Det oppskakker den tidligere omsorgsmoren, at hun nå har fått en rapport fra tilsynsfører. I rapporten er det fremhevet at gutten etter å ha gått til sengs våkner etter et par timer og er sulten. De bemerkes at i barnehagen tar gutten maten fra de andre barne ved å gå gjennom sekkene etter deres mat. Det er videre lagt vekt på at gutten blir fort sint. Det har vært stor fokus på guttens metthetsfølelse.

Den tidligere omsorgsmoren sier at da gutten ble ført bort av barnevernet, hadde han ikke vist noen tendenser som nå blir beskrevet i rapporten fra tilsynsfører. Gutten var på det tidspunktet 6 måneder gammel.

Den tidligere omsorgsmoren forteller videre: "Fostermor, som er radmager, har selv født 4 barn. Kan det tenkes at hun lider av anoreksia? Jeg fikk tidligere besøke gutten e`n gang sammen med en annen nær slektning. Vi hadde med jordbær til gutten. Min observasjon er at gutten fikk 5 jordbær av fostermor. På bordet stod en melkekartong med ekstra lett melk. Gutten ville ha melk. Fostermor hentet i stedet et glass vann til ham. Gutten var sulten og ville ha mat. Dette fikk han ikke og ble riktig grinete. Det har kommet frem at fostermoren nå må ha avlastning med gutten."

Her har vi en tilsynsfører som beskriver at barnet er unormalt i forhold til metthetsfølelse. Kan det være så enkelt at gutten har høy forbrenning og ikke får mat nok? Går konstant sulten? Det er ikke unormalt at barn stjeler gotterier fra hverandre, men det er vel langt mellom de barna som stjeler brødskiver! Det tyder veldig på at her er det noe fundamentalt galt med omsorgen. Det er fristende å sette tilsynsførers kompentanse under søkelyset. Har tilsynsfører uavhengig av barnevernet tatt egne skritt til å få gutten utredet for den påståtte manglende metthetsfølelse?

Jeg tar tankene litt videre. Hva om de tidligere omsorgspersonene fortsatt hadde hatt omsorgen og gutten hadde stjålet mat fra de andre barna i barnehagen? Det hadde vel fort kommet en bekymringsmelding vil jeg tro. Bryr barnevernet seg om at gutten går rundt og er sulten? Har han utviklet spiseforstyrrelser på de omkring 2½ åra han har vært i dette fosterhjemmet? Jeg lar spørsmålene henge!

Dette resulterte altså at han ble flyttet til et fosterhjem mere enn 5 mil opp i en fjellbygd. Der er det ikke dekning på hans mobil så han er i realiteten omtrent avskåret fra omverden. Han kan ikke ringe til sin mor ved behov, da han heller ikke får bruke fastelefonen til fosterforeldrene. Noe de synes blir for dyrt. Han er av fosterforeldrene for lengst blitt lovet å få bytte til en annen mobiloperatør, noe om ikke har skjedd.

Det er over 5 måneder siden gutten ble flyttet til fosterhjemmet. Den 9. desember i 2011 skulle det være et evalueringsmøte etter 3 måneder i fosterhjem. Til møtet stillte barnevernet, bufetat og mor, men ikke fosterforeldre, forteller moren. Nytt møte ble berammet til 11. januar i år, noe som ble avlyst av bufetat. Gutten har ikke fått tildelt tilsynsfører enda. Dette var noe som blant annet skulle tas opp på sistnevnte møte.

Mor har nå gått til motsak mot kommunen. Det fremgår videre av det mor forteller, at hun har hatt ett samvær med gutten i 6 timer, og hun forteller at gutten gråt sine modige tårer da han ble hentet tilbake til fosterhjemmet. Senere har han også fått tilbringe en weekend hjemme hos mor. Dette hjemmebesøket førte imidlertid til endel forviklinger. En bekjent hadde ringt til fosterforeldrene og påstått at mor var på jobb den helga gutten var hjemme hos henne. Det var hun beviselig ikke. Den nå snart 12 år gamle gutten vegret seg og gråt hele veien da mor kjørte ham tilbake til fosterhjemmet. Dette har nå blitt til at han ikke har godt av besøk hos sin mor, siden han blir oppskakket og at det tar tid før han roer seg ned igjen. Dette har nå blitt godtatt som fakta av både skole og barnevernet. Går det an å tenke motsatt her? Det synes nærliggende å tro det. Det tyder på at fosterhjemmet i større eller mindre grad motarbeider mor ved å styre konklusjonene.

Det hører med til historien at fostermor er 52 år gammel og har en samboer på 42. Sammen eier paret et eldre hus som de holder på å restaurere. Fostermor er frikjøpt av barnevernet i ett år i forhold til jobb. Her er det vel ikke vanskelig å tenke seg en mulig kobling! Eller er det å trekke tankevirksomheten for langt? 

Slik kan altså fosterforelder være. De er oppnevnt av BUFETAT, lønnet og godkjent som fosterforeldre av barnevernet. Er det noen som kan finne postitive sunnhetstegn i denne barnevernshistorien?

Etter I å ha lest rapporten til det regjeringsoppnevnte utvalget som ble ledet av Magne Raundalen med det mandat at de blant annet skulle se nærmere på om det biologiske prinsipp skulle svekkes som overordnet premiss i barnevernssaker, opplever jeg at regjeringen er i ferd med å føres bak lyset av en ensidig fremstilling av et svært komplekst tema. Det biologiske prinsippet som bygger på den grunnleggende forståelsen av at barn primært skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at det er viktig å kjenne sitt biologiske opphav.

Å bryte reproduksjonen av negativ sosial arv er et viktig prosjekt. I Norge var det registrert 37 300 barn med barnevernstiltak ved utgangen av 2010. Staten hadde til sammen den daglige omsorgen for 10 160 av disse barna. 3277 bodde i fosterheim utenfor sin biologiske familie, 1548 var fosterhjemsplassert i sin biologiske familie, 3522 bodde i forsterka fosterheim utenfor sin biologiske familie, 440 hadde forsterket fosterhjem i sin biologiske familie og 1373 bodde på barnevernsinstitusjon (SSB: 2011). Raundalen har tidligere uttalt at en av fem foreldre ikke er skikket til å ha omsorgen for sine barn. Platoon mente at alle barn skulle vokse opp i offentlig omsorg uten å vite hvem sine foreldre var.

Tidligere forskning har vist at barnevernsbarn er mer utsatt for dødelighet og uførhet, både fysisk og psykisk enn andre barn i Norge, og at dette øker sannsynligheten for uførhet og for å stå utenfor yrkeslivet som voksen. Kun 30% av barn under barnevernet klarer seg godt som voksne (Clausen & Kristoffersen, 2008). En spørreundersøkelse fra barneverninstitusjoner i Oslo indikerte at så mye som 68% av barna hadde psykiske vansker (Kjelsberg & Nygren, 2004). Saker som er presentert i media tyder også på at grove overgrep er noe som til stadighet forekommer også når staten har omsorgen for barna. 

Dette burde være tilstrekkelig til at man bremset omfanget av omsorgsovertakelser og satset mer på å styrke familiens forutsettinger for å klare seg selv. Å fortsette omsorgsovertakelsespraksisen uten å reformere med den hensikt å ta barnas sikkerhet på alvor er både uforsvarlig og respektløst mot barn som allerede før det offentlige inngrepet ofte er ekstra sårbare. Om våre velferdsfunksjoner hadde vært innrettet på å styrke familien ville langt færre barn mistet foreldrene sine.

Foruroligende er det at et regjeringsoppnevnt utvalg tar så viktige avgjørelser på et så dårlig dokumentert og menneskerettighetsstridende premiss som at: "Forskning viser at det ikke spiller noen rolle om omsorgspersonene er biologiske foreldre, adoptivforeldre eller fosterforeldre" (Inge Kvaran, 2012). Når det finnes mye internasjonal forskning som tyder på det motsatte ? at biologien er viktig, og at biologien bør vektlegges dersom foreldrene kan gi forsvarlig omsorg. Dette synet er også ettertrykkelig gjenspeilet i EMKs (den europeiske menneskerettighetskomisjonen) artikkel 8.

Det er også forstemmende å se barneombud Reidar Hjarman stråle av glede på Dagsrevyen 21 over hvor glad han er for at "barna skal slippe å flytte tilbake til foreldrene selv om de har skikket seg" og at bevisbyrden nå ligger hos foreldrene og ikke hos barnevernet. Det første som slo meg var at mange av de tusener barn og foreldre som ikke bare nektes og bo sammen, men også nektes å ha samvær med hverandre på en normalisert måte skulle være vitne til at barneombudet jublet over en forverring av deres personlige tragedie. Utsagnene til barneombudet strider også både mot grunnleggende rettsprinsipper og menneskerettighetene. 

Norge er domfelt en rekke ganger for brudd på menneskerettighetene. 27.06.2011 ble Norge domfelt av Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for brudd på EMK artikkel 8. Barnas mor var i dette pådømte tilfellet utvist av Norge, og forbudt fra å komme inn i landet i to år, men EMD finner barnas behov for kontakt med sin biologiske mor så viktig at utvisningen blir funnet å være i strid med EMKs artikkel 8. Fordi EMD mener at fravær av kontakt med mor anses å ha svært negativ innvirkning på barna. Dette viser at Menneskerettighetsdomstolen vektlegger retten til familieliv tyngre enn hva som allerede er vanlig i det norske rettsystemet. 

Til slutt vil jeg henvise til Grunnloven § 110c "Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne". At prinsippet "utviklingsfremmende tilknytning" foreslås å gi forrang for det "biologiske prinsipp" vil medføre at Norges lover og barnevernets praksis beveger seg lenger bort menneskerettighetene enn de er i dag. For å forhindre at negativ sosial arv reproduseres bør det benyttes andre virkemidler enn å skille foreldre og barn. Dessverre forsterker også omsorgsovertakelser i stor grad mange av de problemene barnevernet skal løse.

Forsking som viser biologiens betydning:

* Barn i slektsfosterhjem får mindre atferdsproblemer og mindre psykiske problemer enn barn i ordinære fosterhjem, viser ny forskning.

Ola Kristien Johansen skriver egen blogg: http://olakristianjohansen.blogspot.com/

"I 40 år har en halvforbanna, militærnektende, strikkende feminist fortalt deg hvordan du skal oppdra ungene dine. Skal barnepsykolog Magne Raundalen (67) aldri gi seg?"

I forbindelse med at Raundalen har vært leder for et utvalg som hadde som oppgave å se på hvordan barneværnet kunne forbedres, (sannsynligvis et bestillingsverk fra barneministeren, red. anm.) har han i stedet gått til et bakstreversk angrep på biologiske foreldres rett til å oppdra sine egne barn. Han har ved flere anledninger brukt en virkelighetsbeskrivelse som ikke tåler sannhetens lys. Utvalget hans har med andre ord ikke utredet problemene i dagens barneværn, men tvert om gått veien for å utøve enda mere statsmakt ovenfor foreldere som sliter med dagliglivet sitt og eksempeltvis henvender seg til barnevernet for å få hjelp til selv å kunne ta vare på sine barn.

Gjesteskribenten i denne lange artikkelen er Marianne Lund. Hun stiller en hel del veldig relevante spørsmål til Raundalen-utvalgets påstander.

Når jeg leser denne artikkelen så er det mye som jeg setter spørsmål ved, og som jeg vil legge ved noen kommentarer til.

Merker meg det som kommer frem i artikkelen: ? tiltak i hjemmet må kunne settes inn uten foreldrenes samtykke, mener utvalget, som har vært ledet av barnepsykolog Magne Raundalen.?

Er det ikke slik at tiltak er noe som foreldrene ønsker når de tar kontakt med barnevernet?

Eller er det ikke slik at vi ofte hører om at de tiltak som settes inn ikke er det tiltaket som barnet og foreldrene trenger? 

Hva med induviduelle tiltak og tiltak som er tilrettelagt for barnet og foreldrene?

Ofte hører vi om foreldre som ikke får hjelp til sitt barn når de tar kontakt med barnevernet. Hjelp foreldre ikke får til en utredning av sitt barn, nettopp for at barnet skal få riktige hjelpen.

Ofte hører vi også om at foreldre får ikke avlastning når de henvender seg til barnevernet og ber om den type hjelp.

Kan vi her spørre om hvorfor man får den beskjeden at man skal ta kontakt med barnevernet hvis man skulle trenge et hjelpetiltak? Hvorfor er det slik at dette er så forskjellig fra barnevern til barnevern? Skal alt være opp til den enkelte saksbehandler eller barnevernsleder som du henvender deg til? 

Selv vet jeg om en person som måtte flytte fra sin kommune for å få hjelp, selv om saken var den samme. Hun ble fornøyd med den barnevernstjenesten som hun fikk da.

Er det slik at her handler det ofte om å synse eller å misbruke sin makt, som da går ut på å ha mulighet til å bestemme over et annet menneske istedet for å hjelpe? Bare et spørsmål.

Merker meg også dette som står skrevet: ?Forslagene begrunnes med at utrygg tilknytning hemmer barnets utvikling. Langvarig stress og angst hos små barn kan skape nevrobiologiske og psykologiske skader, forklarte den profilerte barnepsykologen da han i formiddag overrakte utvalgets anbefalinger til barneminister Audun Lysbakken.

Det bærende prinsippet i utredningen er at barns tilknytning og relasjoner skal ha forrang foran det biologiske prinsippet, det vil si ideen om at biologisk tilknytning har en egenverdi selv om omsorgen svikter. Det nye kalles prinsippet for utviklingsfremmende tilknytning.?

Er det slik at hvis vi nå skal se på dette som Raundalen-utvalget kommer frem til at: ?...utrygg tilknytning hemmer barnets utvikling. Langvarig stress og angst hos små barn kan skape nevrobiologiske og psykologiske skader...? Må man ikke tenke på de barn som blir utsatt for grusomme handlinger etter at de blir tatt bort fra sine foreldre. De barna som i utgangspunktet hadde det bra, men på grunn av synsinger, prestisje eller maktmisbruk av barnevernsansatte, blir som følge av dette tatt bort fra sine foreldre.

Eller hva med barnevernsansatte hvor det kommer frem at her har ansatte eller leder i barnevernstjenesten visst om overgrep eller at de har blitt varslet om dette men ikke gjort noe med det. 

Skal det da være slik at de skal få fortsette å jobbe med barn og hva med barna til disse ansatte hvis de skulle ha barn? 

Bør det være slik at de får sparken og i tilegg får en beskymringsmelding på seg, for ikke i være gode omsorgspersoner? For vi snakker vel her om at etter en omsorgsovertakelse så er det barnevernet som har omsorgen for barnet?

Kan det være slik at man skal nå begynne å se på intensjonen til de som begynner å jobbe i barnevernet, og stille spørsmål om hvorfor man vil begynne å jobbe i barnevernet?

Burde ikke dette bli satt fokus på, for har vi ikke nok saker om ansatte i barnevernet som ikke gjør en redelig jobb?

Mange ønsker også en gransking av hele barnevernet, for etter at mange har faktisk hatt kontakt med barnevernet så har man oppdaget at her er det mange ansatte som ikke gjør en ærlig jobb. Kan vi da forstå at foreldre blir fortvilt og forbannet på systemet? De fleste foreldre vil gjøre alt for sine barn, om det så er å ta kontakt med barnevernet. Er det da riktig at det skal ende med en omsorgsovertakelse, fordi at her har barnet og foreldrene kommet i kontakt med ansatte i barnevernet, som misbruker sin makt for å dekke over sine feil, eller at ansatte i barnevernet ikke har hjulpet foreldrene med å skaffe barnet deres den hjelp som det skulle trenge? 

Merker meg dette som også kommer frem i artikkelen: ?Dersom utvalgets anbefalinger gjennomføres, vil adopsjon bli hyppigere brukt som barneverntiltak. Dette er gode nyheter for barn som i dag bor i fosterhjem og gjentatte ganger opplever at de biologiske foreldrene forsøker å få tilbake omsorgen, mener Erna Bakken. Dette er svært destabiliserende for barn og unge, sier Bakken. Og det er ugunstig for tilknytning og nye relasjoner, både for barn og fosterforeldre, supplerer van den Berg. ?

Ja her kan man jo stille seg noen spørsmål på hva egentlig Raundalen-utvalget vet for noe, for her kan de ikke være seriøse når man har kommet frem til dette. Kanskje man skulle spørre spørsmål om hvorfor foreldre forsøker å få tilbake omsorgen? Det foreldre vet som har vært i en fylkesnemnd eller i en domstol er at det finnes IKKE noe kvalitetssikring av hva som skjer der, og hvis det skulle være slik at de som sitter i en fylkesnemnd eller domstol her misbruker sin makt, så kan det gå meget galt. Vi skal stille dette spørsmålet, på grunn av at dette handler om våre barn. Hva er det som egentlig skjer bak disse lukkede dørene? Det jeg kan si her er at det ville sjokkert de som ikke har vært der, og det er ikke løgn! 

Hvorfor tror du det ikke brukes opptak med lyd og bilde i en fylkesnemnd eller domstol, når det gjelder barnevernssaker? Eller prøv å be om det og hør hva svaret blir?

Merker meg så hva som står skrevet i artikkelen: ?Det er en stor frustrasjon på grunnplanet i barnevernet at foreldrenes rettssikkerhet går foran barnets rett til trygge omsorgsvilkår. Det er det vi vil snu, forklarer Erna Bakken. ?Å lese dette som kommer frem : ?at foreldrenes rettssikkerhet går foran barnets rett til trygge omsorgsvilkår. Det er det vi vil snu...? Er så trist å lese. Det er meget alvorlig at en slik uttalelse kan komme fordi veldig mange foreldre vet at er det noe foreldre ikke har, så er det rettsikkerhet. Her bør de utdype sitt synspunkt, for her hadde det vært meget interesant i å vite hva Raundalen-utvalget begrunner dette med?

Merker meg også dette som kommer frem i artikkelen: ?Ideen om en egen familiedomstol er spennende, synes hun. Forslagene om tidlig vurdering av adopsjon vil bidra til stabilitet, noe det er stort behov for, påpeker barnevernpedagogen.? Tidlig adopsjon? Og hvilke barn er det her snakk om??

Merker meg så tilslutt hva som blir skrevet: ?Selv forsikret Lysbakken at all kunnskapen som nå er hentet inn vil sette sitt preg på framtidas barnevern.

Han roste utvalget for å ha svart på de vanskelige spørsmålene han ga dem. Dette er et av de vanskeligste og mest kontroversielle spørsmålene vi kan diskutere i vårt samfunn. Dere har gitt klare svar. Vi som er politikere må tørre å følge opp. Det skylder vi disse barna, sa Lysbakken. Han tror debatten blir annerledes nå enn for noen år siden, fordi holdningene til barnevernet har endret seg.?

Hvem er egentlig enig her med det du sier Audun Lysbakken? Det er virkelig en skam at du kan gi slike svar når du vet at det burde vært en gransking av barnevernet før Raundalen-utvalget begynte å gi noen svar. Dette er ikke sannheten Audun Lysbakken, for du har ikke sørget for en gransking av barnevernet, og heller er det ikke sikret for at rettsikkerheten blir ivaretatt i fylkesnemnd og i våre domstoler.

17. Kontakt og samvær mellom uteplasserte barn og foreldrene skal ikke hindres Barn som er plassert utenfor foreldrehjemmet skal ikke kunne hindres i å ha all den telefonkontakt de selv og deres foreldre ønsker, innbefattet over mobiltelefon. Det skal også være vanlige samvær mellom foreldrene og barna etter samme mønster som i barnefordelingssaker, minst én ettermiddag i uken og annenhver week-end.

18. Kontakt og samvær mellom uteplasserte barn og andre mennesker skal ikke hindres Barn som er plassert utenfor foreldrehjemmet skal ikke kunne hindres i å ha all den normale kontakt med andre barn og andre mennesker som de selv og deres foreldre ønsker.

19. KU skal bistå familiene i å få offentliggjort barnevernssakene sine

Klientutvalget skal aktivt bistå familier som har vært gjenstand for omsorgsovertakelser eller andre negative handlinger fra barnevernets side, med å få offentliggjort barnevernssakene sine, såfremt familien ønsker dette. Offentliggjøring gir familiene som offentliggjør sakene sine, øket beskyttelse mot ny pågang fra barnevernet rettet direkte mot dem. Det bidrar dertil til øket kunnskap og innsikt hos befolkningen om barnevernets aktiviteter, noe som danner et nødvendig grunnlag for å kunne forandre barnevernet på sikt. Offentliggjøring setter samtidig befolkningen i øket generell alarmberedskap mot nye aksjoner fra barnevernets side i nåtiden.

Klientutvalget skal så langt det er mulig sørge for komparentopplysninger eller annen verifikasjon av både barnevernets og familiens versjon, eller bistå familien med å fremskaffe slik evidens.

Assistanse med publisering kan skje gjennom at klientutvalget støtter fremstøt overfor avisene, men hvis avisene ikke trykker familienes beretninger eller ikke gjør dette på en tilfredsstillende måte, skal klientutvalget besørge egne publikasjoner trykket og distribuert til befolkningen, på kommunens bekostning. Klientutvalget skal også bistå familiene med utlegging på internett og publisitet om dette.

Publisering foretatt av klientutvalget kan gjøres som et enkelt blad/tidsskrift, for eksempel 2 - 3 ganger i året når det foreligger aktuelle saker å publisere. I begynnelsen vil slik publisering koste kommunen en del. Etter hvert som barnevernets håndtering av saker blir brakt under kontroll, vil det imidlertid resultere i svært få omsorgsovertakelser og en økende mengde av saker der barnevernet gir positiv og forekommende hjelp som familiene ønsker. Da vil behovet for publisering av saker der familier har vært utsatt for utilbørlig behandling, bli beskjedent, og utgiftene gå tilsvarende ned.

14. Saksbehandling ved potensiell tvangssak

I en potensiell tvangssak skal foreldre og barn innkalles til møte i klientutvalget på tilsvarende måte som angitt i punkt 5, og det føres nøyaktig referat og gjøres opptak slik som angitt i punkt 4. Referat skal forelegges familien til godkjenning eller korreksjon.

15. Bortadopteringer foretas normalt ikke

Det skal ikke foretas bortadopteringer av barn under barnevernets myndighet, hverken til fosterforeldre eller til andre, unntatt i de sjeldne tilfellene hvor begge foreldre er døde og øvrig slekt ikke finnes. Prognosene for adoptivbarn er bedre enn de for fosterbarn, men også adoptivbarns prognoser er dårligere enn selv oppvekst under vanskelige forhold hos egne foreldre. Suksess eller mislykkethet i forholdet mellom adoptivbarn og adoptivforeldre ligner sterkere forholdet mellom partnere i parforhold enn forholdet mellom biologiske barn og foreldre. Også forskningen som viser dette underslås av barnevernet. Den uttalte politikk og lovgivning med å fremme bortadoptering av barn under barnevernet er nok en gang et dårlig skjult forsøk fra myndighetenes og barnevernets side på å velte over på foreldrene skyld for problemer som i realiteten skyldes at barnet er fratatt sin egen familie.

16. Barnevern og annet personale skal samarbeide med foreldre ved nødvendig institusjonsplassering av barn I saker der et barn utviser så ustyrlig eller kriminell atferd at foreldrene selv mener de ikke makter å ha barnet boende hjemme, kan barnet plasseres mot sin egen vilje på institusjon for så lenge som foreldrene finner det nødvendig. I slike tilfeller skal både barnevernet og institusjonspersonalet samarbeide med foreldrene og fullt ut medvirke til at hyppigst og tettest mulig kontakt mellom barnet og foreldrene opprettholdes. Foreldrene har da rett til når som helst å oppsøke sitt barn, ha samvær med barnet, til å ha telefon- og brevkontakt med barnet, og til å oppheve institusjonsplasseringen.

10. Kun reelle sakkyndig-uttalelser skal benyttes

Det skal ikke gjøres bruk av psykologfaglige utredninger eller vurderinger, da slike ikke har saklig eller vitenskapelig grunnlag. Sakkyndige somatisk-medisinske vurderinger kan benyttes for å klarlegge et barns medisinske behov for hjelp til foreldrene ved sykdom eller handikap hos barnet.

11. Sak om omsorgsovertakelse reises kun der det kan antas å foreligge beviselig, straffbar atferd fra foreldrene overfor barnet Mishandling, overgrep eller skadelig grad av vanskjøtsel av barn er dekket av den alminnelige straffelov, og det er kun slik straffbar atferd fra foreldrenes side som skal kunne gi grunnlag for å reise sak om tvangsmessig omsorgsovertakelse. En slik omsorgsovertakelsessak føres uavhengig av en eventuell straffesak men det skal stilles analoge krav til sakens form og til bevisbarhet.

12. Kun etterforskning foretatt av politiet skal føre til at det reises sak om omsorgsovertakelse Enhver påstand fra barnevernets side om slik straffbar atferd fra foreldrenes side skal etterforskes av politiet. Krav til klarlegging av påstandsinnhold skal være som standard i straffesaker. Påstandene skal spesifiseres: Hvem har begått den straffbare atferd, hva består den i, hvordan, når, hvor, over hvor lang tid er den begått. Dette vil være analogt med krav som stilles til en tiltalebeslutning i en ordinær straffesak. Kun hvis det finnes bevis som tilfredsstiller politiets vurderinger av straffbarhet og kan antas å ville føre til fellende dom i en rettergang, skal det kunne reises omsorgsovertakelsessak.

13. Barns viktige behov forøvrig dekkes ved assistanse til hjemmene

I alle andre tilfeller hvor forholdene for et barn ikke er fullt tilfredsstillende, skal barnevernet kun tillates å tilby realistisk hjelp av typer som familiene ønsker. I tillegg skal barnevernet støtte og assistere foreldre overfor f.eks skoler eller barnehager med å påtale uheldige forhold der som påfører et barn skade, plage eller lidelse.

7. KU registrerer hjemføringen av barnet som hastevedtak og reiser sak om permanent hjemføring Fordi særs uheldig lovgivning dessverre gjør det umulig for kommunen å uten videre oppheve et vedtak om at et barn er under barnevernets omsorg, skal klientutvalget registrere hjemføringen av barn som et akuttvedtak, og klientutvalget skal så umiddelbart reise sak for fylkesnemnd, eventuelt domstol, med påstand om at hjemføringen skal være permanent og at kommunens myndighet over barnet opphører. Ved føring av saken for fylkesnemnd/domstol skal kommunen gjøre det klart at fortsatt tilbakeholdelse av barnet utenfor egen familie er så skadelig for barnets situasjon, utvikling og fremtid at akuttvedtaket om midlertidig plassering av barnet i egen familie vil bli opprettholdt inntil permanent vedtak om det samme foreligger. Ved prosedering av saken skal kommunen ikke benytte kommuneadvokat eller andre advokater som tidligere har representert noen kommune i saker hvor kommunen har gått inn for omsorgsovertakelse eller andre tvangstiltak. Kommunen skal engasjere en advokat som ikke i noen tidligere sak har prosedert for omsorgsovertakelse, og som aktivt og uten reservasjon argumenterer for hjemføring. Alternativt skal klientutvalget selv fungere som kommunens prosessfullmektig ved tilbakeføringssaken. Kommunen skal ikke tillate barnevernet å møte som partsrepresentant i saken, det er klientutvalget som skal representere kommunen.

8. Rettsstatlige forhold innføres gjennom betaling av erstatning, oppreisning og nødvendig hjelp til familier som har vært splittet uten legitim grunn I majoriteten av sakene har barn vært fjernet fra sin familie og sitt hjem uten gyldig og saklig grunn og holdt borte fra familien uten legitim grunn. I alle slike saker der det har vært truffet tiltak på basis av påstander om faktiske forhold og omstendigheter som senere viser seg å savne grunnlag, skal det som fast rutine betales oppreisning og erstatning, uten at de skadelidte barn og familier skal behøve å reise erstatningssak. Dette vil være analogt til utholdt varetekt i saker hvor vedkommende senere ikke blir straffedømt.

Betydelige midler frigjøres ved avvikling av den utstrakte fosterhjems- og institusjonsplasseringen som hittil har vært praktisert, og likeledes innspares store beløp til juridisk assistanse og saksomkostninger når tvangssaker skjæres ned til de få som det er reelt nødvendig å føre. Innsparte midler skal umiddelbart settes inn til hjelp for familier som får sine barn tilbakeført, samt til forskuttering av oppreisning og erstatning til barna og deres familier for deres lidelser. Som grunnytelse skal barna og familiene skattefritt tilføres det samme beløp som den barnetrygd som har vært tilbakeholdt eller overført til fosterfamiliers disposisjon i hele den tid et barn har vært under barnevernsomsorg. Klientutvalget utarbeider forslag til ytterligere kompensasjon som fremlegges for kommunestyret.                                                              

9. KU innfører prinsipper for sin saksbehandling av nye saker

Ved siden av tilbakeføring av barn som nå holdes borte fra sine familier, er det meget viktig å få kontroll over barnevernets fortsatte virksomhet og hindre nye uberettigede og skadelige omsorgsovertakelser. Klientutvalget skal derfor i alle saker der barnevernet akter å bruke tvang, behandle sakene i forkant, etter følgende prinsipper: (kommer i neste blogg)

4. KU fører pålitelig og grundig kontroll med hver enkeltsak 

Klientutvalget pålegges også å sette seg grundig inn i alle enkeltsaker, herunder innkalle så vel foreldre som barn i talefør alder til møte hvor hverken barnevernet eller eventuelle fosterforeldre, beredskapsforeldre, psykologisk sakkyndige eller andre utenforstående skal tillates å være til stede. Klientutvalget skal føre nøyaktig referat over familiens egen versjon av sin sak og undersøke om det fins bevis for hver enkelt av barnevernets påstander. Referatet skal forelegges foreldrene, og barn over en bestemt alder, til godkjenning eller korreksjon. Det skal gjøres båndopptak eller videoopptak, og familien skal ha kopier av disse. 

5. KU sørger for umiddelbar avslutning av omsorgsovertakelser og hjemføring av barn som ønsker det 

Det som i dagens situasjon haster mest, er å få hjem ethvert barn som er under kommunens omsorg og som selv vil hjem. For hvert enkelt barn under kommunens omsorg skal klientutvalget umiddelbart hente barnet til møte i klientutvalget. Likeledes skal klientutvalget kontakte barnas foreldre. Klientutvalget skal både holde samtale med barnet og foreldrene separat, og la dem være til stede sammen. Herunder skal klientutvalget få klarlagt om det er så at barn og foreldre ønsker gjenforening. Klientutvalget skal gjøre det helt klart for foreldre og især for barna at de ikke risikerer straff eller sanksjoner ved å velge å komme hjem. Klientutvalget skal påse at barn som ønsker å komme hjem, blir skjermet fra påvirkning, mishag, betingelser eller krav fra barnevernet og fosterforeldre/institusjonspersonale. Slik skjerming skal, der det overhode er mulig, skje gjennom at klientutvalget personlig bringer barnet hjem umiddelbart, og likeledes personlig drar til barnets tidligere oppholdssted i fosterhjem, beredskapshjem, institusjon eller annensteds, pakker barnets ting og besørger disse fraktet eller sendt til barnet. Eventuelle kjæledyr barnet har i fosterhjemmet/institusjonen, skal bringes til barnet umiddelbart. 

6. KU søker aktivt innen familie eller familievenner hvis foreldrene ikke kan ta barnet hjem 

Hvis det fins barn under kommunal omsorg som ønsker å komme hjem til sin egen familie men hvor foreldrene begge er døde, i fengsel, eller så alvorlig syke at de selv finner at de er ute av stand til å ha barnet boende hos seg for tiden, skal klientutvalget aktivt søke ut andre av barnets slektninger eller familiens nære venner som barnet ønsker å bo hos og som er villig til å ha barnet boende inntil foreldrene eventuelt kan ta barnet hjem til seg. I valget mellom flere slektninger/familievenner skal klientutvalget velge den/de som vil bidra i sterkest grad til at barnet så ofte som mulig og så ofte som barnet ønsker, får besøke eller være sammen med sine foreldre og øvrige slekt.

Følgende liste, som totalt inneholder 19 punkter, er utarbeidet av Marianne Skånland og gjengitt med hennes tillatelse. Jeg presenterer i dag de første 3 punktene og følger opp med nye punkter i dagene fremover.

1. Klientutvalg (KU) opprettes

Kommunen skal ha et klientutvalg som fullt ut skal være ansvarlig for det kommunale barnevernets handlinger og uttalelser. Klientutvalgets instruksjonsmyndighet overfor barnevernet skal ikke delegeres, hverken til barnevernet eller til andre instanser eller personer.

2. KU setter seg inn i relevant forskning

Klientutvalget pålegges som plikt å arbeide med å sette seg inn i, og oppdatere seg om, forskning (en del av den internasjonal) om hvordan det statistisk sett går med barn som underkastes barnevernets ulike tiltak. I denne plikten inngår å skille nøye mellom på den ene side undersøkelser, rapporter og lærestoff produsert av barnevernet selv og deres tilknyttede profesjoner, og på den andre siden faglitteratur som stammer fra pålitelig forskning utført med gyldig vitenskapelig metode mht statistikk, utvalg, kontrollgrupper, hypoteseoppstilling og hypoteseprøving.

3. KU instruerer barnevernet, med den pålitelige forskningen og sin plikt overfor kommunens innbyggere som grunnlag Klientutvalget pålegges som plikt å legge den pålitelige forskningen til grunn for sine instrukser til barnevernet i enkeltsaker. Klientutvalget har plikt til hele tiden å være seg bevisst at deres og kommuneadministrasjonens overordnede oppgave ikke er å beskytte kommunens ansatte uavhengig av hva disse gjør, men å sørge for at kommunens innbyggere får service og tjenester som de har krav på fra kommunens ansatte og ikke opplever overgrep fra dem.

Barnevernet øser ut et økende antall millioner på å splitte, eller rette frem destruere familiebånd. Pengene anvedes til å ødelegge ytterligere for barn isteden for å hjelpe. Barnevernets tiltak er derfor veldig ofte uten positiv virkning. Barnevernet vegrer seg hårdnakket for å sette seg inn i den virkelige forskning som er tilgjengelig. Barnevernet bygger på en ideologi ut fra ren teoretisk spekulasjon, uten basis i virkeligheten. Bred forskning viser katastofale dårlige prognoser for barn som vokser opp både i fosterhjem og i intitusjoner.

Under barnevernets omsorg er det bred forskning som viser svært forhøyet sannsynlighet, men er ikke begrenset til følgende i denne lista.

1. Manglende opplevelse av lykke og mening under oppveksten. Dette fordi barnet ikke får vokse opp sammen med dem som det har naturgitt kjærlighet- og samhørighetfølelse til. 

2. Manglende deltagelse i slektningers familieliv. Høytidsdager og begivenheter som gir fellesskap og naturlig basis for eget fremtidig familieliv.

3. Manglende familie- og slektssamhørighet i voksen alder.

4. Skilsmisse og annen oppløsning av egen stiftet familie.

5. Aksjoner fra barnevernet som igjen fjerner deres egne barn.

6. Bli utsatt for misshandling og overgrep i fosterhjem og intitusjon.

7. Dårlig utdannelse.

8. Arbeidsløshet.

9. Hjemløshet.

10. Tidlig uføretrygdet.

11. Fysisk og psykisk sykdom.

12. Tidlig død, blant annet selvmord.

13. Alkohol- og stoffmissbruk.

14. Kriminslitet og fengsel.

15. Generell opplevelse av mistilpasning og fiendlighet ovenfor samfunnet.

Tilsvarende fremtidsutsikter gjelder også for barn som fjernes fra sine foreldre ved fødselen. Det er altså ikke foreldrenes behandling av barna før omsorgsovertakelse som ligger til grunn for dårlig utvikling. Barnevernet bruker også direkte usanne påstander om både barn og foreldre i sine rapporter og i fylkesnemda og i retten. Barna blir skjelden eller nærmest aldri hørt om sine egne ønsker for sitt liv, enda det er lovfestet. Barnets ønsker om å få være hos sin familie eller komme hjem til sin familie, blir systematisk oversett og motarbeidet av barnevernet. De påfører derved barnet under sin omsorg ytterligere lidelse, bevisst elle ubevisst.

Jeg gir kredit til Marianne Skånland for store deler av denne kronikken. Hun har blant annet utarbeidet en konkret forslag for renovasjon av barnevernet på kommuneplan. Selv om omlegging av retningslinjer må gjøres på nasjonalt plan, både i form av lovgivning, saksgang og rettspraksis, kan kommunene sette i verk egne tiltak. Jeg skal i dagene fremover, med hennes tillatelse, gjengi alle de 19 punktene som Marianne Skånland har utarbeidet som forslag.

Det hører med til sakens gang at Statsministeren etter talen ble hyllet som en statsleder- og landsfader utenom det vanlige. Gjorde Statsministeren i virkeligheten mere enn det som kan forventes av en statsleder i en slik stund? Han gjorde vel i vikeligheten ikke det. Enhver i hans posisjon ville gjort det samme - vært statsminister.

I sin Nyttårstale snakket Statsministeren om økt ytringsansvar. Hans fokus antydet rasistiske og lingnende ytringer i mørke kroker på Internett. Det vi trenger aller mest er økt ytringsmot! Vi mangler det helt og holdent.

Den rødgrønne makteliten har politisk makt i genene. De reiser på tur sammen og avler barn med hverandre. Vi påstår at vi har demokrati i Norge, men setter vi denne påstanden på spissen er det vel heller snakk om et meritokrati? Mafia er en betegnelse som vanligvis er knyttet til kriminelle organisasjoner, ofte med utspring i nasjonale, etniske eller demografiske grupper. Mafia som infiltrerer politiske mydigheter er et faktum i Norge.

Noe er fryktelig galt i dagens politiske system i vårt land. La oss sammen ta en nærmere titt på situasjonen og hvordan landet er styrt.

Rundt 25% av statssekretærene og rådgivere i den rødgrønne regjeringen har partnere i tilsvarende maktposisjoner i politikk og embedsverk. Dette har avisen Vårt Land skrevet om og fastslått tidligere i år. Svært mange av dem kommer fra familier med lange politiske tradisjoner. Vårt Land skriver blant annet følgende: Gina Lund, som er statssekretær i Arbeidsdepartementet er gift med avdelingsdirektør Hans Jacob Frydenlund i Utenriksdepartementet. Hennes bestefar var ordfører i Alta og Kautokeino. Hennes mor har hatt verv i Tvedestrand kommunestyre. Det har alltid vært arbeiderpartifolk i vår familie, sier Lund. Ektemannen til Gina Lund er sønn av tidligere utenriksminister Knut Frydenlund. Det rødgrønne nettverket på nivået under statsrådene er nærmest endeløs. Mange er født inn i makt og politikk. Senere har båndene blitt forsterket gjennom ekteskap eller samboerskap.

Politiske verv som går i arv er økende. Det fremgår av Intitutt for Samfunnsforskning ifølge partiforsker Jo Saglie. Politikk er blitt en besjeftigelse for spesiellt interesserte sier han som en forklaring på sammenhengen. Før hendelsen den 22. juli gikk medlemstallene til partiene nedover. Det å melde seg inn i et politisk parti oppleves av de fleste som ganske fjernt. Situasjonen etter 22. juli forandret dette forholdet. Mange nye medlemmer skled inn på skjorteflaket til blant andre Arbeiderpartiet etter denne hendelsen.

Naturlig nok er det de med familieengasjement som har en enkel og åpen vei inn til politisk medlemskap- og maktposisjoner. Rekruteringen inn til regjeringsapparatet er mye smalere enn til Stortinget, hevder Saglie. Regjeringsapparatet rekrutterer i stor grad fra Oslo-nettverket. Rådgivere og statssekretærer blir i regelmessig rekruttert fra ogdomsorganisasjoner og partikontor. Det blir helt noe annet å oppnå politisk makt gjennom nominasjon- og valgprosess enn det er å få samme gjennom regjeringsapparatet. Dette gjør det blant annet vanskelig å unngå at Oslo-nettveket styrker sin politiske posisjon, uten at samfunnet som en enhet oppnår den nødvendig bredde i politikken som nærmer seg det vi forstår med et demokrati. Slik situasjonen nå er har vi et meritokrati. Vi har en utpreget elitesirkulasjon i et system hvor politiske verv holder seg innenfor familien. Dette bringer også til bords begrepet - mafia. Personer innefor familiens nettverk, hjelper den som skal opp og frem ved å åpne dører på et lavere nivå til forskjellige attraktive stillinger i maktapparatet for den videre utvikling. 

I et studium av professor Per Selle, sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, blir det fastslått at maktkonsentrasjonen er aller tydligst hos Arbeiderpartiet. Så vidt kjent har Arbeiderpartiet ikke på noe tidspunkt erkjent at dette er et demokratisk problem. Selle sier at disse forholdene er problematisk og blir mere problematisk jo mere skjult og ukjent de er. Han sier videre at det burde være visse begrensinger hvor familiebasert, og hvor kjennskaps- og  vennebasert politiske eliter kan være i et demokrati. Det får veldig fort kjennetegn som minner sterkt om steder vi helst ikke vil sammenligne oss med. At dette politiske systemet er legitimt setter vårt demokrati i et særlig dårlig lys. Et system i daglig bruk som ikke er forenelig med demokratiske prosesser. 

Et foreldrepar har fått rettskjennelse for beskyttelse av sin 14-årige datter for å hindre at barnevernet fortsetter å "hjelpe" henne. Det fremgår av artikkelen at barnevernet er like sprøtt også i Texas som her til lands. Dette er for så vidt ingen overaskelse, siden sosialetater over hele verden lærer av hverandres metoder og bygger ut sitt apparat etter et mønster som er utprøvd med suksess i andre deler av verden. Befolkningen godtar ofte det myndighetspålagte familieselvmord, søvnig og troskyldig, i den tro at barnevernet alltid hjelper. For foreldre i konflikt med barnevernet, er det altså ingen trøst i å tro at det er bedre i over grensa til nabolandet. Blant annet, er det også over hele USA fryktelige tilstander for familier som rammes av CPS (barnevernet). Familiens advokat sier at tusener av barn blir unødvendig tatt fra sine familier hvert år, og plassert i fosterhjem eller institusjoner hvor de utsettes for overgrep. 

Hvor godt kjenner vi ikke etter hvert disse tilstandene - også i Norge. Adresseavisen skrev for en tid siden om 52 barnevernsofre som de kjente til. Det er senere av en annen kilde hevdet at dette tallet kun er toppen av isfjellet. Selv den sammenligninge holder ikke mål da det er anslått et tall som omfatter 1500 barn. Det synes på tide at politikerne i Norge tar dette virkelig på alvor og setter et kraftig lys på situasjonen. 

• Jeg våkner hver morgen med å se meg over skulderen. Føler utrygghet - er det i dag vi skal bli funnet, sier Hilde Ottesen.

• Tenåringsjenta mi, som er årsaken til flukten, må opp og gjøre seg klar til å gå på skolen. Hun stortrives og hun vet at det er trygt der. Vaktene ved porten slipper ingen inn uten ID. Mange nye venner har hun også fått her. Det er vel noe av grunnen til at hun gjør det veldig bra på skolen. Lærerne bryr seg også nok til å lære bort det de skal, forteller Hilde videre. Folk her omkring forstår rett og slett ikke hvordan barnevernet i Norge har påstått omsorgssvikt fra moren i forhold til jenta de ser her. Hun stortrives og er for det meste glad. Hun er jo tidlig i tenårene, så ungdomstrassen kommer nok ganske normalt til syne innimellom. Det hører med til å vokse opp. De aller fleste av oss har vel vært gjennom denne fasen i livet. Tenåringen er frisk og fornøyd, til tross for at det norske barnevernet, Nav, de  norske påtalemyndighetene og ikke minst hennes far, har bidratt grovt til å forsøke å gjøre livet hennes uutholdelig. Det er ikke alltid hun får den maten hun trenger, ei heller er det alltid mat hver dag. Ovennevnte instanser bruker nemlig avstengning av berettigede utbetalinger av penger som pressmiddel for å få den lille familien tilbake til Norge. Dette i samsvar med normal praksis har jeg forstått. Det fremstår som ubetinget råskap fra myndighetenes side, å frata et barn både føde, ly og trygghet for å tvinge gjennom en sansynlig meget forkastelig praksis i barnevernets regi. Det er jo etter hvert blitt ganske kjent at det norske barnevernet er fullstendig på ville veier. Det dukker satadig opp nye saker i utlandet, hvor barnevernet i Norge er aktør som menneskerettsforbrytere. Det er også mange tegn som tyder på at utlandet begynner å få øynene opp for at det er «Something rotten in the Kingdom of Norway»

• Hvorfor flyktet så Hilde og datteren til et hemmelig sted i utlandet? Som vel er inneforstått, ville barnevernet i Norge frata Hilde omsorgen for datteren. Bakgrunnen for dette vedtaket var at Hilde lider av angst. (så vidt kjent er det iflg norsk lovgivning ikke anledning til å bruke mental helse som grunn for omsorgsovertakelse) Jeg var vel ikke verdens beste grensesetter og heller ikke den aller beste husmor. Hvorfor sette grenser for et barn som er flink til å sette grenser for seg selv, sier Hilde Ottesen spørrende. Tro meg, den dagen det blir tydelig at grensesetting er nødvendig, skal jeg nok greie det. Et barn oppdratt til å forstå rett fra galt trenger ikke grensesetting hele tiden. Det kommer naturlig, sier Hilde videre. Jeg mener at hvis jeg ikke er god nok husmor, så kunne jo barnevernet sørget for å skaffe meg hushjelp, som blant annet ville vært langt billigere enn å ta barnet ut av hjemmet for å sende det i institusjon eller fosterhjem. For ikke å nevne de sosiale følger slik omplasering ville ha for et barn som av hele sitt hjerte ønsket å være hos mor. En annen grunn som ble vektlagt var at jeg, mor, ikke hadde god nok inntekt! Hvis jeg ba om økonomisk støtte og hjelp fikk jeg blankt avslag, det ene etter det andre. Lekevel kom det frem at barnevernet var villig til å handle inn det de mente barnet trengte hvis hun var i fosterhjem. I tillegg til disse begrunnelsene, har jeg en sterk følelse av at det nok også er andre bakenforliggende årsaker, som ikke er ment for offentligheten, sier hun videre.

• Jeg er ikke redd for å fortelle om de urettferdighetene som vi har opplevd fra dagens samfunn. Jeg forteller gjerne helt åpent om de maktovergrep som jeg føler barnevernet og andre myndigheter utøver mot oss. Dette er vel noe som hverken barnevernet eller andre myndigheter er særlig begeistret for. Jeg har fått forståelsen av at barnevernet mener at alle brudd på menneskerettigheter, barnevernsloven og barnevernskonvensjonen, blant annet, skal holdes innenfor barnevernets vegger. Alle ansatte er ilagt munnkurv. Jeg aksepterer ingenting av dette, så derfor skriker jeg ut i håp om at noen vil lytte, sier Hilde Ottesen. Det gjør vel heller ikke saken min enklere at jeg i mai 2009 anmeldte barnevernet for sjikanering og personforfølgelse. Politiadvokaten henla selvfølgelig saken. Det skedde i august 2009. I september 2009 fikk jeg beskjed om at datteren min skulle tas bort fra hjemmet. Kan dette bare være et sammentreff? Neppe, tror Hilde. Barnevernet unnså seg heller ikke fra å skikanere min datter, som da var tretten- og et halvt år. De trakk henne ut fra klasserommet for å fortelle henne at hun skulle plaseres i fosterhjm. De ville balant annet vite hva slags fosterhjem hun ønsket å bo i. Til barnevernets store skuffelse svarte hun at hun ville bo sammen med sin mor.

• Saken min kom opp i fylkesnemda i januar 2010. Barnevernet førte mange vitner som egentlig ikke hadde noe særlig å komme med. Blant andre ble saksbehandlers vitesbyrd ilagt stor vekt. Dette var en kvinne som hadde omkring 3 år i barnevernets tjeneste. Fylkesnemda fattet stor tillit til hennes vitnespyrd, enda hun knapt nok hadde noe erfaring med barn. Til sammenligning kan man trekke frem at skolens vitnespyrd, som var til vår fordel og en etat som også så min datter hver skoledag, ble vist påfallende likegyldighet. Utfallet gikk selvfølgerlig som det pleier. I fylkesnemda ender 29 av 30 saker opp med tap. Det ble tap for oss også.

• Det er nå 18 måneder siden vi flyktet fra Norge. Den gang var datteren min et urolig og ukonsentrert barn. Hun gjorde det dårlig på skolen. Hun har på denne tiden siden flukten, utviklet seg til å bli en rolig og reflektert jente som både trives og gjør det veldig bra på skolen. Hun får stadig oppmuntringer fra sine nye venner, som hun trives veldig godt sammen med. Ingen kan i dag påstå at dette barnet noen gang har blitt mishandlet. Vi har våre vanskelige perioder siden norske myndigheter har vedtatt å straffe oss ved å frata oss livsoppholdsgrunnlaget. I tillegg til trygden min, stoppet de også barnetrygd og barnebidraget fra faren. Sikkert i håp om å sulte oss hjem. Siden dette ikke har virket etter planen, har norske påtalemyndigheter og politiet nå gått til angrep på en av våre venner hjemme i Norge. Han ble arrestert og anklaget for å ha hjulpet oss, for noen dager siden. Han ble først sluppet ut etter et døgn i arrest og med PC og forskjellige eiendeler beslaglagt av politiet. Da han ble arrestert, hadde vi allerede fått brev fra barnevernet om at de hadde henlagt saken mot oss. Dette gir meg fortsatt ingen mulighet til å reise tilbake til Norge, hvor jeg risikerer inntil 3 års fengsel for bortføring av min egen datter, samt at barnevernet utvilsomt vil gjenoppta saken og harseleringen mot oss. Dette uten hensyn til barnets beste.

• Livet på flukt er til tider beinhardt. Vi aner jo ikke hvordan vi skal skaffe penger til å betale våre regninger eller skaffe mat til å opprettholde livet. Jeg føler bare at dette må jeg klare å gennomføre for på beste måte å skape en atmosfære rundt barnet mitt, hvor hun er trygg fra de destruktive krefter som barnevernet utallige ganger har vist seg å representere, sier Hilde Ottesen til slutt.

• Frilansejournalist Chris Overgaard's anmerkning: Artikkelen er skrevet på bakgrunn at det Hilde Ottesen forteller. Det er ikke ført bevis for uttalelser om saken. Jeg har vært i kontakt med person som har tilgang til forskjellig dokumentasjon, men det er min forståelse at politiet har beslaglagt dette i forbindelse med arrestasjon og fengsling i ett døgn. Som en personlig anmerkning til barnefarens rolle i dette spillet, må jeg som far til 3, si at jeg er temmelig opprørt over denne barnefarens handling eller eventuellt mangel på sådan. Hadde dette vært mitt barn, uansett om jeg var fullstendig uenig i morens disposisjoner, ville jeg i det minste fortsatt gjort det som stod i min makt for at hverken datteren eller moren skulle sulte. Dette kan da umulig være en far som kan overta omsorgen for sitt barn, siden han villig lar sitt eget barn rammes av sult.

- Hvordan blir man egentlig høyre-ekstrem eller kristenkonservativ fordi man er motstander av et slikt prosjekt med lokasjon på Stiklestad? Kanskje er man bare interessert i å bevare egen kultur og historie, den norske, upåvirket og uten "remiks" til en ubestemmelig substans. Kan det tenkes at det kan finnes andre, bedre egnede, steder i landet til et slikt prosjekt? Er det i det hele tatt undersøkt eller tatt høyde for en slik løsning? Stiklestad er for meg og folk flest, et viktig historisk sted for Norge som nasjon. Her oppstod i sin tid grunnlaget for den kulturen de aller fleste av oss i dag er stolte av.  Over de siste tiårene har vi blitt en nasjon med flere kulturer og religioner. Dette faktum har etter min mening både fordeler og ulemper. Disse utfordringene, i kjølvannet av utviklingen, bør helt klart diskuteres. Et "multikulturelltreligionssenter", kan være en god start til blant annet dette formålet. Jeg har spurt meg for; hvorfor Stiklestad? Svaret er som oftest, Stålsett inkludert; "fordi vi synes Stiklestad passer godt". På spørsmål hvorfor akkurat Stiklestad passer godt, svares det mumle...mumle... Selvfølgelig skal vi være både inkluderende og empatiske. Folk flest er vel stort sett enige om det. Imidlertid, må vi ikke viske ut vår egen historie og kultur med skjær naivitet. De aller fleste fatter ikke den forpliktelse det også innebærer å fremstå som politisk korrekt. Denne gruppen, den polititisk korrekte, må ta innover seg at i et virkelig demokrati må og skal alle bli hørt. I dagens Norge er dette langt fra tilfelle. Jeg føler meg ganske overbevist om at dette er en ev hovedårsakene til at slik voldsom ekremisme som ABB står for, får svært god grobunn. Rett før Stortingsvalget i 2009, skrev jeg flere kritiske artikkler til en unerskriftskampanje, i regi av våre nasjonale artister/kunstnere, hvor det ble oppfordret til å boikotte en gruppe av befolkningen som hadde og har et annet syn en dem selv. Dette er og var et forsøk på å kneble opp mot 25% av landets befolkning. Dette er helt klart imot både ånd spilleregler i et demokrati. "Må en viss Ånd tilgi de for de vet ikke hva de gjør", skrev jeg blant annet den gang. 

- Det skal være lov til å ha egne meninger og å kunne fremstå med disse uten å bli forsøkt kneblet. Hvis slikt system får utvikle seg får vi det som med rette heter; flertallsdiktatur. Vi er ikke så veldig langt unna dette stadiet i landet vårt i skrivende stund. Vi bor i et land som stadig blir mere og mere flerkulturellt/religiøst, og må forsone oss med å fortsette å gjøre det i felleskap og harmoni. Da nytter det lite å sile ut grupperinger i folket, og sette de i bås, enten de kommer fra den ene eller andre siden. Her handler det om historien og vår nasjonele arv. 

- Jeg bodde i månge år i USA, hvor et flerkulturellt samfunn faktisk fungerer. Intergreringen var utrolig mye bedre enn i Norge. Jeg lærte svært mye om dette samfunnet over tid. I hovedsak fungerer dette slik at alle grupperinger i folkemassen oppfordres til å dyrke egen kultur, religion og språk. Men alle må også forholde seg til skikk og bruk i tillegg til både Stat- og Federale bestemmelser - vise respekt for disse. Dette blir i stor kontrast til Norges forhold til intergrering. Her tillates det ofte å bryte ned nasjonalbefolkningens tradisjoner og verdier med fordel til grupperinger med innvandringsbakgrunn. Når det protesteres, blir i beste fall kun "rasist- og ekstremiststemplet" tatt frem. Det er svak politikk, journalistikk også, å frata ethvert menneske sitt opphav og tilhørighet. Alle må ha full adgang til sine egne verdier uten å bli hengt på veggen av den grunn. I krise samles alle om felles verdier. Slik fungerer det i USA, men dog langt fra i Norge.

- Min konklusjon er at jeg ikke har noe imot et multikulturelt senter, jeg støtter det, men jeg vil ikke ha det på Stiklestad. 

---

- Støttespillere som har meldt sin støtte til Anne Gro, har nå også satt igang en kunstauksjon via, blant annet, YouTube og FaceBook. Flere kunstnere har gitt sine bidrag. Det er også gitt kunstverk fra en privat samling til auksjonen. Dette er veldig oppløftende for Anne Gro Rønneberg, som virkelig fortjener å finne rettferdighet i systemet. Hun har helt klart blitt overkjørt av både hjemstedes- og myndigheter på fylkesplanet, til de grader at korrupsjonsspøkelset lurer i bakgrunnen. Dette er en påstand, sammen med mange andre, som også jeg står for. Det er jo helt forferdelig at en familie skal bli helt ødelagt som følger av personlige hensyn til overformynderiets innvolverte maktmissbrukere. Siden det er penger det står på, er det mange rundt omkring i det ganske land som kan hjelpe denne prosessen til Anne Gro. Hun kan vise seg å bli en foregangsfigur for å få et uvesen i overformynderiets regi under kontroll. Slik som dette fungerer nå kan vi rett og slett ikke ha det i landet vårt! Derfor ville det være i hele nasjonens interesse å få hull på denne verkbyllen som gjør at veldig mange familier i hele Norges land, både lever med frykt og psykisk terror.

- For at saken til Anne Gro skal komme noen vei, er det nødvendig med en grundig etterforskning for å kartlegge og føre bevis for de mange overgrep og saksbehandlingsfeil, som har funnet sted i denne saken. Siden myndighetene i landet ikke er interessert i å åpne denne "boksen", full av mark og parasittormer som ikke tåler dagens lys, er det opp til Anne Gro, med egen midler, å få dette gjennomført. Jeg håper for Anne Gros skyld, og alle de andre familier rundt omkring i landet som har lignende saker å slite med, at riktig mange vil støtte saken hennes.

Informasjon om etterforskers klientkonto finner du her...

Vårt Land dokumenterte lørdag at det er mange tette familie- og vennskapsbånd blant de rødgrønne. Rundt 25 prosent av statssekretærene og rådgiverne i regjeringen har partnere i tilsvarende maktposisjoner i politikk og embetsverk. Svært mange av dem kommer fra familier med lange politiske tradisjoner.

Les mere

- Ved påsketider i 2010, fikk jeg besøk av min datter og tre barnebarn. Dette reddet meg og livet mitt uten at det var planlagt. Det er merkelig hvordan tilfeldige hendelser kan forandre livet til oss mennesker - på et blunk. Min eldste datter og hennes barn kom altså ned til meg i Spania, for å feire påsken sammen med meg. Jeg fikk forståelsen av at min datter med familie hadde en fin tid sammen med meg. Selv kunne jeg aldri riktig nyte besøket, fordi jeg var anspent og hadde mange tanker i hodet. Jeg kunne ikke slappe av og nyte tiden sammen med datter og barnebarn.

- Jeg kjørte dem til flyplassen i Alicante, tidlig den morgenen de skulle reise. Jeg tok avskjed og kjørte etterpå hjem og la meg til å sove, forteller Pedersen. Noe senere ringte telefonen. Det var min datter. Kom og hent oss pappa, flyet går ikke på grunn av vulkanasken fra Island, var beskjeden jeg fikk. Familiebesøket ble nå forlenget ut over det planlagte.

- Etter noen dager bestemte vi oss til å kjøre hjem til Norge, å rømme, uten pass. Først kjørte jeg ned til det Norske Konsulatet og ba om å få utstedt et nødpass. Dette fikk jeg ikke, siden de tenkte at jeg da ville stikke av. Jeg ble rådet til å ta fly og bruke bilsertifikatet som legitimasjon. Dette turde jeg ikke av frykt for å bli tatt og satt i fengsel igjen. Jeg ville heller dø enn å komme tilbake dit, sier Ove.

- Tidlig en morgen, etter først å ha pakket, ryddet og vasket leiligheten, dro vi avgårde. Jeg hadde plasert unødvendig bagasje og ting hos venner før vi dro. Det var tett tåke i San Marino, hvor jeg bodde, denne morgenen. Min datter kjørte bilen min ut fra huset kl 5 om morgenen. Ingen, utenom meg, visste noen ting om at jeg ikke hadde pass. Alle trodde jeg hadde fått utstedt nødpass på Konsulatet. Hvis vi ble stoppet visste ingen noe som helst. Turen nordover fra Costa Blanca var tøff. Spania vrimler jo av politi. Før vi dro hadde jeg blandet 30 stk sovetabeletter i litt cola, som jeg hadde i lomma. Min datter visste ingenting om dette. Ved grensa til Frankrike var det mye politi. To biler før oss ble stoppet og kontrollert. Jeg satt og holdt et Rosario, et perlebånd med Jesus på korset, i hånden. Jeg hadde fått dette av noen engelske venner. En politimann ser på min datter som kjører bilen. Han ser videre på de tre barna og så meg. Hadde vi blitt avkrevd å vise pass, var jeg fullt bestemt på å ta blendingen med cola og sovetabeletter ut av lomma og drikke det. Politimannen får nok med seg synet av mye bagasje og en sykkel i tillegg. Turister tenker han nok og vinker oss videre. Jeg sier rolig til min datter; «gassen i bånn». For meg er hun nå en helt, på høyde med hvilken som helst krigshelt! Jeg har aldri vært så glad for å komme til Frankrike noen sinne! Jeg føler meg nå så trygg at jeg heller ut miksturen jeg har i lomma, da vi tar en pause på en rasteplass.

- Senere kjører vi non stop til grensa mot Tyskland. Her legger vi oss til å sove et par timer mens vi venter på mine tosønner, som skal være fortropp over grensa. De er forsinka, så vi bestemmer oss til å kjøre alene uten lederbil. Ikke en vakt eller politi av noe slag viser seg. Vi er i fantastiske Tyskland! Vi kjører til Freiburg og hvor vi møter mine sønner ved en McDonalds. Her spiser vi og drar så videre mot Danmark. Guttene er kjempeglad for å se meg igjen. På veien stopper vi i Waldrode. Jeg kjenner en kar som leier ut til turister. Vi planlegger 2 overnattinger her, men etter hvert tør ikke guttene mine dette og vi fortsetter flukten etter den ene natten.

- Guttene kjører forran inn i Danmark. Her er heller ingen kontroll av noe slag. Vi tar ikke sjansen på å ta båt til Norge, da jeg kan være etterlyst. Midt på natta kjører vi over Öresundsbroen med guttene først. Vel inne i Sverige stopper vi på en rasteplass og sover ut.

- Om morgenen kjører vi videre mot Svinesund, som vanlig med guttene først. Vi får beskjed fra dem at de har blitt stoppet av Norsk politi. De hadde blitt stoppet i en rutinekontroll. På spørsmål hadde de svart at de kun hadde vært i Danmark. Men, de hadde handleposer fra Tyskland i bilen! De ble satt på glattcelle en times tid mens politiet sjekket bilen for smuglergods. Dette fant de selvfølgelig ikke. Min datter og jeg kjørte da til et shoppingsenter, hvor jeg ringte en venn av meg i Oslo. Han kom og henta meg, slik at jeg kjørte sammen med ham over grensa. Min datter kjørte nå lederbil. Endelig i sikkerhet i Norge var mine tanker. Kan ikke huske at jeg noeg gang har vært gladere.

- I ettertid har Pedersens ex-kone trukket tilbake flere av anklagene, men i stedet kommet med nye anmeldelser som ligge langt tilbake i tid. Politiet har henlagt disse sakene.

- Ove Pedersen ble arrestert den 1. juni 2009. Det er flere hendelser under fengselsoppholdet som er verdt å merke seg:

- En tidlig morgen mot slutten av fengselsoppholdet, mens han satt fengslet i Alicante Fontcalent fengslet, får han beskjed at han skal til en psykologisk test utenfor fengslet. Han blir forespeilet at dette skal sette ham fri. Han blir møtt av representanter fra konsulatet samt den lokale norske kirka. De får en 15 minutter lang samtale i et møterom, hvor det fremkommet at de ikke har noen formening om hva som er forestående for Pedersen. På spørsmål får han vite at han ikke vil bli representert av advokat ved den forestående testen. Etter en stund bemerker en av de forannevnte norske representantene, at de vet at bilen som skal kjøre ham til testen er ankommet og at han må gjøre seg klar til turen. Dette viser seg å være en pansret fangebil. Han blir scannet, påsatt håndjern og kroppsvisitert for så å bli ført ut til den ventende panserbilen. På kjøreturen har han kompani med 3 spansktalende fanger.

- Da kjøreturen er over oppdager han at han er på stedet hvor marerittet hans begynte, Tinghuset i Torrevieja. Her skal han treffe en psykolog. Han blir satt i ventecelle og senere ført til et kontor med venterom. Alt er tydeligvist timet og vel tilrettelagt. Psykologen viser seg å være en kvinne. Han blir stillt en rekke ledende spørsmål via en svensk/asiatisk tolk fra Skåne.  Etter møtet med psykologen kommer han i tanker om at han muligens er anmeldt for voldtekt. Dette som følger av spørsmålsrunden. Han er jo ikke hittil anklaget for noe.

- Etter psykologen blir han ført tilbake til ventecelle. Etter kort tid i ventecella kommer en vakt og sier at jeg kan gå alene ut til den pansrede fangebilen. Ingen vakter er synlige. Det synes som han lett kunne stukket av, noe han selvfølgelig ikke gjorde. I bilen sitter to menn fra før som snakker engelsk sammen. Kjøreturen denne gang ender opp ved politistasjonen i Alicante. Her satt Ove Pedersen den første tiden etter arrestasjonen. En blødende mann blir ført inn i bilen sammen med Ove og de to andre. Han snakker også engelsk og forteller at han er fra Bulgaria. De tre medfangene snakker nå sammen på engelsk. Mannen fra Bulgaria legger ut om at han har banket kona gul og blå. Det samme er visst tilfelle for de andre to. De snakker lenge sammen om dette emnet før de spør Pedersen hvorfor han er i fengsel. Det virker som de forvanter at også han skal bekrefte at han har gjort det samme som dem. Han svarer i stedet at han har sittet fengslet i 5 måneder uten å ha gjort noe som helst galt. Han er uskyldig forteller han dem.

- På turen videre snakker de tre "medfangene" fortsatt sammen. Når de er fremme, tilbake ved fengslet, går disse tre "fangene" fritt bort til politiet som står vakt. Han ser senere aldri noe til disse "fangene" inne i fengslet. Ove Peredsen har bestått, gått fri, fra en oppsatt felle fordi han var uskyldig og ikke hadde voldlige gjerninger å skryte av.

- Ove Pedersen ble løslatt mot kausjon i november 2009. Han rømte fra de spanske myndighetene mot slutten av april 2010. Rømmingen gikk med bil gjennomSpania, Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige før Norge. Dette kommer vi tilbake til i en påfølgende artikkel.

- Et problem for Anne Gro er at dette koster penger. Det er derfor fra venner i støttegruppa, blitt foreslått en kronerulling til hjelp med omkostningene omkring etterforskningen. Etterforskeren har foreslått bytte av advokat med det første. Her vil muligens Anne Gro få dekket i alle fall noe av utgiftene via fri rettshjelpordningen.

- I denne omgang nøyer vi oss med denne lille notisen. De som vil støtte Anne Gro i saken og gi henne en økonomisk hjelpende hånd, kan sette beløpet direkte inn på etterforskerens klientkonto. Merk innbetalingen med: "Anne Gro Rønneberg sak". Opplysninger om etterforskerens klientkonto finner du her...