gnistregn

cosmic love

Fri, 19 Mar 2010 20:36:19 +0100

Jeg ser siste epsiode av skins og blir sittende å måpe, måpe av noen av de fineste scenene jeg har sett på lenge, men samtidig av alle de store, store spørsmålene som blir hengende igjen til slutt. Føler meg nesten litt utslitt, hva skal jeg gjøre nå? Hater at det er siste episode.

hopeless emptiness

Wed, 17 Mar 2010 22:33:00 +0100

Hører på soundtracken til Revolutionary Road, høyt, prøver å skrive semsteroppgave, har fjortenogenhalv time igjen, kjefter på mine dårlige studievaner, gleder meg til ferie, snart ferie. Dette går bra, dette går bra: alt går bra til slutt!

night woods

Wed, 17 Mar 2010 12:12:35 +0100

flickr: many small guesses

a moment of love

Mon, 15 Mar 2010 22:38:43 +0100

Jeg hører på Florence og maskinen og litt på waz som jeg nylig har oppdaget, han har en Maria-sang som gjør meg myk innvendig (oppfordring: finn den på spotify og bli myk innvendig).

Jeg prøver å lage en energisk spilleliste, en som skal gi meg vårlys og uforutsigbare aprilskyer, lysten til å snurre i vide skjørt og være vakker hver eneste dag. Den blir likevel litt trist, tung, men jeg kan fortsatt se for meg hvordan jeg kan ta med meg dette tunge, triste ut i gresset, ligge på ryggen og studere skyer (dinosaurer, delfiner, flodhester) og være glad. Nostalgisk. Melankolsk, men glad. Åh, som jeg gleder meg til gresset; den småirriterende allerigikilingen i nesa, fuktigheten, grønske og jord under neglene. Som jeg gleder meg til første dagen med sandaler, første dagen med oppbretta buksebein, første dagen uten jakke, første dagen med vårregn.

flickr: Gabriela Ammann

Våren har satt seg under huden min nå, de ørsmå forandringene i lufta har intensivert lengselen. Det vil handle mye om vår nå. Jeg tror det er min favorittårstid, etter høsten. Ja. Den kiler, så forventningsfult.

close your eyes

Sat, 13 Mar 2010 15:32:09 +0100

Hei Maria.
Jeg har tatt noen bilder i dag, av all snøen, for å vise deg hvor mye det er av den her hjemme. Håper du har det bra.

Så følger fire bildet av huset og all snøen som er rundt og jeg smiler, tenker at pappaen min kan være ganske fin.

the sailors leave in the morning

Fri, 12 Mar 2010 23:50:02 +0100

Noen ganger er det vanskelig å føle i øyeblikket, jeg står ved bussholdeplassen utenfor Ullevål sykehus, jeg har aldri stått der før, en mann stiller seg ved siden av meg og jeg føler for å ta et skritt til høyre. For en mengde, en mengde mennesker, jeg tipper at minst halvparten av kvinnene der er sykepleiere, glade for å være ferdig for dagen, slitne, men glade, kanskje har de holdt en hånd bare noen minutter tidligere, sagt ord som egentlig var for store for øyeblikket og likevel kjent på hvordan det var ord som måtte sies. Kjent på all omsorgen i seg og tenkt over hvor vakkert mennesket er. Ikke alle ser ut som sykepleiere, kanskje er de sykepleiere likevel. Eller leger, besøkende, renholdere, kioskansatte, kirurger. Jeg føler ingenting der jeg står, alle menneskene, jeg passer på å stå med samlede bein og minner meg selv på å rette ryggen. Ser snart den ene veien, snart den andre, teller ikke minutter, bussen kommer jo til slutt, føler ingenting, ikke før etterpå.

flickr: Tree Castles

Og jeg tenker at dette er noe jeg vil fortelle, jeg vil fortelle om å stå utenfor Ullevål en tilfeldig marsdag, det er akkurat så varmt at det går an å åpne jakka litt og jeg passer på at ledningen til mp3-spilleren ikke krøller seg, men han er ikke tilgjengelig, på ferie tror jeg, kanskje jeg skal sende en epost eller et brev eller en melding. Vi kunne hatt så fine samtaler.

horizon variations

Thu, 11 Mar 2010 14:07:57 +0100

Siden august har jeg prøvd å komponere en liste med punkter over hva som er fint med å bo alene. Det har vist seg å være mye vanskeligere enn jeg trodde, dette er hva jeg har til nå (og etter fine tips er den blitt utvidet, fantastisk!):

- jeg kan spise rett fra syltetøysglasset
- jeg får hvilt stemmebåndene
- jeg er (nesten) aldri sinna
- jeg kan spise chips til middag (jeg kan faktisk spise nøyaktig hva jeg vil til middag! (og frokost, og .. alle måltider!))
- jeg kan selv bestemme når tid jeg vil ta oppvasken
- jeg kan spille musikken min så høyt jeg vil
- jeg kan dra hjem (for å ha det fint, bare ha det fint)
- jeg kan drikke øl (eller vin) på en tirsdag, eller en onsdag, eller når som helst, uten å bli møtt med hevede øyebryn
- jeg kan gå rundt i bare trusa
- jeg kan se nøyaktig hvilke filmer jeg vil (og så mange jeg vil og absolutt når jeg vil!)
- jeg kan pynte med ting jeg synes er fine overalt
- jeg kan rote så mye jeg vil
- jeg kan danse
- jeg må (ja, faktisk!) være kreativ på kjøkkenet
- jeg blir sakte, men sikkert mer og mer selvstendig
- av og til smaker lufta her av frihet
- jeg kan ha helgebesøk med rødvinskvelder og kortspillnetter og sove-så-lenge-vi-vil-morgener
- jeg kan ligge (altfor) leeenge i senga i helgene, uten mål og mening

Selv om den utelukkende er basert på meg, og ikke hvem som helst sine fine ting med å bo alene, så trenger jeg likevel tips. Så, tips anyone?

that's the only time I wish would come back

Thu, 11 Mar 2010 10:08:58 +0100

I dag er himmelen grå og det er litt som et tungt, vått vaskerom. La oss heller høre på noe fint, sier jeg da, la oss heller høre på noe fint.

can you tell me what went wrong

Tue, 09 Mar 2010 21:04:14 +0100

flickr: *whimsical

I don't think this world could keep spinning without you

Mon, 08 Mar 2010 13:50:46 +0100

For nøyaktig ett år siden skrev jeg dette,

Jeg krøllet meg sammen til en ball under dyna, lukket øynene og lyttet helt til jeg befant meg utenfor en kirke i Paris. Ikke langt fra kirken i Paris var verdens mest fantastiske café, de solgte is, is i alle mulige former, farger, smaker, og når man satte seg ned kom det ei fransk, smilende serveringsdame og bak henne kunne man se hvordan all isen surret og freste og hvordan det krevdes mange, mange kokkehatter for å lage perfekt is i alle mulige, merkelige varianter. Det var så mange istyper at da jeg spurte hva det var de hadde å tilby, at serveringsdama ristet på hodet, hun kunne ikke huske alle.

og jeg tenker at det er derfor jeg skriver, det derfor jeg skriver dagbok, derfor jeg blogger, derfor jeg tar vare på alle brev, postkort og mailer som betyr noe, det er derfor jeg stadig dokumenterer meg selv og det rundt meg: for å kunne se tilbake. Jeg elsker de detaljrike, nøyaktige bildene og stemningene som kan oppstå i et tilbakeblikk, og hvordan det samtidig dytter meg mot fremtiden, gjør meg nysgjerrig på mer.

you know of such magical things

Sun, 07 Mar 2010 23:04:54 +0100

Han får hjertet mitt til å banke utenpå genseren og han forvandler magen min til en tørketrommel (på tomgang) og jeg synes det er urettferdig, det er nok nå, det burde være nok nå. Jeg blir sliten av dette må du skjønne. Det burde være nok nå, jeg kan ikke være foruten, men det burde være nok nå. Men jeg kan ikke være foruten. Det er blitt et holdepunkt, du vet, et tre (med helt egne årstider), et anker, et helt hus (med så mange rom). Hvem vil vel være hjemløs, selv om, selv om det burde være nok nå.

this house is like russia

Sat, 06 Mar 2010 20:57:48 +0100

Kanskje er det å få ny nabo som vipper deg av pinnen, det at hun kommer med sjokolade bare for å si takk for at hun fikk låne verktøykassa noen timer tidligere, hun smiler, du lurer på hva hun tenker for der står du med de tyngste øyelokkene i verden, som om du nettopp har falt ut av senga.

flickr: michelle..

Etterpå: du leser alt du noensinne har skrevet (til han som you hate the most, but always love), reiser deg og stiller deg foran speilet, setter deg ned igjen, ser på ordene, reiser deg ... hvordan ble du til disse to personene? Bildene stemmer ikke, dette er to personer, hvordan ble du til to personer?

stop the clock

Sat, 06 Mar 2010 00:21:06 +0100

Jeg sitter med følelsen av å ikke bli ferdig og følelsen av å måtte spy. De hører ikke sammen. Jeg pleier aldri å bli ferdig, jeg pleier aldri å spy, men jeg pleier heller aldri å måtte sitte helt stille; trekke pusten dypt inn og slippe den sakte ut igjen, bare for å klare å la være. Phil Collins sier don't worry, men det er ikke egentlig meg han synger til. Uansett hvor hardt han insisterer, så er det ingenting i lufta her.

I'm building a sill to slow down the time

Fri, 05 Mar 2010 20:28:08 +0100

Jeg sitter i den store, hvite stolen min og leser, vekselsvis Mio, min Mio og en novellesamling som jeg plukket med meg da jeg var på biblioteket tidligere i uka. Det var sol og istappene smalt i bakken, jeg tok meg selv i å gå og se opp, redd for å få en i hodet, i skuldra, i meg. Jeg skvatt voldsomt hver gang det smalt i asfalten bak meg, de smalt alltid så hardt og jeg gikk hele tiden fortere. Gikk langt. Ble varm, kneppet opp jakka, syntes det var dumt at jeg hadde glemt solbrillene, måtte myse hele tiden. Biblioteket var fullt av folk selv om det var tidlig på dagen, og jeg så en novellesamling og jeg tok den med meg, litt sånn på impuls. Dama bak skranken smilte. Jeg gikk så sent jeg klarte hjem igjen, det tok mer enn to timer. Skulle ønske jeg husker hva jeg tenkte på.

flickr: ghostlings

Hendene mine er tørre. Jeg spiser så mye sjokolade at jeg både får røykesug og magevondt. I neste uke er det meldt varmegrader. Da skal jeg gå med skjørt hver eneste dag.

let you in

Thu, 04 Mar 2010 13:58:59 +0100

Jeg skriver handleliste i hånda (fiskepinner, mint-te, pesto, ketchup) og om cirka fire minutter skal jeg ta på meg solbriller for aller første gang i år, traske i vei til butikken, nyte hvordan lufta er stille, uten vind og full av lys, før jeg handler og så går tilbake igjen, i lys og stillhet og friske innpust, til døra, inn døra, tar den treige heisen opp til sjette etasje, setter skoene fint fra meg, koker egg, lager lunsj, før jeg til slutt gjør nok et forsøk på å dypdykke ned i noe som er så utenfor-rekkevidde-uforståelig at det føles urettferdig at jeg må sitte med det, på en sånn fin vårdag som i dag. Kanskje jeg åpner vinduet.

gold dust

Wed, 03 Mar 2010 13:22:27 +0100

I dag føler jeg meg sånn her:

flickr: mary_robinson

Jeg går tur og sola varmer opp asfalten, istappene som snart drypper, snart smeller i bakken, vinduene, husene, verden, meg. En gammel dame sklir nesten på issnøen, jeg hjelper henne ned en trapp og hun spør meg om hvor jeg er i fra, jeg svarer, hun sier at hun kunne høre det. Hun smiler. Ungene borte ved skolen smiler, de raser utfor bakkene på akebrett og søppelsekker, sikkert for tusende gang denne vinteren. Vinteren som er blitt så lang, men som nå smelter sakte, sakte bort. Jeg tar på meg strømpebukser og skjørt og fryser ikke, jeg åpner vinduene på vidt gap og det er fortsatt 22,2 grader inne og på veggen lager sola skygger av meg og pcen min. Varme, varme, varme.

runner

Tue, 02 Mar 2010 22:11:48 +0100

I dag har det vært vår i Oslolufta og jeg feirer vår og sol og varme og alt som er fint med Tom og Jerry-kjeks, med rent sengetøy og med vissheten om at jeg har ei venninne langt borte som lar kjærlighet reise med luft (hun er fin og varm). Det finnes ingenting finere enn mennesker som renner over av kjærlighet.

you got me moving in a circle

Sun, 28 Feb 2010 10:14:27 +0100

Han sier ingenting helt til jeg prøver så hardt å glemme ham bort at jeg nesten klarer det. Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er dårlig gjort eller bare en enorm lettelse, det at han plutselig husker hvem jeg er igjen, det at han kanskje kom tilfeldig over meg i det han bladde gjennom telefonlisten, kanskje ryddet i en skuff, fant et bilde, mimret for seg selv og snublet over ord jeg sa, eller fant at noe manglet fordi jeg hadde lånt det (for tusen år siden). Husket meg igjen.

I said; I said; I said

Fri, 26 Feb 2010 15:52:54 +0100

flickr: red nails; wrong city

when your heart explodes

Thu, 25 Feb 2010 21:03:43 +0100

flickr: prescience