Dårlige nyheter har jeg å komme med, desverre..

Jeg har vært innlagt på sykehuset og på psykriatisk avdeling, pga jeg tok en overdose.

Jeg sliter utrolig for tiden og jeg føler det bare går lenge og lengre ned akkuratt nå.

Jeg har fått tilbud om anti depressive, men jeg vet ikke helt med det der.

Er i mot tabletter, det er unaturlig og når du begynner med det, så må kroppen tilslutt ha det og kanskje du må gå på sterkere tilslutt?..

De ville også innlegge meg i en lenge periode, men jeg takket nei og løy meg til å komme ut.

Jeg hadde seriøst blitt værre av å være der inne, det er helt sykt.. Ikke sånn jeg hadde forestilt meg i det heletatt. Du er helt innesperra, som et fengsel bare værre. Jeg føler det er som om du blir nok en gang blir straffa.. Høres sikker syk ut som har det synet der, men seriøst der skal jeg aldri igjen..

Skolen sliter jeg utrolig mye med, får anfall bare jeg tenker på det.. (ja jeg får faktisk det ofte)

Men droppe ut skal jeg virkelig ikke.. Har bare 3 mnd og 2 uker igjen..

Men kjenner det er for mye, trenger virkelig ferie nå.

Om 2 uker får jeg hvertfall en 1 ukes ferie, det skal bli godt ja..

I natt fikk jeg ikke sove, som vanlig.. Men denne gangen var der merkelig, jeg hadde tatt 2 valargan,

men enda så våknet jeg på natta og var livredd..

Broren min var våken og kom inn for å snakke med meg.

Da han hadde fått nok av at jeg holdt ting skjult for han, fordi han var helt klar og sikker på at det var noe jeg skjulte for han.. Og faktisk etter hans 2 gjetting, så gjettet han seg frem til svaret..
Jeg svarte aldri ja, men jeg brøt sammen i tårer da jeg hørte ordet...

Han kom bort til meg og holdt godt rundt meg å sa " få det ut, ikke hold noe inne.. Få ut alt.."

Det var helt jævlig, men samtidig så jævlig godt og få det ut.. Så godt å få kjenne min egen brors nærhet, støtte og forståelse. Det var så herlig at jeg fikk snakket med han en hel natt i 5 timer for og være korrekt.. Vi pratet ut om hans historie, min, hans erfaringer, psykologisk hjelp osv. Alt rett og slett, og han skal hjelpe meg med å komme meg.. Han har klart å komme seg så utrolig langt, han har enda et langt stykke å gå..

Men til nå så har han klart å reise seg opp. Og det er det som er det vanskeligste når du er nede, nå må han bare fortsette så blir han nok frisk tilslutt. Vi skal støtte hverandre og gjøre det beste for våres forhold, for det er viktig med et godt forhold til familien faktisk.. Når du sliter psykisk. Så hjelper vi hverandre med det psykiske.
 
Plutselig fikk jeg et annet syn på det, jeg ser en mulighet til å komme meg bort ifra det.

Jeg ser en utvei, jeg har et håp, motivasjon og stå på vilje.

Jeg vil bare si det at jeg er utrolig glad for han kom inn og spurte hva som var galt med meg.

For det var ikke likt meg å være inne stengt, borte fra skolen over lengre tid, søvn problemer, reddsel and you name it..

Jeg har fått en del panikkangst-anfall i det siste, fikk det også på skolen i dag.. Men jeg har lært meg hvordan jeg håndterer de, heldigvis, Men fy f så j**** det er å få slike anfall, hvertfall i full offentlighet som på skolen og i byen osv..

Men jeg skal hvertfall fortsette å kjempe til jeg når målet.. Aldri om jeg skal la han vinne så lett!!..
 
(jeg vet jeg sier av og til at jeg skal stå på og noen ganger sier jeg at jeg vil gi opp.. Men sånn er det, noen dager er værre enn andre, men jeg føler jeg kan gi det en ny sjangs nå.. Det blir mye lettere når jeg har en ved min side, enn at jeg er helt alene.. Selv om jeg ikke skal la dette gå ut over han, selvfølgelig skal jeg ikke det. Men jeg tar i mot hjelp, og råd.. Ikke minst veiledning fra han.. Jeg ser hvordan han har klart seg, og jeg skal klare det jeg også!! :) )

I går satt jeg hjemme og ante fred og ingen fare, da jeg fikk en sms av ei vennine.. (hun som var med å vitnet i rettsaken) Der stod det at hun satt på samme buss som 24.. ( han som voldtok meg )

De var begge på samme buss, til samme sted, altså til der vi bor.

Han har jo flytta til stedet der vi bor. Så det var jo veldig kjekt å vite.

Ikke nok med det, men så tenkte vi at " sa ikke de at han skulle sone etter nyttår? nå er det tredje dag etter nyttår, så da sender vi en mail og hører om de har fått en dato " ..

Som svar fikk jeg tilbake " han har anket til høyesterett og vil derfor ikke bli innkaldt til soning "

For det første skulle jeg fått vite det lenge før.. Jeg skal ikke spørre meg frem, jeg skal faktisk bare sitte her å vente på svar, et svar jeg skulle fått for noen uker siden. Men det er greit, det som betyr noe nå er at han fortsatt går fri, og ikke hvor som helst, men han går fri der jeg bor. Jeg kan møte på han når som helst.. Og jeg orker ikke en ny rettsak, jeg er på tippen til å gi opp.. Seriøst, nå er det nok. Hvorfor gå gjennom så mye uten at det hjelper? Jeg må gå gjennom det som skjedde for 1 år siden, som jeg fortsatt sliter med. Om og om igjen.. Holdt det ikke med 2 rettsaker og at en hel jury på 10 personer sa JA !..

det er urettferdig at han skal få 2 sjangser, hvorfor kan han bare ikke innrømme det og ta straffen sin å bli ferdig med det. Han er så jævla FEIG.. (sorry ordspråket)

Tusen takk for støtten, folkens.. Beklager at jeg ikke har svart dere enda, men det er litt vonde tider for meg akkuratt nå. Jeg skal gi dere respons om litt.. Dere må hvertfall vite at jeg setter utrolig stor pris på det.

Godt nyttår, forresten! :)

Jeg føler meg så svak, skitten, brukt og lurt at det går ikke ann å føle seg fælere. (i mitt tilfelle)

Jeg er så redd der jeg sitter alene i midten i en liten sal, med voldtektsmannen pustene i nakken min.

Han får høre hvor mye han har ødelagt for meg. (og de rundt meg).

Ikke nok med at han ødela et forhold til meg og X, ikke nok med at han tok fra meg jomfrudommen min som jeg hadde spart. (og skulle fortsette å spare til jeg hadde funnet den rette), ikke nok med at han ga meg et av de værste minnene jeg noen gang kunne oppleve, heller ikke nok med at han gidde meg angst, ikke nok med at han gidde meg vanskeligheter med å stole på folk igjen, ødela vennskap for meg, osv..

Og itillegg så skal han få høre alt hva han har ødelagt..

Og etter han har hørt meg sitte der å gråte å fortell hvor forferdelig jeg har det, så skal han sitte der og lyve å benekte fakta.. Det er så jævlig at jeg har ikke ord.. Det værste som kan skje er at de tror han, selv om det er flere beviser på at han lyver.

Dere så jo hvordan det gikk sist gang, det var de 2 damene som trodde jeg var med på det og bare sa nei fordi jeg var forelska i X. ENDA til de har tatt de på fersken i å fortelle helt forskjellige historier gang på gang, enda til de har tatt de på fersken i å lage falsk msn samtale, enda til de har tatt de på fersken av å holde x'en til voldtektsmannen FANGET hjemme hos de å trua med å drepe henne hvis hun ikke løy til politiet.
Jeg forstår seriøst ingenting, hva tenker de med? de har beviser og må fremdeles ha en ny rettsak?.. Grunnen til det ble en ny rettsak var fordi statsadvokaten anket, fordi han syntes han fikk for liten straff.. Noe som er bra, selvfølgelig. Men jeg skulle fremdeles ønske at de bare kunne drite i å bare slippe jævelen fri, så kunne vi bare gitt faen i alt stresset.. Det blir liksom ikke bedre for meg med en til rettsak, der jeg skal forklare meg for nye 10 personer fra gata.. Men det kan ikke endres, så må vel bare gå gjennom det en gang til og dette er heldigvis SISTE gangen.

Men det jeg også gruer meg til er nok en gang der de prøver å grille meg, stille meg i veggen, få meg til å høres ut som at jeg lyver. Jeg er ikke god til å snakke for meg selv, jeg har en utrolig dårlig hukommelse, (ikke at det er så viktig, men det er viktig i en rettsak at du sier rett).  Jeg sliter med å snakke om det som har hendt fordi jeg rett og slett skjems og føler meg helt ekkel der jeg sitter. Jeg er flau, redd, frustrert, irritert å utrolig lei meg.

+ Det er ikke så lett å snakke om en sånn hendelse, det bringer bare masse bilder og dårlige minner som jeg helst vil begrave.

Okay, dette ble et litt vel langt innlegg.. Tror ikke dere orker lese alt, men nå må dere huske på at bloggen er for å hjelpe andre i samme situasjon. Få opp øynene til andre som tenker " dette hender ikke meg " (jeg gikk med samme tanken..).. Og ikke minst for at jeg skal få ut disse tankene, for jeg liker ikke å snakke med en psycolog, eller face2face med en person jeg ikke kjenner. Jeg liker heller ikke å snakke med mamma om dette her, det passer seg bare ikke.

Utrolig mange sier " du MÅ snakke med en psycolog, du klarer det ikke alene "! jeg MÅ ikke.. Dere må også tenke på at det er ikke så lett å snakke med en person du ikke kjenner, + jeg har snakka nok med en "psycolog" altså på DIXI.. Vi har kommet frem til alt, alle spm er besvart, alle tanker er levert og hørt.. Hva mer har vi å snakke om? Skal jeg liksom fortelle historien om og om igjen? fortelle gang på gang hva jeg sliter med? altså, hun har det oppskrevet i en blokk, og hun sier jo det samme om og om igjen.. J

eg har søkt hjelp, jeg har fått hjelp.. Det jeg trenger nå er å lære meg å leve med det, bekjempe fryktene mine og glemme hendelsen. Selv om den aldri blir glemt så kan jeg jobbe med å legge den bak meg..

Karakterer, prosjekter og prøver stuper nedover.

Lysten og motivasjonen til å prøve forsvinner for hver dag som går.

Da jeg ikke får den hjelpen jeg trenger.

Har spurt opptil flere ganger, men alt svar og hjelp jeg får er " vi løper ikke etter dere som dere sikkert er vandt med på ungdomskolen, her er alt deres ansvar, vi er kun her for å undervise å lære dere."

Jeg har tenkt å prøve dette halvåret for å se om jeg klarer å bestå fagene, for stryker jeg så må jeg jo betale for å ta alt på ny med mindre jeg vil begynne skoleåret omigjen, noe som ikke blit aktuelt. Og det vil si et helt skoleår bortkastet.. Så hvis jeg stryker på dette halvåret så slutter jeg og begynner i jobb for å jobbe meg opp. Den dagen jeg fyller 18 så kurser jeg meg og prøver meg ut i nordsjøen eller i en oljebedrift.. (Jeg har allerede fått henvendelser)

Noe må jeg jo gjøre, men vi skal ha foreldremøte om 2 uker på tirsdag og da skal vi ta det opp å se om det er noe de/vi kan gjøre.

Det er så rart og trist å tenke på hvor mye minst en time har ødelagt så mye av livet mitt.

Før var jeg ute hver eneste dag, trente 3 ganger i uken på treningstudio, pyntet meg,

elsket hjemmepleie og duften av nydysjet hår (&)kropp).. Nølet aldri med å gå ut til venner..

Den dag i dag sitter jeg for det meste hjemme, var ikke ute på noen måneder.. Hadde over et halvt år fravær på skolen, karakterene sturtet nedover, sminker meg sjeldent, orker ikke dysje hver dag (vakser meg istedenfor), glemt å pusse tennene om kvelden (fordi jeg sitter oppe om nettene fordi jeg ikke får sove.. Er redd i mitt eget hjem, redd for å gå ut.. Redd for å stole på folk..

Jeg har også latt være å ta kontakt med hun på dixi.. ( ikke kjeft på meg nå )

Pga jeg har masse venner å snakke med, nå vil mange si at proff-hjelp er bedre, men er det virkelig det? jeg klarer ikke å være meg selv, jeg klarer ikke å snakke ut om alt, nettopp fordi jeg liker ikke å snakke om følelser og ihvertfall ikke til fremmede.. (og voksne).. Jeg får det bedre etter å ha snakket med ei vennine, som jeg har kjent så og si hele livet.. Det kjenner jo jeg på kroppen selv..

Jeg prøver så godt jeg kan å forbedre det som er blitt ødelagt.. Fordi det går jo ann å reparere, det er aldri forsent.. Jeg har blitt litt bedre til det å være med venner, gå ut, jeg har ikke tatt friår, nettopp fordi jeg trenger det å gå ut for å bli bedre.. Tar jeg friår kan det fort bli mye tenking og søvnløse netter og det er ikke den rette medisinen for meg.. Så nå går jeg på skole, 1vgs Helse og Sosial.. Jeg har laget meg planer og står på.. Så jeg har ikke gitt opp!!

Noen dager har jeg det topp, andre dager er det på bunn.. Rett og slett så går det som i en berg og dalbane, men sånn er det.. Det blir ikke bedre av at jeg skal syntes synd på meg selv, jeg må nesten bare lære meg å leve med det og stå på.. Prøve å tenke positivt for dette skal jeg klare.. Sette meg mål og prøve å oppnå de, så skal det nok gå bra!

Det som har skjedd, er jo at jeg er blitt voldtatt for rundt 9 mnd siden..Har vært i en rettsak og skal nå i en ny mot november, fordi statsadvokaten anket dommen..Pga de mente han fikk for liten straff med bare 6mnd fengsel..

Akkuratt det vet jeg nok ikke, desverre.. Men det var nok fordi en viss mann ikke klarer og holde seg vekke? Nei du, jeg kan desverre ikke gi deg et godt svar på det siden jeg ikke har valgt det selv.

De har lakt sin tro på meg pga jeg kommer med den samme historien hele tiden..Mens han og de andre har noen helt forskjellige historier på hvert eneste avhør.. De er villig til å støtte meg opp i retten og vi skal nå på våres andre og forhåpentligvis siste rettsak..

Før voldtekten var jeg en sprudlende, smilendes og aktiv jente.. Var ute hver enestedag til og med ved sykdom.

Opp og ned, noen dager så orker jeg ingenting.. Verken å dysje, spise, gjøre noe som helst.. Men så kommer de dagene der ting går fint, der jeg dysjer, spiser, er med venner osv..

Ja det har jeg, desverre.

har du blitt bedre nå? eller går det i berg og dalbaner?

Her går det i berg og dalbaner, men har det litt bedre nå enn de første månedene etter voldtekten..Jeg har hatt flere normale dager med smil og latter, men etter de dagene så kommer det alltid et utbrudd som varer..

                                                                                                                                                                                                       

Jeg håper dere er fornøyde med svarene, prøvde å svare så godt jeg kunne..
Jeg var litt usikker på noen av spørsmålene så bare si ifra om jeg har svart noe helt annett enn hva du forventa!
Takk for spørsmålene, er det noe mer dere lurer på så er det bare og spørre..
Beklager for at svarene kom så seint, men jeg har rett og slett ikke orket å gå inn her før nå..