt disse årene.

En fugl sang så fint utenfor. Minnet meg om virkeligheten. Men hva vet vel jeg om hva virkeligheten er. Jeg kan huske, så vidt, da vi var unge sammen. Jeg aner ikke om det var da det hele begynte eller om det har skjedd noe i seinere tid. Noe har i vert fall snudd han helt rundt. Vi var i butikken for barnevogner, vi fant den fineste vogna for to små jenter man noensinne kan tenke seg. Vi var lykkelige da, tror jeg. Den dagen de ble født, tvillingene våre, glemmer jeg aldri. Eller; jeg glemte vel alt, men hendelsen kan ikke glemmes. I det ene øyeblikket lå jeg bevistløs på kjøkkengulvet med oppvaskhanskene på og i det andre lå jeg i sykesenga med to små jenter på brystet. Om den dagen var så fin som den burde, vil jeg ikke si for sikkert. Jeg så han ikke mer etter den dagen, ikke før han dukket opp igjenn for sju år siden og fikk meg bliende her inne. Jeg var vel for overvelvet av lykke over at han var tilbake, men det ble bare misbrukt og han fikk meg overbevist på at det beste er å «gå i dekning» som det da ble kalt. Dekning for hva? Hvordan fikk han meg til å tro at han hadde vært ute i krig, og kom hjem for å varsle om at den snart ville komme hit. Idiotisk, tenker jeg nå. Hvilken krig snakket han om? Hva var meningen hans? Hva var hans vilje?

Enda jeg, etter alle disse årene, er blitt svak av svært lite aktivitet og sollys, kjente jeg meg likevel sterk nok til å bryte ut. For jeg har forstått nå. Han kunne ikke lure meg mere nå. Skulle jeg dø mutters aleine i mitt eget hus?

Han har psyket meg ut, ikke på en dramatisk måten kanskje, men han har uansett fått det til i løpet av disse sju årene. Det er utallelige spørsmål som surrer svevende rundt uten noe særlig rotfeste. Men en ting var sikkert, syke var vi begge nå. Den ene mer enn den andre. Men jeg satt i sollyset med en kaffekopp i hånda i den tro at jeg var den friskeste av oss.

Hva hadde hent denne morgenen? Klokken hadde allerede passert seks på kvelden og han var enda ikke kommet. Selv om jeg ikke liker hans person lengre, lengtet jeg likevel etter hans daglige besøk. Hvor var han nå?

Jeg var urovekkende klar i hodet i dag. Vanligvis pleide jeg å døse halvdød rundt i alle rom i huset. Trapp opp og trapp ned. Keffe og småkjeks hver andre time. Men hva med i dag? Jeg kjente meg sterkere og sterkere for hvert minnut som gikk. Jeg overasket virkelig meg selv idag og i det jeg dreiv med disse oppdagelsene av meg selv kom det også en tanke og et ønske om å gå ut. Jeg visste ikke om døren var låst eller om den har vært åpen hele tiden, har aldri hatt den tanken i min tankegang. Også en annen openbaring dukket også plutselig opp i alt tankekaoset; han har dopet meg ned. Jeg ble plutselig så sikker og forsto så mye mer nå, jeg fikk en forklaring. En forklaring på hvorfor jeg hadde alle disse blåmerkene hver gang jeg våkner. En forklaring på hvorfor badekaret flereganger har skapt overforsvømmelse.

Dørhåndtaket var varmt, solen hadde nok varmet det noe veldig fra den sndre siden. Før jeg torte å vri om stakk jeg nesa bort i dørsprekken, prøvde forsiktig å kjenne lukten av mit tidligere å fremtidligere liv. Var jeg egentlig klar over hva jeg gjorde? Tankene om at han kanskje snakket sant reiv i meg om og om igjen.

Jeg vrei om, veldig sakte. Jeg merket at jeg skalv i hele kroppen, ikke slik at det ble ubehagelig, det føltes naturlig for meg i denne situasjonen.

Aldri har jeg hatt så vondt i øynene mine, sola var fryktelig sterk. Den brant seg fast og jeg måtte knipe igjen lokkene for å ikke misste forstanden. Ut, i blinde, gikk jeg. Ned den trappen jeg ikke har verken sett eller gått på siden så altfor lenge. Jeg kjente igjenn bakken og terrenget så godt at solen i øynene mine gjorde ikke mye skade, med tanke på hvor jeg skulle passere mine føtter.

Plutselig havnet jeg på bakken. Grusen var blandet med sand og det var knusk tørt. Jeg hadde snublet i ett eller annet som lå i veien for meg. Synet kom til seg selv igjen der jeg snudde meg på bakken. Der lå han, min gamle mann. Jeg eide ingen ord. Var han død? På bare knærne krabbet jeg meg fram til han. Ja, visst var han død. Ingen puls eller pust var det å kjenne av han. Vi var begge gamle nok til å dø av alder. Synet av han fikk meg til å teke på meg selv, ville ikke jeg ligge slik snart? Brøyt jeg ut av mitt eget hjem for seint? Eller var det akkuratt i tide?

Mine bein løp vekk, vekk fra det hele. Aldri skulle jeg inn i det huset igjenn. Aldri skulle jeg se min mann igjenn, aldri skulle han få forstyrre mitt liv på denne måneden igjenn.

Jeg brøyt ut, ut til den tiden av resten av mitt liv.