Klikk for stort bilde.

NB: Oppdatering: Det var en som kommenterte og nevnte dette Avatar-headeren. Dette er IKKE en header. Bildet er klippet ut fra et sted midt på siden. Toppen ser helt annerledes ut ;-)

"Greed, for lack of a better word, is good. Greed is right. Greed works. Greed clarifies, cuts through, and captures, the essence of the evolutionary spirit. Greed, in all of its forms; greed for life, for money, for love, knowledge, has marked the upward surge of mankind and greed, you mark my words, will not only save Teldar Paper, but that other malfunctioning corporation called the U.S.A"

Bud Fox (Charlie Sheen) er aksjemegleren som jobber hardt, tjener greit og drømmer stort. En dag går han hardt til verks for å få til et møte med finansmogulen Gordon Gekko (Michael Douglas), og får til slutt sine fem minutter til å selge et budskap. Men Gekko er rutinert, kan markedet og er vanskelig å overbevise. Som en siste utvei gir Bud ham nyheter som ikke foreløpig har nådd dagens lys, og med det har Gekko funnet seg en mann å drive innsidehandel med. Gekko byr på sjanser og penger Bud bare har kunnet drømme om, og den korte veien til suksess er alt han kunne ønske seg. Under Gekkos griske vinger lærer han hvordan markedet kan kontrolleres, hvordan han kan tjene på andres fallitt og hvordan han skal vende ryggen til risikoen. Men også rikdom viser seg å ha sin pris.

Det første som slår en med Wall Street er at den virker veldig autentisk. Kontorlandskapene, kaoset, arbeidsforhold og rang er momenter som gir deg inntrykk av å se på en meget seriøs produksjon som har tatt seg flid med å sette seg inn i bransjen. Filmen vet også å holde seg unna momenter som ville forenklet handlingen for os som ser på. Du trenger ikke være belest innen økonomi for å henge med, men samtidig må du følge handlingen for å oppnå forståelse. Dette var et stort pluss for min del. Det ville virket utrolig unaturlig dersom to aksjemeglere skulle begynne å forklare hverandre hvorfor er som de er, når hele rollegalleriet skal fremstå som erfarne økonomer.

Foruten å være autentisk rent visuelt står også skuespillerne frem som tydelige karakterer. Hierarkiet er til å ta å føle på der unge nervøse Fox for første gang møter den sjarmerende og rutinerte Gekko (For triviaens skyld legger jeg også til at Douglas dro hjem en Oscar for prestasjonen sin). Forholdet deres underveis utvikles også hele tiden, men aldri mer enn at Gekko vet å være hestehodet foran.

Temaene vi snakker om er grådighet og veien til penger. Der det klart og tydelig fremgår at Gekko har gått den lange veien, blir Fox sin snarvei stående i sterk kontrast, og under innredningen av leiligheten hans visualiseres det på riktig humoristisk vis hvordan rikdom kun er overflatisk, og at ansvaret og respekten som følger er noe man er bedre tjent med å fortjene, enn å grafse til seg.

I sluttsum er ?Wall Street? en knall sterk 80-tallsfilm om jappetid og finans, fortalt på en måte som appellerer til et bredt, men voksent publikum. En av Oliver Stones beste!

Uten mulighet til å vite hva de skal tro blir Salt og forhørsobjektet satt i varetekt, men russeren bryter seg på brutalt vis ut, og Salt sitter igjen uten mulighet til renvaskelse. En actionpakket flukt settes i gang, og CIA står igjen med det store spørsmålet: Rømmer hun for å renvaske seg, eller for å nå frem til morgendagens begravelse hvor hun skal drepe den russiske presidenten?

Actionfilmer har i dag utviklet seg til et slags race om hvem som kan kline til med de heftigste ingrediensene. Man må ha skyting, eksplosjoner, biljakt og en beinhard helt - eller som her: Heltinne. "Salt" inneholder i høyeste grad alt dette, men ikke i en skala som kan måle seg med mye annet vi er vant til å se i disse dager. Senest i filmer som "Knight and Day" og "The Expendables" har vi blitt presentert bedre action enn hva vi ser her. Jolie kler allikevel rollen som actiondame (noe vi allerede vet etter å ha sett henne i "Lara Croft", "Wanted" og "Mr & Mrs Smith"), og holder både CIA og oss filmtittere på pinebenken lenge hva angår hennes side i konflikten.

Filmen har flere gode vendepunkter, og det første gjøres så bra at vi ikke egentlig ser det komme før det er for sent. Presentert med hvor landet ligger er vi dog mer med på vending-notene etter hvert, men jeg er allikevel positivt overrasket over hvor lenge jeg lot meg lure. Karakterutviklingen er flott helt til vi nærmer oss slutten på filmen. Med alt hemmelighetskremmeri avslørt klarer ikke verken skuespillere eller handling å holde på gnisten veldig lenge.

Alt i alt er Salt en helt vanlig actionfilm, om enn med et plott litt mer intrikat enn gjennomsnittet. Mer imponert enn det ble jeg ikke

Som actionthriller fungerer filmen bra, men som traumatisk drama er det verre. Rollen som sjelskadd pappa blir stående litt i bakleksa i forhold til den tøffe politirollen. Thomas Craven skal tross alt, som tittelen lover, havne på den mørke siden, men viser aldri direkte at han er der. Da fremgår et annet aspekt ved tittelen klarere, nemlig bedriftene, lederne og politikerne som balanserer på en knivegg av penger, hvor den ene siden vil tilfalle landet på bekostning av ulovlig virksomhet, mens den andre preges av voldelige, farlige skyggesider for å beskytte private interesser. En tid tenkte jeg at filmen kanskje skulle rette en pekefinger mot politisk undergravelse og tildekkede sannheter, men plottet utvikler seg etter hvert i en retning som blir litt for urealistisk for dette.

Det var hyggelig å se Mel Gibson i en noe herjet helterolle. Han er dog her gravalvorlig sammenlignet med sin lignende karakter i "Dødelig Våpen"-filmene. Filmen generelt er blottet for humor, og vi må tåle en tung historie med maktspill og drama så vel som rett fram skudd-action. Som nevn: En bra actionthriller alt i alt. Ikke noe mer enn det.

En russisk terrorgruppe har slått kloa i en av de siste gjenværende supersoldatene i UniSol serien. Han er en NGU modell, og benyttes til å kidnappe den russiske presidentens barn for å fremme krav om frigivelse av fengslede terrorister. Blir ikke kravene innfridd truer gruppen med å sprenge en atomreaktor, og skape en ny Tjernobylulykke.

Russland får med seg USA i klappjakten, da det er et av deres våpen som nå brukes mot dem. De siste resterende Unisols settes inn i kampen, men er et lett bnytte for NGU-modellen. Det må nok en gang settes lit til den nå avdankede Unisol?en Luc (JCVD), som har levd som menneske i en årrekke. Han sliter både med helse og psyke, men hentes inn igjen for å redde verden fra katastrofen. Det ingen vet er at bak murene i atomanlegget venter ikke bare NGUen, men også en gammel kjenning av Luc, som lenge var antatt å være død!

Når du setter en film i spilleren og coveret bærer ordene Universal Soldier, Van Damme OG Lundgren, forventer du deg ikke noe episk. Du forventer knallhard action, blod, krig og enkel underholdning. Vel, du får alt dette, men pakket inn på en måte som rett og slett er litt spesiell. Det skapes nemlig en stemning i filme. En slags monoton fremgang med nerve, bekledd i postmodernistiske musikklandskap og en bevisst bruk av lite dialog. Ta med de rustne, tunge omgivelsene det er filmet i, og du har skapt noe litt spesielt i forhold til folks forventninger. Det hele er faktisk gjort med hell, men jeg presiserer at jeg fremdeles bare snakker om stemningen. Stort pluss der altså.

For det negative er der, definitivt, og dessverre snakker vi om skuespillerne. Der Dolph Lundgren en gang satte standarden for syk og ond motstander, blir NGU modellen (spilt av MMA-fighter Andrei Arlovski) stående igjen som en terminator på tomgang. Han er dørgende kjedelig, og bringer egentlig ingen ting til filmen. Det samme kan dessverre sies om JCVD, som skal være det bærende elementet. Rollen hans starter lovende som en slags Memento-karakter som ikke kan huske særlig mye av dagen i forveien, men forvrenges tilbake til hjernedødsoldat som ikke prater. Der dør også karakterutviklingen og interessen for ham.

Men også på rollelisten finner vi et lyspunkt, og det er allerede nevnte Dolph Lundgren! Gode, gamle Dolph! Du skinner for tida! Lundgren er tilbake i sin gamle rolle, men karakteren hans har endret seg. Der han før var drapsglad og gal, er han nå innesluttet, forvirret og engstelig. Han er ukontrollerbar, og kjenner verken seg selv, kreftene sine eller forhistorien sin. Han står tilbake som en fare for seg selv og andre, med filosofiske, sjelesetende spørsmål han ikke har svar på. Den gamle svensken spiller overbevisende og bra, noe som gir handlingen et skikkelig løft (den tiden han er med i filmen).

"Regeneration" er ikke en kjempegod actionfilm, men kommer i en periode hvor gamle helter er i vinden (The Expendables er kinoaktuell i skrivende stund). Dette gir den vinger som fører inn i mange gamle guttehjem, og er du som meg sitter du igjen med følelsen av at om den ikke var direkte bra, så var den ? spesiell ?

I en grufull fremtid styres verden av store bedrifter, i et samfunn som kalles Iron Fist. Størst av dem alle er japanske Tekken, og hvert år arrangerer de en gedigen kampsportturnering hvor verdens fremste fightere går head to head, uavhengig av kjønn, stilart og vektklasse. Publikum gis sjansen til å vinne én ledig plass i konkurransen, og unge Jin som nylig mistet sin mor blir den første privatpersonen i historien som klarer å kjempe til seg denne plassen.

Han entrer konkurransen for å komme tett på Tekkens gudfar, Heihachi Mishima, som står bak orren som førte til morens død, men for å komme nær ham må han imponere i turneringen, og jo lengre han kommer jo tydeligere blir det at noen er ute etter å stoppe hans fremgang. Han bærer nemlig med seg en arv etter sin mor: En arv Tekken-kompaniet i kan la se dagens lys.

Til å være et spill som - let?s face it - handler om å slåss, har man her gått uante store omveier rundt det vi alle strengt tatt vil se mest av. Jeg er klar over at det er en viss story-mode i spillserien, men alt i alt blir vi her servert pent lite fighting sammenlignet med hva du må igjennom i spillene. Ikke bare er det lite, men flere av turneringens deltakere ser ut til å elimineres uten at vi egentlig har sett det skje. Slikt blir bare feil.

Karakterene er også essensielle i spillene. De har alle sin unike stilart, noe som bare så vidt gjenspeiles i filmversjonen. Vi har se en liten håndfull a dem, men de er ikke i nærheten av å bli behandlet på en respektfull måte. De fungerer mest som tomme statister, satt inn i en film som stadig drar seg vekk fra selve turneringen, og velger å involvere oss i jaktscener, skytedrama og ikke minst kamp til døden (noe jeg bestemt mener kun å ha sett i "Mortal Kombat")

Kampkoreografien burde være et bærende element her, men er ikke noe stort hokus pokus i det hele tatt. Visst er det kult, men skal du se noen skikkelig spennende Tekken-kamper anbefaler jeg deg heller å spille, fremfor å se denne action-flicken.

Det blir litt platt dette. Man ler av all den småperverse humoren, men - dum komedie til tross - blir dialogen såpass elendig at det tidvis er kjedelig og smått pinlig å se på. Lyspunktet er rollen til Schneider som faktisk passer fantastisk bra som selvglad, kvinneutnyttende produsent med dobbeltmoral og partyfjes. Han er akkurat passe slesk, og får frem inntrykket av at karakteren hans faktisk pådrar seg en klovnerolle foran kamera, mens han er ganske kynisk og forretningsdrevet bak.

Filmen er en helt ok komedie. Du ler når du skal, men ser hele veien hvor det bærer. Skuespillerne (foruten nevnte Schneider) leverer ikke troverdige roller og flere av scenene er lite gjennomtenkt (hvordan er man kyskheten selv, men i fylla en dreven forførerske). Allikevel: Vi forlanger ikke all verden, og lar dette passere så lenge vi kan levere den tilbake til videoforhandleren, gjør vi ikke?

Historien er spunnet rundt dagens voksentilbud på nettet, hvor slike collegefilmer er stor business. Det er interessant å se hvordan film begynner å berøre denne tabu-bransjen for å skape nye plott til filmer mens som vanlig underholdning. Filmer som "Middle Men" gjør det samme, og det med suksess.

I 1995 skulle Sør Afrika være vertsnasjon for verdensmesterskapet i rugby; en idrett elsket av landets hvite, men hatet av de svarte. Men da Mandela (Morgan Freeman) kommer til makten er det en seier for de undertrykkede afrikanerne, og alt hvitt skal bekjempes. I den sammenheng vender de seg mot The Springboks, Landets rugbylandslag, i et forsøk på å endre deres nedverdigende farger, og navn. Men i mangel på en forenende kampsak setter Mandela en stopper for debatten. Han støtter opp om laget, og inviterer kaptein Pienaar (Matt Damon) til en hjertelig samtale om hvilken unik sjanse Springboks har til å samle sitt land... dersom de kan nå finalen i VM på hjemmebane.

Hvite som svarte vender denne tanken ryggen, men Mandela vender gradvis om spillerne til å tro på målet sitt, og snart står de frem som en enhet villig til å gå gjennom ild og vann for å oppnå det landets leder ønsker.

Hvordan dette endte trenger man strengt tatt ikke se filmen for å finne ut. En titt i historiebøkene avslører det. Dette er selvsagt basert på en sann historie, og ansees av mandela selv som en viktig hendelse i hans presidentskap. Clint Eastwood valgte å lage filmen for å vise den velkjente Apartheidkonflikten fra en ny side, og fikk samtidig muligheten til å lage en historisk feelgood-film om en idrett vi ikke ser filmatisert alt for ofte.

Men i det store og hele handler ikke dette om sport: Det handler om lederegenskaper. Vi møter en president og en lagkaptein. De hersker over totalt ulike grupper, men finner sammen de verktøy som trengs for å utvikle sine evner videre. Mandela med sine fantastiske medmenneskelige evner, og Pineaar med sin naturlige autoritet, og urokkelige tro.

Vi møter to veldig profilerte skuespillere i de bærende rollene, og de fremstår begge med autoritet. Jeg klarer allikevel ikke å riste av meg at Morgan Freemans portrett av Mandela bærer preg av noe begrenset innsikt i hans opptreden. det blir veldig likt hel tiden, og selv om prestasjonen allikevel er veldig god, farges inntrykket mitt av nettopp dette. Men; det skal være sagt at Freeman har tatt rollen på en form for oppfordring fra Mandela selv. han har nemlig ytret ønske om å se Freeman i rollen som seg selv i en film. Det er jo et fint kompliment.

Regissør Eastwood har vi for lengst lært oss å stole på når det kommer til drama. Han har vunnet alle hjerter med filmer som Million Dollar Baby, og ikke minst den fantastiske Gan Torino. Om enn ikke Invictus er på samme nivå, er dette noe som mye kommer av at dens oppbygging er gitt av historien selv, og karakterene basert på ekte mennesker. Dette begrenser som kjent den kunstneriske friheten en smule, men like fult kan vi glede oss over en virkelig god film som innvier oss i et positivt kapittel i historien til Sør Afrika - et land som i verdens øyne lenge ikke var forbundet med annet enn rasisme, undertrykkelse og voldelige tendenser.

Reed (Ashton Cutcher) er blomsterhandleren som frir til sin superhotte, men ikke gifteklare kjæreste (Jessica Alba). Julia (Jennifer Garner) er venninnen hans som står i med en doktor (Patrick Dempsey) uvitende om at han er gift. Kara (Jessica Biel) er produsenten som hater kjærligheten, og hvert år forsøker å hylle singellivet. Kelvin (Jamie Foxx) er en fremadstormende journalist som ikke har tid til følelser. Jason (Topher Grace) er den uerfarne kjæresten som forsøker å få en forføre Liz (Anne Hathaway), som på sin side skjuler en hemmelig identitet som sex-telefon-operatør.
Handlingen rundt alle disse personene (og flere til) knyttes til en Valentins dag som følges fra tidlig morgen til sene kveld. Vi berører mange emner innenfor romantikken, og gleder skal dempes, sorger forsvinne, barrierer brytes og forsoning inngås. Samtidig samles selvsagt (om ikke alle) de fleste av historiene på et eller annet mot slutten av filmen, for å gi et inntrykk av sammenheng i og helhet i en kaotisk verden. Utover det er det vanskelig å beskrive handlingen som tross alt rommer ganske mye.

Den vante leser vil vite at undertegnede ikke er noen enorm tilhenger av romantiske komedier. Men filmer med denne typen handling er gjerne unntaket. Problemet med sjangeren er - sett med mine øyne - at uansett hvilken vinkling filmen tar mot kjærlighet, så blir problemet behandlet useriøst, og utfallet alltid det samme. Det spiller ingen rolle hva slags historie vi følger: Resultatet er alltid gutt får jente, og happy ending. I disse mer intrikate filmene gis det mulighet til å spille på mer enn bare denne varianten. Flere romantiske og ekteskaplige problemer kan tas opp, og man kan tillate seg mer realistiske utfall så lange man lar noe av romantikken seire. Filmen Love Actually er et meget godt eksempel på hvordan det skal gjøres.

I denne filmen er man absolutt inne på rett spor. Sporet er muligens lett å se hvor vil ende, men samtidig er dette noe vi må kunne se gjennom fingrene med. Vi får historier om usikkerhet og frustrasjon, utroskap, forelskelse, fornektlese, lange ekteskap og søtest av alt: Barns kjærlighet. Hvis du ser på disse plotmulighetene er det definitivt rom for en god film. Det som imidlertid begrenser suksessen og gjør opplevelsen til dels lite troverdig og begrenset er nettopp tidsrommet: Alt dette utspiller seg på én dag, og ville for et normalt menneske vært den reneste følelsesmessige dødsdom. Her derimot takler man fint å gå fra å være nyforlovet om morgenen til forlatt og ensom om ettermiddagen, for så å ha inngått et nytt forhold på kvelden. I boka mi tar slike vendinger gjerne litt mer tid.

Alt i alt likte jeg allikevel filmen. Du vet hva du får når du plukker den opp i hylla, og mye mulig ser du den for rollelista alene. Hele 19 store stjerner er involvert på større eller mindre vis, med Cutcher som det store midtpunktet. Han er bindeleddet mellom flere av historiene der han som blomsterselger møter på mange i stjernegalleriet. Du får kjærlighet og forviklinger i bøtter og spann, og bryter litt med den vante rom-kom-normen. Det i seg selv er et pluss!

Filmen følger en ganske realistisk tidslinje, for lille Andy har blitt 18 og er klar for college. Esker skal pakkes, gamle ting sorteres, og i den sammenheng knyttes det stor spenning blant lekene til hva som nå vil skje med dem. Blir de med videre, kastet, gitt bort, kanskje solgt? Uansett utfall diskuteres det heftig om hvilken skjebne som vil være best og verst. Og nettopp skjebne er ordet: Woody havner i college-esken, mens de andre skal stues bort på loftet. Men; nok en gang kaster skjebnen dem alle ut på et nytt felles eventyr. De havner i en lokal barnehage, og tas imot av horder av fantastiske leker som bringer lovord om barn, leketid og paradisaktige tendenser. Virkeligheten viser seg imidlertid å være et helvete: Våre helter sperres inne på småbarnsfløyen, og snart holdes de fengslet av de andre lekene. Flukten må planlegges, men det skal bli alt annet enn lett når barnehagens friområde overvåkes av actionfigurer natten lang, og murene er over to meter høye. Og på toppen av det hele: De onde lekene fanger Buzz, nullstiller minnet hans, og bruker ham mot våre helter.

Jeg skrøt veldig av begge de første Toy Story filmene, og her hvor jeg sitter, fremdeles blank i øynene, vet jeg knapt hvor lovordene skal starte. I våre dager klages det over at filmer stadig blir grandiose på effektfronten uten at det gagner plottet, og at oppfølgere kun lages for penger, uten nok gjennomtenkt story: Disse to argumentene kan skrotes, brennes og spres for vinden, for i Toy Story 3 er det nettopp dette som gjøres så bra! Den første filmen var Pixars første helaftens animasjonsfilm, og de tekniske mulighetene var begrensede. I dag har vi kommet utrolig langt, noe som trengs når man skaper et så stort og fargerikt univers. I tillegg har man gjort en genistrek ved ikke å la tiden stå stille. Andy har blitt voksen, livet hans går videre, nye utfordringer stilles til disp for handlingen, og sørger for at denne tredje filmen ikke blir noen blåkopi av de forrige - og det stopper ikke der! Tenk bare på alle som var barn og unge (selv var jeg 15) da disse underlige skruene først dukket opp. Her kan vi relatere oss til dem på nytt på en helt ny måte, og nostalgien bobler mens Andys minner blandes med våre. Som sagt: En genistrek!

La meg understreke poenget som dytter alle terningene mine til Yatsy hva angår denne filmen: I en animert verden av grønne troll, søppelpakkende roboter, kokke-rotter, fisker på villspor, gamlinger på ballongferd, saksøkende bier og pratende racerbiler er det lekene vi alle har et realistisk forhold til som gleder oss mest. Vi trengte verken himmel, hav eller verdensrom - vi trengte bare et gutterom i andre etasje, og en kiste fylt av fantasiens egne eventyr!

Andy har blitt noe eldre og mer uvøren med lekene sine, og da pingvinfløyta en dag havner på hagesalg, kaster Woody seg etter for å redde ham vekk. Men nede blant de gamle artiklene oppdages han av lekebutikkeieren Al. Han kjenner igjen Woody som et meget verdifullt samleobjekt, og stjeler ham med seg for å selge ham til et museum i Japan. Dramaet bevitnes av Buzz, og romhelten i ham kaster seg instinktivt i førersetet. Med stødig hånd leder han resten av lekene i et farlig oppdrag hvor de må redde sin venn Woody. På veien er det duket for møter med mange skumle farer: Vi snakker bildekk, heissjakter, dobbeltgjengere; og en gammel kjenning av Buzz, som søker sin hevn over romfareren!

Jeg har allerede skrytt veldig av Toy Story filmen, og oppfølgeren fra 1998 er ikke noe mindre imponerende. Pixar har begynt å få dreisen på grafikken sin, og leverer et visuelt penere produkt enn sist. Når man i tillegg lager en god og engasjerende historie, faller brikkene på plass. Denne gang er det mer fokus på lekene, og persongalleriet utvides med nye fjes som vi også tar til våre bryst. Handlingen er omfattende, og det skjer mye her. Historien er proppet med alle de momenter en god familiefilm skal ha: Humor, action, spenning, nostalgi og drama. I tillegg er den ispedd akkurat såpass med voksenhumor og paralleller til voksenfilmer (bl.a. Star Wars og Jurassic Park), at vi virkelig lar oss underholde sammen med barna, som er den primære målgruppen.

I skrivende stund har man nettopp sluppet film nummer tre på kino, og undertegnede gleder seg stort til å ta med seg eldstemann dit en av de nærmeste dagene. Filmserien er for lengst udødeliggjort, og kan like greit ta oss med på filmer helt ?til evigheten og forbi? for min del!

Barn har stilt seg dette spørsmålet i alle tider: Blir lekene mine levende når jeg ikke er tilstede? Vel, jeg sitter ikke på noe fasit svar der, men det er i alle fall tilfellet i Toy Story. Vi møter cowboydukken Woody og alle de andre lekene til unge Andy, som nå feirer bursdagen sin rett før han skal flytte vekk med familien sin. Gavetid er det skumleste som finnes for leker. Alle er redde for at de skal bli lagt vekk til fordel for en ny og bedre leke, og denne gangen er det Woody, Andys favorittleke, som får utfordringer. Markedets nye bestselger, romhelten Buzz, har funnet veien til lekerommet og driver Woody til vanvidd. Buzz vet nemlig ikke at han er en leke. Han er overbevist om at han er en ekte helt, og forstår ikke alt oppstyret rundt ham. En rekke uheldige omstendigheter slenger Buzz ut av vinduet, og de andre lekene er overbevis om at Woody er synderen. For å renvaske seg selv, samt redde en leke i nød, kaster cowboyen seg ut i et eventyr som blir farlig for dem begge: Ikke bare må de overkomme livsfarlige hendelser, men de må også rekke hjem før flyttebilen kommer og tar med seg Andy til et ukjent sted!

For en film! For en fantastisk film! Det er snodig å se animasjon slik det først så ut, med tanke på at det holder omtrent samme nivå som dagens barne-tv, men du verden for en herlig fortellig de har laget! Alle barn drømmer om dette, ønsker at det skal være virkelig og ikke minst: De kjenner seg igjen. Lekene man utarbeider med sine favorittfigurer og dukker. Rollene de inntar når en er alene og kan la fantasien løpe løpsk: Alt er med, og alt er gjennomført, morsomt og familievennlig. Spenning får vi også servert så det monner for små hoder, og vi voksne kan le av det som skjer mellom linjene, og som gir filmen piff og helhet.

I Toy Story skapte man ikke bare en ny måte å lage familiefilm på: Man skapte følelser og karakterer vi alle tok rett inn i hjertet!

Ross (Stallone) driver et team bestående av leiemordere som tar på seg oppdrag som ingen andre tørr å begi seg ut på. De kaller seg The Expendables, og går hver dag på jobb med livet som innsats. Nå har de tatt jobben med å styrte en diktatorisk general som har tatt makten på en liten øy. Her drives befolkningen til vannvidd av et grotesk regime, men da våre helter kommer i kontakt med generalens datter Sandra viser det seg at ikke alt er som det ser ut til. Generalen er bare en brikke i et spill styrt av tidligere CIA-agent Munroe. Han betaler generalen og hans hær for å ha et trygt sted å drive narkotikadyrking og -trafikk. Ross forsøker å føre generalens datter til sikkerhet, men mislykkes. Oppdraget har nå fått en personlig side så vel som en profesjonell. I en hverdag hvor død og følelsesløshet er levebrødet har Sandra blitt som et anker til virkeligheten: Å redde henne vil være den ene gode ting Ross har mulighet til å gjøre for å holde kontakten med mennesket i seg. Men mellom dem står hundrevis av menn, tusenvis av kniver, og flere tonn med muskler!

Som nevnt var forventningene høye. Ikke egentlig til innholdet, men til det man i mangel på bedre ord må kalle nostalgien! Jeg er oppvokst med å smugtitte på filmene til Stallone, Lundgren, Schwarzenegger og Roberts. Titler som Best of the Best, Rambo, Rocky, Terminator og Running Man står fremdeles igjen i mitt hode som fantastisk gode filmopplevelser, selv om de nok har sine definitive svakheter. Uansett lå det mye potensial i luften rundt denne filmideen, og når man i tillegg husker at Stallone innehar regien, er det virkelig lov å håpe. Mannen har virkelig levert gode filmer fra regi-stolen!
Og nostalgien var til stede, i alle fall i begynnelsen. Man smiler stort av å se igjen gamle ansikter som nettopp gamle, men det er ikke en stemning som kan vare for evig. Etter en stund må The Expendables finne sine egne ben å stå på, og da begynner den så smått å vakle hva angår kvalitet. Missforstå meg rett: Det blir ikke dårlig, men det blir slik vi er vant til å se det: Full trøkk og endeløse forsøk på å overgå alt annet i sjangeren. Historien er uviktig.

Allikevel er filmen absolutt severdig, noe en fullstendig utsolgt premiere på min lokale kino viste. Publikum koser seg nemlig på alle de korrekte stedene. Vi ler, smiler og roper ?OOHHH!? akkurat der Stallone og gutta vil vi skal reagere, og enkelte av sekvensene er rett og slett helt herlige, som da knøttlille Jet Li flyr løs på enorme Dolph Lundgren i et rom fult av lave bjelker, som da Stallone og Schwarzenegger havner i drittkasting om hvem som er størst og tøffest, som å se UFC legenden Couture gå head-to-head med superwrestler Austin, eller som å se Stallone og Lundgren endelig skvære opp seg imellom. Vi ser ikke dette på grunn av historie og handling. Vi ser det for å se skuespillerne gjøre det vi husker dem gjøre best!

Tips for den eventuelle oppfølgeren: Få med Jean-Claude van Damme, Chuck Norris, Gerrard Butler, Vin Disel og Daniel Craig. Ja, og gjerne Angelina Jolie, Geena Davis, Daryl Hannah og Milla Jovovich også for den saks skyld!

"Action, action,  jeg ser etter action, men alt jeg finner er glasskår og spy" synger Jokke og Valentinerne. Dette er en film som minner litt om den teksten, bortsett fra at vi til de grader finner action fra det sekund Travolta viser sin blankpolerte isse på skjermen. Mannen som står bak manuset er Luc Besson, og han er jo etter hvert kjent for actionfilmer som ikke overlater noe til realiteten og intelligensen.  Nok en gang skriver han en Frankrikebassert film med Hollywoodcastet rolleliste, og igjen får romantikkens land gjennomgå der kun ruiner, blod og aske etterlates i sporene til våre hovedpersoner. Ikke er det nyskapende, ikke er det spennende, og ikke er det spesielt godt laget. Travolta er trekkplasteret som ikke dekker såret, og selv om han fremstår som beinhard og kul, har han fortsatt ingen sjanse til å bære filmen. Her trengs ikke skuespill, bare pang-pang og brom-brom.

Vi har sett dette i andre Luc Besson filmer, og det gjennomført atskillig bedre. Mannen bør snart finne på en ny vri, før vi går sporenstreks forbi alle coverne hans i videosjappa.

Ghost Rider er en av Marvels antihelter, og han dukket opp på skjermen i en tid hvor superheltfilmer rullet ut i stor skala. Det er da viktig å huske å ikke la seg overdøve av massenes behov for action, men også lage en god story rundt en karakter som vel de færreste er kjent med fra tidligere. Det har de prøvd, men ikke fått til. Opprinnelsen går for fort unna, og progresjonen til selve helveteskarakteren utvikles også så fort at man ikke helt skjønner at de kunne ta seg så lite flid med å gjøre den mer troverdig. Vi får servert en del kule effekter, men ikke kule nok til at vi kjøper det for god fisk.

Ghost Rider havner fullstendig i bakleksa, og får aldri opp farta til å ha sjanse til å måle krefter med andre Marvel helter vi er vant til å se på film. Cage gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å ta rollen, selv om han veldig tydelig har forberedt seg fysisk for å se ut både som en superhelt, og en proff stuntmann. Det hjelper dessverre så lite, når det ikke er det visuelle som er filmens store problem?

Vi er på det sedvanlige sporet av en romantisk komedie, og veldig lite viker fra det vi er vant til å se. Slik sett er det lite å si om dramaturgi og fremdrift, for dette er noe de fleste vet hvordan utvikler seg. Som komedie fungerer det bare sånn halvveis. Verken Butler eller Aniston er standupkomikere og leverer bedre i sine seriøse øyeblikk enn i de morsomme. Karakteren Milo er også litt lite gjennomtankt der han svinser og svanser mellom superbadass-tøffing, og superelskelig-tøffel fra scene til scene.

Plottet forklares etter hvert som kriminalhistorien ruller forover, men det er aldri duket for en eneste overraskelse allikevel. Det er hele tiden for opplagt hvor dette bærer, og slik sett sitter du bare lykkelig igjen dersom alt du var ute etter var en happy-ending

Verden er ødelagt av søppel, og i 700 år har menneskene levd på det gigantiske romskipet Axiom ute i gallaksen. Imens har små rydderoboter, eller Wall-E'er, kjørt rundt på planeten og pakket vekk alt avfallet. Nå har de alle gått dukken, men én liten fyr har klart seg og jobber ubønnhørlig videre. Men alle disse årene i ensomhet har gitt ham en salgs personlighet. Han bor i en container, og samler med seg interessant søppel som han forsker på mens han ser på gamle video-musikaler.
Men en dag brytes stillheten rundt Wall-E. En romsonde lander i byen hans, og ut kommer den flyvende roboten Eva. Hun er sendt fra menneskenes romskip for å søke etter liv på jorda, og kommer godt over ens med den lilleryddemaskinen. Da hun omsider finner det hun søker, og hentes tilbake til Axiom følger Wall-E med på lasset, og snart kastes den ensomme lille roboten ut i et eventyr som har vært verdt flere hundre år med venting!

Som navnt: Visuelt sett er filmen fantastisk, antakelig blant de ypperste laget noen sinne. Men handlingen er det annerledes med. Jeg husker vel da jeg så filmen for førte gang på kino, og la merke til at barna i salen kjedet seg, og stilte spørsmål o det snart skulle skje noe. Vel, følelsen er gjensidig fra min side. Det virker som om filmen er myte lengre enn det som faktisk er tilfellet, og tidvis kjeder man seg i stolen. Riktig nok kan man gispe av utrolig fantasifulle løsninger, vanvittige bilder og strålende animasjon, men det hjelper ikke at kroppen er fin hvis hue er blåst. Å kalle filmen blåst, er for øvrig å ta i, men man kommer ikke utenom at Wall-E kan virke langtekkelig.

PS: En ting som ER verdt å få med seg dersom du sitter på DVDen/Blurayen er kortfilmen "Presto" som ligger på ekstramateriellet. Mye kan sies om Pixars filmer, men når det kommer til kortfilmene deres er det lite å sette fingeren på.