Det begynner å bli en stund siden sist, og det beklager jeg (for dere som leser vel og merke).

Livet mitt har gått sin kjente gang på lik linje som før,

med unntak av en helt forferdelig desembermåned,

etterfulgt av en tøff innleggelse i begynnelsen av januar.

Nå sier jeg ikke at innleggelsene er "lette",

men denne innleggelsen var på alle måter mye vanskeligere enn tidligere.

Spenningen som hadde bygget seg opp gjennom eksamensperioden,

"ferie" til varmere strøk samt juleferie (les: JULEferie),

fikk utløp de tre ukene jeg var innlagt.

Mye sinne, frustrasjon, tårer, uro og fortvilelse

var bare noe av det de rundt meg fikk erfare.

Mat meg her og prestere meg der, ikke rart begret rant over.

Jeg deltok på en forelesning i forrige uke der jeg i mer eller mindre grad

skjønte lite av det foreleseren snakket om.

Jeg gikk inn i auditoriet med et snev av selvtillit og en tro på at jeg hadde kontroll.

Det skulle vise seg at jeg var totalt på villspor.

Alt ble bare ord.

En haug med ubegripelige ord og begrep.

Kroppen min sank sammen og jeg fikk en akutt trang til å flykte.

Bort.

Langt vekk.

Alle andre steder enn akkurat her hadde vært et bedre sted for meg å være.

Gikk ut av lesesalen med en følelse av å ha blitt slått i trynet.

Tvilen vokste seg sterk og tok kontrollen, over tankene, følelsene og handlingene mine.

Ettersom jeg gikk glipp av bussen, hadde jeg lite lyst til å vise meg for andre mennesker,

så jeg tok turen innom lesesalen og satte meg ned ved en ganske så skjermet pult.

Jeg gjorde et tappert forsøk på å printe inn kunnskap uten særlig nytte.

Alt var og forble håpløst.

Konsentrasjonen uteble til fordel for negative tanker om meg selv

som fikk spire og gro som de selv ville.

Etter en god stund, fant jeg det for godt

at jeg skulle hente fram andre bøker og bruke tiden effektivt,

istedet for å forbanne over alt det jeg ikke kunne.

Med det samme jeg hentet skolesaker fra bokskapet,

tok jeg med meg termokoppen og en tepose.

Jeg åpnet teposen og gikk mot kantina uten å tenke.

I det jeg kom tilbake og satte meg ned

kjente jeg hjertet hoppe over både ett og to slag.

Jeg rettet blikket mot teposen som hang fra ned fra koppen.

Frysningene gikk nedover ryggen og inn i ryggmargen.

Med ett gikk det opp for meg - så lenge tvilen får råde, kommer jeg ingen vei.

Denne lille påminneren var akkurat det jeg trengte der og da,

og ord strekker ikke til for å beskrive den følelsen jeg fikk.

Det var liksom så vakkert og meningsfullt.

Og det er det som betyr noe - for meg.

Jeg forsøker å tenke to ganger før tvilen får min oppmerksomhet,

men det er ikke like enkelt hver gang.

Men vit at jeg prøver,

hver eneste dag.

Jeg kan ikke alltid forvente av meg selv at jeg skal prestere og oppnå beste resultat, og hva gjør nå så det at jeg ikke klarer det jeg ønsker å oppnå? Skal jeg legge meg ned og dø av den grunn? Hvorfor er jeg så innmari hard mot meg selv? Er det kanskje ikke godt nok at jeg gjør mitt beste utifra mine egne forutsetninger, og godtar at sånn er det bare? Det har ikke vært like lett hver gang, det har vært og er fremdeles en stor kamp. Jeg har alltid vært sånn at jeg setter i overkant for store krav til meg selv, og det kan ha noe å gjøre med at jeg vil prestere på første forsøk. De siste fire årene har jeg hatt det for travelt med å gape over for mye på samme tid, samtidig som jeg har drasset med meg en overvektig bagasje. Jeg har innsett at det går flere tog og stress virker totalt mot sin hensikt. Å oppleve stress kan i enkelte tilfeller være en sunn reaksjon, men når det går over stokk og stein på bekostning av egen livskvalitet, da har det gått for langt. Det er slitsomt å være sin egen verste kritiker.

Jeg startet dette semestret i likhet med tidligere, med et nytt, friskt mot og stor tro på at jeg skulle klare absolutt alt. Jeg forstår nå at det var en utrolig naiv tanke, men det aksepterer jeg. Det er bedre å lære av sine egne feil, enn å ikke gjøre det. Etterhvert som ukene gikk og eksamensperioden nærmet seg med stormskritt, kom samtidig sceneskrekken som lyn fra klar himmel. Da trår den indre kritiker inn for fullt, og går inn for å sabotere alt jeg har bygget opp igjennom årene med terapi. Jeg står mellom to valg, det er å gi meg selv en sjanse, eller underkaste meg den indre kritiker.

Det er nesten slik at jeg har tatt det for gitt at jeg har hatt rett i mine egne antakelser når det kommer til å være god "nok", at det har blitt en betydelig del av virkeligheten. 

Usikkerheten jeg har innad i meg selv har fått kontrollere livet mitt så alt for lenge, og derfor satte jeg i denne omgang et overordnet mål: Jeg skulle møte opp uavhengig av hvor lite, eller hvor mye pensum jeg hadde innabords. Det handler om å gjøre et  seriøst oppgjør, og utsette meg selv for eksamensangsten. Hva hadde jeg å tape på det? Denne erfaringen har overgått all forventning. 

Den første eksamen var definitivt den aller verste, og det synes veldig i måten jeg formulerte meg på. Stressnivået var skyhøyt og prestasjonsangsten var langt fra fraværende. Det fører til at konsentrasjon uteblir fra min verden fordi jeg er så opptatt av å grave fram den aller beste måten å konstruere en meningsfull setning. Men jeg gjorde noe helt nytt denne gangen. De siste minuttene før vi fikk slippe inn i idrettshallen, gikk jeg og satte meg på tribunen for å skue over alle pultene som sto plassert utover lokalet. Det gjorde noe med meg å få se det i et annet perspektiv, bokstavelig talt. Det gikk opp for meg hvor mange som var i samme situasjon, og at jeg kan da umulig være alene om å føle det på denne måten?

Neste eksamen var en jeg omsider fant ut ville vært lurt å nedprioritere, fordi jeg hadde ikke sjans overhode å lære meg alt på så kort tid. Biologi er komplisert nok i seg selv, men putter du inn et komplisert engelsk språk på professornivå, psykologisk terminologi og slenger på en salig dose kjemi i tillegg, er det klart at det blir for mye for meg på en gang. Jeg satt derfor opp hele natten i forkant og gjorde absolutt ingenting. Glodde i veggen med musikken i bakgrunnen. Jeg visste at jeg kunne mindre enn 5 %, så da fikk det bare gå straka veien i dass. Jeg ble veldig overrasket da jeg møtte opp. Jeg hadde jo faktisk mer peiling enn hva jeg hadde trodd på forhånd? Jeg klarte riktignok ikke å svare på alle oppgavene, så jeg endte opp med å skrive en hel side om eksamensangst, og påpekte at selv om ikke besvarelsen nådde mål så nådde jeg i det minste mitt eget mål, og det var oppmøte. Nevnte jeg at jeg ønsket sensor god jul?

Den tredje eksamen var et landskap jeg føler meg svært så kjent i. Psykdomslære. Jeg synes nesten denne var litt verre enn den første, for det er åpenbart at jeg burde ha en viss kunnskap om psykiske lidelser ettersom jeg selv har vært igjennom mye forskjellig. Eksamenståken var nå i ferd med å lette litt, men jeg slet fortsatt med å finne veien.

I dag hadde jeg min siste og fjerde eksamen på to uker. Jeg hadde også, i tillegg til de to første, svært lite forventninger om noe som helst. Da jeg våknet i morgest var jeg på nippet til å feige ut, fordi jeg følte meg helt for jævlig. Verkende skuldre, søvnmangel, hodepine og kvalme gjør ikke underverker for psyken akkurat. Jeg snublet rundt i leiligheten i omtrent en halvtime før jeg fattet en beslutning, og den lyder som følgende: ikke faen om jeg skal gi etter, da kan jeg like så gjerne legge meg ned og dø. Dørstokkmilen blir på merkeligvis mangedoblet under eksamenstiden virker det som. Igjen ble jeg overrasket over at jeg kunne mer enn jeg trodde, enda jeg var hellig overbevist om at jeg kunne så alt for lite. 

Hvem hadde trodd at jeg skulle møte opp og gjennomføre alle 4 eksamener, og atpåtil overleve?

I hvertfall ikke jeg.

 Et glimt av sol bak tåken å bevare, det er det livsens krav en mann skal klare.

- Henrik Ibsen. 

Begynner å bli en god stund siden sist gang jeg sjekket ut søkeordene,

men jeg skal prøve å bli bittelitt flinkere framover.

Jeg lover.

 Anyways, enjoy! 

Bipolar orker ingen ting     -    det hørtes forferdelig slitsomt ut.. 

 Emosjonelt ødelagt       -    kan dessverre skrive under på den ja..

Jeg er apatisk              -            høres ikke helt bra ut..

Spiseforstyrrelse marilyn            -      du har kommet til rett person, hva kan jeg hjelpe deg med?

"klarer ikke å lyve"+psykologen        -        tror nok det er best å være ærlig med psykologen altså..

Barnepsykologi for amatører             -         Kalle Klovn?

Bipolar fastlege        -         ja.. leger er faktisk mennesker de og som alle oss andre..

Bra sommerleir                -              legger ved noen linker..

http://walkingonair.blogg.no/1280784650_iks_sommerleir_2009.html

http://walkingonair.blogg.no/1280778765_iks_sommerleir_2010.html

http://walkingonair.blogg.no/1310333167_iks_sommerleir_2011.html 

Bulimi fordøyelse komplikasjoner          -       er nok ikke så uvanlig det nei..

Bulimi kropp    -         visste du at flesteparten med bulimi har en kropp innenfor normalvekt?

Fallenangelbydiegounspire           -           say what?

Hjerterytmeforstyrrelser underernæring             -            skumle saker!

Hvordan snakke med en spiseforstyrret           -        tja si det du...

I'm not a sinner                    -          er du helt sikker på det?

Jeg elsker høsten                       -                  jeg også!

Lang kø gor å komme inn på dps             -     gor? 

Leken       -          jasså..hvilken lek snakker vi om?

Marilyn klistremerker        -        det skulle jeg gjerne hatt!

Menneskecelle forklaring       -    beklager å måtte si det, men jeg er helt grønn på det området..

Min bror bare lyver+kaos i økonomien+spør om å låne penger      -      det hørtes veldig kaotisk ut ja..

Når alarmen går dps       -         da løper du til nærmeste nødutgang.

Pain is only temporary bajs      -           litt usikker på hva du egentlig mener her..

Paracetamol cola zero        -           verden hadde ikke vært den samme uten.

På sommerleir i bikini      -       er ikke mitt førstevalg når det kommer til bekledning på leir akkurat..

Reernæring luft i magen               -            been there, done that.

Råtten mat mark        -         finner du mark i maten din bør du la være å spise den..

Si til seg selv slutte å spy     -        hadde det bare vært så enkelt..

Skam kontroll      -     er det det samme som stålkontroll?

Spiseforstyrrelser som kommer og går   -     har aldri sett en spiseforstyrrelse med føtter før..

Syke ting     -        det finnes det mye av skal jeg si deg!

Har ikke så mye å meddele, men det viktigste 

er at jeg endelig har betalt ned Mastercard gjelden!!!

Det skulle ta et helt år, men endelig

er siste avdrag betalt.

Nå gjenstår det bare å si opp hele avtalen,

i form av en telefon til banken.

Ikke faen om jeg skal kjøre meg selv ned i den smørja flere ganger!!! 

Bare for å refere til hvordan ting var den gangen - blakk og skamfull:

20. oktober 2010

Det har vært ei slitsom uke.

Med pengeproblemer på toppen av det hele,

blir det å skulle leve enda mer utfordrende.

Det er ikke uten grunn at jeg velger å være ærlig.

Jeg skriver for at folk skal forstå hva denne sykdommen gjør med et menneske.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan det er å være fastlåst i en ond sirkel

av matmisbruk og selvforakt.

Men jeg har utelatt en viktig ting.

Økonomi.

Bulimi er en kostbar sykdom.

Prioriteringen henger ikke helt på greip.

Får jeg penger inn på konto,

kjøper jeg ikke alltid nødvendige ting.

Pengene brukes på mat.

Mat.

Og mer mat.

Hvor havner maten?

I dass.



Bortkastet tenker du kanskje?

Både ja og nei.



Slik som en narkoman bruker alle midlene sine på stoff,

bruker jeg som bulimiker omtrent alt jeg har på mat.

Og så bruker jeg penger jeg egentlig ikke har,

noe som fører til en voksende gjeld,

og en jungel av ubetalte regninger med påfølgende inkassovarsel.



Jeg var veldig i tvil om jeg skulle legge ut dette i det hele tatt,

og det har vært alt annet enn lett å skulle dele noe som er så skamfullt.

Men jeg har et håp.

At utenforstående lærer.

Og at dere som sliter,

ikke er alene om å være blakke. 

21. oktober  2010 

Krysser fingrene og alt det andre jeg har på kroppen

for at minibanken nærmest boplassen min skal fungere.

Taster koden og venter i spenning på dommen.

Mastercard er kjekt å ha, som regel.

Men nødløsningen er ikke lengre kjekk å ha.

Nødløsningen misbrukes.

Niks.

"Ugyldig transaksjon. Vennligst kontakt banken."

WTF?!

Prøver igjen.

Nada penger å få ut.

Jeg har time til psykologen på Stjørdal kl 13:00.

Jeg MÅ komme meg avgårde,

fordi den foregående uka har vært alt annet enn bra.

Tekster saldo og finner ut at jeg har usle 43 kr på brukskontoen.

Går innom butikken, kjøper tyggis og skraper kontoen slik at jeg får tatt

buss nedover til sentrum for å prøve flere minibanker.

Ringer mamma og bombarderer henne med min frustrasjon

mens jeg sitter på den skranglete bussen stappfull av studenter.

(...)

Det er nå knappe 15 minutter til toget går.

Jeg finner en minibank og prøver for tredje gang.

Pulsen min steg i takt med sekundene som raste av gårde.

Jeg hadde dårlig tid.

Minibanken lager en lyd som er utvilsomt gjenkjennbar.

"Ta kortet".

"Ta pengene".

"Takk for at De brukte våre tjenester".


Med enda mer gjeld oppover ørene og en pill råtten samvittighet,

ordnet det seg til slutt. 

22. oktober 2010

Tenkte jeg det ikke.

Tidlig på morgenkvisten tikker det inn ei melding på mobilen min.

Klokken 07:20 har jeg fått tildelt time hos tannlegen, onsdag morgen.

Jeg sov videre og gadd ikke tenke mer over det før kvelden nærmet seg.

Jeg gikk inn på tannlegekontorets nettsider og finner ut,

at de ikke sender ut hverken giro,

eller tar imot betaling på kreditt.

Men jeg MÅ jo til tannlegen?!

Enda et problem å tenke på.

Som om jeg ikke hadde nok problemer fra før av.

En annen ting,

hvis jeg møter opp og får vite at jeg ikke kan få behandling pga. manglende penger,

ville jeg sikkert måtte betale for timen alikevel fordi jeg ikke ga beskjed i forkant.

Men, det er da ikke min feil at de ikke har sendt ut innkalling i form av brev,

slik de hevdet på nettsidene.

For to uker siden, skulle jeg ha fått en innkalling.

Jeg krysset fingrene for at de kunne vise litt skjønn,

for en lutfattig bulimiker.



Det hele endte dessverre i at jeg kjørte i grøfta,

gikk på butikken og handlet mat.

For penger jeg ikke har.

Atter en gang. 

23. oktober 2010

Blakk som ei kirkerotte.

Rastløs som bare juling.

Jeg har ikke spist siden i går.

Fremdeles ingen sykepenger på konto.

Jeg forventes å følge spiselisten,

men hva faen skal jeg gjøre når jeg ikke har råd til toalettpapir?!

Spise støv?

Skammer meg så intenst at det gjør vondt.

Fysisk vondt.

Det er helt forferdelig.

Ikke kan jeg drikke for mye kaffe,

for da risikerer jeg å bruke opp toalettpapiret,

og håndsåpen.

Ikke kan jeg spise, for det har jeg ikke penger til.

Ikke kan jeg holde meg våken,

for da tar kjedsomheten over og snusmisbruket overhånd.

Dessuten slipper jeg å tenke på matsuget,

og en potensiell risiko for å dra på butikken med lånte penger.

Og det har jeg ikke råd til.

Jeg har ikke råd til å bruke penger jeg ikke har lengre.

Mastercarden er sperret for bruk.

Brukskontoen er tom.

Sparekontoen er tom.

Så hva blir løsningen?

Søvn.

Tar en Zopiclone og sover vekk dagen.

Fordi jeg har ikke råd vil å være våken.

Rett og slett.

Trist, skammelig, vondt og fælt.

Men det er sannheten.

Slik har livet mitt blitt.

Jeg sier ikke mer. 

24. oktober 2010

Det er helt fascinerende hvor dystert livet blir

når man ikke har penger til å være våken

og være tilstede i sitt eget liv.

Det er grusomt, og ikke minst skamfullt og ensomt.

Det fører til at man blir sykere enn man var i utgangspunktet.

Jeg fatter ikke.

Hvis regjeringen og helsedepartementet er så gira

på å få oss syke mennesker fortere frisk,

så må de ærlig talt få opp øynene og innse fakta.

Det finnes tusenvis av mennesker i samme situasjon som meg.

Rævkjørt av en elendig økonomi.

Psyk og blakk.



Jeg får ikke valget mellom pest eller kolera.

Jeg får begge deler.

Elendighet i bøtter og spann.

Hele innlegget kan dere lese her:

http://walkingonair.blogg.no/1287794859_blakk_og_skamfull.html 



Tingenes tilstand nå?

Vel, jeg har sakte men sikkert mer penger igjen på konto,

før påfyllet fra NAV kommer.

ERGO, jeg bruker adskikkelig mye mindre penger på mat, 

enn det jeg gjorde for et år siden.

Det er rart  å tenke på

hvor sabla vanskelig det er å være i det

når det står på som verst.

Jeg så virkelig ingen lysning i enden av tunellen.

Men jeg har kommet et skritt nærmere tunellutgangen.

Og det er faen meg så digg!

Jeg tror jeg begynner å kunne påstå

at jeg har i mer eller mindre grad

gjenvunnet kontrollen over økonomien. 

Jeg føler meg fri,

for første gangen på veldig mange år.

Hurra hei og hopp for meg! 

Det hadde seg slik at jeg skulle egentlig sitte inne og lese i dag.

Planen var så godt som fastspikret,

klinkende klar som den reneste vanndråpe.

Men som det høstmennesket jeg er,

lot jeg meg ikke be to ganger da jeg så ut av vinduet.

Da kjente jeg det kriblet inni meg.

Ikke snakk om at jeg skulle la denne sjansen gå meg forbi. 

Jeg måtte ut.

Og ut gikk jeg.

Synet som møtte meg var som tatt ut i fra et eventyr.

Dette er bare én av grunnene til at jeg elsker høsten av hele mitt hjerte.

Jeg kunne helt sikkert skrevet en hel bok,

men det får vi ta en annen gang.

Back to life. 

Jeg prøver hver eneste dag å se en glede bak kjernen

av alt det negative som sirkulerer i min verden.  

Den deilige, innbydende duften av nykokt kaffe

og den varme dampen som siger opp fra koppen

 som danner de mest forunderlige figurer,

får meg til å føle meg levende.

Jeg blir sittende og stirre på dampen,

det er bare det som eksisterer akkurat her og nå.

Det er som om tiden står stille.

Jeg tar et solid grep om kaffekoppen og kjenner varmen

som sprer seg fra fingrene og oppover armen.

Trekker koppen nærmere kroppen og lar dampen sige i ansiktet mitt.

Jeg innhalerer lukten av frisk, varm kaffe.

Et smil trenger seg fram, uten at jeg gjør noe som helst for å forhindre det. 

Jeg sitter der i noe som kan virke som en hel evighet,

uten en gang smake på kaffen. 

En dag her forleden mens jeg var på vei for å ta bussen hjem,

gikk jeg oppover Nordre gate blandt flere titalls mennesker.

Omgitt av gatemusikanter og produktselgere på hvert et bidige hjørne.

Jeg hører noen prøver å påkalle min oppmerksomhet i det fjerne, 

men jeg er helt og fullt inn i min egen verden.

En sval bris rusker tak i de fargesprakende høsttrærne,

og de nydelige bladene daler ned som snø på en kald vinterdag.

Alt går i sakte film, og det eneste jeg enser er bladene som omkranser hele meg.

Jeg stopper opp og blir i ett med øyeblikket.

Det er så godt å føle seg levende. 

Jeg er fremdeles ikke helt der at jeg klarer å holde fokus helt på egenhånd.

Jeg behøver stadig påminnelse.

Eller sagt på en annen måte; jeg må ha det inn med teskje. 

I et forsøk på å holde fast på motivasjonen,

fant jeg fram Post-it lapper der jeg skrev ned noen ord

som jeg klistret rundt omkring i leiligheten

i håp om at jeg med tiden blir flinkere til å verdsette meg selv

og det arbeidet jeg gjør.

Merkelig nok er det lite som skal til

for at jeg plutselig finner tilbake til den skrivegleden jeg alltid har hatt,

og det skulle ikke mer til enn at jeg postet et innlegg i går kveld. 

Det jeg nå er i ferd med å skrive noe om,

er noe jeg har tenkt på i lengre tid, og spesielt de siste ukene. 

En av hovedårsakene til at jeg startet å blogge,

var først og fremst for å komme i kontakt med andre

som kunne kjenne seg igjen i det jeg gikk igjennom.

Det blir veldig ensomt å gå med alt kaoset alene.

Så jeg begynte å skrive, jeg lærte meg å sette ord på følelsene (stort sett),

og jeg fikk tilbakemeldinger fra andre som kunne kjenne seg igjen.

 Disse kommentarene har vært gull verdt hele veien,

og er fremdeles like gull verdt den dagen i dag,

selv om jeg er på et annet sted.

Jeg hadde sett de små klistrelappene for IKS flere steder rundt omkring i Trondheim by, uten at jeg gjorde noe mer med det enn å sjekke ut nettsidene en gang i blandt. Det tok flere år fra jeg oppdaget det første klistremerket, før jeg meldte meg inn. Jeg hadde ingen form for behandling, hverken familie eller venner visste at jeg slet. Kun dere som tok dere tid til å kommentere på bloggen min, og det setter jeg uendelig stor pris på.

something old, something new

klistelapp på Stjørdal togstasjon 

Men jeg trengte noe mer, jeg trengte noen å snakke med som virkelig kunne forstå hva det var som foregikk oppi hodet mitt. Det tok noen år, og jeg kom i en eller annen form for behandling, uten nytte. Jeg følte meg alene og ensom med sykdommen. En dag tok jeg ting i mine egne hender, og bare meldte meg inn uten å tenke. Like etterpå kom jeg i kontakt med Lillian (http://littlebig.blogg.no) som hadde vært på IKS sommerleir for noen år tilbake, men som gjerne kunne tenke seg å dra igjen. Problemet var at hun ikke hadde noen å dra sammen med, og siden vi bodde i samme by, ble det til at vi treftes et par ganger, og før vi visste ordet av det, var vi begge to på vei til IKS sommerleir (2009).

Den forståelsen, omsorgen, respekten og mottakelsen jeg fikk da jeg var med på leir, kan bare ikke beskrives med ord. Jeg fikk akkurat det jeg hadde savnet i så mange år: forståelse. Etter min første sommerleir, fikk jeg mer informasjon om IKS lokallag her i Trondheim, og at de skulle starte opp igjen med åpen kveld fra høsten av. Aldri i livet om jeg turte å dra alene, så da dro vi sammen, Lillian og jeg til åpen kveld med IKS.

Vi fant fram til adressen og gikk inn til noe som tydet på var en kafé. Der satt det en gjeng med jenter og kvinner i alle aldre, og da tenkte vi at vi hadde kommet til rett sted. Helt til det plutselig sto en bolle med potetgull fram på bordet. Noe i meg sa at dette kunne umulig være riktig. Jeg gløttet bort på Lillian som var ivrig med å prate med de andre rundt bordet. Jeg sendte henne melding der jeg skrev at jeg tror vi har kommet helt feil, potetgull og haugevis med mat på en åpen kveld med IKS?! Det kom ei jente inn på kafén som lurte på om det ikke var noen som skulle på IKS, så vi tok følge med henne isteden. Hadde jeg vært alene den gangen, ville jeg garantert snudd i døren.

Inne på oppholdsrommet ble vi møtt av flere jenter som hadde vært med i en god stund. Det var så utrolig befriende å være seg selv, helt og fullt ut, uten å bli møtt med haugevis av spørsmål av alle slag. Det var nesten som å være tilbake på sommerleir. Kvelden besto i å drikke masse te/kaffe, snakke om alt fra vær og vind, til erfaringer fra behandling og spiseforstyrrelser. Det er nesten skremmende hvor liten verden blir, når man er spiseforstyrret. Men det var godt å slippe å være skuespiller, det ble mer og mer akseptabelt og enklere for meg selv, å snakke om spiseforstyrrelsen som jeg hadde ihjeltidd de siste årene. 

Disse to møtene med IKS har ført til at jeg fremdeles er med i organisasjonen, og jeg har vært frivillig siden høsten 2009. Siden den gang har jeg vært med på ytterlige to sommerleire, møtt til mange åpne kvelder i Trondheim, stått på stand under verdensdagen for psykisk helse, deltatt på  temakveld i Oslo, vært med på landsmøtet for IKS i Oslo, og blitt kjent med mange nydelige mennesker som hver enkelt har sin egen plass i mitt hjerte. Men det aller viktigste er at jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Selvtilliten som var totalt fraværende størsteparten av livet mitt, kom sakte men sikkert tilbake. Gjennom å dele mine erfaringer med andre, og atpåtil får tilbakemeldinger om at det er til hjelp, betyr all verden for meg. At mine erfaringer kan bidra til å hjelpe én eneste person, ja da har jeg nådd målet mitt. Dette har uten tvil bidratt til at jeg får bedre selvtillit.

Fordi det varmer hjertet mitt når jeg får høre at det jeg sa har vært til god hjelp. 

bilde tatt fra sommerleiren i 2010. 

Det frivillige arbeidet jeg nå for tiden holder på med, er først og fremst å henge opp plakater og klistremerker rundt omkring i byen og på skolen, (Jeg har alltid klistremerker i lommeboken!) for å vise at vi faktisk finnes. Lokallaget i Trondheim har hatt sine nedeperioder de siste årene, men nå er Trondheim IKS oppe og går for fullt, takket være flere ildsjeler som jeg har fått æren av å bli kjent med. Ellers er jeg med og svarer på mail, administrerer Facebooksiden, og iks-bloggen når jeg har tid. Mitt nyeste prosjekt som frivillig innad i IKS for tiden, blir kursing i å holde personlige samtaler. Jeg hadde det ønsket tilbake for to år siden, men jeg ser nå i ettertid at jeg var ikke moden for det den gangen. Nå kan jeg nesten ikke vente med å komme i gang.

Vi hadde en frivilligsamling i byen for noen dager siden, og jeg kjente jeg ble mer engasjert enn jeg har vært på veldig lenge. I tillegg styrker det motivasjonen min for å fortsette skolegangen. Vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg kom altså ikke inn på årsstudiet i psykologi, men pedagogikk bachelor. Med hjelp av min fantastiske evne til problemløsning (ja faktisk, jeg tillater meg selv å påstå at jeg faktisk er flink til det!), satt jeg meg ned og søkte rundt på NTNU's nettsider, og fant ut at alle emnene som inngår i årsstudiumet er åpne emner - det vil si tilgjengelig for alle med studierett (min studierett er bachelor i pedagogikk). Derfor meldte jeg meg opp i de fire emnene, og tar nå:

- Psykologisk metodologi (ex.fac) 

- Psykologiens historie

- Biologisk psykologi 1

- Abnormal psykologi

Takk og lov for at jeg tok ex.phil for fire år siden..(!!)

Og med disse fagene fyller jeg kriteriene for å kunne søke profesjon i Tromsø og Bergen til neste år. Men når sant skal sies, sliter jeg litt med biologien, så jeg tenker at jeg ikke skal ha så alt for høye forventninger med tanke på resultater i det faget. Jeg er forberedt på å måtte bruke ekstra tid på det emnet, kanskje jeg må ta opp flere av fagene over et ekstra år for å oppnå de karakterene jeg trenger for å komme inn. Jeg har innsett at jeg har det ikke travelt lengre. Hvorfor skal jeg stresse?! Det er ingen vits for meg, jeg vet at jeg venter på noe godt (psykologistudier), og jeg kommer ikke til å vente forgjeves.

Til slutt vil jeg legge ved noen bilder fra Trondheim IKS, i tilfelle noen av dere som leser bor i byen er interessert i å bli medlem, eller bare i det hele tatt vil vite mer om IKS og det vi har å tilby i Trondheim. 

Ta gjerne kontakt på mail : trondheim@iks.no eller se våre nettsider www.iks.no

inngangsparti sett fra Søndre gate.

oppholdsrom

oppholdsrom
 

alternativ inngang via kafén.

Vi holder til i Fjordgata 19,

og annenhver onsdag holder vi åpent for kvinner som har,

eller har hatt en spiseforstyrrelse.

Neste gang det er åpen kveld, er onsdag 9. november, kl 19 - 21.

Hjertlig velkommen skal du være!

Ved spørsmål, kontakt oss gjerne på trondheim@iks.no, 

eller se nettsidene våre www.iks.no

 og bloggen vår www.iks.blogg.no

for mer informasjon :)
 

Jeg vet det er en god stund siden sist jeg skrev her, for å være ærlig vet jeg ikke hvorfor det ble slik.

Kanskje jeg hadde behov for en pause?

Var det et bevisst valg fra min side?

Har jeg vært opptatt med andre ting i livet mitt?

Både ja og nei. Tilværelsen min har bestått av veldig positive ting de siste månedene og jeg har prøvd, etter beste evne, å holde fast på akkurat det. Det har ikke vært en selvfølge for meg å få livets store goder og gleder servert på sølvfat, men når jeg omsider opplever at det å leve i seg selv er en god følelse, ja da griper jeg fatt i den, og tviholder på denne gode følelsen, nettopp fordi jeg er så redd for å trå tilbake til mine gamle spor. Jeg er alltid usikker på om jeg klarer å komme meg helskinnet igjennom neste sving. Derfor er jeg veldig opptatt av å leve, her og nå.

Jeg må være ærlig å påstå at jeg har kommet noen skritt videre på dette punktet. Det har tidvis vært svært så vanskelig, og for ikke å snakke om meget komplisert, å i det hele tatt forstå at det har vært nøkkelen min hele veien. Jeg fikk bokstavelig talt ordene kastet etter meg; fokusér på det positive, lev i nuet, kjenn at livet er godt til tross for smerten, så skal du se at alt ordner seg. Det var nesten så ille at jeg vil kalle det en form for optimismepropaganda. Det hjalp lite å få denne påstanden tredd nedover hodet, når jeg var verdensmester i å være pessimist. En gang mislykket = alltid mislykket. Gjorde jeg én feil, var jeg dømt for evig og alltid. Nettopp fordi det var det eneste jeg visste, den gangen, var det dette jeg forholdt meg til. Erfaringene mine tilsa at jeg alltid kom til å feile på absolutt alt jeg foretok meg. Uansett hva det enn måtte være, ville ting skjære seg, derfor unnlot jeg å gi meg selv den sjansen til å motbevise mine pessimistiske forestillinger. Når jeg er inne i en depressiv og uendelig spiral av håpløshet, er alt sort/hvitt. Absolutt alt. Du er mer enn velkommen til å forsøke deg på å overbevise meg om at jeg tar feil, men det vil mest sannsynlig ikke ha noen effekt. Når jeg mener noe om meg selv og mine evner, er det dette som er gyldig og ingenting annet. Det jeg vet om meg selv er fakta faen. Punktum.

Men så kom dette lille, men livsviktige skillet som løftet meg opp på flere nivå. Jeg visste at jeg en gang i livet mitt hadde vært flink til noe, akkurat hva dette noe er spiller ingen rolle i denne sammenhengen. Det er den følelsen jeg får når det skjer - mestringsfølelsen som betyr all verden for meg.

Jeg uttrykte tidligere mine fatale forventninger ovenfor privatisteksamen, som jeg var på nippet til å trekke meg fra. Er det noe jeg skyr mer enn pesten selv, så er det eksamen. Ordet i seg selv gir meg frysninger langt inni ryggmargen. Til tross for at jeg hadde 100% oppmøte til undervisning og leste hver bidige dag, var det likevel en eller annen usynlig sperre som jeg oppfattet som hit, men ikke lengre. De negative forventningene mine til eksamen overmannet meg helt og jeg lot meg selv kontrolleres av prestasjonsangsten. Ergo var det i mine øyne uaktuelt å skulle utsette meg selv for en potensiell nedtur. Min eneste og forholdsvis enkleste løsning over flere år, var å feige ut i aller siste liten, for så å ha det helt for jævlig med meg selv i ettertid. Jeg tror ikke jeg gjorde det enklere for meg selv ved å alltid kutte ut eksamen, når det i realiteten var verre å kjenne på skammen av å ikke møte opp, kontra det å stryke. Jeg spør meg selv, hvorfor valgte jeg å gå i den samme fella, gang på gang, år etter år? Svaret er kort og greit - jeg vet ikke.

Etter mange forsøk på å overbevise meg, ga jeg til slutt etter. Tro meg, det har vært alt annet enn lett. Motvillig og egentlig ganske så negativ, tok jeg det viktige steget, om kanskje ikke det viktigste i hele mitt liv, og møtte til eksamen, ble evaluert av villt fremmede mennesker og mottok dommen. Jeg ser nå i ettertid at det var høyst nødvendig å bli oppmuntret på denne måten, slik som barn lærer seg å sykle uten støttehjul. Du kan velge å tråkke på bremsen, hoppe av sykkelen, eller se hva som skjer. Det ligger der, akkurat i det øyeblikket du gir slipp på støtten og du har kun deg selv å stole på. Det er innmari skummelt, utrygt og uforutsigbart. Slik føltes det da jeg ble hentet av sensor og fulgt inn til eksamineringen. Jeg hadde alltid valget mellom å flykte fra frykten eller møte den. Jeg sto på mine egne bein og måtte helt og fullt ut stole på at all lesingen ikke var forgjeves. Det valget jeg tok var mitt, og mitt alene. Men, jeg kan bare ikke få understreket  det nok, jeg ville aldri, og jeg gjentar aldri klart det uten den gode støtten jeg fikk av fysioterapeuten min i forkant, og som forøvrig har vært sensor selv (hvorfor sa du det ikke tidligere?? =) ).

Dermed kunne jeg legge en ny byggestein i kategorien "gode erfaringer", og jeg tenker at denne byggesteinen er grunnpilaren i det livet jeg nå forsøker å bygge opp. Jeg følte mestring fra en annen planet idèt jeg gikk ut av eksamenslokalet. Samtidig ble jeg både sint og irritert på meg selv for at jeg ikke hadde våget å gjøre dette tidligere. Jeg tok jo tross alt feil, jeg var jo overbevist om at det kom til å gå til helvette. Min ellers så skjøre selvtillit fikk seg et lite kakk da jeg ga denne tanken oppmerksomhet, men det ble fort glemt og mestringsfølelsen tok fullstendig over. Et annet eksempel som handler om å ta sjanser og håpe på det beste, var da jeg skulle komme ut av skapet. Jeg hadde aldri i mine villeste fantasier forestilt meg at jeg skulle klare å si det i edru tilstand.

Jeg tok feil.

Slik situasjonen var med eksamen, tok jeg også feil.

Da lurer jeg på - hvorfor klarer jeg ikke å ha dette i mente når jeg kommer utfor en liknende hendelse? Jeg husker alle episodene veldig klart og tydelig, og de har uten tvil bidratt til at jeg beveger meg i riktig retning, men det ser ut til at jeg glemmer eller skyver alt annet til side når jeg står midt oppi det. Jeg har fæle tendenser til å stille så høye krav til meg selv at jeg ikke klarer å fokusere på noe annet enn å gjøre det best mulig. Hvorfor blir det aldri bra nok? Og hva ligger i bra nok ? Når jeg endelig føler at jeg har gjort alt riktig, så kommer omsider tvilen snikende innover meg, og rakker ned på alt jeg gjør. Jeg blir tydeligvis aldri bra nok for meg selv. Eller?

Jeg står nå ovenfor en sårbar tid, på lik linje som mange andre før eksamen. Hovedmålet mitt i denne omgang er (forutenom å gjøre det best mulig, såklart), at jeg skal møte opp til eksamen, uavhengig av hvor lite/mye/bra/dårlig forberedt jeg føler at jeg er.  

Jeg s-k-a-l.

End of discussion.

Mark my words.

Dette ble mye mer enn jeg først hadde planlagt å skrive, og jeg hadde i utgangspunktet tenkt å skrive litt om den rastløsheten jeg går og kjenner på - mental rastløshet, tanker som raser rundt oppi hodet, men før jeg rekker å få et snev av hva de handler om, vips så viskes konsentrasjonen bort, og andre, nye tanker og idèer suser forbi. Det føles som om hjernen jobber i høygir, turtallet er høyt men hverken hodet eller kroppen vil lystre. Det er noe helt annet når jeg i tillegg er rastløs i kroppen, for da kan jeg jo rett og slett bare gjøre noe, ja hva som helst, men akkurat nå.. Jeg skulle ønske det var motsatt.

Vakuum. 

Jeg kunne ikke fordra mitt eget speilbilde.

I flere timer kunne jeg stå og granske kroppen min,

centimeter for centimeter.

Klype, klemme, finkjemme.

Kroppen min var aldri bra nok.

Kroppen min var aldri tynn nok.

Ser du den jeg så?

Det gjør ikke jeg.

Ikke nå.

Dagene besto stort sett av å dytte i seg mat verdt tusenvis av kroner, som likevel endte i dass. Økonomisk prioritering fantes ikke i min verden. Sykepengene ble brukt opp like fort som de kom på konto. Den slitsomme uroen ga meg aldri fred, og sykdommen var og forble løsningen. Men etter en stund begynte det å tære skikkelig på kroppen. Hodet verket, jeg var svimmel konstant, og jeg var beredt på å falle om hver gang jeg sto bøyd over doskåla. Det var så ille at jeg nesten ikke klarte å gå opp trappene til tredje etasje. Jeg var rusa på sykdommen. Det er en følelse som er så innmari vanskelig å forklare, at man nesten må ha vært der selv for å virkelig forstå.

Du lever i din egen lille verden, innestengt i en rosa boble som kan sprekke når som helst. Du balanserer på stupet og du simpelthen elsker det. Du nyter hvert sekund, samtidig som du hater det du gjennomgår.

Et par av mine "runder"..





Håpløsheten var den verste følelsen av dem alle som sirkulerte inni meg. Hvordan kommer dette til å ende? Hva vil skje med meg om jeg ikke klarer å snu denne trenden? Kommer jeg til å dø? Vil jeg dø i dag? I morgen? Om tre uker? Jeg ble redd. Jeg nådde et visst punkt der jeg ble redd for mitt eget liv og min egen helse. Men det gjorde ikke situasjonen et snev enklere av den grunn. Selv om jeg visste at jeg satte mitt eget liv i fare hver gang jeg gav etter for suget, klarte jeg likevel ikke å stå i mot. Sykdommen var så sterk at jeg så ingen annen utvei enn å bare la meg selv bli dratt ned i spiralen. Som en innpåsliten blodsugende mygg på en varm sommerdag, sugde bulimien sakte men sikkert kreftene fra meg. Jeg orket ikke en gang å vifte med hendene.

Ensom, trist og utslitt etter en overspising.



I det jeg så igjennom gamle notater, kom jeg over noe jeg skrev for nøyaktig ett år siden. Jeg så absolutt intet håp for framtiden. For hver gang jeg snublet og kavet meg opp på beina igjen, kom sykdommen snikende bak ryggen min og dyttet meg tilbake på feil spor.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive.
Det er så mange tanker som kretser rundt.
Jeg er møkklei av å leve som en slave for psykdommen.
Samtidig som den gir meg ro.. og trygghet.
Når jeg har bulimien har jeg kun den å forholde meg til.
Intet mer, intet mindre.
Men på sikt er det ikke noe jeg vil leve med.
Spørsmålet, av mange spørsmål som dukker opp blir...

Hva skal til for at jeg skal klare å gi slipp, og våge å kaste meg ut til uforutsigbarheten?

Om jeg hadde svaret, ville jeg mest sannsynligvis ikke ha sittet og skrevet dette nå.

Mentalt sett, over det siste året har jeg blitt sterkere.
Jeg føler meg mer samlet som menneske, mentalt.
Jeg føler at jeg er mer tilstede, her og nå, men jeg klarer ikke å la være å tenke tilbake på det som har skjedd, og bekymre meg for det som KAN skje, og drømmer jeg ønsker å oppfylle.
Bekymringer for at jeg ikke skal klare noenting.
Redsel for å prøve, i frykt for å mislykkes.

Der har man det.

Jeg er redd for å miste meg selv hvis jeg blir frisk.
For den eneste personen jeg nå kjenner meg selv som, er den syke.
Svake.
Ekle.
Ettergivende.

Vektnåla stuper nedover for tiden, og jeg er nå 1 kg unna LW.
Kanskje i morgen blir den dagen vektnåla bikker under XX kg.
Det vil tiden vise.
En del av meg kjenner en ubeskrivelig deilig følelse av kontroll og SEIER.
JEG kontrollerer vekta.
JEG har styringen.
JEG klarer NOE.

Men er det godt nok?
Jeg vet at jeg ikke klarer å stoppe, nå som jeg endelig har kommet så godt i gang.
Ikke enda.. ikke nå..

På mandag skal jeg tilbake til psykologen.
Hun har hatt fire uker ferie, så det begynner å bli en stund siden sist jeg snakket med henne.
Jeg både gleder og gruer meg.
Jeg har utrolig mye å fortelle henne, om den tiden som har vært.
Vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte.
Mye positivt har skjedd, men det har glidd over til en negativ spiral.
Jeg har blitt avhengig av vekten, atter en gang.
Og jeg ser nå, hvor det kan lede meg.

Jeg var hos fysioterapeuten forrige uke, og da måtte jeg fortelle henne hva jeg veide.
XX kg veide jeg da, og da skulle hun notere det i journalen slik at psykologen fikk vite det.
Avtalen var at jeg skulle holde meg stabil, dvs. ikke mer ned i vekt.
Hva har jeg gjort?
Jo, jeg ble trigget til å gå ytterligere ned i vekt.
Yes.

Og jeg ser det jo, jeg merker det på klærne mine.
Jeg merker det over hele kroppen.
Ryggraden skyter fram når jeg bøyer meg.
Ribbena stikker ut når jeg trekker inn magen.
Hoftebena stikker ut, og jeg får gnagsår hvis jeg bruker dongeribukser.

Men hva faen vil jeg med dette??
Om jeg bare visste..



Om få dager reiser jeg til Paris for å spille for det norske landslaget i VM i gatefotball. Det hadde jeg aldri trodd for ett år siden. Jeg reiser for å virkeliggjøre en drøm jeg før trodde var umulig. Jeg? Spille for det norske landslaget i gatefotball? HÆ?! No fucking way. Yes way. Det er ikke lengre en drøm, det er en virkelighet. Og jeg har meg selv å takke for det, nettopp fordi jeg turte å kaste meg inn i det utrygge. 

Au revoir så lenge. ♥



Sulten gnager og hodepinen dundrer.

Spiseforstyrrelsen maser og gnåler.

Jeg river meg i håret, jeg får aldri fred.

Som en flue i spindelvevet er jeg fanget.

Tenkte det var på tide med en aller så liten oppdatering. Hvordan går det med meg sånn egentlig? Vel, jeg vil unødig lyve eller pynte på sannheten, men jeg kjenner jeg er innmari sliten av dette livet. En kan ikke en gang kalle det for et liv, eller kan man det? Jeg har ikke overspist og kastet opp på over en uke og nå er uroen i ferd med å innhente meg. Å overspise og kaste opp er min løsning på omtrent alle problemer. Spiseforstyrrelsen har vært min nødutgang i flere år. Maten har vært min beste venn og verste fiende, på én og samme gang. Jeg føler meg splittet innvendig. Jeg blir dratt i to retninger samtidig, og tro meg det er slitsomt å ville gå begge veier. På en side veier den friske veien tyngre enn den syke, men har jeg en dårlig dag blir jeg lett vippet av pinnen. Spiseforstyrrelsen er en slu djevel som utnytter mine svake øyeblikk. Den ligger der og lurer og angriper tvert jeg ligger nede. Jeg spør meg selv: er jeg i ferd med å miste fotfestet? Har de siste to månedene bare vært en illusjon, en ønsketenkning? Er det jeg har oppnådd den siste tiden vært forgjeves? Fortjener jeg i det hele tatt å føle lykke?

Veien til der jeg befinner meg i dag har vært alt annet enn en dans på roser. Den har vært preget av mye frustrasjon, ambivalens, sorg, tvil, anger, sinne, tårer, skuffelse, svik, håpløshet og ikke minst frykt. Jeg kan fortsette å ramse opp flere ord, men det får jeg ta en annen gang. Jeg kjenner fremdeles på disse følelsene.

De bor i meg den dag i dag, akkurat her, akkurat nå.

Skuffelsen svir som salt i mine sår. Jeg strekker ikke til i mitt eget liv. Det gjør meg uendelig frustrert og sint. Jeg gråter og kjenner sorgen langt inni ryggmargen. Ambivalensen river og sliter i meg dag ut og dag inn. Jeg blir i tvil på hva jeg egentlig vil. Frykten for hva som venter overstyrer min rasjonelle tenkning. Jeg svikter meg selv, jeg unnlater å gi næring til den levende rosen jeg er bak skallet. Isteden sprøyter jeg blomsterengen min med gift som innhaleres for hvert et åndedrag jeg tar. Det er håpløsheten som svir aller mest. Jeg graver min egen grav slik som jeg holder på. Jeg er fullstendig bevisst på hva jeg gjør, det er det verste med hele greia.

Akkurat nå står jeg ved vannkanten. Usikker på om jeg tør å kjenne på vannet. Er det for kaldt? Tør jeg å legge på svøm i det ukjente? Våger jeg å legge fra meg tryggheten og forutsigbarheten, til fordel for frihet og nye muligheter?

Valget er lett, men samtidig så alt for vanskelig.



Jeg skal ikke gnåle så alt for mye om det som er negativt. Jeg har lyse øyeblikk i livet mitt også, tross alt. Jeg har faktisk blitt flinkere til å verdsette de ressursene jeg har, om det så er personligheten min, omgangskretsen min, familien min, eller det jeg står for og tror på. Selv om jeg sliter kommer jeg aldri til å gi opp håpet. Håp er det som gir meg et spark bak når jeg spoler i gjørma. Men det er mange ting jeg ville gjort annerledes, om jeg bare hadde muligheten. Det eneste jeg kan gjøre med det, er å lære av min egne feil. De erfaringene jeg har gjort meg så langt i livet er gull verdt. Det frister nesten å si, at hadde det ikke vært for sykdommen, ville jeg på langt nær ikke vært så reflektert som jeg har blitt etter årene med depresjon, selvhat og en spiseforstyrrelse verre en pesten selv. Jeg er jo fremdeles meg og ingen andre. Kanskje blir det litt mer forståelig å si at jeg har blitt en bedre, mer ydmyk utgave av meg selv? Nå sier jeg ikke at jeg ønsket sykdommen velkommen i livet mitt, tvert i mot. Hadde jeg innsett problemet tidligere ville jeg aldri latt meg selv gå så langt som jeg har gjort.

Om bare backspace fantes i det virkelige liv..


(bildet er googlet)


I flere dager nå har jeg hatt fingrene på tastaturet, uten å få ned så mye som ett eneste ord. Tankene koker oppi hodet mitt og begret renner over. Bokstavene flyter utover tastaturet, men sammensetningen mangler. Et virrvarr av tunge tanker sirkulerer men jeg får bare ikke satt ord på de. Det hele er helt surrealistisk.

Jeg ble helt satt ut da jeg fikk høre om bombeeksplosjonen i Regjeringskvartalet. Tanken om at Norge var et terrormål har slått meg flere ganger, men jeg så aldri for meg at det skulle skje. Fredag 22. juli 2011 var den dagen virkeligheten slo innover landet vårt som en enorm tsunami. Ikke lenge etter eksplosjonen i Oslo sentrum, fikk vi vite om en kaldblodig skytter som skjøt vilt rundt seg på AUF's sommerleir på Utøya. Det kjentes ut som om hjertet mitt hoppet over et slag da det gikk opp for meg: kusina mi kunne jo være midt oppi tragedien der ute! Jeg hev meg over dataen og klikket meg inn på Facebookprofilen hennes. Da kunne jeg puste lettet ut og se at hun ikke var med på Utøya i år.

Kusina mi har vært politisk engasjert siden tidlig i tenårene og hun har vært med på AUF's sommerleir flere ganger. Jeg tør ikke en gang tenke på hva som kunne ha skjedd med henne om hun hadde dratt. Jeg får frysninger idet jeg sitter her og skriver. Det er helt forferdelig det som rammet landet vårt forrige fredag. Jeg kan ikke fatte og begripe hva som får et menneske til å utføre noe så grusomt mot uskyldige sivile. Jeg undrer på hva som foregikk oppi hodet til det motbydelige vesenet idet han trykket på utløseren. Jeg undrer på om han i det hele tatt hadde et snev av tvil mens han holdt på. Jeg undrer på om han tenkte tanken på all den smerten han kom til å påføre hele Norges land.

Jeg gråter for alle de skadde.

Jeg gråter for alle de som ble brått revet bort.

Jeg gråter for alle de som aldri får se igjen sine kjære.

Jeg gråter for hele Norge.

Hvil i fred

♥



Som dere kanskje har fått med dere, har jeg et stort ønske om å studere psykologi. Det er noe jeg brenner for, og håper med alt håp i det store vide uendelige univers at jeg skal begynne å studere psykologi, når tiden er inne.

Noen spør meg hvorfor jeg vil velge et såpass krevende og langt studium, men sannheten er at jeg finner det utrolig interessant og jeg er nysgjerrig på hvorfor vi mennesker oppfører oss som vi gjør. Som om ikke det er nok, så har min egen erfaring med psykiske lidelser forsterket denne nysgjerrigheten og jeg ønsker å forstå mer av disse mekanismene. Og sist men ikke minst, vil jeg gjøre alt i min makt for å hjelpe andre som har det vondt og vanskelig. Når jeg gir av meg selv, får jeg dobbelt så mye tilbake.

Jeg blir utrolig inspirert av Arnhild Lauveng, en tidligere schizofren pasient som fikk dommen klart og tydelig formidlet: hennes sykdom var kronisk og hun måtte rett og slett lære seg å leve med symptomene. Ergo, dommen var satt: hun kunne aldri bli frisk.

Mot alle odds kjempet hun mange år på forskjellige institusjoner, og ga aldri slipp på den drømmen hun hadde. Nemlig å ville utdanne seg til psykolog. I dag er hun frisk og jobber som psykolog, holder foredrag og har skrevet flere bøker.

Jeg anbefaler på det sterkeste å lese hennes selvbiografier:  I morgen var jeg alltid en løve og Unyttig som en rose.





Det siste året har jeg ofret blod, svette, tårer og trosset eksamensangsten, noe som resulterte i en forbedring fra 3 til 5 i religion - 0.7 viktige studiepoeng i min kamp om plass på enten bachelor eller årsstudiumet. Jeg ble mildt sagt skuffet og oppriktig sint fordi NTNU har endret sine opptaksrutiner når det gjelder psykologistudiet, dvs. at det ikke går an å studere profesjon via å ta et introduksjonsår først. Nå er det direkte opptak til profesjon, og med det følger det garantert skyhøye poengkrav sånn ala medisin. Derfor har jeg valgt å tenke alternativt. Jeg har som mål å gå et år her i Trondheim, for deretter å søke meg inn i Tromsø og Bergen. Eller at jeg fullfører en bachelor og stikker min vei til Danmark for klinisk master.

Jeg hadde allerede sett for meg at jeg skulle klare å komme inn med 49.7 poeng, siden poenggrensene i fjor var på forholdsvis 48.0 og 48.3. Men nei da. Problemet mitt nå er at grensene har steget noe enormt siden i fjor, og jeg fikk meg et slag i trynet da jeg så at opptaket har steget til 50.8 og 51.1. Ergo, jeg havner som 43 og 55 på venteliste.

Jeg velger ikke å gi opp av den grunn, det vil jeg aldri tillate meg selv å gjøre. I såfall vil jeg aldri bli i stand til å tilgi meg selv. Jeg kom inn på pedagogikk bachelor, men velger heller å ta relevante fag i tilknytning psykologi som f.eks. medienes publikum (om hvordan vi blir påvirket av media), og et par andre fag.

Uansett, får jeg vite dommen den 29. juli i suppleringsopptaket, og da velger jeg å være optimist og håpe på det beste.

JEG KOMMER ALDRI TIL Å GI OPP!

Mark my words.



tok jeg atter en gang turen innom årets sommerleir.

Det har blitt en fin og ikke minst verdifull tradisjon for meg på mange måter.

Sommerleir med IKS hjelper meg videre i riktig retning,

og for hver gang jeg deltar får jeg påfyll til å bevege meg framover.

Årets sommerleir var intet unntak.

Mange kjente og kjære fjes deltok på årets leir, i tillegg til mange

nye sjeler som jeg fikk mulighet til å bli kjent med.

Hver og en av dere er unik

husk det!

Jeg deltok på et kurs som handler om å ha beina på jorda,

å erkjenne at dette er meg,

og at det er helt greit.

Her er jeg.

Jeg er meg selv og ingen andre.

Det var totalt annerledes å være med på leir i år,

sammenlignet med tidligere.

Ingen nervøse tanker surret rundt i hodet mitt.

Bare avslappende, behagelige tanker.

Tanker om at jeg gledet meg til leir,

dominerte mesteparten av hjernen min dagene forut reisen til Fredrikstad.

Jeg stresset ikke, og det førte til at maten gikk overraskende bra!

Tidligere var jeg redd for å spise foran andre mennesker,

og som bulimiker vil mitt matinntak påvirkes sådan.

Jeg gled over til å bli restriktiv,

det fantes overhodet ikke noen mellomting.

I år derimot, ble det totalt andre boller.

Jeg vil faktisk påstå og si at jeg var FLINK

og det på en FRISK måte!

OK, jeg må innrømme at jeg hadde to glipper,

men livet går videre uansett.

Orker ikke bruke krefter på å henge meg opp i det som ikke går bra.

De gangene jeg forsov meg til frokost,

kompenserte jeg ved å spise litt ekstra til lunsj samt kveldsmat.

Vanligvis ville sykdommen juble høyt i slike tilfeller,

men denne gangen ble jeg rett og slett irritert på meg selv.

Jeg vet innmari godt at det er lite som skal til for å fyre opp spiseforstyrrelsen,

og det eneste som hjelper for å temme ilden er rett og slett å SPISE regelmessig.

Jeg har ikke veid meg på over én uke,

jeg kan ikke huske sist gang det har skjedd..

Tror det kan ha noe med at jeg ryddet bort badevekten før jeg dro til Kreta,

you know: 

out of sight - out of mind..

Kjenner jeg er temmelig sliten etter å ha bodd i en koffert (bokstavelig talt)

siden 16. juni, (og for ikke å nevne at jeg har klistret IKS lapper

på både Værnes, Gardermoen, Flesland + Bergen, Sola + Stavanger

og ellers rundt omkring i Trondheim)

så nå skal det bli så utrolig deilig å sove i sin egen seng,

og dét med sabla god samvittighet!

Tror aldri jeg har gledet meg så mye til å sove før.

Skulle gjerne ha skrevet mange flere ord,

men fornuften forteller meg at jeg må finne sengen snart.

I morgen kommer en ny dag,

og den skal faen meg bli fin!



På tide med en aller så liten update angående søkeord.

rksf

regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser

strie strømmer

ja, det hender seg at det skjer noen ganger..

spiseforstyrrelser som kommer og går

når fikk spiseforstyrrelser bein å gå på?

skam kontroll

et nytt ord for stålkontroll?

si til seg selv slutte å spy

det har jeg prøvd mange ganger uten funk.

rksf stjørdal

der har jeg vært mange ganger..

rksf levanger

men her derimot.. har jeg ikke vært.

reernæring

kjipe saker, men noe man må igjennom.

pengeproblem relasjoner

pengeproblemer er ikke særlig gøy, og kan føre til spenninger i relasjon med andre.

pain is only temporary bajs

er litt usikker på hva du mener her?

nytt kapittel i livet

jeg føler at hver dag er et nytt kapittel i livet mitt jeg..

naken i gynekologstolen

vel... jeg var ikke akkurat naken mens jeg satt der, men kan heller si at jeg ikke hadde klær på meg fra livet og ned.

Til og med sokkene tok jeg av! Skjønner dog ikke hvorfor da men..

må du vere undervektig for å ha anoreksia

nei, det må du ikke.

matvarer for bipolar lidelse?

beklager, skulle ønske jeg kunne hjelpe deg med det.

jeg elsker høsten

OJ for et sammentreff! Det gjør nemlig jeg også!

innleggelse tiller dps

der har jeg ikke vært før..

illustrasjoner av menneskecelle

værsågod:



følelser for en annen

uff... det hørtes litt problematisk ut..

et liv med anoreksi

...er ikke noe å hige etter.

klarer ikke lyve til psykologen

det er kanskje ikke det smarteste du burde gjøre mens du går i terapi.

den eneste du lyver til, er deg selv.

emosjonelt ødelagt

been there done that.

rksf gruer meg

det går nok bra skal du se!!

Jeg har vært mye ute og fartet i det siste og det er hovedårsaken til mitt fravær.

Mange utfordringer har stått i min vei og lange oppoverbakker har jeg tilbakelagt.

For et par uker siden var jeg på fotballsamling i Stavanger, og bare få dager etter hjemkomsten, stakk jeg og http://laipai.wordpress.com til varmere strøk, nærmere bestemt Kreta og lange late dager med solsteik og svidd hodebunn. Det var herlig det! Jeg har alltid vært en eventyrlysten person og jeg simpelten elsker å oppleve nye plasser og reise rundt omkring. Det var et ganske så stort miljøskifte å dra fra det kalde nord med kjent mat, til en stekeovn med folk som ikke var særlig flink i engelsk. Maten der nede var god den, men fristelsene ble bokstavelig talt trykket oppi trynet mitt, samme hvor hen jeg gikk. BANG! Mat meg her og mat meg der. Mat meg rundt hurrahei og hopp! Maten var ikke den aller største utfordringen for min del, ikke akkurat nå, men den kunne ha vært det. Jeg har kommet litt videre i min prosess og forstår mer av hva som trigger og ikke.



Den andre store utfordringen var å skulle kle av seg til bikini. Etter flere år med selvhat og kroppsbildeforstyrrelse har jeg aldri vært særlig komfortabel med kroppen min. Det har resultert i at jeg kvier meg bare av tanken på å sprade rundt i noe som viser maksimalt med hud. Tenk om folk ser på meg og synes jeg er feit. Tenk om de tenker at jeg av alle i verden IKKE har godt av å spise den isen. Håpløse og negative dyrker flere negative og håpløse tanker. Bort med de. Jeg skyvde de unna og tenkte at jeg faktisk er på ferie for en gangs skyld, og jeg er ikke den feiteste her på øya. Nå skal jeg ikke påstå at jeg gikk rundt og var stolt over kroppen min, for det er jeg ikke. Men jeg klarte å sole meg og bade iført bikini, og ikke tskjorte og shorts som henger nedpå anklene.

Eksponeringsterapi kaller de det. Det kan jeg slå fast på at det fikk jeg i både bøtter og spann der nede.

Og for ikke å snakke om at vi hadde maur i sengen på hotellet. Greit at de kan kravle på gulvet, men de kan da for faen meg holde seg unna sengen min!  Gi meg heller en haug av edderkopper !!! Nei vettu hva... der går grensen. Maurfobi.com 

Jeg overlevde enda en gang. Oversksponert og med mange erfaringer i verktøykassen min.



Før det ble tid og avreise til IKS-sommerleir, var det en siste samling med fotballaget før landslagsuttak til VM (Homeless World Cup i Paris). Jeg var sliten og meget redusert etter en lang og lat tur til Kreta, så å skulle hoppe rett i det med tanke på trening var ikke bare bare. Kondisen taper seg fort om man ikke får opprettholdt den, det kan jeg skrive under på.

Men takket være mitt pågangsmot og min viljestyrke fikk jeg endelig lønn for strevet. Fra jeg var liten (4-5 år gammel) har jeg elsket å spille fotball. Det pleide å være det eneste jeg brydde meg om, og jeg hadde en gang et mål om å spille på høyere nivå. Det gikk dessverre ikke slik på grunn av psykdom og elendige føtter som måtte opereres.

Jeg fikk sjansen igjen nå, men på et litt annet plan. Men det spiller ingen rolle for meg, jeg får alikevel oppfylt drømmen om å representere landet mitt, og spille med det NORSKE flagget på brystet. DET ER DIGG DET!

Tenk så lenge jeg har drømt om denne realiseringen og håpet på at jeg ved en eller annen anledning fikk bære en landslagsdrakt, med mitt navn og nummer på. Ord strekker ikke til for å beskrive denne gledelige følelsen jeg nå kjenner på. Jeg gleder meg vilt!



I skrivende stund er jeg og http://littlebig.blogg.no på IKS-sommerleir for 3.år på rad og jeg stortrives. Føler at jeg lærer mer og mer om meg selv for hver time som går. Man blir liksom aldri helt utlært, og det man trodde at en visste om seg selv, kan gjerne slå den andre veien, eller dukke opp i mye større grad. Graden av bevisstgjøring er enorm her på sommerleir med iks. Jeg har allerede bestemt meg (som årene før) at jeg skal bli med på leir til neste år også. Håper det er flere av dere som leser dette som er interessert i sommerleiren og at dere tar det steget og melder dere på. Det er IKKE skummelt, og hvis det er noen spørsmål om iks eller sommerleiren er det bare å skrive en mail til meg marilyn0103@live.no så skal jeg svare så godt jeg kan. Jeg anbefaler iks sommerleir på det varmeste, bare så det er sagt!!

Det har vært en lang og innholdsrik dag her på Haugetun folkehøyskole utenfor Fredrikstad, så nå venter det en kald dyne og en myk seng på meg.

Overeksponeringsterapi er tingen.



Jeg har tidligere skrevet en god del om at jeg har slitt med å åpne meg for andre mennesker, især det å vise følelser. Spesielt gjelder det folk jeg ikke har følt meg trygg på. Det skal veldig mye til før jeg klarer å felle tårer, fordi jeg er redd for at jeg aldri skal klare å stoppe å gråte og fordi jeg er redd for å bli sett ned på.

I løpet av den tiden jeg gikk hos den tidligere psykologen på Nidaros DPS  - populært kalt Gjøken (April - August 2009), viste jeg sjelden eller aldri følelser. Jeg var i fysisk ustand til å felle tårer, selv om jeg innerst inne var emosjonelt ødelagt. Jeg var livredd for at hun skulle dømme meg eller synes jeg var et sippetryne. Mine problemer (i følge min mening den gangen), var på langt nær ikke så alvorlig at jeg hadde behov for terapi. Hvem som helst annen person med psykiske problemer fortjente å gå foran i rekken. Jeg skulle klare meg selv, trodde jeg.

Det jeg var redd for var å få beskjed om å "Ta deg sammen. Det er bare å skjerpe seg! Dine problemer er ikke store nok." Hadde det vært så enkelt, ville vi ikke hatt bruk for psykisk helsevern. Selv om fornuften min stadig vekk minte meg på at kroppen min var sliten og hadde behov for hjelp, klarte jeg ikke å ta til fatningen at å si til meg selv at å vise følelser var helt OK. Å vise følelser er en helt naturlig ting. Det er det som skiller oss mennesker fra dyrene - vi har følelser som vi kan handle på, og vise andre. Vi har en formening om hva som er rett eller galt. Etikk og moral. Tårer eksisterte ikke i mitt vokabulær i samvær med andre mennesker. Det var ekstremt tabubelagt. Aldri i verden om jeg skulle vise at jeg var svak. Tårer var for meg synonymt med svakhet og hjelpesløshet, men her er det viktig å understreke at det kun angikk meg. Hvis andre gråt kunne jeg kjenne at jeg ble misunnelig. Den eneste personen som fikk lov til å se meg gråte, var mitt eget speilbilde.

For meg var det forbudt å vise at jeg var sårbar, og jeg misunnte alle som var i stand til å felle tårer foran andre i full fortrolighet om at det var trygt og akseptabelt. Jeg var iskald. Jeg gråt i skjul for meg selv, alene på rommet mitt bak låste dører og en avskrudd mobiltelefon. Ikke snakk om at noen skulle få se hvem jeg var bak mitt skalkeskjul. Masken jeg bar på ble omsider temmelig utslitt, og begret rant bokstavelig talt over da  jeg kom i behandling på Stjørdal RKSF hos en fantastisk psykolog som jeg savner sårt.



Med tiden har jeg erfart at det jeg frykter aller mest og unnviker oftest, har vist seg å ikke være så ille alikevel. Jeg har tatt store steg det siste året og vokst på de erfaringene jeg har gjort meg. Som i det forrige innlegget, fortalte jeg om at jeg hadde gått til legen med et svært så ubehagelig og flaut problem. Med en god dose innvendig terping og mentale forberedelser, krysset jeg linjen og trosset det jeg hadde sett for meg var det verste som jeg kunne oppleve. Jeg er helt utslitt av å lide i stillhet. Jeg har lært at jeg kommer ikke lengre ved å la være å be om hjelp når jeg trenger det. En annen viktig ting jeg også vil nevne, som kanskje var mitt aller største problem, var å våge å møte opp til eksamen. Jeg trosset eksamensangsten og gjennomførte det som jeg på forhånd trodde var umulig. Jeg opplever oftere nå enn før at jeg mestrer livet. Jeg kan ramse opp flere eksempler på at jeg har presset meg selv og trosset det som har vært vanskelig. For å nevne noe har jeg snakket mer åpent om min seksuelle legning og mine tanker angående mitt liv som seksuelt mislykket. Jeg kom ut av skapet i fjor sommer, og har begynt å spille fotball igjen. Jeg mestrer de vanskelige følelsene og takler de på en helt annen måte enn jeg gjorde for en knapp tid siden. Bulimien tar gradvis mindre plass i livet mitt og på den måten får jeg bedre plass til ting som gjør meg godt.

Jeg har kanskje ikke fortalt så alt for mye om min familie på bloggen, og det er av god grunn. Jeg ønsker å skåne de. Familien min har lidd nok på grunn av min sykdom, og det siste jeg ønsker er at de skal lide mer.

Min familie snakker ikke så åpent om psykiske problemer, og jeg har egentlig aldri hatt noe særlig åpent forhold til mine foreldre. Jeg har lidd mange år i stillhet, og de har levd i total uvitenhet om at deres kjære datter hadde det vondt. Skammen av å slite psykisk kan bare ikke måles på en skala. Den dårlige sammvittigheten av at min sykdom også fører til at de har det vondt, er ubeskrivelig. Jeg påfører ikke bare smerten på meg selv, men også de som er glade i meg og står meg nær.

Jeg har hatt besøk av foreldrene mine i helgen, og for første gang i hele mitt liv har jeg klart å felle tårer foran de, og fortalt litt om hvordan jeg har det. Jeg kan ikke si at jeg gikk så veldig detaljert inn i mine problemer, men hovedsaken er at jeg kjente et behov for å gråte, og jeg tviholdt ikke på maska slik jeg har gjort i alle de år. Jeg lot tårene komme. Jeg skammet meg,  og jeg klarte å sette ord på det. Jeg fortalte de at jeg har en elendig dårlig samvittighet og at jeg skammer meg på grunn av alt det jeg gjør, eller rettere sagt - det som sykdommen får meg til å gjøre. Jeg tror sist gang jeg gråt foran foreldrene mine, måtte ha vært da jeg var barn og falt av sykkelen. Jeg fikk alltid fysisk trøst og slikt hvis jeg datt og slo meg, og det er jo en selvfølge at man trøster barnet sitt når det har slått seg. For meg var det mer akseptabelt å ha fysiske smerter, enn å lide mentalt. Jeg brøt den barrieren i dag og det skal jeg ærlig innrømme at det er jeg JÆVLIG stolt over! Det får meg til å innse at jeg faktisk beveger meg i riktig retning, selv om jeg til tider har følt det motsatte.

Jeg vokser enormt på slike erfaringer, og kanskje det vil gjøre det lettere i framtiden å være ærlig ovenfor mine nærmeste om hvordan jeg har det innvendig. Jeg er veldig glad i foreldrene mine, og jeg vet at de er glade i meg.

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til å reise vekk, det har tatt hardt på meg måten jeg har presset meg selv på den siste tiden. Men som sagt, det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere. Det er harde fakta. På innsiden er jeg pill råtten, av og til kan jeg også være iskald på utsiden, men det er fordi jeg ønsker å skåne meg selv. Vondt skal heldigvis vondt fordrive.



Jeg var hos legen i går, og jeg hadde gått og kviet meg både vel og lenge. Vurdert og tenkt fram og tilbake om jeg skulle dra eller ei. Hva var det verste som kunne skje? Jeg forberedet meg mentalt på forhånd og så for meg det verste. Jeg føler at jeg gjennom årene som syk, har blitt herdet for alt som blir oppfattet som ekkelt og vemmelig, som f.eks. oppkast, diaré av avføringspiller, spy igjennom nesa and the list goes on. Dette var mildt sagt intet unntak.

Jeg er veldig ofte forstoppet, og det kommer av den enkle grunn at jeg ikke er særlig flink til å spise. Når jeg en sjelden gang beholder noe, så er det som regel feil type mat som ikke gjør fordøyelsen noe bedre. Kombinerer man dette med regelmessig bruk (les: misbruk) av avføringspiller, sier det seg selv at resultatet blir et relativt herpa fordøyelsessystem.

Som jeg sa til legen i går: nå har jeg sagt A, så da må jeg si B.

Jeg må ærlig innrømme at hadde dette skjedd for, ja la oss si 3-4 år siden, ville jeg aldri i verden bestilt meg legetime. Men jeg dro, og jeg satte meg ned på venterommet i god tid før timen. Det var kanskje ikke så rart at folk ga meg litt snåle blikk, for jeg klarte ikke akkurat å sitte stille. Føttene ristet og jeg så på klokka hvert bidige minutt, uten at det førte til at tiden gikk noe fortere. Legen var litt forsinket og det gjorde ikke saken bedre for min del. Jeg visste hva som ventet meg, og satt med groteske bilder oppi hodet. Stakkars lege... dette kan da umulig være bra..? Jeg sa til meg selv flere ganger, at legen har sikkert sett dette mange ganger før, og det er ikke noe nytt.

Til tross for at jeg gjentok denne mantraen for meg selv i noe som føltes ut som en evighet, ble jeg ikke kvitt uroen. Føttene dirret og hendene mine ble både klam og svett. Når som helst nå...

Med store vanskeligheter med  å forklare meg, og ikke minst komme fram til hva som var problemet, kom jeg omsider i mål. Det skulle ta en enorm porsjon mot, svette og ikke minst en god dose skam fra en annen verden før jeg kom så langt. Uten å gå så mye i detalj, kan jeg si at jeg måtte kle av meg nedentil, hoppe opp i en gynekologstol og brette ut sakene. Omsider fikk jeg en finger i rompa og beskjed om å drikke Dulphalac, samt smøre kortisonkrem på en viss plass og i tillegg sørge for å ikke bli forstoppet. Mange beskjeder på én og samme gang. Det ble litt i overkant for mye for en skamfull, nervøs og rastløs meg. Sist gang noen så oppi rompa mi, eller puttet noe som helst oppi der, var da foreldrene mine skiftet bleie på meg som liten eller gav meg stikkpiller.

Kanskje ikke den gynekologiske undersøkelsen (som jeg forresten ikke har tatt enda), ikke blir så ille alikevel?

Føler jeg blir mer og mer herdet for hver dag som går, kanskje mitt neste steg blir å danse naken i regnet, på en offentlig plass? Nei, tror det holder med at legen og en eventuell kjæreste får se rompa mi.

So listen up kids, bulimia is bad!

"Lurer på hvor mye jeg veier nå?!"

"Nei, ikke spis mer nå, du har spist nok!"

Vekten har stått på stedet hvil lenge nå, og det er like før det klikker for meg.

Sommeren er rett rundt hjørnet, og tanken på å skulle kle av seg får meg til å grøsse.

Ikke faen om jeg skal vise meg sånn som jeg nå ser ut.

Det stresser meg mer enn nødvendig. Men sånn er det bare.

Jeg klarer ikke å bli frisk, hvis jeg skal fortsette denne evige slosskampen mot vekta.

Det går bare ikke.

Hva faen skal jeg gjøre?!

På en måte vil jeg tilbake til der jeg var, men samtidig ikke..

Hvorfor skal det være så innmari vanskelig?!

Ikke er jeg så syk at jeg nekter å innrømme det, ei heller er jeg frisk nok til å fungere.

Jeg kan virkelig ikke fordra å befinne meg på dette "mellomstadiet"..

Neste uke har jeg møte med NAV, så da får vi se om jeg fortsetter å motta AAP eller ikke.

Jeg sliter hvis jeg mister pengene, mildt sagt.

Da bryter helvete løs.

Hjelp..

Litt morsomt når man har lite å gjøre.

• kjersti fysioterapeut rksf - Fysioterapeutene på RKSF er helt fantastiske!

• mywaytowhat blogg - Ei jeg kjenner som blogget før..

• Alkohol og bipolar - Anbefales ikke..

• "pain is only temporary, pride is forever" - navnet på bloggen min jo! 

• alkoholisme og bipolar lidelse -høres ikke ut som en god kombinasjon..

• bipolar alkohol - kan umulig være bra sammen..

• bipolar lidelse alkohol - som allerede nevnt ovenfor.

• bipolar lidelse og akohol - bipolar lidelse har jeg god kjennskap til, men akohol er noe helt nytt for meg..

• bipolar lidelse og alkohol - hva har jeg sagt om denne kombinasjonen?

• bipolar lidelse og alkehol - alkehol har jeg aldri smakt,  er det godt?

• bipolar og alkehol - blir veldig nysgjerrig på denne alkeholen jeg nå altså...

• blogg dps aktiviteter- må bare understreke at blogging var ikke en av mine aktiviteter mens jeg var innlagt på dps, dessverre.

• blogg nidaros dps spiseforstyrrelser - der har jeg vært mange ganger..

• circadin alkohol - anbefales ikke.

• dps bipolar - kan være lurt å stikke innom dps hvis man er bipolar ja..

• sommerleir iks - anbefales på det sterkeste! Dette blir min tredje sommerleir :)

• eksamensstress - er noe av det verste som finnes!

• http://walkingonair.blogg.no - bingo, you found me!

• hvordan kommer jeg til remyrveien 37 på stjørdal - fra togstasjonen går du til bussholdeplassen like ved Narvesen, og setter deg på bussen som det står "Terassehusene", eller "Husebymarka" på. Eller hvis du er sprek, går du straka veien gjennom gågaten og forbi Matvraket take-away bilen.

• iks sommerleir - En god investering!

• kaos å komme ut av spiseproblemer - ja..det høres veldig kjent ut..

• min vei ut av spiseforstyrrelsen blogspot - jeg håper alle som sliter kommer seg ut av dette helvettet med livet i behold.

• pride is forever pain is - ...ja...hva er pain?

• privatist for å komme inn profesjon psykologi - jeg beundrer de som er strukturert nok til å ta fag som privatist.

• religion eksamen videregående - glad jeg er ferdig med den!

• samtale dps - pleier å ha samtaler når jeg er på dps ja..

• skal legges inn på rksf -  ønsker deg masse lykke til!

• ugressluking- ikke min yndlingsaktivitet akkurat..