Likevel hender det fra tid til annen at jeg faktisk får nytte av den informasjonen jeg har tilegnet meg gjennom mitt 21 år lange liv. Det vil si; samtalen tar en slik vending at jeg lett og lekent kan smette inn et mini-foredrag om alt det jeg vet om et bestemt emne. Noen vil kalle det skryting. Jeg kaller det folkeopplysning.

Senest i dag havnet jeg i en slik situasjon. Noe som for øvrig skjer svært ofte. Skremmende ofte, i grunn.

Settingen er denne:

Et pauserom. Tre av veggene er malt i en dus rosa farge. Den fjerde veggen er dekket av en blomstermønstret tapet, også i dus rosa. Midt på gulvet står et ovalt spisebord, omringet av seks stoler. På bordet står det en fruktkurv fylt av epler, bananer, nektariner og plommer, samt en enslig appelsin.

To kollegaer sitter ved bordet og drikker kaffe. Christine kommer inn i rommet.

Christine: Vi er nødt til å bestille inn mer Betongtett, vi er helt tom for det! Sette opp ny strekkodelapp må vi også, prisen var feil på den forrige. Og dessuten bør ikke eplene ligge sammen med den andre frukten.

Kollega 1: Hva? Hvorfor ikke?

Christine: Fordi epler produserer en modningsgass som heter etan, som gjør at all annen frukt som ligger sammen med dem modnes mye fortere enn de naturlig sett ville gjort, og dermed vil de også råtne fortere, det er jo en grunn til at frukten vår alltid er råtten etter knappe tre dager, dessuten gjorde vi et forsøk en gang i biologitimen, der vi sådde to plantefrø i hver sin sylinder, og i den ene la vi et halvt eple, og da vi sjekket på dem etter to-tre uker hadde planten som hadde et eple sammen med seg vokst mye mer enn den som ikke hadde eple.

Kollega 1:...Ja okei.

Christine: This shit I know.

 Fruktverdenens dødsengel, so to speak

En annen gang avbrøt jeg en venninnes nokså irriterte monolog om vaktmesteren i borettslaget hennes for å informere om at "JODA, det er fullt mulig å beise trykkimpregnert treverk! Man må bare la det ligge å tørke i helst et år, men minst tre måneder". Blikket hun sendte meg signaliserte at det kanskje ikke var akkurat dèt som var det springende punktet i historien hennes.

Det kan synes merkelig at jeg, som har mye kunnskap om uviktige ting (og lite kunnskap om viktige ting), har valgt en vordende karriere som jurist. Jeg er i grunn overrasket selv over dette utfallet. Det er vel heller lite sannsynlig at en dommer vil bli videre imponert over innspill som "Vet du forresten kor mange takes The Beatles brukte på å spille inn sangen Revolution? Tyve!". Info som jeg synes er nyttig å vite, men kanskje ikke har særlig stor innvirkning på sakens utfall. Et såkalt obiter dictum.

Dersom triviaen skulle ta helt overhånd, slik at sangtekster, filmsitater og populærvitenskap skyver ut alt av juridisk materiale fra hjernen min, er det alltids en mulighet å bli programleder i Kvitt eller Dobbelt, eller et av disse hjernedøde quizprogrammene som går på TV2 og TVNorge på dagtid.

Eller en ninja.

Jeg vil bo i Sverige.

Ikke bare fordi de har falukorv, polarbrød og verdens beste gräddost. Selv om det utvilsomt hjelper på. Ikke bare fordi de har Gevalia-kaffe med Daimbiter i, og Kopparbergs päroncider, og mange flere Fanta-smaker enn det finnes i Norge. Ikke bare fordi de har et badeland i omtrent hver eneste by, og togbane som går (nesten) over hele landet.

Nei, grunnen til at jeg vil bo i Sverige, er det fantastiske språket. Ettersom jeg er vokst opp en knapp halvtimes kjøretur fra svenskegrensen, det vil si Narvik, har jeg allerede et par svenske ord i vokabularet. Morsan og farsan er klassiske eksempler, og å få høre at man er "helt tokig" er vanlig kost i malmbyen. Med to sett besteforeldre som ferierte i Sverige hvert eneste år, ble jeg og mine søskenbarn i tillegg fostret opp på svenske barnefilmer som "Det susar i säven" og "Pelle Svanslös". Noe som igjen har ført til at jeg vil klassifisere meg selv som nogenlunde dyktig i "at tala svenska". 

Min nyeste obsession når det kommer til tv-programmer er TV4-programmet Parlamentet. Det kan beskrives som den svenske versjonen av Løvebakken (eller at Løvebakken er den norske versjonen av Parlamentet?), bare sju tusen ganger bedre. Konseptet er nogenlunde likt: et rødt parti og et blått parti med to komikere på hvert lag som leker politikere. Og det er hysterisk morsomt. Riktignok er det veldig mange referanser til hendelser i svensk politikk, men morsomt blir det likevel. Robert Gustafsson, som mange vil kjenne igjen som Bertil fra Påske-nøttene på tv2, er en av de rundt 20 faste "politikerne", og de som så på Skavlan forrige fredag vil kanskje dra kjensel på Henrik Schyffert, som var gjest i nevnte program (og er smokin' HOT!).

Youtube it. Du vil ikke angre. 

Min store favoritt er likevel Johan Glans. Han beskriver seg selv, på TV4's nettsider, slik:

Namn: Johan Glans
Parti: Rött
Familjesituation: Desperat singel. Jag har sänkt mina krav på kvinnor på sistone, nu skulle jag vara tacksam om jag hittar någon som kan förstå svenska och har sina egna tänder.
Utbildning: 9-årig grundskola, samt kompletterande studier i maskinskrivning och scientologi.
Politisk förebild: Per Nuder. Jag har en bild av honom på mitt nattduksbord.
Brinner för i jobbet: Det daltas för mycket med brottsoffer. Dessutom är vi politiker skrämmande underbetalda, det måste finnas pengar att hämta från vården exempelvis.
Brinner för privat: Jag tycker om att väva.
Det visste ni inte om mig: Jag är svensk mästare i torrsim, min bästa sträcka är 400 meter fjäril på grus. Dessutom är jag född med bara ett vänsterknä.
Värsta motståndare: Henrik Schyffert. Varje gång jag ser honom tänker jag på hans nakna stjärt, och det distraherar mig.

Han er dritkul. Og har den beste dialekten noensinne: Skånedialekt. Jeg vil beskrive den som dansk-aktig svensk med innslag av bergenser. De ruller tross alt på r-ene. Og litt Sogndal-aktig, kanskje, for det er veldig mye "åo"-lyder. "Skåone". ....jeg skal slutte nå.  

Og et lite besøk på Mira Jakobsens blogg (http://mirajakobsen.devote.se/) lærte meg at verdens beste bakverk; kanelbollen, ble oppfunnet i Sverige. Hvis ikke det beviser at Sverige er verdens beste land, så vet ikke jeg.

Helgas nedtur: Kjæresten dro hjem i dag.

Så nå sitter jeg her, helt mutters alene på den 20 kvm store hybelen min, med to flasker Cola som ikke kommer til å bli drukket fordi jeg ikke liker Cola, og ser på reprisen av 4-stjerners middag på TV-Norge. Og burde kanskje egentlig ha lest et par forvaltningsretts-dommer. Men i stedet for tenkte jeg å skrive et fint, lite innlegg om ting som irriterer meg. Konstruktiv bruk av en søndags ettermiddag? Klart det er. 

De nye reklamene til OneCall irriterer meg. Det skulle vært utlyst skuddpremie på den forskrudde personen som kom opp med idéen til å begynne med. Hver gang jeg hører "Svarmænåplis?", får jeg en mystisk trang til å legge armen min i en skrustikke og vri rundt. Da hadde jeg hvertfall fått tankene over på noe annet. 

Seminarledere som er dialektschizofrene irriterer meg. Når vedkommende skifter vekselvis mellom bred nord-norsk dialekt, søring-dialekt à la Bærum og Stjørdals-trøndersk i løpet av et par setninger, begynner det å bli litt merkelig. Når han i tillegg modererer dialekten sin etter hvilken dialekt personen han snakker med har, begynner det å gnage litt i lillehjernen. Jeg har enda ikke greid å finne ut om han gjør det med vilje eller ikke.

Tonedøve X-faktor-dommere irriterer meg. Og nei, jeg ser ikke på X-faktor. (Kors på halsen!)

At ølsalget stenger klokken 18 på hverdager og klokken 16 på lørdager i Tromsø by irriterer meg. Kommunen iverksatte innskrenkede salgstider fordi innbyggerne (etter deres syn) konsumerte for mye øl, men har derimot virket noe imot sin hensikt, i og med at spritsalget skjøt i været i stedet for. Snakk om å skyte seg selv i foten, Hausberg.

Ny rød-grønn regjering irriterer meg. Sørg nå for å få oppfylt noen av disse valgløftene deres da, Jens! Og ikke inngå flere avtaler med den godeste herr Røkke, siden dere tydeligvis er helt inkompetente på avtalerettens område. Geez.

Mensen irriterer meg. Det er no' dritt å være jente. 

Noe som derimot ikke irriterer meg, er Laban. Laban er en japansk spisshund, og familiens nyeste medlem. Han er min bestefars hund, noe som antakelig gjør ham til min...onkel, eller noe. Ikke bare blir han glad når det kommer folk på besøk til bestefar, han er den første hunden jeg har møtt som danser i møte med mennesker. Seriøst, rumpa hans lever sitt eget liv, så glad blir han. Kuleste hunden i verden. Jeg vurderer meget sterkt å stjele ham med meg opp til Tromsø for å holde meg med selskap når kjæresten ikke er her.

Bilde: Selinacat @ Deviantart

Ai ai ai.

De fleste kan vel se for seg hvordan det føles å bli overkjørt av en truck. I mitt tilfelle føles det akkurat sånn ut for øyeblikket, i tillegg til at trucken har rygget tilbake igjen, og hoppet oppå meg. I den grad en truck kan hoppe.

Jeg har, som nevnt utallige ganger tidligere, vært fadder for disse søte, små førsteavdelingsstudentene, og i går holdt vi det avsluttende arrangementet i fadderperioden: Fadderturen 2009. Circa 70 fadderbarn og faddere (hvorav jeg var eneste kvinnelige fadder - hurra!) satte kursen for et grendehus på Brensholmen utenfor Tromsø. Jusstudenter er som kjent ingen pingler, og inntak av alkoholholdige substanser startet allerede på bussen. Klokken var da 15:00 på lørdags ettermiddag, og man kan jo allerede på dette tidspunktet ane hvilken retning dette ville ta. 

En time senere befant vi oss på Brensholmen grendehus, og det tok knapt et kvarter før musikken var på full guffe, og to stykker var i gang med den festlige drikkeleken "Beer-pong". (Jeg orker ikke forklare - google it!). En av mine med-faddere var rimelig marinert innen klokken 16. Samme person konstaterte for øvrig senere på kvelden at jeg var en "gjennomført god person" fordi jeg "smiler hele tiden"! Takk, takk og hellvettes takk, det varmer mitt hjerte.

Som seg hør og bør når man er på hyttetur, hadde vi med ved i massevis, og fyrte opp bål i fjæra med mulighet for grilling. Et av mine fadderbarn uttalte klokken kvart over fire at "grilling nå? Var ikke det litt tidlig?", noe jeg fant en tanke ironisk i og med at han hadde pilset siden frokost. Grilling ble det imidlertid nok av utover kvelden, og et av fadderbarna kom med kveldens mest episke uttalelse. Jeg siterer: "Det står ingen steder i samboerkontrakten min at det ikke er lov til å vifte med pølsa si!", hvorpå han vifter rundt med ei grillpølse på en pinne.

Drikkeleken "Jeg har aldri" ble gjennomført, der jeg fikk vite en del om mine venner og bekjente som jeg kanskje ikke hadde trengt å vite om. Det ble heftige politiske diskusjoner rundt bålet, noe som etterhvert førte til at det ble TO bål - et rødt og et blått. En person kastet av seg det meste av klær og hoppa uti for å bade, og det ryktes at minst to stykker - begge av det maskuline kjønn - har løpt nakne rundt med stearinlys trødd inn der solen sjelden skinner. Jeg kan - heldigvis - ikke bekrefte det siste. Takk Gud for det. 

Og i dag morges våknet jeg med smerter i muskler som jeg ikke ante at jeg hadde. Et resultat av en natt på et grendehusgulv. En svingete, humpete og generelt dårlig hjemvei hjalp ikke akkurat på den gryende kvalmen heller. Statusrapporten i skrivende stund er derimot ganske så bra, her jeg sitter med reparerings-iste og reparerings-lasagne. Forvaltningsrettslesingen tror jeg imidlertid at jeg utsetter til i morgen.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. 

Bilde: ssilence @ Deviantart

Da var det endelig blitt september. Været blir dårligere, det blir bekkmørkt ute på kveldene og - ikke minst - det blir kaldere i lufta. Det er høst. Jeg liker høsten. Bladene blir gule og røde, og det er perfekt å sitte inne med en kopp kakao, et pledd og en film mens det blåser ute i høstmørket. Mm-mm-MM. En armkrok hadde heller ikke vært å forakte. 

Bilde: Yen @ Flickr

September betyr at det ikke er lenge til Guitar Hero 5 og The Beatles: Rock Band kommer ut. Det betyr at det bare er knappe to uker til Beatles-CD-boksen min ligger i postkassen. Det betyr at det bare er i underkant av tre måneder til jeg har bursdag. Det betyr at det bare er tre måneder til det er 1. desember, og dermed nesten jul. Det betyr at jeg er tilbake på skolebenken med et tonn bøker å lese, men at det fortsatt er åtte måneder til jeg har eksamen. Det betyr at det er tid for regn og vind og herlige høststormer. Det betyr at "Jenta som lekte med ilden" kommer på kino snart. Det betyr at jeg snart kommer til å få bruk for fleecegensern jeg kjøpte i går. Det betyr at jeg ikke kommer til å tørre å gå ut på kveldene fordi jeg må gå forbi kirkegården i mørket. Det betyr at jeg ikke kan se skrekkfilmer før jeg skal legge meg, fordi jeg kommer til å bli livredd og ingen er her for å holde rundt meg og beskytte meg. Det betyr at det er mindre enn en uke til jeg er hjemme i mammas armer som knuseklemmer meg, og jeg får hilse på fars hundevalp som bare er ni uker gammel og ser ut som en liten isbjørn, og er sammen med verdens beste venner som kan gjøre selv den mørkeste dag lys og glad, og kysser kjæresten min som jeg savner så mye at det gjør vondt, selv om jeg så ham senest i går da jeg noe motvillig sendte ham på bussen hjem. 

Verdens beste lillesøster har forresten bursdag i dag! Gratulerer så mye med 18-årsdagen Ingrid! Jeg kan huske det som om det var i går at du stabbet rundt på gulvet etter barnevogna som jeg så hensynsløst hadde tatt fra deg. Eller at jeg holdt på å rygge over deg med trehjulssykkelen. Det var en fin tid. De siste årene har rollene snudd seg, slik at det er du som "låner" DVD'ene mine, og kjører over meg med sykkelen. Jeg kan ikke akkurat si at jeg liker denne utviklingen, men jeg er fortsatt veldig, veldig glad i deg ♥

Og jeg forventer meg kake når jeg kommer hjem til helga.

Det er mindre enn en uke til Debutuka også. Det er en gledelig nyhet. Debutuka - som faktisk varer i to uker - er den tiden i året da Tromsø by settes på hodet av festkåte studenter, gamle som nye. Hovedpoenget med hele setup'en er i bunn og grunn å få førsteårsstudentene kjent i Tromsø og kjent med hverandre. Men det hindrer jo selvfølgelig ikke andre-, tredje-, fjerde- og femteårsstudentene i å hive seg med på lasset. Moro skal det nok bli uansett. Jeg skal, som sikkert nevnt tidligere, være fadder for førstisene på studiet "rettsvitenskap", så de som er i Tromsø de to neste ukene kan se etter en rødhåret jente med briller, t-skjorte med bilde av Norges Lover på, og 10-15 andre personer på slep. 

Jeg slet litt med å få sove, natt til i dag. Av en eller annen grunn satte små fragmenter av theme-sangen til Tiny Toon Adventures seg på repeat i hodet mitt, uten noen form for sammenheng eller fullstendige tekstlinjer. Jeg kom heller ikke på hva den rosa kaninen het på engelsk (den het Siri på norsk), og ikke hva den blå kaninen het på norsk (Buster på engelsk). På toppen av dette usaklige sammensuriet begynte bilder av zombieansikter å dukke opp på netthinnen, og da har man det gående.

Etter hvert begynte jeg å tenke over hvilke tegnefilmer jeg pleide å se på da jeg var mindre. Jeg vokste opp på 90-tallet, og har dermed fått min dose av både 80- og 90-tallsserier. De beste var selvsagt fra 80-tallet.Det første som slo meg var "Dæven, jeg begynner å bli gammel". Det neste var "Saaavn". Det tredje var "Tro om disse seriene finnes på torrents lovlige betalingssider?" Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Barne-TV var så mye bedre før.

Tiny Toon Adventures

 Pinky and the Brain

Animaniacs

Biker Mice From Mars

Garfield and Friends

Mamma har bursdag i dag - gratulerer med dagen mamma! 

Selv om vi ryker i tottene på hverandre titt og ofte, så er vi jo egentlig ganske glade i hverandre. Innerst inne.

Det er - nesten uten unntak - alltid varmt når mamma har bursdag. Og dagen i dag er intet unntak, nei. Etter temperaturen på mitt rom å dømme, er det minst 25°C ute, og det er varmt til Nord-Norge å være! Den globale oppvarmingen går fort i nord, skjønner jeg. Narvik var varmest i landet på....mandag?, tror jeg, og graderstokken har knapt vært under 20°C (selv på natten!) i løpet av de siste to ukene. Sorry Al Gore, men nå står ikke verden til påske. Til alt overmål har Norge med stor N, dvs. Oslo og omegn, hatt bare regn og drittvær mens vi har hatt reneste Syden her oppe. Kan det virkelig bli bedre? Neppe.

Jeg sitter derimot inne med gardinene trukket for og vinduene åpne. Ærlig talt, jeg er ikke designet for varme. Jeg blir slått rett ut, og vandrer rundt som en zombie. Ikke et pent syn. På toppen av det hele balanserer en fantastisk oppfinnelse kalt pollenallergi (gresspollen, for å være helt nøyaktig), som gjør meg nedsyltet som en sylteagurk. Herlig, hva? Det er nesten så jeg ikke kan vente til høsten setter inn. Høststorm + varm kakao + pledd + film + armkrok = mmmmm...

I neste uke blir det flyttesjau. Da skal jeg flytte for tredje gang på et år (forhåpentligvis blir det lenge til neste gang), og jeg har glemt å sjekke om jeg har internett på nyhybelen. Yikes. Kanskje jeg burde bestille meg en sånn mobilt-bredbånd-sak for å være på den sikre siden. Behovet for internett er godt forankret i min behovspyramide, for å si det sånn. Men den tid, den sorg. Nå skal jeg ut og steke meg litt i sola, før det blir bursdagsmiddag (og kanskje litt kake♥?) på denne bonjævelen. 

Og forhåpentligvis klarer han der andre bonjævelen å knø seg hit også. Det er tross alt to dager siden jeg kysset ham sist. 

Til dere der ute som trodde at jeg endelig hadde sluttet med dette bloggtullet mitt; jeg må bare skuffe dere. Jeg har dessverre ikke sluttet, bare tatt en veldig lang pause. Til dere som hadde håpet at jeg ikke hadde sluttet; ta en prat med en psykiater. Dere kan umulig ha alt på stell i de søte små hodene deres. 

Mye rart, morsomt og koselig har skjedd i livet mitt de siste ukene, men siden jeg ikke er en "hva-jeg-har-gjort-det-siste-kvarteret-siden-siste-innlegg"-blogger, kommer jeg ikke til å fortelle noe av det. Mwahaha. Nå kan du lure nå. Noe jeg derimot vil reflektere over, er matvaner hos aleneboere. Jeg skal ikke legge skjul på at matvanene mine har endret seg en smule siden jeg flyttet hjemmefra. Det kan gå en hel uke uten at jeg gidder å lage meg middag for eksempel. (Ærlig talt mamma, dette kan umulig komme som noe sjokk!). Eller så får jeg totalt oppheng på en spesiell matvare, og spiser ikke annet enn fruktcoctail på boks i en måned. Det har hendt. Seriøst.

Man blir gjerne veldig kreativ når man skal lage mat når man bor alene. Når man ikke har melk, for eksempel, og ikke gidder å dra og handle, så erstatter man det bare med vann. Noe jeg gjorde ned Toro's Bretagne Kyllingsaus. Det anbefales ikke, for the record. Med mindre man liker veldig utvannet gørr som smaker bedervet tomatsuppe. Eller når man er tom for hvetemel, og fyrer opp havregryn i blenderen i stedet for. Funker fett, null tull.

Mentaliteten "Når X er godt, og Y er godt, da må X + Y også være godt!" kan føre til fantastiske overraskelser på kjøkkenet. Kombinasjonen gulost og Nugatti Crisp på brødskiva er (faktisk!) utrolig godt, og laksewok med Tikka Masala-saus er også en overraskende god blanding. Den overnevnte teorien holder dessverre ikke alltid mål. Ei smørje bestående av issalat, jasminris, ketsjup og Thousand Island-dressing er noe av det ekleste jeg har opplevd på nært hold. I alle fall på landjorda. Jeg og pappa diskuterte forskjellige tvilsomme kombinasjoner over kaffebordet tidligere i dag. Vaniljeis med torskerogn ble foreslått, og tanken på bernaise-saus og jordbær ga meg kraftige frysninger oppover ryggen. Et sted må grensen gå.

Etter to måneder i sus og dus med mat servert på bordet hver dag, er det snart tilbake til hverdagens harde realitet i Nordens Paris. Jeg ser for meg en frisk start med mye frukt og grønt, og fisk minst to ganger i uka, før det sakte men sikkert glir over til to pakker nudler for dag, med jevnlige innslag av -OH-grupper. Hva kan jeg si? Jeg er et rutinemenneske.

Da har man endelig fått sett den akk-så-etterlengtede Harry Potter and the Half-Blood Prince. Eller HBP, som den kalles i våre kretser. (Min krets - som består av én person. Meg selv). Min oppriktige mening om filmen er stikk i strid med alle andres, tydeligvis. Jeg synes at den var bra. Alle andre synes at den var dårlig. Greit nok, hvis man skal stille opp filmen ved siden av boka, så blir man klart skuffet. Mye er kuttet bort, og noe er rett og slett totalt forandret. Men jeg har sluttet å sammenligne bøkene og filmene så veldig, ettersom jeg vet at jeg vil bli skuffet dersom jeg gjør det.

Så, når man ser på filmen isolert sett, så er den faktisk veldig bra. Jeg liker David Yates' stil, og synes at filmen er veldig pen, cinematisk og visuelt sett. Skuespillerne gjør en bedre jobb enn tidligere, der samspillet mellom Rupert Grint (Ron) og Emma Watson (Hermione) er spesielt underholdende. Historien gjør selvfølgelig enkelte hopp, og skipper flere (etter mitt syn, viktige) utbroderinger og plot points som er med i boka, men greier likevel å holde seg oppe. Mest på grunn av gode replikker og herlig skuespill. Kommer til å havne i DVD-samlinga mi, og blir garantert sett flere ganger!

Og Draco Malfoy har seriøst aldri vært så hot før. Bare se på ham!

Ja, jeg fangirl-er. Jeg måtte bare få det ut.

Her om dagen var jeg på en fest. På den festen traff jeg en kul musiker-dude, som tilfeldigvis spiller i band med en som studerer juss sammen med meg. Mens vi står og snakker om løst og fast, legger han hodet litt på skakke og sier: "Jeg kommer bare til å slenge en påstand ut i luften, og så får du enten bekrefte eller avkrefte den, okei?" Jeg svarer at joda, bare fyr løs. Så sier han: "Jeg vedder på at du stemmer Høyre og liker å drikke vin". Jeg blir litt paff, før jeg ler og svarer at han har helt rett i den påstanden. Geez, er jeg så åpenbar? Og med det svaret hadde jeg tydeligvis bekreftet at jeg er en typisk jurist.

Riktignok er det antatt stereotypisk at jurister stemmer Høyre eller AP. En undersøkelse foretatt ved UiB styrker denne påstanden. Jurister tas også gjerne inn under betegnelsen "samfunnstopper", og en undersøkelse foretatt av SSB i 2000/2001 viser at Høyre fikk nesten dobbelt så stor oppslutning blant "eliten" som hos den generelle befolkningen. 

Nå skal det sies at jeg føler at dagens politikk er mer som en popularitetskonkurranse enn et ønske om å gjøre samfunnet bedre, men man må jo nesten ha en mening om hvem som er best skikket til å styre dette landet. Høyre ligger nok nærmest mitt syn her. AP har jeg gitt opp, hvertfall lokalpolitisk, etter de mange elleville krumspringene som lokalpolitikerne i Narvik kommune har foretatt seg.

Høyre vil ha bedre samferdsel, bygge ut og vedlikeholde veier og jernbane, og fokusere på klimaproblemene. Det er positivt at de vil forenkle lovverket slik at det skal bli lettere å sette seg inn i dette, men denne prosessen vil ta lang tid og kan være vanskelig gjennomførbar. Bra forslag, though. Lavere skatter og avgifter er forsåvidt ikke ille tenkt, og appellerer klart til folkets ønsker. Så lenge det ikke går ut over offentlige goder og eventuelle budsjetter, så er jeg med. Høyres skolepolitikk er jeg også soleklar tilhenger av. De vil fjerne statskirkeordningen (thankyouverymuch). Dessuten vil de fjerne TV-lisensen! Hva er det ikke å elske her?!

Jeg er derimot ikke naivt enig med alt Høyre står for. Jeg er mot EU - Høyre er for. Høyre vil legge ned fylkeskommunen - jeg mener at den bør bestå. Høyre vil overføre flere oppgaver til kommunen - jeg mener at Narvik kommune i alle fall ikke er skikket per dags dato til å utføre... noe som helst, egentlig. En kunnskapstest for å få norsk statsborgerskap er litt sært, og en anelse unødvendig. Det er tvilsomt at alle nordmenn ville bestått en slik test engang. Obligatorisk språktest er derimot en fin idé.

Jeg er heller ikke helt enig i at etikken skal styre forskningen. Høyre er mot forskning på befruktede egg på grunnlag av etiske prinsipper. Hvis vi tar spørsmålet ned på et annet nivå - hva er det som skiller mennesker fra dyr? Hva skiller menneske-zygoten fra en dyre-zygote? Jeg mener, for å komme videre i forskningen må man ta slike moralsk forkastelige valg. Man bør være såpass realistisk at man tar mennesket for det det faktisk er; et dyr. Forskning på mennesker gjør oss i stand til å forstå mer av menneskets natur og genetikk, og dersom det kan hjelpe oss til å kurere sykdommer, for eksempel, så hvorfor ikke? (Før jeg får noen hysteriske kommentarer, så gjelder dette først og fremst døde embryoer).

Et faremoment er også at Høyre, i en eventuell valgseiersammenheng, kan finne på å danne regjering med FrP. Og det, amigo, er en jævlig skummel tanke. Alle som har lest boka Monster av Knut Nærum skjønner at Siv Jensen ikke burde sitte i en regjering, og i alle fall ikke som statsminister! (Dette var en spøk, til alle dere tørrpinner/økonomer der ute).

Sånn. Nå har jeg lagt hodet mitt pent til på hoggstabben. Inntil jeg kommer med et nytt utspill (som etter all sannsynlighet vil handle om FrP og deres siste krummelurer), kan du lure på om det er en tilfeldighet eller ikke, at figuren på bildet ovenfor er blå. Tenk på den du.

- Hei!

- Trenger du hjelp?

- JAH! Det har vi! / Nei, beklager, det har vi dessverre ikke / Det må jeg spørre om, bare vent litt.... (Tho-or? Kor har vi [...])

- Her har vi det / Hmm, nei, vi er nok dessverre fri for det.

- Var det noe mer?

- Da ble det (insert x antall kroner) for det.

- Takk skal du ha! / Hvis du har chip, så setter du bare kortet inn her... (Venter 10 sekunder) Takk skal du ha!

- Ooog værsågod... 

- Vil du ha kvitteringa?

- Vil du ha en pose?

- Ha det bra!

Det går et par slike om dagen. (Bilde: Jotun)

Jeg bruker altså i underkant av 100 ord, pluss minus, i løpet av en enkelt kundesamtale. Og det blir jo gjerne noen kundesamtaler i løpet av 7 timer på jobb. La oss si at jeg gjentar de samme 100 ordene, pluss minus, 60 ganger i løpet av en dag. Etter å ha vært på jobb fem dager i uka i fem uker vil jeg ha gjentatt de samme 100 ordene, pluss minus, 10 500 ganger. Etter hvert går det på autopilot. For eksempel når jeg går på Ica etter jobb, og sier "...ooog VÆRsågod!" når jeg gir fra meg penger til den stakkars personen bak kassa, eller sier "Takk skal du ha!" når jeg har dratt kortet og kassa kommer ut, og personen bak kassa ser rart på meg og svarer "...eeeh....værsågod?".

Det er en refleks.

Jeg gremmes.

Jeg skulle bare bestille The Beatles in Stereo (16CD + DVD Remastered), men så endte jeg opp med dette: 

Jeg er avhengig.

.

.

Men jeg har i det minste god musikksmak.

Merkelig hendelse på jobb i dag. Jeg står alene i kassen, og det er ingen kunder i butikken. Da kommer det inn en fantastisk høy mann i bikerdress. Han ser ut som om himmelen har falt ned i hodet på ham, og kikker seg storøyd rundt. Etter en stund forviller han seg bort til kassen, og løfter opp en liten elg-figur. "Name?" spør han, på noe gebrokkent engelsk. Jeg svarer, en smule forvirret, "uuuh.....elk?". Han nikker anerkjennende, og virker fornøyd med svaret. "Auto?" spør han så, peker på elgen og gestikulerer vilt med armene. Etter å ha tenkt meg om noen sekunder, viser jeg ham disse fareskilt-klistremerkene. Du vet, de som campingvogn-entusiastene elsker å feste på vognene sine. Han står lenge og studerer klistremerket, før han sier "No smile?" og "tegner" et smil med fingeren på klistremerke-elgens ansikt. Jeg blir så forfjamset av denne noe uventede kommentaren at jeg begynner å le litt, før jeg svarer "No?". Mannen legger fra seg klistremerket, og går ut av butikken. Jeg står igjen, og skjønner ikke helt hva som nettopp skjedde.

Og takk til Tom-Gunnar, som kom med dagens kommentar da jeg valset rundt i butikken med favnen full av sommerfugl-håver for barn; "Skal du på "Håve"-festivalen?". It made my day.

Siden jeg i dag har vært 100 % uproduktiv og bare spist rosa nektariner, sunget litt Singstar og forsøkt å fotografere min noe motvillige stesøster, har jeg ikke så mye å fortelle om, sånn egentlig. Men egentlig har jeg det likevel, fordi jeg i tillegg til de overnevnte tingene har utforsket fotobloggenes verden. Jeg har en liten drøm om å være fotoblogger, i grunn. Men da må man faktisk ha noen fine bilder å vise frem. Inntil jeg greier å produsere noe fornuftig selv, må jeg nøye meg med å beundre andres verk. Sukk.

I denne sammenheng kom jeg over hjartesmil. En kjempesøt blogg som jeg har vært innom før, men glemte å bokmerke. Nå fant jeg den imidlertid igjen, og ble inspirert av dette innlegget til å lage min egen variant av hennes meme-sak. Den kommer her. *drumroll*

HVIS JEG FIKK PLASS TIL LIVET MITT I EN KOFFERT

Da skulle kofferten sett sånn ut. (Bilde: IrenaS @ Flickr)

♥ I kofferten skulle det vært oransje gerbera'er... (Bilde: Healzo @ Deviantart)

♥ ...og grønne epler... (Bilde: GeorgiK @ Deviantart)

 
♥ ...og The Beatles, selvfølgelig. (Bilde: Google)



♥ Den skulle vært fylt med lukten av nybakte kanelboller... (Bilde: jumpnjehozaphat @ Flickr)

♥...og følelsen av varmt sommerregn mot huden... (Bilde: musicangel071 @ Deviantart)

♥...og svenske komikere som er med i Parlamentet på TV4. (Bilde: TV4)

♥ Hong Kong på natterstid skulle vært med... (Bilde: Alexkcl @ Deviantart)

♥...og alle Harry Potter-bøkene på engelsk... (Bilde: crazybobbles @ Flickr)

♥ ...og til slutt, en Jack Sparrow-dukke. Fordi Jack Sparrow er den kuleste, ever. (Bilde: ForgottonPhotography @ Deviantart)

Random bilde, fordi jeg har lest at blogger uten bilder er kjedelige og uinteressante.

Og fordi bananblekkspruten er søt.

Noe som derimot begynner å bli litt vel irriterende, er Michael Jackson. Eller, for å være mer presis, alt oppstyret rundt hans død. Visst er det tragisk og synd og alt det der, men det begynner å bli nok nå. Folk har fått det med seg til nå, med mindre de bor i et asiatisk nomadetelt (fantastisk replikk - stjålet fra dagens P4's sommerturné-radioprogram). Get over it, people. 

Et av de mange tusen nyhetsinnslagene om ham etter hans død fascinerte meg derimot en smule. TV2 sendte et innslag fra en platebutikk i USA, der de var fullstendig tomme for Jackson-plater. En mann ble intervjuet, der han gråtkvalt hikstet frem at han var der for å kjøpe MJ's plater, hvorpå han sier dette: "I never had anything of Michael's... I just want something to remember him by". Altså. Han har aldri eid en Michael Jackson-plate (skikkelig stor fan, med andre ord), men når MJ dør, da føler han at han burde kjøpe de. Pussig det der.

Michael Jackson er spådd til å slå alle salgsrekorder, post mortem. Noe merkelig at han ikke greide det prior mortem, men det er nå så. De ni øverste plassene på Billboards popalbumliste er kapret av MJ, og på Amazons top sellers-liste innehar han 15 (!) av de 25 mestselgende. Villt? En smule. Jeg mener, det er ikke akkurat som at de slutter å trykke platene selv om han er død. Det er ikke enten å kjøpe platene nå, eller aldri. Geez.

Riktignok er jeg ikke akkurat noen stor Michael Jackson-fan. Mannen hadde et par bra sanger, men ikke noe mer enn det, etter mitt syn. Kanskje er det derfor jeg ikke skjønner det fantastiske hysteriet rundt dødsfallet, som opptar 90 % av nyhetsbildet for tiden. Kanskje er det jeg som er rar. Anyways, jeg kommer antakeligvis til å bli ganske så ute av meg den dagen Paul McCartney parkerer. Ringo Starr? Not so much. 

Jeg har, som nevnt tidligere, en aldri så liten frykt for å bli gammel. Ubegrunnet? Mulig det, men likevel ligger den altså og lurer i bakhodet.. Jeg har også, som nevnt tidligere, en stygg mistanke om at et kriterium for i det hele tatt å få lov til å bli gammel, er å bruke grilldress, høre på dansebandmusikk, og bruke pelskåpe med tilhørende pelshatt om vinteren. Et kumulativt vilkår, om du vil. Grøss. Og man lurer på hvorfor jeg er redd?

Ta klær, for eksempel. Mine besteforeldre går kledd slik de alltid har gått kledd. Skjorter og bluser, løse bukser og skjørt, strikkede gensere og grilldresser. Kjøper klær på KappAhl, Jan Hansen, eller den gamle butikken på hjørnet der de har så mye rart. Jeg mener, hvordan i alle dager skal jeg kle meg når jeg blir gammel? Identitetskrisen kommer settende allerede nå, som 19-åring. Jeg kan ikke akkurat se for meg at jeg skal handle på Vero Moda og Bikbok når jeg er 60, såpass desillusjonert er jeg ikke. Men trangen til å finne meg et behagelig skjørt med tøyelig strikk i livet via Nytt og Nyttig er ikke helt der heller. 

Og så er det denne musikken da. Noe av musikken som jeg vanligvis hører på, har jeg til felles med besteforeldrene mine. The Beatles, for eksempel. Men visse andre artister kan være noe suspekte for pensjonist-ører. The Killers. Franz Ferdinand. Muse. In Flames. Jeg hadde i allefall fått hetta hvis jeg hadde knepet farmor i å stemme med på refrenget til Mr. Brightside. Eller The Mirror's Truth, for den saks skyld. Antakeligvis hadde jeg båret et stort krusifiks med meg neste gang jeg dro på besøk. Bare for sikkerhets skyld.

Hvilke hobbyer skal man ta seg til som gammel? Hvor mange på dagens aldershjem sitter å spiller Guitar Hero, liksom? Eller tar seg noen runder Fifa på PS3'en? Med forbehold om at det sikkert finnes noen som gjør det, tørr jeg å anslå at det neppe er mange. Nei, gamle mennesker skal se på tv, strikke eller hekle (gjelder kun kvinner), og kanskje skeie ut med et kryssord i ny og ne. Ta et slag yatzy hvis man er skikkelig vill og gal. Det nærmeste man kommer CS  og World of Warcraft er et parti sjakk. Da har vi det gøy, dere! 

Og hva er det egentlig med gamle mennesker og disse dansegallaene da?!  

Så videre til dagens tema. Jeg har akkurat begynt å lese i Gunnar "Kjakan" Sønstebys bok "Om samhold og innsatsvilje" (ført i penn av Finn Robert Jensen), og er fantastisk fascinert. Sønsteby er en stor mann, det er ingen tvil om det. Han er per i dag Norges høyeste dekorerte borger, og eneste som har mottatt Krigskorset med tre sverd. Under andre verdenskrig var han kraftig involvert i motstandsarbeidet mot tyskerne, og var leder for den såkalte "Oslo-gjengen", nå foreviget i filmen "Max Manus". (Alt fakta er selvfølgelig hentet fra den kjente og kjære Wikipedia).

Vi som ble påtenkt lenge etter WWII kan ikke engang tenke oss hvordan de hadde det, de som kjempet. I motsetning til oss, levde de i konstant fare. For å bli avslørt. For å bli pågrepet. For å bli skutt. Bare fordi de kjempet for det landet de levde i. Den redselen, og ikke minst spenningen, er ikke noe man kan forestille seg, og forhåpentligvis vil vi aldri oppleve det heller. 

Derfor er folk som Sønsteby det nærmeste vi kommer helter i Norge. Ikke bare satte de seg selv og sine pårørende, for ikke snakke om hele landet, på spill. Nå i ettertid sier han at "jaja, det var nå bare slik som måtte gjøres", og bagatelliserer hele greia. Det var så lite, liksom. Snakk om å være beskjeden, sier nå jeg. Sønsteby er et forbilde for oss alle - han, og alle de andre som kjempet, beviste at det er mulig, selv for noen få mennesker fra det lille landet Norge, å utrette noe stort. Bare man har vilje nok.

This is why Platekompaniet makes me broke :<

...DAMN YOU!

Jeg skriver ikke om mote. 

Hvis man ser på listen over de 100 mest besøkte bloggene i Norge, så er sikkert 90 % av disse rene mote- og sminkeblogger. Gjerne med innslag av slanke- og treningstips i tillegg. Og det er jo tydeligvis dette folk vil lese om, siden flere av disse bloggene har flere tusen besøkende om dagen. (Til sammenlikning, har denne bloggen hatt under 1000 besøkende siden oppstarten i mars....). Ungdommelighet og skjønnhet selger, og når man slår disse to sammen og får en materialistisk 15-åring med trutmunn og dådyrvipper, så har man oppskriften på suksess. 

Hva er likheten med objektet på bildet over, og en moteblogger? Haha! Neida. (...)

Dette er det hovedsaklige innholdet i en tradisjonell "topp-blogg": Hvis man ikke har en favoritt-supermodell, er man en taper. Finn en favoritt (så tynnskrapt som overhodet mulig), og post tonnevis med bilder av denne. Ta bilde av absolutt ALT man shopper, selv om det bare er en eneste ussel neglefil, helst fra flere vinkler også. Det er dødsviktig å ta bilde av dagens antrekk, eller "dagens outfit", som det gjerne kalles, og GUDFORBY hvis man har det samme på seg to dager på rad! Helst skal man ikke bruke det samme antrekket før minst ett år etter, og da er det umoderne uansett. Det skal ikke være lett. Skikkelig kul er man heller ikke før man regelmessig publiserer videoblogger. Spesielt dersom man svarer på spørsmål som leserne har stilt, eller viser hvordan man sminker seg. Da er man top notch, lissom.

Jeg har ingen ambisjoner om å kaste meg på denne trenden. Geez. Mote bryr meg midt i.....ja. Greit nok å holde seg passe oppdatert, slik at man i det minste får med seg at skulderputenes tidsalder for lengst er over, men å nilese motemagasiner er bare oppskrytt. Det meste som produseres på catwalken i dag ser mest ut som en hybrid mellom en kongepuddel og en bløtkake, og jeg vet ikke med alle andre, men jeg føler ikke akkurat for å se sånn ut. Et sted må grensen gå.

Derfor, siden jeg liker gammel og høyst umoderne musikk, foretrekker thrillere over lettbente feel-good-komedier, og mener at alle motedesignere er på en livslang syretripp, så er nok mitt "håp" om å bli en populær blogger ute. Men hvis prisen for det er å bli 100 % mainstream og hjernevasket, da trives jeg meget godt i min lille underdog-hule. Det gjør meg kanskje i det minste en anelse mer original enn marshmellow'ene på top 100-lista.

I og med at 17. juli nærmer seg (♥), så har den lenge forsmådde Harry Potter-fan'en i meg kommet frem fra glemselen. Som oppvarming til The Half-Blood Prince valgte jeg å lese bok nr. 6 og 7 om igjen, for første gang på flere år. Og jammen hadde jeg glemt av hvor bra HP egentlig er. Ja, jeg er en skamløs fangirl. Selv om jeg fortsatt er hellig overbevist om at Harry og Hermione er skapt for hverandre (og Ron bare kan løpe avgårde med hun der småbillige Lavender), og er i total fornektelse for at Sirius og Lupin er døde (oida, spoiler?), så gleder jeg meg så sinnsykt til fredag 17. juli. Da finner du meg sannsynligvis i umiddelbar nærhet av en eller annen kinosal. Squee!

En annen gammel kjærlighet som er blitt børstet støv av, er min lidenskap for The Beatles. The Fab Four fra Liverpool har vært fraværende fra mine ører en stund til fordel for andre lystige toner, men den mørke tiden er over - jeg kan se klart igjen! Fra spøk til Revolver (oi, den var tørr gitt), Beatles er det beste bandet noen sine. End of discussion. Bare hør på A Day In The Life fra albumet Abbey Road. Fantastisk!

Nok dårlig humor for denne gang. Forbedring i neste innlegg. Kors på halsen.