Livet mitt er blitt så rikt i det siste. Endelig er jeg igjen blitt hekta på den fantastiske hundesporten agility, samtidig som jeg prøver å få lagt inn det viktigste jeg kan lære Noma i hverdagslydighet, og tilbringe tid ilag med kjæresten min. Jeg skulle jo liksom ikke ha kjæreste enda... jeg skaffa meg jo en valp som trengte masse oppmerksomhet! Men jeg føler at jeg får ting til å gå rundt på en rimelig grei måte, og jeg trives veldig godt slik livet mitt er nå. Jeg har alltid vært den personen som liker å gjøre ting og holdt meg opptatt, eller kjeda vettet av meg etter fem minutter med ingenting. Men det er altså lite tid til blogging. Og hverdagen består stort sett av de samme rutinene, så jeg har ikke så mye å fortelle om enda. I mai bli det kanskje bedre.

Akkurat nå er det mest spennende at Noma har ørebetennelse. Det er jo en fin prøvelse hver gang jeg skal gi henne øredråpene sine. Men noe mer enn det skjer ikke enda. Har startet med mer planlegging av ag-treningen da. Så kunne sikkert ta en gjennomgang for begge bikkjene senere og fortalt litt mer i et lengre innlegg.

Jeg skriver "kan", for jeg har forstått det slik at ikke alle valper har slikt tygge-og-bite-og-rive-i-alt-mulig-rart-syndrom. I skrivende stund hentet Noma nettopp en sko og tok den med inn i buret sitt. Man må være obs hele tiden! Følgende har Noma hullet opp, men ikke totalt drept... enda:

• Back On Track dekkenet til Winnie har fått ødelagt klipsen sin
• Annet dekken til Winnie har blitt sliti i stykker v/halsen
• Genser til Winnie (som min mor har strikket) har fått et stort hull
• Et par katteleker har fått gjennomgå av valpetenner og blitt lettere drept
• En av mine støvletter, som min mor fikk reddet, fikk lettere ripeskader
• Et helt nytt sengetøy av flanell ble hullet opp en av de første dagene jeg hadde det på senga
• En matskål av plast er grom å bære på, så den har fått et par hull
• Et nylonhalsbånd Winnie har brukt har plutselig blitt veldig slitent
• En lateksleke Noma fikk ble hullete på en-to-tre
• Winnies burpute er mer eller mindre drept (en helt vanlig pute hun har fått, ikke madrass)
• Nomas nye burmadrass til 500,- er blitt sliti på, hullet opp og noen steder er noe skumgummi dratt ut også
• Et treningsbånd er blitt slitt (les: tygd) nesten tvers over
• Diverse DVD-covere og Nemiblader har blitt rivd og slitt i, men utrolig nok ikke helt drept
• Bøker har blitt lettere tygd på
• En trekurv som DVD'ene og Nemibladene ligger i har blitt noe gnagd på

Dette er hva jeg kommer på nå, men en ting skal hun ha... Hun har holdt seg til å dra ut stikkontakter, og ikke gnagd på ledninger! Det er jeg veldig glad for. Men nå gleder jeg meg til valpetiden er ferdig, for jeg starter å bli en veldig sliten valpematmor.

Men for en glede og en opplevelse dette samtidig er!

Bare en kjapp oppdatering må være at jeg prøver å bygge opp Winnie sine muskler. Noma er fortsatt valp (rart det der).

Har starta litt smått med agility med Noma, og hun løper buede tunneller allerede. Helt fantastisk!

Winnie sin fart på ag-banen har blitt litt bedre igjen, heldigvis.

Noen der ute som kunne tenkt seg body? Noen som vil forklare meg greia med dette?

Nå har den kjedelige hverdag tatt opp all min tid, med jobb og valpedressur og det å henge ilag med folk jeg er glad i. Jeg har undersøkt utstillinger for året, og skal i hvert fall få med meg tre stk i år også (det var tre stk i fjor), og i tillegg til Cesar Millan foredrag, Within Temptation konsert og et par hunderelaterte kurs, så blir nok dette et finfint - og dyrt - år. Jeg fikk forresten startet litt agility med Noma på lørdag. Et par runder inn i tunnellen, som en forsiktig pangstart. Noma hadde ingen problemer med den! Vi skal ikke starte å hoppe eller "klatre" over felthindre enda da Noma er altfor liten til dette, og det blir en altfor stor belastning for skjellettet hennes i en så ung alder, men å få henne til å følge meg gjennom vingene på hopphindre er noe vi snart skal starte med. Blir bare mer og mer jobb med lillemor fremover, for hun har arvet ifra de aktive rasene i seg og viser seg å være krevende.

I morgen skulle jeg egentlig møtt søte Wenche og Milo i Frognerparken, men vi bestemte oss for å utsette det pga VM og sikkert mye trafikk og vanskeligheter med å finne parkeringsplasser i hovedstaden. Leit å måtte utsette slike ting man gleder seg sånn til, Wenche og jeg ser altfor lite til hverandre pga avstander! Dessuten hadde Winnie hatt så godt av å løpe litt med Milo nå, men vi får holde oss til ballkasting litt til. Jeg prøver nemlig å brenne ned fett og bygge opp muskler på mynden min før utstilling i mai. Man kan aldri starte tidlig nok med forberedelser til slikt! Hun må også tilvennes det nye utstillingsbåndet som hun ikke kan fordra. Mye og huske på og mye å drive med fremover!!

Og vet dere hva jeg ønsker meg NÅ? Skinnjakke. Men det får vente på seg enda litt til...

Jeg løp bort og tok en titt, men måtte tilbake til vafflene ganske så kjapt. Dessuten hadde den gjemt seg, evt blitt spist opp av sajica-hua mi som svømte etter den. Jeg måtte innse at dette var en USO (Uidentifisert Svømmende Objekt). Tilbake til stekinga og tittinga i stekeovnen, mens jeg tenkte på hva dette vesenet kunne være. Min ancistrushann hadde nok en gang vendt tilbake til keramikktrestokken, slik jeg også hadde oppdaget for noen måneder siden, så tanken slo meg: "Kan dette være nok et kull med yngel ifra ancistrusparet?". Jeg tittet bort på akvariet igjen. SVOOSJ!! Der var det noe gult igjen. Jeg så hvor den føyk, spratt vekk fra mine husmorsplikter og klistret meg inntil glasset. Men jeg oppdaget raskt at jeg ikke var den eneste. Den minste ancistrus jeg noen gang har sett hadde klistret seg på glasset ved siden av varmekolben i andre enden av akvariet. Fryktende for sitt eget liv. Og dette med god grunn. Med en gang disse har forlatt "redet" så lever de nok ikke så lenge i mitt veldig lite beplantede akvarie, men jeg fikk i hvert fall gleden av å se en liten en, og det blir nok ikke lenge til neste gang, siden ancistrusene mine først har startet å yngle. Ryktene sier nemlig at disse ikke gir seg når de først har startet, men at det kan ta litt tid før de starter... og også at yngelen har problemer med å leve opp.

Jeg ble sittende slik og studere dette lille livet som jeg har vært med på å skape, og jeg følte meg stolt. Jeg kunne sittet slik i en liten evighet, og dunket på glasset om noen ville spist den opp i håp om å redde den, men med ett kalte pliktene meg tilbake og jeg rakk og ta ut kake og vaffel før de ble svidd.

(På tirsdag var det forøvrig både agilitytrening av Winnie og litt lydighetstrening med Noma - der jeg øvde på kontakt. Begge treningene gikk bra, og jeg ble fornøyd med resultatet. I mai blir det både utstilling med Winnie og sporkurs med Noma. Dette gleder jeg meg masse til.)

Nå har jeg, som nevnt tidligere, vært på hundeklubben og både trent hundene og vært med på valpetreff. Jeg fikk ikke trent agility idag, fordi det var kurs, men lydigheten trenger å terpes den også. Det var nydelig vær ute i dag, så jeg er superglad for å ha blitt med på det. Søsteren min var også tilstede, noe som gjorde det kjempekoselig. Resten av helga skal bare gå med til å kose seg og slappe av til den store gullmedalje. Det unner jeg meg selv nå.

Ilyodon Furcidens yngelen jeg fikk for ett år siden lever fortsatt, forresten. Noen er gitt bort ilag med sin mor, og selv har jeg beholdt to hanner og faren. De to yngre hannene er mye flottere i fargen enn sin pappa, men de er blitt nesten like store som han nå. Så hurra!! Jeg har endelig fått et kull med fisker til å leve opp! Jeg fikk noen ancistrusyngler for en tid tilbake, men disse bare forsvant. Ble vel spist opp da de startet å bevege seg ut ifra hulen sin.

Så da gjorde jeg nettopp det. Skiftarbeide gjør noe med en. Det spiller null rolle om når på døgnet man gjør ting. Når man spiser, vasker, sover... Man bare gjør det når det passer en. Idag stod jeg opp ekstra tidlig for å rekke å sette på en klesvask, og jeg må gjøre det samme i morgen, for jeg har kjøpt noe nytt sengetøy som jeg vil ha rent. Snart skal jeg på jobb nok en gang, så da må jeg snart ta turen ut og rense området for bikkjemøkk først, har jeg bestemt. Glede seg. Nøtt.

Nå gleder jeg meg til en frihelg, for da skal jeg bare slappe av bortsett fra ca 4 timers bikkjetrening og valpetreff på lørdag. Plutselig er det langfri igjen, og da skal jeg slappe av enda mer. Dagene går så fort for tida at jeg på et vis føler jeg bare blir dratt med som i et dragsug. Og venner har jeg litt problemer med å finne tid til enda, men det går seg vel snart til, bare jeg får tatt meg en tur på Ikea og kjøpt litt diverse oppbevaringsting og slikt, sånn at jeg faktisk kan ha besøk i hjemmet mitt. Nå ligger jo alle klærne mine bare slengt oppi stresslessen, så det virker litt rotete enda.

Men da var det bikkjemøkkjakt på gang! Vi blogges.

Det er så deilig med en fridag iblant. Nå jobbet jeg formiddag i går, og har hatt hele dagen i dag fri. Men i går så stod jeg på i ett kjør heele dagen! Gikk tur med ei venninne, pakket ut av resten av eskene, tok masse oppvask, satte på to vaskemaskiner... Jeg var i det hele tatt veldig flink. Hvor er rosen? Jeg vil ha! Idag måtte jeg ta meg en tur til byen etter noen ting, og så har jeg trent bikkjer. Vi trener mest ro idag, for det har denne viltre valpen stort behov for. Særlig nå som gommene klør så fælt. Kjøpte en bitering til henne idag, og virker som om denne er litt bedre enn dvdcoverne mine, heldigvis. Tenkte egentlig jeg skulle bake en kake i dag til jobben, men det har jeg ikke orka. Kanskje det blir noe baking neste søndag?
Ellers synes jeg livet er bare helt fantastisk om dagen. Alt er så perfekt og sammensatt. Selv om det fortsatt er mitt samme gamle liv også, med fullt kjør "hele" tiden og stadig nye planer.

Det er greit at ikke alle er så glad i dyr. Men det er akkurat som om det til tider er en selvfølge at jeg skal digge unger, bare fordi jeg selv er et menneske. Selv snakker jeg egentlig bare om dyr, og ja - jeg skjønner så klart at det er kjedelig for mange. Men jeg har ærlig talt ikke så mye annet å snakke om. Jeg har ingen supre kunnskaper om ting som jeg kan dele med andre, og jeg rekker ikke å ha så mye annet liv enn det jeg har med dyrene mine (og det er slik jeg liker det!). Jeg har prøvd flere ganger å ikke snakke for mye om dyrene, men jeg har liksom ikke noe annet å dele. Og plutselig får jeg høre "Du er så stille." om jeg ikke kommer på noe annet å snakke om. Trur jeg kommuniserer mer via tøys jeg. Å bare gjøre ting. På jobben min er det en del maskinstøy og vi går med hørselsvern. Da skjærer jeg støtt og stadig grimaser til kollegaer eller finner på noe annet rart. I slike tilfeller tenker jeg ikke så mye, jeg bare handler. Om andre synes dèt er greit, aner jeg ikke... Men som regel smiler de av meg, og jeg tar det som et godt tegn.

Jeg mener forresten ikke noe vondt om dere som snakker om familiene deres mye.

Jeg bare sier at det ikke interesserer meg så mye. Jeg skjønner veldig godt at folk vil skryte av sitt eget avkom. Jeg skjønner godt at man blir stolt over hva man har brakt til verden og lært opp fra bunn.

Og nå føler jeg hele innlegget detter ut, men at jeg allikevel har fått fram poenget mitt, så vi takker for i dag og ønsker med dette en god natt.

Tanken slo meg. Jeg hadde det en liten stund med Noma. Winnie også. Det er egentlig litt artig? Å kunne gå rundt og tenke på at en vet noe, ingen annen vet. Enda. Men med Noma var det mest angsten som holdt meg tilbake. Angsten for hva andre kom til å si da de fikk vite at jeg hadde skaffet meg enda en firbent, men dette har vært drømmen min for så lenge jeg kan huske - å ha to katter og to hunder - og ingen kunne stoppe meg fra å få fullført den drømmen uansett. De fleste var åpne for det, noen ble oppgitte, og min bestefar spurte så klart om hvor mange hunder jeg hadde tenkt til å skaffe meg, for når jeg først hadde brutt barrieren og skaffet meg to, så ville så klart ikke det være nok. Men dette er nok for meg. Han glemte å tenke på at jeg driver med en del trening med hundene mine, og da kan jeg ikke ha mellom 7-10 bikkjer. Da hadde jeg ikke hatt tid til noe annet. Jeg har allerede en ganske hektisk hverdag, så det ville vært mer enn egoistisk av meg å skaffe meg noen flere dyr nå. Jeg føler jeg har nok katter med to stk, hvorfor skulle jeg da ikke ha nok bikkjer med to stk? De må jeg jo drive mer med. Derfor var hemmeligheten min  - og noen få andre sin - til dagen jeg skulle hente Noma (og Winnie).

Jeg har i grunn en liten trang til å la alle være glade og fornøyde med meg... men det er fullstendig umulig. Uansett hvor hardt jeg prøver, så krøller det seg ett eller annet sted. Så denne drømmen var viktig for meg å fullføre. For min egen del. Og jeg har ikke tenkt til å stoppe der. Nå skal jeg lære meg å ta bedre vare på meg selv. Gjør jeg det, blir det også lettere å kunne ta seg av andre. Og det er noe alle dere lesere også bør ha i bakhodet.

Zoid er en vakker langhåret svart og hvit pus, som kom hit da de forrige eierene ikke hadde vært mulig å oppdrive etter at hun tydligvis hadde tatt seg en vandring. Enda godt hun har utseendet med seg, for personligheten er av en helt annen verden. I dag fant hun ut at det er mulig å rive opp tastene ifra tastaturet. Jeg har aldri i mitt liv møtt eller hørt om en lignende katt. Alt som kan lekes med, skal lekes med. Dette er altså en katt som dyrlegen mener er langt over fullvoksen. Sett Simon's Cat? Før jeg visste om Zoid holdt jeg på å le meg ihjel av denne katten som er så tatt på kornet som det går an og vridd til hakket mer ekstremt... Så møtte jeg altså Zoid. Og hun er vel hakket verre enn Simon's Cat igjen. Er det mulig? Tydligvis.

Zoid er utrolig søt, for all del.

Hun vil sove i senga med deg, og maler dagen lang. Men med en gang du tar på henne for å klappe denne søte malende pusen, så sitter klørne i deg. Og hun har virkelig taket over Tåff, for han tør ikke nærme seg matskåla om hun sitter der, for da vet han at han kan forvente å få et smekk på snuta. Og søte, uskyldige Tåff, som aldri gjør så mye galt, prøver så klart å unngå trøbbel og krangling som alltid. Bikkjene bryr ikke Zoid seg om. Blir de for nærgående kan de vente et par kjappe slag - med klørne ute - på snuta, før hun simpelthen snur på hælen og legger seg et annet sted helt i nærheten. Personlighet, det er det man kaller slikt. Denne katten jeg har valgt å kalle Zoid, er virkelig en ære å ha blitt kjent med. Men jeg skjønner at hun kan bli for mye for en evt småbarnsfamilie, så mistankene om at hun er blitt forlatt og "glemt" er stor fra min (og flere andre) sin side. Men at hun følger Dr. Zoidberg i en viss grad og til stadighet tenker "Yaay. People are paying attention to me." er sikkert. Hun elsker å bli sett, og gjør gjerne noe bøll for å få vilja si. Skulle ikke forundre meg om denne katten er av den typen som blir borti 20 år gammel. Det kan bli en prøve. Akkurat idag, da hun nappet ut taster på tastaturet og jeg måtte åpne Word for å finne ut av hvilken knapp som tilhørte hvor, før jeg kunne fortsette mitt på dataen, syntes jeg nesten hun var hakket verre enn valpen Noma. Noma har jo bare sovet i hele dag og vært verdens søteste, mest uskyldige valpedyr.

Og apropo sove. Det skal jeg gjøre nå.

Trenger jeg si mer? Nå har det gått utover DVD-covere, mine O' så hellige Nemiblader og hjørnet av Hundens Språk og Atferd boka mi. I tillegg har en stor, flettet trekurv fått gjennomgå av det kløende beistet. Men til tross for dette, og den ufattelige livsgleden hun får av å nappe ut stikkontakter (særlig den til den eneste radiatoren som sørger for at det er varmt her inne), så vokser hun noe så kollosalt inn i hjertet mitt. For å bli.

Valper er krevende, det har jeg nå fått erfart. De som påstår noe annet har hatt en whippetvalp.

Jeg har aldri hatt en whippetvalp. Noma er ufattelig flink. Hun er relativt renslig for å bare være snart ti uker gammel. Men hun er altså litt destruktiv, hater å bli forlatt, og hun er MEGET aktiv. Allerede! Vel. Jeg var forberedt på dette da jeg gikk for en Gordon Setter & mix -mix. Jeg ønsker meg en Weimaraner en dag, og derfor gikk jeg for henne først. Men hun er langt ifra noen Weimaraner. Det er jeg klar over. Men hun er lettlært, og med min store interesse for agility, så tror jeg dette blir bra. Hun er ingen whippetVALP. Og det letteste for meg hadde jo vært å gå for nettopp det... Nå må det sies at jeg ikke er kjent for å velge den letteste veien, men hva er vel livet uten litt utfordringer? Jeg elsker Noma. Mitt lille troll. Og Winnie. Min gode hjelper på dårlige dager. Hun er alltid ved min side. Rolig og behersket (med mindre jeg holder en ball i hånda, klar til å kastes). Jeg har mye jobb fremover, og jeg elsker det. Livet er skikkelig bra nå. Jeg blir satt pris på av personligheter som aldri vil kunne skuffe meg. De har fire bein, men du for noen personligheter. Og jeg er skikkelig glad for å ha fått æren av å bli kjent med dem.

Snakk om digg. Å føle at man er medlem av en liten flokk av forskjellige "raser". Et eget lite Atlantis midt i stua mi (ja, for senga står midt i stua). De små øyeblikk som er verdt å ta vare på er mange. Dette var absolutt ett av dem.

Jeg skulle egentlig ha ryddet i dag, men eier ikke lyst - som alltid. Føler fortsatt ikke stort behov for å kokkelere noe særlig, så da blir disse eskene bare stående på kjøkkenbenken. Litt irriterende er det jo også, for jeg vil ut og ta bilder og laste det opp på flickr-siden min, men USB-overføringstingen ligger nedi en eske. Trur og håper jeg da. Det beste er vel å ta litt og litt når jeg føler for det. Har vært temmelig forkjøla i ei uke nå, og det kommer nok som en følge av at jeg har jobbet såpass mye både på arbeid og så hit etterpå for å male og fikse en del. Blitt lite hvile og lite søvn. Fått meg en liten overdose av arbeid. Deilig å kunne avstresse litt da. Dessuten er jo hverdagen min ganske travel som den er, med vennetreff og bikkjer. For ikke snakke om valpeoppdragelse. Idag gikk jeg en herlig tur med en tidligere kollega og hennes gamle italienske mynde. Det var herlig, og alltid like moro å se whippeten leke med en av sine egne.

Håper dere har en fin mandag!

Om folk ikke liker å snakke om dyrene, plantene og fiskene mine. Så får det så være. Jeg skriver egentlig mest for min egen del.

Det har seg slik at livet mitt nå, i mine øyne, har tatt en utrolig interessant vending. Gutten jeg var sammen med og bodde med i over to år er nå ute av bildet. Vi funket rett og slett ikke sammen lenger.

Nå kommer jeg derfor til å vie MYE av tiden min til hund og hundetrening, for hund er ikke lenger bare en hobby - det er blitt en livsstil for meg som for så mange andre. Derfor gikk jeg til anskaffelse av en valp. Hun er en skikkelig god blanding, men har mest gordon setter i seg. Det er også ellers bådde spisshunder, harehund og gjeterhunder i henne, så jeg aner ikke hva jeg får. Hun virker til å vise litt av alle raser, men er en veldig grei valp. Oppsøkende og medgjørlig... Selv om hun gjerne dreper alt av undertøyet mitt og liker å dra ut stikkontakter.

Whippeten Winnie fikk en lengre agilitypause, da jeg følte meg demotivert og jeg visste hunden var det samme. Tok første trening på en måned eller så nå på lørdag, og ting satt nesten som et skudd! Jeg var blitt litt mer rusten igjen, men det kommer seg vel etter hvert. Winnie er min store stolthet. En bedre hund for meg finnes det nok ikke, selv om valpen så klart blir min lille baby. Gleder meg masse til trening med begge to!

Svartepusen Orion er igjen hos min eks. Det var fryktelig vanskelig, for jeg var så glad i han, men siden eksen min var minst like glad i han, hadde jeg ikke hjerte til å ta han fra han. Derfor endte jeg opp med å ta til meg en langhåra svart og hvit frøkenpus. Jeg har kalt henne Zoid etter dr. Zoidberg. Det er det ingen bedre grunn til annet enn at jeg digger dr. Zoidberg og Futurama. Dyrlegen mener hun er rundt to år om ikke mer. Hun har en del tannstein... men er leken så få, så jeg fikk litt sjokk fordi jeg regnet med at hun var rundt 1/2 år.

Ellers har jeg fortsatt 160 l og masse, masse planter i hvert vindu, enda vi har flytta til 50 kvm. Det er livlig her, men det er slik jeg liker å ha det rundt meg.