Nå sitter jeg i medietimen, og skal snart ta ferie. Det er endelig høstferie, og det føler jeg at jeg virkelig trenger nå. Trenger en uke på å tenke gjennom alt som har skjedd i det siste, og sove ut litt. Har ikke blitt mye søvn siden skolen begynte, på grunn av jobb i helgene osv. Men nå er det slutt på den jobbinga, så da kan jeg sove lenge og slappe av til jeg finner meg en jobb.
Når jeg er ferdig på skolen i dag skal jeg rett hjem til kjæresten for å vente på han, og etter det skal vi ut på hytta til Halvar, vi 3. Det skal bli super koselig!

:-)

Dette er teksten jeg skrev:

Lidelsen.

Alt føles bare ut som en stor klump med masse vondt. En smerte som ikke kan måle seg med noen smerte jeg noen gang har følt. Det som en gang var det beste jeg hadde, er nå en del av livet mitt jeg helst vil glemme. Jeg vil gjemme det bort og aldri se noe til det igjen. Den store lidelsen.

Alt var en gang perfekt. Før alt begynte å hope seg opp i små knuter av fortvilelse, var jeg en glad jente med et stort smil om munnen og jeg hadde ikke et vondt ord å si om noen. Alt har endret seg. Jeg tror ikke jeg kan si et eneste godt ord om noen lengre. Det er som om det ligger en sky av hat over hodet mitt, og bare venter på at jeg skal brase ut i sinne. Skrike til alle rundt meg og si at jeg hater de for alt som har skjedd, og at jeg virkelig aldri har vært så lei meg noen gang.

Jeg har et håp. Et håp om at en dag vil han se på meg igjen, og si at han angrer. Angrer for den lidelsen og sorgen han gav meg rett i hånden. At han vil ha meg tilbake til tross for alt som har skjedd. Men det er kun et håp, og absolutt ikke noe jeg tror. Jeg tror aldri han vil se på meg med de vakre øynene sine igjen, og si at han er glad i meg på den måten han kunne si det før. Han kommer aldri til å ta meg med på de idylliske turene ved vannet, og han vil aldri igjen kunne holde rundt meg og kysse meg med de myke leppene sine. Jeg hater han.

Hva skal jeg føle, hva skal jeg tro? Jeg vet ikke om jeg vil hate han, eller om jeg vil elske han slik jeg en gang gjorde over en lang, lang tid. En del av meg vil glemme alt som noen gang har skjedd mellom oss, og en annen del av meg vil slåss og kjempe seg gjennom sorgen og lidelsen. Jeg vil komme meg gjennom den store murveggen, selv om jeg ikke vet hva som venter på den andre siden. Det kan være et liv fylt med nye eventyr, eller det kan være et liv der jeg kun sitter hjemme som den jenta jeg er, i gyngestolen til mamma og ser på Hotel Cæsar på TV2, mens jeg sørger og gråter over ting som har skjedd i fortiden. Jeg vil ikke være en slik jente. Jeg vil være livlig, glad og ikke minst ha en tro på at alt kommer til å ordne seg med tiden. Alt vil bli bra en gang, det vet jeg. Jeg må bare bruke litt tid til å fordøye jævelskapen.

En tjue år gammel jente som meg skal ikke bruke opp all sin tid på unødvendig dritt som en gammel kjæreste som ikke kunne holde seg til kun meg, og bare meg. Han måtte hoppe rundt på alle andre, mens jeg satt hjemme og trodde han var på jobb for å tjene seg penger. Det han gjorde var noe helt annet enn hva jeg hadde forventet. Jeg trodde han var en trofast og god kjæreste, men likevel litt badboy. Hadde aldri trodd at han skulle synke så langt ned i jorden, og dra meg med seg.

?Unnskyld.? Det ordner dessverre ikke alt. Selv om praten gikk over flere timer, kunne jeg føle at hjertet mitt ble svakere og svakere for hver gang viseren flyttet seg på klokka. Jeg kjente at tårene presset frem bak øynene, og jeg visste ikke om jeg turte å la de trille frem nedover kinnene mine. Jeg ville være sterk, og sterke jenter gråter ikke. Det er det han sier.

Og nei, det er ikke slik at jeg har kjærlighetssorg nå, og kjæresten har ikke vært utro! Jeg har det bedre enn noen gang, men jeg ville bare skrive om det. Hva syns dere om teksten?

Nå sitte jeg i timen med min kjære Anniken. Jeg må le litt av oss noen ganger, brått så kan en av oss finne på å leke høne midt i timen, eller brått bare skrike ut et eller annet sykt. Ista så spurte hun meg: Hva er matpakke på engelsk? Da fikk hun tilbake: eeehm.. food-pack vel? Trodde jeg skulle dø av latter. Noen som vet hva matpakke er på engelsk, forresten? Anniken har nemlig en spanjol på besøk, via et utvekslingsprogram, så da må hun finne ut hva matpakke er. Haha, funnyyyyy.

Nå skal jeg HJEM!

Det jeg har litt lyst til å skrive om, er hvordan utfordringen vil bli om noen år. Om litt under 2 år har jeg gått ut av videregående skole, og er på vei til videre voksenliv. Jeg aner virkelig ikke hva jeg vil gjøre. Skal jeg bli lærer, som jeg har drømt om i mange år? Eller kanskje bli politi, brannmann eller ambulansesjåfør? Jeg vet virkelig ikke, og jeg har et kjempestort dilemma, og det vil bli en stor utfordring. Jeg vil ikke flytte så langt hjemmefra (altså Fredrikstad), og vil prøve å holde meg på den riktige siden av brua, nemlig østsiden. Men så lenge jeg har store planer om å være samme kjæresten min for alltid, må jeg flytte over på den andre siden, nemlig Lisleby. Neida, jeg vet ikke jeg.. Men  poenget er at jeg ikke vil dra fra det stedet der hele livet mitt har foregått. Jeg har opplevd så mye flott der jeg bor nå. Barneskolen var en opplevelse, og jeg husker alt så godt. Husker de gangene jeg spilte på datarommet uten lov i friminuttene, da jeg gikk og tok melk to ganger, fordi jeg elsket melk, da vi spilte "sviræv" og jeg alltid kastet kjempehardt på ei jente jeg ikke likte, de gangene jeg alltid gikk med sko inne kun for å kunne bli kasta ut igjen og de gangene jeg skrev og tegnet på pulter og stoler bare for at lærerne ble så sinte. Ja, jeg var ganske rampete, men samtidig veldig flink på skolen.
Ungdomsskolen var ikke den verste tiden det heller. Jeg fikk nye venner, som i dag er de beste vennene jeg har. Både fra Borge, og Begby. Jeg lærte å kjenne meg selv bedre, og jeg begynte å se at skole faktisk var viktig, og at jeg ikke kunne tulle og tøyse som på barneskolen. Jeg fikk også en god venn i en av lærerne mine. Han var en støttende, god lærer, og samtidig en utrolig god venn som jeg visste at alltid ville høre på meg. Jeg savner det!

Det jeg tror blir en utfordring er å gå videre, ta utdanning, stifte familie og få jobb. Det å måtte legge alt dette bak seg, og fortiden er faktisk ikke lengre nåtid. Det som skjer NÅ og fremover er det som gjelder, det er noe jeg har forstått de siste dagene. Selv om det meste av det som har skjedd med meg de siste sytten årene bare er gode ting, er det ting jeg også vil gå vidre uten, og det skal jeg.

Jeg smiler fortsatt like mye, og jeg har kjempegode venner som alltid er der for meg! Så selv om dette blir en utfordring, så skal jeg klare det med GLANS. Ehehe, selvgod?

Da vi hadde vært i butikken og levert varene dro vi hjem til kjæresten og sov en liten time før vi gikk opp for å spise middag med foreldrene hans. Så dro vi hjem til meg, for å ta inn tørkestativet for mamma, også dro jeg til Halvar (bestekompisen til kjæresten) for å være der til kampen begynte, mens Pål måtte dra for å møte opp.
På kampen kom min kjære kusine, og det var såå delig å se hun igjen. Vi satt der og holdt på å fryse ihjel! Får ikke sett så mye til hun før hun drar, så jeg skal opp til Skien for å besøke hun i høstferien. GLEDER MEG!

Så igår gikk altså dagen i ett, og fikk nesten ikke slappet av. Hadde også besøk av kusina og to venner av hun igår kveld, så jeg la meg ganske sent. I tillegg så skal jeg på jobb i dag og slutter 2330, så jeg blir nok passe sliten. Jeg og kjæresten er alene hjemme, så i morgen skal vi ha noen folk hos oss og spise noe god mat osv. Det blir koooos.. Men nå må jeg pakke ned pcn og bli ferdig her. HAR FRITIMEEE!!! JIPPIIIIIIIIIIIIIIIIIIIII

Victoria er hun i sort. Spiller på Urædd, og har utrolig gode ferdigheter innen fotball.

Jeg gleder meg seriøst som en liten ungeee! Vi har gleda oss begge to til hun kommer for å være i helgen. Når det går så lang tid mellom hver gang, savner jeg hun veldig masse. Men heldigvis skal jeg opp å besøke henne i høstferien! Gleder meg utrolig masse. Skal være med hun på skolen osv (I FERIEN!!!!!!!), for hun har jo ikke ferie.

Jeg er glad jeg har kjæresten min, vennene mine og familien min. Hvis ikke så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Kjæresten min er verdens beste, og han støtter meg absolutt hele tiden! Jeg absolutt elsker han for alt han gjør for meg og alt han sier som gjør at jeg føler meg veldig mye bedre.

Jeg skal prøve å ikke la dette "smitte" over på bloggen, men det er jo ikke like lett å blogge hvis humøret er på bånn.

//Windows 7