Om en uke begynner det nye kapittelet. Plutselig trenger jeg ikke tenke selv lengre, jeg skal følge ordre og ha grønne klær på meg. Overgang dere, overgang. Plutselig blir jeg stilt på lik linje med guttene. Samme plikter, samme fysiske utfordringer, samme ordre. Ingen kjære mor.

Jeg er klar, men samtidig ikke. Jeg er forberedt på at det kommer til å bli mye blod, svette og tårer. Et eventyr fylt med mestringsfølelse, nye mennesker og Gud vet hva. Men samtidig så vet jeg ikke 100% hva jeg går til. Jeg har aldri vært der før. Men det er greit. Jeg drar inn med blanke ark. Advarsler, forhåndsdømming og historier gir meg nerver, så jeg drar inn med åpent sinn. 

"Ska DU i Forsvaret?!" er det populære reaksjonen jeg får når jeg forteller at jeg skal inn. De tar frem hånden og ønsker meg lykke til, samtidig som jeg ser at de holder på å le seg halvt ihjel innvendig. Bare vent, du.
En gang for alle skal jeg bevise at Barbie-dukka er tøffere enn først antatt. Bare vent.

Avreisetid: 9 januar 2012, kl. 10:55.

Have fun, dance in public, sing at the top of your lungs, don't hold in a laugh, and don't hold back a smile. Dress how you want, not how others want you to. Be free, don't let anyone tell you what you can and cannot do. Say what's on your mind, tell everyone your thoughts, let out your opinion, it should never go unheard. Live your life as much as you can because you never know what could happen. You just don't know.
 

Sannheten er, jenter, at venninnene dine kommer kanskje til å være der for deg ut livet.
Bare kanskje. Mest sannsynlig blir de fleste av dem til å komme og gå - akkurat som de fleste andre ting i livet. Og ærlig talt, det er ok. Noen venninner/forhold vil alltid være der selv om du ikke har snakket med dem på lenge. Noen forhold kommer til å visne bort under omstendigheter som ekteskap, flytting eller graviditet. Noen gang kommer dere til å ha tragiske krangler som påpeker hvor lite dere har til felles - selv etter alle disse årene. Husk, alt er helt normale og naturlige deler av å utvikle og tilpasse seg til det voksnes liv. Ikke ha urealistiske forhåpninger til vennene dine. Hold fast på vennene dine som støtter deg og gjør deg lykkelig. Ikke ha dårlig samvittighet hvis du ser deg nødt til å kutte ut 'venner' som får deg til å føle deg dårlig oftere enn bra. Ha heller alle mulighetene åpne og stift nye vennskap som kan bidra til å bringe glede og latter inn i livet ditt igjen. Omfavn livet ditt og gjør deg selv lykkelig.
Det er ingenting galt med det.

Minner og gamle bilder er gull verdt. Jeg sitter nå å blar igjennom gamle bilder, og det gjør jeg med et smil om munnen. Man har sannelig opplevd mye iløpet av (snart) 20 år.
Noe bra, noe dårlig - men alt i alt former det deg som person.

Tiden går så mye fortere enn du selv tror. Plutselig står du der, ikke liten, men stor.
Man får prakket på seg ansvar og plikter og plutselig befinner man seg i de voksnes rekker - enten man vil eller ikke. Det er selvfølgelig helt normalt, men jammen er det pussig å tenke over.
Det er som igår at jeg gikk med Barbie-ryggsekk på skolen, Cartoon Network var yndlingskanalen og den største sorgen var da man var fri for Pokèmon-kort.
Lite visste jeg da at tiden skulle fly avgårde og at man skulle vokse opp så fort.

Har du tenkt over hvor fort tiden egentlig går?

Imponerende, - både av nordlyset og fotografen. All cred til fotografen (Terje Sørgjerd) som har foreviget dette. Eneste feilen med videoklippet er vel at det er alt for kort. Vil se mer! :-)

Vakkert, ikke sant?

Jeg kjenner jeg kjemper hver eneste dag. Prøver å få til noe bedre enn andre, prøver å ignorere helvete. Men sannheten er at den er der likevel. Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg prøver å stå på beina igjennom ild og vann, igjennom alt. Alt det jeg må igjennom for at det skal funke.
Jeg savner tingene du pleide å si. Tingene du alltid sa. Skrev. Den tiden da ikke bare jeg var den eneste som ringte eller sendte meldinger. Som ikke tok kontakt først.

Da jeg følte meg interesant. Da jeg følte jeg var verdt noe.
Da jeg følte jeg ikke trengte å forandre meg for at du skulle like meg. 
Negativitet.

Jeg vil se deg smile. Igjen. Av meg. Jeg vil se smilet ditt lyse opp slik det en gang gjorde.
Jeg vil du skal tenke etter hva du sier. Jeg vil ikke at alt skal være så vanskelig.
Jeg vil ikke at ting skal være komplisert. Jeg vil at ting skal bli som det en gang var.
Jeg vil ikke gråte lengre. Jeg vil ikke.

Den følelsen man får når man er forelsket er syk. Uansett hva han gjør, er bra. Er han med andre blir det feil, fordi man blir sjalu. Man kan ikke noe for det, og man blir det uansett. Jeg elsker den følelsen. Den jeg får når jeg er sammen med deg, selv om jeg ikke har vært det på en stund.

Jeg elsker den følelsen som kribler i hele meg når du holder rundt meg. Jeg elsker den følelsen som sier "han liker deg!" hver dag. Selv om den kanskje har blitt mer usynlig.
Jeg liker følelsene jeg har for deg.

Bare man får en melding, er alt fantastisk bra. Bare han ringer snur alt seg på hodet, alt blir plutselig fantastisk.  Uansett hvor du befinner deg. Når han smiler eller ler, smiler du også.
Når han sier "jeg er glad i deg", blir livet plutselig så mye enklere. Alt blir så enkelt.
Det er som en sommernatt, som blir til morgen. Sola står opp og det kalde mørket forsvinner. 

Hjertet hopper over et slag bare du snakker til meg.

Tekst: Heidi Nathalie. 
Bilder:  weheartit.

Det verste jeg vet, er når familie og venner kommer til skade. Man føler seg helt maktesløs, verken ord eller handling hjelper. Hva kan man egentlig gjøre?

Verden er urettferdig.
Skader og ulykker rammer som regel de personene som fortjener det minst - hvorfor?

Vi mennesker må lære oss å sette pris på hverandre. Livets klokke tikker hele tiden.
86 400 sekunder i et døgn.

Hvorfor er vi så beskjedne og forsiktige med å si til personer rundt oss at vi er glade i dem?
Vi vet aldri hva morgendagen bringer - plutselig er mulighetene minsket og man har ikke fått sagt det man skulle ønske.

Ta vare på de rundt deg. Sett pris på dem.
Det er ufattelig hvor stor innvirkning de har på deg når de plutselig er borte/er kommet til skade.

Hei dere!
Som du sikkert har lagt merke til har jeg vært dårlig på å oppdatere bloggen i det siste. Jeg føler ikke jeg har noe nyttig å fortelle dere. Tror kanskje jeg har vokst fra denne bloggingen og bloggverdenen?

Tilsammen (på forskjellige blogger) har jeg blogget i 3 år. Nå er jeg lei. Jeg ønsker ikke den oppmerksomheten fra dere som jeg en gang gjorde. Jeg hadde et stort behov å dele tanker, meninger og bilder med dere - men ikke nå lengre. Beklager. Jeg er en helt vanlig jente fra Narvik på 19 år som verken har kreft, er med i TV-serie eller har en trening/kost-blogg, hvorfor skulle noen interessere seg for meg og mitt?

Mye har skjedd siden sist. Jeg kjenner ingen plass at jeg har lyst å publisere det på bloggen; en blogg alle kan lese. Sorry guys.

Jeg vurderer å slutte. Men, vi får se. I første omgang tyr jeg til en pause. Hvert fall inntil videre.

211 stykker følger bloggen min via Facebook. Det er utrolig hyggelig å se! Dere har gitt meg mye opp igjennom tiden. True story. Synspunkt/meninger, konstruktiv kritikk, søte kommentarer - det har ikke vært mangel på noe! Det setter jeg stor pris på, vit det.

Så, da var enden på avskjeds-innlegget nær. Kanskje blogges vi en annen gang, kanskje ikke.

Takk for meg :-)

So cute, but still - so true.

Er det tilfelle, mener du? Vi mennesker får ofte mange muligheter, og må ofte bestemme oss for hvilket valg man skal ta. Skal man følge hjertet eller skal man følge hodet? Hva er det beste?

Hodet. Hodet tenker alltid logisk. Det analyserer og ser ting fra mange sider. Dette kan ende opp med at man blir ganske svett i luggen - du analyserer kanskje litt for mye; du blir enig med deg selv om en ting for så å konkludere om at det kanskje ikke er det rette likevel. Det kan tilslutt bli en vond sirkel, det hele kan tross alt foregå over lengre tid. Du blir ikke enig med deg selv - skal man gjøre det ene eller skal man gjøre det andre?

Dette er en liten del av et tidligere innlegg. Trykk HER for å lese resten.
Kom gjerne med tilbakemeldinger!

I was made to believe I'd never love somebody else
I made a plan, stay the man who can only love himself
Lonely was the song I sang, 'til the day you came
Showing me a better way and all that my love can bring

Oh, half of my heart's got a grip on the situation
Half of my heart takes time
Half of my heart's got a right mind to tell you
That I can't keep loving you
Oh, with half of my heart
With half of my heart

Mac eller PC?

Jeg hikker og hikker og hikker. Jeg hikker til den store gullmedaljen skal jeg fortelle deg.
Fikk hikke i det jeg kom hjem og det er snart 2-3 timer siden. Ikke har jeg drukket alkohol, drukket noe kaldt eller hatt et hurtig matinntak. Jeg irriterer meg grønn over hikken nå, det er innmari plagsomt! Hadde planer om å legge meg snart, men den gang ei!

Hva gjør du når du har hikke?
Har du noen tips slik at jeg blir kvitt den?

Hei kjære deg! Endelig er lørdagen her. Ukas høyepunkt i følge mange. Her skal man drikke om hverandre og nærmest leke Bambi på isen. Denne helgen blir rolig for min del! Dagen igår var jeg hjemme og slappet av. Idag skal jeg til Aleksander, hvor vi skal ha en skikkelig kosekveld.
Han (som forresten har tidenes dårligste blogg for tiden) er syk stakkars, så jeg skal faktisk være så snill å ofre lørdagen min til å dra på sykebesøk til han. :)))

Det blir garantert koselig, vi skal kose oss med smoothies (merk: uten alkohol) og se Gossip Girl. Godt å kunne slappe av en gang i blant i rolige og balanserte omgivelser.

Nå er det ikke lenge før jeg drar. Skal først og fremst få opp vraket av en kropp opp fra senga, sminke meg presentabel og bytte litt klær. Er jeg heldig så rekker jeg kanskje å ordne håret også ;) Lol.

Hva skal du i kveld?
Rolig kveld sammen med venner/familie eller blir det party?

Med denne koden kan du vite med sikkerhet at ingen kopierer noe fra deg.
Kopiering av andre er fy. Jeg kan godt innrømme det: jeg har selv kopiert tekst/bilder av andre, men har fort innsett at det ble galt; både på mine og andres vegne.
Det blir helt feil å ta credz på egen kappe når det er andre sitt arbeid, mener jeg.
Skal man kopiere andre så skal man spørre om lov + oppgi kildene sine. Jeg har forøvrig hatt ''Disable right mouse click'' før, men det forsvant da jeg endret designet.
Nå er det heldigvis tilbake! Koden er hentet fra Carina.

Obs! Jeg bruker selv dette scriptet, men jeg skal fjerne det frem til søndag slik at dere får tilgang til koden. Spør gjerne hvis du lurer på noe.

Hvertfall. Det du skal gjøre, er:
1) Gå inn på Design - Rediger - Maler.
2) Kopier koden under og lim inn helt nederst i oppsettet.
(PS! Husk å gjør dette i alle kategoriene: Forsiden, Kategori, Innlegg og Arkiv.)

Forresten! Der det står ''Høyreklikk forbudt'' i koden kan du selv bestemme hva som skal stå i boksen som dukker opp når de prøver å høyreklikke.
(Har merket det med fet skrift i koden slik at det blir lettere for deg å finne det.)

Koden er:

<script language=JavaScript>
<!--

//Disable right mouse click Script
//By Maximus (maximus@nsimail.com) w/ mods by DynamicDrive
//For full source code, visit http://www.dynamicdrive.com

var message="Høyreklikk forbudt!";

///////////////////////////////////
function clickIE4(){
if (event.button==2){
alert(message);
return false;
}
}

function clickNS4(e){
if (document.layers||document.getElementById&&!document.all){
if (e.which==2||e.which==3){
alert(message);
return false;
}
}
}

if (document.layers){
document.captureEvents(Event.MOUSEDOWN);
document.onmousedown=clickNS4;
}
else if (document.all&&!document.getElementById){
document.onmousedown=clickIE4;
}

document.oncontextmenu=new Function("alert(message);return false")

// --> 
</script>

Look at me
You may think you see
Who I really am
But you'll never know me
Every day, is as if I play apart

Now I see
If I wear a mask
I can fool the world
But I can not fool
My heart

Must I pretend that I'm
Someone else for all time? 
When will my reflection show
Who I am inside?

There's a heart that must
Be free to fly
That burns with a need
To know the reason why

Why must we all conceal
What we think
How we feel
Must there be a secret me
I'm forced to hide?

Håper du kjenner deg igjen og tenker over det.