Tjohei

Vondt i hjertet

Mon, 21 Mar 2011 14:45:41 GMT

..på den gode måten, altså

Jeg bryr meg ikke om det går måneder mellom hver gang jeg blogger, det er ikke for leseren (hei igjen, Alex) sin skyld at jeg gjør det. Sannheten er at jeg ble faktisk redd den ene dagen jeg hadde over 1600 (edit: det var faktisk over 1800) lesere. For det er jo her de innerste tankene mine er. Det er på denne bloggen jeg er så ærlig at det gjør vondt. Jeg lukker øynene og lar fingrene skrive ned følelsene mine, uten å la dem gå gjennom mitt eget beskyttelsesfilter. Det er her jeg finner ut hvordan jeg egentlig har det. For her sitter jeg, face to face med meg selv, uten noen andre rundt meg. Jeg kunne like gjerne sittet i et mørkt rom og snakket til meg selv, men da hadde jeg nok blitt tvangsinnlagt ganske fort. Så lite tenker jeg over at noen leser det jeg skriver. Dette er min måte å løfte lokket på. Å la meg selv få se inn i mitt eget hode. Slik ingen andre får gjøre.

Sist gang jeg konfronterte meg selv med følelsene mine var jeg på et veldig mørkt sted. Jeg var langt nede og så ingen ende i tunnellen. Det gjør jeg nå. Jeg fikk kommet meg hjem og har funnet fotfeste igjen. Josefine ligger ikke lenger i en dal, men er på god vei opp på fjellet. Helt til topps skal jeg. Og jeg løper fort. Akkurat nå har jeg det veldig bra. Storesøster løper rett bak meg, og er på bedringens vei. Det kan jeg se så ofte jeg vil, for jeg er så heldig at jeg får sove hos henne flere ganger i uken. Og vi koser oss i hverandres selskap. I dag foreslo hun faktisk at vi skulle begynne å stå opp klokken seks om morgenene, bare for å få enda mer tid med hverandre. Tre-fire dager i uken er ikke nok, mener hun. Åh, som jeg elsker henne. Det bobler inni meg hver gang jeg ser på henne. bobleboble. Tenk at vi har klart oss så langt sammen.

Men det er også andre grunner til at det bobler. Jeg har funnet igjen treningsgleden. Jeg gleder meg til å trene og jeg elsker hvert sekund av det. For et år siden trente jeg sykelig mye for å bli tynn. Jeg ville være fin. "Og bare tynne jenter er fin". Idiot. Nå trener jeg for å være sunn. For å være sterk. For å klare én repetisjon til. Alltid. Jeg spiser nok og trener mer. Endorfinene strømmer rundt i blodet mitt og det kiler i hele kroppen. Jeg vil løpe til verdens ende, bare for å kjenne blodsmaken i kjeften og forbinde den med gleden over at jeg lever. Gleden over at jeg har noe å leve for. Noen å leve for. For hun er her enda. Takket være meg. Og om ting går gale, må jeg kanskje trå til igjen. Og da skal storesøster få så gode T-celler at hun også kommer til å boble. Så kan vi løpe hånd i hånd til verdens ende.

Og i tillegg til at alt går rette veien på familiefronten har jeg også klart å bli forelsket. Hva skjedde der? IKKE vet jeg. Men jeg er nå blitt en av dem. En av dem som går og smiler for seg selv, egentlig uten grunn. Som ikke klarer å tenke på annet enn han. Jeg er blitt irriterende distré (...som om ikke jeg var det nok fra før) og glemmer tid og sted altfor ofte. Jeg tar med meg telefonen over alt, bare for ikke å gå glipp av det om han ringer. Jeg reiser i fem timer med buss, bare for å kunne sove inntil han én natt, før jeg reiser fem timer med buss hjem igjen. Jeg klemmer ekstra hardt når han holder rundt meg, bare for å passe på at han er så nær som overhodet mulig. Jeg forteller han mine innerste tanker, for jeg vet at det ikke er vits i å holde igjen. Han drar det ut av meg uansett. And I don't mind. Han ler av feilene mine, og tar på seg skylden når jeg velter glass. Det skulle vel egentlig bare mangle, det er hans feil at jeg er distré. Av og til må jeg bare ta ut hånden og ta på han, bare for å sjekke at han faktisk er der med meg. At det ikke er en drøm. Han er irriterende perfekt og takler meg bedre enn jeg gjør selv. Og så jeg som skulle være evig singel. Så feil kan man altså ta..

Jeg kjenner jeg er farlig nær min tilslutt.

Så, kjære Josefine. Ta det med ro. Vi har det helt fint. Tro meg.

Med vennlig hilsen
Følelsene dine

How to save a life

Sun, 06 Feb 2011 14:57:37 GMT

Det er ganske sykt, egentlig. At jeg faktisk har reddet et liv. Forhindret død. Lurt skjebnen. Det har kostet blod, svette og tårer, men det har absolutt vært verdt det.. Å få 99 sprøyter i korsryggen er noe jeg ikke ville gjort altfor ofte, for smertene som fulgte var sterkere enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg noen gang kom til å sitte i en rullestol, men der tok jeg feil.

Jeg fikk nemlig tilbudet om å redde livet til storesøsteren min. Hennes benmarg hadde sluttet å virke, og eneste mulighet for at vi skulle kunne forhindre en altfor tidlig enveisbillett til sommerlandet var ved søskendonasjon av benmarg.

I utgangspunktet er det 30% sjanse for at én av pasientens søsken er en perfekt match. I vårt tilfelle har alle tre barna identisk benmarg. Det er et mirakel. Hell i uhell.

Høsten gikk til å sjonglere rehabilitering av lillebror, tjeneste i militæret og prøvetaking på haukeland. Vi så storesøster ble dårligere i takt med at lillebror ble bedre. Et prakteksempel på skrekkblandet fryd.

Jeg følte meg som en deltaker i et realityprogram. Hver gang jeg fikk en sprøytespiss brutalt kjørt inn i kroppen var en elimineringssituasjon. Jeg kunne enten ryke ut eller fortsette. Legene spurte spørsmål, veide, målte og tappet blod. Gjerne åtte, ni, ti glass om gangen. Én gang tok de en halv liter mørkerødt blod i en pose. Da fikk jeg trenings- og trappeforbud. Det tar de ikke hensyn til i militæret, så jeg vasket i to og en halv time samme kveld. Det svartnet for øynene mine flere ganger, men jeg måtte fortsette. Jeg fortsetter alltid. Kroppen begynte å bli sliten av å aldri få hvile, men jeg hadde en finale å vinne i Oslo. Akkurat som på showene. Min finale gikk ut på å redde livet til storesøster 19. januar.

18. januar troppet jeg opp på radiumhospitalet, uten egentlig å vite hva som ventet meg. Enda mer blod ble tappet, og jeg ble tildelt et hotellrom med beskjed om å stille nydusjet 0715 neste morgen i behagelige klær. Pliktoppfyllende som jeg er gjorde jeg som jeg fikk beskjed om. Neste morgen ble jeg plassert i en sykeseng og før jeg visste ordet av det lå jeg i en operasjonssal, nesten naken og kun med hvitkledde, fremmede mennesker rundt meg. Jeg husker at jeg var redd.

Det neste jeg husker er smerten. Smerten som rev i hele kroppen. Spesielt i korsryggen. Jeg prøvde å ligge helt i ro, for jeg foretrakk heller en jevn strøm med smerte foran de ekstreme stikkene som kom ved at jeg beveget meg. Så kom mamma. Alt blir bedre med en liten dose mamma. Så sovnet jeg.

Noen timer senere prøvde mamma å få i meg mat, men tanken på å spise gjorde meg, om mulig, enda mer kvalm. Sykepleieren ga meg væske intravenøst. Så kom det tre fornøyde leger som fortalte at de hadde tappet 990 ml benmarg. Med 10 ml-sprøyter. Jeg hadde fire hull i huden, trettitre hull i bekkenbenet og de hadde brukt tre sprøyter i hvert hull. 99 sprøyter tilsammen.

Flyturen hjem neste dag var forferdelig. Jeg spydde som et lite barn, ikke fordi jeg var flysyk, men fordi jeg hadde så store smerter. Resten av dagen er litt i tåke for meg, men jeg vet at jeg besøkte storesøster på sykehuset, spydde mer og at lillebror hadde besøkt ca 50 hus for å finne krykker til meg <3

De neste dagene brukte jeg enten på sofaen eller på sykehuset hos søster. Jeg rakk også å hoppe innom Haakonsvern for å levere sykemeldinger, pliktoppfyllende som jeg er.

Drøyt en uke etterpå fikk jeg vite at jeg hadde kommet inn på befalskurs, noe jeg har drømt om siden jeg var på sesjon for litt under et år siden. Tre dager senere sto jeg klar på Madla i Stavanger.

Nå har det gått en uke her nede, og jeg er blitt syk og har blitt lagt på isolat. Noe inni meg tror at det ikke er omgangssyken som har tatt meg, men kroppen som sier stopp.

For sannheten er at jeg er sliten. Kroppen er sliten. Hodet er slitent. Jeg har ikke hatt, sett bort fra en hektisk romjul, én skikkelig fridag siden jeg gikk inn i militæret. I hvertfall ikke en fridag som ikke har bestått av sykdom, sykehus eller familie. Jeg prøvde meg på en vennetur på hytten, men den tilbragte jeg på sofaen med mulig lungebetennelse/streptokokker i halsen. Flott.

Nå har jeg dratt bort fra familien og flyttet til en annen by. Drømmen jeg har hatt i nesten et år er oppfylt, og jeg løper rundt med smerter i ryggen og en kropp som sender all mat i retur. Ting er akkurat som jeg har sett for meg, men bare for de andre. Jeg har allerede begynt med spesialbehandling grunnet omstendighetene, men det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil være den befalet lærer navnet på aller sist, for da vet jeg at jeg er helt nøytral. Akkurat som alle andre. Men slik er det ikke. Ikke denne gangen heller. Tydeligvis blir det aldri slik med meg..

Befalet sier at vi skal lytte til, og elske, kroppen vår. Hvordan skal jeg kunne lytte til signalene om å dra hjem og utsette alt dette til høsten, når signalene kommer fra det samme stedet som har presset meg til å dra hit - viljen min. Jeg har aldri vært personen som gir opp, til det er jeg for stolt og sta. Nå skriker én del av meg om en pause, en sykemelding, litt fri. Fri til å tenke og trene. Tid til å bli meg igjen. En annen del av meg sier at jeg skal fortsette. For dette er jo drømmen min. Er det ikke?

Hvorfor må jeg alltid ofre noe for å tilfredsstille? Jeg ser venner og bekjente som flytter verden rundt uten den minste bekymring, mens jeg - som er like gammel - kun ønsker meg én eneste dag hvor jeg føler at alt jeg har gjort er riktig. At alt fungerer. At verden går min vei og viser LITT samarbeidsvilje. Er det virkelig for mye å be om? Det virker slik...

Militæret, ass

Tue, 21 Dec 2010 16:57:32 GMT

Nå er det en stund siden jeg blogget som før. Jeg har ikke hatt så mye å si. Heller ikke så mye jeg skulle sagt. Tiden siden 25. juli har vært den desidert verste og hardeste tiden så langt i mitt ellers korte liv. Jeg har hatet så mye at jeg er sikker på at jeg faktisk kunne flyttet et fjell, bare ved å slippe ut all aggresjonen jeg har følt på de siste månedene. For å være helt ærlig har jeg faktisk flere ganger vært på randen til å gi opp og bare legge meg ned. For alltid. Men jeg er ikke den typen person som gir meg ved motgang, så for hvert slag i magen har jeg reist meg igjen. Sterkere. Bedre. Selv om jeg kjenner blåmerkene og smerten etter slagene har jeg tatt lærdom av det, og jeg har bygget meg opp til å bli den personen jeg vil bli. Jeg vier livet mitt til å holde humøret og motet oppe, og jeg setter meg sjelden ned for å sippe (selv om det har skjedd, litt for mange ganger). Mye av motivasjonen jeg har hentet har vært fra venner. Nære venner. Nye venner. For dette har ikke bare vært helvetesåret mitt. Det har også vært mitt beste år.

25. juli satt jeg meg på båten til mitt nye liv: Sjøforsvaret. Jeg takket farvel til videregåendes Josefine Minde og ønsket Rekrutt Villanger velkommen som den nye meg. Jeg tråkket inn i kongens klær, og det er det beste valget jeg har gjort noen sinne (stilt likt med å akseptere plassen på Akademiet VGS). Jeg fikk rollen som 349,01 Villanger og var med ett lugarsjef på lugar 9, jentelugaren på tropp 3.4. Jeg sa hadetbra til sene kvelder, internett, klemmer, kosing, avslapping og sa hei til lugarvask, ominspeksjon, bikkestrekk, giv akt, skopuss og push-ups.

Stram, flettet hestehale er regel nr. 1. Hår er ut

På rekrutten lærte jeg å bli den perfekte soldat, og jeg stilte i stram rett på alle inspeksjoner og oppstillinger. Jeg fikk utlevert et våpen, som viste seg at jeg skulle få et spesielt forhold til. Min kjære AG3 183707 var min nye kamerat, og den sto parat i våpenskapet og var klar til å bli med meg på eventyr. Et eventyr som skulle bli mer bumpy enn planlagt. Etter ti dager på rekruttskolen ble troppen sendt i felt, og jeg byttet ut min marineblå arbeidsuniform med den flotte, grønne feltuniformen. De neste ti dagene skulle bestå av tårer, svette og slit. Med våpen på kropp til enhver tid fikk jeg møte utfordringer som jeg ikke hadde trodd jeg skulle møte. Det å dusje med et våpen var en helt ny opplevelse for meg, noe jeg fant mer sexy enn jeg kanskje burde. Et toalettbesøk ble også med ett relativt mer spennende med et våpen som kan drepe på flere kilometers hold i hendene. Personlig hygiene ble et fremmedord, og det var mer vanlig å lukte svette og tåfis enn shampoo og deodorant. Militæret, ass.

Det er vel kanskje verdt å nevne at vi gikk slik i 27 varmegrader

Det at jeg faktisk skulle skyte var ikke helt planlagt for min del, og jeg holdt det stakkars befalet mitt våken en hel natt fordi jeg var så redd for å drepe noen. Jeg synes også at "rekyl" var et ekstremt skummelt ord, og jeg gruet meg til å kjenne våpenet mitt sparke meg i skulderen for hvert skudd jeg pumpet ut av løpet. Heldigvis gikk skytingen bedre enn forventet, og antall soldater som forlot skytebanen i live var heldigvis det samme antall soldater som ankom tidligere på dagen. Det var altså lite grunn til bekymring, og jeg traff faktisk skyteskiven mer enn forventet.

La oss for all del håpe at fenrik Skraastad ikke ser dette bildet

Våpenpuss i ti timer er noe jeg faktisk gladelig hadde gjort igjen, hvis det hadde innebært en samlet tropp 3.4

Tiden som fulgte etter felt er for meg litt i tåke, mye på grunn av en viss familiesituasjon som gav meg et fravær på 12 dager. Jeg har allikevel gode minner fra denne tiden, og jeg kan ikke si annet enn at det samholdet vi følte i troppen var sinnsykt, og jeg tror aldri jeg finner en sånn tilhørighet noe annet sted. Noen av mine medsoldater har jeg fortsatt god kontakt med, og jeg anser disse som noen av mine beste venner og støttespillere.

Ah, SAMHOLDET

Selv om vi kanskje var den dårligste troppen på KNMHH, sånn teknisk sett, var vi uten tvil den troppen med best samhold og indre forståelse. Det finnes få personer i den troppen jeg ikke savner, og jeg hadde gitt mye for å få enda en dag i tropp 3.4.

Men som alt annet i livet må ting en gang ta slutt. Natt til 17. september ble vi splittet, og jeg ble plassert på en båt med Haakonsvern Orlogsstasjon som min neste destinasjon.En journaliststilling ventet på meg, og jeg hadde en jobb å gjøre. Borte var skaffetid, våpenpuss, kompanioppstilling, masjering og rekruttskoletiden. Jeg ble nå UM Villanger og ble bosatt på rom 10 i 5. etasje på Kaserne Vest. På rommet fikk jeg fem nye, ukjente jenter og jeg ble nå overlatt mer eller mindre til meg selv. Jeg var ikke lengre én av 43, men en enkelt soldat som hver dag har måttet stått opp og gått på jobb. På et kontor. Det er for min del litt for lite militært, men utrlig lærerikt. Jeg har lært meg å sette pris på mitt nye liv som Presse og Informasjonsassistent, og jeg har virkelig fått bruk for tingene jeg brukte tre år på videregående for å lære. Eneste minus er at jeg igjen har måttet bytte ut min elskede marineblå uniform og erstatt den med paradeantrekket mitt - gakkgakken. Blæ.

Bilde fra rekrutten. Hellooo grisebikk med uniform

Etter et par uker som journalist ble jeg atter en gang sendt i felt. Hei feltuniform. Denne gangen skulle det kun vare i åtte dager, og sånn fysisk sett skulle det bli lettere. Og kaldere. Peronlig hygiene var absolutt oppnåelig, og det å være ren var ikke fremmed slik som sist. Jeg ble plassert på et lag med helt nye soldater jeg aldri hadde møtt før, og det skulle vise seg å være tøffere enn jeg trodde. Jeg fikk rollen som lagfører, og den rollen medførte sjalusi og hat fra mine medsoldater. Men jeg hevet meg over det og reiste hjem fra feltuken med mange gode venner. Ikke fra laget, men fra brannstasjonen, militærpolitiet og befalet . Dette er soldater jeg fortsatt har god kontakt med, og jeg har masse gode minner fra denne uken også. Vel var jeg glad for å slippe laget mitt ved ukeslutt, men jeg ville ikke vært disse dagene foruten. Hva skyting angår er fortsatt antall drepte personer null, noe jeg sier meg svært fornøyd med.

Ja, de ga meg faktisk et våpen. Og lot meg beholde det, selv om det første jeg gjorde var må MISTE det i bakken. Sånn seriøst et og et halvt sekund etter jeg fikk det. Militæret, ass

Åh, jeg har så mye å fortelle. Men i fare for å sprenge kapasiteten på blogg.no med et for langt innlegg setter jeg nå siste punktum (snart) for denne gang, så skal jeg fortelle om min tur på norsk og dansk Fregatt, turen jeg nesten døde (for real), gangen jeg kjeftet på en marinejeger og uken jeg gikk uten mat og søvn (igjen, for real. Militæret, ass)

Villanger trér nå av.

The ugly truth

Wed, 08 Dec 2010 23:29:51 GMT

- Hei! Hvordan går det?
(unngår øyenkontakt) - Det går fint.

Det går ikke fint.

There, I said it.

Kjære, lille prinsen min

Sun, 28 Nov 2010 18:04:37 GMT

I dag er det tre måneder siden du forlot oss til fordel for Sommerlandet. Det er greit. Du fikk lov til å dra. Jeg håper du har det bra der du er nå. Tiden går fort, snart er vi samlet igjen. Det lover jeg.

Ingenting har knust meg som du gjorde sist gang vi snakket sammen. Du gjorde ingenting gale, ikke være redd for det. Du var bare så utrolig tøff som turde å uttrykke hva du tenkte innerst inne. Kroppen din var bare seks år gammel. Men i sinnet var du eldre enn de fleste jeg kjenner. Den livserfaringen du kunne stille med trumfer alle studiepoeng og skoleår. Motet og styrken du viste i ditt korte liv gjorde deg sterkere enn den tøffeste mannemannen. Det at du stirret meg inn i sjelen med dine store blå gjorde vondt, du visste hva du gikk mot. "Nå vil jeg bare dø, Josefine", var noe av det siste du sa til meg. Aldri har noen vært så ærlig mot meg som du var da. Jeg kunne lese på hele deg at det var ditt siste ønske, og du fikk det oppfylt. Det var hardt å la deg gå, men jeg mente det da jeg sa at du skulle få lov til det. Selv om alle sansene i meg ropte at jeg måtte be deg kjempe, visste jeg at det ikke var rettferdig. Du har kjempet nok, min lille helt.

Tanken på hvor livet ville ført deg er vond. Men det hjelper ikke å tenke på "hva hvis", "tenk om" og "hvis ikke". Det hjelper ingen. Ikke meg, ikke deg, ikke mamma og ikke dadda. Jeg velger heller å se tilbake på alle de gode stundene vi har hatt sammen. Gangene vi lekte på rommet ditt på Askøy, sykkelkappløpene på Rikshospitalet, lekestundene i Sverige, båtturene, stundene på Sture og ikke minst alle lunchene vi spiste sammen med mammaen din det siste året. Du var så god. Er så god. Vi hadde noe spesielt, vi to. Og det har vi fortsatt. Vi kommer til å sees igjen. Jeg lover.

Jeg er så glad i deg, min lille solstråle.

Hvil i fred.

Love makes us strong

Fri, 12 Nov 2010 11:36:18 GMT

Sometimes we must be hurt in order to grow.
Sometimes we must fail, in order to know.
Sometimes we must lose, in order to gain.
Because some lessons in life - are best learned trough pain.

De sier at sammen er vi sterk.
De har rett.

Ord kan ikke beskrive kjærligheten oss imellom. Smerten vi deler. Gleden vi alle føler. At vi er samlet etter så mange tragedier er en seier ingen kan ta fra oss. Lykken over at vi er fortsatt er oss er uendelig.

Vi er uovervinnelig. Uknuselig.

Ingen kjærlighet er så sterk som søskenkjærligheten. Tro du meg.

Venter på min tilslutt.

Wed, 01 Sep 2010 20:08:13 GMT

Hva skjedde med oss?

Vi var så lykkelig.

Vi var så morsom.

Vi var så teit.

Vi var så fyllasyk (OKEI, det var bare meg)

Vi var søsken, kusiner, fetre, bestevenner.

Men på fredag snudde alt. Jeg ble en mindre. Lillebroren min havnet i koma, og jeg følte meg naken.

På lørdag skjedde det igjen. Min kusine ble alene. Lillebroren hennes som kjempet kampen mot kreft, endte på taperlaget. Jeg tror også hun føler seg naken.

Nå er vi to som er alene. Sammen, men alene.

"Det ordner seg tilslutt, Josefine"

Når er tilslutt? Kan ikke tilslutt være nå? Hvorfor må jeg alltid vente på tilslutt? Venter jeg forgjeves?

Det er hardt å ikke gi opp. Men jeg står på. Litt om gangen. Beveger en og en fot, selv om jeg tråkker på spikre. Åpner øynene, selv om lyset brenner. Spiser, selv om jeg er kvalm. Jeg hater dette. Hater å ha vondt. Hater at folk vet at jeg har vondt. Hater at folk synes synd i meg. Blikkene brenner i ryggen. De synes synd i meg. Tenker på meg. Ber for meg. Ikke be for meg. Jeg er ikke troende i dag. Heller ikke i morgen.

Jeg hater dette, kan noen finne min "tilslutt" og gi det til meg? Nå?

Can you hear me?

Tue, 31 Aug 2010 13:50:33 GMT

I'm down on my knees again tonight

I'm hoping this prayer will turn out right

See there is a boy that needs Your help
I've done all that I can do myself
His mother is tired
I'm sure You can understand
Each night as he sleeps
She goes in to hold his hand
And she tries not to cry
As the tears fill her eyes

Lyderhorn for to uker siden. Drømmen er å gå opp igjen der sammen.

Til venner og bekjente:

Takk for meldinger og støtte, både på facebook og telefon. Det er deilig å vite at man har mange i ryggen i disse tunge stunder. Til dere som ber for Matias: tusen takk. Personlig er jeg i tidenes mørkedal når det gjelder religiøse tanker og jeg er mer sint enn troende. Jeg finner verken mål eller mening med å tro/håpe på at det er noen der ute når jeg ikke ser annet enn elendighet og urettferdighet i sitasjonen. Derfor trenger Matias deres hjelp på dette punktet, for jeg har sviktet helt.

Matias:

Jeg er så glad i deg.

Våkne nå.

Klem fra storesøster.

You just call out my name and you know where ever I am I'll come running to see you again.

Sun, 29 Aug 2010 20:08:59 GMT

Dere vet den følelsen når man går inn i et hus uten tak? Eller en bil uten setebelte, fly uten vinger, trapp uten gelender eller kanskje en sykkel uten hjul? Jeg føler det sånn nå. Jeg går inn på sykehuset uten bein. Jeg trykker i heisen uten armer. Jeg leser uten øyne og spiser uten munn. Jeg er bare halv. 1/2. Én av to. Det er noe som mangler. Noen som mangler. Han. Gudene skal vite at jeg har vært mye på sykehus. Men aldri alene. Vi har alltid vært to. To inn døren, to på vei opp med heisen, to som krangler om lesestoffet og to om å spise i kantinen. Vi er fortsatt to på sykehuset. Men kun én av to sitter og ser på sykesengen. Nummer to av to ligger oppi den. I koma. Det gjør så vondt. Sinnsykt vondt. Jeg ser slangene, lysene og maskinene som skal passe på min bedre halvdel. Visstheten om at han også har vondt gjør enda mer vondt. Det at han er uvitende om hva som har skjedd, om hva som skjer, er uutholdelig. Jeg merker smerten siver ut av øyekroken. Burde den ikke rent bort nå? Blir jeg aldri tom? Jeg ser familiens smerte også renner. Føler de seg like halv?

Jeg har aldri satt store spørsmålstegn ved hendelser. Nå gjør jeg det. Jeg har aldri vært sint på grunn av hendelser. Nå er jeg det. Jeg har aldri tvilt på at noen passer på oss. Nå gjør jeg det. Hvorfor skjer dette? Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Hvorfor han? HVORFOR HAN?

Nå er jeg alene. Nesten hele familien er samlet, men jeg er alene. Jeg mangler klippen min. Han som passer på meg og som jeg passer på tilbake. Lillebror, konkurrent, lagspiller, bestevenn. Kjært barn har mange navn. Nå har han fler. Ulykkesofferet, 17-åringen, pasienten. Jeg blir kvalm.

Jeg synes det er på tide å våkne opp nå, Matias. Jeg trenger deg sånn. Jeg savner deg. Savner du meg? Jeg vet at du vil mer enn dette. Du vil bli mekaniker i drømmejobben som du begynte i på mandag. Du vil ha lappen som du er så nær å få, du er jo et naturtalent bak rattet. Du vil gifte deg og få barn. Du vil reise og oppleve verden. Du vil stå på ski igjen. Alt dette vil jeg også, men ikke uten deg ved min side. Vi trenger hverandre nå. Og i morgen. Og om åtti år. Alltid. For det er sånn det er og sånn det skal være. Det er det søsken gjør. Støtter hverandre. Og jeg lover å støtte deg til du er klar. Klar til åpne de fine øynene dine og smile det fine smilet ditt. Jeg er her. Ved din side. Vi skal bli 2/2 igjen.

Åh, så vondt det gjør å ikke kjenne armen din rundt meg når jeg gråter.

Bli frisk fort.

Klem fra storesøster

Oppdatering!

Sun, 25 Jul 2010 02:37:15 GMT

OKEI, jeg har ikke fått blogget på en stund fordi blogg.no ikke har virket. (Jada, det faktum at jeg er teknisk tilbakestående har en stor finger med i spillet og jeg er 100% klar over at det mest sannsynlig har virket hele tiden). Så en rask oppdatering på hva jeg har gjort i det siste er så absolutt på sin plass.

Jeg har avsluttet videregående og sagt farvel til verdens beste klasse, med verdens beste folk:

Spist koselig avslutningsmiddag med kremen av kremen.

Vært på utallige byturer.

...hvor samtlige har inneholdt denne fyren her:

Så kom sommerferien og meg og Even skulle gjenta fjordårets suksesstur til Arendal og vi gjorde oss klar til å innta telt, øl og musikk i en uke. Vi ønsket Hove 2010 hjertelig velkommen:

Selvfølgelig tok vi bilde på (B)runkeberg i år også, slik som i fjor.

(...voksent)

Jeg har drukket meg fra sans og samling (neida, mamma. Jeg hadde kontroll hele tiden). Matinntaket på hove var ikke-eksisterende, og vann ble det enda mindre av. Helt til det begynte å lukte øl når jeg tisset. Da kjøpte jeg meg en tortilla. Og en øl.

Dette bildet sier mer enn tusen ord:

Så reiste jeg hjem igjen.

...det var omtrent her jeg plutselig ble blond....

Og da var det dags for avslappings på dekk i Italia. Chill.

Jeg fikk til og med farge. CHILL

Men så måtte jeg si hade til verdens beste mamma. Jeg flytter jo nesten på en måte ut nå. Det var hardt og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre uten henne. Det er jo mammaen min det er snakk om <3

Så kom reiste jeg hjem, fordi jeg hadde drukket opp all alkoholen i Italia. Så da ble det øl, øl og mere øl hjemme også. Her er jeg sammen med Joachim, som er den eneste i verden som er blekere enn meg.

KOS!!!

Så dro jeg på Muse-konsert nummer tre med han kjekkasen her. Verdens beste. Aller beste.

...og mens jeg sto i armene hans (i golden circle) og så favorittbandet vårt forsto jeg hvor mye jeg kommer til å savne han. Selv om han ikke leser bloggen min, og mest sannsynlig ikke vet at dette bildet ligger ute (takk gud, han hadde drept meg), så synes jeg at det er på sin plass å gi han cred for rollen han spiller i livet mitt. Tidligere på bloggen har jeg snakket masse om akademietvennene mine, men jeg har omtrent ikke nevnt den ene personen som får hverdagen min til å snurre. Den det bilr vanskeligst å forlate (med unntak av mamma) er definitivt Even. Jeg kommer til å savne han sånn. Ord blir rett og slett fattige.

Dette er definitivt en av favorittstundene i sommer:

Dette er kanskje det kjedeligste innlegget i verdenshistorien, men jeg lover å gjøre det bedre igjen en annen gang. Nå må jeg pakke. I morgen reiser jeg nemlig til Madla for å gå førstegangstjeneste i sjøforsvaret. YIKES!

SÅÅÅ vi snakkes når jeg har perm. Eller før. Stay tuned.

Tjohei!

Mitt sted.

Wed, 07 Jul 2010 23:46:20 GMT

Vi har alle det stedet på jorden hvor man føler fred. Det stedet hvor hjertet åpner seg og slipper ut all glede. Stedet hvor man smiler selv om liver på alle måter går feil vei og alle man kjenner sier de feile tingene. Jeg har et sånt sted. Det er stedet mitt, men det er også stedet til familien min. Huset til mormor er mitt sted. Det er det stedet hvor jeg kan spise så mye sjokolade jeg vil uten å legge på meg. Stedet hvor butikkdamen kjenner meg igjen og spør hvordan jeg har det. Stedet hvor jeg vandrer i gresset og tar meg selv i å le høyt - uten grunn. Stedet hvor jeg drikker glovarm te uten å brenne meg på tungen. Stedet hvor fuglene synger renere og myggen ikke biter. Stedet jeg elsker så høyt at det stikker i hjertet. Stedet jeg har tilbragt altfor lite tid i det siste. Jeg savner det.

Stedet mitt.

Vi har alle et sted, har vi ikke?

Tjohei!

I've made up my mind..

Sun, 13 Jun 2010 10:40:35 GMT

Jeg vet endelig hva jeg skal til høsten. Jeg har brukt lenger tid enn de fleste til å bestemme meg, og jeg har virkelig sett på alle forskjellige muligheter. Jeg har sendt søknader verden over og jeg har ringt utallige telefoner med dumme spørsmål. Jeg har sett på bilder og drømt, og jeg har flere ganger blitt knust. Å måtte si fra seg en drøm er alltid vanskelig, spesielt etter man har skrevet kontrakt og betalt første regning. Men noen ganger går det ikke den veien man helst vil at det skal gå, og man må finne nye muligheter. Og det har jeg klart. Jeg har bestemt meg for å ta et år uten skole. For første gang på tretten år skal jeg slippe skolebøker og innleveringer. Ordet "eksamen" er midlertidig strøket ut av mitt ordvokabular, og det ønskes ikke tilbake før tidligst høsten 2011.

Jeg kaster studiekatalogene og skrur hjernen på "standby" i et år. Det blir deilig.

Jeg lar mine fremtidsplaner være litt hemmelig for now, men jeg lover at det blir et år fylt med spenning og morsomme situasjoner. Og alt vil selvfølgelig bli dokumentert i min offentlige dagbok: bloggen. Stay tuned.

Tjohei!

Tusen takk!

Sat, 12 Jun 2010 16:06:24 GMT

Etter tre fantastiske år på videregående kan jeg ikke gjøre annet enn å se tilbake på det med et godt smil om munnen. Ja, det har selvfølgelig vært stunder hvor jeg har hatt lyst til å hoppe ut av vinduet i tredje etasje (i ekte Sofie-stil) for å slippe den neste prøven eller elevsamtalen. Men alt i alt har det så absolutt vært de tre mest fantastiske årene i mitt liv, og det kan jeg ene og alene takke mine klassekamerater for. Bestekamerater. Beste. Bare se:

Inni: Takk for at du kjenner meg. Takk for at du vet hva jeg tenker før jeg vet det selv. Takk for at jeg kan fortelle deg om alle de dumme tingene jeg gjør, og for at du ikke dømmer meg for det. Takk for at du husker ting som jeg har glemt, og for at du minner meg på det før det er for sent. Takk for at jeg aldri er redd for å ringe deg hvis jeg trenger det. Takk for at du ser strengt på meg når jeg velger bort lekser til fordel for sosiale events, og for at det mange ganger får meg til å gjøre leksene alikevel. Takk for at du bryr deg om meg, og for at du er den jeg sender melding til først når jeg sliter. Takk for at du svarer med én gang. Takk for at du har den effekten på meg at jeg ikke klarer å holde noe hemmelig for deg. Takk for at du er den eneste som sitter inne med alle hemmelighetene mine, og for at jeg er sikker på at du ikke forteller det til noen. Takk for at du er du og for at jeg er meg når jeg er med deg. Takk for at du er den jeg har skrevet minst om i dette innlegget, bare fordi jeg ikke aner hvor jeg skal begynne. Ord er ikke sterk nok til å forklare hva meg og deg har skapt sammen. Takk for at jeg fikk bli kjent med deg! <3

Alex: Takk for at du er helt forskjellig i forhold til alle andre. Takk for at du kommer til byn med én gang jeg kjeder meg. Takk for at du lar meg pine deg med fysisk aktivitet, når alle andre er lei av energinivået mitt. Takk for at du ser på klærene mine to ganger og for at du er helt ærlig når jeg spør deg om hva du synes. Takk for at du kjenner de negative sidene mine, og for at du klarer å finne det positive med dem. Takk for at du får meg til å le når jeg er lei meg, og takk for at du kan være med meg og være helt stille når jeg trenger stillhet, men ikke ensomhet. Takk for at vi alltid har noe å snakke om, og for at vi klarer å diskutere våre uenigheter saklig. Takk for at du får tiden til å fly, og for at du får meg til å slappe av når jeg er stresset. Takk for at du leser meg som en åpen bok, og for at jeg får lese deg tilbake. Takk for at vi ble venner, til tross for min ufine holdning til ditt vesen i begynnelsen. Takk for at du liker meg akkurat som jeg er. Takk for at selvtilliten min har økt betydelig etter jeg begynte å være med deg. Takk for at du ikke prøver å forandre meg, selv om jeg vet at du ofte har lyst. Takk for at vi er forskjellig, men samtidig helt lik. Takk for alt du har påført livet mitt det siste året. Du er god!<3

Chris-Håvard: Takk for at du alltid hjelper meg når jeg trenger beck-support. Uten deg hadde jeg nok fortsatt sittet med mobilkamera og paint. Takk for at du ikke ler av meg når jeg driter meg loddrett ut, og for at du heller sier noe enda dummere selv. Takk for at du ikke er autistisk når det gjelder film og TV, sånn at jeg ikke føler meg alene om dumskapen når Inni og Alex sitter i gang. Takk for at du ALLTID er med på foto-date, selv om det egentlig ikke passer så godt. Takk for at du hjelper meg med organisering av gøye ting, når jeg ikke ser realistisk på klokkeslett og tidsaspekt. Takk for at du er min rake motsetning når det gjelder å "ta an helt ut", og for at du ved å være dette klarer å holde meg igjen fra å tippe over stupet og grensen til ren dumskap. Takk for at du tørr å gi beskjed når du er bekymret og redd, og for at du ved dette hjelper meg til å svelge egen stolthet slik at jeg også kan innrømme at jeg er redd. Takk for at du behandler Karina eksemplarisk, og for at du gjør det fordi det faller naturlig - ikke fordi jeg har bedt deg om det. Takk for at jeg alltid kan ringe deg når jeg lurer på noe, og takk for at du alltid svarer. Takk for at du er flink på ski, og for at du ikke sier nei når jeg vil ha deg med. Takk for at du alltid stiller opp for meg, og for at du ikke er vanskelig å be. Takk for at du har gjort leksene mine i tre år, jeg er deg evig takknemlig! Takk for at du tørr å være deg selv hundre prosent, selv om jeg er veldig frekk mot deg og dine valg (unnskyld!). Du er virkelig noe for deg selv, ikke la noen forandre på det! Takk for at du betyr ekstremt masse for meg! <3

Isabell: Takk for at du får meg til å le hele tiden. Takk for at en kveld ute med deg er garantert å bli gøy. Takk for alle vi har blitt kjent med sammen, og for alle minnene vi har skapt gjennom de siste årene. Takk for at det kan gå lang tid mellom hver gang vi snakker sammen, og for at når vi møtes igjen så virker det som at vi ikke har vært borte et sekund. Takk for at du er usedvanlig vakker, og for at jeg får høy selvtillit av alle guttene som sjekker meg opp når jeg er med deg (de er vanligvis kompisene til dine beilere, men det gjør ikke meg noe). Takk for at du eelsker å pynte deg, sånn at jeg får utløp for min feminine side sammen med deg. Takk for at du er svært utadvent og ikke vanskelig å ta med til fremmede folk. Takk for at du er spontan under tvang, uten å klage et sekund. Takk for at du er smart, samtidig som du ikke er blærete. Takk for at jeg får lære deg ting du ikke kan, og takk for at du lærer meg ting jeg ikke kan. Takk for at du har en fantastisk beundringsverdig selvironi, og for at jeg har lært å ikke ta meg selv så høytidelig - bare ved å være med deg. Takk for at uansett hvor mye jeg har gått på en smell, så kan du toppe min katastrofe med noe verre sånn at mine problem virker mindre. Takk for at du ringer meg ofte, bare for å ha noen å snakke med. Takk for at jeg vet at du vil stille opp for meg, og for at jeg aldri tviler på at du bryr deg om meg. Du er spesiell! <3

Vennene mine får tommel-opp og terningkast seks! (Bilde fra fantastisk viddetur på torsdag med verdens beste Inni og Alex<3)

Uten mine nye venner hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. Jeg gikk inn i livet som vgs-elev med selvtillit på frysepunktet, frykt for å være anderledes, janteloven i baklommen og en vissthet om at ingen kom til å like meg. Nå går jeg ut den samme døren jeg gikk inn, bare med mye mer bagasje og erfaring. Jeg ser meg selv i et nytt lys og vet at jeg er likanes. Jeg vet at jeg kan få ekte venner over alt, og om jeg kjenner igjen personligheten eller ikke spiller ingen rolle. Det finnes diamanter i kullgruven, man må bare lete lenge nok. Jeg var heldig som fant mine på Akademiet, de tre årene i livet hvor jeg har trengt de mest.

Det finnes ikke ord som kan forklare hvor glad jeg er i dere! Husk at dere har en venn i meg, og at jeg alltid har tid til dere! Søtiser!

Tjohei!

Sol i hjertet

Thu, 03 Jun 2010 21:34:50 GMT

Selv om det stormer som verst rundt meg og jeg knapt har hatt tid til å ha tid til å sitte meg ned og puste ut, så er jeg glad. Jeg er glad fordi jeg har gått med kjole hver dag denne uken. Jeg er glad for at jeg skal få gå med kjole i morgen også. Jeg er glad fordi jeg løp ny rekord på Lyderhorn på søndag, og jeg er glad for at jeg har omsider begynt å elske fotball igjen. Jeg er glad fordi jeg gjorde det kjempebra på eksamen. Jeg er glad for at jeg har venner som er glad i meg. Og for jeg er glad i dem. Jeg er glad for at jeg, nesten uten dårlig samvittighet, har klart å spise is nesten hver dag denne uken. Jeg er glad fordi gresset er grønt og fuglene kvitrer. Jeg er glad til tross for at jeg har regninger som skal betales, selv om jeg bare har hundre kroner på kortet. Jeg er glad.

Så, hvor har jeg vært i det siste? Jo:

Jeg har vært lykkelig. VELDIG lykkelig. Så lykkelig at det av og til har rent litt lykke ut av øynene mine.

Lykke!

Vi snakkes plutselig! Nå skal jeg kose meg. Har litt å feire i kveld.

Tjohei!

send meg bort/hold meg igjen

Mon, 24 May 2010 00:00:52 GMT

Jeg har så masse blandede følelser nå at jeg snart sprekker. Jeg kjenner at tingene som venter i fremtiden knekker meg psykisk. Jeg er så klar for å reise bort og bli selvstendig!!! ...samtidig som jeg vil holde hånd og aldri si hade til noe eller noen. Jeg er så dårlig på avskjeder!!! Emotional rollercoaster, anyone?

PLIS send meg hit:

Null bekymringer. Kald øl, bra band og kjekk gutt (venn!) som er uavhengig av ALT OG ALLE hjemme. PLIS gi meg sommer, sol, øl og konserter NÅÅÅ. Eller, ikke gjør det. Jeg vil være her hjemme i nuet. Eller vil jeg det?

ÆÆÆ. For hver dag som går så kommer jeg nærmere og nærmere slutten. Og begynnelsen. Slutten på hva? Jeg vet ikke helt. Begynnelsen på hva? Her vet jeg enda mindre.

GI MEG LYDERHORN OG SOFIE! NÅ.

Tjohei!

russtjueti

Thu, 06 May 2010 11:23:10 GMT

YESSIR. Vi er her. Nå er jeg, til mammas store glede, russ. Og jeg merker at det er mye gøyere enn jeg forventet. Jeg kjenner at bukser gjør noe med meg som får energinivået opp til max av max og alkoholinntaket er faktisk lavere enn jeg vanligvis ville konsumert. Kombinasjonen russebukse og godt humør er absolutt min favorittdrink for tiden!

Så langt har jeg allerede mistet kameraet mitt OG bergenslegget. Heldigvis er de ikke mistet, bare midlertidig rotet bort. Så begge to er kommet tilbake til sin rettmessige eier. DETTE GÅR JO OVER ALLE FORVENTNINGER!

Bildetid.

Den offisielle free hug-day var en perfekt dag å ta russeknuter på! Apropos russeknuter:

ÅÅÅÅÅÅÅJEGERSÅSEXY. Hamburger på to tygg

Seks bamsemums på seksti sekunder. YESSIR

En hel pakke knott i munnen samtidig. Jeg åt like godt hele pakken med emballasje og alt. Liten jente - stor munn

ÅÅÅÅRRH, jeg kommer ikke over hvor FIN jeg er. En hel pakke Hubba Bubba i munnen samtidig. Jeg tok slev til nye nivåer.

Kjøre gjennom drive trough McDonalds med handlevogn. Ikke overraskende ble jeg plassert i handlevognen. Jeg er jo tross alt verdens minste person, så handlevogn har mer enn nok plass for en midget som meg.

Satt under pulten i en time. Der var det nesten litt trangt. MEN BARE NESTEN!

MEN NÅ FIKK JEG IS AV LÆREREN!

(bilde kommer når blogg.no virker)

ok. bye.

Tjohei!

Sengepost.

Wed, 21 Apr 2010 18:59:49 GMT

Jeg kniper meg selv i armen. Er vi virkelig her igjen? Jepp. Lukten river meg i nesen. Sykehuslukten. Sykepleieren kommer inn og spør om jeg er sulten. Jeg sier nei. Mamma sier ja, det er vi. Åja. Ikke lenge etter kommer de inn med et brett fylt opp med gråbrødskiver med en million sorter pålegg, eplejuice med isbiter og en kopp te til hver av oss. De tar så godt vare på oss. Altfor godt. -Tror du hun er sulten? Sykepleieren nikker mot henne. -Nei, hun spiser nok ikke så mye, svarer vi høflig. Alle retter blikkene mot henne. Hun er så fin der hun ligger i sengen. Altså, mannen i gaten ville nok ikke vært enig. Håret hennes står rett opp som en løvemanke, blikket er beyond sløret og blod har lagt seg på både tunge, lepper og tenner. Alikevel synes jeg at hun er nydelig. For ikke mange timene siden hadde hun en liten oppsving. Da så vi på morsomme youtube-filmer og tok bilder av oss selv. Hun lo ikke så mye, ikke sa hun så mye heller, men jeg kunne se på hendene og øynene at hun likte det. Helt til bioingeniøren kom for å ta litt blod. Da var stemningen ødelagt og hun ville sove igjen. Sove. Det er det hun har gjort siden lørdag. Hun er heldigvis på bedringens vei nå. Jeg ser hun våkner til å sengen, kanskje hun våkner opp litt. La oss krysse fingrene for det. Håper vi får komme ut i morgen. Hun må jo det. Jeg er jo så glad i henne, det må da telle for noe?

Verdens beste.

Tjohei!

NIKE+

Thu, 15 Apr 2010 21:15:58 GMT

Ja, det er jo ikke akkurat en hemmelighet at jeg driver og løper på Lyderhorn, i Alvøen og rundtom i Olsvik. Jeg løper mye. I tillegg til fotball. Så da har jeg svidd av litt penger for å kjøpe nødvendig utstyr, så hvis noen planlegger å kidnappe meg så er det på joggetur jeg er mest verdt. Vi snakker flunka nye Nike+joggesko (MED BILDE AV EN MANN MED HATT I), Nike+løpetights, iPod(er), Nike+ and so on. Jeg er en vandrende (løpende) gullgruve. Spesielt når jeg har en hund til en verdi av 10 000(ny pris, har nok sunket betraktelig i takt med tap av tenner, hørsel og koordinasjon) ved siden av meg. Nike+ eier, og jeg er storfornøyd med å kunne ha oversikt over løpeturen min! Woopwoop. Her er statistikken til meg og dyret:

Brant skuffende lite kalorier, tror jeg. Har ikke peiling. JAJA! Løping er løping.

Tjohei

Det var en gang en hund.....

Wed, 14 Apr 2010 21:49:37 GMT

Det er tydeligvis blitt en greie å blogge to innlegg hver gang jeg blogger. JAJA. Bedre enn ingenting, vil nok leseren min si (hello Alex). Jeg har uansett funnet et bilde av Sofie fra den tiden hun var. Ja, du vet. Hund. Seeeee på henneee. Lovelovelovelove

(det er IKKE meg som har redigert inn det ekle grønne greiene på sidene. Sofie trenger i grunn ikke redigering. Ha-ha)

Tjohei!

Svada

Wed, 14 Apr 2010 21:18:01 GMT

OKEI! Russetiden begynner om typ ni dager, og jeg er allerede lei av russedressen min. Nei, jeg har ikke gått med den enda, og nei jeg har ikke printet noe på den. Nei, jeg har heller ikke gått med den i huset mitt engang. Greien er at jeg har jo vært i London og shoppet, og jeg har kjøpt så mye fint som jeg gleeeder meg til å bruke! Og så kommer denne dritt-tiden som tvinger oss til å krype fra Fløien til den blå steinen (er det en russeknute i år anyone?), være konstant i alkoholrus og dele ut papirlapper til smårips som verbalt voldtar oss om vi ikke kan stille opp til deres høye krav om at vi skal overlevere russekort i lysets hastighet. Jeg er allerede lei unger. Og jeg liker jo unger!! BRB. EDDERKOPP.

Sånn. Skremte den vekk med blitzen. Men ja, lei unger. Jeg er også lei mat. En eller annen kronidiot har fått for seg at det var en good idé å nekte russen en aldri så liten buksevask. WHYYY? Jeg kan jo ikke stå på utsiden av en matbutikk uten å bli full av ketchup og det som verre er (..som vin, o.l.). Så mine planer for russetiden er: ikke gå opp i vekt - da får jeg ikke på meg mitt nye skjørt fra London, så reglene er klare: ingen is, ingen sjokolade, ingen kebab (kan ikke spise det uanseett), ingen brus med sukker, mange løpeturer (i sivile klær, ofc), situps hver kveld, Lyderhorn minst fem ganger OSV. Plan to er å være flink, men full, på skolen til enhver tid. Og så skal jeg konstant ha balltre i lommen. Bare sånn i tilfelle noen glemmer å si "Kan jeg få russekort" og heller kommer med en kommando: "Gi meg russekort!" eller "FÅ RUSSEKORT". Da er svaret enkelt (her kan dere få gjette :-).

Jaja, uansett. Banken min, som antakeligvis skal være norges beste, har de to siste dagene prestert å "gi" meg to tusen kroner. Jeg var i ekstase og tenkte at jeg skulle cruise gjennom resten av livet uten å behøve å jobbe. Gleden ble kortvarig da jeg i dag oppdaget at banken hadde trukket (nesten) alt tilbake igjen. NEDSIG. Jeg hadde altså: 133,- på mandag, 2133,- på tirsdag og 258,- på onsdag. Så det første jeg gjorde når jeg merket at jeg fortsatt hadde penger var å løpe for å ta ut pengene før banken fikk stjelt enda mer. Og det gikk. WOHOO. Så jeg kjøpte meg en ny jakke. Trengte å shoppe litt. Var så lenge siden sist.

MASSE SKRIFT, ÆÆÆ. Her har dere et Londonbilde:

Øreringer: 9 kroner, Primark

Shorts: 270 kroner, TopShop (jeg vurderte å ikke kjøpe denne, for den var jo ganske dyr!?)

Sko: 18 kroner, Primark

Klokke: 180 kroner, jallabutikk i Notting Hill

Solbriller: 9 kroner, Primark

Sokker: 18 kroner for fem par, Primark

Veske: 80 kroner, Primark

Topp: 45 kroner, jallabutikk i Notting Hill

London er så SINNSYKT billig!!!!!!! Skal snart tilbake. Må bare ha penger. Og noen å reise med. Og penger.

MEN nå må jeg slutte og tulle og faktisk søke på studier til neste år. Fristen går tross alt ut om 45 minutter.

Tjohei!