r å jage vekk det største laget med fluer. Jeg kjøpte ikke fisk, men heller 2 mangoer av liten gutt som kom bak dem. Det er mangosesong her nå, jeg spiser mango hver dag. Betaler 50 øre for en stor fin en?. Vi har mango i hagen også, men de trenger enda et par uker før vi kan høste dem.

På lørdag hadde vi avslutningsfest for Renato. Han er italiensk og har vært ute med Leger uten grenser i mange mange år. Dette er det siste oppdraget hans. Han har skrevet ned sine tanker om det å avslutte hvor han forteller fra sine feltoppdrag. Jeg felte mange tårer mens jeg leste det. Rådet ham til å skrive bok. Nå blir han pensjonist.

Som tidligere fortalt åpnet vi en observasjonspost i en av klinikkene våre forrige uke. Det har blitt en suksess. Pasientene strømmer på og er takknemlige over å få hjelp i sin egen landsby.

Maria som har ansvar for den klinikken overnattet der fra torsdag til fredag for å se hvordan ting fungerte. Utover natten ble hun sittende og snakke med mammaen til en liten syk gutt. Hun fortalte at han var barn nr. 12 , men bare han og en til var i live. Hun så sliten og tufs ut, Maria spurte hva de spiste sånn til daglig. Da fortalte hun at hun stort sett spiste kasavarøtter og litt kasavablader. Det er noen tykke røtter på en plante som bare er magefyll og ingen næring, men det vokser mye av den her så den brukes mye. Det er jo godt å føle seg mett uansett. Ca.en gang i måneden spiste hun et rismåltid. Barna fikk en slags velling som hun lagde av knust ris. Hun brukte en kopp i uka. Kokte opp risen og porsjonerte ut til ukedagene.

Mye av årsaken til den økende underernæringen her er økte priser på ris. Det er en følge av den vanskelige verdensøkonomien. Jeg får litt dårlig samvittighet over at jeg sukker over ensformig mat her, men er jo vant til noe helt annet. Om noen få uker skal jeg spise softis og jordbær?..

Jeg hadde leid en privat bil med sjåfør for at hun skulle komme seg trygt fram til Freetown. Sjåføren kom som avtalt kl. 08.00 utenfor hotellet. Jeg ble litt skeptisk da jeg så at bakdekkene på bilen var veldig slitt. De måtte først bli med meg nedenom banken. Jeg har nemlig funnet ut at det er en bank her. Dro dit dagen før for å prøve å ta ut penger, men de bare smilte av meg og sa jeg var optimist som trodde de hadde penger igjen kl. 14.30. De sa jeg kunne komme tilbake neste morgen, men da måtte jeg ta med pass og VISA kort. Grunnen til at Kristine og sjåføren måtte bli med var at jeg måtte sende med dem VISA kortet mitt til Freetown hvis jeg ikke fikk ut penger. Da måtte vi ta ut der. Jeg fikk ganske raskt svar om at det ville ordne seg og sendte dem av gårde. Min jeep og sjåfør sto tålmodig og ventet mens jeg gjorde mitt bankærend. Det tok ?bare? 1 time og 45 minutter! De måtte ringe Europa og sjekke at jeg hadde penger , deretter skulle 18 skjemaer fylles ut og skrives under av alle de ansatte i banken.

Etter bankbesøket fikk jeg telefon fra sykehuset som kunne meddele at en 9år gammel pike som vi hadde bragt dit dagen før fra en av mine klinikker var død. Hun hadde blitt så grovt mishandlet av sin fostermor at hun døde av indre blødninger og hodeskader. Sykehuset ønsket at jeg dro til politiet og anmeldte henne. Politistasjonen neste. Jeg ble tatt hyggelig imot og ingen krevde penger. Politiet her er helt korrupt og presser de fleste for penger når de kan. De tok saken seriøst og ville dra og finne den anmeldte.

Idet jeg gikk ut av politistasjonen fikk jeg melding fra Kristine. Motorstopp!! Jeg trøstet henne med at de hadde god tid, båten som skulle frakte dem til flyplassen gikk kl. 16.00, ennå 4 timer til. Bilen ble tauet til en garasje og en flokk prøvde å reparere. I mellomtiden satte jeg kursen for en av småklinikkene mine som ligger ganske langt ute i ødemarken. Da jeg kom dit var de overlykkelige over å se meg og bilen. De hadde en dame, gravid i 8. måned  med svangerskapsforgifting. Høyt blodtrykk, kraftig hodepine og hovne ben. Inn i bilen og sykehuset neste. Fikk stadig meldinger fra Kristine som svettet og ventet og etter 2 timer meldte at de var på veien igjen. Den gravide ble tatt imot og jeg fikk vite senere på dagen at de tok keisersnitt ganske fort for hun begynte å få kramper. Gudskjelov at vi dro dit! Ellers hadde hun ikke hatt transport.

Etter en ny halvtime kommer ny melding fra Kristine: punktering!  Et av bakdekkene! Hva var det jeg tenkte !? De fikk skiftet dekk og stresset videre. I mellomtiden satte jeg kurs for en ny klinikk. Da vi ankom dit var de like glad som på den forrige klinikken. De hadde en gravid dame i 24. uke med sterke magesmerter. Da jeg så henne forsto jeg fort at dette hastet veldig. Hun var kaldsvett, hadde sprengt mage, lavt blodtrykk og sterke smerter. Jeg tenkte straks på svangerskap utenfor livmoren. En alvorlig tilstand som kan gi indre blødninger. Vi la henne i bilen på grunn av det lave blodtrykket og kjørte ivei. Underveis ny melding fra Kristine: Det andre bakdekket hadde punktert og de hadde ikke flere reservedekk!!! Jeg ringte henne opp. Da hadde hun stoppet en bil på veien og fått skyss med dem. Da ble jeg urolig, men bestemte meg for å ikke ta sorger på forskudd. I bilen sammen med henne satt to kanadiske muslimer som lovet å hjelpe henne. Jeg fikk stole på det. Den gravide ble kjørt rett til operasjon da vi ankom sykehuset og jeg fikk etterpå vite at fosteret hadde sittet i den ene egglederen, den hadde sprukket og foster og masse blod befant seg i bukhulen.Fosteret levde faktisk da de åpnet!! Det var på hengende håret at det gikk bra!!

Like etter neste melding fra Kristine: Vi er stoppet av politiet. Føreren har ikke førerkort og vi får ikke kjøre videre!! Skrekk og gru, dette ville ingen ende ta !! De fikk imidlertid bestukket politiet med en bra sum og ferden gikk videre. Etter siste levering på sykehuset bestemte jeg meg for å dra tilbake til kontoret for å være sikker på at jeg hadde dekning på mobilen slik at jeg kunne følge med på Kristines ferd.  Etter en halvtimes kjøring ser vi en ung mor som springer langs veien med en liten bylt i armene. Vi stopper og hun leverer meg et lite spebarn gjennom vinduet. Hun gråter og forklarer at barnet puster neste ikke. Leppene på den lille var blå og han reagerte ikke da jeg prøvde å stimulere ham. Vi fikk mammaen inn i bilen, snudde og satte kursen mot sykehuset igjen. Det var lange minutter på humplete veier. Jeg gned den lille hardt på brystbenet og fikk til noe respirasjon underveis. Var lettet da jeg kunne legge ham på undersøkelsesbenken og ventilere ham med ordentlig maske. De lokalt ansatte overtok etter hvert, han ble flyttet til intensiven. ( et telt med 30 senger). Håper det går bra!

Klokka nærmet seg 16.00 og jeg tenkte på båten Kristine skulle rekke. Jeg ringte, de hadde kommet til Freetown og sto stille i rushet. Båten gikk. Vi fikk så vite at det også skulle gå en båt kl. 17.00. På havna møtte Kristine heldigvis Natalie fra Brussel som hadde vært her hos oss i et hygieneprosjekt i 2 uker. Nå var de to i samme båt. Båten viste seg å være forsinket, kom ikke før kl. 17.30. Det tar mellom en halv og en time å komme seg over fjorden! Siste innsjekking var 18.00!!! Dette hastet virkelig for når de kommer over til andre siden må de kjøre minibuss til flyplassen i 10 minutter.  Kl. 18.40 ringte Kristine med gråtkvalt stemme: Mamma, jeg får ikke bli med flyet!!!!  Jeg ringer deg opp igjen! Så viste det seg at Natalie hadde oppdaget en ansatt fra Brussel airlaines som var kamerat med kjæresten hennes. Han forbarmet seg over dem og fikk likevel ordnet innsjekking for dem. PUH!!!!!!!!!!!! Jeg pustet lettet ut. For en dag!

Nå fikk jeg ny telefon fra politiet, damen var arrestert og jeg måtte komme til avhør. Da jeg ankom der var det veldig mange kjekke politimenn som gjerne ville snakke med det hvite vitnet. Det lyste ekteskapstilbud av øynene på minst 10 av dem. Alle ville ha mitt telefon nummer, det fikk de ikke!!! Jeg tok imidlertid imot deres , kan være greit å ha

Det gikk bare en time før ny melding fra flyplassen: Flyet forsinket, avgang ved midnatt!! Nå begynte det å bli spennende om Kristine ville rekke flyet videre fra Brussel. Ny beskjed kl. 22.00: flyet er kansellert!!!!! Passasjerene vil bli transportert til Freetown med helikopter og innkvarteres på hotell der! Jeg kjente jeg ville gi opp. Det viste seg at flyet sto fortsatt i Senegal på grunn av tekniske problemer.      

Ja, ja, i dag er det lørdag og klokka er 18.00. De er fortsatt på flyplassen, fikk først beskjed om at de skulle fly kl. 18.00, nå er siste beskjed kl. 20.45. Vi får se!!!!!

Nå er søndagen her, klokka er 15.00 og Kristine er på vei til Norge!!!  Hurra!!!!!!

 Naa skal jeg rusle til kontoret og sjekke om nettet er oppe og går. Da passerer jeg barna jeg er så glad i med bøtter og annet på hodet og småsøsken på ryggen. Jeg kommer til å savne dette.

En spesiell uke har gått siden sist. Jeg må dessverre meddele at Jenema døde på fredag, nyresvikten gikk på og livet sto ikke til å redde. . . Fredagen ble en oppsamlingsdag for psykiske på kjenninger. En av vaktene i porten vår her i huset ble drept på vei hjem etter ettermiddags-skift. Det skjedde 200 meter fra huset vårt.  Han hadde en lett motorsykkel som noen prøvde å ta fra ham. Da han prøve å komme seg unna, ble han slått rett i bakken av tre menn og døde like etter. Heldigvis er de tatt og sitter i fengsel. Dette betyr  ikke at vi føler oss utrygge, men vi går aldri av gårde alene i mørket. Vi har biler disponible hele tiden så sikkerheten er god. Tidligere i uka var det rop og styr i nabohagen. Vaktene der hadde oppdaget en slange, en svart kobra på en og en halv meter. Den er veldig giftig så alt ble gjort for at den skulle avlives. De klarte det og la den ut til offentlig skue. Vaktene våre sprayet med diesel langsmed muren og omkring i hagen. Det skal visst holde slangene borte. Ellers har vi vår søte katt, Plumpy, som sikkert også holder dem på avstand.

Denne uka har jeg hatt med meg 2 medisinerstudenter fra Tromsø, Pål ogMari. Kjempekoselig og godt å kunne snakke litt norsk igjen. De har vært med på en av klinikkene og også ut i bushen på noen av de små klinikkene. Da vi hadde avsluttet vår runde i går, oppdaget jeg at vi hadde litt tid til overs før vi skulle på en forelesning om Lassa feber. Jeg ba sjåføren kjøre til Tikonko, en liten klinikk som ligger avsides til med dårlige veier. Jeg følte bare at jeg måtte dit, til tross for at jeg hadde vært der bare for et par dager siden. Da vi kom fram sto personalet på trappa og diskuterte et eller annet og så svært lettet ut da de oppdaget oss. Vi ble vist rett inn i et av rommene hvor en to år gammel jente lå bevisstløs på senga og krampet. Hun hadde kastet opp blod. Hun var kjempevarm, hadde hatt feber i tre dager. Malariatesten var negativ. Vi fikk kjølet henne noe ned med våte omslag, ga Paracet rektalt (knuste tabletter blandet med vann og trukket opp i sprøyte, her har vi ikke stikkpiller) og noe som dempet krampene litt. Moren sprang hjem etter det viktigste, så dro vi av gårde. Veien synes lang når man sitter i bilen med et så dårlig barn og veiene nesten ikke er framkommelige. Moren ble bilsyk på veien så vi fikk en pasient til å ta oss av. Jenta hadde veldig lavt sukkerinnhold i blodet og fikk sukkervann intravenøst med en gang vi kom til sykehuset. Hun er dessverre fortsatt bevisstløs, vi venter spent på diagnosen. På et møte i dag fortalte lederen for den klinikken hvor vi hentet henne at de hadde ikke fått henne til sykehus hvis vi ikke hadde kommet. De var svært fattige og i den landsbyen hadde ingen sykkel. Da måtte de gått i mange, mange timer og det ville ikke moren for hun hadde flere barn hjemme. Noen ganger føler jeg at øvre makter styrer meg dit jeg trengs mest.

Jeg har nå begynt å planlegge min uke med ferie her nede. Den skal tilbringes ved kysten sammen med Kristine, en av døtrene mine. Det skal bli deilig. Jeg reiser til kysten i påska, så kommer Kristine like etter påske og blir med hit etter noen dager med strand og sol. Når vi kommer hit igjen, har jeg allerede vært her halve tiden. Det går så fort!

Jeg vil gjerne takke dere for koselige mailer og kommentarer her på bloggen. Det betyr så mye å vite at man ikke er glemt og jeg leser alle mailer mange ganger. De mest hverdagslige ting er godt nytt for meg.

Nok en begivenhetsrik dag er over .I dag hadde jeg bestemt meg for å tilbringe noen timer sammen med psykiatrisk sykepleier på en av klinikkene. Jeg har nemlig stusset over at kvinner som kommer til klinikken for å få prevensjonsveiledning først må innom psykiatrisk sykepleier til samtale. Nå i ettertid skjønner jeg virkelig hvorfor.

Etter å ha vært med på 4 konsultasjoner orket jeg ikke mer. Hverdagen og problemene til disse 4 var temmelig like.

Jeg velger en av dem, Aminata 24 år. Hun hadde to barn hjemme, et barn på ryggen og et barn i armene og ønsket seg P-piller. Hun så trist ut og etter hvert som psyk.sykepleier stilte spørsmål og gikk gjennom skjemaet sitt skjønte jeg hvorfor. 14 år gammel presset familien hennes henne til å gifte seg med en mye eldre mann. Han hadde en kone fra før som hun flyttet inn sammen med. Straks etter var hun gravid og de 3 andre barna fulgte tett etter. Hun var jevnlig utsatt for vold fra ektemannen, ofte med barna som tilskuere. Hun hadde flere ganger rømt hjem til familien sin med barna. Familien bodde i en annen landsby en dagsmarsj unna. Hver gang sørget onkelen hennes for at de ble bragt tilbake, ingen hadde plass til dem.

Jenta hadde masse opplevelser fra krigen her som plaget henne hver natt. Landsbyen hun bodde i som barn ble brent ned av rebeller, begge foreldrene ble drept foran øynene hennes. Hun var stadig på flukt sammen med søsknene sine, den eldste søsteren var Aminatas eneste støtte i hverdagen etter at hun giftet seg. Hun hadde fått seg litt utdannelse og hadde en liten jobb og  kom ofte innom med litt mat og klær til barna. . . . . inntil for to uker siden?..da døde hun. Jeg spurte hva hun døde av og fikk det vanlige svaret: Hun var syk. Når de svarer slik er ofte AIDS årsaken og det vil de ikke fortelle. Søsterens død hadde slått helt bena under Aminata. Hun følte ikke hun hadde noe støtte lenger. En ting hadde hun lovet søsteren sin for en stund siden og det var at hun skulle komme seg til klinikken og få prevensjon slik at hun ikke fikk flere barn. Det var denne lovnaden som bragte henne til oss i dag. Aminata hadde mange symptomer på dyp depresjon: mareritt, søvnløshet, minimal energi, orket ikke lenger stelle seg og barna, manglende apetitt og et apatisk blikk.

Heldigvis bor ikke Aminata så langt fra klinikken så hun har mulighet til å komme tilbake til regelmessige samtaler. Etter hvert prøver vi å trekke inn mannen også. Jeg har tro på at hun skal få god hjelp. Vi har dyktige psykiatriske sykepleiere og det er virkelig brukt for dem i et land så preget av en grusom tid med 10 års krig og med kvinnene nederst på rangstigen. De har bare å adlyde ordre.

En annen ting jeg har lyst til å fortelle om er alle de lette motorsyklene som freser rundt i denne ?byen? hele døgnet. Det er taxiene her i distriktet. Sierra Leone er beryktet for sine tusenvis av barnesoldater under krigen. Da krigen var over fikk landet hjelp til å bringe disse unge guttene tilbake til et så normalt liv som mulig. Et av tiltakene var at det ble kjøpt inn et stort antall lette motorsykler. De som leverte inn sine våpen fikk en motorsykkel i bytte og kunne livnære seg på inntektene. For 1000 Leoner (2 kroner!) kommer man ganske langt så for lokalbefolkningen er den et viktig bidrag for å komme seg fram. Vi som jobber for Leger uten grenser har ikke lov til å benytte disse. Det er mye ulykker så det er forståelig. Før jeg forlot Norge leste jeg en bok som heter ?En bedre dag i morgen? . Jeg husker dessverre ikke navnet på forfatteren, det kan sikkert en av dere hjelpe meg med. Den er skrevet av en av barnesoldatene fra byen jeg bor i. Anbefales på det sterkeste. Vond og god på samme tid.

Jeg vet det er flere som lurer på hvordan det går med Jenema. Hun lever fortsatt, sliter med nyresvikt, men så lenge det er liv er det håp. Vi følger henne fra dag til dag, hun ligger på intensivavdelingen. (et stort telt med 40 senger i et rom!)

Jeg håper ikke mine historier gjør dere  bare triste, husk at det er masse glede her også. Hver morgen står det en flokk med småjenter og venter på meg utenfor porten. Vi går sammen i ca. 15 min, de sloss om å leie meg. De er på vei til skolen og jeg til kontoret. Vi øver litt på engelsk-leksene  og synger litt på veien.

Jeg håper historiene mine kan bidra til økt takknemlighet for den enkelte av dere hjemme i Norge. Vi vet ofte ikke hvor godt vi har det.

I hagen vår har vi 3 kjempestore mangotrær FULLE av mangokart. Det er mangosesong i april så da skal vi kose oss. Passer bra for Kristine som kommer hit på besøk i april.

Neste uke kommer det 2 medisinerstudenter fra Tromsø hit og skal følge meg omkring og se på prosjektet her. Det blir koselig og spennende! Mye å glede seg til! Det er fantastiske turmuligheter i jungelskogen her, men slapp av, jeg går ikke alene. Jeg føler meg veldig trygg her, har ennå ikke møtt noen som ikke bare er hyggelige!

Vi skriver allerede 9. mars og jeg undrer meg igjen over hvor det ble av uka som gikk. Neste uke har jeg allerede vært her i 2 måneder, 1/ 3 av oppholdet.

I dag er det offentlig høytidsdag her i Sierra Leone. Profeten Mohammed har fødselsdag så det blir nesten som juleaften. Riktignok ikke julefeiring slik vi er vant til, men likevel har de fleste fri og det er en del markeringer.

I dag har jeg lyst til å fortelle dere om en 12 års gammel jente som jeg velger å kalle Jenema.

Hun kom til en av klinikkene på grunn av magesmerter. Hun var avmagret, øm i magen og hadde et trist blikk. Hun ble innlagt til observasjon. Det kom etter hvert fram at hun 2 uker tidligere var blitt voldtatt av 2 unge menn. Vi kontaktet psykiatrisk sykepleier og mange mente kanskje magesmertene var psykisk betinget. Det viste seg imidlertid at smertene gikk på og en kveld var hun akutt mye dårligere, magen var helt sprengt og feberen kjempehøy. En operasjon måtte nok til. På vårt sykehus finnes ingen operatører så hun måtte overføres til det offentlige sykehuset i Bo. Leger uten grenser betaler da for operasjonen, men vi prøver å tilbakeføre pasientene så fort som mulig etterpå på grunn av manglende ressurser på det offentlige sykehuset. Det er blant annet ikke mulighet for oksygentilførsel hvilket slike pasienter virkelig trenger.

En av mine kollegaer fulgte pasienten opp og purret flere ganger på operasjon. Endelig ble hun operert og vi dro noen timer etterpå for å ta henne tilbake. Operatøren opplyste oss om at tarmen hennes hadde sprukket på 9 steder og at de hadde sugd ut 3 liter tarminnhold fra buken hennes. Diagnosen var Typhoid. Dette er en dødelig tarmbakterie som smittes gjennom inntak av infisert vann eller mat. Jeg er takknemlig for at jeg er vaksinert.

 Jeg hadde problemer med å holde tårene tilbake da jeg så forholdene på sykehuset. Ingen medisiner eller utstyr for øvrig. Pasientene lå rett på halmen på de slitte madrassene. Pårørende må kjøpe inn medisiner og utstyr og sørge for å ta vare på den syke. De har ofte med seg en stor balje med alt oppi. Klær, mat, tallerken og kopp.

Da vi skulle hente Jenema var det et trist syn som møtte oss. Hun var apatisk i blikket, lå med urinkateter, intravenøst og dren ut av magen. Hun skulle hatt intravenøst,men hadde fått dratt ut kanylen så væsken rant rett på golvet. Heldigvis hadde pårørende en ekstra kanyle i bagasjen, men det bød på store problemer å få noen biter tape for å få festet venflonen. Etter mye fram og tilbake fikk vi noen biter av en annen pasient.

Ambulansen er en vanlig jeep uten båre, med seterader langs veggene bak. Det er best å være oppegående pasient ellers har man valget mellom å legge pasienten på golvet eller sitte med dem i armene langs veggen. Vi bar Jenema ut pakket inn i et klede med urinpose, intravenøst og familien på slep.

Vi prøvde å plassere henne som best vi kunne på den 30 minutter lange transporten på delvis humpete veier, men hun ynket seg mye underveis. Nå er hun på plass på intensivavdelingen hos oss, fortsatt høy feber og ikke mye kontakt å få. Jeg tok med min lille krukke Oriflame universalvoks. Kanskje den kan hjelpe på de sprukne leppene hennes. Vi følger henne fra dag til dag, vet ikke om hun overlever men vet vi har gjort det vi kan for henne. This is Africa. Dere skal få tilbakemelding senere om hvordan det går.

For å veie opp denne triste historien kan jeg fortelle at jeg hadde en fantastisk kvinnedagsmarkering i går. Vi møtte opp med t-skjorte hvor det sto : Stop violence against women! Det var tog gjennom ?byen? med masse musikk, sang og dans. Jeg skulle til å skrive at vi marsjerte i tog, det gjorde vi ikke. Vi danset hele veien, i 50 graders stekende sol i 2 timer. Fantastisk stemning og applaus for oss blant de som sto på sidelinjen. Det var stas at vi stilte opp for de afrikanske kvinnene. Skulle bare mangle, her trengs det virkelig. Toget endte i en kirke hvor det ble holdt taler og et skuespill om vold til slutt. Jeg drakk 3 liter vann underveis, men var ikke på do hele dagen, det silte ut gjennom huden. Vi var utslitte og tilfredse da vi kom tilbake. Noen av de andre gikk for å spille volleyball etterpå, men da meldte jeg pass.

Vil gjerne få takke dere tilslutt for koselige mailer og kommentarer på bloggen. Jeg blir så glad når jeg hører hjemmefra. Den minste hverdagslige nyhet er god nyhet for meg.

I går kveld tok jeg fram boka som kollegaene på legevakta skrev hilsner i til meg før jeg dro. Det var ikke fritt for at det kom et par tårer. Godt å vite at dere, venner og famile er der når jeg kommer hjem.

I går ble ennå en Merete født. Det er en like stor opplevelse hver gang det kommer en liten velskapt baby til denne verden. For meg er det ekstra koselig når det blir en jente for da får jeg en navnesøster. Jeg slutter aldri å undre meg over hva disse kvinnene må finne seg her i Afrika. Fødestolen er plassert bak en halv skillevegg med venteværelse på andre siden. Når de kommer inn må de kle seg nakne og legge seg på plass. I går oppdaget jeg plutselig 5 gutter som sto og bivånet det hele i vindusåpningen. Folk kommer og går og de fra venterommet stikker hodet jevnlig rundt hjørnet for å se hvordan det går. Alle må ha med seg en caretaker, oftest er dette barnets bestemor. Denne hjelper til med alt skittarbeidet en fødsel kan medbringe. Hun må vaske golvet og alt utstyr etter fødselen, sørge for rene klær og mat. Blir det brukt et bekken er det hun som må tømme det og vaske det etterpå. Og ingen takker, de bare springer fram og tilbake og gjør som de blir bedt om. Jo, jeg prøver å gi dem litt assistanse, et smil og et klapp på skulderen iblant. De helt store samtalene blir det ikke da det ofte er begrenset med engelsk-kunnskaper, men de lar meg alltid forstå at jeg må skrive ned navnet mitt slik at barnet kan oppkalles etter meg. Det er pussig når jeg på klinikken møter barn som heter Agnes, Monika og Anita etter tidligere sykepleiere. Alle får tilbud om å sove over en natt, men de fleste forsvinner ganske fort, de har ofte barn som venter hjemme.

En annen person som gjør inntrykk på meg er en ung mann som heter Sharif. Han er renholder i kontorbygningen vår. Den består av 27 kontorer og flere møterom. Alle gulv er mur, ikke glatt, men ru og ikke lette og holde rene. Tenk hva en støvsuger kunne gjort! Jeg tør ikke fortelle om det, han har nok aldri hørt om det og vil ikke forstå hva det er.  Han feier og feier med sin hjemmelagede kost og smiler til alle som går forbi.Så ordner  han  lunsj, sørger for drikkevann og serverer oss te og kaffe. Jeg rekker så vidt å sette meg før han står med tekoppen, han vet akkurat hvor mye sukker jeg vil ha.Han takker hver gang jeg tar imot.

I går fortalte han at han egentlig er fra nord i landet, men flyttet hit med kone og barn når han fikk denne jobben. Han er så stolt av jobben sin. Jeg blir så ydmyk av slike mennesker.

Ellers opptar varmen meg en del om dagen. Jeg hadde bestemt meg for å fortrenge den når den ble for intens, men det er vanskelig. Mars er den varmeste måneden her i Sierra Leone. Når jeg sitter i bilen på vei hjem på ettermiddagen, er jeg gjennomvåt, skitten og har iblant litt blod på klærne. Da føler jeg meg som en skikkelig feltarbeider og det er  godt med en dusj, men jeg skulle betalt utrolig mye for litt kaldt vann. Det finnes bare i kjøleskapet. Når jeg legger meg om kvelden er det rundt 35 grader på rommet, godt at det er litt kjøligere enn på dagen og ennå bedre at jeg har en vifte. Den gjør underverker og gir meg god søvn.

Vi jobber hardt, men lever et godt liv sammenlignet med hva vi ser rundt oss. Vil nesten si vi lever litt i luksus, men alt er relativt. Jeg er takknemlig som får oppleve dette, vet at det blir minner og venner for livet.

Det var 25 menn og 3 kvinner tilstede, hvorav 8 høvdinger fra hver sin landsby. Alle satt på krakker, kvinnene bakerst og høvdingene på første rad. Vi satt på trestoler foran forsamlingen og jeg var hedersgjest. Møtet åpnet med bønn, først på muslimsk vis med håndflatene opp deretter foldet vi hendene og ba en kristen bønn. Her er det ca. 50 % muslimer, 30 % kristne og resten tilhører diverse andre religioner. Samfunnet er svært religiøst, men ikke opptatt av hva slags religion man tilhører. Muslimer og kristne kan godt være i samme familie, de respekterer hverandre fullt ut og gifter seg på tvers av religioner. Her har nok mange noe å lære.

Etter bønnen holdt den eldste høvdingen tale for meg. Min lokalt ansatte medarbeider måtte oversette for meg da alt foregikk på menge. Jeg måtte så holde en tale og fortelle litt om meg selv og Leger uten grenser. Hver gang noen sa noe applauderte de. Dere aner ikke for et syn å se disse gamle skrukkete mennene, med luer i alle fasonger og klær som hang på dem mer eller mindre loslitte. Noen kom haltende med stokk og et par var bortimot blinde. Grå stær lyste lang vei. Da vi hadde lagt fram vårt tilbud trakk de 8 høvdingene seg tilbake, gikk ut under et tre og diskuterte seg imellom om de skulle godkjenne forslaget.

De kom så inn og den eldste fortalte at de ville gå for dette. Det var en del diskusjoner fram og tilbake og mange som mente noe, men kvinnene holdt seg tause. I døråpningen sto en haug med unger rett opp og ned i 2 timer og bare glante på meg. Hver gang jeg snudde på hodet og så på dem pilte de vekk. Det ble for skummelt. Like etterpå var de på plass igjen.

Da alle var blitt enige gikk vi til bilen og lempet ut sement og armeringsjern og overrakk høytidelig en spade. Når alt var på plass og området målt opp fikk vi hver vår kokosnøtt, den var ferdig kuttet og renset og full av god kokosmelk. Etterpå ble vi bedt på mat, høvdingens datter hadde kokt ris og stekt fisk så det var bare å sette seg ned å spise. Maten var i et stort fat, vi satte oss i ring og spiste av samme fat med hendene. Det smakte deilig og vi ble gode og mette.

Plutselig hørte vi noen kom springende. Ryktene om at jeg var der hadde nådd skolen og elevene hadde fått tillatelse til å springe bort å se på meg. Plutselig sto jeg med en hel flokk alvorlige unger rundt meg. Noen smilte forsiktig, de fleste glante forskrekket med åpen munn.

Det var da jeg tenkte det var best å ta en sang. Jeg sang Bæ, bæ lille lam av full hals etterfulgt av Jeg gikk en tur på stien. Jeg fikk dem til å synge med under koko, koko- refrenget og stemningen ble god. Jeg spurte om de kunne synge for meg og de satte i gang og synge og danse. Herlig! Etter hvert kom læreren og hentet dem tilbake.

Jeg gleder meg til neste community meeting. Det er på onsdag. Da skal vi til en annen landsby og få dem til å bygge nytt hus til klinikken. Da blir det nok mer diskusjoner. Den gamle klinikken er i ferd med å falle sammen.