Det vanskeligste er å prøve og forklare det til noen. Hvordan skal du forklare at du ikke klarer å slappe av om du ikke sitter på partall på kino o.l? De fleste skjønner det ikke og tror kanskje jeg tuller, og i frykt for at noen skal synes jeg er helt splitter pine gal, ler jeg med og later som at det ikke er noe problem, bare en sær vane. Å føle at du må skjule noe sånn for vennene dine, fordi du tror/vet at de ikke kommer til å forstå gjør det enda vanskeligere. Jeg er redd for å bli gjort narr av på grunn av det og at alle vil synes jeg er rar som tenker som jeg gjør. Jeg er klar over at det sikkert er mange som tenker på samme måte som meg, at jeg ikke er alene om det, men likevel skammer jeg meg over det. Jeg skammer meg over det jeg sliter med, og jeg vil ikke snakke om det. Jeg er redd for at om jeg prøver å snakke med noen om det, vil de bare le av meg og jeg vil gå tilbake med å skjule det. 

Dette er en så stor del av livet mitt og det er utrolig slitsomt å måtte skjule noe sånn for alle. Men noen ganger er det bedre å skjule noen sider ved seg selv enn at noen vet alt. 

De fleste spør meg hvorfor, om ikke livet er verdt mer enn som så, og de samme argumentene som at jeg har jo venner, familie, skole og alt som hører med. Men det de ikke forstår er at for meg føles det ut som jeg er to personer. Jeg har ingen problemer med å smile, le og være med venner, men det er aldri ekte. Jeg synes aldri det er morsomt, eller så fantastisk fint, men om jeg dropper dette vil det komme mistanker, spørsmål og blikk. Mistanker som viser seg å være sanne, spørsmål jeg ikke klarer å besvare, blikk jeg ikke takler å se. Det er lettere å late som at alt er fint og bra, men inni meg er det mørkt. Det er som at jeg har laget et stort svart hull inni meg, fylt med negativitet. Hvis noen spør hvorfor jeg vil dø, når jeg kan velge å leve, er det eneste svaret jeg har, at man kan også velge å dø. De færreste forstår, og for å være ærlig, er det godt. Hadde de forstått, ville det mest sannsynlig betydd at de har hatt de samme tankene, eller har de samme tankene. Det ville ikke gjort min situasjon bedre at noen forstår, for jeg forstår egentlig ikke helt selv. Det er følelser som er vanskelig å sette ord på, og derfor enda vanskeligere for de rundt å forstå hvorfor jeg har disse tankene. Argumentene som at jeg har venner, familie og et godt liv er forsåvidt vel og bra, det er en grunn til at jeg ikke stenger meg helt ute av omverdenen, for hvorfor skal jeg ville gjøre det verre for meg selv enn det allerede er? Selv om kroppen og hodet mitt skriker etter å være alene, hjemme på rommet mitt og stirre i veggen, stenge meg inne og droppe skole og utdanning, for hva trenger jeg det egentlig til? Jeg vet jo ikke en gang om jeg er her innen den tid. Men jeg føler jeg skylder venner og familie noe, ikke at jeg gjør det, men det er noe jeg føler. 

Det er skummelt å tenke på at jeg nå skal prøve å komme meg ut av dette mørket. Mørket har vært en del av meg så lenge jeg kan huske, og det er blitt kjent. Livet med glede og positivitet er blitt til noe jeg frykter og noe jeg ikke vet om jeg tør å gå ut til, nemlig fordi det er ukjent. Selv om mørket har en stor kontroll over meg, og det ikke er noen lysglimt, kjennes fortsatt det tryggere ut, bedre å være i, fordi det er noe jeg kjenner til. 

Kanskje trening egentlig gjør meg sykere, fordi jeg allerede er for besatt av trening og kosthold? Lefsene til taco skal være grove, vann til alle måltider, én sjokoladebit for mye og jeg burde legge inn en ekstra treningsøkt. Om jeg går en dag uten å trene får jeg dårlig samvittighet, synes selv jeg legger på meg 10 kg bare den ene dagen. Jeg sier selv til alle rundt meg at jeg bare vil bli sunnere, bli bedre trent. Men det vil jeg ikke. Jeg vil høre at jeg har gått ned i vekt, at folk ser det, at folk ser jeg er blitt slankere. Jeg vil ha bekreftelse på all treningen jeg legger inn i hverdagen min. Jeg vil bare være en av de slanke jentene. Det har jeg alltid ønsket, men det skal man jo helst ikke si, for alle er nydelige på sin måte, er det ikke det man sier? Og jo, selvfølgelig er det det, men det hjelper ikke meg hvis jeg selv synes jeg er for stor i forhold til hva jeg trives med. Jeg tar meg selv i å tenke at om jeg bare går ned 2 kg til, så er det greit. Men det blir aldri med bare de 2 kg, for jeg går opp igjen, siden viljestyrken er ikke der lenge nok. Da tenker jeg at jeg bare kan gå ned 4 kg, så er jeg der jeg vil være, og sånn fortsetter det. Jeg har kontroll, og jeg spiser mye, jeg vil bare bli slankere. 

Tankene om å ta mitt eget liv har vært der. Mange ganger. For litt over ett år siden var det oftere og oftere, ikke en dag gikk uten at jeg tenkte dagene jeg innerst inne fryktet. Men det forsvant, etter en veldig god stund forsvant det. Jeg var glad for det, hvertfall en mindre ting å tenke. Jeg tenkte det ikke ville komme tilbake, hvorfor skulle det gjøre det? Jeg hadde det jo bedre enn jeg hadde hatt før, så hvorfor skulle det kommet tilbake? Men det har det nå gjort. Tankene er tilbake, den store klumpen i magen er tilbake, det falske smilet som jeg så lenge har øvd meg på, maska jeg setter på hver dag for at ingen skal se hvordan jeg virkelig har det. Alt er tilbake. Marerittet er startet på nytt. Jeg vil ikke dø, men jeg vet ike lenger hvordan jeg skal leve. Jeg tør ikke leve lenger, fordi jeg er redd for at ting ikke blir bedre. Mange vil vel si det er feigt, den enkle veien ut, men når du har kjempet i to år, hver dag, med å komme deg opp av senga, ser det ikke ut som det er andre løsninger. Jeg vil ikke lenger leve med denne klumpen i magen og det falske smilet og alle tankene som svirrer i hodet og skriker til meg hver dag, men jeg vil heller ikke dø.

Funnet her

Dessverre kan jeg ikke si at jeg er stolt. Jeg er ikke skuffet heller, langt der i fra. Stolthet og skuffelse er en følelse jeg ikke har kjent på lenge, og på mange måter er det godt. Det er godt å ikke skulle kjenne på alle følelsene, kjenne hva det er. For følelser kan man ta feil av, det gjør vi vel alle fra tid til annen? Men likevel savner jeg det. Å føle meg så glad at jeg kunne svevd på en rosa sky, med enjørninger og sukkerspinn, eller den motsatte følelsen av smerte, svik og tårer. Jeg savner alt. Jeg savner det å ikke føle verken det ene eller det andre. Jeg skulle så gjerne tatt alt det vonde, sammen med alt det gode. Jeg vet man ikke bare kan føle glede, og det vil jeg ikke heller. Jeg vil føle alt. Men nå er det helt tomt. Hva jeg fyller dagene med, spiller ikke så stor rolle lenger. Om munnen min peker oppover eller negativ er ikke noe jeg tenker særlig over, nemlig fordi det ofte ikke stemmer. Å skulle starte på skolen er ikke noe jeg verken gleder eller gruer meg til, jeg vet at jeg skal, og jeg må fullføre hva jeg har startet, men ellers enn det er det ikke stort fler følelser. 

 

Så hvordan jeg egentlig har det? Jegvet ikke. Jeg føler ingenting. Jeg er likegyldig.

Hva gjør du for at hver dag skal bli bedre?

Hvilken følelse synes du er den verste?

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre med disse dagene. Jeg har i flere år brukt selvskading som et hjelpemiddel. Hjelp, der sa jeg det faktisk rett ut. Men det er sånn det er, og det kan jeg ikke ta tilbake. Vel, uansett. Jeg vil ikke tilbake i de sporene, selv om jeg ikke er ute av de, tvert i mot. Men jeg er flinkere, det skal jeg huske på. Jeg prøver å finne andre metoder å håndtere disse mørke dagene på, men det viser seg å ikke være like lett som jeg vil at det skal være. I dag prøvde jeg å gå meg en tur. En rimelig lang tur. 2 og en halv time vandret jeg, i vonde sko, så nå har jeg vondt i føttene mine også. Jeg fant fort ut at det var kanskje ikke noe jeg kan gjøre hver gang de mørke dagene kommer. Men jeg følte meg bedre, merkelig nok. Utrolig hva en tur ute kan gjøre. Men fortsatt blir jeg sittende med en stor klump i magen, som brer seg helt opp til halsen og til hodet. Hodepinen er der, hver dag, på grunn av disse klumpene som er så store som murstein. Kanskje har noen av dere de også? Ubehagelig er det hvertfall, det er det ingen tvil om. 

Mens du, kanskje dere, leser dette vil jeg prøve meg frem, prøve å finne nye måter å håndtere disse dagene på, for slik jeg har holdt på, og holder på, fungerer ikke i lengden. Ikke nå hvertfall. Kanskje du har noen tanker om dette? Vonde og mørke tanker kan være godt å få ut, for min del liker jeg å skrive de ned. Da kan de som bryr seg, og som vil vite hvordan jeg har det, bare klikke seg inn her, for det å fortelle andre hvordan jeg har det, det er ikke gøy. Spesielt ikke når du må fortelle til noe av det kjæreste du har, at depresjonen går i fotsporene mine og puster meg i nakken. Å se reaksjonen til mennesker jeg bryr meg om, når en må fortelle slike ting, er noe jeg ikke takler, og jeg ender opp med å trøste og klemme dem, selv om det kanskje er jeg som hadde trengt den ene klemmen. 

Noen tanker dere vil få ut i disse nattetider? 

Jeg begynte å bruke epilatoren i mai i fjor, og har brukt den jevnlig siden da. For hver gang du bruker den drar den ut rota på hårene, og kutter ikke bare over slik en høvel gjør. På grunn av dette tar det lenger tid før hårene vokser ut igjen, og hver gang de vokser ut er de tynnere enn de var fra før. Før shavet jeg leggene nesten annenhver dag, men nå trenger jeg bare ta en kjapp runde over leggene cirka annenhver uke. 

Sånn ser pakningen ut.



Slik ser selve epilatoren ut. 
Det er utrolig vondt de første gangene, det synes hvertfall jeg. Men nå er det ikke noe problem, å gå over leggene gjør ikke en smule vondt, og det funker helt fint å ta den under armene og ved bikinilinja!
Dette var den billigste på markedet når jeg kjøpte den, men jeg synes denne er veldig god!

Har du prøvd epilator før? 
Har du kanskje den samme?