Å føle seg nyforelsket i en liten baby og bare ville kysse.


Å trille rundt. Å feire morsdagsdag. Her min første på Lanzarote. (Grattis Birgit og Mare med deres!)


Å tåle timevis med gråt, trass og urimelighet...


...til jeg har lyst til å rive meg i håret. Eller å tillate noen å faktisk rive meg håret...

 
For så å tilgi. Og å glemme.


Å oppdage gamle, kjente ting på nytt.


Som det å ligge sammen i gresset.


Eller myse mot solen.


Å oppleve helt perfekte sommerdager.


Eller helt nye ting. Sammen.


Å måtte forklare triste ting. Ting som hun er for liten å forstå og som får mitt hjerte til å briste.


Eller fortelle koselige historier. Som setter det fineste smilet i verden på hennes lille ansikt.


Å pusle i timevis...


..når jeg egentlig bare har lyst å lese avisen istedet. Helst uten selskap også.


Men å glemme avisen og alt annet på hele jorden når hun hvisker at hun elsker meg opp til himmelen.


Å ville holde den lille hånden i timevis om det trenges,


når hun er syk. Å være skikkelig, ordentlig, forferdelig redd og håpe at alt skal gå bra.


Å være såååå sliten etter en lang dag på jobb..


...for så å ta de virkelig tøffe kampene hjemme.


Å bli venner igjen. Å være så stolt. Av henne.


Og å danse hemningsløst sammen.


Til vi ikke orker mer.


Å se hun i øynene og tenke at jeg hennes mamma.
At vi forhåpentligvis en dag er like gode venner som min mamma og jeg er .
At jeg vil gjøre alt i min makt at hun skal ha det bra.
At det er krevende og vanskelig og utfordrende til tider.
Men at jeg og elsker henne heeelt opp til himmelen.
Og at det er viktigst. Av alt.

Og å bli svimmel av disse tankene.

1. Berätta om dig själv.
2. Berätta om staden du kommer fra.
3. Berätta om din bästa vän.
4. Berätta om en person som du beundrar.
5. Berätta om vem du var för ett år sedan.
6. Berätta om bloggarna du läser.
7. Berätta om ett av dina favoritfotografier.
8. Berätta om ett av dina favoritplagg.
9. Berätta om en av dina favoritlåtar.
10. Berätta om vad som finns i din väska.
11. Berätta om hur dina framtidsdrömmar ser ut. 
12. Berätta om någon som du saknar.
13. Berätta om 10 favoritsaker i ditt hem.
14. Berätta om ett fotografi som någon annan tagit på dig.
15. Berätta om en av dina favoritböcker. 
16. Berätta om hur du var när du var liten.
17. Berätta om hur en perfekt dag ser ut för dig.
18. Berätta om 10 ting du absolut vill gjöre innan du dör.
19. Berätta om en vän som bor långt bort.
20. Berätta om någon som du älskar.
21. Berätta om något som du är beroende av.
22. Berätta om ditt bästa minne.
23. Berätta om en ting du har kjempelyst på akkurat nå.
24. Berätta om 5 ting som får deg til å le.
25. Berätta om 5 ting som er superfint hos det motsatte kjønn.
26. Vis et bilde av utsikten fra valgfritt vindu i huset.
27. Berätta en spennende/artig historie.
28. Berätta om 10 ting du virkelig setter pris på.
29. Berätta om 5 ting som er bra med livet ditt akkurat nå.
30. Berätta om en rar/fin drøm du har hatt.
31. Berätta om noe som rører deg.
32. En oppskrift på noe godt.
33. Berätta om 5 fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren.
34. Berätta om favorittproduktene dine.
35. Berätta om 5 dyr du kunne tenke deg å ha (det er lov å fantasere)
36. Berätta om hvordan det kjennes for deg å være forelsket.
37. Berätta om 5 steder som er fine å være på.
38. Berätta om en måte du kunne tenke deg å tilbringe nyttårsaften på.
39. Noe som kommer rett fra hjertet, i form av tekst/bilde/video/tegning/kombinert.

Hva synes du? God idé?


Er du med? Jaaa! Mail mottas med takk.

På torsdag altså: Berätta om dig själv.

Blog je napunio trecu godinu i "that calls for a challenge!"
Zato sam naprivila duuuugu listu, i svaki cetvrtak odgovoritcu na jedno pitanje sa liste. Izvolite:

1. O sebi/ tko si ti
2. O gradu iz kojeg dolazis/zivis/kojeg volis
3. O svom najboljem prijatelju
4. O nekome koga postujes/ko te insprise/ koga cijenis
5. O tome tko si bio prije godinu dana
6. O blogovima koje citas
7. O tvojoj favoritfotografiji
8. O favorit komadu odjece
9. O najdrazoj pjesmi
10. O tome sto se nalazi u tvojoj tasni
11. O snovima za buducnost
12. O nekome ko ti nedostaje
13. O 10 najdrazih stvari u tvome domu
14. O fotografiji tebe
15. O favorit knjizi
16. O tome kakva si bila kad si bila mala
17. O jednom perfektnom danu
18. O 10 stvai koje zelis dozivjeti prije smrti
19. O prijatelju koji zivi daleko od tebe
20. O nekome koga volis
21. O necemu od cega si ovisna
22. O najljepsem sjecanju
23. O necemu sto zelis. Upravo sada!
24. O 5 stvari sto te uvijek nasmiju.
25. O 5 stvari sto volis kod suprotnog pola
26. O pogledu sa tvog prozora
27. O jednoj uzbudljivom/smijesnom dozivljaju
28. O 10 stvari koje cijenis
29. O 5 stvari koje su dobre u tvom zivotu upravo sada
30. O jednom snu
31. O necemu sto te pogadja, pravo u srve
32. O necemu dobrom za pojesti/ Recept
33. O 5 finih stvari sa proljecem, ljetom, jeseni i zimom
34. O tvojim favorit produktima
35. O 5 zivotinje koje volis
36. O osjecaju zaljubljenosti
37. O 5 mjesta sto su fina upravo sada
38. O tome kako zelis proslaviti Novu godinu
39. O necemu sto dolazi iz srca/ slika, tekst, pjesma

Men mest av dette:
Samtaler,
tårer,
latter
og youtubeklipp i sengen.

 <3<3<3

I det siste har Una savnet Bol skikkelig. Dette resulterer i at vi leker stranden hjemme på gulvet etter aketurene i nysnøen. Med solkrem, solbriller og hele strandpakken.

foto: Beachtur på stuegulvet, 05.02.2012.

Uni nedostaje ljeto i Bol. Meni nedostaje ljeto i Bol. Zato se poslje sankanja u dubokom snijegu, kad dodjemo kuci pravimo da smo na plazi. Skoro da i sami povjerujemo da je istina.

Jeg trenger en skikkelig Battery reload.


Vi skal spise gode frokoster. Sene frokoster. Og fancye middager.

Vi skal ha tid til gode samtaler.


Og vi skal selvfølgelig skåle med litt sprudlevann.

(Mesteparten av bildene er hentet fra Rørosturen i 2010. Men vi har gjort slikt så lenge jeg kan huske..

...Som her i 1998, i Bergen.)

Trenutno sam u Oslu sa mojim princezama. Velikim princezama.

De forrige bystøvlene ble brukt masse. Men nå er de for små.

Unine nove gradske cizmice. Za subotnje izlaske u kafic. Nadamo se da ce je posluziti kao prosle, koje su iznosane do maksimuma.

Jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Jeg venter ikke mer, jeg har solgt skjøtet
til familiens arvesorg, og jeg skal aldri aldri dit igjen
Bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

Siri Nilsen, Skjørtet



Februrlys. Og tulipaner. Pappa.
                                            jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert
                                            i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen
Smilet ditt er tatovert i hjertet mitt.
Også det siste. Da du satt i sykehussengen din, 8 dager før du døde. Det var en torsdag. Den første gangen på lenge og den siste gangen i ditt liv at du ikke hadde smerter. Og da klarte du å smile. Du sa også: Jeg tror ikke dette kommer til å gå bra. Og mamma sa: Det kommer til å gå bra, elsker du oss ikke høyt nok?
Det var ingenting annet du gjorde bedre enn å elske oss over alt på jorden. Og det forandret ingenting.

De neste 8 dagene hadde du så store smerter at jeg til slutt ønsket at du slapp. Tror jeg. Jeg turde aldri å tenke tanken helt ut. Jeg turde aldri å slippe håpet.

Det var kaldt og lyset kom gjennom de tunge mosegrønne gardinene på rommet ditt. Du pustet tungt. Mamma kjøpte gule roser dagen før du døde. Jeg husker de var utrolig vakre i februarsolen. Jeg ønsket så sterkt at du skulle oppleve våren. Få litt varme i kroppen din. Du var lei vinteren. Vi var det alle. Hvordan skal min kropp overleve den tunge vinteren?, husker jeg du sa en gang den høsten.

Du ble begravd 25. februar.
Solen skinte, verden var hvitt. Det var kaldt men man kunne kjenne vår i luften. Nesten sånn at man kunne drypp fra isen som smeltet i tregrenene.
Du ble sunget for.
Gravplassen ble dekt med blomster. Tulipanene i alle regnbuens farger holdt seg i en måned etterpå. Minst. Jeg ble forundret hver gang over dette.

Jeg savner deg. Hver dag.
Men det er blitt vanskelig å snakke om det.
Det er som når man faller og slår seg skikkelig; man får en blåmerke for man blør innvendig og det gjør innmari vondt og i tillegg har det øverste hudlaget et fallsår.
Såret leges fort.
Skaden er fortsatt vondt. 
Når jeg da snakker om deg, føler jeg at jeg skraper opp såret. På nytt. Og på nytt. Det utgjør ingen forskjell på smerten, det bare ser stygt ut. Og unødvendig. Og jeg er redd jeg skraper opp andres sår. Derfor snakker jeg sjeldent. Og jeg er ikke på gravplassen. Men jeg vet at det fortsatt er blomster der.

Jeg savner deg. Hver dag.
I hverdagen.
Når jeg ser på Broen og  vil diskutere alle mulige teoriene til den minste detalj med deg; om det er Stefan eller Åke som er morderen og at du ville ha digget Saga.( På ferie på Tenerife måtte vi finne oss hver vår datamaskin på en dårlig mørk internettcafe for å se nest siste avsnitt av Forbrytelsen mens andre sydengjestene badet)
Når noe er skikkelig morsomt, kan jeg nesten høre latteren din. Du var alltid den siste til å slutte å le.
Når vi lager mat og jeg virkelig nyter det, tenker jeg på deg.
Når jeg er med mamma og alle prøver å leve videre, og alle er viktige for henne men ingen er deg.
Når det nå er blitt februar og lyset endelig er kommet tilbake og du ikke er her til å oppleve det, kan jeg ikke annet enn å føle at livet er blitt litt mer meningsløst.

Når Una turner, sjefer, bøyer verb, tegner, sier at hun elsker en, at hun vil ha sommer..
Det river i meg når Una prøver å forstå hvorfor hun ikke kan vekke deg på gravplassen. Når hun tar opp alle ti fingre i været og spør om hun kan vekke deg om mange, maaange dager. Og når hun husker at du hadde hvitt hår. Når jeg må lære henne hva det å savne betyr.
Hun er blitt så stor og du hadde vært så stolt. Vi prøver å være gode for henne og vi prøver å se henne. På samme måten du gjorde. Det får være dagens trøst.



bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri
den er stille som snø, stille som snø
som februarlys og tulipaner
som venter sakte med alt sitt vakre på å dø

Takk til tannpleier Randi for en skikkelig sjekk og opptelling.


Takk til Nermin, den flinkeste frisøren i Trondheim, for perfekt pannelugg.





Takk til Tuva for sminkesession. Du er den beste sminkøren en dame kan ønske seg.

Naravno da jedna mala dama mora paziti na svoj izgled. To ukljucuje posjetu kod zubara Randi za Colgate osmijeh, posjetu najboljem frizeru Nerki za perfekte siske i naravno make up session sa Tuvom. Nikad nije prerano poceti.

I

Hvis du, som meg, elsker Serge Gainsbourg, hans musikkog hans damer, bør du se denne.
Amour <3


"You have to make the right choice. As long as you don't choose, everything remains possible."

Den har Jared Leto i hovedrollen. Alle som var tenåringer på 90-tallet, vil vel se en film med Jared Leto. Også er den fin og rar og full av slike sitater: "Each of these lives is the right one! Every path is the right path. Everything could have been anything else and it would have just as much meaning. "

Når jeg lå på sykehuset, tenkte jeg at jeg aldri har kommet meg til New York.
Tre dager etterpå så jeg denne.
Og når Guro i tillegg delte sine beste NYminner med med, og denne kom opp: Jeg gikk nedover 5th Avenue etter at det hadde blitt mørkt og det nettopp hadde regnet og det glitret i alle flater, også var det en tjukk elv av biler med glitrende røde baklys den ene veien og hvite frontlys den andre. Det var som en urban natur opplevelse. Og som en film selvsagt.
...da sa jeg til Geir: I år skal vi til New York.

Mannen i huset er blitt gutt igjen.
Og gutten er veldig glad i Lego.
Og veldig flink for han bygger høyt-høyt-HØYYYT!
Ingen slår gutten i å bygge tårn. Jeg har prøvd; jeg tapte.
Av og til, lar gutten jenten i huset, les: Una, være med på leken også.
Men det er ingen selvfølge.





Geir je ponovo postao mali djecak koji se igra sa lego kockicama. I dobro mu ide. Ponekad dopusti da mu se Una i ja pridruzimo. Ali uglavnom ne...

Og blåbærsmoothie.


Nydelige Audrey som Sabrina.


Fine godbedrings-blomster fra fine venner.


Og fine kolleger.

Lakkerte små tånegler.


Leonards Yndlingsleken.
 

Min yndligslek.

Å være med Una og Geir.

Oporavak ide u pravom pravcu, na bolje. Podpomognut maminim djemom od burovnica, smothieima, finim cvijecom, Leonard Cohenovim romanom, malim nozicama sa nalakiranim nokticima  i naravno Geirom i Unom.

Men Teodor og Amund måtte til Oslo på søndag.


Vi fikk beholde babyen og Siri enda en kveld til, men vi ville helst beholde de enda lengre.

..og fine Andreas..

..kan ikke damene annet...




...enn å glise. "Unastyle".

Lørdag 09.01.12.

Zazelite Meci i Geiru sretan rodjendan a meni brz oporavak. 2012, jos uvijek cekamo da se pokazes sa neke bolje strane, do sada i nisi bila bas nesto posebno.

Nyttårsaften i fjor:
Pappa elsker nyttårsfeiringer. Han lager alltid spektakkel. I år er han sykere enn noensinne før. Selv smertepumpen rundt halsen virker tung og vanskelig å bære, og den tar ikke smertene. Men nyttårsaften, det skal vi feire.
Geir og jeg lager en suppe, jeg lakkerer neglene og Una danser omkring, før vi slenger oss i en taxi. Jeg har konstant klump i magen. Jeg vil at det skal bli en fin kveld. En uforglemmelig kveld.

Una åpner gaver, tøyser rundt. Vi ler. Det er vanskelig å ikke le av Una.

Etter at hun har lagt seg, spiser vi. Alle nyter maten, pappa spesielt. Jeg blir så glad.

Vi skal åpne gaver, vi setter oss på de faste plassene våre, Hege, Haris, Beba, Geir, mamma og jeg. Og pappa. Vi ler igjen.

Men smertene tar tak, og pappa spør om en pause. Selvklart, gå og legg deg nedpå litt. Ikke tenk på det. Vi venter. Bare hvil. Stein i magen min. Raser ned.
Jeg vil ikke at han skal ha vondt.

Om ett kvarter er han oppe igjen. Med smilet klistret på. Det var ekte. Så ekte. Men det må ha kostet. Masse.

Vi fortsetter. Jeg får gode sko fra Geir, og mamma hvisker meg i øret at pappa er så lykkelig over gaven min. Han liker at Geir passer på meg og at jeg ikke skal fryse på beina. Jeg tenker at det er litt tåpelig for jeg kan passe på meg selv, men blir rørt allikevel.

Snart skal klokken slå tolv. Og det nye året skal begynne.

Pappa er forsvunnet. Har han smerter igjen, tenker jeg, og spør. Han har lagt seg ved Una - sier mamma. Så hun ikke våkner av fyrverkeriet.

Resten gratulerer hverandre det nye året, ønsker hverandre alt godt og kysser. Fyrverkeriet er fantastisk. Jeg tenker bare på pappa og vil si gratulerer til han også. Jeg vil klemme han. Ikke for hardt, for selv klemmene kan gjøre vondt, men jeg vil bare si til han at jeg elsker han og at jeg ønsker han alt godt.
Når han kommer ut, gjør jeg akkurat det. Sier:

En måned og 18 dager etter Nytt År dør han.

Enda et nytt år er kommet. Før klokken slo 12 og alle i verden skulle rope Happy New Year, føltes den ene stolen tommere enn noensinne. Jeg ville bare legge meg ned og gråte. Holde for ørene. Ikke høre noe. Slik pappa holdt for Una sine ører. Jeg ville sove og ikke våkne.

Jeg har tenkt så mye på at han valgte å legge seg ved siden av Una, som han elsket så høyt, den siste nyttårsaften i hans liv. Jeg har nesten vært sjalu. Han må ha valgt det med omhu. Han må ha kjent på smertene og tenkt de verste tankene i disse vinter dagene.
Han har sikkert hvisket henne noe i øret. Jeg vil så gjerne vite hva. Jeg kommer aldri til å få vite hva.

Jeg vet at det kan summeres opp i Jeg elsker deg og jeg ønsker deg alt godt.

Men jeg vil så gjerne høre han si det ordrett....

Flesland, 28.12.2011.

I 2012 kommer savnet fortsatt til å rive i meg. Men nyttårsfortsettet mitt er å være snill med meg selv. Det skylder jeg både pappa og Una. Samle energi, danse enda litt mer, ha tid, til å være med Una, være god i min jobb, tid til å lese, lakkere neglene, se gode filmer, skrive, rett og slett, tid til å ha det hyggelig. Jeg har mange hyggelige mennesker rundt meg og de må jeg benytte meg mer av. Jeg starter med mine nærmeste.

P.S. Jeg tenker mye på Stine, og jeg er så lei meg for at hun må gå gjennom det.

Prva Nova godina bez tate. Uskoro cijela godina bez tate.

Obozavao je Novu godinu. Uvijek bi napravio neki spektakl.

Sjecam se prosle, tako jasno.
Mog straha od njegovog bola. Ali i njegovog osmjeha, uvijek njegovog osmjeha. Cak i kada smo morali napraviti pauzu u dijeljenju paketica da bi se odmorio...pitao je "smije li?"; sa osmjehom.
Kada se nakon 15-tak minuta vratio nazad u drustvo, opet je to bilo sa osmjehom.
Radovao se vise tudjim poklonima to vece 2010, iako smo mi zeljeli zvijezde sa neba da mu skinemo.

I prije nego je sat otkucao 12, nestao je. Uvukao se u sobu kod svoje Unane, i drzao je za rukicu. Da se ne probudi od vartrometa. A ja sam zelila samo da izadje i da ga mogu zagrliti i poljubiti i i pozeliti mu sve najbolje. I reci mu da ga volim.

Toliko sam razmisljala o tome da je izabrao da legne pored nje, svoje zadne novogoisnje slavlje. Pitam se o cemu je razmisljao. I sta joj je sapnuo na uhu. Znam da nesto jest. Znam da je sadravalo zelim ti sve najbolje i volim te do neba. Ali tako bi volila cuti svaku rijec recenu to vece dok je svijet vikao Sretna Nova a vatromet farbao nebo najljepsim bojama.

Kad je izasao, rekla sam mu da ga volim. Do neba.
Jedan mjesec i 18 dana poslje nove godine, nije ga vise bilo.