I dag har jeg booket hotellrom i Phnom Penh. Planen er å reise til Sihanoukville når jeg er ferdig som lærer, men jeg synes jeg må innom hovedstaden en tur også. Jeg reiser på fredag morgen og reiser hjem igjen søndag morgen, og bussturen varer 6 timer. Med andre ord er det ikke lange turen men jeg håper på å få oppleve mest mulig i løpet av lørdagen.

Jeg er også nødt til å planlegge turen til Sihanokville i løpet av uken som kommer. Grunnen er Khmer New Year. I Kambodsja er nyttår 13, 14 og 15 april og flere organisasjoner stenger i to uker. Det er en stor feiring og selv om kystlinjen ikke ikke lang, er det en veldig populær vakker og populær plass, som mange antagelig vil ha som reisemål i denne perioden. Jeg vet ikke ennå hvor lenge jeg skal oppholde meg der, jeg reiser dit 7.april og skal ikke tilbake til Norge før 1.mai.

Men først kommer mamma og Roar på besøk første uka i april, og det gleder jeg meg veldig til.

Det er ikke alltid tidspunktet jeg poster stemmer overens med tidspunktet det er skrevet. Som nå. Noen ganger skriver jeg uten nett. Jeg har bildene fra Tonlé sap klare, men det ble visst ikke så mange.

Etter dette begynte alle å hoppe fra båten og ut i det rene, forfriskende vannet, så jeg måtte holde kameraet unna.

Vi lærte om former sist skoletime med de yngste, og når jeg pekte på en form og da "diamond" så begynte hun å synge "Lucy in the Sky with Diamonds". Det har hun ikke lært av meg, så det er sagt...

For øyeblikket har jeg funnet meg en koselig benk mellom de to skolene jeg underviser ved, jeg må vente halvannen time før jeg starter den blinde klassen. Det var en koselig benk og jeg har med noe friterte greier jeg kjøpte i en tralle-kiosk langs veien. Jeg vet ikke hva jeg spiser men det smaker aldeles utmerket. Ca 1,5kr stk. Jeg brukte til og med khmeren min når jeg kjøpte det. Moi, bi. Bai? Akun. Planen var å sitte her alene, nyte hva nå enn det er jeg spiser og skrive litt for bloggen. Jeg glemte at jeg plasserte meg midt i et således turistfritt område med skoler på alle kanter. I Kambodsja. Så jeg sitter ikke på langt næralene. Bak meg står en gutt og leser det jeg skriver, selv om jeg tror han overvurderer seg selv litt. Og nå, når jeg skulle fortsette å skrive, så kom jeg på at jeg er tom for vann, svetter som en gris og er nødt til å få tak i noen nye forsyninger. Dessverre veltet sykkelen min, med en meget tung ryggsekk i kurven og jeg orker egentlig ikke tanken på å løfte den opp igjen. Jeg kommer straks tilbake.

Sånn. Det var veldig krevende. Jeg måtte løfte sykkelen opp, og komme meg på andre siden av veien hvor de selger vann til 25cent (i stedet for 25kr som i Norge), og trille sykkelen tilbake til benken, da jeg ikke orket å sykle. For ja, alt føles som et tiltak i 37 varmegrader.

Men altså, i dag har vi sunget på skolen for det er torsdag og torsdag er sangdag. Jeg vet ikke om jeg har forklart hverdagen min tidligere, men jeg jobber som lærer i et hjem hvor foreldreløse er blitt adoptert inn til en familie. Krousar Thmey heter organisasjonen og det betyr «ny familie». Jeg har tre skoletimer daglig, hvorav nivået varierer. I den ene klassen har jeg fire elever som har lært engelsk i 3 mnd, mens de andre to klassene hovedsaklig lærer mer komplisert grammatikk. Nå venter jeg på min siste skoletime for dagen som er klassen for de blinde elevene. Jeg og en annen frivillig fra New Zealand deler klassen i to, hvorav hennes halvpart er blinde og min halvpart er svaksynte. Det er en fryd, jeg kan ikke si annet. Selv om elevene ofte er rastløse, slitene eller har alt for mye energi så ønsker de å være i klasserommet. Det er mer enn hva jeg kan skryte av fra min tid på skolebenken.

Det er fremdeles torsdag og torsdag er ikke bare sang-dag, men også Soria Moria dag. Soria Moria er en restaurant nær der jeg bor og det gleder meg at jeg er en av de få som kan uttale navnet riktig. Restauranten har norske eiere og hver torsdag er det halv pris på mat. De har bl.a svenske kjøttboller, diverse retter med laks men også flere internasjonale og selvfølgelig lokale retter. Jeg pleier å gå for spagetti bolognese, men hvem vet, kanskje jeg prøver noe annet i kveld?

I dag er første orienteringsdagen for de 7 nye frivillige hos Thida. Det betyr at jeg har vært her i 1 mnd, og jeg kan ikke helt fatte hvor tiden av blitt av. Blant de nye frivillige er ei norsk jente som er like gammel som meg. Selv om jeg ikke tenker over engelsk-talen lenger og tar meg selv i å tenke på engelsk så er det deilig å ha en samtale på norsk i hengekøya på kvelden.

Tiden med turer til diverse plasser er over. Jeg er hjemme fra siste skoletime mellom seks-halv syv på kvelden, deretter er det middag og natta. Helgene tilbringer jeg gjerne hos diverse massasje og pleie-steder i byen. Jeg betaler 38kr for en time med massasje,eller fotskrubb, pedikyr og manikyr, så det er blitt en fast lørdags-ting. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke kan få med meg jenter, så jeg går enten alene eller med to av guttene i huset. Sist jeg tok manikyr fikk jeg gave av hun som driver stedet. Jeg fikk velge meg ut en okseformet tannpirker-holder og det gjorde meg veldig glad. Den skal være med meg hjem.

Jeg vil anbefale alle å besøke dette landet. Befolkningen er så vennlige og bare her jeg sitter nå har jeg hist på flerfoldige forbigående mennesker. Selvfølgelig blir man litt frustrert over trafikken til tider, for ikke å snakke om «tuk-tuk, lady??» og «fish massage, lady, free beer», men jeg tror det er en vanesak som alt annet.

Men apropos fish massage, free beer. Det er morsomt hvordan du får med en gratis øl når du får en fiske-massasje (for den som ikke har prøvd; du setter føttene i et akvarium også skal fiskene angivelig spise den tørre og døde huden din) for 3$. Men om du ikke vil ha med en gratis øl koster massasjen 2$. Bare 1$ for gratis øl, som forøvrig koster 50cent på restauranter og 25cent på matbutikk. Du kan også leie en sykkel og få med gratis vann for bare 25cent ekstra. Kanskje begrepet «free» skal bli temaet for neste skoletime? Jeg vil legge til at noen sa at man kan få aids av fiske-massasje (om du har et åpent sår og samme fisk har «spist» på noen med åpent sår og aids før deg...) jeg holder meg unna den slags!

Jeg er så mektig lei tissemaur. Jeg er blitt bitt to ganger siden jeg satt meg her, og det svir så fryktelig! Jeg håper ikke samme mauren har spist på noen med aids før meg... Så forresten en kjempeslange i veien her borte, heldigvis død, men jeg så den allikevel. Og her om dagen fikk jeg en flyvende kakerlakk inni skjorta mi. Flyvende!! Hva blir det neste?? Det var heller dessverre ikke slik at myggen skulle gå lei meg, den elsker meg fremdeles og stikkene svulmer opp på størrelse med 20kr mynter. Mynter. Jeg savner mynter. Her får vi store mengder 100 riel sedler. Du må ha 40stk 100 riel sedler for å få 1$..... Nå tenker jeg å pakke sammen sakene mine, se stygt på tissemaurene og bevege meg over på andre siden av veien for å hilse på de skjønne elevene mine.

Jeg har ikke lastet opp bildene fra Tonle Sap turen for noen har lånt kabelen min, men så snart jeg får den igjen så skal jeg legge de ut. Dette er forresten meg i klasserommet, elevene mine er veldig begeistret for Photo Booth!

Menneskekroppen tilvenner seg nye omgivelser fortere enn jeg ville trodd. Den samme sykkelturen som den første dagen gjorde meg fysisk uvel er nå bare kjedelig. Jeg bryr meg ikke lenger om svetten som fosser ned ryggen min store deler av dagen. Ei heller firfislene som sitter over sengen min på lik linje med tropenettene som til å begynne med gjorde at jeg ikke fikk sove. Myggestikkene er ikke på langtnær hva de var til å begynne med. Spisepinnene kommer seg, det samme enkle ord som "takk" og "går det bra" på khmer. Kaldtvann i dusjen kommer jeg derimot aldri til å vende meg til og selvom maten er kjempegod så er ikke magen min veldig glad i den.

Jeg har endelig sett Ankor Wat. Det jeg trodde var et par templer på et lite området var en dagstur med tuk tuk som fremkomstmiddel og selve templene var enorme. Det finnes ingen tvil om hvorfor disse er en av verdens underverker. De massive steinbygningene med uendelige mengder uthugginger og trær i alle størrelser og former som vokser oppå det hele. Det gjorde ingenting at det var aper det heller.

Jeg har sett solnedgangen på Tonle Sap Lake fra taket på en turistbåt. Noen badet i det brune vannet men ikke jeg. Over alt i vannet fløt små barn i noe som så ut til å være en fårikål-kjele med en "åre" til. Der har de diverse brus o.l som de gjerne vil selge til turistene, men det er veldig viktig å aldri kjøpe så mye som et postkort av disse. De bruker alle den samme regla; I go to school in morning/evning (kommer an på hvilke tildspunkt du møter de), I have to earn money to pay for school. Dette er selvfølgelig ikke sant. Det kan være foreldre eller andre voksne som sender barna ut på gaten for å tjene penger. Når får beholde alt de tjener over 10usd, andre blir sendt ut av alkoholiserte foreldre mens noen barn blir leid, lånt bort eller solgt for å tigge penger. Det satt en mor på en båt på Tonle Sap Lake. Med henne var sønnen på kanskje 5-10 år (vanskelig å gjette alder her) med en slange rundt halsen og hvis noen tok bilde ville hun ha penger. Hun hadde også en baby på fanget som hun hadde barbert flekker av hodet på og hver gang han sovnet eller lå rolig slo hun babyen så han skulle gråte og se mer stakkarslig ut. Noen damer skaffer seg babyer til tigging, og om den skulle dø av sult så skaffer hun seg en ny. På "pub street", hvor turister spiser og fester, er disse små barna å se hele natten og mange av turistene behandler disse veldig respektløst.

Hver dag lever vi sammen, 16 mennesker fra rundt om i verden, og det har jeg trivdes veldig godt med så langt. Hver onsdag spiser vi khmer middag her på Thida's house men ellers reiser vi stort sett ut sammen for middag. Vi vet om de billigste resturantene og reiser som regel dit, dessverre er det disse stedene som også har få engelsktalende. Det blir alltid noe galt med bestillingene. Neste lørdag skal vi til den flytende landsbyen, noe jeg gleder meg veldig til og ellers vil vi komme til å oppholde oss en del i bassenget på fridager som det.

Jeg har hatt min første arbeidsdag i dag. Elevene er virkelig skjønne. Jeg prøvde å sette frem pultene og stole ettersom elevene mine var 10-11 år, men de var veldig bestemt på å få gjøre det for meg. De kaller meg "teacher" og den største klassen min har 7 elever, der er den eldste 19 år. I en annen klasse har jeg bare 2 elever. Disse timene tror jeg at jeg kommer til å trives med bare jeg kommer inn i det, men klassen med de døve og blinde barna blandet(!!!) kommer til å bli en veldig hard nøtt. Jeg gruer meg til å komme tilbake dit og synes så fryktelig synd på elevene som bare sitter der mens jeg klør meg i hodet. Det er så vanskelig å kommunisere... Allikevel er elevene så søte og flinke så jeg håper virkelig at dette går seg til så de kan lære og få noe ut av timene.

Ellers kan jeg nevne at jeg har en halvtime på sykkel til/fra jobb og jeg må frem og tilbake tre ganger i løpet av en vanlig dag. Det er 3 timer på sykkel daglig i over 30 grader, men det er så flatt og nå som jeg har vendt meg til trafikken så tror jeg den biten kommer til å gå greit.

Det har gått et par dager uten om at noe alt for spennende har hendt. Jeg har syklet rundt og prøvd å gjøre meg litt kjent i Siem Reap og spilt kort. Masse kort. Jeg har prøvd cambodian food, som jeg antar må være kambodsjansk mat på norsk, selvom det hørtes veldig rart ut.

Å sykle er her helt skrekkelig. Ikke bare fordi jeg ikke har syklet på 10 år, men også fordi gatene er fulle av motorsykler, mopeder og sykler, samt gående og biler som det egentlig ikke er plass til. Kommer du til er kryss finnes det ingen overgangsfelt eller vikepliktregler, det eneste du må ha i hodet er å ikke stoppe, for gjør du det kommer du aldri over. I går gikk det veldig dårlig, men vi har hatt noen turer til nå og jeg begynner å kunne teknikken. Du tror du har en trygg plass langs siden av veien, men tuk-tuker,  mopeder, lastebiler og biler står parkert overalt og noen ganger ligger det poser med søppel til langt ute i veien. En plass i nærheten brenner de søppel på fortauet...

Jeg orker ikke tenke på hvordan bilistene har det her, men det er heldigvis ikke så mange av dem. Til tross for mangelen på trafikkregler så kjører alle pent og rolig. De fleste motoriserte kjøretøy har ikke så mye større fart enn oss syklister og ingen blir irritert om du sykler aldri så sakte. De holder seg bak deg til de har muligheten til å kjøre forbi. Det blir begynner å bli mørkt i 5-6 tiden og innen ni er det ikke lenger mulig å se noe. Det er en utfordring å sykle på veldig hullete og humpete veier i mørket, men også dette viser seg å være en treningssak.

Det er enda en dag i morgen uten noe spesielt på agendaen før torsdag og guidingen rundt om i Kambodsja starter. Og da skal selvfølgelig kameraet være med!

Flyet til Korea var enormt, med med flotte damer som stod på rekke og rad og sa "hi, how are you" med smørblide ansikter. I setet lå det øretelefoner, tøfler, tannbørste, tannkrem, pledd og en flaske vann. Damene var travelt opptatt med å levere ut peanøtter, juice og vårservietter før lyset ble skrudd av og ingen lenger var å se. Jeg hadde allerede sovet på flyet til London og hadde ikke døgnrytmen på plass. Da jeg endelig fikk spurt en av flyvertinnene om vann, nikket hun til meg men kom aldri igjen.

Jeg sovnet etterhvert og våknet til frokost. Både til middag og frokost valgte jeg varianten jeg ikke hadde hørt om. Det var biff eller "mixed rice" til middag og omelett eller "noe annet" til frokost. Jeg vet ikke om det er flymaten eller om det er slik det skal være i Korea, men alt smakte fisk, selv om det ikke var fisk. Jeg fikk enn vannaktig risgrøs med fiskesmak med en slags suppe til. Suppen var vann med sjøgress eller lignende. Sylteagurk med fiskesmak i en egen boks. Til frokost fikk jeg noe som kunne minne om vannkastansjer med fiskesmak. På flyet til Siem Reap, Kambodsja valgte jeg forresten kyllingen. Det var godt. Men ved siden av dette fikk jeg en slags pudding med sterk soyasaus. Jeg setter sjeldent igjen mat på tallerkenen, men dette var noe mer spesielt enn hva jeg er vandt til.

Det var rart å våkne, spise frokost og gå ut av flyet for så å skru klokken 8 timer frem- plutselig befant jeg meg nærmere kveldstid og i det flyet lettet fra flyplassen i Seoul var det allerde begynt bli mørkt. Det var en 5,5 timers flytur før jeg var fremme i Siem Reap. Det var med andre ord nærmere midnatt. Men her var det igjen bare å skru klokken to timer tilbake og dermed var 21:17 da jeg landet.

Da jeg kom ut av flydøren slo det mot meg en vegg av varme og fuktig luft. Jeg hadde på forhånd blitt informert om at det var vinter i Kambodsja og at januar var det kaldeste måneden. "Kaldt" som i 28 grader. Jeg fikk visum på flyplassen, alle smilte og tullet med hverandre og det gjorde meg i godt humør selv. Ikke desto mindre moro var det når jeg så transporten min videre. Jeg, med en 22kg koffert, 9kg sekk og pose fra taxfree'en humpet bakpå en tuk tuk og fartet av sted til Thida's house. Dette er motorsykler med hengere. Her hang det julepynt og julelys alle steder. Det hang igjen etter jul, ble jeg fortalt. Men så hadde det vært nyttår, og om 1 uke var det kinesisk nyttår og derfor kunne de ikke ta ned pynten riktig ennå. En plass stod en hvit campingstok i innkjørselen med et blinkende, rødt julelys i setet.

Det var tjukt med turister i noen av gatene og det minnet meg veldig om det jeg kaller "syden". Hunder og katter over alt samt lokale som enten jobber i bodene sine eller sitter over en parkert scooter. Fremme ved huset satt flere og ventet på meg, jeg ble vist rundt og fikk tildelt seng. Det var veldig hyggelig, men det tar nok litt til å komme inn i rutinene. De fortalte at de nylig hadde tatt en slange på soverommet mitt og at de stadig vekk var å finne i hagen. Det kravler firfisler og gekkoer overalt samt en hel del mygg. Vanesak, er det ikke?

Nå skal jeg spise frokost som de lager til meg på kjøkkenet. Jeg har bestilt fruktsalat. Jeg har dessuten dusjet i iskaldt vann, for det er kun kaldt vann.

Orker ikke å lese korrektur, dette gikk litt fort for seg! Håper jeg får noen bilder av stedet i løpet av dagen.

Det skulle vise seg å være både en tidkrevende og lang prosess, men når jeg begynner å se lyset i enden av denne tunnelen så var det verdt strevet. Det stilles spørsmål til hva i all verden jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake til Norge og ikke eier hverken et hjem eller noen form for motorisert kjøretøy... Jeg lurer derfor på hvor vanlig det er blitt at studenter har hus og hjem som krever tusenvis av kroner i måneden. Jeg antar at situasjonen min blir forholdsvis normal. Ingen grunn til bekymring.

Så jeg forlater kontinentet lørdag 14 januar og lander (forhåpentligvis) trygt i Siem Reap, Kambodsja dagen etter. Her skal jeg jobbe for Krousar Thmey som har fire sentere i Siem Reap (hvor jeg skal bo). Jeg skal fungere som engelsklærer i et 12 ukers program og bo sammen med andre frivillige arbeidere under oppholdet.

I den forbindelse vil jeg bruke bloggen til å formidle bilder, opplevelser og generelt saker jeg ønsker å få på papiret. I dag er det 5 dager igjen til avreise og det betyr at jeg innen få dager bør ha klart å pakke til 3,5 måneders opphold i én og samme koffert.

Jeg gleder meg. Og jeg gruer meg. Mest gleder jeg meg, selvsagt, men først og fremst skal jeg overleve flyturen. Jeg finnes ikke redd for å fly, men jeg er livredd flyplasser. I hvertfall når jeg ikke har mamma og gjemme meg bak. Jeg har aldri reist alene, og løpet av 21 timer skal jeg mellomlande i England og Korea. Om dette går som planlagt og jeg ikke blir gjenværende på en av plassene under prosessen, så er det disse en vil komme til å savne veldig. Venner, familie og en kjæreste som jeg gjerne ser oftere en hver tredje måned. Men det er godt å kunne glede seg til å komme hjem samtidig som en gleder seg over turen.

Til slutt ville ha frem et poeng. Veldig mange lager rare og mindre flatterende uttrykk når jeg forteller om reisen min. Det kan virke som om de tror jeg prøver å fremstå som en helgen. Som om jeg tror jeg skal redde verden. Ikke få ganger har spørsmålet "åssen kom du på detta?" blitt stilt. Og en hel del "Hvorfor??". For meg er spørsmålet "hvorfor ikke?" og jeg klarer ikke å forstå at tanken kan være så fjern. Dette blir en opplevelse jeg antagelig vil huske i lange tider og jeg tviler sterkt på at jeg vil angre.

Dessuten kan jeg minne om at jeg er hjemme 1 mai. Med andre ord skal jeg elegant hoppe over de tre månedene jeg misliker mest med dette landet. Resten av januar, februar og mars. April er OK, men det får så være.

Bare noen dager med snøvær og kulde igjen!

Og hvorfor undre i evigheter når alle vet at egget kom før omeletten og høna ble kjønnsmoden lenge før den tid. Problemene baller seg på for ingen tør å innse at løsningen er å spikre synderen fast etter ørene til nærmeste garasjeport.

Veien er ikke lenger enn det siste du gjør før du legger deg om kvelden og det viktigste er ikke å vinne, men å spise sunt.

Nok om det, jeg babler. Det gjør jeg alltid!

Vi startet med jentevorspeil, og hvorfor en ikke bare holder dette gående utover kvelden forstår jeg ikke, for stort sett slutter moroa ved vorspeilets ende. Ankom utestedet tidligere enn vi vanligvis ville gjort, for det var jo tross alt konsert. Vi hadde VIP-området. Du verden, vi måtte være blod-fan. Det var bursdag og bursdager trenger VIP-områder. Men det varte. Og det rakk. Og det varte. Og det rakk. Etter uvisst antall turer hos en fryktelig ufyselig bartender og flere forsøk på å rykke rockefoten i en klynge av hoppende attenåringer, kom Eddy Wata. Han derre "I like the way, the way you shake your ass around me", vet du? Det var heldigvis etter jeg hadde bestilt en mokai og fått gigantversjonen. "Hvor mange glass" spurte jenta. "Ett" sa jeg, og dermed kom hun med en mokai-flaske så stor som et brannslukningsapparat. Og der var han begynt altså. Kampen om å komme seg forran alle menneskene med denne enorme flaska på slep var selvsagt tung, men slettes ikke umulig.

Så jeg kom meg fremmerst. "Heeei, kuuult, Eddy Wata!!". Jeg måtte jo liksom få tatt på mannen. Han var jo kjendis. Også har han jo den derre "I like the way, the way you shake your ass around me". Og endelig!! Endelig berørte pekefingeren min hånden hans. Jeg husker jeg tenkte "gjett om jeg skal fortelle dette til folk på mandag!!". Så ble det en liten berøring til. Så én til. Og før jeg visste ordet av det var hendene våre foldet som et barns under aftenbønn. En kan tenke seg at jeg NÅ hadde noe å fortelle videre. Jeg kom til å bli midtpunktet hvorenn jeg gikk.

MEN så kjente jeg neglene. De lange, tykke, ustelte neglene. Og like etterpå viste det seg at det slettes ikke var jenta ved siden av meg som oste av hestesvette, det var Eddy Wata. Han som har den derre "I like the way...", samme det. Men allikevel!! Allikevel måtte jeg kaste meg over gjerdet og bli med på avslutningssangen. Gjett hvilke sang det var da? For tredje eller fjerde eller syvelde gang den kvelden? Ja, den ja! Danse. Det var lurt, ettersom jeg hverken eier takt eller rytme. Ekstra bra ettersom hælene mine var høye og ustabile mens gulvet var i flere plan. Det slo meg da jeg stod der oppe. "Var dette så lurt da? Nå må jeg danse. Og han lukter".

Det gikk bra. Ingen grunn til bekymring. Jeg gjemte meg bak ei som var hakket mer frimodig enn meg selv. Tror jeg hadde en liten solo der på scenen, men det velger jeg å glemme. Før vi gikk av skulle vi få klem, og det gjorde slettes ingenting at all svetten lå igjen på jenta som fikk klem før meg. Hun frimodige. Hun likte det sikkert.

Så det var sånn det gikk til den kvelden jeg danset med Eddy Wata til "I like the way, the way you shake your ass around me" osv.

Filmet med iPhone fra E-type og Angels crying. Til tross for tilsammen 2-3 timer i inngangskø, garderobekø, bongkø og barkø hadde vi det kjempegøy i går.

Jeg hadde skrevet et langt innlegg, det forsvant.

Jeg ble sinna, nå legger jeg kun ut bildene!

Etterlengtet sminkekostløsning.

Jeg må fortsatt ha fire børster i samme rom, men om jeg skal få flere mapper så må jeg ha egen pakkedisk når jeg skal sminke meg om morgenen.

Henger opp tunge smykker på dørknotter.

Prøver å gjøre ting praktisk OG pent... Det er ikke lett!

Nostalgi

Kent har tatt bilde fra kjøkkenvinduet. Det er pent, men det må gjerne bli vår nå.

Hei kompis!

Men det var altså ikke dette som endret mitt ståsted i norsk politikk. Det var Facebook. Æret være Facebook. For så straks man føler man kan si man liker noe så er samfunnet også kommet dit hen hvor en skal trykke at en liker oppå det hele. Derfor trykket jeg at jeg likte Fremskritspartiet. Og det er NÅ det skjer. Den ene posten dukker opp på "veggen" min etter den andre, noen ganger tenker jeg "dette var jo tåpelig", andre ganger "jeg er kanskje litt enig" og stadig vekk kunne jeg tenke "hva er dette for noe dritt?". Men altså, dette vippet meg ikke av pinnen. Jeg tenkte ikke så langt. Det var menneskegruppen jeg var en del av som fikk meg til å føle avsky!!

Disse menneskene... Disse bitre, stygge menneskene, som sitter ihjel den stygge, bitre sofaen fra syttitallet!! Jeg orket ikke å være en del av disse trangsynte menneskene med så mye sinne og så lite medmenneskelighet. Disse bedreviterne som i virkeligheten ikke vet noe om noen verdens ting. De har knapt vært utenfor sin egen bygd, og når de først tar seg turen ut, så er det gjerne til Ullared, mens de klager på styggdommen i i hjemlandet, høye matpriser, høy skatt, dårlige veier og altfor masse utlendinger (de tror svensker er nordmenn, de er tross alt hvite).

Så vet vi at jeg ikke snakker om ALLE når jeg skriver det! Jeg setter vanligvis ting på spissen... Jeg tar ikke alle under en kam, jeg snakker om en prototype jeg slettes ikke vil være en del av. jeg vil komme med noen eksempler tatt fra facebooksiden til FRP som beskriver hva jeg mener:

• Dersom dagens innvandringstakt og bosetningsmønster fortsetter, har Oslo et muslimsk flertall om 10 år. Det er ingen menneskerettighet å få bo i en storby, og jeg foreslår at nye innvandrere får forbud mot å bosette seg i Oslo. Dette kan virke som et drastisk tiltak, men det er det eneste som kan forhindre at hovedstaden blir en shariaby. For et kreativt forslag, du skulle stille som statsministerkandidat selv!

• NAV er helt elendige,skift ut alle de som sitter å jobber på NAV ,de vet ikke hva de gjør.Ikke noe service i det hele tatt. Nei.det gjelder ikke bare NAV det gjelder alle de som sitter å skal yte service skulle ha gått på ett kurs hvor de lærer og yte service og at de lærer å smile å være hygglige og ikke minst behjelplige Det er noe vi nordmenn ikke kan . Se på USA så serviceinnstilte mennesker også så blide og hygglige. Nei,vi har noe å lære folkens. Da ville jeg ha sluttet og henge på NAV og heller meldt meg på The green card lottery.
  

• enda dem hadde fått til det så,å det hadde fungert.men det faen kollektive i oslo er jo stappa,å du kommer for sent på jobb,for en jævlasporveksel å signal feil hver dag.HÆLVETES TETTE IDIOTISKE POLITIKERNE VÅRE.de får skifte alle den gamle møkka med noe fersk blod,mange av dem viste ikke hva bil var når dem var unge. Det ser ut som om du løste dette problemet selv, på null komma niks!

• Jeg blir frustrert hver gang jeg går i byen og ser disse muslimske innvandrere som går opp til helt tilfeldige folk og sier: "Gi meg penge eller bank!" vi må sette flere politi i gatene i sentrum vi må også gi securitas MYE mer makt som at de faktisk har lov å ta folk i jern. Jeg sier bare STÅ PÅ SIV! Du er det siste håpet for Norge. ...En ting til regjeringen må være obs på er den vietnamesiske Mafiaen i Stavanger. Hahahaha!!

Jeg kunne ha fortsatt i lang tid, men om jeg ennå ikke har fått vist poenget mitt så var det altså at det her finnes mye "VI HATER INNVANDRERE OG VI HATER NAV"!. Jeg kan forstå noens frustrasjoner med noen av deres irritasjonsmomenter, men jeg føler at det er dette FRP bruker for kapre velgere. I bunn og grunn synes jeg dette landet er et godt land og bo i. Jeg må le av de som prøver å påstå det motsatte, med begrunnelser som følgende "NAV er så treige, jeg får ikke penga mine og det er store hull i veien!"

Hvorfor være så sint når man kan være så glad? Jeg må innrømme at neste bilde som dukker opp i hodet mitt etter dette er meg og Erna, hånd i hånd, løpende inn i solnedgangen... Akk ja...

Humorinnslag til slutt. Sjekk katten koser seg med Billeba Birkeland da...

Heidi Rønning

Det er mitt navn. Det var en grytidlig julimorgen og året var nittenåttiåtte. Et skrukkete, velutviklet foster skulle nå få se dagens lys, og sånn gikk det altså for seg. Frelst med et fødselmerke, strategisk plassert midt på kinnet. 10 første år tilbrakte jeg i Hurdal, neste ni år i Eidsvoll, deretter to på Råholt og er nå godt plassert i Eidsvoll igjen. Her hører jeg hjemme mellom bølgesus og måker, eidsvollbygningen og vorma.

Utdanning

Etter å ha strevet meg igjennom grunnskolen, søkte jeg formgivningsfag på Jessheim vgs. Det gikk jeg også VK1. Etter å ha vært kreativ i to år forstod jeg at dette ikke var riktig område og satse om jeg ville komme meg helskinnet ut av videregående. Jeg gikk derfor mitt avgangsår på allmen påbygning, Eidsvoll vgs. Jeg ser ut til å alltid vende tilbake hit. Etter dette søkte jeg kunstlinjen Fredtun følkehøgskole, med studietur til Kenya. Jeg gledet meg masse, men endringer over sommeren gjorde at Kenya ble til Råholt. Råholt!? Nå har jeg startet mitt 2. semester i journalistikk hos NKS, Norges Korrespondanseskole, som inntil videre er begrenset til et årsstudium. Jeg ønsker meg en bachelor til jul en gang i fremtiden!

Arbeid

Etter min første jobberfaring i form av noen skrekkelige uker på bensinstasjon, sommeren 2006, startet jeg på Rema 1000 i Eidsvoll. Kjære Eidsvoll. Her startet jeg fast etter videregående i 2007, av den grunn at jeg trivdes godt! Etter litt litt av og på deltid i et regnskapsfirma, fikk jeg starte fast i april/mars 2009. Jeg sluttet ikke på Rema 1000 av den grunn altså. Januar 2010 ga jeg kontorjobben en ny utfordring med en kontorsjefstilling. September 2010 startet jeg

min journalistutdannelse og var fast tilbake på Rema 1000. Her er jeg ennå, og trives med det.

Hobby

Jeg har alltid gledet meg over å få være kreativ. Jeg er aldri overbegeistret over resultatet, men prosessen er det jeg koser meg med. Jeg har nå innskrenket utfoldingen til tegninger. Tegninger med gråblyant. Jeg er lite aktiv, men var en ivrig turner i mine unge dager. Dette ga jeg med selvsagt med da jeg startet å få til ting, det kræsjet med sosiallivet mitt tenker jeg.

Bloggen

Denne bloggen vært ved min side i over 2 år og har med sikkerhet sett sine mer aktve dager enn nå. Den ble opprinnelig brukt til å ytre sterke, fryktløse meninger, provosere og vise meg frem. Det skal vise seg at man forandres over tid og at jeg ikke lenger har denne trangen, ei heller de samme meningene jeg hadde den gangen. Det gikk gradvis over i å fortelle historier, sinnstilstanden og deretter taushet. Jeg vil gjerne skrive mer, jeg liker å skrive.