Som sagt vet jeg at det er så mange ungdommer der ute, som gjør dumme ting akkurat som jeg gjorde. Eneste forskjellen er at det som regel går bra for de fleste, men jeg var ekstremt uheldig. Når jeg tenker tilbake, skjønner jeg ikke hvorfor jeg gjorde det. Alt gikk så fort, og man tenker seg bare ikke om. Hadde jeg virkelig trodd at vi skulle krasje, hadde jeg da aldri satt meg i den bilen. Ungdommens dårskap, er det ikke det det kalles? Jeg har ihvertfall lært min lekse, på den vanskelige måten. Det eneste jeg kan gjøre nå, er å prøve å forhindre andre i å måtte lære det på samme måte som meg. Som jeg pleier å si; hvis jeg med min historie kan forhindre at kanskje bare én person unngår å gjøre det samme som meg, er det verdt det.

Når jeg viser til disse fæle tidene, er det en ting jeg ønsker å oppnå, og det er å skremme folk med tanken om å ende opp der selv. Man kan fortsette å snakke om bøter, fengsel og utsettelse på lappen.. Men hvor skremmende er det egentlig? Jeg tror selv at det er nettopp slike skrekkhistorier som skal til for å skremme folk i fra å gjøre dumme ting.

Er det noen ting jeg har lært fra dette er det at du skal aldri ta noen ting forgitt. Man er nødt til å sette pris på hver dag man får tildelt og gjøre noe ut av den. Tenk om du har en ting du har hat lyst til å gjøre så utrolig lenge som du bare har utsatt og utsatt, og så kommer det en dag hvor du havner i en ulykke som gjør at du ikke kan gjøre akkurat den tingen lenger. Da skal jeg love deg at du hadde levd resten av livet med et stort anger for at du ikke bare gjorde det mens du kunne. 

Det har seg jo slik at man går rundt hver dag å aner fred og ingen fare, men livet kan så utrolig fort bli snudd på hodet. Det opplevde jeg, og det er alt annet en gøy. Så kort sagt; live in the moment, because yesterday is gone and tomorray may never come.

Er det en annen ting jeg har lært er det "kunsten av å tenke positivt". Hver dag opplever man små ting som man ser på som en negativ ting. Men er det en ting jeg har lært av dette, er det at det aldri lønner seg å tenke negativt. Det kommer absolutt ingenting godt ut av det. Såklart finnes det en grense, tror ikke det finnes så mye positvt om jordskjelvet på Haiti foreksempel. Men jeg snakker om mindre ting, hverdagslige hindere vi alle støter på støtt og stadig. Når jeg nå i ettertid ser på de arrene jeg har fått etter operasjonen, tenker jeg såklart at det er noe dritt å måtte gå rundt med de på sommeren. Men så må jeg begynne å tenke positivt; hadde det ikke vært for disse arrene, hadde jeg faktisk ikke overlevd.. Det handler vell om å putte ting litt i perspektiv, vil jeg tro?