Valgresultatet ser nå ut til å være praktisk talt klart. Det ligger an til at de tre rødgrønne regjeringspartiene får 86 mandater, mot 83 for de fire opposisjonspartiene. Rødt ser ikke ut til å komme inn.

Dermed tyder alt på at Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister for den rødgrønne regjeringen.

Det er interessant i seg selv, for det er første gang siden pengene for alvor begynte å strømme inn i oljefondet at den sittende regjeringen er blitt gjenvalgt. Mange hadde begynt å lure på om oljepengene skapte så høye forventninger hos velgerne at enhver regjering var dømt til å skuffe og bli kastet. Slik gikk det altså ikke.

Ap og Høyre frem
Arbeiderpartiet er valgets store vinner. SV har gjort det svakt, mens Senterpartiet trår vannet.

Av de andre partiene må spesielt Høyre si seg fornøyd med en klar fremgang fra forrige valg. Fremskrittspartiet har økt litt fra forrige gang og er fortsatt klart størst på borgerlig side.

For Venstre er valget en katastrofe. Partiet havner under sperregrensen, og Lars Sponheim trekker seg. Fra Frp får han bare kjeft med på veien.

Også KrF mister oppslutning, og Dagfinn Høybråten medgir at han er skuffet.

Sklir mot høyre
Selv om den rødgrønne regjeringen blir sittende, er valgresultatet på ingen måte noe mandat for venstredreining av politikken. Som Nettavisen skriver fikk de borgerlige partiene flest stemmer. Det kan gi ny debatt om valgsystemet.
 
Paul Chaffey påpeker på sin blogg at det egentlig har vært en høyredreining internt i blokkene: SV har tapt, Ap har vunnet. Venstre har tapt, Høyre vunnet. KrF har tapt og Frp vunnet. Foreløpig ser det ut som tretten mandater netto er endret, alle mot høyre.

Valget er elendig for sentrum. Totalt ligger Sp, KrF og Venstre - som altså dannet regjering fra 1997 til 2000 - an til å få bare 23 av 169 mandater. Det vil nok aktualisere en debatt om hvordan sentrumspartier skal posisjonere seg mellom et moderat venstreparti, Arbeiderpartiet, og et moderat høyreparti, Høyre. Bortsett fra spesialsaker som miljø, kirke og distriktspolitikk er det ikke mye å skille seg ut på.

En relatert utvikling er at de store vinner og de små taper. Arbeiderpartiet og Høyre går klart frem. Også Fremskrittspartiet øker noe. Venstre, SV og KrF taper.

Miljø har heller ikke vært noen vinnersak denne gangen. De to tydeligste miljøpartiene, Venstre og SV, gjorde det dårlig. Kraftsosialistfløyen i Arbeiderpartiet har nok merket seg dette.

Ansvarlig budsjettpolitikk
Den økonomiske politikken vil neppe bli radikalt påvirket. Når det gjelder budsjettet, er valgets vinnere, Arbeiderpartiet og Høyre, de tydeligste forkjemperne for handlingsregelen, så det er å vente at regjeringen vil forsøke å trappe ned de ekstraordinære budsjettiltakene og komme tilbake igjen på normal pengebruk rimelig raskt.

Det interessante blir å se om skattenivået blir hevet når budsjettpolitikken skal strammes til.

Spennende blir det også å se hva som skjer med næringspolitikken. Røkke-saken gjorde nok både næringsminister Sylvia Brustad og hele regjeringen mindre lysten på å drive veldig aktivt statlig eierskap. Staten vil forbli stor eier i norsk næringsliv, men det blir interessant å se hvordan eierskapet blir håndtert.

Hvis utviklingen mot stadig flere uføre og sykemeldte fortsetter, kan regjeringen igjen havne i klinsj med LO, som motsetter seg alle innskjerpelser. Dette gikk dårlig for regjeringen forrige gang.

Ellers:

EU-saken er fortsatt død. Effektivisering av offentlig sektor vil være tabu. Landbruket vil primært leve av statlig støtte. Private aktører innen utdannelse og helse vil bli behandlet som hår i suppen. På disse områdene blir det stø kurs.

Bookmakerselskaper som Betsson, Nordicbet og Unibet holder Jens Stoltenberg som klar statsministerfavoritt.

For eksempel er oddsen for at Stoltenberg blir statsminister hos Betsson 1,37, for Erna Solberg 4,0 og for Siv Jensen 7,0 (et lavt tall tilsier altså høy sannsynlighet).

Det kan virke overraskende siden meningsmålingene vitner om jevnt løp mellom de tre rødgrønne partiene på den ene siden og Frp, Høyre, Venstre og KrF på den andre.

Et poeng er selvsagt at det i realiteten bare er én statsministerkandidat på venstresiden, mens det er minst to på motsatt side (Sponheim har odds 12 hos Betsson). Dermed skal det naturlig være høyere odds for hver av de håpefulle på borgerlig side.

Ikke dumme
Likevel reflekterer også bookmakernes odds en klar tro på at Norge fortsatt får en regjering hjemmehørende på venstresiden, tross jevne meningsmålinger. Det ser man også på oddsene som gjelder partier i regjeringen.

Bookmakere er sjelden dumme. For det første er det jo en åpenbar mulighet for at dagens rødgrønne regjeringspartier får flertall alene eller med Rødt som vippeparti.

I begge tilfeller er det nesten garantert at Stoltenberg blir statsminister, uansett hvilke partier som blir med i regjeringen.

Det andre hovedalternativet er at Frp, Høyre, Venstre og KrF får flertall på Stortinget.

Garantert konflikt
For det første står disse partiene et godt stykke fra hverandre politisk, spesielt Frp på den ene siden og Venstre og KrF på den andre.

Mye kunne man nok bygget bro over (de rødgrønne har også svelget noen røslige kameler for å bli enige), men situasjonen er blitt vanskelig etter at de borgerlige partiene har latt seg lure av journalister og politiske motstandere til å utstede garantier i øst og vest om alt de ikke vil gjøre og alle de ikke vil samarbeide med.

I realiteten er det vanskelig å se for seg hvordan det skal bli en borgerlig regjering uten at minst ett parti må fossro vekk fra en av sine garantier.

Det sitter nok langt inne, og vi kan meget vel ende med borgerlig flertall - og Jens Stoltenberg som statsminister for en regjering dominert av Arbeiderpartiet.

I så fall kan han takke det borgerlige garantihysteriet.

Godt valg!

Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post 

Denne uken kom Verdensbanken med sin årlige Doing Business-rapport.

Dette er et rapport som måler hvor lett det er å drive næringsvirksomhet i ulike land. Det gjelder faktorer som hvor lett det er å starte (og avvikle) en bedrift, hvor godt investeringer er beskyttet, hvor godt kontrakter blir opprettholdt og hvor åpent landet er for handel med utlandet, blant annet.

I norske medier ble det fokusert på at Norge ligger nær toppen av listen, som tidligere år. Det var et poeng jeg også nevnte i min kommentar torsdag.

Nærsynt
Men her har nærsynte norske journalister (meg selv inkludert) oversett det som egentlig er viktigst i rapporten, nemlig at verden beveger seg stadig raskere mot et friere klima for næringslivet.

Faktisk har reformtakten vært raskere fra 2008 til 2009 enn på noe tidspunkt siden den årlige rapporten ble lansert i 2004.

Og det er spesielt i fattige land at reformiveren øker. De ti landene med størst fremgang i 2009 er Rwanda, Kirgisistan, Makedonia, Hviterussland, De forente arabiske emirater, Moldova, Colombia, Tadsjikistan, Egypt og Liberia

Dette er svært positivt, for paradoksalt nok har de største byråkratiske og politiske hindringene for forretningsvirksomhet forekommet i lutfattige land som absolutt burde ha bedre ting å bruke offentlige ressurser på enn byråkratisk plaging av næringslivet.

Resultatet har vært at mye av næringsvirksomheten har vært drevet svart, og dermed ikke gitt staten skatteinntekter, samtidig som de som faktisk forsøker å drive formelle bedrifter må betale bestikkelser for å få papirmøllen til å snurre.

I Rwanda, årets fremste reformator, trengs det nå to prosedyrer og tre dager å etablere en bedrift.  I nabolandet Den demokratiske republikken Kongo kreves det 13 prosedyrer som i snitt tar 149 dager. Hvor ville du investert og skapt arbeidsplasser?

Mer eller mindre reguleringer?
Den økte liberaliseringstakten i år er spesielt interessant siden det siste året har vært preget av økonomisk nedtur og krav om mer regulering.

En mulighet er at dette ikke ennå har rukket å slå inn i reguleringene ute i den virkelige verden, men at liberaliseringstendensen vil snu de kommende årene.

Kanskje. Men like sannsynlig er det at strengere regulering primært er noe man snakker om innen den avanserte delen av finanssektoren i rike land. Hvordan vestlige storbanker bokfører eksotiske derivater har kanskje ikke så mye å gjøre med forenklet tollkontroll mellom to afrikanske land, for eksempel.

I så fall kan den generelle liberaliseringen av verdensøkonomien fortsette også i årene fremover selv om visse sektorer i visse land ganske sikkert vil bli strengere regulert.

For dem av oss som mener verden trenger mer markedsøkonomi, ikke mindre, er dette en gledelig utvikling.

Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post 

Denne delen av debatten er oppsummert av VG her:  

Det dreier seg altså om Høyres løfter om skattelettelser på 15-20 milliarder kroner.

Erna Solberg mener lettelsene vil føre til høyere sysselsetting og dermed økte skatteinntekter for staten. Det fikk Stoltenberg til å reagere:

15-20 milliarder fra eller til forandrer ikke hovedbildet: Norge er, som de andre nordiske landene, et høyskatteland, med et skattenivå en del over snittet i OECD.

Lavere eller høyere?
Er det så riktig at lavere skatter gir økte skatteinntekter, slik Solberg hevder? Mitt korte svar er: Neppe i Norge. Jeg har skrevet mer om det her. 

Men det betyr ikke automatisk at skattelettelser gir mindre velferd totalt i samfunnet. Det kan neppe være noe mål i seg selv at skatteinntektene skal være høyest mulig.

Stoltenbergs lettvinthet om at hvis litt skattelette er så bra, så hvorfor ikke bare fortsette å kutte, kan like godt snus: Hvis høye skatter er så fint, hvorfor ikke bare heve dem stadig høyere og få en stadig bedre velferdsstat?

Når Stoltenberg viker tilbake for å foreslå det, er det nok fordi han - når han tar på seg sosialøkonomhatten sin - vet at økte skatter også har negative sider, som etter alt å dømme blir verre jo høyere skattenivået er fra før. Med andre ord: Det blir dyrere og dyrere å få inn en ekstra skattekrone.

Bedriftsdødaren Stoltenberg
Hva så med Solbergs påstand om at Stoltenberg leder en regjering som tar livet av bedriftene?

Det er en påstand det er svært vanskelig å finne belegg for. Samme dag som TV-debatten kom meldingen om at Verdensbanken igjen har rangert Norge som et av de beste landene å drive næringsvirksomhet i. Andre målinger har vist lignende resultater.

Det er trist å se flinke politikere som Solberg og Stoltenberg komme med plattheter de helt sikkert ikke tror på selv.

Det er så man savner oberstfiguren som ofte kom inn og avbrøt Monty Python-sketsjer som skled ut, han som med stiv overleppe gjorde det klart at nå var det slutt:

- This is getting too silly!

Så kan man åpenbart diskutere hvilke kriterier som skal legges til grunn når man skal kvantifisere både kapitalisme og demokrati. For å måle demokrati har  man i Index of Economic Freedom brukt The Economist Intelligence Units demokratiindeks.

Når folks grunnleggende behov for mat, klær og husly er dekket, er egen bil den neste drømmen for mange, og det er ikke til å komme fra at en bil gir enorme fordeler. 

Kineserne - og innbyggerne i andre land som opplever kraftig vekst - vil ha de samme godene som vi i Vesten tar for gitt.

Faslåste fronter
I diskusjoner om tiltak for å begrense utslippene av klimagasser, peker disse landene gjerne på at Vesten vokste seg rik ved hjelp av billig og forurensende energi.  Det er Vesten som har stått for det aller meste av utslippene. Derfor må Vesten ta hovedansvaret for kutt.

På den andre siden vil vestlige land peke på den kraftige utslippsveksten i land som Kina, som nå ansees å ha passert USA som verdens største utslippskilde for CO2 (selv om utslippene pr. innbygger fortsatt er mye lavere). Alt tyder på at denne trenden vil fortsette, som de nye biltallene illustrerer. Derfor blir utslippskutt nyttesløse med mindre land som Kina også bidrar til i det minste å bremse veksten markant.

Det er ikke lett å bli enige, og derfor er det viktig med all ny teknologi som kan gjøre at de som nå står på trappen til den globale middelklassen, og for eksempel titter på sin første bil, får alternativer som er mer miljøvennlige, for bil kommer de til å kjøpe.

Lovende elbiler
Derfor er det spennende å se at elektriske biler kommer i langt mer modne utgaver enn de vi har sett til nå. Bladet The Economist har en grei gjennomgang her.

Den mest eksotiske - som allerede er i produksjon - er nok Tesla Roadster - en helelektrisk sportsbil som gjør 0-100 på 3,7 sekunder. Større praktisk betydning får det nok at det kommer mer ordinære biler, som Chevrolet Volt (Ampera i Europa), som også er utstyrt med en liten bensinmotor som kan generere strøm hvis batteriene blir utbrukt.

Riktignok har man forsøkt med el-biler mange ganger før, men alt tyder på at man nå er kommet opp på et nivå, blant annet når det gjelder batteriteknologi, som gjør at dette kan bli noe annet enn nisjebiler.

El-biler utnytter energien mer effektivt enn bensinbiler, så miljøeffekten bør være bra selv om strømmen produseres relativt skittent, som i Kina med sine kullkraftverk. Enda bedre blir det selvsagt om også kraftproduksjonen blir mer miljøvennlig.

Og dermed kan det bli lettere å kombinere drømmen om bil og miljøhensyn, og det er viktig for bilsuget blir neppe borte. 

Så kan potensielle bilkjøpere fortsatt drømme, mens de stemmer i med Janis Joplin:

Det er nok ikke mange som har noe mot denne typen innvandring, selv om den konkrete grunnen til at al-Kasim kom altså var å benytte seg av norsk helsevesen for sønnen.

En annen innvandring
Dagens innvandring har et helt annet omfang. Innvandrerbefolkningen er nå mer enn ti ganger så stor som da al-Kasim kom, og tilflyttingen har vært spesielt kraftig de senere årene.

Dessuten kommer det mange som ikke har den etterspurte kompetansen som al-Kasim hadde. Mange har nok også en sosial, religiøs og kulturell bakgrunn som gjør tilpasning vanskelig, samtidig som det i dag - i motsetning til i 1968 - er mulig å bo i Norge og ha minimal kontakt med norsk kultur, språk og samfunnsliv.

Samtidig er Norge et mye rikere land og velferdsordningene av et helt annet omfang enn på 1960-tallet. Det øker pågangen av innvandrere.

Det er ikke bare rasister og engstelige heimfødinger som ser problemer med dette.

Også de av oss som har et generelt positivt syn på innvandring, må ta disse utfordringene på alvor. Hva vil det si å være norsk? Hvilke krav om tilpasning kan man stille til innvandrere og til det norske samfunnet? I hvor stor grad skal vi sile innvandrere for å tiltrekke de med mest verdifull kompetanse? Kan dagens velferdsordninger videreføres som før i et stadig mindre ensartet samfunn, eller må det gjøres tilpasninger?

Man skal nok ikke overdrive hvor mye al-Kasims historie kan fortelle oss om disse spørsmålene, uansett hvor interessant den er.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

USA-har fått sin «Fritzl-sak». 18 år etter at den da 11-årige Jaycee Lee Dugard ble kidnappet, er Phillip Garrido siktet for forbrytelsen. I mellomtiden har Dugard fått to barn med Garrido mens hun og barna har bodd under kummerlige forhold på eiendommen hans. Stadig flere detaljer kommer nå frem om om livet de levde og forholdet mellom de involverte.

Først og fremst vekker slike saker sterke følelser. Vi leser med avsky og vantro. Hvordan er det mulig å gjøre slikt? Hvilke psykologiske mekanismer slår inn hos ofrene? Og hvordan er det mulig at det ikke blir avslørt?

I forbindelse med det siste spørsmålet, fokuserer Dagbladet i en artikkel på et interessant fenomen i USA, nemlig de åpne registrene hvor hvem som helst kan finne ut om det bor en dømt seksualforbryter i nærmiljøet.

Med noen enkle klikk får man et oversiktskart over sitt nabolag, hvor adressen til registrerte sexforbrytere er plottet inn. Så kan man gå inn på hver enkelt og finne bilde, personlige opplysninger samt hva slags forbrytelse vedkommende er dømt for.

Phillip Garrido hadde sonet en dom for voldtekt og var registrert. Her ser du profilen hans. Garridos navn var altså åpent tilgjengelig, men det var ikke dette som til slutt avslørte ham. Det skjedde etter en intern registersjekk i politiet i forbindelse med at han og de to barna oppsøkte Berkeley-universitetet for å holde en religiøs appell.

Mange er registrert
Disse registrene er blitt stadig mer omfattende i USA, selv om detaljene har variert en del fra delstat til delstat. Rundt 670.000 amerikanere ligger inne i registrene. Bare i Contra Costa County i California, hvor Garrido bor, er det 1.700 registrerte sexforbrytere.

Det pågår nå arbeid med en landsdekkende minstestandard for hvem som må registreres og offentliggjøres.  

Enkelte delstater er spesielt strenge, og tidsskriftet The Economist er kritisk i en større artikkel samt en lederkommentar (begge skrevet før den siste saken ble kjent).

For det første peker tidsskriftet på at mange delstater inkluderer også mindre alvorlige forhold, samtidig som en del av dem har livsvarige registrering.

Et eksempel som nevnes er Wendy Whitaker fra delstaten Georgia. I 1996, da hun var 17, hadde hun oralsex med en gutt. Siden han var tre uker under 16, var dette den gang ulovlig. I dag, 13 år senere, står Whitaker fortsatt i registeret, selv om handlingen etter dagens lovverk ikke ville vært ulovlig. Dette har skapt mange problemer for henne.

Andre er registrert for å ha urinert på offentlig sted, kjøpt sex av prostituerte eller for blotting, som kan bety at man viste rompa til noen.

Ett problem er altså at registrene ikke skiller tydelig nok mellom alvorlige og mindre alvorlige saker, slik at man mister fokus på lovbrytere som kan forventes å være virkelig farlige.

Bivirkninger
Men selv om man konsentrerer slike registre om alvorlige forbrytelser, ser man betenkelige bieffekter. Siden det - naturlig nok - er en betydelig belastning å stå i slike offentlige oversikter (enkelte er blitt drept, mange plaget), er det ikke uvanlig at registrerte sexforbrytere sklir ut av syne, enten fordi de blir hjemløse eller fordi de bevisst stikker av. En slik rotløs tilværelse, gjerne uten både jobb, bolig og familie, bidrar etter alt å dømme til at faren for nye forbrytelser øker.

Også i Norge kan dette bli en aktuell sak. Frps justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen foreslo i sommer å innføre varsling av naboer av dømte pedofile.

Det er åpenbart legitime grunner til at foreldre ønsker å vite om pedofile i nærmiljøet, men erfaringene fra USA tyder på at man skal tenke seg nøye om hvis man skal åpne slike registre for allmennheten.

Dette kan fort sette i gang et kappløp hvor alle moderate forslag blir stemplet som lefling med voldtektsmenn og pedofile, og hvor målet - å hindre forbrytelser - mistes av syne.

Oppdatering:
Tidligere offer står frem.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Førsteamanuensis Mari Rege ved Universitetet i Stavanger hadde fredag en interessant kronikk i Aftenposten under tittelen Krisetid gir bedre helse.

Hun skriver blant annet:

Selv om man, som enkelte eksperter påpeker, skal ta høyde for at norske journalister ikke forstår alle nyansene i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French, er én ting ganske klart:

Rettssaken er en farse.

En pressefotograf fra Drammens Tidende som blir fremstilt som militær leder for de to. Ideen om at kong Harald bør komme på banen siden de to har vært i Garden. Enorme erstatningskrav, også fra de andre som var med i bilen og som har utpekt Moland og French. Og til sist det angivelige kravet om at Norge skal betale 3.000 milliarder kroner i erstatning til Kongo.

Men komikken i retten bør ikke overskygge at selve saken er både tragisk og alvorlig. Og den reiser igjen spørsmålet om hvor dum det skal være lov å være - og samtidig stole på full ryggdekning fra norske myndigheter.

Og om aktoratet fremstår som klovner, er ikke inntrykket av de to nordmennene så mye bedre.

Idioter på tur
Ikke vet jeg hva de to drev med i Afrika generelt og i Kongo på dette spesielle tidspunktet, men å reise på guttetur i Kongo, med våpen samt ID-kort fra Forsvaret og et privat sikkerhetsselskap, er så dumt at det blir vanskelig å tro på.

Og så tar man bilde mens man smilende tørker sjåførens blod av bilen og lar det ligge på en mobiltelefon som angivelig også inneholder bilder av lettkledde, lokale kvinner. Er det mulig?

Alle som har den minste kjennskap til Kongos blodige historie - ikke minst under den brutale perioden da landet var den belgiske Kong Leopold IIs private eiendom - forstår at de to lekte med ild på gutteturen sin. De har neppe mye sympati i Kongo - eller i andre afrikanske land.

Kan bli prinsippsak
Det gjør saken ekstra vanskelig for norske myndigheter. Bruker man åpenlyst press på vegne av de to, kan det låse frontene og styrke afrikansk motvilje mot å gi slipp på to hvite menn - som utvilsomt blir oppfattet som leiesoldater, uansett hva de selv måtte betegne seg som.

Men blir de to dømt til døden eller til lange fengselsstraffer, er det nær umulig for norske myndigheter å sitte rolig og se på - selv om man så langt - og selvsagt helt korrekt - påpeker at man ikke er part i saken.

Skal man for eksempel fortsette å gi Kongo et tresifret millionbeløp i årlig bistand? 

Denne saken kan bli en brennhet potet for den som er norsk utenriksminister etter valget.

Oppdateringer:
Aktor ber om dødsstraff for begge.
Regjeringskilder: Ikke Kongo som krever 3038 mrd.
Forsker: - I tilfelle noen er så dumme at de betaler.
French: - Forventer dødsstraff.
Moland: Verdenssamfunnet vil reagere på henrettelse
Stoltenberg: Uaktuelt krav fra Kongo

Pressemelding fra Utenriksdepartementet: Fengslede nordmenn i Kongo og UDs rolle

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Denne gangen er det altså fiskeri- og kystminister Helga Pedersen.

Ifølge Dagbladet dreier deg seg om følgende:

- Ombygging startet før formell og skriftlig godkjennelse.
- Ikke innsendt ferdigattest.
- Og så en ny sak: Har lånt ut naust til overnatting selv om dette angivelig ikke er godkjent for slik bruk.

Er dette alvorlige forhold? Nei. Er det en bevisst omgåelse av systemet? Sannsynligvis ikke. Er det mange som gjør lignende feil? Ja.

Er det så en ikke-sak som mediene burde ligge unna? Jeg mener nei.

Gode grunner
Det er gode grunner til at slike saker bør slås opp i mediene.

Toppolitikere er ikke hvem som helst. De er valgt til svært viktige tillitsverv. Vi skal kreve mer av dem enn av en tilfeldig person.

Det gjelder i særdeleshet etterlevelse av de lover og regler som politikerne selv utformer.

Det er mulig det er riktig, slik det hevdes, at en tredel av nordmenn bor ulovlig i boliger som ikke er ferdigmeldt. Men hvis dette skjer uten at noen ser ut til å bekymre seg over det, er ikke da hele regelverket nærmest meningsløst?

Komplisert samfunn
Slike saker bør bidra til debatt om hvorvidt samfunnet har for mange lover og reguleringer. Når ressurssterke toppolitikere, som vet utmerket godt at de har et nådeløst søkelys på seg, likevel ikke klarer å unngå problemer med byggeregler, pensjoner, skatt og så videre - er det lett å forstå at mange ordinære personer kan rote seg vekk.

Reguleringer er normalt basert på gode intensjoner og fører som regel til positive effekter - men har også en kostnadsside, nemlig et stadig mer komplisert samfunn.

- Mange handler i strid med loven, og verken utbyggere eller byråkrater vet nøyaktig hvilke regler som gjelder, sier professor Kåre Lilleholt.

Dette har politikerne godt av å bli konfrontert med - gjerne på en måte som er ubehagelig for dem selv.

Bedre med for mye pirk
Man kan alltid diskutere om hvilke regelbrudd som er for bagatellmessige til å bry seg om.

Det finnes ingen fasit, og det er nok av land i verden hvor Helga Pedersens byggerot ville blitt forbigått i stillhet. Men i Norge og andre nordiske land forventer vi ikke og godtar ikke at toppolitikere bryter reglene vi andre skal etterleve.

Denne ryggmargsrefleksen - kall det gjerne moralisme - er noe av det beste med de nordiske landene.

I valget mellom et samfunn hvor mediene pirker for mye i makthavernes forhold og et hvor det pirkes for lite - velger jeg meg helt klart det første.

Oppdateringer:
Pedersen: - Pinlig, men jeg skal nok overleve det
Jurist: - Et folkelig lovbrudd
Pedersen: - Burde visst bedre.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Så langt jeg kan se, gjøres det ærlige forsøk på å oppspore kilder og sjekke påstandene, og Bergens Tidende skal ha honnør for denne tjenesten. Det er viktig at det offentlige ordskiftet ikke blir dominert av halvsannheter og det som verre er.

Men Faktasjekk-tjenesten reiser et åpenbart spørsmål:

Hva er det de andre politiske journalistene i Norge driver med?

Er det ikke litt rart at bare et par journalister i én avis skal drive med faktasjekk? Er ikke det en av hovedfunksjonene til alle journalister?

Dette er nok et ømt punkt for mange redaksjoner. Realiteten er at enorme informasjonsmengder sklir inn i spaltene praktisk talt uten kritisk vurdering.

I de fleste tilfellene er dette lite problematisk.

Men noen ganger virker det som journalister bevisst unngår å stille kritiske spørsmål eller gjøre egen faktasjekk.

Hvis en politiker foreslår en eksklusiv sak med et spisset og kontroversielt budskap, er det fristende å fungere som mikrofonstativ. Det er jo uansett kilden som må stå inne for budskapet. Så kan man følge opp med motstandernes like spissede utsagn i en ny sak.

På den måten får man to gode tabloidsaker. Alternativet - å pirke i og sjekke det opprinnelige budskapet - kan ende med at hele saken faller fra hverandre, eller i det minste blir uklar og full av forbehold.

Dessuten blir redaksjonen kanskje ikke førstevalget neste gang en sak skal plasseres.

Det er bra at Bergens Tidende setter fokus på faktasjekk, men litt flaut for journalister at dette må være en egen tjeneste.

Her kan du følge faktasjekk.no på Twitter.

Oppdateringer:
- NRK påpeker at man også der har en seksjon for faktasjekk under valgkampen.
- Bloggeren Iskwew bestrider Kristin Clemets tall om sykemelding av gravide, og kommer med et godt eksempel på det jeg mener.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter