Så kanskje ME ikke lenger blir sett på som en seriøs sykdom av mange. Men hvem er de til å ta fra meg gleden ved å endelig få en diagnose? For første gang på så lenge jeg kan huske, føler jeg ikke lenger det er noe galt med meg. Jeg føler ikke lenger jeg er feilprodusert. At jeg er problemet. Jeg har slitt så hardt med å få andre til å tro meg, at jeg et sted på veien sluttet å tro på meg selv. 

Så kanskje slenger legene ut diagnoser lettere enn de burde, men hvordan noen kan si de slenger ut diagnosen ME er for meg uforståelig. Legen gav meg opp, fordi han ikke tok meg seriøst. Fordi han trodde jeg bare var lat, eller ute etter oppmerksomhet. Og det fikk meg til å tenke det samme. Jeg ble alvorlig deprimert, kjæresten ble bekymret, og fikk meg til å gå til helsesøster. Hadde ikke det skjedd, vet jeg ikke hvor jeg ville vært nå. Skolen hadde for lengst blitt vanskelig, og etterhvert klarte jeg ikke lenger å dra. Hver morgen lå jeg sammenkrøpet i sengen og gråt, fordi jeg ikke orket tanken på å stå opp. Enda mindre leke levende en hel skoledag.

Jeg klarte ikke gjøre det som var forventet av meg. Hver gang jeg prøvde å konsentrere meg, endte jeg opp med å legge meg for å sove istedet. Jeg ble så skuffet over at jeg ikke klarte det. Jeg klarte ikke lenger holde ut en skoletime uten å sovne, klarte ikke lenger lese bøker, fordi konsentrasjonen ikke strakk til. Filmer jeg likte, klarte jeg ikke lenger se, fordi jeg sovnet om det ble for mye å følge med på. 

Helsesøster var den første som tok meg seriøst. Hun sendte meg videre til bup, og bup ringte legen min. Først da, følte jeg at jeg ble hørt. Halvåret som fulgte inneholdt et halvt hav av undersøkelser, samtaler, uten mye svar. Legen mistenkte ME, men det er ingen lett diagnose å sette. Jeg måtte blant annet inn i en bråkete maskin, feste elektroder til hodet, få ekkel gele smurt utover kroppen. Jeg følte aldri jeg kom noen vei. Jeg har aldri følt noen har trodd meg. Iallefall ikke noen som har vært interesserte nok til å virkelig høre meg ut. 

Kanskje er det ikke til å forvente heller. Ingenting av det jeg har opplevd er spesielt spennende for noen. Men det var mye for meg alene. Jeg følte meg som en eneste stor feil. Endelig har jeg svar på hvorfor jeg har vært som jeg har vært, og selvom jeg sannsynligvis vil tvile igjen, skal jeg ikke tillate noen å påstå de vet mer om min situasjon enn jeg gjør selv. 

22.

2. kven var du minst to timar rundt i dag?
Ingen, har ikke forlatt sengen enda.

3. kor lang er du?
168 cm. Sånn ca.

4. kva var den forrige filmen du såg?
Jeg husker ikke hva den het, men den handlet om noen som skulle lage en dokumentar om et nedlagt mentalsykehus. De trodde ikke på noe overnaturlig, men ble tvunget til å gjøre det etterhvert. Den hadde en ekkel scene av en fyr som spiste en rotte, men ellers var den ganske morsom. Ikke så skummel, ikke så bra, men en smule morsom. En sånn film du ler av, og ikke med.

5. kven ringte du sist?
Tina. Jeg lurte på om hun klarte å komme seg ut av Nittedal med buss.
Det er ikke det letteste om man aldri har gjort det før.

6. kven ringte deg sist?
Hun damen fra bup. 

7. kva stod på den forrige sms?en du fekk?

"Haha, søt du er :* Liker at du er pratsom. Snakk i vei! Jeg kan ringe etter vi har spist?:)"
Fra kjæresten, etter jeg spammet ham med ting som sånn ca ingen bryr seg om.

8. føretrekk du å ringa eller senda sms?
Foretrekker facebookchat. Eller brev. Brev er koselig.
Av sms og å ringe er det egentlig veldig alt etter situasjonen.

9. er dine foreldre gifte eller skilte?
De har vært gifte så lenge jeg har kjent dem.

10. når såg du mamman din sist?
Spørsmål 7. Da kom hun inn og sa det snart var middag.

11. kva farge har du på augene?
Passet mitt sier "blandet".
De har en gråblå ring rundt, gule i midten, og grønnblå inni.
Men det forandrer seg litt etter lyset.

12. når våkna du i dag?
Jeg vet ikke helt om jeg er helt våken enda.

13. kva er din favorittjulesang?
Den de spilte i en juleepisode av satc. Jeg husker ikke hva den heter, men den er nydelig.

14. kva er din favorittplass?
Den nedlagte barnehagen 50 meter unna meg, og vanntårnet 50 meter fra den igjen,
helst med en god bok, eller skriveblokk. Og skogen i pøsregn.
Hvor som helst i pøsregn, når jeg tenker meg om.

15. kva plass likar du minst?
Legekontor. 

16. kvar trur du at du er om ti år?
Sikkert i en seng.

17. kva skremte deg mest om natta som liten?
Heksen som pleide å følge etter meg i drømmene mine.
Og at alle jeg kjenner skulle stå helt stille å snakke delfinsk til hverandre,
mens jeg løper rundt uten å forstå noenting. Det marerittet har jeg fortsatt.

Brb, må spise middag.

Sånn. Da kan jeg fortsette. 

18. kva fekk deg til å le hardt seinast?
Jeg husker ikke helt, men jeg tror det var da jeg spilte Little big planet med Oda for en måneds tid siden.

19. kor stor er senga di?
Har ikke seng, har sovesofa. Et valg jeg angrer sterkt på den dag i dag. 

20. har du stasjonær eller bærbar datamaskin?
Bærbar(e)

21. søv du med eller utan klede?
Med om dagen, uten om natten. 

22. kor mange puter søv du med i senga?
Akkurat nå har jeg 4 puter og 3 dyner. Men jeg bruker bare en.

23. kor mange land har du budd i?
Norge.

24. kvar har du budd?
Har ikke bodd noen andre steder enn akkurat her.
Ikke som jeg kan huske, iallefall, men bilder sier jeg bodde på Årvoll en gang også

25. likar du sko, sokkar eller berrføtt?
Ullsokker er noe av det beste jeg vet. Men elsker å være barbeint i regnet.
Også elsker jeg sko generelt.

26. er du sosial?
Mindre enn jeg ønsker, kanskje mer enn jeg egentlig orker.

27. kva er din favorittis?
 Brownie-fudge av ben and jerrys, kanskje. Alt fra ben and jerrys er egentlig favoritt.

28. kva er din favorittdessert?
Hva om helst med sjokolade

29. likar du kinamat?
Ja, det lille jeg har smakt av det, har jeg likt.

30. likar du kaffe?
Ja. Da jeg var liten stjal jeg, og gomlet kaffebønner i butikken.

31. kva drikk du til frukost?
Vann.

32. søv du på nokon spesiell måte?
Sover stort sett hvor som helst, og hvordan som helst.
Men jeg klarer ikke sove sittende med beina ned.
Jeg må ha noe høyere å støtte dem på.

33. kan du spela poker?
Kan reglene, men er ikke god. Men en gang ønsker jeg å bli det.

34. likar du å kosa?
Veldig glad i å kose.

35. er du eit avhengighetsmenneske?
Ja, og det skremmer meg.

36. kjenner du nokon med samme bursdag som deg?
Ingvild på barneskolen. Vi ble født samme dag, samme sykehus, og samme sykestue.
Foreldrene våre møttes der som nybakte mødre. De holdt ikke kontakten, da.

37. vil du ha born?
Kanskje etterhvert, men jeg er så fryktelig redd for å bli en dårlig mor.

38. kan du nokon andre språk enn norsk?
Kan spørre hva folk heter på spansk, og telle til 29 på tysk.
Ellers forstår jeg jo, og lar meg bli forstått på Engelsk, men ikke noe mer enn det.

39. har du nokon gong vore i ein ambulanse?
Nei. 

40. føretrekk du havet eller eit basseng?
Havet er penest, men noen ganger synes jeg det er litt vondt å bade i det salte vannet. 

41. kva brukar du helst pengar på?
Mennesker jeg er glad i. 

42. eig du dyre smykker?
Jeg synes alle smykker er dyre. 200 kr for en ring er for meg en del.
Men ingen med diamanter eller edelstener på. Det trenger jeg heller ikke.

43. kva er ditt favorittprogram på tv?
Full house! Ellers er jeg veldig glad i Dexter, Californication, One tree hill,
de første sesongene av How I met your mother, Veronica Mars,
Lie to me, The lying game.. osv. (Jeg har veldig lite å gjøre.)

44. kan du rulla med tunga?
Dette var lite spesifikt. Men ja, kan det. På alle måter jeg kommer på.

45. kven er den morsommaste personen du kjenner?
Tror nesten jeg må si Knut jeg møtte i england. Han er rå.
Ellers får de fleste vennene mine meg til å trekke på smilebånende.
Interne vitser er dessuten det beste.

46. søv du med kosedyr?
Bare kjæresten, når jeg er så heldig. Han får gå som kosebamsen min.

47. kva har du som ringelyd?
Har bare en konstant vibrering. Altså, den sier DRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR i stedet for DR DR DR DR.

48. har du klesplagg frå du var liten?
Har  et par babysko, men vet ikke om det er noe annet som er blitt tatt vare på.

49. kva har du nærast deg no som er raudt?
Sovesofaen jeg sitter/ligger i.

50. flørtar du mykje?
Bare med kjæresten. Jeg tror ikke jeg er så god på flørting, egentlig.
Dessuten liker jeg ikke ordet. Det virker så falskt.
Om jeg sier jeg tenker på kjæresten, eller savner ham, er det ikke for å flørte,
det er fordi det er sant.

51. kan du bytta olje på bilen?
Nei.

52. har du fått ei fartsbot nokon gong?
Tror ikke man kan få fartsbot for å gå for fort, så nei.

53. kva var den forrige boka du leste?
"Om å skrive", og halve "Breakfast at tiffany's" på engelsk. Men jeg er ikke så flink i engelsk, så trengte en pause.
I går startet jeg på en ny bok. "Buzz aldrin, - Hvor ble det av deg i alt mylderet". Den er fin. Veldig fin.

54. leser du avisa?
Av og til titter jeg i lokalavisa om den ligger på kjøkkenbordet.
Ellers interesserer ikke nyheter meg stort.
Ikke på måten de er skrevet om i aviser. 

55. abonnerer du på noko magasin?
Nei, men jeg vil starte å abonnere på "Nemi". Telles det? 

56. dansar du i bilen?
Jeg får ikke lov til å kjøre bil. Men jeg danser med om sjåføren gjør det.

57. kva for radiostasjon høyrte du på seinast?
Det har jeg ikke peiling på, men en av de få de får signal til på vei fra skjåk til otta, vil jeg tro.
Hører ikke spesielt mye på radio.

58. kva var det siste du skreiv ned på eit papir?
Navnet til kjæresten min. I går ble jeg mint på hvorfor man gjorde sånt da man var små.
Det er fint å se navnet til den man elsker på papir. 

59. når var du i kyrkja sist?
I begravelsen til bestemor.

60. er du lykkelig?
Noen ganger. 

Jeg våkner. Kjenner magen buldre, og går ned til kjøkkenet. Åpner kjøleskapet. Lukker kjøleskapet. Åpner skapet. Lukker skapet. Blir kvalm. Tanken på å spise gjør meg kvalm. Jeg får lyst til å kaste opp. Setter meg ned, løfter knærne opp mot haken, og stirrer ned i spisebordet. Stirrer på kjøleskapet, jeg burde hentet mat fra, kjøkkenbenken jeg burde forberedet den ved, og tilbake til bordet den nå burde ligget på. 

Jeg reiser meg, og går opp. Legger meg i sengen, og blir liggende til neste morgen. Magesekken vil fortsatt ha mat, men hodet, og alt annet ønsker det ikke. Et par ganger går jeg ned og spiser en appelsin. Da får jeg i meg noe, men slipper likevel å bli kvalm. Ellers ligger jeg i sengen. Mamma kommer stadig innom, og sier jeg snart må spise. Må. 

Etter tre dager og to små måltider, begynner mamma å bli bekymret. Og sint. Jeg ligger i sengen som alltid, og hører strenge skritt opp trappen. Døra braser opp, og i den står mamma. Ikke like blid som noen dager i forveien. "Nå skal du ned å spise, og jeg går ikke før du har gjort det!" sier hun. Jeg brast ut i gråt. Jeg ville ikke ha mat. Jeg orket ikke. Jeg var kvalm. Jeg ble sur. Rasende. Hvem er hun til å tvinge meg til å spise når jeg ikke har lyst? 

Jeg gikk ned. Sa jeg ikke ville ha dem på kjøkkenet med meg. Rotet litt i skuffer og skap, for å late som jeg fikset mat. Tok meg en banan, og spiste den. Sakte. Alene. Etter en halvtimes tid gikk jeg opp igjen, uten så mye som et blikk inn i stuen som mamma og pappa satt i. Jeg orket ikke snakke med dem. Jeg orket ikke flere kommandoer. Jeg orket ikke mer mas. Ville ikke. Klarte ikke. 

Jeg har ikke spiseforstyrrelser. Jeg har ikke det. Langt i fra. Eller kanskje ikke så langt i fra lenger. Jeg vet ikke. Det var ikke noe problem før dere gjorde det til det. Jeg hadde det bra før. Før alt fokuset dukket opp. Før det ble til må må  må. 

 Og for en kveld hadde de også fine grønne lys over nattehimmelen.

I ålesund kan man også finne min fine bestefar.

 Som kanskje er enda finere når han smiler.

Fine Ålesund.

Etter begravelsen inntok hele familien Tante og Onkels stue for mat og kake. Der ble fine minner delt, og vi så på bilder fra bestemors fallskjermhopp for kun få år siden. Tenk det dere, i en alder av 71 hoppet min bestemor ut fra et fly. Tøffe bestemoren min <3

Jeg skulle egentlig legge inn bilder før jeg postet dette, men siden det er over en uke siden jeg tenkte det, og det enda ikke har blitt gjort noe med, får bildene komme senere. Kanskje.

Det er sjeldent/aldri jeg linker til konkurranser på bloggen, men da dette er noe jeg virkelig ønsker meg, og bloggeren er en jeg uansett kunne anbefalt, tillater jeg meg selv å spamme litt. Dessuten gir det også flere muligheten til å delta (selvom jeg av egoistiske grunner ønsker dere ikke gjør det). Trykk på bildet for å komme til konkurransen. (photo// herfra )

I helgen hadde jeg besøk av en av de fineste jentene jeg vet, med sammen med en av de fineste firbente jeg vet. Selvom jeg var sliten, og ikke var så mye selskap, fikk vi lekt oss litt med kameraet i stuen min, samt bevist at mine skills i skytespill er så godt som ikke-eksisterende. I hovedsak tok vi frem kameraet fordi min kjære venninne trengte bilder til portifolien sin (fine Oda skal bli supermodell! Bare vent, Victoria's secret fashion show next), og godtok amatørbilder, samt at jeg liker å trykke på avtrykkeren på kameraet mitt. I en kort periode prøvde jeg meg til og med foran kameraet, selv om resultatet ble mer eller mindre.. kleint. 

Vi googlet etter modelpose, og forsøkte å få det til, og jeg syns resultate ble litt mindre kleint enn forventet (dog fortsatt en smule kleint), men også flere smuler fint. Oda kledde dem godt.

Til slutt kastet vi hunden litt rundt, og lo av det. Neida, såklart ikke. Men det siste bildet får det til å se litt sånn ut. Likevel liker jeg det veldig godt.

Så var det min tur, og en meg foran kameraet er som sagt lik: superkleint. Jeg fant ut at å prøve å se seriøs ut får meg til å se ut som en superbitch, og at teite postiturer ei heller var kledelig. Så jeg tok frem våre firbeinte venner. Som man kan se, var ikke katten så glad for det. Voffsen, derimot, elsker alt av oppmerksomhet.

Det har vært et veldig vanskelig for meg, men jeg har kommet frem til at det å gi slipp når jeg først har funnet noe som kan være så fint, er noe jeg ville angret på senere. Når du finner den personen som får deg til å føle deg bra nok ved å kun se på deg, og som du kan være deg selv med, hele tiden, er det virkelig for spesielt til å kastes bort. Jeg er fortsatt redd. Så fryktelig redd. For det kan gå galt, det har allerede gått galt. Og å stole på at det vil bli annerledes er veldig vanskelig. Men sjansen er allerede tatt, og jeg håper det blir fint nå. At man kan lære fra sine feil, og lære seg å kjenne bedre i fremtiden. 

Men altså, se på gutten da. Hvordan kan man si nei til det? <3

Jeg skal ikke skrive så mye, for jeg må gjøre meg klar til en fantastisk kveld, og det håper jeg dere får også. Jeg skal feire med noen av de menneskene som betyr mest for meg, både savnede og mennesker jeg ser oftere. Det skal bli bra i kveld, og i året som følger.  Så nå skal jeg presse meg inn i kjolen, og klæsje på sminke i trynet, og så er jeg set to go. Kos dere masse i dag, finfolk! Det fortjener dere alle sammen.

Jeg er sterkere nå. Jeg kjenner det, og følelsen av glede stikker innom oftere enn vanlig. Jeg føler faktisk jeg blir bedre, og det er deilig. Jeg håper det ikke snur nå. Snart går vi inn i et nytt år, og det året skal bli fint, tror jeg. Jeg skal slappe av i 2012. Både fysisk og mentalt. Jeg trenger det. Å slappe av fysisk har jeg gjort mye, men det siste halvåret har hjernen og hjertet vært i høygir nesten hele tiden. Det vil jeg bli flinkere til. Å godta at ting er som de er, og ikke tenke så mye mer på det. 

God jul alle sammen <3 Håper alle klarer å se de små gledene, og slipper å sette på et falskt smil for anledningen sin skyld. 

 Og juletreet ble like stygt som hvert år. Men også like koselig <3

Om folk spør meg : "vil du være glad?" så vet jeg ikke hva jeg skal svare. For å være glad er fint nok det, men jeg klarer ikke se for meg hvordan den følelsen føles når jeg er som nå. Jeg skulle ønske jeg ville. Jeg vil ville. Men jeg gjør det ikke. Jeg har ikke lyst til å bli bedre, jeg har lyst til å bare ligge i fosterstilling og stirre i veggen hele tiden. Det er det jeg vil. Og man blir ikke bedre av å stirre i veggen. Man blir ikke bedre av å ligge stille. Men alt føles så meningsløst. Om jeg så føler meg bedre i en dag av å prøve å komme meg ut, og av å prøve å tenke positivt, så blir det bare enda verre når det faller sammen. Og likegyldighet er bedre enn sammenbrudd, er det ikke? 

Jeg vet ikke helt hvor det skal bli av meg jeg. Dette rare fenomenet vi kaller livet, virker bare så meningsløst og håpløst. Og jeg har egentlig ikke så lyst til å være med på det lenger. Men jeg vet jeg må. Og ikke misforstå, jeg skal ikke slutte å leve. Leve gjør jeg nok i lang tid fremover. Jeg er bare ikke så glad for det.

NB: jeg vet jeg burde tenke mer på hva jeg poster når alle kan lese det. Men jeg orker ikke, jeg orker ikke tenke på det. Jeg må bare få det ut. Så om du er lett påvirkelig: ikke les bloggen min. Den vil ikke gjøre deg bedre, den vil ikke gi deg håp. Det finnes masse fine sterke folk der ute, som er i samme situasjon. Finn bloggene deres, og bli inspirert.

God jul a dere.

// ufokusert, en smule overeksponert, drops.

            Livet er ønsket nå, og det kjennes deilig. Jeg har lyst til ting, jeg vil. 

Kjærlighet har ikke vært en nødvendighet for meg. En gutt å dele sine intime tanker og følelser med, har vært noe fantastisk fint, men aldri en nødvendighet. Det å gjøre to kropper, to individer om til en enhet. Det har vært en slags drøm, men ikke en livsviktighet. Å kun fokusere på meg selv, og ikke ta så mye hensyn, måtte tenke så mye, føle så mye, det har vært helt greit. Leve med nysgjerrighet, men ikke noe mer. Det har vært fint.

Nå, derimot, er jeg livredd. Livredd. Bokstavlig, og billedlig talt. Å ha mange nok tanker til å holde meg opptatt er ikke lenger noe positivt. Jeg er fullstendig skrekkslagen for hvordan jeg skal klare det. Hvordan det vil bli, hvordan jeg vil reagere. Uten den ene klemmen som føles så god, og som i noen sekunder tar vekk alt vondt. Uten noen å tenke på før jeg legger meg, noen å håpe skal dukke opp i drømmene. Det å alltid vite at noen bryr seg. Bryr seg på den måten. Den måten som overgår alt. Det å bli elsket, og å kunne føle kjærligheten.

Selv det faktum at jeg er redd, skaper en annen frykt. En frykt for hvordan det vil påvirke meg. En frykt for at jeg blir en som evig søker etter noen som kan holde rundt meg, en slags erstatning, selvom jeg vet ingen kan erstatte ham. At jeg vil hoppe rundt fra armkrok til armkrok kun for å ha en som kan sove ved siden av meg. En jeg ikke engang bryr meg om, men som jeg håper bryr seg om meg. 

For jeg kan jo ikke bry meg. Bryr jeg meg, er jeg screwed. Det går ikke, det takler jeg ikke. Jeg klarer ikke sette meg i en posisjon som gjør meg sårbar. Ikke mer enn jeg allerede er. Å bry seg, det er det som ødelegger alt. Det er en invitasjon til smerte. Og den smerten jeg opplever nå, kan jeg ikke utsettes for igjen. Jeg vil heller dø. 

Jeg er redd for å bli en følelsesmessig hore.

Mange kan si det gjør meg svak. At jeg ville gi opp, uten noen spesiell grunn til det annet enn hvordan jeg følte meg. Verden gikk ikke imot meg, ingen dramatiske hendelser tok sted. Men jeg gikk i mot meg selv. Og jeg, meg selv, er i bunn og grunn alt jeg har. Når du kommer til det stadiet hvor du hater deg selv, og kun tenker vondt om deg selv, så blir ikke noen ting lett. Når du misliker den du er så sterkt at du vil deg selv vondt, vil du skal dø. Ja, da er ting virkelig vanskelig. 

Det er så vanskelig for meg å innrømme til folk at jeg sliter, at jeg har det tungt. For om de spør, så har jeg inget godt svar å gi. Når folk spør hvorfor jeg sluttet på skolen, hva skal jeg svare? At jeg er for sliten? De fleste tolker det som at jeg er standard skolelei, og ikke gidder. Faktum er at det er lite jeg ønsker mer enn å klare å gå på skolen. Likevel har jeg innsett at det er noe jeg ikke makter. Ikke akkurat nå. Jeg prøvde, og det ble for mye. 

Folk som ikke har opplevd hva en depresjon gjør med en, forstår så lite av det. Det er så vanskelig å forklare til en utenifra. At jeg kan ty til tårene av en meningsløs diskusjon, er for mange ubegripelig. Og jeg skjønner det er vanskelig å forstå. Det er jo såklart ikke at jeg blir lei meg fordi diskusjonen om hvilken sang som er best, eller om ost er laget av gjeitemelk eller kumelk er så trist, eller går så inn på meg. Det er ikke derfor jeg gråter. Når sinnet, og psyken er så utslitt som den blir av en depresjon,  kan selv de minste ting bli for mye.

Dersom jeg har en dårlig dag, eller rett og slett er sliten, kan jeg knekke sammen om en person i samme rom er hyper og overenergisk. Fordi det rett og slett blir for mye for meg, jeg blir for sliten av det. Det samme skjer ved en diskusjon, bare at problemet der er at det virker som det er selve diskusjonen som skaper tårene. Sånn er det altså ikke. Om jeg har en dårlig dag kan jeg også knekke sammen av de minste ting. Om bare en person er pen, kan jeg knekke sammen fordi jeg ikke er like pen, fordi jeg ikke er god nok. Jeg er klar over at det høres fullstendig patetisk ut, men sånn er det. 

Det er bare meg selv jeg har å ta som eksempel, og jeg er klar over at jeg, ved å skrive dette, risikerer å bli sett på som en idiotisk drittunge. Likevel er det en sjanse jeg er villig til å ta, om noe kan få folk til å forstå litt bedre hvordan et menneske som sliter psykisk tenker og reagerer. Mange reaksjoner og tanker kan virke ekstremt rare for en som er utenfor, og det gjør det veldig vanskelig å være den som hjelper.

For meg kom det uten noen konkret grunn. Ikke plutselig, men litt etter litt. Det hele startet vel med at jeg var så sliten etter kyssesyken, at jeg ikke lenger klarte å prestere like bra som jeg gjorde tidligere. Det gikk veldig inn på selvfølelsen. Snittet gikk raskt ned en full karakter, fraværet ble skyhøyt, jeg orket ikke lenger være like aktiv eller sosial som før. Og da startet ballen å rulle. Tankene om meg selv ble lavere, og etter et temmelig vondt og komplisert brudd halvannet år senere, ble det betydelig tyngre. Både for selvfølelsen, livslysten, og energien. Jeg har aldri fått stablet meg selv helt opp etter alt dette. Noe som gjør at jeg ble mer og mer utslitt, og at alt bygde seg opp, og etterhvert ble utløst. 

Det jeg prøver å si er at en depresjon ikke trenger å ha en god grunn. Og å være lei seg for noe, absolutt ikke er det samme som å være deprimert. Det kan gjerne utløses av en sterk hendelse, som at en nær deg dør, eller blir syk, men det er ikke nødt til å være sånn. Jeg vet jo nå at jeg kanskje/sannsynligvis også lider av en fysisk sykdom, som gjør meg mye mer sliten, og at det er en del av grunnen til at jeg føler som jeg gjør, men det er heller ikke sikkert. 

Det som også er verdt å nevne, er hvordan du må være forsiktig med hva du sier til en person som sliter på den måten. Om du ser ned på deg selv, som jeg tror er relativt vanlig for en deprimert, vil alt andre sier virke riktig. Om du sier en deprimert person er feit, kan den lett se på seg selv som feit, selvom den aldri før har tenkt på det, og absolutt ikke er det. Jeg selv merker det veldig. At jeg dømmer meg selv etter hva andre sier om meg. Jeg tror det er sannheten, det blir min sannhet, fordi de vet best. Fordi jeg bare er en liten drittunge som ikke vet noen ting, og ikke er god nok for noe. For å sette spissen. Eller vet du hva, det er ikke å sette det på spissen engang. Det er sånn det er. Nøyaktig sånn det er.

Psyken min nå har også gjort meg veldig paranoid. Det er kanskje bare meg, men jeg har begynt å tenke det verste om alle situasjoner. Det er ekstremt vondt, i ettertid, å se du har tvilt på mennesker som kun har hatt de beste intuisjoner. Det gir så dårlig samvittighet, og du føler deg så dum i ettertid. Så slem, som har tenkt som du gjorde. Jeg føler meg helt annerledes, fordi jeg er blitt så svak, paranoid og usikker. Det er ekstremt slitsomt å føle seg som en annen enn den man er, en annen enn den man vil være. 

Jeg forteller bare ting utifra mitt perspektiv her, og jeg kan ikke snakke for noen andre enn meg. Grunnen til at jeg skriver alt dette, annet enn å få det ut et sted, er at det hadde hjulpet meg så mye om folk hadde visst litt mer om hvordan det er, og hva en depresjon gjør med sinnet og tankene til en person. Jeg vil skape litt forståelse.
Usikker på om jeg har klart dette, poster jeg det. Om jeg lar det forbli publisert eller ei, kommer egentlig ann på responsen. 

Jeg har opplevd at fremmede mennesker har kalt meg anoreksia-vrak. Virkelig? Er det det du tenker når du ser på meg? Mtp. at personen som sa det var feit, (sorry as, når du kaller meg anoreksia-vrak, tar ikke jeg hensyn til deg) klarer jeg overbevise meg selv om at det oste litt misunnelse. Men likevel, det sårer. Såklart det gjør. Jeg er faktisk undervektig, om man skal følge bmi. Men det vil langt ifra si jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg spiser det jeg vil, når jeg vil. Problemet mitt er at jeg har perioder maten slutter å smake godt. Det gjør meg ikke til en anorektiker, jeg har aldri fått dårlig samvittighet dersom jeg spiser for mye, snarere tvert imot. Om vekta går oppover, blir jeg glad. Jeg blir stolt.

Jeg føler fokuset på kropp endres. De lubne jentene sier skjønnsidealet er syltynne jenter uten former, uten fett. De ser på de normale modellene på catwalken, og sier det er sånn verden vil vi skal se ut. Sånn jeg ser det, skal catwalkmodellene se ut som kleshengere. De skal ikke overgå klærnes skjønnhet. Derfor skal de være bare skinn og bein. Ikke fordi det i seg selv er pent. Jeg derimot, alt jeg hører, er jentene som nå prøver stå frem med sine meninger, om at fett er sexy, og som rakker ned på tynne jenter, fordi de tror det er helt greit. Fordi såklart føler de seg bra, pene, vakre. De kaller det stygt, rett ut. Lett som det. Som om vi ikke føler press, som om alt er greit for oss. 

Det er et velkjent faktum at mennesker ønsker å føle seg attraktive. Vi vil at verden skal se på oss som pene, vakre. Men dere. Hvem er verden? Hvem er det vi vil skal like oss? Ingen har samme smak. Noen liker tynne skranglebein, uten verken pupper, rumpe, eller hofter. Andre synes fett er sexy. De liker at det er noe å ta i. Andre liker jenter som victoria secret's modellene. Ti cm høyere enn gjennomsnittet, ti kilo lettere enn gjennomsnittet, men likevel med to bhstørrelser større enn gjennomsnittet. Vi alle søker det unaturlige, og glemmer det faktum at det faktisk er nettopp det. Unaturlig. De færreste av oss ser sånn ut. De færreste av oss er så heldige at vi får tildelt fettet på nøyaktig de rette stedene. De finnes, ja, såklart dem gjør. Men å måle seg opp med alle sånne er i høyeste grad selvdestruktivt.

Det er synd å si det, men fakta er, at det vil alltid være noen som er penere enn deg. Som du synes er penere, eller som andre synes er penere. Det positive du har, vil det alltid være noen som har mer av. Om du har fantastiske pupper, store og faste, vil det alltid finnes noen med enda litt større, enda litt fastere. Men det vil da ikke si du skal sette mindre pris på dem av den grunn? Og om du har en helvetes bra bakdel, vil det alltid finnes noen med enda litt bedre. Men din egen stump er like deilig, like spankable. Det du aldri må glemme, er at ingen er som deg. Akkurat de kvalitetene du har, både innvendig, og utvendig, er det mange som vil sette pris på. Som ikke ville forandret på deg om de kunne engang. Og det gjør deg til deg. Drit i skjønnsideal, drit i presset, du er vakker. 

Det viktigste som er, er at du selv er fornøyd med hvordan du ser ut. At du selv føler deg god nok. Så om du føler du har noen kilo for mye, for all del, begynn å tren, spis sunt. Det er ikke galt for noen å bevege seg, og å ha et godt kosthold. Men gjør det for deg. Ikke for noen andre, ikke fordi mediene sier du ikke er god nok.

Og bare så dere alle vet det : Jeg har hatet meg selv fordi jeg ikke har former. Fordi jeg veier for lite. Skjønssidealet er så langt ifra bestemt. Og uansett hva dere tror er "perfekt" kan jeg nesten garantere at det er en der ute, med akkurat den kroppen du drømmer opp, som ikke er fornøyd. Fordi de og, som deg, føler det er noe bedre, at noe på dem kunne vært bedre. Mennesker som er fornøyde med kroppen sin, er ikke fornøyde fordi den er perfekt. For det finnes ei noe sånt som en perfekt kropp. De er fornøyde fordi de jobber med selvbildet sitt, når de ikke er fornøyde med speilbildet sitt, istedet for å jobbe med hva de ser. Så det er vel det jeg prøver å si. Istedet for å jobbe med hva du ser i speilbildet, jobb med hvordan du ser det. 

Om du klarte lese igjennom alt, vil jeg oppfordre deg til å skrive en kommentar med tre ting du liker ved deg selv. Gjerne som anonym, ettersom jante-norge fortsatt sitter igjen i oss. La meg starte: Jeg liker at jeg har relativt lange ben, flat mage, og faste pupper.  Now you go.

Jeg tror det er det verste jeg vet. Å være så sliten at du vil gråte så fort den minste ting går imot deg, men likevel ikke klare å sove bort følelsene. Å bli til en annen, og å rekke å ødelegge for så mye før søvnen kommer og redder deg. Søvn har alltid vært mitt svar på alt. Hodepine? - sove det bort. Vondt i magen? - sove det bort. Tårer? - sove det bort. Sinne? - sove det bort. Skjønner du? Det har vært mitt svar på alt. Men nå klarer jeg ikke. 12 timer dagen er visst min grense, for hvor mye søvn kroppen vil ta imot. Det vil si 12 timer jeg må være våken. Det igjen er 4-5 oppegående timer, før tiden tar meg igjen. Og så starter det. Parasitten i meg vokser, spiser opp det gode jeg har. Bryter ned båndene som er knyttet. 

Parasitten er alltid sulten. Den spiser opp fornuften min, tar over. Forteller meg at alt er feil, at livet suger, at jeg ikke kan stole på mennesker, at alle vil meg vondt, at jeg ikke har grunn for å leve. Den er for sterk. For sterk til at jeg klarer stritte imot. Så da må jeg bruke mine 4-5 oppegående timer på å beklage, på å forklare meg. Før parasitten er tilbake, og det hele starter på ny.