Livet behandler meg ikke særlig pent for tiden, selvom det ser sånn ut. På utsiden virker det som jeg har alt i verden, men sannheten er at egentlig så faller brikkene fra hverandre. Jeg trodde endelig at jeg hadde overgrepet, men har skjønt nå at det var langt i fra tilfellet. Jeg feiler på alt det er mulig å feile på, og orker ikke å prøve en tredje eller fjerde gang på å reise meg igjen. Jeg orker bare ikke, men likevel smiler jeg.

Jeg har egentlig aldri vært fornøyd med meg selv, ikke før og ikke nå. Har hatt tider der jeg nesten syns at jeg er ok nok, men så kommer det tunge tider, lettere tider der jeg ikke kan fordra meg selv. Likevel går jeg rundt og later som jeg er selvsikker, fornøyd og tilfredsstilt av meg selv. Jeg kan til og med i blant virke som jeg liker meg selv for godt, og at jeg er aldeles høy på pæra. Men inni meg bryter jeg sammen for hvert trekk på smilebåndet. 

Når det kommer til kjærlighet er det egentlig ganske blankt. Men plutselig, helt uten forvarsel, dukker disse pirrende, kjærlige følelsene opp. Jeg merker jeg oser av tanker og følelser som blusser opp i kinnene mine. Jeg blir varm i kroppen ved tanken på å elske og bli elsket tilbake. Hvor disse følelsene kommer fra, vet jeg faktisk ikke... Det er liksom ingen.. Bare fantasi og dagdrømming. 

 



Dagdrømmer du mye?

Mientes, me haces daño y luego te arrepientes, ya no tiene caso que lo intentes. No me quedan ganas de sentir. Llegas cuando estoy a punto de olvidarte, busca tu camino en otra parte - mientras busco el tiempo que perdi, y hoy estoy mejor sin ti.

Voy de nuevo recordando lo que soy, sabiendo lo que das y los que doy, el nido de buscaste para ti. Y el tiempo hizo lo suyo y comprendi las coas no suceden porque si - no eres la persona que pense, que crei, que pedi.

Hoy estoy mejor sin ti. 

//camilia

Kuttene var dype nok til å sette arr. Armene er fyllt med streker som minner meg på hvem jeg en gang var, hvem jeg frykter og hvem jeg vil glemme. Uansett hvor mye jeg prøver å glemme, vil den personen som satt spor, alltid komme tilbake. Når jeg minst venter det, suser de vonde følesene, de håpløse tankene inn i meg og setter seg fast. De samme kjennslene som har satt seg fast på utsiden av kroppen. Jeg merket kroppen min for livet.

De kommer av sinne, raseri og selvhat. Jeg straffer kroppen for tankene jeg har dypt inni meg, de uforklarige følesene som ikke forsvinner, straffer kroppen i et endeløst håp om at tankene vil forsvinne. Jeg straffer kroppen i et forsøk på å tilgi meg selv for mørke tanker som ikke skal komme ut i live, jeg merker likevel kroppen min for livet.

De kommer av følelsesløse tanker, når øynene er tørre og jeg ikke husker sist jeg gråt. Redselen for at jeg aldri skal føle noe igjen, er stor. I et vondt forsøk i å sette gang på følelser, risser jeg inn blodige sår, jeg prøver å føle smerte, men alt er borte. Endog merker jeg kroppen for alltid. 

Da jeg endelig er med på tanken om et livløst, harmoniløst liv,  uten smerte og uten glede, kommer den indre uroen tilbake. Et kalas med uforklarlige smerter som fyller kroppen. Smertene er for store til å gi slipp på, for endelig kjenner jeg noe. For å være sikker på at alt ikke bare er en drøm, skjærer jeg opp huden og gråter gledestårer for de kroppslige smertene. Jeg merker igjen kroppen for alltid.

Så sitter jeg her, med armer fyllt av store, røde og hvite striper. Striper som aldri vil gå bort. Striper som minner meg på hva jeg har gjort, hvordan jeg hadde det og hva jeg en gang kommer til være igjen. De minner meg daglig på det indre monsteret, på uroen og på redselen for å miste meg selv. Hva jeg aldri skjønner er hvordan jeg mister meg selv, bit for bit, når jeg merker kroppen min for alltid. 



Det ville bli reklame for tøff og hard tampong, med fengende navn som "Bløder´n", "Rambo" og "James Bond". Og størrelser som "mini" og "normal" ville gått ut av produksjon, for kun "extra large" holder ved en mannlig menstruasjon.

Hvis menn fikk menstruasjon, ville noe vært anderledes da? Ja, da ville mannfolka hatt enda mer å skryte av!

//Herodes Falsk

Tiden går ikke fremover, dagene er de samme, men i dag føles tyngre enn hva det var i går. Så lenge slet jeg med å finne ut hvor brikkene skulle ligge, da jeg nesten hadde fullført spillet, sklir det bort. Jeg er så sliten av spillet, jeg er så trøtt av å lete gjennom tusenvis av brikker, brikkene som skal gjøre meg hel. Nesten var jeg der, det var så lite igjen. 

Så sitter jeg her, men en hau meningsløse brikker som skal gjøre det store puslespillet. Alt er oppløst, og jeg orker ikke å pusle igjen. Jeg er ferdig med pusling, jeg blir ikke ferdig uansett hvor mye jeg prøver. Hvorfor syns andre det er så lett? De har flere brikker som passer, og treffer hver bidige gang. Hvorfor er mitt puslespill så forbanna vanskelig? Kunne ikke jeg fått et bilde uten mørke biter? De lyse brikkene jeg sitter med passer ikke inn med resten.. 

Skal jeg pusle alle de mørke brikkene for å få et større bilde, eller skal jeg velge de lyse - og heller få et mindre? åhh...






Det ironiske er at jeg jobber på Elixia, så jeg burde jo elske å kjenne svettelukten min suse inn i neseborene, melkesyra ta sin plass og ukke og stønne på hvert trekk. Men nei, jeg hater det. 

"Pappaen min er sterkere enn din!"





Elixia for life, eller kanskje ikke...

Trener dere mye? Hva trener dere?



Hva skal dere i sommer?

.. Faen, melkekartongen er tom.







ELLER



Leste et innlegg for ikke så lenge siden om "hvorfor blogge når ingen kommenterer?". Da datt jeg nesten ut av stolen.. nei, senga. Da har jeg et spørsmål tilbake ; hvorfor blogge når det å få kommentarer er målet? For min del, som jeg har skrevet i et tidligere innlegg, er det å få kommentarer ikke mitt mål. Jeg må nok selvvisk fortelle at jeg skriver hovedsakelig for meg selv, spesielt når det kommer til personlige innlegg. Grunnen til at jeg publiserer de er fordi jeg vet jeg ikke er alene. Jeg deler min erfaring, mine tanker og følelser til dem som vil lese og kanskje kjenner seg igjen, for å vise at de heller ikke er alene om det. Da kan jeg absolutt ikke forvente at de skal kommentere. 

Men nå må jeg ærlig innrømme at jeg desverre faktisk trykker på linken disse småripsa sender. Og det er så langt ingen som har overrasket meg en plass innerst i beinet. Jeg har så mye på tunga som vil ut, men i rest my case. 

Kommentere på innlegget eller? Jeg kommenterer tilbake! Lover.

Please.. 



Nå er de her, disse harde, rasende følelsene. Disse følesene av håpløshet, tretthet og sinne er nå en så stor del av deg, at du ikke vet hva du er foruten. For lenge har du grått og skreket, vært utilgjengelig og utilstrekkelig, hatfull og likegyldig for at du kan huske hvordan det var å smile, le og leve. For lenge har du hatet deg selv, til å huske hva det er å elske. 

De forsvinner ikke, og du prøver ikke å bli kvitt de, disse livløse følelsene. De bare er der, ubetydelige. Dem gjør ingen forskjell lengre, men det er likevel en byrde å ta vare på de. En byrde som er for tung å bære, men for vanskelig å gi slipp på. Du har egentlig ikke gitt opp, du husker bare ikke hva du savner og hvilket mål du kan følge. Sakte forsvinner du fra denne verdenen, og det eneste som er igjen er en sjelløs aske fra det som en gang var selvkjærlighet.


- Lady Gaga 

Gene Tierney - Anita Ekberg - Marisa Mell 

Prinsesse Margartet - Marilyn Manroe - Birgitte Bardot

Grace Kelly - Jean Shrimpton

Er du enig? Hvem syns du jeg mangler?

Kraften fra dyttet er større enn forventet, og den muskuløse kroppen din faller på senga bak deg. Slu som en rev trekker jeg på smilebåndet, med et forvirrende glimt i øyet. Du vet at en samtale ikke hjelper og stillhet vil aldri få deg ut av faenskapet du nå har rotet deg borti. Jeg har bokstavelig og bildelig tatt deg på senga. 

Hikksende prøver du å få fram noen ord, men det stopper på den kjønnssykdomsfyllte tunga di. Redselen blir sterkere i de mørkebrune, skyldige øynene dine. En skikkelse flytter seg fra sengen, men forstår raskt med blikket jeg sender at det er bare til å bli. Jeg ser på deg, uten et ord å si. Blikket mitt har talt for seg for lenge siden, og du håper inderlig på at dette er uvirkelig. Du trenger virkelig ikke å være smart for å forstå at det du har gjort er dumt. Helt jævelig. 



Ingen har noe i mot utlendinger, hvem har vel det? Det er støtt og stader innsamlingsaksjoner til de i u-land, bøssebærere som sliter ned dørstokkene og du gråter til hjerteskjærende reklamer på andre juledag. De fleste pleier å gi en slant, jeg med. Men når disse utlendingene kommer til Norge, da er det andre boller. De er nå inntrengere, svartinger og farlige. Norge er uten tvil et av de landene med høyest giverglede, men dette snur seg fort når vi nå skal dele landet med våre nye landsmenn.

Nei, vi nordmenn er et merkelig folkeslag. Vi er stoltere enn den stolteste hanen det er mulig å oppdrive. Vi er stolte over kongehuset, holmekollen og rosenborg fotballklubb. Vi er stolte om barnet vårt vinner fjerdeplass i langrenn på skolen, vi er stolte over nattjobben på essoen borti gata og vi er stolte over bindesen. Vi er i underkant av fem millioner, men det stopper oss ikke i å tro at vi er verdens navle. Vi har tross alt brunosten med ostehøvelen - whats not to be proud of, liksom?

Jeg ser på de trøtte øynene dine, de skimter likegyldighet. Nå kommer det, tenker jeg, nå er begynnelsen. Du var der bare for å bryte meg ned. Sakte men sikkert spinte du hjulene mine mot elendigheten. Du likte smaken på tårene mine, du likte å se dem trille nedover. Du kunne ikke brydd deg mindre hvordan de sved i sårene. Kuttene i sjelen var store, så hvordan kunne du?

En gang var du naturlig perfekt. Du elsket og ble elsket tilbake. Elsket livet, livet som var gitt deg. Du innså etterhvert at du ikke var fortjent livet, og handlet etter sinte følelser. Kuttene på kroppen ble større, blodigere og smerteløse. Du kjente ingen smerter lengre, de forsvant. Likevel måtte jeg føle de, innerst inne skar de gjennom meg, du var min maske. Hvordan kunne du?

Trøttheten omvandles til smale, sinte øyne. Nå kommer det, tenker jeg, nå skal du få høre hvordan du sviktet meg, dette er slutten. Jeg vet ikke hvem du er lengre. Hvor var du da jeg trengte deg, hvor var du da jeg skrek for hjelp? Du sto og så på, du sto smilende og latet som du ikke så. Løftet klarte jeg ikke alene, men du preste meg heller ned. Du lurte virkelig alle med ditt likegyldige smil, du lurte alle med latteren din. Ingen visste hvordan tårene fosset inni meg, ingen visste hvordan magen vridde seg hver gang du smilte. Du var masken min, en håpløs, skadende og følelsesløs maske. Uten masken, hvor skal du gjemme deg? Du sviktet meg da jeg trengte deg på det meste, du lot mine hjul spinne videre. Hvordan kunne du?

Jeg kjenner sinnet forsvinne, hatet løses opp i biter. Øyenlokkene er tunge, pusten er svak. Et siste sukk og det er over. Speilbildet ser på meg, hun svarer ikke. Jeg ser på meg selv en siste gang, og spør, hvordan kunne du?





Du så på hvordan livet svevde bort, sekund på sekund. Redselen for at et åndedrag var det siste, var stor. Uansett hva du prøvde så ville ikke dødsprossesen sakne. Det gikk fortere enn forventet, og fortere gikk det for hvert minutt. Du la ditt tunge hodet på hjertet hans, passet på at det fortsatt slo. Hvert slag var et håp på at det neste kom snart. Du håpet at hjertet ville slå for alltid. Rolig visket du i øret at det er ok, at den slitne kroppen skulle hvile. At du ville at han skulle reise seg, smile og gi deg en klem, sa du ikke. Du skulle ønske du fortsatt kunne tro at han en gang kom til å gjøre det, og ble sint på hvordan du hadde sluttet å håpe. Det var ingen tvil.

Du så på hvordan livet forsvant. Redselen for at hans blikk på deg var det siste, var stor. Uansett hva du gjorde, vllle han aldri le igjen. Det hadde gått fortere enn forventet, og du mintes siste gang han lo med deg. Du tok handen hans, og klemte det hardt og ventet på at han skulle klemme tilbake. Han klemte ikke tilbake. Det skrek inni deg om at han ikke måtte forlate deg, men du visket i øret hans du var der med han, at han kunne gi slipp. Du skulle ønske at alt var en drøm, og ble sint på hvorfor du aldri våknet. Det var for uvirkelig.

Du er knust, kroppen jobber på spreng for å holde det lille som er igjen itakt. Sorgen i de tørre øynene dine gir et blikk på at alt er slutt. Kinnet ditt er likblek og du likegyldig tørker haken for de siste tårene som hadde rent ned. Tårene kommer ikke mer, de er oppbrukt. Alle de tunge tankene har vendt deg mot deg selv, alle de håpløse, skyldfyllte og triste tankene. Hvordan du føler deg nå, kan selv ikke du sette ord på. Du døde med han.  

Det er vondt, du liker ikke smaken på følelsene som strømmer gjennom kroppen. De er umulige å unngå, de er alt for kraftige. I et rom langt der borte produseres de. De vanskelige, skyldige og settende. Det river hver gang det kommer en ny storm av ventende kjenninger. Vondt gjør det, mens følelsene ikke slutter. Det rynkes litt skjevt på pannen, øynene lukkes og det hele avsluttes med en tungt og luftfattig sukk. Åh, hvor vanskelig det er.

Det er forvirrende, du vet ikke hvilken smak de har, de følesene som strømmer gjennom kroppen. De er mulige å unngå, men du vil ikke. Dypt inni hjertet produseres de. De søte og vonde, uskyldige og skyldige, rusende og avhengige følesene. Det kiler hver gang det kommer et vær med sommer og regn av uventede kjenninger. Godtvondt gjør det, mens man kjenner etter nye følelser. Det trekkes på smilebåndet mens en tåre triller nedover kinnet, og det hele avsluttes med et smilende sukk. Åh, hvor godt det er å være forelsket. 



 Nå som det er sagt, skal jeg nok komme tilbake med storm. Nå har jeg holdt meg "inne" så lenge at det vil komme en foss med ord som blir til meninger, følelser og diverse faenskaper jeg roter meg oppi. Jeg er som en åpen bok som er sinnsykt vanskelig å lese, good luck.