• Spesial undervisning for elever med særkilte behov
  
• Finn deg selv gjennom kreativ kunst (eller musikkterapi om du vil)
  
• Skulpturering

Veldig variert og spennende!

På leilighetsfronten nærmer det seg en løsning. Idag flytter jeg inn i en ny leilighet, ser ut som om jeg kanskje også får enerom. Men lurer på om de to andre 2 er asiatere, hun ene heter hvertfall Pang. Litt skremmende men internasjonal som jeg er, skal jeg stupe i det med åpent sinn!

Ellers går det fortsatt i shopping sånn med jevne mellomrom. Mall of America er så svært at man blir svimmel av å gå inn der. Men det er gøy!
Når det gjelder junkfood er jeg på toppen av skalaen: Igår kveld heiv jeg meg i bilen med 3 amerikanske vennninner, å vi kjørte likegodt både til Wendy's og Tacobell å spiste på begge stedene. 3000 kalorier enkelt inntatt kl 22.30 på kvelden! Off off...
 
Og forresten folkens, hold et ekstra øye med Stine. Ser at hun tilbringer ca 9 timer daglig med å spille Bouncing Ball på facebok (snakker vi farlig avhengighet?).

Ja dette var en intro på hvordan de første dagene her har vært. Det å reise alene er jo en litt annen opplevelse enn det å reise sammen med noen, men så langt har det gogt veldig bra. Ingen kritisk hjemlengsel enda. Vi er 15 norske som skal være her dette halvåret, pluss ett par andre norske som har vært her noen år allerede.

Jeg starter opp bloggingen, men jeg frykter at uten Solfrid denne gangen kommer det til å bli vanskeligere å skrive, og mye morsomheter spørs det om jeg klarer å presse inn. Men spesielt interesserte får lese hvis de finner det interessant. Og feks Malin, Kristin, Anja, Linn og Mariann har tror eg god erfaring på å gjøre sånne ting når de er på jobb :) Og Malin min e-mail adresse er elisamidttveit@hotmail.com. Videre har vi fått postboks her nede også. Post mottas med takk til adresse:

Augsburg College
Elisabeth Midttveit
Campus box 1173
731 21st Avenue south
Minneapolis MN 55454-1338

For å få den reelle College opplevelsen er vi 4 stk i en leilighet og selvsagt to og to pr. soverom. Jeg bor i leilighet med to amerikanske jenter på 19 år og en norsk dame på 42 år. Men slik det ser ut nå, flytter jeg over helgen ut av denne leiligheten og inn i en annen pga. snorking (og nei, det er ikke meg som snorker). Men nå må jeg løpe, vi skal alle utvekslingsstudentene hjem til en av lærerne på middag om ikke lenge.
See you later good people. Og ja Solfrid, jeg har ikke glemt at du lovet å kommentere hvert eneste innlegg så lenge jeg tok opp bloggingen:)

Masse har skjedd siden siste blogg, og vi har ikke helt kontroll på hvor vi skal starte.

17. Mai på antinorsk jord var faktisk en veldig bra opplevelse. Sjelden har vi følt oss som bedre norsk-patrioter, der vi handlet flagg og sløyfer og dro oss opp klokken 6 om morgenen for å delta på en 17. Mai-frokost. Vi ankom leilighetskomplekset der utearealet var pyntet opp med norske flagg og dekket opp til en staselig frokost. Vi var til og med tidlig ute ettersom vi ingen kjente hadde rukket å ankomme, så vi tok hilserunden blant folkemengden og forsynte oss grådig av frokostbordet. 20 minutter ut i frokosten var det flere varsel-lamper som begynte å lyse for Solfrid. Hvor var kjentfolkene? Hvor var verten som hadde invitert oss? Hvor var juicen? Hadde vi fått rare blikk da vi ankom frokosten? Rynket ikke folk litt ekstra på nesen? Elisabeth satt der helt uvitende og bekymringsfri å styrte på med brød, egg og tomat mens hun konverserte fritt med disse fremmede menneskene. Solfrid hvisket forsiktig til sidemannen om det var Lones frokostbord vi var kommet til. Han ristet sakte på hodet. Da begynte det faktum at vi hadde krasjet FEIL frokostbord å gå opp for Elisabeth. Sjelden har vi vel heller kastet maten vi allerede hadde forsynt oss med tilbake, samlet sammen våre eiendeler og medbrakt pålegg på kortere tid. Det var så vidt vi rakk å unnskylde oss før vi var long gone og klarte å komme oss inn til riktige leilighet der ALLE kjente befant seg. Hadde ikke Solfrid reagert, hadde nok Elisabeth satt der den dag i dag. Resten av dagen forløp knirkefritt med pølse med brød, vafler, tog, kor, sang og middag.

Nå har vi omsider gjort oss ferdige med skolen, noe som var en deilig befrielse. Vi var tross alt ikke langt fra utmattelsens rand etter intensiv studering til alle dager og døgnets tider. Særlig tok teaterproduksjonen vår veldig på. Og etter en 4 noenlunde overkommelige forestillinger var det helt nydelig å si seg ferdig, slik at vi atter kunne ta fatt på livet igjen og bruke lørdager på slike ting som lørdager skal brukes til. Siden gikk det slag i slag, og oppgaver ble skrevet og levert og framføringer ble framført og vips så var det hele over. Det ble feiret.

Etter skolemarerittet var over var det da også på tide å få utforsket mer av Australia. Sammen med Hanne og Knut pakket vi atter sekken, satte oss i en bil og kjørte mot Hervey Bay hvor vi skulle tilbringe natten før vi skulle ha en tredagers selfdrive ?campingtur? på Fraser Island. På hostellet ble vi foret med Fraser-info: som om at det er verdens største sandøy med mer sand enn Sahara-ørkenen, hvordan man skal opptre dersom man kommer i nærheten av en dingo for å unngå å bli angrepet, hvordan man ikke skal plystre på aborginercampen for ikke å vekke folk opp fra døde, hvordan man skal kjøre bilen på forskjellige sandtyper, og hvilke bilulykker som har vært og hvordan man unngår bilulykker med døden til følge. Vi gledet oss veldig på turen og alle farene som lusket. Vi sto opp andre dag og det var solskinn. Blåere himmel har man sjelden sett, og vi klarte lett og overse det faktum at det var bitende kaldt med bare 18 varmegrader (enda). Etter litt bensinlekkasje og stressende matvareinnkjøp kunne turen begynne. Med i reiselaget var 7 andre hyggelige folk. Vårt kjære naboland var atter en gang representert i Madde och Andreas som siden skulle være veldig behjelpelig for senere reiser. Sånn i ettertid har vi så å si fortrengt hvor inn til beinet kalde vi var, og det at vi lå i soveposer som ikke var verdt lorten under skoene våre når natten brakte med seg temperaturer som var faretruende nær nullpunktet. Turen var rett og slett helt utrolig bra. Innsjøen Lake Mcinsy var høydepunktet med krystallblåe farger og herlige omgivelser. Vi var rett og slett i ekstase i dette paradiset av en oase. Til tross for kald temperatur i luften var alle vann vi besøkte godt nokk oppvarmet, så bading var et must alle tre dagene. Sjøen var forbudt grunnet sultne haier. Selv om pessimistiske Solfrid ofte følte at bilen skulle tippe og vi alle skulle dø, kom vi oss mer enn helberget ut av sanden, takket være gode, habile sjåfører. Vi var av de heldige campere som skulle bo på camper med bålmuligheter og dusj og do-tilgang. Turoperatøren lovte oss blant annet en aborginercamp med aborginere, aborginerdans, aborginerhistorier, aborgineransiktsmaling og andre aborginerting. Vi ble møtt av aborgineren Nick som gikk i Adidas-skjorte, og som ikke hadde ansiktsmaling, som ikke danset, og som ikke kunne noen aborginerhistorier. Grunnet flere ting har vi lovet turoperatøren dårlig Pr, og ettersom vi er av sorten som holder løftene våre benytter vi derfor anledningen til å si at ?Unique Fraser? lover mengder av ting de ikke holder (blant annet vintersoveposer som i stedet er tynne lefser uten glidelås og egenskaper til å holde et bål varmt en gang). Men til tross for kjipe turoperatører var turen en stor suksess og vi storkoste oss i godt selskap på fantastiske Fraser hvor vi var omringet av dingoer og haier.

Som de dårlige og uforberedte tur-planleggere vi er, var det veldig behagelig for oss og bare å kopiere de framtidige Cairns-planene til bereiste søta bror, og samtidig få all New Zealand-info vi måtte ønske oss. Ikke visste vi helt hva vi skulle begi oss ut på, men vi ringte opp til Cairns og ukritisk bestilte vi turer og opplegg.

Etter fantastiske Fraser hadde vi et kort Brisbaneopphold før vi satte oss på flyet mot Cairns. Det var herlig å kjenne normal sommertemperatur igjen. Det var tidlig opp 2. Dag for å bli hentet av en buss som skulle ta oss med på en todagerstur i regnskogen. Som tidligere nevnt visste vi jo lite hva det gikk i, men det skal sies at vi etter hvert hadde veldige nerver for hva det var vi hadde begitt oss ut på. Var det reneste maraton vi hadde lagt ut på med hiking, biking, og kanooing rundt omkring i den australske regnskog? Australiaoppholdet har jo ikke akkurat gjort oss særlig sprekere, så ville vi overleve all den fysiske aktiviteten? Skepsisen var stor. Hele første dag begynte mildt og fint ettersom vi ble kjørt rundt til hver plass: ut i skogen for å se på store trær, til en innsjø for å bade og se på skilpadder, til verdens mest fotograferte foss (Hvor Peter Andre spilte inn sin musikkvideo ?mysterious girl?) hvor vi badet og lekte Peter Andre og diverse andre småturer rundt i skogen med veldig overkommelig lengde. Natten ble tilbrakt på et veldig koselig hostell midt i ødemarken. Neste dag begynte hardkjøret med sykkeltur i 30 varmegrader. Den alarmerende lengden på 2 mil virket helt ugjennomførbar, men det viste seg jo heldigvis å være en latterlig lett etappe. Også de følgende gåturene og kanooinga var også lekende lett, og de eneste skadene var ømme rumper fra vonde sykkelseter. Vi kom oss omsider ut fra regnskogen, og dagen etter ble brukt ved lagunen i Cairns med 33 varmegrader i 7 timer uten solkrem. Lurt. Dagen etter hoppet vi på en båt som skulle føre oss ut til Great Barrier Reef der vi skulle snorkle og dykke. Gårdagens 33 varmegrader og sol var erstattet med overkyet og vind. Den to timer lange båtturen ble derfor tilbrakt med hodet i brune papirposer. Elisabeth var først ut med spyingen, raskt etterfulgt av Solfrid. Det var reneste dominoeffekten, for snart fulgte en etter en vårt eksempel. Mellom øktene satt vi og lo over det komiske i at halve båten satt og spøy. Så kom vi omsider fram og fikk tatt dette berømte revet i nærmere øyensyn. På kvelden fikk vi et gledelig gjensyn med vårt svenske par. Ettersom vårt quizlag i Brisbane stakk av med sammenlagtseier var vi svært så høy i hatten og meldte oss likeså godt på kveldens quiz på hostellet. Det var enkelt å overse den lille notisen som fortalte at sisteplassen ble premiert med en dukkert i bassenget, men omsider skulle denne lille notisen vise seg å gjelde liv og død. Så var våre dager i Cairns over og vi returnerte til Brisbane der avskjed, vasking og pakking sto på programmet.

Tårevåte og tungt lastet forlot vi landet med det rare i og satte kursen mot New Zealand. Der sto verdens mest geniale campingbil og ventet på oss, klar til å frakte oss helt på nordtuppen av New Zealand der vi var blitt lovet et fantastisk syn: Tasmanian sea møter Pasific Sea. Hvor disse to havene møttes, var noe uklart, men la vi godviljen til kunne vi kanskje se et innbilt skille en plass ut i sjøen. Så leide vi oss noen brett og surfet nedover noen massive sanddyner. Vegen gikk videre til Waitomo der vi bedrev black water rafting og iakttok disse berømte glow wormsene. Rotorua med geysir, varme kilder og andre illeluktende naturfenomen var et interessant syn. Videre ble det litt ekstremsport (på Elisabeth) med Skyswing og strikkhopping! Men etter noen dager med dårlig vær bestemte vi oss for å reise til Wellington på besøk til Ellen (en Solfrid kjenner hjemmefra) litt tidligere enn planlagt, her fikk vi husly, etter å ha bodd i bilen en stund. Vi kjenner at vi nå lengter hjem til norsk sommer og gleder oss til stopp i London før det blir hjem til kjente og kjære. Vi takker alle faste lesere av bloggen og kanskje blir bloggen en gang opprettet igjen, for Solfrid og Elisabeth vil ut på flere eventyr med tiden?

Påskeferien skulle bli et herlig avbrekk fra den stressende skolehverdagen. Lite visste vi før vi entret australsk jord, at skippertaksmetoden og våre tidligere godt fungerende studieteknikker ikke lengre holdt mål. Vår planlagte 10-dagers tur fra Brisbane opp til Cairnes var det plutselig bare å glemme. I stedet måtte vi benytte ferien til å skrive ca. tusen oppgaver. Første del av påsken ble derfor tilbrakt bak barrikaderte dører, hvor vår eneste sosiale omgang var med en og annen selskapssyk gekko, og ganske mange maur. Påskestemningen uteble. Vi forsøkte oss på noen sangstunder med diverse rustne påskesanger, men det hjalp heller ikke nevneverdig. Sånn i ettertid ser vi jo fordelen i at vi ikke var i påskemodus ? det kunne blitt litt kjedelig å sitte her i varmen og lengtet etter snø, ski, norsk sjokolade og andre hjemlige påskefaktorer. Tirsdagen i påskeferien så vi oss derimot mett på frustrerende oppgaveskriving og pakket sekken og sammen med norske Erik fløy vi opp til Airlie Beach. Her skulle vi ligge en natt før vi dro på en 3-dagers seiltur rundt omkring Whitsundays-øyene. Stemningen var derimot ikke veldig høy da vi ankom til styrtregn og generelt dårlig påskevær. I tillegg var det andre faktorer som spilte inn på en litt negativ holdning i gjengen. Noen av oss sliter en del med sjøsykhet, og tilbringe tre dager på båt i dårlig vær trenger ikke alltid hjelpe veldig på sjøsykheten. I tillegg fikk vi, grunnet lite plass på båten, bare ha med oss en bærepose hver med personlige eiendeler. Noen av oss har også klaustrofobiske tendenser, og så derfor ganske mørkt på å skulle tilbringe seilturen innendørs i trange rom. I tillegg fikk vi beskjed om at vi hadde booket oss på en partybåt, og frykten var stor for at kombinert sjøsykhet og annen form for sykheter skulle føre til at turen skulle bli en evig mating av fiskene- tur. Så litt negativ var vi nok, da vi sto på dekk i gråvær å regn og fikk diverse sikkerhetsinnstukser av mannskapet. Nå i ettertid ler vi av det hele: seilturen ble en suksess!!! Værgudene som hadde bestemt seg for å gi oss thunder storms gjorde plutselig en helomvending og ga oss strålende sol med knallblå himmel og vel etterlengtet solbrenthet! 34 stk fra forskjellige land var samlet, og med noen unntak var vi en lystig gjeng. Selvfølgelig er vi spesielt begeistret for å møte nordmenn, og syntes det var fint og flott at vi var hele 5 stk. Snorkling i great barrier reef (Elisabeth dykket) sto selvfølgelig på programmet. Litt hai-fobi gjorde at vi tok en tårevåt avskjed hver gang vi skulle uti vannet med instrukser på hva som måtte ordnes og hvem som måtte ringes dersom haien skulle bli veldig bitelysten. Haien kom mens Elisabeth dykket, men til alles store lettelse berget hun livet. Hun var ca fem ganger større enn haien, så faren var vel aldri helt reell. Kveldene ble tilbrakt på dekk med hver vår kartong goon, med diverse miming og sang. En søta bror hadde med seg gitar og stemningen kunne vært på topp om han visste hvordan man spilte på gitaren. Det gjorde han ikke. Mr. Grønningen ? du var savnet!!! Påskefølelsen tok oss også med storm da vi var i land på en av verdens fineste strender, White haven. Hadde det ikke vært for den intense varmen ville den kritthvite stranda lurt oss til å tro vi var i den norske fjellheimen. Vi spiste også en del av sanden ettersom vi av veldig usikre kilder fikk beskjed om at tennene våre ble to ganger hvitere om vi skrubbet de med sand. I ettertid føler vi oss lurt. På kvelden ble båten omringet av delfiner, haier og annen fisk. Hovedattraksjonen var derimot Borat i grønn badedrakt som slet veldig med å holde alt innenfor de grønne rammene.

Nå er vi tilbake i Brisbane, og har tatt fatt på siste påskehelgen og oppgaveskrivingen igjen! Livet er herrrrlig dere!!

Vi har det fortsatt helt topp på vårt nye hjemsted som fremdeles holder en grei temperatur på mellom 23 og 27 grader. Higen etter den perfekte brunfarge er derimot ikke like sterk lenger. Innledningsvis spekulerte vi veldig på hvorfor Brisbanere flest er hvitere enn norsk uforurenset snø, men etter vel en måned i byen tar vi oss selv i å søke dekning inne blant air condition og kalde rom.

Skolen er fortsatt grei, men å gå i klasse med en gjeng 17-åringer er en utfordring på flere plan. For øyeblikket er det største problemet mangelen på personlig hygiene. Vi sliter med å finne dekkende ord for den intense svettelukten vi må omgås to dager i uken. Ganger du kebabsvette med 100 begynner du muligens å nærme deg. Hver mandag og fredag morgen tropper vi opp på skoleområdet med friskt mot og et inderlig håp om at kilden til denne lukten umulig kan ha unngått å dusje siden sist. Vi folder hender i bønn om at nå må kroppen være ikledd en ny skjorte som har fått en runde med såpe, vannkoking og desinfiserende midler i løpet av de siste to ukene. Det er visst for mye å be om. Hver gang blir vi møtt av en vegg av ukjente lukter som stadig når nye, uante høyder etter hvert som ukene går. Ett minutt innenfor dørene og man er sikret migrene, akutt spybehov og annet ubehag. Det er jo ingen fin måte å fortelle en person at man stinker verre enn en oppråtnet elg i ørkenen, og at man bør dusje minimum en gang i uken etterfulgt av et klesskift med rene klær. Kilden av disse luktene er nok også helt uvitende sin egen forurensing, så det gjenstår å se om han oppfattet dagens nødskrik i klasserommet: ?Bruk deodorant!!!! Du stinker!!!?.

Ellers har vi bitt oss merke i at 17åringer er maktsyke mennesker som forvandler klasserommet til sin egen lille totalitærstat så fort de tildeles noe ansvar. Kollektiv avstraffelse, roping og kjefting er visst de mest foretrukne pedagogiske virkemidlene blant noen av Australias kommende lærere. Ellers er 17åringer fulle av sterke meninger, og klassediskusjoner tar plutselig helt surrealistiske retninger som det ofte føles veldig merkelig og unaturlig å måtte ta del i. I tillegg synes 17åringer at Espen er morsom. Det er rart. Når det er sagt er mange veldig søte, snill og greie, da vi vil nødig gjøre den feilen å kamme alle med samme kam. Andre er imponerende voksen for alderen. Det må man vel også være når man er utdannet jurist før fylte 20 år!!!

Hverdagen med daglige rutiner har innhentet oss for lengst. Da er det flott med litt ekstra krydder i hverdagen med tilreisende nordmenn som velger å avlegge oss en visitt. Først ut var Trine, Elisabeths studievenninne fra året på mat og helse. Siden fikk vi et gjensyn med Mats, en annen studievenninne fra våre 2-3 år i Bergen. Det syntes vi var topp, flott og alle andre positivt ladde ord, og håper på mer krydder!

Det kan heller ikke gå ubemerket hen at quizlaget vårt som heter ?But but it?s not only only? stakk av med seieren på gårsdagens norske quiz. Til tross for at alle Brisbanes flaggermuser gjorde et helhjertet forsøk på å distrahere oss med å kontinuerlig kyle avføring i hodene våre, holdt vi oss kalde til the end.

I dag har vi hatt fredagskos med Australias nasjonalrett: Barbecue! Vi har nå spist kenguru. Til maten var det plutselig en Espen på alle kanter og bauer, ettersom hans eneggede kopi har ankommet byen. Espen er jo som alle vet en veldig beskjeden fyr, som sjelden åpner munnen i frykt for å si noe som kan oppfattes galt. Når man da får to av samme sort sier det seg selv at det ofte oppstår pinlig stillhet ved matbordet.

I morgen skal vi på australsk fotballkamp, det er visst veldig stort her nede, så vi gleder oss!

Håper alt står bra til hjemme.