siljeiselin

Om Bergen, Norwegian og nattlige telefonsamtaler med Johnny Depp.

Thu, 24 Feb 2011 09:07:38 GMT

Visste du at det snør jævlig mye i Drammen?

Kaldt er det også. Jeg vet jeg ønsket meg snø til jul, men nå ser det ut som den har tenkt å ligge her helt til neste jul også. Jeg antar at det som har forekommet er en enkel servicefeil - noen har klusset med bestillingen min, og jeg hadde satt pris på at den ble korrigert snarest. I mellomtiden stikker jeg hjem til Bergen på luksusferie. Etter et halvt år på folkehøyskole defineres luksus som selvvalgte måltider, frihet til å sove og våkne etter egen biologisk klokke (i stedet for å våkne til din egen, samt naboenes vekkerklokker) og - noe jeg ønsker meg en uke av selv om jeg er under 72 - FRED OG RO. Nei, jeg snakker ikke om min kompis Fredrik eller den lille jolla som ligger ved sjøen hjemme, jeg mener god gammeldags peace and quiet.

Det er ikke til å legge sjul på at jeg er ekstremt spent på flyturen hjem. Dette er det hele TO grunner til. La oss lage en liste over dem og gå gjennom dem punkt for punkt så jeg har noe å kverulere og være kynisk over.

1. Jeg har med meg en som skal miste flyjomfrudommen sin. (Nei, ikke noen grisetanker nå, jeg snakker enkelt og greit om en som aldri har flydd før.)

2. Norwegian synes det er uhyre gøy å leke "tampen brenner" med bagasjen min, og har de siste to gangene jeg har benyttet meg av deres fasiliteter gjort det svært vanskelig å oppdrive min egen koffert. Jeg er en tålmodig kvinne (det må man være når man har 10 tantebarn, 5 søsken og en energisk kusine), men når jeg er ute og reiser er jeg ikke så voldsomt keen på å leke "finn bagasjen".

Ja, grinchen-smilende Norwegianmann, det er flott med lave priser. Men jeg betaler heller noen hundrelapper ekstra for å beholde bagasjen min, om det er det som må til.

However (jeg øver på min høflige Engelsk for å forberede meg til høsten da jeg skal studere i London), jeg gleder meg til å komme hjem. Bergen er verdens fineste by, og let's face it, jeg savner isbitmaskinen på kjøleskapet. Så i morgen bærer det avgårde, så får vi se da, Norwegian, om dere er like lekne da som sist. Jeg skal gi dere et hint. Hvis jeg ser sånn ut (se bilde under) når jeg sitter i bilen på vei hjem, har dere gjort det riktig. Hvis jeg booker SAS neste gang... Vel, da har jeg antageligvis blitt kidnappet og frarøvet kredittkortet mitt.

Ps, du la kanskje merke til at innlegget ikke inneholdt et SNEV av Johnny Depp-info. Jeg var uhyre snikete, og brukte det som trekkplaster for å få deg til å lese alt dette. "ÅHÅ", tenker du kanskje. "Nå skal hun få høre det for at hun ikke nevnte Depp-en!" Men, constant reader, der tar du jammen meg feil, for nå nevnte jeg ham jo likevel! Steike, noen ganger blir selv jeg overrumplet av min egen intelligens og snikethet.

Skriveskrive.

Mon, 30 Aug 2010 11:23:39 GMT

Her er en tekst jeg skrev i forfatterklassen.

På den tiden hendte det jeg ble lenge på kontoret. Det var aldri en beslutning jeg tok, ikke noe jeg gikk inn for. Men jo mer tid jeg brukte på kontoret, jo mindre nødvendig virket det å oppholde seg noe annet sted. For det første hadde jeg det nest største kontoret i hele firmaet. Den eneste som hadde større kontor enn meg var Stein Ove på regnskapsavdelingen, men alle visste at han hadde kjøpt til seg det kontoret for penger han hadde vunnet på et skrapelodd for tre år siden. Mitt kontor derimot, var velfortjent. Det lå i femte etasje i det som hadde vært en gammel jernvarehandel på østkanten av byen. Tre av veggene var kaktusgrønne, den siste var en enorm glassrute som interessante fugler av og til pleide å kollidere med. På kontoret hadde jeg et skrivebord, kontorstol, skinnsofa og en plakat av en glisende Barack Obama foran et stort amerikansk flagg. Over hodet hans stod det trykket i feite typer; yes we can! Ute i gangen var det både kantine og toalett. Som sagt, jeg så virkelig ingen grunn til å dra noe annet sted. Minst av alt hjem. Til det blå huset i parkveien fire, det blå huset med gule vinduskarmer som stod der som en annen jævla svenske-salutt. Hjemme hvor Bente, den kua, lå på sofaen og lempet i seg potetgull og sang med til gamle episoder av beat for beat så hun spyttet potetgull i store klumper utover det flekkete teppegulvet. Hjemme hvor middagen ikke laget seg selv, og hvor klesvasken lo hånlig til meg hver gang våget å titte inn på vaskerommet. Hjemme hvor mitt eneste fristed var kontoret over garasjen. ?Skulle tro du var gift med jobben din og ikke meg?, sa Bente en dag jeg satt der og jobbet. Hun trampet i gulvet og ristet med chipsposen som en tamburin. ?Kan du ikke bli med ned i stua? Beat for beat begynner om fem minutter, og det er idol-håkon mot cowboy-laila! Jeg vurderer å ta det opp på video, dette blir virkelig tidenes kamp.? Hun la trykk på ordet virkelig, og jeg tenkte hvor mye jeg virkelig ville være hvilket som helst annet sted.

Fy faen, jeg er verdens sløveste blogger.

Fri, 07 May 2010 10:13:07 GMT

...Og nå har jeg, om mulig, en eller to lesere igjen. Sånn går det.

Herregud så fort de siste månedene har gått. De har regelrett løpt av gårde, og nå er det russetid. Det er overraskende gøy å vite at du skal et eller annet sted hver kveld, hvor det kommer til å være mennesker og ting som skjer.

Nå er de fleste reist til kongeparken, mens jeg er hjemme og redigerer film. Har fått en fin "to-do"-liste av stine, fordi jeg er den dårligste til å redigere film, men vårt siste håp for å få prosjektet ferdig.

Skulle gjerne hatt masse gøye ting å fortelle nå, men hodet er litt tomt.
Oh well :3

HEI ALE SAMEN

Thu, 25 Feb 2010 18:01:52 GMT

Jammen meg altså. Nå er jeg tilbake.

UEH det er så mye greier som foregår altså. Først og fremst; jeg har fått nok snø nå. Inrømmer for øvrig at jeg gråt av glede (dette er desverre ikke bare et utrykk i denne sammenheng) da snøen kom, men nå kan den godt forsvinne. Da jeg våknet i går, skjedde nemlig dette.

06.30
Alarm: HYYYYYYYYYYYYYYL!!!!!
I silje sitt hode:
NEI! Klokka er halv syv og jeg har ikke fått sove i det hele tatt jo. Bare seks timer. Krise! (Hvem var det som fortalte at japanerne bare sov i seks timer og levde lenger på grunn av det? Kanskje jeg burde stå opp?) Jeg kan ikke sove lenger. Da kommer jeg to timer for sent hvis jeg misser denne bussen og må ta neste. Jeg står opp.

06.45
I silje sitt hode:
UHUU. Jeg angrer.

07.28
I silje sitt hode:
Nå kommer bussen om fem minutt! Det er litt kaldt her ute.

07.38
I silje sitt hode:
Bussen er litt sen. Det er ganske kaldt ute.

08.03
I silje sitt hode:
Buss!!! Hvor er du?! Jaja, det kommer en annen buss om 2 minutter. Faen så kaldt det er ute.

08.20
I silje sitt hode:
...Eller? Og hvor ble vesken min av? Er det den snøhaugen der? Har jeg fremdeles føtter? Det føles ikke sånn.

Vel, dere skjønner tegningen. Bussen jeg orginalt sett skulle ta kom aldri, men da jeg hadde ventet i herlige 67 minutter, kom det endelig en buss jeg kunne ta. Så bare to timer og 45 minutter etter at jeg gikk hjemmefra, var jeg fremme på skolen. Awesome.

Resultat av å ta den første bussen: En herlig times utflukt i snøen. Riktignok stod jeg helt i ro hele tiden, med unntak av noen stilige dansetrinn jeg la inn for at ikke knærne mine skulle stivne. Oppnådde også å være uhyre trøtt og å komme tre timer for sent.

Resultat hvis jeg hadde tatt neste buss: Mer søvn, og jeg hadde bare kommet to timer for sent.

Hvis jeg bare hadde sovet videre, hadde jeg altså bare kommet to timer for sent. OG jeg hadde fått sove en og en halv time lenger. Så kids, moralen er: Hvis dere vil skulke; gjør det. Det lønner seg tydeligvis mer enn å prøve å komme tidsnok på skolen.

For en gangs skyld

Sat, 13 Feb 2010 21:38:40 GMT

...Skal jeg være seriøs i et helt innlegg.

Det har skjedd masse masse.
Som jeg ikke har tenkt å blogge om.

Kjenner jeg har havnet i en rutine som kjeder meg. Jeg er rett og slett lei av tanken på at hver helg handler om alkohol.
Jeg gleder meg til forandring. Jeg gleder meg til ferie. Jeg gleder meg til dager som ikke sklir i hverandre.

Jeg gleder meg til skolen er over.
Jeg gleder meg til John Mayer-konsert i København mai.
Jeg gleder meg til å reise til Stockholm i Juni.
Jeg gleder meg til å flytte til Drammen til høsten.

Jeg har nemlig kommet inn på forfatterlinjen på Danvik FHS!
Gleder meg ufattelig mye til å møte andre mennesker med forkjærlighet for det skrevne ord.

Nå er vi faktisk i februar allerede, og jeg har en mistanke om at tiden vil løpe fort videre. Plutselig kommer det til å være sommer, og alt jeg kjenner til kommer til å endre seg. Skummelt. Spennende. Skulle ønske det var sommer allerede!
Haha, må bare beklage at jeg ikke har blogget på lenge, og at når jeg først gjør det, er det ikke et fnugg av humor i det jeg skriver. Men det kommer. Snart.

Respekt er mangelvare hos folk i vår alder

Thu, 14 Jan 2010 20:21:08 GMT

Nå skal jeg først begynne med noe som ikke har det minste med tittelen å gjøre:
Jeg har vært på kino 3 ganger den siste tiden, og sett Sherlock Holmes, Avatar og filmen med den vanskeligste tittelen jeg har sett i hele år: The imaginarium of Dr Parnassus. Nå egentlig er jeg litt småkritisk til kinofilmer, men disse var fantastiske alle tre, og vel verdt å vrenge lommeboka for.

Nå, over til det jeg egentlig skulle skrive om.
Det hadde seg slik, at i går etter kinoen, skulle jeg ta bussen hjem med en venninne.
Bak oss satt seks gutter som så ut som de var rundt 16-17 år. Vi leverte oss ned i setene og ante fred og ingen fare. Hadde jeg visst hvor irriterende de drittungene kom til å bli, hadde jeg gladelig heller sittet fremme og småpratet med sjåføren.

Nu vel. Bussen hadde ikke kommet langt før de begynte å komme med sinnssykt dumme forsøk på å være tidige. Dette failet, mildt sagt. Selv synes de visst de var de artigste i verden, for etter hvert elendig utsagn, kom hele gjengen med en kaklende latter som der der og da virket som man måtte kunne høre flere lysår unna.

Vitsene var noe lunde slik:

"Ææh, døh? Ka e fårsjelln på to pinnar og en homo?"
"Vetsje eg?"
"Fjeset til Jonas!"
(Kaklende latter)

"ØØhm, døøh? Ka e fårsjelln på huset til Jonas og en homo?"
"Eeh..."
"Jonas hassje et hus!"
(Kaklende latter)

De kom også med lyder som: "AOAOAOOOOOO" iblant. Disse skulle gjentas høyest mulig ca 347 ganger de kommende minuttene.

AND SO ON. Jeg aner ikke hvem denne Jonas er, men jeg skal love dere at han fikk gjennomgå. Det samme fikk homofile og innvandrere. Idiotene kom også med litt for personlige vitser og utsagn om avføring, kjønnsorganer og diverse ting som jeg virkelig ikke ville vite noe om. Antar det gjaldt for de andre på bussen også. Tingen er at det også var mange eldre mennesker på bussen. Og når de jævla pøblene snakket så høyt, hørte selvfølgelig mange av dem det, og snudde seg mot drittungene med sjokkerte ansikter. Stakkars folk. Er det rart de ikke har tro på oss ungdom, når det finnes så mange der ute som fremstiller oss som hjernedøde idioter?

Uansett. Når dette hadde pågått i litt over en halvtime, fikk jeg nok, og snudde meg mot dem.

Jeg: Kan dere slutte å være så jævla irriterende? Jeg vet dere prøver å være morsomme, men dere klarer det ikke.
Drittunge: Eh... Jeg har betalt for bussen like mye som du har.
Jeg: Det DRITER jeg i. Jeg sitter ikke og plager alle rundt meg. Dere kan i allfall dempe dere litt.
Han: Sjåføren klager ikke.
Jeg: Nei, for han er så heldig at han ikke kan høre deg.
Han: Hvorfor satt du deg her da?
Jeg: Jeg kunne desverre ikke se på deg hvor jævlig irriterende du skulle være.
Han: Eh...
Jeg: Du fremstår som en idiot med alt du sier, for din del håper jeg IQ-en kommer med årene.
Han: Jeg er ikke idiot, jeg er bare litt dum.
Jeg: Eh.. I rest my case.
Han: Heldigvis for deg skal jeg av på neste stopp.
Jeg: HURRA! Heldigvis. Det er faen det mest fornuftige som har kommet ut av den store kjeften din på hele denne bussturen!
Han: Jada..

Så gikk han av, heldigvis.

Bare så det er sagt; denne gutten, som under hele bussturen hadde slengt drit om blant annet innvandrere, var da virkelig av utenlandsk opprinnelse selv. For en liten hykler. Er vel også verdt å nevne at jeg har vært på litt av en hormontrip for tiden, og humøret har gått opp og ned raskere enn Oprah på slankekur.

Moralen i historien er:
1. Mange av dagens ungdom viser ikke respekt for de eldre. Sitter det gamle personer ved siden av deg på bussen, er det vel strengt tatt ikke nødvendig å legge ut om hvor store baller du har, og om forstoppelsen til kompisen din? Nei vettuhva.
2. Hører du noen som oppfører seg slik som disse, og har sjansen til å si ifra, GJØR DET. Når skal de ellers få høre det?

"Hehehe penisen min er så fin at jeg må snakke om den på bussen".

La det være klart at dette ikke er guttene fra bussen, men noen uskyldige skotske ungdommer jeg fant på google. (Sorry gutter, dere var de første og beste jeg fant da jeg søkte på stupid youth.)

Det går nord og ned med utdanningen her i landet

Thu, 07 Jan 2010 17:52:52 GMT

God januarsalgstid!

Nå skal jeg for en gangs skyld holde inlegget her forholdsvis kort.
Først må jeg si at JEG HAR BURSDAG PÅ LØRDAG!
... Og da er jeg å finne på diverse utesteder i Bergen sentrum sammen med de 14 lekreste beibsene på denne siden av Ekvator. Er du heldig får du se meg danse, noe jeg har funnet ut at jeg VIRKELIG (skulle gått an å understreke mer) ikke kan. Dette er jeg fullstendig klar over, og nekter som regel å prøve. Etter et par flaskebunner er nådd, på den annen side, leverer jeg meg velvillig ut på dansegulvet. Jeg er som regel meget alkoholbesudlet når disse situasjonene oppstår, og husker lite av det selv, men vennene mine beskriver det som en absurd form for bukting som i verste fall kanskje kunne passert som tvilsom krøplingdans på et enda mer tvilsomt 70-tallsdiskotek.

Bildene her viser sist gang jeg var på byn, her på vors før dansingen.
Bilde to illustrerer dansegulvet etter at jeg har vært der.

Men over til utdannelsen ja, det jeg EGENTLIG skulle snakke om.
Etter jeg hadde vært på svømming i dag, satt jeg på bussen på vei hjem til mitt kjære bondeland. På veien kjørte vi over et fjell, og i øyehøyde fra bussen på en liten fjellknaus, stod to hjorter ca en meter eller to fra bussen. Bak meg satt to jenter i 14-årsalderen (som før øvrig hadde hatt en uhyre underholdende samtale om "såkalte emoer", som de sa). Når vi kjørte forbi hjortene, skjedde dette.

Jeg (tenker): Wow, har aldri sett to hjorter så nært før.
Fjortis 1: ÅUU MAII GÅÅÅDD!
Fjortis 2: Whaaaaat?
Fjortis 1: SÅ du ikke dyrene i skogen der eller???
Fjortis 2: JOO!
Fjortis 1: To harer!
Jeg (tenker): ?!?!??! Hæ?!
Fjortis 2: Herregud, det DER var ikke harer!
Fjortis 1?: Ååå?
Fjortis 2: Neei, de var MYE større. Det der var ikke harer.
Jeg (tenker): Åh, bra den ene har vett i allfall. Var bekymret for naturfagsutdanningen på barne/ungdomsskoletrinnet et sekund der.
Fjortis 2: Det var jo villsvin!
Fjortis 1: Ååh... Kult, har aldri sett villsvin før.

På dette tidspunktet satt jeg vridd 180 grader i setet og glodde på de sinnsforvirrede tenåringene.
Da er det bekreftet altså. Dagens fjortiser har ramlet minst 17 hakk nedover på evolusjonsstigen.

+ +
= ????

Long time no see.

Fri, 25 Dec 2009 20:30:53 GMT

Hei alle søtinger
(og dere som hater meg men bare sniker på bloggen min fordi jeg har sagt noe stygt om Heidi Alexandra Olsen)

Nå vet jeg dere har ventet på et nytt innlegg lenge, og jeg har vært sinnssykt treg med å publisere noe nytt, rett og slett fordi jeg har vært utslitt med skole og juleforberedelser. Men nå er jeg altså tilbake. Det er juleferie, ENDELIG. Håper alle hadde en fin kveld i går, unntatt Heidi Alexandra Olsen og Anna Anka, som jeg håper fikk masse sjokolade til jul. Det er vel krise for dere, hva? Så går dere opp to gram i vekt og blir smellfeite begge to.

Ja Anna Anka, du er dritfin. Ligner ikke på Yzma fra "Et kongerike for en lama" i det heletatt altså.

Før juleferien jaktet jeg vel og lenge på julestemningen, uten hell. Jeg var til og med på min nieses juletrefest på barneskolen. Det var sang og musikk, men da jeg hørte ordene "allsang" og at vi skulle gå rundt treet, grep jeg både min kusine og onkel og flyktet raskere enn du kan si "adventskalender". Jeg fant ikke stemningen før jeg satt under treet og buktet meg i presanghavet, men den kom da snikende til slutt i år også.

Men nå skal jeg snakke om noe alvorlig. Noe alvorlig som gjorde meg helvetes forbanna.
Igjen har det med Heidi Alexandra å gjøre. Nå har hun publisert enda et lite gjennomtenkt innlegg, denne gangen om at hun er enig med Anna Anka i at jenter burde la være å jobbe, la seg voldta når som helst, og være slankere enn lommeboka til en sandselger i sahara. Det verste er at mange sier seg enig med henne. Anonyme fjortiser med hormonsus og ønsker om å en dag bli anorektiker, så de kan bli tynne og få et fantastisk liv.

Hvor dumme går det an å bli? Jeg har sagt det tusen ganger, og jeg sier det igjen.
PERSONLIGHET. PERSONLIGHET. PERSONLIGHET.
Det er ALT som betyr noe. Det hjelper ikke å tenke: "Vi har ikke noe til felles, men faen så kjekk han er!"

De skriver også at man ikke får noen mann hvis man ikke er sylslank og flink å kokkelere.

Jeg er ikke supertynn, jeg er ikke superkulinarisk.
Men jeg er faen ikke ensom heller :)

Fuck you, overfladiske mennesker. Jeg gir langt faen i hvor dyre de nye merkeklærene dine er, eller hvor lite du har klart å spise denne uken. Eier du ikke medfølelse, forståelse, humor eller selvironi, er du ikke fin i det heletatt, uansett hvordan du ser ut.

"Du like tangatruser, eller?"

Fri, 04 Dec 2009 15:41:42 GMT

Hei og hopp alle bloggisar!
Håhå, der lurte jeg dere godt. Jeg mente så klart God eftermiddag.

Nå skal jeg fortelle dere om en telefonsamtale jeg mottok i går kveld.
Hadde satt meg godt til rette i soffisen for å se på Torsdag kveld fra nydalen, da telefonen begynte å gi fra seg en fela gnuring. Det var ikke annen råd enn å bukte seg ut av sofaen og gå den hele METEREN bort til telefonen.

Jeg: Hallo?
Utenlandsk dame: Hei, dette Silje?
Jeg: Erh.. Ja?
Utenlandsk dame: Du like tangatruse, eller annet?
Jeg: whaTT?
Hun gjentar spørsmålet.
Jeg forstår fremdeles ikkenoe.
Utenlandsk dame: Du svare på spørresøkelse i forgår?
Med ett dukket det opp en blinkende lyspære over hodet mitt. Metaforisk sett altså. Fordi det var da jeg forstod hvem som var skyld i at denne ukjente kvinnen ringte meg klokken halv ti om kvelden for å tvinge ut av meg hvilken type undertøy jeg har. Jeg kunne kjenne øynene mine smalne, og hvisket den skyldiges navn i bitterhet:
Megavideo.
Utenlandsk dame: Unnskold? Vi sende deg undertøy i posten?
Jeg: Ehm... Jeg tror ikke...
Utenlandsk dame: Den ene sort fage og den andre overaskelse fage så de bli spennende... HE HE.

Akkurat da skulle programmet begynne, så jeg hylte et "ring tilbake i morgen!" og slengte røret på.
Jeg er meget bitter. For nå kommer de ikke til å slutte å mase på meg. Folkens, aldri svar på spørreundersøkelser for å få se en video på nettet. Da kommer de lokkende og lurende med løgn og bedrag.

I tillegg skal jeg komme med en kort beskjed til kondomeriet.
Kjære kondomeriet.
Jeg vet dere prøvde sårt å få det til å se ut som det står "pirrende julegavetips på reklameplakaten deres, men når dere lager s'er og r'er som er så like, ender det opp med å se ut som dere skriver noe som henviser mer til at julegavetipsene deres urinerer. Dette er lett å misforstå, så jeg håper ikke noen av vennene mine har tatt tips av dere til gavene jeg skal få i år.

Og så helt til supersist.
Spotifyen min har oppført seg helt forgnuggent i det siste.
Den synes også det er mer sannsynlig at jeg skal finne en låt som heter
"Give me a carl" enn "Give me a call", som jeg søkte på.
Synes det var litt rart, men hva vet vel jeg.
Er vel mange der ute som kunne tenke seg en aldri så liten carl under juletreet i år.

Helt til slutt over til noe seriøst.
Kondolanser til familien og vennene til Regine Stokke som gikk bort i går.
For en modig jente, for et tap.

Woop.

Thu, 03 Dec 2009 18:25:36 GMT

Dette er egentlig bare et litt snikete innlegg, et ordentlig et kommer i morgen eller noe.
Men! Jeg er med i en konkurranse, og det kan du også bli.

En person skal trekkes til og vinne en Nintendo Wii inkludert Wii Fit!
Vinneren vil bli trekkt søndag 06.12.

http://fyllings.blogg.no/1259613175_nintendo_wii_til_jul_.html

og dette er linken til konkurransen (:
Lykke til til meg selv, selv om jeg aldri vinner noe.

To måter å komme seg fram på her i verden: gjennom sin egen udugelighet eller andres dumhet

Mon, 30 Nov 2009 16:54:34 GMT

Og gratulerer, HEIDI ALEXANDRA OLSEN, du har faen meg klart begge deler.

Nå ser jeg egentlig for meg at dere såkalte fans av Heidi hisser dere så jævlig at etterveksten tar fyr. Men ærlig talt, jeg må i det minste gjøre et forsøk på å redde dere fortapte sjeler.

Jeg skal ikke legge ut noe bilde, siden det i allfall bare bygger opp til at jeg skal få drittslenging tilbake. Heldigvis for dere som aldri har hatt gleden av å se Heidi har jeg et enormt tegnetalent, og har klart å tegne en illustrasjon som er nærmest identisk et faktisk bilde.

Uansett.
Da jeg først leste Heidis blogg, var jeg sikker på at det hele var en spøk.
Jeg trodde alt fra de sammenklistrede øyevippene til de rosa leppene var en god gammeldags jåok, som engelskmennene sier. Da innlegget om å bygge en mur tvers gjennom Oslo ble skrevet på jubileumsdagen for berlinmurens fall, var jeg sikker på at Heidi utførte et briljant samfunnsfaglig eksperiment.

Den gang ei. For hele menneskeheten sin del, ønsket jeg så inderlig å tro at det hele var en spøk. Men det har kommet så mange innlegg som motbeviser dette og nå, Heidi, ser jeg ditt sanne ansikt. Metaforisk sett altså. Ditt sanne ansikt er begravd så dypt inne i foundation og solpudder at det skaper en maske selv batman ville vært misunnelig på.

Jeg får nok et par kjipe kommentarer tilbake fra enkelte av dere lesere.
"Ikke mobb Heidi!"
"Heidi er myyye kulere enn deg, du er bare misunnelig!"

Og så videre. Men vet dere hva? Dette er faktisk ikke mobbing. Når noen fremstiller seg så dum, er det min plikt som medmenneske å prøve å redde noen av dere hjernevaskede etterfølgere før det går for langt. En tosk finner alltid en større tosk som vil beundre henne. Heidi Alexandra Olsen er ikke et forbilde. Og her er grunnen, direkte sitert fra "Barbie" selv:

Om dialekter.
"Hvis rogaland er en dialekt, tror jeg ikke jeg liker den"
Svar: Rogaland er et fylke. De har mange dialekter. Og du kan ikke si du ikke liker en dialekt du ikke har hørt.

Om sykdom.
"Hva hvis man delte verden i to. To deler, uten en grense, men ja. Først må alle, barn som vokse, teste seg for hiv/aids. Etter det blir man delt i to grupper - de som har det, og de som ikke har det. De som har det blir på en side av verden, resten på den andre siden. Ja, det er brutalt, men hvis man noen gang skal bli kvitt dette dustete sakene må man slå til må de muligheter som er."
Svar: ....Hvis du hadde vært smartere, kunne du blitt en flott diktator. Offisielt den dårligste ideen siden Holocaust.

Om voldtekt.
"I dag hørte jeg på nyhetene: "Jenter bør ikke ta taxi" fordi de kunne bli voldtatt eller noe. Dette får meg til å tenke, "gaah så irriterende". Nå fremover skal jeg ta taxi så mye jeg bare kan, for jeg skal ikke stilles svakere enn gutter. OK, man kan bli voldtatt, men jenter, det finnes pepperspray."
Svar: Dette handler ikke om diskriminering, men enkelt og greit om folk sin sikkerhet. Hva beviser man vel med å ta ekstra mye taxi når man ikke burde? DET kommer ikke akkurat i nyhetene. Med mindre du blir voldtatt selv da, kanskje.

Om at faren venter barn.
"Alle over 45 burde bli kasterert, hvis de skal ligge rundt!"
Svar: Denne fortjener ikke noe svar engang. Regelrett noe av det dummeste jeg har kommet over på LENGE.

Om sin ufødte søster.
"Håper hun blir født død."
"Skal spytte på henne."
Svar: Hvordan kan du hate noen som ikke er født enda?
Og med tanke på at du skriver at din far ikke vil ha barnet; forståelig! Han er vel redd det skal bli som deg.

"Vi kunne ha bygget en vegg tvers igjennom hele Oslo."
Svar: Dette ble publisert på jubileumsdagen for berlinmurens fall.
Vis respekt for historien og de som mistet livene sine som følge av krigen.

På tross av utsagn som disse, finner jeg ofte kommentarer som sier at Heidi er smart.
Men jenter, få mascarabørsten ut av øyet og innse fakta:
Hvis Heidi Alexandra Olsen er smart, er jeg postmann pats spedalske fetter.

Jeg lager lampe. ønsker DU deg q-tips?

Thu, 26 Nov 2009 19:28:40 GMT

Hva er brunt og tynnere enn Nicole Richie på speed?
Greinene jeg bruker når jeg bygger lampe! Fikk det nemlig for meg at jeg skulle lage en kranse-lampe av greiner og elektriske lys. Derfor buktet jeg meg ut i skogen og klippet ned greiner fra trærene mens naturen protesterte og prøvde å hagle meg vekk. Har brukt timevis på å knyte greinene fast i hverandre, og det ser likevel helt forgnugget ut. Tenker den som åpner pakken sin og finner min selvdesignede kranselampe på julaften blir fornøyd! Løkki ju, jeg bare sier det.

I dag har jeg faktisk videoblogget, og det har jeg ikke gjort før, så det ble en smule KLEINT. Men akk o ve. Må også informere at jeg så "Days of our lives i dag også". Jeg er et sykt sykt menneske. Nå er det forresten også sånn at mamma GLEMTE å kjøpe sjokodoobiekalender til meg. Skal jeg, et voksent menneske IKKE ha julekalender? Hva skal jeg da glede meg til når jeg legger meg for å sove en mørk desembernatt? Julekalenderen er det som veier opp for å finne treet tomt første juledag. INGEN KALENDER? Det blir for dumt. Må nesten levere meg inn på butikken i morgen og kjøpe en selv.

I want you so bad.

Men apropo jul, her er videobloggen min.

Jeg er med i konkurranse også nå :3
Selv om jeg aldri vinner noenting sånn egentlig, uflaksete som jeg er.
HERHERHER klikker du om du også vil bli med.

Det dummeste jeg har sett på lenge.

Wed, 25 Nov 2009 12:10:26 GMT

Jeg ser aldri på tv. Men når jeg gjør det, blir jeg som regel minnet på hvorfor jeg pleier la være.
I forrige uke da jeg fikk vaskefeber, hadde jeg tven stående på i bakgrunnen. Etter å ha skurt og skrubbet og vasket så alt ble kliin, som Mira Craig ville sagt, slo jeg på tven for å sjekke om det gikk noen fete mcmusic-låter jeg kunne bukte meg til mens jeg vasket. Da HALO med Beyoncè dukket opp, hylte jeg og dekket til ørene i vill panikk mens jeg skiftet kanal fortere enn britney spears skifter image.

Lykkelig oppdaget jeg at jeg hadde skrudd på tv'en MIDT i beste Dr. Phil-tid. Jeg jublet og danset en aldri så liten seiersdans, noe à la Johnny Bravo sin apedans, som for øvrig er den eneste dansen jeg kan.

Lykkelig apedans.

Uansett. Da programmet nådde sin slutt, ble jeg sittende og se videre. "Nå begynner Days of our lives", informerte en stemme jeg ikke klarte å identifisere som verken mann eller kvinne. Jeg ble i alle fall sittende til programmet begynte. Og Å herregud, det er det dummeste. Jeg har alltid mobbet hotel cæsar fordi jeg synes det skjer så himla mye usannsynlig hele tiden ("jeg er gravid med min hemmelige bror sitt barn men det kan også hende at svensken som voldtok meg i parken er faren å herregud hotellet brenner er det et spøkelse på rom 327 drepte du min far men du er jo min beste venn!"osv.) Etter å ha sett en episode av Days of our lives, på den annen side, tar jeg tilbake alt jeg har sagt. I løpet av to episoder, skjedde dette:

En liten gutt hadde blitt påkjørt og var døende.
Han hadde blitt påkjørt av sin søster, som bare var hans halvsøster og ikke visste at hun hadde kjørt på sin bror.
En annen liten jente var døende, og lungen til den påkjørte gutten kunne redde henne.
Moren til den døende gutten fant ut at det var familien sin bil som hadde kjørt på gutten, og trodde det var hennes mann, selv om det egentlig var hennes mann sin datter som stod bak. Moren til den døende jenten var gift med en mann, men så kom den døde guttens gjenferd og sa at hun egentlig skulle være med en annen mann, som i all hemmelighet var den døende jentas far, men det visste ingen. Denne hemmelige faren var også den døde guttens bror, men det visste han ikke at han var. Altså. Han visste ikke at de to barna var hans bror og hans datter.

"Vår sønn er død! Og din datter drepte han men det vet ikke jeg!"

I tillegg prøvde en dame å drepe en annen dame fordi hun var sammen med mannen hun elsket. Hun prøvde også å drepe mannen hun elsket, fordi han ikke ville ha henne. Akkurat når hun skulle drepe han våknet han fra koma og grep hånden hennes, og klarte med EN frisk hånd å kjempe mot henne. Det verste er at dette var den mest realistiske delen av alt som skjedde.
Og ja, en mann og en dame hadde sexfantasier om to forskjellige folk, men endte opp med å ha sex med hverandre i søvne. Stilig altså. Så våknet de ("herregud, hva gjør DU her!") og hadde en stor krangel ("prøver du å få et nytt barn med meg fordi det vi har fra før hater deg så mye? ") før de fant ut at de kunne likesågodt ha sex likevel.

Alt i alt, superrealistisk. Det triste er at jeg nesten fikk lyst til å se mer.

Svømmebassengveske, ny JÅNNMEIERcd og kanskje katt

Mon, 23 Nov 2009 11:39:53 GMT

God ettermiddag!

Nå er det smålig KRISE fordi Kristoffer gikk ut av robinson i går. Har alltid trodd at jeg var for fordomsfull for å se på sånt, men når jeg fant ut at alle deltagerne var onde og svikefulle, oppdaget jeg at det var noe for meg likevel. Nå gjenstår Christian og Lina, og ikke minst MARTE. (uttales med slepende, hånefull og bitter stemme). Håper neste episode ender med at hun drukner.

Skulle gjerne mekket illustrasjon til dere men den gang ei, er på skolen og photoshopløs. Ikke la dere narre av det tilsynelatende søte smilet.

Men. Nå skal jeg ikke lokke og lure og lyve her altså, skal prøve å holde meg til overskriften. Må bare komme med en aldri så liten tilleggshistorie først. I dag var det tid for tv-sending på skolen igjen, og Didrik, som var nyhetsanker direkte fra studio, klarte å snakke feil og utbryte et visst synonym for kvinnlige kjønnsorganer under direktesendingen. Det var superawesome, og siden jeg har verdens mest inkluderende og teite humor reagerte jeg med å le hysterisk.

Uansett. I går var jeg hos min superfine kjæreste, og fikk den nye John Mayer-platen av ham (!!!!!)
Det var desverre ingen tid til gledesdans, for jeg skulle skynde meg til fergen. I all min hast klarte jeg å putte en relativt full vannflaske opp ned oppi vesken min, og da jeg kom på båten hjem fant jeg blandt annet bankbrikken, husnøklene, lommeboken, øreproppene og diverse andre ting i et FEEEELOTT basseng i bunnen av vesken min.

Men nå til ukens mysterium. Da jeg våknet i går, hadde jeg kloremerker oppover armene. I og med at jeg har negler som er lavere enn iqen til Heidi Alexandra Olsen, slo jeg fast at jeg umulig kunne ha klort meg selv i søvne. Jeg synes dette var supermistenkelig og beskyldte sjæresten min for å ha gjort det. På tross av hans overbevisende forsvarstale: ("nei, det var ikke meg"), var jeg ikke helt overbevist. Men da jeg reiste hjem og sov i min egen seng og i dag våknet med enda flere kloremerker, fant jeg ut at det ikke kunne være ham. Da jeg fortvilet viste frem kloremerkene og fortalte dette på skolen i morges kom Marte Mari med det ultimate løsningsforslaget: "Du har sikkert katt."
Erh. Jeg tror jeg hadde merket det i såfall. Og jeg hadde ikke TRANSPORTERT katten med meg til Asbjørn og hjem igjen heller.

Noen som har noen bedre forslag?
For å oppsummere.

Har flere dager på rad våknet opp med kloremerker
Har for korte negler til å klore meg selv
Har sovet på to forskjellige steder
Har, så vidt jeg vet, ikke katt
(Og nei, er ikke emo og eller selvkutter)

Eh?

KRISE (og tårn)

Fri, 20 Nov 2009 16:12:32 GMT

Dette er en sorgfull tid for meg.
Jeg hadde gått i månedsvis og supergledet meg til helten min Ronnie James Dio skulle komme til bergen. Jeg kjøpte nemlig billett så fort de ble lagt ut på vørldvaidvebben. Sist uke satt jeg på bussen og tenkte: "Herregud, at jeg skal få se ham! Flaks at han ikke er syk eller noe, med tanke på hvor gammel han er." ..... I går kom beskjeden om at han er lagt inn på sykehus og ikke kommer likevel. Jeg ble så trist at jeg vurderte å klatre opp på terrassen og levere meg utfor. Men så kom jeg på at Gordon Ramsay kommer til Norge neste år, og det jeg fant ut at jeg i det minste kunne vente til han har vært her.

Et sekund vurderte jeg å bli emo igjen. Men så husket jeg dette bildet (autentisk fra emotiden) og fant ut at det ville gledet klassekameratene mine for mye.

La oss bytte tema helt uforventet atter en gang.

Når jeg våknet i dag, fant jeg ut at huset måtte ryddes. For dere som ikke vet det, jeg er hygienefrik, og huset nådde ikke mine standarder. Skolen hadde opptatt essensiell ryddetid og måtte derfor skippes, man kan da ikke pådra seg svinesen på grunn av uhygienisk hus heller. Så jeg slengte på meg vaskehanskene og ryddet, tørket støv og vasket i ... fem timer. Å vaske badet er det ekleste jeg gjør, og etterpå må jeg vaske hendene i et herlig sammensurium av antibakterielle greier. Jeg tror forresten spøkelsene i huset ikke vil at jeg skal rydde. Når jeg var i kjelleren begynte plutselig timeren på kjøkkenet i etasjen over å pipe, og den viste når jeg kom opp igjen at den hadde blitt startet 25 sekunder tidligere, når jeg hadde vært i kjelleren i minst 3 minutter og var alene hjemme. Det var skummelt og friket meg litt ut, helt til noe MYE mer grusomt skjedde; Halo med beyoncé kom på radioen. Det var da gåsehuden virkelig satte inn.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har fått en ny hobby i det siste, nemlig å bygge tårn.
Jeg liker å bygge tårn av mange ulike materialer. Her er de topp 3 tårnene jeg har bygget i det siste.

1. Zoo-tårn. Dette har dere allerede sett. Feilfri konstruksjon. Liker det fordi det er stilig og kan konsumeres etterpå.

2. Spaghetti-tårn. Mitt ble ødelagt før jeg fikk tatt bilde, men dette på google lignet litt. Kan også konsumeres, men anbefales ikke i ukokt tilstand.

3. Didrik-tårn. Dette tårnet har navnet sitt fordi det er bygget på en Didrik, men det kan lett konstrueres på en hvilken som helst annen person, så lenge denne ikke har adhd, tourettes eller pukkelrygg. Det er en fordel hvis personen sover.

Haddi.

Om møbelkjeks og feilberegning av vin.

Mon, 16 Nov 2009 18:20:34 GMT

haudi.

Jeg vil starte dette innlegget med en klage. (Ja Tide, jeg har fortsatt nitusentrehundreogførtiåtte ting å klage på dere for, men dere får vente til senere). Denne klagen er faktisk, tro det eller ei, rettet til vår alles kjære Ikea. For. I forrige uke var jeg syk, og det eneste jeg ønsket meg var en pakke bokstavkjeks (jeg er en veldig beskjeden person). Så da mamma og min bror skulle på Ikea, bad jeg dem stoppe på en annen butikk og kjøpe bokstavkjeks til meg etterpå. Jeg var mer enn klar for å bygge en bil av bokstavkjeks-eska, og ventet i spenning på at mamma og min bror skulle komme hjem. Lykkelig uvitende om at det ikke skulle bli noen bokstavkjeks-bil på meg den kvelden.

Da de kom hjem, hadde de kjøpt kjeks. De hadde kjøpt kjeks formet som bokstaver. MEN DET VAR FAEN IKKE BOKSTAVKJEKS! Åneida. Det hadde seg nemlig slik at Ikea solgte sine egne "bokstavkjeks". Men de var vesentlige momenter som skilte dem fra ekte bokstavkjeks:

1. De het KEX
2. De hadde bare bokstavene I, K, E & A (jeg spiste ingen av I'ene)
3. De hadde ingen stilig eske, og ingen mulighet for å bygge eskebil
4. De smakte sagflis og papp og litt møbler. Innsiden av munnen min smaker nå stol.

Altså. Å sammenligne disse såkalte Kex'ene med Bokstavkjeks, er som å sammenligne en propellcaps med en sombrero. Konklusjonen er: Kjære Ikea. Dere kan ikke lage kjeks. Hvis dere MÅ selge disse narre-kjeksene, vennligst kontakt Bokstavkjeks-fabrikken og be dem kokkelere for dere.

___

I dag hadde vi tv-sending på skolen. Jeg og Viktor var nok en gang ankerpersoner, og sendingen ble sendt live til hele skolen mens vi satt i studio, så vi var smånervøse før opptak. Jeg har oppdaget at med en gang kameraet peker min vei blir jeg til kamera-silje, hun som snakker i reporter-tonefall og beveger hodet i takt. Uansett, sendingen var gøy. Publikum lo godt da Viktor ikke klarte å si

I stedet sa han:
- how you're doing.
- howre you... how.
- howyoud...ho.

Til slutt seilte han likevel i land med en solid HOWYOUDOIN.
Da meg og Viktor var nede i et klasserom etter sendingen, kom en gutt bort til Viktor og ropte;"how you doin?". Han stoppet og snakket med oss en stund, før han gikk, og Viktor snudde seg mot meg og sa: kompis av deg eller? Jeg trodde det var Viktor sin venn, men vi lo godt da vi fant ut at ingen av oss hadde sett ham før.

Kan jo også nevne at jeg var på hyttetur i helgen. Det gikk jo supert. Hadde en flaske vin, som jeg fant ut jeg måtte styrte for å få noen som helst effekt. Effekt ble det; Jeg var dritings klokken ni. Innen dette hadde jeg selv gått tom for alkohol, og selv om andre hadde sagt tidligere at de ville dele med meg, ble de vesentlig mindre keene på det nå.

Jeg: Døh... Du scha jei sku fhå vin.
Hanne: Ehm.. Kanskje senere.
Jeg: Ochei. Ti mnttr da?
Hanne: Ehm. Du skjønner. Problemet er at du er full og alle andre er ganske edru. Vi må vente litt.
Jeg: Ja schue mnttr.
Hanne: Uh. Vi får se.

Etter dette snublet jeg meg opp på kjøkkenet og fant en spritflaske. Gleden var fullkommen. Jeg danset ensom rundt på kjøkkenet og sang: Jeg er lur, jeg er lur, drikker sprit, drikker sprit. For å gjøre en lang historie kort hadde jeg besvimt klokken ti, våknet klokken fem og kastet opp tre ganger, og gått glipp av all morroa. Jeg var altså ikke så lur likevel.

Jaja, jeg fikk i allfall med meg den fancy biffmiddagen, og delene jeg husker (med unntak av sprit-dans på kjøkkenet) var meget koselige.

Nå har jeg klart det igjen.

Thu, 12 Nov 2009 20:08:39 GMT

God aften.
Jeg har et talent for å dumme meg ut. Sånn virkelig. Å vite at jeg kommer til å rote meg borti noe kleint minst en gang i løpet av en vanlig uke er like sikkert som at to og to blir åtte, som min bestefar sa en gang.

De siste to dagene har gått lett som ein leik. Jeg har ikke misset bussen hjem, ikke snublet i mine egne bein en eneste gang, eller dunket hodet i noe. Når jeg til å med klarte å la være å brenne meg på krølltangen min, burde jeg forstått at det måtte være noen ugler i mosen. Men neida. Jeg kommer nok aldri til å se isfjellet før skuta allerede står godt parkert i det. Jeg skulle ønske jeg kunne legge igjen den store kjeften min hjemme av og til. Men på den annen side, hva skulle jeg da blogge om?

Det begynte som en helt vanlig flaggermusjakt. Jeg, min kusine og hennes foreldre var på lekebutikken fordi de hadde lovet nevøen sin, fem år gamle Kim at en flaggermus ved navn Gunnar bodde på loftet deres. For øvrig synes jeg Gunnar var et særdeles upassende navn for en flaggermus, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på ved denne anledningen. Vi var altså på jakt etter en Gunnar, siden historien om ham, som så mye annet her i verden, ikke var annet enn løgn og bedrag fra min tante sin side, som hadde laget en hel historie om den feite flaggermusen Gunnar og hans venn Bibban. Jeg tror dere kommer til å like historien, så her er kortversjonen. Hisorien ble forresten til for å hindre Kim i å gråte.

Gunnar var en feit flaggermus som bodde på loftet til min onkel og tante. Gunnar spiste tre tusen mygg hver natt, og ble så feit at han falt på gulvet når han hang seg opp ned i taket for å sove. Gunnar hadde en ladyfriend som het Bibban, og hun og Gunnar gikk på dansekurs hver søndag. (Min tante forklarte meg at hun tok dette med i historien fordi hun likte så godt å se for seg flaggermus som danset.) Gunnar ble etterhvert så feit (på tross av ukentlig dansekurs) at det ikke var plass til både ham og Bibban på loftet, så min tante sendte Bibban (en lekeflaggermus) til Kim, sammen med et brev som bad ham oppdra henne som sin egen.

Ryktene sier at Kim tok godt vare på Bibban. Nå kommer han på besøk til min tante og Onkel for å passe på at også Gunnar har det bra. Det faktum at Gunnar bare var et fragment av min sprø tantes fantasi måtte altså skjules ved å kjøpe en liksom-Gunnar, og det var dette som bragte oss til lekebutikken denne novemberkvelden.

Jeg fant Gunnar og to kompiser av ham allerede etter ti minutter, og løp rundt i butikken mens jeg løftet flaggermusene over hodet i triumf. Jeg ble fort lagt merke til av den eneste andre kunden i butikken, en mann i tredve-førtiårene et sted. Da jeg stod ved siden av denne mannen, la jeg merke til at det stod en CD-plate blandt alle lekene. Coveret så slik ut.

FRODEVIDARS stod det utenpå. Det var her alt gikk galt. Jeg fisket frem platen mens jeg skrattet og lo, og veivet den rundt mens jeg fortalte min onkel at denne, denne skulle jeg kjøpe til pappa til jul. For dere som ikke vet det, min far har mindre peiling på musikk enn britney spears har på barneoppdragelse. Min onkel nikket og smilte, men sa ikke noe mer, så jeg fortsatte å lire av meg relativt uhøflige fraser om denne platen, og viste tydelig at jeg oppfatten den som hysterisk morsom. "Frodevidars?!" sa jeg. "Hva er det liksom?" Det var da den fremmede utbrøt: "Det er en grunn til at de selger den på lekebutikk, den hører ikke hjemme i noen CD-sjappe akkurat." "Nei, nettopp!" sa jeg og fortsatte å skratte og le, fornøyd med at noen endelig delte oppfattelsen min av denne platen. Etter vi hadde beltalt for Gunnar og forlatt butikken, spurte jeg min onkel hvorfor han ikke gav meg bedre respons på denne platen. Han smilte lurt og sa: "Fordi den andre mannen i butikken var Vidar. Eller Frode." Og så da? Tenkte jeg. Det var da det slo meg. Var ikke navnet på platen en sammensetning av disse to navnene? Visst faen. Da jeg spilte scenen fra butikken om igjen i hodet mitt, kjente jeg rødfargen komme krypende oppover halsen mens min tante, onkel og kusine hylte av latter, og selv om Gunnar var et fragment av min tantes fantasi, synes jeg jeg kunne høre ham le, han også.

Så må jeg skifte tema totalt.
I forgårs var jeg og min bror og mamma på butikken. Min bror hadde hatt lan i helgen, og hadde sikkert fem poser med panteflasker. Mens han var på panterommet, løp jeg ut på bakrommet i butikken og stakk hendene ut fra der man skal putte poser inn. Min bror kvapp noe sykt, it was the most fun i'd had all day. Men uansett. Min bror har en sykdom kjent som Zoo-mani. Den går kort sagt ut på at han lider av en avhengighet til:

Han bestemte seg for å kjøpe all Zoo'en de hadde i den lille butikken vi har her ute på landet. Dvs 38 små bokser, eller to store kasser om du vil. Da min venninne som satt i kassen hadde strevet med å slå inn alle 38 pakkene, fant min bror ut at pantelappen hans var 50 kr short. Det vil si, han manglet femti kroner. I desperasjon snudde han seg mot mamma med sinnsyke valpeøyne, og snill som hun er beltalte hun resten av eskene. Heldigvis, ellers hadde vi aldri kunnet bygge dette når vi kom hjem:

I sånne stunder er jeg stolt over å være søsteren din, Jeini.
Hvis dere har lyst til å trøste meg etter min fail i dag, hjelper det alltids med kommentarer.

jag har fått veta att november kan bli svårt

Mon, 09 Nov 2009 20:46:47 GMT

I dag var virkelig ikke min dag.
Jeg sov i stakkarslige fem timer, alt og alle gjorde meg potte sur, og i tillegg minnet tide meg nok en gang på hvorfor jeg hater dem av hele mitt hjerte. Da jeg etter en jævlig slitsom skoledag endelig var på vei hjem, var jeg lykkelig fordi jeg rakk kvart over tre-bussen. Som tidligere nevnt bor jeg på landet, og pleier å måtte gå ensom rundt i byen og leke med måker i en time før bussen går når skolen er ferdig.

Så da jeg endelig rakk kvart over tre-bussen og kom hjem før halv fem, var jeg glad. Det var da det skjedde. Eller ikke skjedde. For å illustrere har jeg laget en fin tegneserie.

Jeg hadde goood tid, og ruslet mot busstoppet allerede 15 minutter før bussen skulle komme. Som dere kan se på bilde 1 er jeg superduperfornøyd. Nå jeg var fremme på busstoppet var det i følge klokken min 7 minutter til bussen skulle komme (bilde 2). Med andre ord god tid til å forberede meg mentalt på å skubbe bort eventuelle setetyver når bussen kom. Men jeg fikk aldri muligheten til å benytte meg av disse planene. Bussen dukket aldri opp. Når det var åtte minutter siden bussen skulle ha kommet, ble jeg så hissig at jeg sparket klokken min vekk i ren irritasjon. (Jeg gjorde så klart ikke det i virkeligheten, men i tegneserien var det en strålende måte å uttrykke min agresjon på.) Jeg stod på perrong 17 og ventet på Lysefjordbussen. Den kom aldri. Perrong 18 er den Osbussene går fra, og hvis noen kan hente meg på Os, kan jeg ta den bussen. Så jeg bestemte meg for å gjøre det. Da jeg snudde meg for å gå til Osbussperrongen, så jeg at bussen bak meg var en Osbuss.

På Lysefjordperrongen. "Stakkars dumme sjåfør som har kjørt feil", tenkte jeg, og gikk mot den for å gå på. Men idet jeg kom bort til døren startet bussen og SUSTE forbi meg i en heidundranes fart. Da ble jeg like hissig som Karl fra mot i brøstet, og han er hissig han. Jeg bestemte meg fort for at det ikke var synd i sjåføren likevel, og håpet at han ble straffet på mest tenkelige måte, og at han fant både glasbrøter og rottehaler i pizzaen sin neste gang han spiste grandiosa.

Etter dette gikk jeg over til Osperrongen, og etter 12 nye minutter kunne jeg se en Osbuss seile inn på perrongen. Men gleder jeg følte ble fort til irritasjon. For visst faen svingte han rett forbi perrong 18 og inn på 17. FEIL PERRONG! Så jeg benyttet meg av mine beste supermanmoves og fløy tilbake til 17 for å rekke bussen. Jeg hater nå (om mulig) Tide mer enn noen gang før.

-

Det eneste som gikk bra i dag, var sjokkerende nok lekser. Vi har hatt en oppgave på skolen om å lage et gammelt og kjent bilde om til noe moderne som viser dagens samfunn. Jeg valgte Mona Lisa.

Nå må jeg gå og gjøre flere lekser. Håper alle har hatt en vesentlig bedre dag enn meg i dag.

Språkferdige selgere

Wed, 04 Nov 2009 22:34:14 GMT

Selv om jeg svidde av sikkert ti tusen kroner og minst søtten timer i telefonen med kundeservice for å få mitt nummer i mitt eget navn i stedet for mamma sitt, var det verdt det når jeg endelig styrte alt selv. Freedom! Det vil si, helt til DE begynte å ringe meg. Dere vet hvem jeg snakker om. Telefonen ringer og durer, de lokker og lurer, og plutselig er du blakk. Eller himla forbanna og plutselig svært mindre dannet i språk og oppførsel. Jeg snakker så klart om telefonselgere. De ringer alltid på de verst tenkelige tidspunkt også. I dag ringte de meg på bussen. Lykkelig over at jeg trodde jeg hadde venner som ringte for å slå av en aldri så liten prat, trykket jeg på den grønne telefonknappen før jeg studerte nummeret. Det førte til denne samtalen:

Jeg: Hallo?
Østlendingsmann: Hei! Jeg ringer fra egmont, og lurer på om du vil abonnere på Donald Duck og Co?
Jeg: Ehm... Ring meg i morgen så kan jeg tenke på det.
Østlendingsmann: Okei!
Jeg: Greit, ha det da.
Østlendingsmann: Ha det, KVAKK KVAKK!

Bildet jeg fikk opp i hodet etter denne noe uventede enden på samtalen, var noelunde slik:

Mannen KVEKKET.
Det så jeg ikke komme. At selgeren faktisk benyttet seg av Donalds egen dialekt for å selge. Jeg angret med en gang på at jeg hadde takket nei, og gleder meg til han ringer i morgen. Denne gangen skal jeg være sykt klar for some quackin'.
Det er det beste og mest random som har skjedd meg i hele dag. (Ja jeg har små gleder i livet.)

Over til en annen viktig sak.

=

Min bror har blitt colgate-gutt! Nå går han rundt og sier ting som:
"Colgate! Fordi det er stil med et ekte colgate-smil."

Okei, så overdriver jeg en aldri så liten smule igjen. Men skal man dømme utifra dette bildet, kunne han blitt one hell of a creepy commercialboy. Hvis ikke telefonselgerne rekrutterer ham først for å bruke colgate-sjarmen i lokke og lureprosessen.

Jeg skal aldri gå på byn igjen, i allefall ikke før neste gang.

Mon, 02 Nov 2009 11:41:46 GMT

På tross av hva bildet viser; nei, jeg har ikke mannlige kjønnsorganer.

Erhh...
Da jeg våknet i går, til lyden av fuglesang og lukten av kaffi, hadde jeg lyst til å pælme en stein på fugleskabbet og legge meg på gulvet på badet. Da jeg prøvde å fremkalle minnene fra gårsdagen, oppdaget jeg til min store skrekk at sentrale deler av hukommelsen min var svartere enn svidd bolle. Jeg prøvde å gå gjennom kvelden i hodet.

1. Jeg møtte opp på vors hos Nina med 9 alkoholenheter (men jeg sølte en halvliter ut på kjøkkengulvet og laget øl-svømmebasseng, så den teller ikke)
2. Jeg begynte å drikke, møtte bekjendte og hilste på nye folk
3. Svart
4. Vi reiste til byen for å gå på utested. (Jeg prøvde å brøyte meg inn forbi vaktene uten å verken betale eller få stempel)
5. Det første jeg gjorde var å løpe til baren og kjøpe øl (jeg klaget på prisene til bartenderen, men sa til ham at det hjalp at han var kjekk)
6. Masse svart
7. Jeg gikk alene rundt i byen for å finne en buss som kunne ta meg hjem. Gikk inn på den første og beste jeg fant uten penger, men insisterte på å ikke bli kastet av, så en fremmed måtte betale for meg.

Aii. Etter at jeg hadde tenkt gjennom dette, gav det plutselig en smule mer mening at innvollene mine krøllet og buktet seg. Det var et nederlag å innse at jeg fortjente lidelsen. Siden jeg ikke har vært ordentlig ute på sånn to måneder, fant jeg ut at jeg skulle drikke som en sleten kamel i bursdagen til Nina. Som sagt så gjort. På skolen i dag har de andre vært så vennlige å fylle ut en del av de svarte bitene av hukommelsen min. Det kunne de spart seg for. Jeg hadde gjort og sagt jævlig kleine greier. Hadde dette vært for et år siden, hadde jeg sikkert murt meg inne på rommet mitt og hulket til love song collection 10 mens jeg lurte på hva jeg hadde gjort for å fortjene en slik sjebne. I dag derimot, vet jeg at:

1. JEG DRAKK MYE ØL. Derfor gikk det som det gikk. Når du bestemmer deg for å se bunnen av såpass mange ølbokser, må du slutte å sutre, og heller ta konsekvensene med en klype salt (chips).
2. Jo eldre du blir, jo verre blir fyllesyken. Så det er bare å konsumere mens man enda passer inn i konfirmasjonsdressen.
3. Gjort er gjort, og morgen er i går i overimorgen. Så lenge folk fortsetter å drikke, fortsetter det å skje nye dumme ting. Sladder er ferskvare, så din fyllebaluba går fort i glemmeboka.

Meg og Nina tidlig på kvelden. På stadiet der jeg enda klarte å se inn i kameraet.
Nina er orginal og flekker peace-tegn.

Ps, samler cheezy sjekkereplikker til skoleprosjekt. Hvis du har noen tar jeg gladelig imot.