Vi sees , fine folk!

God kveld, fine folk!

Hm, ble den headeren litt fjortis kanskje? Jaja.. jeg kan godt være litt sånn desperat tobarnsmor som prøver å finne tilbake til ungdommen. Tihi!

GOD HELG!

I dag har startskuddet for årets beste tid gått. Vi har tent det første av fire lys og kjenner forventningen i kroppen. Adventstiden er Rasmus og min sin spesialitet; det går ikke en dag uten litt ekstra kos. Gleder meg til The Holiday, pepperkaker som fast inventar på bordet, gløgg, fingre med mandarinlukt, barne-tv, Nissene på låven, Bugge Wesseltoft, Love actually, Peter Jöback, amaryllis i blomst, duftende svibler og kalenderluker (les her hvir du vil få deg en god latter når det gjelder bildekvalitet og kalenderglede. Trykk her for å lese om noe av det fineste noen har gjort for meg.) Og julemarsipan... sukk, julemarsipan.

Nå sitter vi i den vesle stua vår med et titalls tente lys. Ikke mulig å ta gode bilder, men jeg ville allikevel ønske dere en fantastisk adventstid med noen stemningsbilder herfra i kveld.

Hva gjør dere for å gjøre advent ekstra koselig? (Er nysgjerrig på leserne mine og tar gjerne i mot adventstips)

GOD UKE

"La det bli lys!", har jo blitt sagt av flere enn meg tidligere (uten sammenligning forøvrig), men denne lørdagen måtte jeg rett og slett ha litt lys i tilværelsen, og bestemte meg for å ta med familien på sollys-jakt. Og det var nesten ikke til å tro. Bare få høydemetere fra sentrum åpenbarte himmelen seg, høstklar, knallblå og energigivende.

 Høstfargene var ikke lengre gustne, som nede i bygda. Her var det oransje i løvet gyllent, og de lave fjellene stod i skarp kontrast til de høye som hadde fått på hvit vinterkåpe. Der og da kunne høsttåke få være høsttåke, jeg var bare lykkelig for at vi har dette natureldoradoet en liten kjøretur utenfor døra vår.

Ny lærdom: vann kan også være hardt.

Mat smaker aller best ute. Det var stor stas for Mathea å se at deigen hun var med å laget ved kjøkkenbenken hjemme, ble stekt på bål og i tillegg smakte godt.

Sjokoladebarten som nesten går rundt ansiktet til Mathea vitner om det første møte med en varm kopp sjokolade. Det var mange nye opplevelser denne dagen, og det er så fint å stå på sidelinja og se på barna dine som stadig klarer nye ting og som fryder seg over alt de er med på. Som å stå nesten naken og skifte bleie høyt til fjells i november. Det ble det snakket om resten av dagen. Hverdagsgleder!

Energien er litt lav om dagen og jeg tror jeg skylder på Herr Tåke. Tror derfor jeg går å tar meg en tåkelur.

God tirsdag alle mann!

For en stund siden ble jeg spurt om jeg ville komme tilbake til videregående å fortelle litt om hvordan jeg tenker når jeg skriver artikler og hvordan jeg legger opp en tekst. Dette resulterte i at Rasmus måtte krype inn mellom alle pappeskene våre på låven, finne den, blant tjuetalls tunge esker,  det stod ?publiserte artikler? på, og ta med denne ned i Mørket (et kallenavn kjellerleiligheten vår kler). Det resulterte, for min del, i en lang kveld der jeg leste gamle avisartikler og magasinreportasjer, rødmet,  smilte og tenkte ?har jeg virkelig skrevet noe sånt?.

Jeg fikk oppleve så mye den perioden jeg jobbet som frilansjournalist. En sommer cruiset jeg rundt i en sort cabriolet, hev flaskeposter til forventningsfulle barn, arrangerte konkurranser og skrev om det på avisas sommersider.

I perioden da jeg skrev for Cosmopolitan og Allers møtte jeg alt fra gamle damer som jeg ble sittende på kafè med lenge etter at intervjuet var ferdig, jenter som var bunnløst ærlige om tunge livserfaringer, gårdsbudeier som bakte nydelige steinovnsbrød til søte mennesker som jeg fremdeles får hjemmelagede julekort av. Ikke minst; jeg fikk snakke med tøffe damer som Wenche Foss, Vendela Kirsebom og Elsa Lystad. Kjente jeg savnet denne jobben der jeg satt med haugen av artikler.

Som dere ser koste jeg meg!

Kanskje, muligens, hundre prosent sikkert; jeg skal nok tilbake til skrivingen en gang. Lidenskapen min.

Takk til den flotte klassa som tok så godt i mot meg.

Nydelig tirsdag til dere!

Og takket være en fjortis som tør å foreslå koselige kveldsplaner, så kunne jeg hygge meg med hjemmebakte kjeks den påfølgende dagen. Ute i sola, med te, sovende baby og en bunke interiørblader. Det høres ut som en klisjè - men den er i såfall sann.

I går kveld ble resten av kakeboksen tømt mens jeg og Rasmus igjen satt med interiørblader opp til taket, på jakt etter det perfekte kjøkken og bad. Vanskelig skal det være, men heldigvis letter disse kjeksene prosessen. Med en tom kakeboks, fulle mager og post-it lapper festet på fristende sider, er vi nærmere målet enn noengang.



Oppskriften på kjeksene er hentet fra kjekspakken til Cafè Bakeriet havre & masse godt:

175 g hvetemel

200 g havregryn

140 g smør/margarin, romtemperert,

100 g sukker

50 g (ca 2 ss) lys sirup

1/2 ts salt

ca 2 ts bakepulver

100 g rosiner, hakket

200 g mørk sjokolade

70 g hasselnøtter, hakket

1/2 dl vann

Bland mel, bakepulver, sukker, smør, salt og havregryn slik at det blir som brødsmuler. Tilsett sirup, rosiner og vann, og bland til en deig. Bland tilslutt inn sjokoladen og nøtter.

Rull deigen forsiktig i en lang rull eller flere små. Legg deigen i kjøleskapet i 30 min. Skjær deigen i skiver, ca 1 cm tykke, og legg skivene på en plate med bakepapir.

Forvarm ovnen til 200 grader. Senk så temperaturen til 175 grader, og stek kjeksene i 10-15 min - midt i ovnen. Avkjøles på rist.

Nå er det endelig helg, og her i Stryn er det kulturnatt i kveld. Vi skal være med på eventyrløype med lommelykt, og avslutte kvelden med eventyr i en låve. Stor stas for Mathea! For oss litt eldre kick starter helga som vanlig med taco og gullrekka. I kveld blir det ekstra moro å følge med, svoger Tarjei skal nemlig være med på Skavlan. Kjenner jeg han rett takler han nok det også på en super måte, flinke fyren!

Da gjenstår det å ønske GOD HELG!

... Vært med på åpningen av Barnas hjerterom. Der hjertet nesten bristet av stolthet over hva denne dama har fått til på et halvt år. Flyttet fra byen, pusset opp hus, forlovet seg, planlagt butikk, åpnet  butikk. Jeg var så heldig at jeg fikk fotografere åpningen og være med bak kassa. For et team vi var, Katrine- neste gang åpner vi butikk sammen!

... hatt mange timer kvalitetstid med denne flotte karen her, min beste kompis over alt på jord. Vi har ledd og grått og holdt rundt hverandre, delt hemmeligheter, spist god- og mindre god mat sammen, kjørt tog og sittet i vinduskarmer i hovedstaden og hatt a capella-konsert for forbipasserende.

... hatt rolige dager på tante- og onkelhytte, der barndomsminner har kommet strømmende. Og der varme oldefarhender fikk møte oldebarnhender for første gang.

... Spist himmelsk gulrotkake. Flere ganger.

... Spilt Scrabble med en canadisk utvekslingsstudent. Imponerende nivå etter et par måneder i Norge.

... Introdusert nevnte utvekslingsstudent for Norges beste godteri. Han syntes det var helt smash!

... Hatt losji i stor, flott løkkaleilighet, der byabstinensene kom krypende, men som etter et par trikketurer var borte. Lenge leve bygda! Og lenge leve byturer i kortere perioder, hos de fineste folka jeg kjenner.

... Vurdert om dette skapet kunne fått plass i bagen min hjem. Vil ha!

... Kost meg med utsikt rett til storbylivet.

... Sett lengtende på kjempetøft hjemmelaget bord, mekket av gamle gulvbord. Noe vi kan klare, svigerfar?

... Smilt av glade stoler som fungerer som rene energiinnsprøytinger.

... Lengtet etter å få tilbake godt fotolys. Det var herlig å kunne ta bilder innendørs igjen.

... Funnet ut at Arne Jacobsen-lampa passet bedre i bagen, men at det er kjipt å gjøre seg til kjeltring i en god venninnes leilighet.

... Fått inspirasjon til morsom dymotape-bruk.

... Drukket megagod kaffe i megafin kopp i megafin leilighet med megagod venninne.

I tillegg har jeg feiret kjærligheten mellom to flotte folk, danset på bordet  og klemt masse på mamma og pappa.

Det er fint å være vestlending på Østlandet.

Og da jeg tok en snartur innom mammas pc (klarer ikke helt å la være)  fant jeg gamle bilder fra den første sommeren jeg og Rasmus var kjærester. Jeg ble så glad, dette var bilder jeg trodde var borte for evigheten. Så her kommer et lite knippe bilder fra våre glansdager (som ennå skinner).

Ved Segestad i Stryn. Liker spesielt godt gullbeltet som selvfølgelig måtte være med på tur. Man er ikke 21 år for ingenting.

Første gang Rasmus traff vennegjengen min. Som nå er vennegjengen vår.

Rasmus på hytta. Her prøver han å imponere meg med gitarspill. Han kunne bare èn sang, theme from Seinfeld, men jeg var solgt.

På toppen av Gryta, fjellet som ligger rett bak huset vårt i Stryn. Her blir det mange turer fremover.

Utsikt over Stryn, sett fra Gryta.

Minste broren til Rasmus, som nå er fjortis og kulere enn kulest. Første gangen jeg var i Stryn bandt han meg fast til en bjørk.

Rasmus på setra. I genseren som jeg syntes var så utrolig fin. Tidene forandrer seg, gensere falmer, men gresset er fremdeles like grønt om sommeren, også på min side av gjerdet. 

Vi snakkes om litt! God uke til alle!

Da jeg var liten var det ikke få ganger jeg pakket den lille, røde kofferten min, snurpet leppene sammen mens øyene lynte, trampet foten i gulvet og ganske så bestemt sa at jeg skulle flytte hjemmefra. For godt! Og stedet jeg som oftest flyttet til var til nabokona. Bolla, som vi kalte henne. Man kan kanskje diskutere hvor hyggelig det er å kalle noen Bolla, hvertfall når det ikke finnes en ting ved den dama som er bollete, men Bolla var det, og Bolla ble det.

Jeg og Bolla pleide å sitte på krakken hennes ved garasjeveggen og lakke tåneglene våre. Bolla hadde den peneste, røde neglelakken, og jeg visste at sommeren var rett rundt hjørnet når Bolla ropte på meg og ba meg sprike med tærne.

Det var Bolla som kom og passet på meg og broren min da pappa nesten hugget av seg tommelen, og jeg husker jeg syntes det var veldig rart at pappa hugget tomler i stedet for ved bak garasjen vår. Boka Bolla leste i den kvelden hadde oransje omslag, jeg var nok ikke mer enn tre-fire år, men akkurat den boka husker jeg.

Dette innlegget skulle ikke handle om Bolla, men dere vet; det baller fort på seg når jeg først sitter ved tastaturet. Bolla har nemlig en datter. Og selv om hun selvfølgelig nok er mye yngre enn Bolla, kaller hun seg Gamleheksa. Det er hun som har laget disse morsomme og superfine tøflene til jentene mine. Plutselig lå det en pakke i postkassa vår, og jeg ble hoppende glad for denne omtenksomme og varmende gaven! I tillegg til tøfler var det også noen kjempefine votter til jentene mine (men de var ikke med opp i dagslyset da jeg tok disse bildene, så de får du se en gang vi er på Toten, Gamleheksa)



"Vil ha mus på foten", var det første Mathea sa da hun kom hjem fra barnehagen dagen etter at hun hadde fått gaven. En gave som falt i smak, med andre ord!

Smakte godt, gjorde de også!

Alle med aktive barn vet hvor vanskelig det er å ta bilder der armer og bein helst skal holdes i ro, så her får dere se tøffelen uten et urolig barnebein oppi.

Det er ikke første gang Gamleheksa tar seg av kalde kropper. Jeg fikk også merke hennes omtanke da sentralfyren i tøyenleiligheta vår tok kvelden en kald vinterdag for halvannet år siden. Det kan du lese om her.

Jeg er jammen heldig som har så mange snille og omtenksomme folk rundt meg. Hurra for det!

Ha en fin onsdag!

Vi skulle være fem uker i Stryn den sommeren, og jeg kjente lysten etter å gjøre litt mer enn å bare nyte feriestryn. Den som intet våger, intet vinner, så jeg spurte Jannicke allerede den første timen jeg kjente henne om jeg kanskje kunne hjelpe henne litt den sommeren.

Og sånn gikk det til at jeg befant meg bak disken på Fryd mange dager av uka den påfølgende sommeren. Og de dagene Jannicke ikke hadde behov for meg, så var jeg der og lusket i krokene allikevel. Beklager at det ble litt vel mange pauser på deg, da jeg lurte deg ut på trappa med kaffe og kanelbolle, Jannicke! Eller var det omvendt? Fint var det iallefall, å sitte ute på putekledde benker og snakke om designdrømmer og fremtida.

Hos Fryd får du alt fra klær, leker, interiør, tekstiler, italienske oljer, fylkesprodusert eplemost, kusmi-te, nydelige jordbær (i sesong), brød fra den berømte bakeren i Lom, til himmelsk is fra Skjåk og enda ltt til.

Nydelig Kusmi-te, med de fineste boksene. Neste jeg skal prøve er Spicy Chocolate. Høres merkelig god ut.

Sommeren med Jannicke og Fryd gikk unna i en rasende fart. Det er nok sant det de sier om at tida går fort i godt lag. Noe som beviste dette til gagns var da vi kjørte Jannickes lille, røde tyttebærbil Stryn-Oslo, og vi kikket forundret på hverandre da vi plutselig stod utenfor leiligheten min på Tøyen. Hvor hadde de siste åtte timene blitt av? Jo, de hadde forsvunnet i et fin miks av sveler, Jannickes er-det-mulig-historier, boller, humpete rasteplass-pauser og enda litt mer latter. Er det forsvarlig å le så masse når man kjører?

Favorittbakst fra Morten Shackenda i Lom. Kommer fersk og fin over fjellet til Fryd.

Fryd har klær fra Alpaca society, Cream clothing, Chill Norway, Odd Molly m.fl.

Og fine ting fra Green gate, Ib Laursen, Krasilnikof, Maileg, Blafre, Bruka, Mumi + +.

Det blir fort tomt i Green gate-hylla.

Den fineste postkassa fra Bruka.

Norsk skal det være!

Fryd er bare åpent på helg og i ferier, og når du ser flaget vaie i vinden utenfor butikkdøra så vet du at det er folk i hus. Og det beste av alt, skulle kjøpelysten bli for stor utenom åpningstid, så finner du Fryd på nett: frydbutikken.no.

Nydelig dag til dere!

Meen.. jeg sliter litt med bloggingen om dagen. Litt sånn motivasjonsmessig. Og jeg tror jeg har funnet grunnen(e). Ting er nemlig ganske annerledes nå i forhold til sånn de var i min forrige bloggperiode.

* Før skrev jeg om interiør. Jeg elsket å pusle rundt i den lille, lyse osloleiligheten min. Nå står den delen av bloggen på stedet hvil, det er som sagt ikke så sjarmerende med grønne ørelappstoler og store marmorbord. Men om noen månder, åh, jeg kan nesten ikke vente. Da er huset ferdig, jeg får mange mange rom å boltre meg i, masse etterlengtet fotolys og jeg kan leve ut interiørdrømmen min til den store gullmedalje.

* Før la jeg ut oppskrifter. Med en knøttliten kjøkkenbenk, andre mennesker sitt kjøkkenutstyr og florerende lysrør på kjøkkenet er lysten til å bedrive kulinariske krumspring på kjøkkenet liten. Men snart står et stort, lyst, landlig kjøkken ferdig, med en stor kjøkkenøy som roper "kom å bak på meg" klart. Igjen er det vanskelig å vente. Jeg gleder meg til å få tilbake matgleden og lysten til å glede andre med mat.

* Før skrev jeg om søndager fylt med lange turer langs Akerselva, kafèbesøk og loppemarkedjakt. Så snart kroppen er med meg så håper jeg på fine søndager langs Stryneelva, kafèbesøk på Vertshuset og loppejakt i gamle låver. Enn så lenge er sofaen min beste venn, og bevegelsesradiusen begrensa. Men hey; jeg koser meg!

Så overnevnte grunner forklarer hvorfor det er litt stille her i perioder, og hvorfor jeg ikke helt har funnet tilbake til gamle dagers bloggform. Derfor er det overraskende og veldig gledelig for meg å se at jeg har så mange fine lesere som stadig titter innom. Det lyser opp sofa-hverdagen min og gjør meg skikkelig glad! Så hang in there; om litt kommer det litt saftigere saker her på bloggen.

Bildene i dagens innlegg er et lite hint om hva slags farger vi skal ha på soverommet vårt. Støvrosa, muldvarp, støvgrått. Rolige, duse farger.Og hold fast; i går kom mannen hjem etter å ha vært på en liten befaring oppe i huset vårt, og svigerfar har revet en vegg på soverommet vårt som fører inn til et stort kott , og dermed får vi walk in closet!! Hurra, en sånn begivenhet fortjener to utropstegn og hurrahyl. Så selv om bloggen er litt på halv åtte, så drømmer jeg...

Jeg drømmer...

Nydelig dag til dere!

Ps: lykt, tibetansk lam-pute, rund støvrosa og rund grå pute fra Kremmerhuset. Sengeteppe fra Tine K. Stor muldvarpfarget pute fra Lama. Og min kjære Fiducia-vase med lerkegrener fått fra min snille sjef (hei Mari!)

Ps, ps: Frk. B, jeg får ikke lagt igjen kommentar hos deg. Husker det var sånn i min forrige bloggperiode. Ville bare at du skulle vite det, sånn at du ikke lurer på hvorfor jeg ikke svarer.

Spørsmålet kom, skrevet ned på en pakke som skjulte det nydeligste svale-smykket, fordi Katrine var redd hun ikke ville klare å spørre uten å gråte.

Men gråte, det gjorde jeg.

"Ja, ja, jaaaa!" Selvfølgelig vil jeg være forloveren din, Katrine!

Det er ikke mer enn tre år siden vi helt tilfeldig møtte hverandre i en klesbutikk i Oslo. "Skal vi ta en kaffe", spurte Katrine, og etter det har vi vært bestevenner. Det smerter i hjertet å bo langt fra hverandre, men vi har vært fast bestemte på å knuse alle spådommer som sier at avstandsforhold ikke varer. Vi ringer, sender hverandre bilder og meldinger. Og jammen kom ikke hele jenta på besøk til meg i Stryn. Det er noe jeg setter utrolig stor pris på.

 Katrine har så god kontakt med barn. Som et ledd i "vi-skal-holde-kontakten-for-alltid-kampanjen" vår er Katrine fadder for Anna. Det gjelder å få den ene parten til å signere på noen papirer som sier at hun skal være der for alltid. Og det har Katrine gjort. Om noen måneder er det min tur.

Ledd to i "vi-skal-holde-kontakten-for-alltid-kampanjen" er at vi allerede nå har planlagt venninnetur i åtte år fremover. Bare vi to, kultur, mat, avslapping og endeløse timer med skravling.

Første tur går av stabelen neste vår. Destinasjon: Amsterdam.

Katrine; den morsomste, fineste på jord! Og veldig god på å posere.

Katrine flettet flette på meg som jeg gjerne skulle hatt hver dag. Det var så deilig med noen ordentlige venninnedager der vi byttelånte klær, fjaset foran speilet, tok rare bilder, spiste enorme mengder sjokolade, så på jentefilmer, lo, gråt og pratet i timesvis. Jeg kjenner ikke så mange i Stryn enda, så det var dager med energipåfyll for en sosial sjel som meg.

Neste sommer gifter denne flotte jenta seg med sin stødige, flotte, fine nordlending. Og jeg skal få være der! Som forlover og venninne og støtte. Jeg er så beæret, stolt og glad! Nå venter nesten et helt år med kikking i bryllupsblader og bøker, hyppige telefonsamtaler, diskusjoner og hytteturer. Jeg kan nesten ikke vente!

Og imens drømmer jeg meg bort i eventyrdagen for litt over tre år siden. Da han ble min, og jeg hans. Gled deg, Katrine!

Nydelig helg til dere alle, og takk for alle som orker å se gjennom de billedrike innleggene mine. Jeg skal prøve å begrense meg litt fremover.

Hei hå!

Og nå går det ut over svigermor og svigerfar. Forrige uke fikk jeg nyss i at den gamle husmorskolen i Stryn skulle rives. Tankene om hva som kunne skjule seg av skatter innenfor de gamle veggene begynte å snurre med en gang. Hit måtte jeg komme meg! Og jeg tok med svigermor. Svigermor som har kassebil. Vi kunne ikke vært en bedre match, spør du meg.

Og vi fant gull! På forhånd hadde jeg sagt at det som stod øverst på ønskelista var en stor, gammel skoletavle. Og gjett hva det første vi så var?

Og her har jeg jammen jaget svigermor opp på et ustødig bord. Plagefaktoren har forhøyet seg til uante proporsjoner etter at jeg fikk bekkeløsning. Nå skal det nemlig ikke løftes og bæres, så da må folka rundt meg til pers.

Etter turen til husmorskolen ble jeg et par skolestoler, en tavle, en vaskekum til det planlagte utekjøkkenet, en kaffekjele, en prismekrone, et skilt der det står "tavlerom" (takk, Rasmus, for at du rev og sleit for å få det ned) og ørten terakottapotter rikere. Og det beste av alt; nå har jeg en stor låve til disposisjon som lagringsplass.

På låven står det allerede en vakker seng i heltre som skal pusses opp og bli Mathea sin første voksenseng, funnet på loppemarked her i Stryn. Der står det også en puff som skal få seg en make over. Pluss alle loppefunnene fra min tid i storbyen, det vil si fem tallerkenhyller, to barnesenger, mengder med vaser, fat og rammer, også videre, også videre. Jeg klarer ikke å la være, jeg blir dratt mot gamle ting, som etter en ansiktsløting kan bli noe fint. Det er dette jeg drømmer om. Å få et hjem med sjel, med spesielle ting som har en historie. Og som er vakre å se på. De skal ikke nødvendigvis se så gamle ut, shabby chic er ikke helt min stil, men det er moro å ha noe ikke alle andre har.

I helga ble folka rundt meg igjen satt på en prøve. Vi var hos bestemoren til Rasmus, og det er virkelig et sted for en samler og hamstrer som meg. Bare se hvor nydelig det er der:

Virkelig et spesielt vakkert sted. Helt ute ved fjorden, i en bitteliten bygd her på Vestlandet.

Klematis og Georginer i full blomst, sent i september.

Sjarmerende Pelargonia bak blondegardinene, akkurat sånn det skal være.

Det er nettopp slike bygninger som tiltrekker meg. Radaren begynner å snurre og gå; hva finnes her inne?

Inne i båtnaustet.

Og se det vakre rommet vårt. Gammel nostalgi, der alt står som det alltid har gjort. Det Rasmus syntes var mest spennende med å komme til bestemor da han var liten, var å springe opp og se i hvilken seng bamsen hans lå. Bamsen hans var en gammel, liten, brun bamse med glidelåsjakke, og bestemoren til Rasmus plasserte bamsen der han skulle sove. Og som dere ser; bamsen ligger på venstre siden av senga. Man blir aldri for gammel for slik.

Floraen i farger!

Jeg var med bestemoren til Rasmus opp på mørkeloftet for å rulle duker. En fin ting å lære for en kommende husmor. Jeg spurte om å få være igjen der oppe da vi var ferdige, og jeg drømte meg bort i gamle skolepulter, hatter fra 30-tallet, gamle barnevogner, senger, kommoder og margarinkasser. Rene bruktbutikken!

Jeg har aldri spurt om muligheten for å ta med noe. Rett og slett ikke tenkt tanken. Det som er på gården hører til der. Men denne helga ble det plutselig snakk om et skap jeg hadde sett på i båtnaustet. Og vips, så var skapet mitt, og jammen fikk jeg ikke ta med meg den gamle skuvsenga dere ser på bildet over her også (èn seng er spart til deg, Harald). Igjen ble jeg en pest og en plage for folk rundt meg. Rasmus og faren måtte til å rydde, lempe og laste for å få ut tingene. Den store Caravellen ble kjørt gjennom hagen ned til naustet, og sterke rygger og armer forsøkte alt de kunne å få begge tingene inn i bilen. Etter mange forsøk måtte vi gi opp senga, men skapet står nå på låven i Stryn. Uten at jeg har løftet en finger. Fysj, for en plage jeg er. 

Samvittigheten gnager litt, men jeg får trøste meg med at jeg skal betale tilbake med ubegrenset hjemmebakst så snart jeg er på plass i det nye kjøkkenet vårt. Som jeg skal fortelle om snart. Vi har nemlig fått tegninger!

Ha en fin uke, godtfolk!

 

Jeg møter selveste Simen Staalnacke i høstsola, og han øser den karakteristiske entusiasmen sin over vogna som Anna ligger lettere henslengt i.

"Du kan ha så mange Stokke design-vogner du vil, men ingentingslår den der", fortsetter han, og jeg er så enig.

Møt min elskede Simo:

Akkurat litt for lav for min lange kropp å trille. Akkurat litt for knirkete. Akkurat helt perfekt.

Det var en dag i vår at svigermor spurte om jeg trengte en ekstra vogn. Hun hadde nemlig en gammel vogn, riktignok litt slitt, som hun sa, men hun trodde den skulle fungere til lett bruk. Jeg hadde aldri i verden trodd at det var den fineste Simo-vognen som ventet på meg (rettelse: Anna).

Det er ingen terrengvogn, men jeg går svært lite om dagen, så den er helt perfekt til mitt bruk. Og det finnes ingen bedre vogn å bysse et lite barn i søvn i; fjæringen er helt fantastisk.

Anna ♥ også Simo.

Tenk at seks barn, og to sett foreldre, har fått gleden av denne vogna. Rasmus var den første lille kroppen som ble lagt i den blomstrete bagen, og jeg synes det er så fint at datteren hans har den samme botaniske utsikten i sine første måneder. Hurra for gjenbruk!

Og som dere ser av overskriften; etter at Simen la sin elsk på vogna har den fått sitt eget navn. Ganske passende på en stålbelagt, kul, morsom vogn!

God onsdag til dere som kikker innom!

I dag skulle jeg egentlig gå inn og legge Mathea for en liten formiddagslur med en gang vi kom opp. Jeg tok av meg skoene i gangen, men måtte en liten tur ut på tunet for å se Mathea kjøre leketraktor. Skoene ble igjen i gangen. Det er en uvane jeg har; å gå ut uten sko, så lenge jeg vet at jeg ikke skal gå mange meterne. Og det var så fint ute! Sola varmet, høstfargene kunne såvidt skimtes, lufta var ekstra lett å puste inn (dere vet, sånn som bare frisk høstluft kan være) og jeg fikk så lyst til å ta bilder av stedet vi skal bo.

At høstbakken er både kald og våt, og at bihulebetennelsen fremdeles sitter i, glemmes når høsten tar tak i meg og villeder meg ut på jordet.

Au, au, au

Jeg har alltid ønsket meg tuntre. Her på gården har vi flere. Fjorden skimtes såvidt i det fjerne og jeg tripper rundt og tar bilder av de mange murene på gården.

De er så naturlige og flotte. Jeg er glad noen har tatt jobben med å lage disse vakre murene som omkranser huset vårt. Tror jeg må finne ut hvem det var. Hvor mange timer måtte ikke dette arbeidet ha tatt?

Huset har fått ny kledning, nye vinduer og masse varmende isolasjon. Bra jobba, svigerfar!

En hyggelig hilsen som gjestene kan ta med seg hjem.

Det kribler i hele kroppen av tanken på at vi skal bo her. Den lille familien vår, i det store huset. Jeg får nesten ikke sove om kvelden fordi jeg drømmer (i våken tilstand) om alt som skal skje her.

Fremdeles sko-laus, koser jeg meg med å se Mathea og onkel Gaute som leker på tunet. Tenker på at dette skal bli barndomshjemmet til jentene mine, og er så glad for akkurat dèt.

Rasmus har vært oppe i hagen og har favnen full av plommer fra eget plommetre.

Han har det som plommen i skjegget. (Den uvanlige skjeggpryden skyldes den årlige oktoberfesten som har blitt avholdt i Stryn i helga. Vi snakker bratwurst, ompa-musikk, ølseidler og lederhosen, men det er et annet bloggkapittel).

Plommepause!

Vi spiste så masse plommer at det ble plommeformørkelse.

Fremdeles i åkeren, og fremdeles uten sko. Jakten på gode motiv fortsetter, og her er favorittmotivet om dagen; Mathea. Sjarmerende, lillefinger-tvinnende som få, rampete og skjønnere enn noen gang.

Etter en telefon til en god venninne i Oslo ble det enda finere å kose seg ute med det nyeste Rom 1-2-3. Det striregnet nemlig i hovedstaden, men her skinner sola!





Søndagen avsluttes med hjemmelaget blomkålsuppe og gulstrimmel.

Hvis definisjonen på å ha det bra er å ha det som plommen i egget (enten den kommer fra høna eller fra treet i hagen), har jeg vært en eneste stor plomme i dag!

God uke ønskes til alle og enhver

Stryn er vakkert selv når det er gråvær. "Høstskodda" siver inn fjorden og lager alvedans. Jeg tenker hver eneste dag på hvor heldig jeg er som får omgi meg med denne naturen.

Etter den obligatoriske helgefrokosten (der Mathea har blitt den største eggespiseren av oss alle) tok vi på oss regnklær og dro for å se på de søteste shetlandsponniene. Spennende for Mathea og moro for mammaen som er gammel hestejente.

Værsågod, hesten!

Naboen vår i Stryn har hest, hund og høner, og vi var så heldige å få kose litt med Mira og hanefar.

Littegrann skummelt og veldig, veldig spennende.

Vi hadde besøk av et vennepar fra Oslo forrige helg og de hadde med et nesten to meter høyt morelltre i bilen. Utrolig kul gave og midt i blinken for oss som ser lengtende bort på naboens bugnende morelltre. Nå blir det moreller på oss også - *peke nese til naboen*

Kirsebær, står det, men det er visst moreller. Store, mørkerøde bær, mmm.

"Rasmus gjør ting han ikke kan" - en ny føljetong fra livet i Stryn. Denne kontorrotta har virkelig fått prøve seg som handy man i det siste. Han river kjøkken, maler plank og planter tre. Og jeg liker det!

Mathea satte treet i jorda, og var ikke rent lite stolt. Sitt helt eget morelltre, stas!

En regntung dag i Stryn går mot slutten. En god dag.

Regn og høst er jammen fint.

Da jeg var liten ba alltid mamma og pappa et vennepar eller to hjem til oss, laget hjemmelaget pizza og laget god stemning i stua. Selv om jeg ikke skjønte hva som skjedde på skjermen så likte jeg å sitte i sofaen med de voksne, helst på pappas fang og spise pizza, høre de høye jubelropene når ballen gikk i mål eller de lave stønnene når Norge misset en sjanse.

Her i huset har vi en favoritt på pizzafronten. Vet nesten ikke om den kan kalles en pizza, for den har ikke den tradisjonelle tomatsausen, og bunnen er grov. Men den er god, og pizza er godt, derfor kaller vi dette en pizza - vanskeligere gjør vi det ikke.

Pizzaen ble til en kveld jeg fikk en av mine må-ha-pizza øyeblikk. Og med en plaget kropp som ikke får beveget seg så mye, måtte jeg derfor ty til det kjøkkenskapene og kjøleskapet kunne friste med. Pesto og creme fraiche utgjør sausen, sjampinjong, spekeskinke, valnøtter (et must, det er så godt på pizza!), spansk paprika, cottage cheese og parmesan utgjør fyllet.

Jeg kan love dere romantikk rundt spisebordet når du serverer din kjære et pizzastykke med paprikahjerte på.

Jeg kan ikke love at pizzaen kan garantere gode fotballresultater i kveld, men den kan i allefall gjøre et eventuelt tap litt bedre å takle. Det er nemlig mye kos og glede i god mat!

Oppskriften sa du? Det skal sies at jeg aldri bruker oppskrift på denne pizzaen, men jeg skal prøve å skrive sånn omtrentlig hva jeg bruker av ingredienser. Bruk det du har om du ikke skulle ha akkurat det jeg har brukt her.

GROV PIZZA MED PESTO OG CREME FRAICHE (en langpanne)

Bunn:

3 dl lunket vann

50 g gjær

33 ss olje

3, 5 dl sammalt grovt mel

4 dl hvetemel

1 ts oregano

1 ts hvitløkspuvler, eller ett fedd finhakket hvitløk

0,5 ts salt

Rør ut gjæren i vannet, eller bland den med melet om du bruker tørrgjær. Bland alt det tørre, tilsett væsken. Rør godt sammen. Sett til heving på et lunt sted, heves til dobbelt størrelse. Ha mel på bakebordet og kjevle deigen til den passer i langpannen. Smør på sausen og ha på fyllet. Dryss med ost. Stekes ved 250 grader i ca 15 minutt.

Saus:

1,5 dl pesto (jeg bruker fra glass, men om du lager selv så heier jeg på deg)

1 dl creme fraiche

Fyll:

9 skiver spekeskinke

4 sjampinjong

1 spansk paprika

2 dl valnøtter

parmesan

cottage cheese

feldsalat eller ruccula legges på når pizzaen skal spises.

Da krysser vi fingrene for en hyggelig kveld, her skal stua fylles med fotballglade gutter. Lurer på om jeg skal rydde bort alle leker og løse gjenstander. Jeg har nemlig en venninne der faren kaster ting vilt rundt seg når det er fotball på skjermen, og jeg vet jo ikke om disse gutta har det på samme måten?

Ha en fin kveld, med eller uten flyvende bamser

Og dere, det er en fantastisk flott gi-bort inne hos superfinalist i Norges vakreste hjem, An-Magritt:

Hadde jeg blitt eieren av Kay Boyesens apekatt hadde jeg blitt glad som en... apekatt! Titt inn hos An-Magritt og hennes romantiske retrohjem.

"Deg var det noe kjent med", sa hun. "Blogg?"

Og dermed ble vi stående å snakke. Kjempehyggelig jente! Jeg fortalte at vi skulle flytte til Stryn , og at vi hadde et gammelt hus som vi skulle pusse opp.

"Da må du begynne å blogge igjen", sa hun, hvorpå jeg slengte ut en spøk om at da måtte NIB-jentene komme på road trip.

Jeg vet ikke om den replikken har ligget latent i underbevisstheten min og bare ventet på å gi meg mareritt. For i natt skjedde det. Nib-jentene kom til Stryn.

For dere som ikke vet hva NIBs road trip er, så kan jeg fortelle at det er en reportasjeserie som tar for seg norges vakreste hjem. Og de kom altså hit. Til sokkelleiligheten vi bor i midlertidig. Den ferdig møblerte sokkelleiligheten.

Noe av det de først la merke til var nok den gigantiske, flaskegrønne ørelappstolen med okergule detaljer. Stolen som jeg har forsøkt å kamuflere med tepper og puter, men som vokste seg større for hvert tafatte forsøk på å gjøre den til noe den ikke er, og som derfor får lov til å skinne i all sin grønne prakt. Eller kanskje det var det enda større marmorbordet, som veier sånn cirka tre tonn og som ti ville hester aldri ville klart å flytte. Bordet som går i rosa-grå-brune toner og som virkelig komplementerer det røde persiske teppet det står på.

Nei, det som helt sikkert fikk oppmerksomheten deres var nok det gigantiske gullspeilet som henger ved siden av to flotte, sorte lysestaker fra black designs kolleksjon en gang på det tidlige nittitall. Vi får bare håpe at de ikke la merke til at veggen på det ene rommet mangler på grunn av vannskader, og at de har en forkjærlighet for strietapet. For strietapet; det kan vi by på i fleng.

Heldigvis var dette bare en drøm, og hadde det ikke vært det så hadde de allikevel ikke fått med seg så mange fotobevis fra elendigheten, unnskyld, leiligheten. Det er nemlig så mørkt i denne leiligheten at hodelykt påkreves. Dette kan kanskje gi dere en liten forståelse for hvorfor det ikke blir så mye interiørblogging fra denne fronten. Det var jo en stor del av denne bloggen før, og kommer forhåpentligvis til å bli det igjen. Enn så lenge blir det hverdagsskriblerier fra det nye livet vårt i Stryn. Og selvfølgelig oppdateringer på hvordan det går med huset. Nå er all ny kledning og isolasjon på plass, så snart begynner det å skje ting innvendig. Dèt gleder jeg meg til!



Mathea har fått æren av å illustrere dette innlegget i dag, i nydelig kjole fra min flinkeflinke venninne Mari, som lager de fineste ting og som vi er så heldige å arve mengder med klær fra. Gjenbruk er bra!

Og for dere som eventuelt måtte lure; nei, det er ikke mulig å få se bilder fra leiligheten. De går dessverre ikke gjennom sensuren.

Ha en nydelig helg alle sammen! Vi skal kose oss med besøk fra Østlandet.

Mannen var sjelden hjemme før klokka sju, og det var de tidlige kveldene. Middag spiste vi sammen like før vi måtte hoppe til sengs. Ikke særlig kult.

Nå ligger barnehagen 200 meter fra leiligheten vår, jobben til Rasmus ligger hundre meter lenger bort. Jeg klyper meg i armen hver dag, for vi sitter faktisk å spiser middag sammen hver dag klokka fem. Hele familien. Vi har endelig tid til hverandre, og det var akkurat det vi ønsket oss da vi flyttet. Ukene går faktisk senere, dagene har et par timer ekstra.



Og i dag har vi vært i fjøset etter barnehagen! I fjøset! Det er så langt fra hverdagen vår i Oslo som vi kan komme. Vi tok på oss det nærmeste vi kom fjøsklær i skapet vårt og gjorde entrè. Det var nok litt skummelt i begynnelsen, for kuene var litt større enn de vi hadde sett i billedboka.



Anna, behørig bekledd i ku-jakke og med øret på snei.







Da vi kom til Stryn var Mathea redd fluer og redd for å gå barbeint på gresset. Hadde vi flyttet på landet for seint? Neida, her har vi odelsjenta godt i gang med melkinga. Kua skal bare få en kos først.

Selv om vi flytter på gård, og Rasmus er odelsgutt, så skal han ikke bli bonde. Nå jobber han et sted som sørger for at jeg har noe annet enn fjøsklær å ta på meg når kvelden kommer. Nå skal jeg ta på meg min nye cardigan, koke meg en kopp te og fortsette på Knausgård (som jeg endelig er i gang med. Pensum for alle som liker litteratur). Det gjelder og kunne kunsten å kose seg med litt kultur!

God kveld til dere!