Jeg vil befatte oss med enda en skikkelse i den kinesiske mytologi, som etter mitt skjønn kan bygge bro til vestlig mytologi og kristen esoterikk. Det dreier seg om den guddommelige bueskytteren Yì

I kinesisk mytologi blir solen noen ganger symbolisert som en trebent fugl, kalt solfuglen. Det fantes ti slike solfugler som alle nedstammet fra Díjūn (迪君), Den østlige himmelens gud. De ti solfuglene bodde i et morbærtre i Det østlige hav. Hver dag måtte en av solfuglene reise rundt i verden på en vogn, dradd av Xihé (西河), solenes mor. I folkemunne ble det i gammel tid fortalt at solfuglene ble lei av rutinen, så de bestemte seg alle på en gang, for å stige opp på himmelen. Dermed oppsto det en intens varme på jorden, som resulterte i at avlingene på markene skrumpet inn. Innsjøer og dammer tørket opp. Mennesker og dyr besvimte i sine hus eller døde av utmattelse. Tiden gikk og lidelsene fortsatte. Keiseren Yáo (姚) som tradisjonelt hersket mellom 2356-2255 f.Kr., besluttet å be om guddommelig inngripen og ba Díjūn om bistand.

Díjūn var godt klar over hans sønner ugjerninger, og sendte derfor Yì XE "Yì" , den guddommelige bueskytter, for å lære sine sønner en lekse. Díjūn ønsket at Yì bare skulle skremme dem litt, slik at de ikke ville våge å føre ugagn igjen. Yì ønsket også å avslutte krisen på en fredelig måte, men et blikk mot det avsvidde landet var nok til å overbevise ham, om at mer desperate tiltak var nødvendige. Provosert av folkets lidelser som var forårsaket av solfuglenes uredelighet, løftet Yì opp buen sin og skjøt dem ned en etter en. Idet han drepte den niende, skyndte keiser Yáo seg å stanse ham, før han skulle til å drepe den siste, for det ville ha forsatt hele verden i totalt mørke. Yì var enig og ble deretter hyllet som en menneskehetens helt. Men senere førte hans brutale handlinger til at han fikk noen fiender i himmelen, og som et resultat ble han straffet med guddommelig vrede.

Selv om Yáo var fornøyd med Yì , var Díjūn alt annet enn lykkelig. Yì hadde drept ni av hans villfarne barn, i stedet for bare å holde dem i sjakk, slik som han hadde ønsket. Som far kunne Díjūn ikke tilgi Yì, derfor forviste han helten fra himmelen og fratok ham hans udødelighet. Díjūn tenkte at hvis Yì brydde seg så mye om de dødelige, kunne han godt leve som dem. Yì brydde seg lite om forvisningen, for han så ingen forskjell mellom å leve på jorden og i himlene. Faktisk fortsatte Yì å tjene menneskeheten uselvisk også etter bortvisningen. Han oppdaget at landet ble angrepet av kaos og det virket som om verden var på vei tilbake til sin opprinnelige kaotiske tilstand. Verken himmelens guddommer eller de jordiske herskere fant løsninger på disse problemene. Lite visste de, men muligens kunne Yì med sine dydige egenskaper finne løsningen.

Illustrasjon: Bueskytteren Yì kan ikke forhindre at hans kone Chángé stiger opp til månen. Kinesisk akvarell; kunstner og opprinnelse ukjent. Kilde: Wikipedia

I denne sammenheng kan det belyse vårt stoff å beskrive en gudinne i kinesisk mytologi, som tidligst i bokverket Shanhaijing fremstilles som en skremmende skapning. Hun kalles Xīwángmǔ (

Xīwángmǔs ikonografi omfatter leopardhuden, den såkalte sheng-frisyre, sol og måne, Kunlun eller den kosmiske søyle og udødelighetens fersken. Hun blir ofte ledsaget av en tjener eller en hushjelp, men fremfor alt av forskjellige dyr, for eksempel en hjort som også står for lang levetid, en hvit tiger, en blå fugl med tre ben, en rev med ni haler eller en hare som forbereder udødelighetens eliksir. Ved hennes trone hviler en tiger og en drage som representerer Yin og Yang. Xīwángmǔs palass og hager ble i kunst og litteratur ofte beskrevet som ufattelig vakre. I hagene fins fortryllende kilder og der dyrker hun den utsøkte og magiske fersken som gir gudene udødelighet og som modner kun hvert tredje årtusen. Når det igjen har kommet så langt, inviterer hun de udødelige til en stor fest, slik at de kan oppdatere sin livsenergi.

Gudinnens fødselsdag feires på den tredje dagen i den tredje måneden. Da kommer mange guder tilreisende til en bankett med sine gaver, for eksempel dragekongen Lóng Wáng som også er lykkens gud, og Cài Shēo, rikdommens gud. Til tross for det positive bilde som lærer og vokter av den kosmiske balansen har Xīwángmǔ også en destruktiv side. Som den høyeste Yin er hun også en gudinne for død og ødeleggelse. Hennes spor kan føres tilbake til Shang-perioden (ca. 1600-1028 f.Kr.), altså før fremveksten av taoismen, men først senere tar hun form med bestemte egenskaper. I tiden for de stridende statene (403-221 f.Kr.) opptrer hun som lærer, vestens gudinne, de hellige fjells gudinne, den guddommelige vever, sjaman og stjernegudinne. I en sammenheng beskrives hun som et vesen med leopardhale, tigertenner og plystrende som vinden. I andre bøker blir Xīwángmǔ nevnt som vestens og himmelens gudinne, som har realisert Tao og derfor besitter udødelighet og guddommelig makt. (1)

Fra og med den østlige Han-perioden spillet Xīwángmǔ en svært viktig rolle i de religiøse ideer, og folk begynte også å tilbe henne som en gudinne for frelse. Kunlun, hvor hun bodde, ble sett på som et bibliotek, hvorfra taoismens sakrale verk stammet. I taoistisk praksis ble hun til mottakeren av bønner, ritualer, påkallelser, visualiseringer og imaginasjoner, hvor for eksempel adepten besøkte Kunlun, for der å utvikle sine magiske evner. I Tang-dynastiets (618-907) taoisme ble vestens dronningmor ansett som den øverste kvinnelige guddom som symboliserte den høyeste Yin. Xīwángmǔ hadde bidratt til etableringen av kosmos og hun opprettholder den kosmiske harmoni. Mange hundre dikt handler om henne. I kinesisk middelalder ble det fortalt og skrevet ned mange historier som handlet om Xīwángmǔs møter med mennesker og spesielt herskere. Den mest kjente legenden gjenfortalt i forskjellige versjoner, handler om Kong Mus reise til Vestens kongemor. Hun ble også ofte avbildet i kinesisk kunst. Også i mange graver har man funnet fremstillinger av gudinnen, siden man håpet at hun ville eskortere sjelen etter døden til de udødeliges paradis. 

1. Tao eller Dào (kinesisk: 道) betyr helt enkelt vei. Som filosofisk begrep er det «veien». I taoismen impliserer Tao universets vesentlige og uutsigelige prosess, det vil si, den skal ikke og lar seg heller ikke karakterisere med ord. Innen konfucianismen har ordet en lignende, men ikke helt identisk betydning.

Illustrasjon: Xiwangmu med udødelighetssoppen. Dekor på en porselensplate fra Qin-dynastiet, ca. 1725, som befinner seg i Zwingers samlinger i Dresden. Zwinger er en barokkbygning som er kjent for sine fremragende samlinger av bl.a. malerier, porselen, våpen, rustninger, klokker og vitenskapelige instrumenter.

Kilde: Wikipedia

Foto: (cc) Dr. Meierhofer

Den såkalte «gule keiser» eller Huáng Dì (

Moderne historikere mener imidlertid at den ble samlet på grunnlag av en rekke eldre kilder av en lærd som levde i brytningstiden mellom Zhou- og Han-dynastiene, mer enn 2000 år senere. Ifølge legenden var det Den gule keisers hustru Léi Zǔ (嫘祖, tordenens ane) som lærte kineserne å veve silke fra silkeormene og hans historiker Cāng Jié skal ha skapt de første kinesiske skrifttegn.

Opprinnelig skal Huáng Dì ha vært en krigsgud som i de tidlige tradisjoner spilte en mindre viktig rolle, men senere forvandlet han seg til en hovedgud og til den «opplyste udødelige» i taoismen. Han blir portrettert som en seierherre, dommer, udødelig, gud av verdensfjellet Kunlun og jordens sentrum. Det fortelles om hans fødsel at hans mor ble gravid av lyn fra nattehimmelen og etter 20 års svangerskap ble Huáng Dì født. Han skal umiddelbart ha begynt å snakke. Det rapporteres også om en kamp mellom Huáng Dì og hans bror Yán Dí og fra en syndflod som ble utløst av et monster som Huáng Dì beseiret. Likeledes berettes det at Huáng Dì av huden til Kui - et mytisk vesen som avstedkom regn, vind og tørke - laget seg en tromme. Illustrasjon 5 viser Huáng Dì slik som Den gule keiser er blitt avbildet i en moderne kinesisk sosialhistorisk bok. Bildets opprinnelse er ikke dokumentert.

Den kinesiske tørkegudinne kalles Niúba eller Ba. Ifølge enkelte kilder er hun datter av den legendariske keiser Huáng Dì. Under det såkalte «elementenes slag» befalte Huáng Dì henne på grunn av det nært forestående nederlaget, å angripe troppene til Chī Yóu med sin glødende hete. Den ødela Chī Yóus tapre krigere nesten fullstendig. Men Ba måtte betale en bitter pris, fordi hun mistet sin makt til å komme inn i himmelen og måtte isteden leve videre på jorden.

Shénnóng (

Som formentlig bror av Den gule keiser var han i mytologien en av han-kinesernes urfedre. Også i Vietnam betraktes han som stamfar. Shénnóng skal sammen med Fúxī og Huangdi ha medvirket i oppfinnelsen av musikkinstrumentet guqin som betyr «gammelt strengeinstrument» og er det moderne navn på et kinesisk langsmalt 7-strenget instrument av sitarfamilien. Vitenskapelige arbeider nevner at den kjente generalen Yue Fei fra Song-dynastiet i kinesisk middelalder førte sin opprinnelse tilbake til Shénnóng.

Resultatene av sine eksperimenter skal Shénnóng ha beskrevet i sin bok Den Guddommelige Bondes Bok om Røtter og Urter (kinesisk 神农本草经, Shen Nong Ben Cao Jing) hvor de ulike planter og substanser for klassisk kinesisk urtemedisin er oppført. Bokens innhold ble første gang samlet mot slutten av det vestlige Han-dynastiet som hersket mellom ca. 207 f.Kr. til 9 e.Kr. Illustrasjonen viser et veggmaleri med Shénnóng foran sin plog. Det stammer fra Han-dynastiets tid (202 f.Kr.-220 e.Kr.). Inskripsjonen lyder: «Den guddommelige bonde underviste jordbruk basert på arealbruk, han åpnet opp landet og plantet hirse, for å oppmuntre de utallige mennesker.»

Fúxī (

Ifølge kinesisk mytologi var Nǚwā (女媧; også Nü Gua eller Nügua) mest kjent for å ha skapt mennesket på nytt etter en stor katastrofe. Nǚwā sies å ha oppfunnet musikken, å ha skapt mennesket av leire og stabilisert himmelen. Ofte blir hun også kalt «mørkets elskerinne». Under Han-dynastiet ble Nǚwā beskrevet som Fúxīs søster og kone. Sammen hjalp de menneskene og lærte dem mange ting, deriblant jakt, fiske og kjærlighet. Begge fremstilles med slangekropp og med orme- eller fiskehale - motsvarende illustrasjonen ovenfor. Dette maleri fra 800-tallet som stammer fra Tang-dynastiet (618-907 e.Kr.), viser Nǚwā med sirkel og Fúxī med vinkelhake. Det er malt på silke og kan rulles sammen og henges opp. Det utsøkte gamle kunstverket ble utgravd i den autonome region Xinjiang i det nordvestlige Kina.

Nǚwā og Fúxī var opprinnelig de eneste vesener og ønsket ikke å gifte seg, fordi de ikke ønsket å begå incest, men da de så et orakel med to skyer av røyk, som forenet seg i luften, så de dette som et tegn på at de skulle gifte seg med hverandre. Da universet fortsatt var uorganisert, hadde himmel og jord ennå ikke inntatt sine plasser, himmelretningene var snudd, overalt flammet det ild og samtidig oversvømmet en flodbølge alt land. Nǚwā smeltet stein, for å reparere himmelen. Av de fire føttene til skilpadden dannet de fire himmelretninger, med asken av siv demte de opp oversvømmelsene og for å etablere orden i landet, drepte de den svarte dragen. Nǚwā reparerte også en av pilarene som holdt opp himmelen, som var blitt brutt i en kamp mellom gudene. Siden reparasjon ikke helt lyktedes, ble en av himmelens bærebjelker litt lavere. Som et resultat av dette flyter de kinesiske elvene hovedsakelig i sørøstlig retning. I en gammel syndflodsmyte opptrer de begge som bror og søster, fra hvilke menneskeheten i den fornyede verden nedstammer fra.

1. Wing-tsit Chan: A Source Book in Chinese Philosophy, Princeton University Press, 1963.

Professor Wing-tsit Chan (1901-94) var en av verdens ledende forskere innen kinesisk filosofi og religion, aktiv i USA.

James Legge in: Raymond Van Over: The I Ching. Mentor Books, New York 1971.

James Legge (1815-97) var en britisk sinolog og viktig oversetter av kinesisk litteratur og filosofi.

Illustrasjon: Nǚwā med sirkel og Fúxī med vinkelhake. Reproduksjon etter maleri fra 800-tallet fra Tang-dynastiet, malt på silke som kan rulles sammen og henges opp; utgravd i den autonome region Xinjiang i det nordvestlige Kina. Kilde: Wikipedia

En nærmere undersøkelse av kinesisk mytologi viser hen på påfallende paralleller til min historie med Lucifers inkarnasjon. Ikke bare de overleverte gudeskikkelsenes særart, men også hendelser, motiver og artefakter i fortellingene om guder, mytiske skikkelser og såkalte urkeisere vitner om at en nær forbindelse kan ha eksistert mellom åndelige verdener og menneskenes tilværelse på jorden. Jeg har funnet og vil gjenfortelle enkelte særdrag i disse gamle kinesiske legender, som synes å støtte teorien om en reell inkarnasjon av det åndelige vesen Lucifer i det foreliggende tidsrom. Deretter vil jeg drøfte enkelte arkeologiske funn ved de kinesiske neolitiske kulturene, som berører de tre nevnte geografiske områdene i det aktuelle tidsom.

Sanhuangwudi (kinesisk:三皇五帝, pinyin: Sānhuáng wǔdì) kalles en legendarisk epoke i tidlig kinesisk historie forslagsvis fra 2500 til 2205 f.Kr. I blandingsforholdet mellom legende og historisitet er det legendariske klart dominerende. Epoken ligger forut for Xia-dynastiet (2100-1600 f.Kr.) som også har legendariske trekk. Ordet Sanhuangwudi er sammensatt av fire kinesiske ord: sān betyr «tre», huáng betyr også «den opphøyede/guddommelige», wǔ betyr «fem» og dì betyr «vis konge». De tre første skal ha vært gudekeisere, en slags halvguder, som ved hjelp av magiske evner bedret sine undersotters kår. De levde alle sammen til meget høy alder. De tre tilskrives forskjellige identiteter i forskjellige kinesiske tekster.

Sima Qian (ca. 145 eller 135-86 f.Kr.) regnes som far til den kinesiske historieskrivning på grunn av sitt høyt verdsatte arbeid Den store historikers nedtegnelser (kinesisk: 史記; pinyin: Shǐjì) som er en generell historie for Kina, som dekker mer enn to tusen år. Sima Qian forteller at de var: Den himmelske konge som regjerte i 18 000 år, den jordiske konge som regjerte i 11 000 år og den menneskelige konge som regjerte i 45 600 år. Forskjellige gamle kinesiske kildetekster som Yundou shu og Yuanming bao identifiserer dem som: Fúxī, Nǚwā og Shénnóng. Fúxī og Nǚwā er et guddommelig ektepar - henholdsvis mann og hustru - som ble foreldre til hele menneskeheten etter en ødeleggende flom. Shénnóng er den guddom som oppfant jordbruket og den første som benyttet urter i medisinsk øyemed.

Illustrasjon: Sima Qian (kinesisk: 司马迁, pinyin: Sīmǎ Qiān, født ca. 145 f.Kr. i Longmen nær Hancheng i Shaanxi, død 86 f.Kr.) var den første som nedtegnet Kinas historie fra skapelsen av. Kilde: Wikipedia 

"De som ble drept, kommer ikke tilbake", skriver Svein Tore Marthinsen i et blogginnlegg i Aftenposten angående massakrene i Oslo og på Utøya. Selvfølgelig har han rett! Selv i forhold til reinkarnasjonstanken har han rett. Det menneske jeg er i dag, kan kun være slik jeg er nå under de rådende forhold, i inneværende inkarnasjon som født og oppvokst nordmann og bosatt i Sverige og Tyskland med den norske stats pass i nesten et helt voksenliv. De individer jeg har vært i tidligere liv, var annerledes enn jeg er nå og de jeg kommer til å bli i mulige fremtidige liv, vil komme til å være annerledes enn meg i dag. Likevel fins det noe gjennomgående i de mange liv vi alle har innefor forskjellige kulturer og folkeslag. Hvis vi får tak i noe av disse trådene og oppdager at vi i vårt høyere selv bærer slike kulturer som nå synes å være fremmede i forhold til vårt nåværende hjemlands kultur, vil vi aldri mer tenke at "vår" kultur skulle være bedre eller stå høyere enn de andre.

Hvordan blir det gjennomgående trekk som har med min individualitet å gjøre, farget eller preget av de kulturer og folk som jeg slik passerer igjennom? Er det mulig å kjenne igjen noe i min nåværende personlighet av de samfunnsmiljøer som jeg i tidligere liv har oppholdt meg i? Siden jeg husker mange av mine tidligere liv og har en formening om en eventuell retning av mitt karma utover i fremtiden, kan det være beføyet å antyde noe om den kosmopolitiske identitet som faktisk danner seg som en uavvendelig følge av reinkarnasjonsbevissthet og karmaerkjennelse.

Med fare for å fremstå som blæret, påstår jeg å ha erindringer fra en masse forskjellige kulturer, nasjoner og samfunn som jeg i tidligere århundrer og årtusener har levd i. Jeg har faktisk i meditativ praksis gjenoppdaget en rekke steder hvor jeg ble født eller hvor jeg døde eller ble drept. Noen av dem har jeg besøkt - slik som Bucha i den tyske delstaten Thüringen, Delphi og Eleusis i Hellas. Jeg har vært sveitser, tysker og greker. Jeg har likeledes vært egypter, inder og kineser. Jeg har blitt født i Skottland, Irland og Italia. Jeg ble født så vel under dramatiske forholdt i Imperium Romanum som i idylliske omgivelser i antikkens Hellas. Jeg har så vel hatt en fransk mor som en skotsk far, så vel irske som kinesiske, indiske, egyptiske og greske foreldre. Jeg ble født så vel innefor ekteskap som utenfor og ble en gang til og med satt ut i skogen, men ble reddet av rever i en hule.

Jeg har vokst opp i telt, trehus, steinhus, villa, borger og slott. Jeg har levd i ørkenen, i urskogen, på fjellet, i landsbyer og i byer. Jeg har vært adelig, kongelig, håndverker og prest. Jeg har båret klær av skinn og vadmel, ull og bomull, silke og fløyel. Jeg har gått i tresko, i sandaler av lær, spist av tre- og tinntallerkener og eid hjelmer av jern og gull. Mitt bilde ble prentet i mynter, min ansikt modellert i marmor og min skikkelse slått i kobber. Disse æresbevisninger forhindret imidlertid ikke at jeg har blitt fengslet, torturert og vanæret. Jeg har helbredet mange, men også drept noen. Jeg har i en sammenheng talt sannhet, for at noen skulle straffes med døden, men i en annen løyet, for å redde mitt eget skinn. Jeg har vandret gjennom Rocky Mountains og Alpene, løpt over fjellet Parnassos i Hellas og reist med båt på flodene Rhinen, Nilen og Hanjiang i Kina, den lengste sideelven til Chang Jiang. Jeg har seilt i skip på Svartehavet, over Den engelske kanal og Atlanterhavet. Jeg har ridd på hest fra Ohio til Oregon, vandret med esel fra Mainz til Modena og som kvinne temmet elefanter ved elven Tawa i den nåværende indiske delstaten Madhya Pradesh.

Jeg døde i Italia, England og Canada. Jeg ble en gang drept av en vill tyr på Kreta, sovnet inn av alderdom i Kina og ble tatt av dage i det andre slaget ved Adrianopel (nå Edirne, Tyrkia) 9. august 378, som ble utkjempet mellom en romersk hær - ledet av den lite kjente keiser Valens - og germanere (hovedsakelig vestgotere og østgotere, assistert av noen ikke-germanske alanere) - ledet av Fritigern, vestgoternes konge. I middelalderen døde jeg overraskende av feber, senere engang døde jeg i ungdommen på grunn av poliomyelitt og en tredje gang har jeg vært blind fra fødselen av. Jeg har snakket tysk, engelsk, flamsk, fransk, italiensk, latin, gresk, noen indianske språk og forskjellige forhistoriske språk som det faktisk er mulig å nærme seg i meditativ bevissthet. Jeg har vært kveker, protestant og katolikk og var i forskjellige tidligere liv knyttet til ulike førkristne tros- og mysterieretninger. Ikke minst har jeg vekselvis levd i atskillige mannlige og kvinnelige inkarnasjoner. Jeg har vært spåkvinne, hieroglyfskriver, maratonløper, kvinnelig trubadur, biskop, dronning og jernbaneingeniør.

Jeg har vært mor ved Dongtingsjøen i Kina, far i Athen, mormor i Roma, onkel i Mainz og datter i Edinburgh.Både som mor og far har jeg hatt sønner og døtre og barnebarn. Jeg har gjenopplevd, hvor utrøstelig det er å være en kvinne som føder et dødfødt barn. Jeg vet hvor hjerteskjærende det er å bli fratatt sin eneste sønn. Jeg vet hvor trist det er å miste sin kjæreste sønn under en intrikat forgiftning i Antiokia ved Orontes og hvor grusomt det er å bli halshugget selv i et fuktig slott i landsbyen Fotheringay i England. En slik oppramsing av antydninger og påstander kan virke overfladisk og ha lite med dagens ofte dramatiske og brutale virkelighet å gjøre. Imidlertid finnes det bak hvert av disse begrep og stedsnavn selvopplevde følelser og erkjennelser som iblant i gjenopplevelsesprosessen har vært likeså virkelige som og i noen tilfeller utrolig nok sterkere enn dem jeg har i forhold til mitt nåværende liv. La meg antyde noe fra et tidligere liv for snart 6000 år siden (avstanden i ytre tid til dette tidligere liv er uvirkelig lang, men nærheten i det åndelige rom til dets karmiske erindring er forbausende nær):

Jeg vet hvordan det føltes for en pike på åtte år som het Alavira som passet sin lillebror og mens de lekte et stykke fra teltplassen et sted i Nord-Afrika, like etterpå oppdaget at foreldrene og alle medlemmer av huslyden var blitt overfalt og bortført av landeveisrøvere. Fordi jeg selv var denne piken vet jeg hvordan det var å holde seg levende i dagevis på insekter og urter inntil fremmede i en karavane kom forbi, som tok oss med til en oase, hvor vi ble overlatt til en snill, gammel mann som senere skilte oss fra hverandre, fordi han selv ikke kunne beholde oss så lenge. Jeg vet hvordan det føltes for Alavira å miste sine foreldre, for så å måtte skilles fra sin elskede lillebror, fordi omstendighetene ikke tillot noe annet. Jeg vet også hvordan det føles å møte ham igjen i dag, fordi jeg en dag overraskende oppdaget at et menneske jeg nylig hadde blitt kjent med, nettopp viste seg å være "den savnede lillebroren".

Jeg vet hvordan det føltes for Alavira å være forbundet med kulturelle impulser som utgikk fra et urgammelt innvielsessted ved foten av Atlasfjellene, som hun i ungdommen ble brakt til - som ingen arkeologer i dag ennå interesserer seg for og hvis rester kunne utgraves øst for den marokkanske byen Marrakech - og hvis utbredelse strakte seg helt til landene rundt innsjøen Issyk-Kul i dagens Kirgisistan der Alavira i noen år tjente som rådgiver hos provinsens makthaver. Jeg vet også hvordan hun følte det, da hun spådde at et jordskjelv ville komme og herskeren ikke ville tro på henne og katastrofen kom og kun en liten gruppe rakk å flykte med henne i spissen. "Guds veier er uransakelige" (gjengitt på norsk), sa hun lakonisk!

Dette er kun en liten antydning om hvordan jeg på grunn av mine reinkarnasjonsstudier og min karmaforskning føler meg forbundet med forskjellige kulturer og etniske impulser over hele kloden. En slik holdning og en slik tenkemåte som ligger til grunn for voldshandlingene i Oslo, på Utøya og overalt på andre steder i verden, hvor terrorismen utfolder seg, er ikke realisabel i det perspektiv som åpner seg i og med reinkarnasjons- og karmatanken. Det er en fatal missforståelse å tro at man ved å drepe eller utøve vold mot noen, kan påvirke samfunnets utvikling i den retning man selv ønsker. Karmas lover er i utgangspunktet sterkere enn all menneskelig vilje. Anders Behring Breivik vil i fremtiden - om ikke før, så i hvert fall etter døden - måtte ikle seg og gjenoppleve hver enkelts smerte og skrekk hos dem som han plaget og drepte den 22. juli i år. Også de pårørendes følelser av sjokk, tap og sorg og følelsene til oss alle som avskyr slike handlinger vil han måtte ta inn over seg og innforlive med sin fremtidige skjebne. At jeg f. eks. med min overbevisning om ikkevold og kulturell dialog som politisk metode i forkant ikke har klart å bidra til at Breivik og andre terrorister ikke havnet i isolert fortvilelse, hjerteløs fanatisme og hatsk fundamentalisme, vil jeg selvfølgelig ta også på min kappe. Jeg går således slettes ikke fri. Og min fremtid vil alltid ta en ny retning for hvert hårstrå som blir krust hos min neste mot vedkommendes frie vilje. "Hva dere har gjort mot en av disse mine brødre, det har dere gjort mot meg." (Matt 25:40)

Det er forbausende mange kulturer, folk og grupperinger jeg kan regne som tilhørende min egen innflytelsessfære ned gjennom jordlivene. Jeg vil til slutt kun nevne noen av dem: den kinesiske Yangshaokulturen, Obedkulturen i Mesopotamia, berberne, egypterne, hettittene, israelittene, grekerne, romerne, de urkristne forsamlinger i Roma og Korint i det første århundre e. Kr., Arthurstrømningen og gralsstrømingen på 800-tallet, Huset Hohenstaufen på 1100-tallet, Huset Guise i Frankrike på 1500-tallet, lakotaene og hopiindianerne på 1800-tallet. Hvis jeg altså i dag skulle nære antipati eller krenkende følelser mot mennesker som stammer fra disse folk, land eller regioner, så kunne det være at jeg setter meg opp imot mine egne eller mine pårørendes eller venners etterkommere fra den tid jeg selv var forbundet med deres forfedre.Jeg ville altså komme i en genetisk konflikt med meg selv i dag, hvis jeg nå begynte å motarbeide dem med makt eller vold. "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne; for dere er alle én i Kristus Jesus." (Galaterne 3:28) Dette Kristusord kan tas bokstavlig også i karmisk forstand. 

Det gjennomgående i oss i alle de kulturer og folk vi i våre tidligere liv har levd i, motsvarer den kulturelle, sosiale og politiske impuls som Kristus brakte inn i menneskeheten, nemlig ved vennligsinnet dialog og ikkevoldelig kommunikasjon å skape et mangekulturelt samfunn i gjensidig respekt, fred og fordragelighet, hvor ingen kultur må lide på bekostning av en annen. Kultur er ikke et statisk fenomen, men en foranderlig, ja, i det lange tidsperspektiv nærmest flyktig struktur eller et samfunnslegeme som vi får leve og virke i og bli tilskyndet av en liten tid, mens vi besøker vår fantastiske, vakre og unike jord under et kort menneskeliv. Norge er ikke lenger det land som jeg vokste opp i, noe jeg nok sørger over når jeg går på gjengrodde stier i moderlandet, men det nytter lite: utviklingen fortsetter og det er jeg svært glad for. Nye stier med kjentmannsmerker og kosmopolitiske skilt har dukket opp, mens jeg stelte i frivillig eksil. ■

I min karmiske selvbiografi har jeg fortalt utførlig om hvordan jeg har kommet frem till innsikter om tidligere liv.

Bokens tyske original "Wandeln unter unsichtbaren Menschen" har utgått fra forlaget, men kan fortsatt bestilles direkte av meg: info@gamamila.de

Den engelske utgaven "Living with invisible people" kan bestiller gjennom clairviewbooks.com 

Illustrasjon: Wassily Kandinsky, Improvisasjon 6 (Afrikansk). Olje på lerret, 1909. 107 x 99,5 cm. Städtische Galerie im Lenbachhaus, München.Kilde:isar-arabesken.de

En særlig egenskap hos erindringen kommer til syne, hvis jeg bruker den for å gå baklengs skritt for skritt i et hendelsesforløp. Ved denne baklengsgang inne i hukommelsen, kan jeg få øye på, ja komme i vesensaktig berøring med en oversanselig dimensjon av tiden, med det som i antroposofien er selve opprinnelsen til de levende prosesser i tidsforløpet: det såkalt eteriske. Jeg vil vise denne mulighet og dette prinsipp i forhold til ting som nettopp har skjedd i mitt liv i de siste timer, i dag, i går og i de seneste ukene, men uten at jeg strikt holder meg til reglene for de jevne skrittene i selve den kontemplative baklengsøvelsen som opprinnelig er blitt beskrevet av Rudolf Steiner.

Linjene ovenfor skrev jeg i løpet av den siste halvtimen. Før det hadde jeg satt meg ned foran laptopen - min bærbare datamaskin av merket Acer - ved skrivebordet ved vinduet i mitt arbeidshjørne i stuen. Før det kom jeg gående fra sofaen i det motstående hjørnet av den mer eller mindre rektangulære rommet. Mens jeg satt i sofaen mediterte jeg etter metoden "udelt oppmerksomhet" som jeg har lært av hollenderen Roland van Vliet. Denne udelte oppmerksomhet eller andakt går gjennom stadiene syn, lytting, kroppsfornemmelse, dynamisk forbindelse mellom tenkning og følelse og opplevelsen av nærvær i forhold til den åndelige omkrets. Denne meditasjon kan foretas som en kort og konsentrert meditativ stressvask, altså som en endefrem beslutning om å befinne seg inne i alle disse handlingsforløp på en gang - eller jeg kan i løpet av f. eks. en halvtime eller lenger gå langsomt fra den ene til den andre kvalitet, for så å befeste opplevelsen av det åndelige i meg selv og i verden, før jeg igjen går tilbake til hverdagens gjøremål.

Foruten de typiske motivene i den gradvis utvidede oppmerksomhet lot jeg i denne øvelsen nå nettopp, selve begrepet erindring og dens virksomhets muligheter danne seg i tillegg som fokusering for min spesielle interesse. I synsfeltet med de hvite veggene, garderoben, strykebrettet, strykejernet, støvsugeren, Peter Selgs nye bok om Christian Rosenkreutz, telefonboken med maleriet av Claude Monet på forsiden, edelstener og andre gjenstander på bordet, den gule IKEA-matten og andre møbler fra samme opprinnelse, lot jeg enkelte erindringer som liksom oppsto av seg selv, komme svevende i møte mot disse iakttakelsesobjekter, uten at jeg fikserte noen av dem. Jeg lot erindringene - en tur til IKEA i Kungens Kurva ved Stockholm på 1980-tallet, hvordan jeg står og stryker tøy hos Karin Ruths-Hoffman i Järna for 33 år siden, utallige malekurs på seminaret der i forrige århundre og min artikkelserie fornylig om Christian Rosenkreutz på min hjemmeside, som har gitt ufattelig liten tilbakemelding - helt enkelt glide forbi og forsvinne i sjelsrommet bak meg. I en vanlig meditasjon med udelt andakt er det nettopp meningen, å forsøke spesielt å holde alle erindringer i sjakk, men denne gangen lot jeg dem altså drive liksom gjennom og ut av sansefeltet.

Ved å akte på hørselen, steg forskjellige lyder frem: diffuse stemmer fra hørespillet som min tyske sønn lyttet til i barnerommet ved siden av stuen, regndråpene mot ruten og vinduskarmen, røster og støy fra naboskapet på andre siden av gaten, hvor det lokale brannvesenet feiret sin årlige sommerfest og sist men ikke minst mine egne lyder fra åndedrett, hjerteslag og fordøyelse. Her steg færre erindringer frem. Noen assosiasjoner om hørespill om detektivene De tre spørsmålstegn, som jeg har hørt sammen med min sønn, minnet av ansiktene til noen naboer og myslien som jeg spiste til kveldsmat svirret lydløst forbi, uten å lage noe ekko.

Aktsomheten på det egne velbefinnende og kroppens forfatning, mens jeg satt, lot noen interessante opplevelser bli bevisst: På et blunk kunne jeg skanne nedover fra hodet, gjennom halsen, brystet, ryggen, underlivet, ta med armer og hender og fingertupper og fortsette utover lår, passere knærne, ned gjennom leggene og ut i føttene. Min bevissthet kunne til og med fortsette enda lenger utover, som om mitt legeme fortsatte utover luftrommet og forbandt seg med andre elementer i naturen og landskapet utenfor. På et blunk kunne jeg liksom forbinde min kroppsopplevelse med en opplevelse av hele jorden. Fins det noe objektivitet i denne selvsansning? I denne sansning av omgivelsene og verden? Forskjellige erindringer dannet seg og fortapte seg igjen i denne skanning: Min kroniske tendens til å ha migrene, den nå betydelige bedring i forhold til de siste to ukers influensa og halsbetennelse, opplevelsen av metthet og takknemlighet over å ha noe å spise hver dag, følelsen av en såkalt fremmedskam i forhold til de millioner av mennesker som dør av sult hver dag.

Her sitter jeg og vil ikke annet! Den tanken forlot tenkningens indre felt og inviterte meg selv til å komme og se på min egen tenkning. Jeg fornemmet tenkningen som ragende høyt opp liksom Snøhetta og strekkende seg langt utover liksom Sunndalsfjellene, Trollheimen, Dovrefjell, Rondane og Jotunheimen i ett panorama. Men denne tenkning ønsket ikke noe annet enn å la vann fosse nedover juvene og liene, for å gi liv til alle følelser som ønsker å bade i tjern og innsjøer i dalene og på stredene ved fjorden. Det var følelser som ønsket å dra ut med seilskip uten å ville okkupere fremmed land eller voldta stakkars, uskyldige mennesker med en annen tro enn min. Dette er muligens en liten etterpåkonstruksjon, men følelsen av en slik omfangsrik tenkning og dyptgripende følelsesinnlevelse var til stede i dette: jeg tenker, jeg føler, jeg vil, jeg lever og jeg er.

Før denne ytre og indre betraktning som i grunnen ikke varte mer enn et kvarter, sto jeg ved kjøkkenbenken med dagens oppvask. Mitt i erindringer om chatten med Michail Taracha fra Moissejevitchi ved Valdaj i Russland om hvordan vi kan finne interessenter som vil støtte hans fantastiske kulturprosjekt økonomisk, fikk jeg ideen med å skrive denne bloggen. Da tenkte jeg på mine reiser til Russland i fjor og i forfjor, reisen til Weimar for en måned siden, samtalene med mange antroposofer der og samtalene på telefon i går med en venninne i Bergen, som nylig mistet sin yngste sønn i en sørgelig ulykke. Slike erindringsfragmenter som bare tilsynelatende er avsnitt, for egentlig er de som fargerike, sarte, vakre lotusblomster som har lange røtter ned i et dypt tjern av minnenes neksus. Et lite minne ligger og dypper i vannlinjens øyeblikk, men er forankret i fortidens bunn.

Før oppvasken spiste jeg kveldsmat med min sønn - jeg som sagt mysli og han et i bakovnen oppvarmet rundstykke med sjokoladepålegg. Før dette igjen hadde jeg skrevet med Michail på russisk. Det vil si, jeg bruker Googles oversettelsesmaskin frem og tilbake og på denne moderne måten kan vi gjøre oss forståelig for hverandre, uten at han kan norsk og jeg russisk. Det er utrolig hva Ahriman har blitt en god samarbeidspartner i de senere år! Tidligere på ettermiddagen hadde jeg sammen med sønnen tatt inn klesvasken som hadde blitt bløt igjen i det plutselige regnværet som hadde kommet mens jeg hvilte middag på sofaen. Jeg hviler ikke liggende etter middagsmaten hver dag, men i dag måtte jeg strekke ut bena, siden jeg hadde stått opp så tidlig, for å være forberedt, da vår tyske morfar helt kort skulle komme innom. Og for ham måtte jeg selvfølgelig ha kaffen klar. For i går hadde jeg til sent på natt sett en god kriminalfilm. Jeg liker kriminalfilmer - særlig serien om Henning Mankells Wallander.

Til middag hadde vi laget ekte god norsk smørgrøt. På formiddagen hadde vi pakket klær som jeg i morges hadde strøket og i går hadde vasket. Bilen ble støvsuget og rengjort innvendig og alt som var pakket og klart fant sin bagasjeplass i bilen. Etter frokost tok vi farvel med mamma og vår tyske bestefar. Hun er sjåfør for sin far på vei til Matrei i Øst-Tyrol, hvor han i over en mannsalder hver sommer har dratt til sin "Sommerfrische", som er hans bøhmiske uttrykk for sommerferie. I går kveld hentet vi mamma fra stasjonen i Behning i Frankrike, men før det godtet vi oss med en porsjon vaniljeis hos Francesco i Blieskastel. Min kone har vandret i to uker på pilegrimsveien til Santiago de Compostela i Syd-Frankrike. Vi hadde også brukt lørdagen til vasking, stryking og andre reiseforberedelser. Og vi hadde slått gresset på engen i vår hage og dertil plenen for vår nærmeste nabo, Herr Schwartz, som etter hvert har blitt for gammel til å klare å stelle hagen sin selv.

Siste uke gikk sin gang med lek og matlaging, lesing og skriving, tegning og spaserturer, innkjøp og bensintanking, bank- og apoteksbesøk, vanning av blomster hos vennene i Frauenberg som er på ferie i Bretagne, telefonsamtaler og skrivning av SMS, lesning av gamle artikler av Jørgen Smit foran dataskjermen, historiske forskninger omkring renessansen, fordypelser i Giordano Brunos biografi og i livet til Margareta av Parma, studier omkring Goethes biografi, gjenlesning av Steiners karmaforedrag i det tredje og fjerde bind og mye, mye mer. På fredag i uken før det hadde vi dratt en dag til Stuttgart, for å hente en last med i alt 530 eksemplarer av min første bok, den karmiske selvbiografien, som hadde blitt utgitt på tysk av det antroposofiske forlaget Urachhaus i 1999. Det dreier seg om restopplaget som forlaget ikke lenger har råd å ha liggende på lager. Selv om boken som de sier, selger dårlig, syntes de at det var synd at den skulle makuleres. Så fikk jeg overta hele stabelen. Uansett hva andre mener om den, så er boken for meg en milepel i antroposofiens historie spesielt og i menneskehetens historie generelt. Kall det gjerne innbilskhet! Forhåpentligvis vil det bli mulig å få solgt eller blitt av med disse eksemplarene etter hvert til mennesker som mener alvor med karmatemaet og i beskjeftigelsen med det finner mening med livet.

På denne måten kunne jeg fortsette bakover og innover i min minnesamling. Det handler om en slags individuell etnografi i selverkjennelse på basis av hukommelsen. "Autoetnografi; å forske på sine egne metoder og handlinger. Selvobservasjon i dine relasjoner. Autobiografi; å forske på sine livsveier og intensjoner." Det utmerkede sitatet er av Kjell Helge Johansen fra Trondheim, som formulerte dette på Facebook i dag for ti timer siden. Hvor blir det så av det eteriske i all denne oppramsning? Å notere etterpå det som man kan huske i en erindringsøvelse, er ikke det samme som å gjøre øvelsen, hvor det eteriske kan erfares i det viljebetonte spenningsfelt mellom tenkning og følelse. I skriveprosessen kommer det alltid noe snusfornuftig inn, noe fornuftsbasert som lett leder oppmerksomheten bort fra det som leseren i leseprosessen kan oppleve som en eterisk kvalitet. Hvordan kan jeg klare å formidle det eteriske som jeg har erfart i meditasjonen, som bl. a. henger sammen med baklengsvandringen i erindringer, dette eteriske som ikke lar seg feste til skriften, til teksten, men må forbli noe diffust mellom ordene, mellom setningene? Hvordan klarer jeg å skrive slik at leseren opplever det eteriske, mens han leser, fordi det han leser, vekker det eteriske i ham selv?

Prana (sanskrit, प्राण, prāṇa, livets pust, ånd) betyr i hinduismen liv, livskraft eller vital energi. Prana kan sammenlignes med Qi i det gamle Kina, Ki i Japan og den tibetanske Lung. Denne livsenergi antas å strømme gjennom kroppen i små kanaler som kalles nadis, liksom blodet strømmer gjennom blodårene. Prana er et viktig begrep spesielt i yoga og i prana healing som er grunnlagt av den filippinske esoterikeren Choa Kok Sui. Også Rudolf Steiner brukte i begynnelsen av sin tid som åndelig lærer pranabegrepet, for det livskraftfelt som han senere kalte det eteriske. Når jeg foretar erindringsøvelser i dynamisk vekselvirkning med meditative sansninger - beskrevet slik som ovenfor - og etter å ha utslukket erindringene og forvist sanseinntrykkene, vender jeg min indre oppmerksomhet hen imot liv som en oversanselig realitet. Da kan jeg begynne å gjøre min entré på et oversanselig plan som er den eteriske verden. To bilder fra evangeliene beskriver denne situasjon: Kristus som stiller stormen og går på vannet (Matt 14,22-33). Jeg oppnår likevekt mellom tanke og følelse og min vilje holder seg under overflaten av det eteriske. Min vilje lar meg være fri til å skue utover og oppover og til å støtte mine medmennesker som befinner seg i båten av angst. Dette er begynnelsen av forskning på det åndelige plan i forhold til seg selv, sitt eget eller andres karma og i relasjon til andre vesener hinsides det menneskelige felt.

Ferdigskrevet søndag kl. 23:41, 10. juli 2011

Bilde: Rembrandt van Rijn, Kristus i storm på Genesaretsjøen (1633), Isabella Stewart Gardner Museum, Boston. Kilde: painting-palace.com

1. Fortiden som åndelig kilde for fremtiden

I nummer 17/18 av ukemagasinet Das Goetheanum leste jeg en rekke relevante bidrag som er hentet fra den globale landbrukskonferansen for biodynamikere, som fant sted ved Goetheanum i tiden 2.-5. februar 2011. Også på forskjellige nettsteder slik som landbruksseksjonens fant jeg anskuelig beskrevet denne konferansens motto Fra brennpunkter til lyspunkter (tysk: Von Brennpunkten zu Leuchtpunkten) og på Biologisk-dynamisk Forenings hjemmeside oppdaget jeg en fin artikkel av Jean-Michel Florin - en i trekløveret ved siden av Ueli Hurter og Thomas Lüthi i seksjonens nye ledelse - oversatt til norsk, som utdyper seksjonens årstema 2011/2012 Fremover mot kildene (tysk: Vorwärts zu den Quellen).

I Florins artikkel leser jeg følgende: "Når vi i alminnelighet forsøker å iaktta tidens symptomer, det være seg i landbruket eller i samfunnet generelt, så taler man i dag overalt om krise. [...] Med den måten å tenke på, som har forårsaket problemene, vil vi ikke kunne løse dem. Men tradisjonelt går vi for det meste frem på denne måten: Et problem blir analysert, man forsøker å lære derav for å kunne gjøre det bedre neste gang. På denne måten handler man ut fra fortiden inn i fremtiden. Man skyver fortiden foran seg. Finns det en annen mulighet, kan et menneske, eller sågar en gruppe av mennesker, utvikle seg ut fra fremtiden?"

Florin finner en overensstemmelse mellom Claus Otto Scharmers tankeforsøk i forbindelse med hans "Teori U" og temaet i Rudolf Steiners såkalte Michaelsbrev: "Hva er jorden i virkeligheten i makrokosmos?" Scharmer var en av de sentrale bidragsyterne ved den nevnte konferansen. "I begge tilfelle er grunnspørsmålet: Hva skjer, når en gammel verden dør og hvorledes oppstår noe nytt? Og hvordan kan det nye komme inn i verden?" skriver Florin og fortsetter: "Man kan lett forstå, at prefabrikkerte konsepter eller patentresepter (er de aldri så biodynamiske eller antroposofiske) ikke hjelper noe, da de simpelthen viderefører det GAMLE. Hvis vi virkelig ønsker en fremtid for våre gårder og det biodynamiske landbruk som en hel impuls (forarbeiding, markedsføring, osv) må vi åpne oss for det NYE."

Hva innebærer det å åpne seg for det nye? Steiner tar opp dette spørsmål i det nevnte brev, hvor han henviser til at en total forvandling av dekadente fortidstendenser bare kan skje, når vi søker "kimekreftene til fremtiden".

Les resten av essayet på min hjemmeside

Illustrasjon: Statue av den romerske guden Janus i Vatikanet. Kilde: Wikipedia

Enhver av oss besitter de allment aksepterte fem sanser og - i henhold til Rudolf Steiners antroposofi - ytterligere syv andre. En av disse 12 sansene kalte han jegsansen. Den er ikke egnet for å oppfatte ens eget jeg, men er til for å sanse og iaktta jeget til en annen person. Steiner beskrev en gang at vi burde lære i skille mellom jegsansen som vi iakttar andres jeg med, og det at vi kan oppfatte oss selv som et jegvesen. At vi i dag kan bruke jegsansen i forhold til jeget hos andre, lå ifølge Steiner nedlagt allerede under den såkalte urgamle Saturn-tilstand i den åndelig-kosmiske verdensutvikling i et av anleggene ved hele sanseorganismens 12-klang. Den ble av høyere hierarkier anbrakt i den åndelige forløperen til de fysiske legemer vi har i dag.

I forhold til vårt eget vesen i hele den kosmiske evolusjon er vi med vårt jeg imidlertid relativt unge, siden det individuelle jeg først under den fysiske jordens evolusjon og nemlig i tiden for Atlantis ble gitt oss. Dette jeg som jeg inderlig kan besjele meg selv med, er ikke det samme som jegsansen. Ved denne sans som det er vrient å kartlegge, kan vi skaffe oss inntrykk av andre menneskers indre verdener. Er det vi kaller empati en omskrivning for jegsansens virksomhet? Steiner erklærte at oppfatningen av jeget hos en annen tilsvarer en kognitiv prosess som ligner på erkjennelsen. Å leve seg inn i sin egen sjel, å oppleve seg selv, er på den annen side en viljebestemt prosess.

For å undersøke det egne følelsesliv, hvis jeg f.eks. via de såkalte antroposofiske ekstraøvelser ønsker å foredle mitt følelsesliv, vil det kun fungere ved sterk viljeanstrengning. Den frivillige utholdenhet er også nødvendig for å tenke over tenkningen, fordi tenkningen da kan oppdages som en viljeaktivitet som ikke lenger kun av seg selv fungerer som et samlebånd for tankeinnhold som uavlatelig ruller liksom dagdrømming. Udelt perseptuell oppmerksomhet overfor et annet menneske kan lede til at jeg lærer å akte den andres jeg gjennom min levende tenkning.  

Les resten av essayet på min hjemmeside 

Illustrasjon: Akhnaton, Nefertiti og deres barn. Kilde: Wikipedia

Måten å holde seg bevisst våken på i den åndelige verden, skjer blant annet gjennom selvinnsikt i opplevelsen av den lille terskelens vokter. Dette etterfølges av møter og konfrontasjoner med objektive åndelige krefter og vesener, som vekker ønsket om å stille seg inn under de produktive åndelige lover. Men dette synes kun å kunne foregå i smertefulle transformasjonsprosesser. Til sist kommer møtet med den store vokter av terskelen til den åndelige verden, som ikke er noen annen enn Kristus som Rudolf Steiner kalte "Karmas herre".

Alle forventede framtidsutsikter for karmiske forbedring og forvandling møtes i ham som all tilværelses overordnede ideal. Som et "eterisk vesen" hjelper Kristus oss i vår tid med å gjenkjenne karma og bli bevisst hvordan karma fungerer i det daglige liv. Derfor bør vi også kunne ha lov til å søke ham meditativt. Steiner så karma og Kristus som "innbegrepet av evolusjonen" (Kosmogoni, 94 GA, foredrag 12. juni 1906). Karma som loven om årsak og virkning er den overordnede utviklingsspiral. Kristi kraft trer inn i denne karmalinjen som en banebrytende akse og potensielt lar han sin kjærlighet strømme inn i hvert menneskes sjel. Selv for det mest brutale eller onde menneske utgjør Kristi helsebringende kapasitet muligheten til besinnelse og forløsning.  

Istedenfor å tenke på mine mangler som en skikkelse - slik som i øvelsene med lignelser om den lille terskelvokter -, kan jeg meditere dem som landskapsaktige arketyper og "gå" dit sammen med min skyddsengel. "Omkring" det høyere selv som jeg kan forestille meg som en "kirke" eller et "tempel" med en indre rekke av søyler og en eller flere kupler, fins det også en "park2 som alltid har vært der, men som nå fremtrer som misskjøtt. Enger, trær, blomsterbed, kilder, fontener, stier, trapper, murer, statuer, hagetempler og lignende er slitte og defekte. Forfallet oppleves som veldig ubehagelig.

Les resten av essayet på min hjemmeside 

Bilde: Detalj av en Kristusskulptur som gjerne blir kalt Menneskehetsrepresentanten. Den som oppsto i tre ved Goetheanum, Dornach, Sveits, i årene 1917-25 i et samarbeid mellom Rudolf Steiner og Edith Maryon. Kilde: m-schnur-verlag.de

I normalt språkbruk kalles dobbeltgjenger de personer som er så like hverandre av utseende at de kan tas for å være samme person selv om de ikke er i slekt med hverandre. I denne sammenheng snakker jeg om dobbeltgjenger i en overført betydning - altså om en ikke-fysisk skikkelse som ibland dukker opp i bevisstheten så sterkt at man til og med kan tro at det dreier seg om en fysisk person. I antroposofien snakker man også om den såkalte "lille vokter" som en slags dobbeltgjenger. Møtet med den lille vokter finner sted hver dag - for det meste ubevisst og særlig i våre sosiale trefninger. I dette innlegg viser jeg på at vi i meditative øvelser bevisst kan møte og erkjenne vårt "heslige selv" - dobbeltgjengeren - og oppdage hvordan han liksom opptrer som en slags "stuntmann" for oss, hvor han liksom representerer handlinger og omstendigheter som vi omgående ikke klarer å håndtere selv. Dobbeltgjengeren har således av tilsvarende oppgave som vår skyddsengel.

Det finnes ytre og indre overtredelser av terskelen til den åndelige verden, som vi vanligvis ikke bemerker. Hver gang vi sovner inn og våkner opp skjer det en overgang mellom bevissthetstilstander. Alle friske mennesker foretar denne veksel uten å "snuble". Imidlertid kan en slags permanent "snubling" oppstå i forbindelse med en psykisk lidelse eller noen som søker det åndelige, kan midlertidig komme inn i sjelstilstander som på en måte gjør at vedkommende trenger hjelp for å gjenvinne balansen. Det er menneskelig å gjøre tabber, men også det å gi andre en håndsstrekning. Derfor behøver det heller ikke å dempe vårt mot at åndelig skolering har mange stadier som kunne gjøre en uerfaren engstelig.

Dobbeltgjengeropplevelser er portrettert ganske ofte i litteraturen. Goethe beskriver en slik hendelse på slutten av det 11. kapittel i sin selvbiografi Diktning og sannhet, som fant sted 7. august 1771, etter at han nettopp hadde tatt avskjed fra Friederike Brion i Elsass:

"I en slik nysgjerrighet og forvirring kunne jeg ikke la være å se Friederike igjen. Det var plagsomme dager som jeg ikke lenger husker mye av. Da jeg rakte ned hånden til henne fra hesten, sto tårene i hennes øyne og jeg følte meg veldig dårlig til mote. Deretter red jeg på gangstien mot Drusenheim og da kom det over meg en av de merkeligste avregninger man kan tenke seg. Jeg så nemlig med åndens øyne og ikke med kroppens at jeg på nytt kom ridende til hest på den samme veien imot meg selv og jeg bar en kappe som jeg aldri har båret. Dens farge var grå liksom en gjedde med litt gull på. Så snart jeg ristet av meg denne drømmen, var skikkelsen helt forsvunnet. Det er imidlertid pussig at jeg åtte år senere da jeg igjen var på den samme vei for å besøke Friederike, ved en ren tilfeldighet og ikke fordi jeg hadde valgt det, nettopp hadde en kappe på motsvarende den som jeg hadde sett i det synet. Det må forholde seg hvordan det vill med disse tingene, men den kuriøse innbilningen oppmuntret meg litt i disse øyeblikk av avskjed."

Spirituell modenhet betyr - i dag som til alle tider - at vi selv erkjenner våre svakheter. Det å oppdage de egne selvbilder må ikke nødvendigvis være ubehagelig. Imidlertid kan de også være ganske så heslige. For med en første overskridelse inn i det oversanselige "står" man vanligvis overfor seg selv som et "monster" som liksom dannes av "forvrengte" dyremotiver og imaginative gjengivelser av en selv. Rudolf Steiner beskrev 24. mars 1910 denne typen av bilder altså som imaginative (Makrokosmos und Mikrokosmos, GA 119). Det innebærer at de opptrer i en bevissthetsform som ligner på drøm. Forskjellen på drøm og åndelig imaginasjon er at imaginativ bevissthet gjør det mulig å agere bevisst inne i billedsammenhengen, noe som normalt sett ikke er mulig i en drøm, hvor man som iakttaker er en fullstendig passiv mottager av hendelsesforløpet. Imaginasjon i denne menig betyr at vi opplever en viss realitetssammenheng og ingen illusjon. Det imaginative gjengivelsen av dobbeltgjengeren oppstår ved at de egne svakheter stråles utover fra det egne astrallegemet inn i den åndelige omgivelsen og der fremstår som fokusert i et eget vesen. Dette kalles i den esoteriske tradisjon for å skue den "ille vokter" - som iblant betegnes som den "karmiske dobbeltgjenger".

Les resten av essayet på min hjemmeside

Oversettelsen av Goethe-sitatet har jeg foretatt selv. 

Illustrasjon: Dante Gabriel Rossetti(1828-82): How they Met Themselves (1864) Kilde: canvasreplicas.com 

Rut Nilsson - Gerrard Winstanley - Wolfram von Eschenbach

"Vi skulle verken kjøpe eller selge. Penger får ikke lenger (etter at vårt arbeid med Earths Community har avansert) være den store gud som innhegner enkelte og utstøter andre, for pengene er en del av jorden. Siden vårt arbeid med Earthly Community gikk frem, må vi gjøre bruk av gull og sølv liksom vi gjør med andre metaller, men ikke for å kjøpe eller selge."

Gerrard Winstanley - 1. Juni 1649 i: A Declaration from the Poor Oppressed People of England

Almandin er et vanlig silikatmineral og feilaktig kjent som almanditt. Den er et mineral i granatgruppen og rikt på aluminium og jern. Fargene varierer fra dyp rød til lilla. Sjeldnere farger i almandinens spektrum er rødbrun eller sort. Mineralet krystalliserer i det kubiske krystallsystemet og vanligvis som rombedodekaeder, men det forekommer også trapesformer med 24 flater, kombinasjoner av disse formene og noen ganger såkalte 48-hexoktaeder. Sett i sterkt lys gjennom et spektroskop, viser almandin tre karakteristiske absobsjonsstriper. Almandin befinner seg i den ene enden av en serie av faste løsninger, hvor pyrop utgjør den motsatte enden. Navnet almandin er en forvrenging av det greske albandicus som var tatt i bruk av Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) om en viss type rødlig granat fra Alabanda i Lilleasia. Et foreldet navn for røde edelstener som granat, rubin og spinell er karfunkel.

Almandin skjenker mot, håp og tillit

Ifølge esoterisk tradisjon skal den helbredende effekten av almandin fremme både kropp, sjel og ånd. Det sies at dens vibrasjoner trenger gjennom alle kroppens vev og løser svært dyptgripende følelsesmessige blokkeringer. Den skal hjelpe sirkulasjonen og generelt styrke hjertets funksjon. Også for nyresykdommer blir den brukt. Almandin skal fremme selvtillit og være god mot manglende energi, viljestyrke og depresjon. Angivelig gir den også mot, håp og tillit. Almandin skal bæres direkte mot kroppen som kjede, anheng, rå sten eller som en håndsmigrer eller den kan plasseres direkte på det aktuelle område. Umiddelbar hudkontakt synes således å være viktig. Kunstneren og forfatteren Barbara Stewen har skrevet et verk på tysk kalt Mythos Granat, Faszination Karfunkel in Geschichte, Literatur und Medizin. Hun skriver:

"Mitt arbeid bringer legender, myter, fakta og utdrag fra gamle krøniker nærmere frem for leseren - hos folk som forbindes med granat og lar deres smykker fremstå i et annet lys, for de blodrøde nyanser av granattypene almandin og pyrop signaliserte inntil middelalderen den suverene verdighet og makt hos de verdslige og innefor kirken. Men de var også et symbol på en beredskap til å ofre seg."

Barbara Stewen forteller at det omkring 1177 dukket opp rykter om at et brev sirkulerte, som angivelig var skrevet av en kristen prestekonge i India, kalt Johannes. Det var sendt til den bysantinske keiser Manuel I Komnenos (1118-80). I brevet blir det blant annet fortalt euforisk om en elv i Karfunkeldalen, som er fylt med perler og rubiner og at den om natten lyste opp prestekongens praktfulle palass. Brevet sirkulerte faktisk senere i en latinsk oversettelse som blir tilskrevet å være utført av den språkbegavede tyske keiserens utsending til Bysants, Christian I (1135-83), greve av Buch og to ganger erkebiskop av Mainz. Slike forherligende ord om en sten som skulle kombinere de gode egenskapene av alle andre edelstener i seg, forkynte at dens farge var det ideelle symbol på Kristi offerdød og dens glans et ærerikt eksempel på det guddommelige lys. Healere og magikere fremholdt den røde stenens mange kvaliteter - ikke minst fordi fargen ligner på menneskets blod.

I Wolfram von Eschenbachs (cirka 1160/80-cirka/etter 1220) diktverk Parzival skal en karfunkel kunne helbrede det forgiftede og betente såret til gralskongen Amfortas. Den mirakuløse stenen vokser tilsynelatende i pannen hos en enhjørning og blir kirurgisk fjernet for å kunne brukes i behandlingen av den syke gralskongen. Granat og karfunkel dukker igjen opp i Parzival ved et gjestebud hvor gralsridderne er samlet. Da bæres Den hellige gral frem på en dyrebar, tynnslipt rød "plate av hyacinth og granat". I sine forskninger fant Barbara Stewen ut at det i museet for prøyssiske kulturgoder i Berlin faktisk fins et terapeutisk instrument som holder en stor granat i en bronseklemme. Det stammer angivelig fra 11-1200-tallet. I Albrecht von Scharfenbergs Den yngre Titurel (forfattet omkring 1260-75) som er et tillegg og en videreføring av Titurel-fragmentet av Wolfram von Eschenbach, beretter Parsifals halvbror, Feirefiz, om prestekongen Johannes palass som angivelig ved sitt lys av karfunkler opplyser veien til mennesker som har mistet retningen i livet.

Les resten av essayet på min hjemmeside

Fotografi: Almandinen om vinteren. Musikksal og bolighus i Järna (SE). Arkitekt: Erik Asmussen - etter en idé av Rut Nilsson. Foto: © Arthur Ross

Et svar med et eksempel på individualisering av antroposofien

Siden Rudolf Steiners levetid ble spørsmålet stilt om det er mulig å etterprøve antroposofien med vanlige vitenskapelige kriterier eller ikke. Siden vi nå feirer hans 150. fødselsdag syns jeg det er riktg å stille spørsmålet på nytt: Kan vi etterprøve ham i forhold til den forutsetning at antroposofien betraktes som åndsvitenskap? Ikke bare i akademiske kretser hersker den oppfatningen fortsatt at antroposofien ikke kan underlegges vanlige vitenskapelige kriterier, fordi - som det hevdes - den helt enkelt ikke er en vitenskap. I en kontroversiell debattartikkel om antroposofien for noen år siden hevdet en av dens forkjempere i Norge, Arve Mathisen, at antroposofene burde gi opp å forklare Rudolf Steiners banebrytende arbeid med antroposofien som en allmennmenneskelig forsøksmetode, slik den til nå internt stort sett er blitt forstått. Hvis vi isteden så på den som et kunstfenomen, ville ingen sannhetsbetingelser mer stå i veien for dens ekspansjon i verden, hevdet Mathisen.

Det tradisjonelle forhold til antroposofien måtte i så fall friskes opp - også fordi mange bittert opplever at antroposofiens tradisjonelle bilde og spesielt steinerpedagogikken har stått i en årelang krise. Ifølge Mathisens forslag ville det altså vært hensiktsmessig å foreta en endring på begrepshierarkisk nivå hvor antroposofien underordnes begrepet "kunstverk". Siden denne modifikasjon oppstår ut ifra behovet av å frigjøre antroposofien fra de vitenskapelige krav som Steiner selv la den inn i, mister også det begrep som han ofte brukte om den - nemlig åndsvitenskap - helt og holdent sin mening. Denne bearbeidelse ville også bety, å stryke den gjengse presiseringen: "Antroposofi er en erkjennelsesvei".

Ønsket hos enkelte om å popularisere antroposofien er muligens knyttet til en bekymring over en prekær antroposofisk skjebnesituasjon i dag - hvilket har blitt påpekt av enkelte antroposofer. Antroposofen Christian Rummel våget (i ukeavisen Goetheanum, Nr. 25/2006) å stille spørsmålet om Steiner ikke hadde tatt feil da han sa at alle prinsipielt sett er i stand til å kunne bekrefte ham. Med tiden vet jeg om og har blitt personlig kjent med en rekke antroposofer som med sine forskningsresultater som de har oppnådd ved egen åndelig erkjennelse, har bekreftet Steiner som spirituell forsker og enkelte av hans påstander om oversanselige fenomener f. eks. i forhold til såkalte elementarvesener og eteriske kraftfelt i naturen. Enkelte av dem har også vært i stand til å publisere sine resultater, noe som jo må bety at antroposofien likevel har en vitenskapelig side som det er mulig å etterprøve. Jeg vil nevne bare noen få av disse forskere og erfaringsmennesker: Jesaiah Ben-Aharon, Wilhelm Floride, Gunhild von Kries, Dirk Kruse, Heide Oehms, Dorian Schmidt og Herbert Vetter. Etter mitt syn stadfester de Steiner! De andre som jeg kjenner, som også har bekreftet sider av Steiners åndsvitenskap, venter ennå av forståelige grunner med å vise opp sine funn i offentlighetens skarpe strålkasterlys, hvor ifølge erfaringen alt enten blir redusert av dem som mener å vite bedre eller blir ignorert som subjektivt, visjonært klarsyn av skeptikerne.

Steiners redegjørelser har altså gjennom forskning av ulike mennesker blitt velbegrunnet bekreftet ? også av enkelte esoterikere som står på randen av antroposofien slik som Daskalos (Stylianos Atteshlis, 1912-1995), Penny McLean og Marko Pogačnik. Disse har i tillegg til de ovenfor anførte bekreftet enkelte sider av antroposofien og dermed oppfylt et sentralt kriterium om vitenskapelig etterprøvbarhet. I min bok Wandeln unter unsichtbaren Menschen (Verlag Urachhaus, Stuttgart 1999; Living with invisible peolpe, Clairview Books 2001) - som på norsk kunne hete Å være sammen med usynlige mennesker - beskrev jeg flere områder av den spirituelle erkjennelsen som etter mitt skjønn bekrefter Steiner. Jeg vil her peke på et eksempel fra min egen forskning:

Ved mange nær døden-opplevelser og den forskning som f.eks. Raymond Moody har lagt frem, har det blitt dokumentert at visse prekære livssituasjoner kan føre til en visjon, en iakttakelse av et såkalt livspanorama, et tilbakeblikk på livet. Steiner skrev og snakket ofte om dette tema, f.eks. i kapitlet Fra menneskets liv etter døden i boken Vitenskapen om det skjulte (samlede verk på tysk med nummer: GA 13). Ikke bare etter døden opptrer således et slikt tilbakeblikk som en normal foreteelse, men på lignende måte opptrer det allerede før fødselen ett utsyn i ideelle bilder i forhold til det kommende livet, som motsvarer de aktuelle karmiske anlegg fra tidligere inkarnasjoner. Når noen som inkarnerer forbinder med sitt eteriske legeme som i første rekke er en gave fra foreldrene - altså med den organisme av livskrefter som etter hvert skal forme det fysiske legeme - får vedkommende sjel et fremtidssyn, konstaterer Rudolf Steiner i foredragsrekken Esoteriske grunnelementer (GA 93, side 159 i den tyske utgaven). Han påpekte både offentlig og internt at man i meditasjonen via imaginativ erkjennelse liksom kan rulle opp dette livstablå - f.eks. 29. Mai 1924 i en foredragsrekke om karmiske sammenhenger (GA 236).

I samsvar med Steiners henvisninger lærte jeg i 1996 gjennom mitt eteriske legeme å overskue hva som inntil dette tidspunkt hadde skjedd i mitt liv - i form av imaginative bilder som viste seg, idet tidsaspektet ble forvandlet til et oversanselig rom i min meditative bevissthet. Jeg kunne se på mitt liv i en unik panoramautsikt. Der observerte jeg slike hendelser og forbindelser som innbefattet både sanselige og oversanselige prosesser av den "røde tråd" i livet med forskjellige henvisninger til andre mennesker - til familiemedlemmer, lærere og kolleger. Jeg iakttok episoder som allerede hadde hendt og slike som ennå måtte ligge i fremtiden. Ikke bare det forgangne, men også mitt fremtidige potensial kunne jeg erkjenne i dette omfattende livstablå.

Allerede mens jeg iakttok dette, bemerket jeg at et bestemt norsk folkeeventyr beskriver disse motiver som tilhørte mitt individuelle karma i sammenheng med min skjebneomkrets. I boken som jeg nevnte ovenfor fortalte jeg om dette konkrete eventyr som hadde dannet seg ut ifra livstablået. Derved ønsket jeg å vise at vi i tillegg til den allmennmenneskelige gyldighet hos et eventyr kan koble sammen individuell karma med eventyrverdenen. Jeg fulgte derved opp et konsept av antroposofen Arnica Esterl i en bok som hun redigerte - Das Schloss der goldenen Sonne. Initiationsmärchen (Verlag Urachhaus, Stuttgart) - og kalte derfor overensstemmelsen mellom eventyr og livstablå for initiasjonseventyr. Jeg kom frem til at et bestemt eventyr motsvarer karmiske opplever som faktisk er knyttet til tidligere liv som tidsmessig ligger helt tilbake i den såkalte atlantiske kultur.

Anvendelsen av denne observasjonen viste seg å bli fruktbar: I min konsultasjonsvirksomhet med karma coaching ble mange klienter oppmerksom på sitt initiasjonseventyr. Ved å se tilbake på tidligere liv fikk de ofte et overblikk på det nåværende liv frem til dags dato med videre utsikter mot fremtiden. Nå og da var det nok å henvise noen på dette temaet og vedkommende visste øyeblikkelig "sitt" eventyr. For mange førte det å lese eventyret på nytt - ofte dreide det seg faktisk om et av barndommens favoritteventyr - til en fantastisk ny innsikt og nytt mot i en krise eller en nødssituasjon.

Selv om jeg ikke har funnet noen direkte henvisning hos Rudolf Steiner på en slik umiddelbar sammenheng mellom eventyr og livstablå, gjorde han imidlertid motsvarende uttalelser som dog tillater denne oppfatning. I foredragsrekken Die Beantwortung von Welt- und Lebensfragen durch Anthroposophie (GA 108, side 167f) hevdet han at vår folkeeventyr- og sagnskatt oppsto i tidligere tider ut ifra åndelige opplevelser hos mennesker med atavistisk klarsyn. Jeg hevder at slike arketypiske motiver i eventyrene - som askeladden, de tre brødrene, skipet som går like godt til lands som til vanns, trauet, tønnetappen osv. - korresponderer med karmaskapende opplevelser som vi alle hadde i Atlantis.

Når noen fortsetter med å hevde at det ikke går an å etterprøve Rudolf Steiner på hans "bølgelengde", kan jeg bare trekke på skuldrene og si: Prøv selv - det er mulig! Metoden for å gjøre det kan enhver plukke opp hos Steiner eller også i min andre bok Einstimmen aufs Karma som utkom i 2008. Der har jeg i detalj beskrevet hvordan man kan utvikle erkjennelse om åndelige og karmiske sammenhenger, for å oppfylle kriterier om antroposofiens vitenskapelighet på individuelt grunnlag.

Foto: Den danske utgave av Rudolf Steiners foredragsrekke Esoteriske grundelementer.

Otto Scharmer har utviklet forskjellige "sosiale teknikker" som hjelper til å omforme samfunnet ved å aktivere dets kreative sosiale prosesser, hvor deltagere med ulik bakgrunn og interesser kan lære å samarbeide på et nytt grunnlag.* Med sin metode kalt presencing har Scharmer selv gjort en start i denne retning.

Hans tilnærming støtter grupper av mennesker i en prosess som rommer stadiene refleksjon, fornyelse, innovasjon og endring. I motsetning til mange andre metoder for organisasjonsutvikling eller personlig utvikling har Scharmer gitt avkall på en kostnadsbasert sertifisering av sine metoder og han viser dem åpent på en et nettsted i form av et fellesgode som kalles en Open Source-plattform (åpen kildekode). Også materialer og feltrapporter fra ulike grupper har han gjort fritt tilgjengelig der. Foreløpig er materialet kun på engelsk, men oversettelser til andre språk kunne komme relativt raskt, alt ettersom metoden blir spredt.

Det engelske ordet "presencing" som Scharmer bruker for sin teknikk er en blanding av ordene tilstedeværelse og sansing. De refererer begge til evnene å sanse og å bevisstgjøre det mest fremtredende, høyeste og fremtidige potensial som fins hos et individ eller i en gruppe. Hans såkalte Teori U tilbyr både et nytt teoretisk perspektiv og en praktisk sosial teknologi. Som et teoretisk perspektiv postulerer Teori U at den måten vi forholder oss på i en situasjon, leder til hvordan situasjonen utvikler seg videre eller hvilke konsekvenser den får for oss selv og de andre involverte: Deltar jeg på denne måten, så kommer situasjonen til å bli på den måten. Altså en soleklar logisk konsekvenstenkning!

Teori U tilbyr et sett av prinsipper og praksismetoder som man kan arbeide med i grupper for å nærme seg fremtiden på i en kreativ prosess, slik at nettopp den fremtid kan bli aktuell som liksom ønsker å komme tilsyne ut ifra alle deltagernes kvalifikasjoner og evner. Skrittene går gjennom følgende prosesser i en kreativt felleskapsprosess (som motsvarer begrepet co): å initiere (co-initiating), å sanse (co-sensing), å bli inspirert (co-inspiring), å skape, frembringe (co-creating) og å utvikle (co-evolving). Det gamle norske begrepet dugnad kunne brukes i denne sammenheng. En mulig fornorskning av presencing kunne da bli sosial dugnad.

Det er mitt inntrykk at Scharmers presencing motsvarer det som Rudolf Steiner beskrev i sin såkalte sosiale grunnlov som også kommer til uttrykk i en meditasjon som han gav til sin kunstneriske medarbeider Edith Maryon:

"Helbredende er det bare når samfunnet danner seg i menneskesjelens speilbilde og den enkelte sjels kraft virker i samfunnet." **

Den svenske bloggeren og antroposofen Johannes Ljungquist etterlyser bestrebelser på fornyelse innefor Antroposofisk Selskap og bevegelse, etter at han i en årrekke har iakttatt og karakterisert forskjellige alarmerende forfallstendenser. Ljungquists iakttakelser som motsvarer det første stadiet refleksjon i presencing-prosessen fokuserer naturlig nok på tendenser i Sverige, men alt han oppsummerer motsvarer den kritikk og forsøk på ettersyn og selverkjennelse som finner sted i en rekke andre land, men særlig i Tyskland med utgangspunkt i tidsskriftet Info3, hvor jeg også fant denne oppløftende og fruktbare henvisning til Otto Scharmer.

Kanskje kunne presencing bli et nødvendig verktøy i den tosidige utviklingsprosess med en arbeidsgruppe motsvarende en idébank (svensk: tankesmedja) og en arbeidsgruppe i forhold til omverdenen (svensk: omvärldsgrupp) som Johannes Ljungquist foreslår for at den presserende fornyelsesprosessen endelig skal komme i gang innefor Antroposofisk Selskap og antroposofisk bevegelse.

* Claus Otto Scharmer har en doktorgrad i økonomi fra det frie universitetet i Witten-Herdecke, Tyskland, og arbeidet deretter ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), hvor han nå er Senior Lecturer. Scharmer er medstifter og leder av Presencing Institute, Cambridge, og MIT IDEAS Programms der han jobbet i ti måneder med ledere fra næringsliv, myndigheter og det sivile samfunn omkring fellestemaer på sosial og økonomisk utvikling.

** Steiners tyske originaltekst som brukes som ledesetning for en rekke bedrifter og organisasjoner - bl.a. Artabana: "Heilsam ist nur, wenn im Spiegel der Menschenseele sich bildet die ganze Gemeinschaft und in der Gemeinschaft lebet der Einzelseele Kraft."

Foto: Otto Scharmer. Kilde: collectivewisdominitiative.org

Etter det korte oppholdet i Egypt på kanskje noen måneder eller et halvt år reiser Christian Rosenkreuz sjøveien gjennom hele Middelhavet til Marokko, men det var nok forbundet med store farer å ferdes til havs i Middelhavet på denne tiden - og det ikke bare på grunn av naturens lynne. Det var på denne tiden nemlig blitt praksis at skip kunne bli kapret av så vel båter tilhørende Republikken Venezia, Malteserordenen eller kristne fyrster som stammet fra forskjellige land, men også muslimske herskere i Nord-Afrika drev med arrangerte overfall til sjøs. I tillegg til ran spilte innfanging av slaver og utpressing av skatt og løsepenger en stor rolle i dette sjørøveri i Middelhavet. Spesielt fra og med 1500-tallet ble så de muslimske korsarene en trussel mot den maritime handel ved Middelhavets kyster og i deler av Atlanterhavet inntil midten av 1800-tallet.

Almohad-dynastiet (1147-1269) - som var et berbersk, muslimsk dynasti av kalifer (islams høyeste politiske og religiøse tittel) ? hadde gjort Marokko til hjertet av sitt imperium som strakte seg fra Sicilia i øst, innbefattet Atlas-fjellene og deler av Sør-Spania i vest. Et berberdynasti, Marinidene, med opprinnelse i Marokko fikk herredømme der etter almohadene i 1244. Deres makt varte rundt 150 år. De gjorde Fez til hovedstad og et senter for kunst og vitenskap og hersket over store deler av det vestlige Nord-Afrika fra 1300- til 1400-talet. Marinidene støttet også emiratet Granada på den iberiske halvøya i disse århundrene. De okkuperte Algerie i 1337 og Tunis i 1347.

Fra og med 1358 kom marinidenes herskere å komme under kontroll av wattasidene som utøvde den reelle makten i riket, men heller ikke wattasidene klarte å konsolidere riket, slik at Portugal kunne okkupere byen Ceuta i 1415 og frem til 1513 besette alle havner ved atlanterhavskysten. I 1465 kom de berbiske wattasidene til makten, som imidlertid mer og mer kom under press av europeiske makter. Alaouite-dynastiet fikk til slutt kontroll over Marokko som fortsatt kom til å stå ovenfor spansk og ottomansk aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon og mens deres kongedømme var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingen USA som en uavhengig stat i 1777. Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten som ble signert av John Adams og Thomas Jefferson i 1783, står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat og den har blitt videreført uavbrutt siden den gangen.

I 1396 (eller 1398) overtok marinidenes hersker Abu Amir Abdallah tronen og da han døde etter kun et års regjeringstid, overtok hans bror, Abu Said Uthman III, makten. Han regjerte frem til sin død i 1420. Kong Henrik III av Kastilien dukket i 1399 eller 1400 opp i Marokko, idet han nøt godt av anarkitilstandene i marinidenes rike, for å angripe piratenes høyborg Tétouan øst for Tanger, hvor han lot massakrere halvparten av befolkningen og redusere resten til slaveri. En gang under Henrik III?s styre beseiret den kastiljanske marinestyrke også Englands flåte. På hans oppdrag begynte man også å kolonisere Kanariøyene i 1402. Det er altså i denne urolige periode i Marokkos historie at Christian Rosenkreuz besøker hovedstaden Fez og blir værende der i hele to år - altså frem til 1399 eller 1402.

De arabiske vismenn i Damkar hadde erklært at han i Fez ville få videre informasjoner om sin utdannelse. Byen Fez er på denne tiden et kultursentrum inspirert både av afrikansk og arabisk kultur. Her møttes forskjellige folkeslag som berbere og arabere, for å informere hverandre om den gamle visdommen hadde begynt "å fordampe eller om det var dukket opp noen nye fruktbare impulser" - som det heter i Fama. De "elementariske innbyggere" i Fez, som Christian Rosenkreuz kaller dem, lærer ham en rekke av sine ferdigheter og særlig mange hemmeligheter om naturen, som blir veldig verdifulle for ham og som til slutt leder ham til å bli en sann adept - som det heter videre i Fama. Han innser at de vise menn og magikerne i Fez ikke er så gode som de i Damkar, men likevel lærer han mye av dem og han blir nå i stand til "å skille falskt fra sant". Han bemerker at "deres magi ikke er helt ren og Kabbala har forandret deres religion". Christian Rosenkreuz kalles heretter for "fader".

Les resten av essayet på min hjemmeside

Illustrasjon: Måneden januar i tideboken Les Très Riches Heures. Omkring 1410-16. Kilde: de.wikipedia.org

Den unge Christian Rosenkreuz som nå kan være omkring 16-17 år, forlater Kreta etter sin klosterbroders død og fortsetter "alene" reisen videre og ender så opp - som det heter i Fama - i Damaskus, hvor han fysisk svekket oppholder seg i noen tid for å komme til hektene igjen. Imens lærer han det arabiske språk, slik at han kan kommunisere med folk, studere deres livsform og lese filosofiske verk på arabisk. Det er rimelig å tro at før han ankommer Damaskus, kan han ha passert byer i Palestina som f.eks. Jaffa og Bet She'an.

I middelalderen og senmiddelalderen var det et eventyr å besøke de steder hvor Jesus Kristus hadde virket. Reisen var et unikt foretak, krevde stort mot og en lykkelig hjemkomst var usikker, selv om en viss religiøs turisme allerede eksisterte på denne tiden - spesielt til Santiago de Compostela i Spania og til Det hellige land. De venetianske myndigheter tjente på den sistnevnte reiseruten, liksom mamelukkenes konsulat i Kairo og fransiskanerne i Jerusalem. Historikere anslår at det på 1300- og 1400-tallet hvert år reiste omkring 120-600 passasjerer på pilegrimsreiser til Det hellige land - som oftest gikk sjøveien via Venezia til havnebyen Jaffa, som i dag er en del av Israels handelssenter Tel Aviv-Jaffa. I 1480 og 1483 - altså nesten hundre år etter Christian Rosenkreutz - foretok den tyske dominikanermunken og forfatteren Felix Fabri (ca. 1438-1502) fra Ulm to pilegrimsreiser til Det hellige land, Sinaihalvøya og Egypt.

Felix Fabri er kjent for sin omfattende og levende beskrivelse av sine turer til Det hellige land. Den andre reisen førte ham fra Ulm til Jerusalem, til kristenhetens eldste kloster - Katarina-klosteret på Sinai - og deretter til Kairo og Alexandria. Fabris kommentarer om den møysommelige sjøreisen er i denne sammenheng av særlig interesse. Galeien av tre seilte for vind og ble rodd når det var vindstille. En galei er en skipstype som hadde sin opp-rinnelse i oldtidens Kartago og Roma. Galeier var som oftest krigsskip som ble rodd av slaver og for å kunne forflyttes over lengre strekninger ble de rigget med to master og latinerseil, men i strid ble de alltid rodd. Uansett værforhold gjennomførte sjømennene sitt harde arbeid på dekk. På slutten av middelalderen var de stort sett frie menn, som slet for lønn. Først senere i den tidlige moderne perioden ble roing et straffearbeid.

Les resten av essayet på min hjemmeside

Illustrasjon: Rembrandt, Mann i rustning (1655, City Art Gallery and Museum, Glasgow) regnes for et portrett av Christian Rosenkreuz. Kilde: wiki.anthroposophie.net

I forbindelse med de pågående frihetsbestrebelser og revolusjoner i islamske land i Nord-Afrika og Midtøsten bemerker jeg at enkelte av de steder hvor disse aktiviteter sterkest kommer til uttrykk, ligger i områder hvor en gang i tiden viktige spirituelle impulser og kulturelle bestrebelser levde og ble utstrålt ifra. I forbindelse med et foredrag nylig om rosenkreuzerne beskrev Roland van Vliet den "studiereise" på flere år, som den legendariske skikkelsen Christian Rosenkreuz (også Kristian Rosenkors, Christian Rosenkreutz, Christianus Rosencreutz) i ung alder skal ha foretatt til flere islamske land i årene omkring århundreskiftet 1400. Her ble jeg for første gang meg fullt bevisst, hvilken betydning som hans møter med arabisk kultur og islamsk filosofi og mystikk måtte ha hatt for den verdensanskuelse han senere utformet, som var tenkt som en omfattende fornyelse ikke bare av kristendommen, men av all vitenskap og kunst i Europa i overgangen fra senmiddelalderen til tidlig moderne tid.

Det er verdt å merke seg at etter islamsk tidsregning befinner vi oss i dag i de tilsvarende århundrer, da Europa ifølge de kristne tidsregninger (julianske og gregorianske kalendre) gjennomgikk renessansen og reformasjonen. I den islamske kalenderen som blir brukt i enkelte islamske land, faller 2011 sammen med deler av årene 1432-1433. Den islamske kalenderen begynner med starten på det året som den islamske tradisjon har fastlagt som utvandringen av profeten Muhammed fra Mekka. Etter den iranske kalenderen - også kjent som den persiske kalender eller jalalikalenderen - som brukes i Iran og Afghanistan, er vi nå bare kommet til 1389.

Mens vi altså bevitner begynnelsen av en mulig reformasjon og renessanse i de islamske samfunn i dag, kan det være på sin plass å se tilbake på noen hendelser og motiver forbundet med rosenkreuzernes såkalte generalreformasjon som riktignok til en viss grad påvirket datidens tenkning i Europa, men ikke slo igjennom i stor stil slik rosenkreuzerne selv hadde ønsket - delvis på grunn av "hjertets treghet" hos datidens mange ledende kulturpersoner og også på grunn av kampene og urolighetene i forbindelse med tredveårskrigen (1618-48) som var en serie militære konflikter som ble utkjempet mellom europeiske stater på de tysktalende småstatenes jord.

Les resten av essayet på min hjemmeside

Illustrasjon: Christian Rosenkreuz. Kilde: wiki.anthroposophie.net

Et intervju med Roland van Vliet om godt og ondt og en autentisk kristendom - ført av Thomas Senne for det tyske tidsskriftet INFO3, mars 2008

Thomas Senne: Herr van Vliet, du er jo en kjenner av manikeismen og gnostisismen. Finnes det nye innsikter, fordi man først nylig har funnet eller analysert tekster, slik som Köln Mani-Codex?

Roland van Vliet: Det finnes mange nye innsikter. Spesielt Köln Mani-Codex som du nettopp nevnte, har vist at manikeismen - som det feilaktig har blitt antatt - ikke er en persisk, sterkt dualistisk preget åndelig bevegelse, men en kristen. I Köln Mani-Codex kan vi lese at Mani vokst opp hos "døperne". Dette visste man allerede fra andre kilder. Men i Köln-kodeksen som ble kjent i 1969 og deretter i ca. 20 år ble nøye vitenskapelig undersøkt, blir det klart at Mani vokste opp hos de jødisk-kristne elkesaittene og til og med som et barn på fire år satte Frelseren Kristus i sentrum for sin tilbedelse. Disse erkjennelsene førte den gangen til en revolusjon innenfor vitenskapen. Derfor kan vi si at den opprinnelige manikeismen ikke var en persisk religion som først fikk en kristen farge ved misjonering, men at det helt enkelt var omvendt. Opprinnelig var manikeismen kristen og tilhørte urkristendommen. Først senere justerte Mani sine ideer i forhold til Zarathustras lære for den persiske keiseren Sjahpur I.

Mani har også for eksempel brakt solvesenet "Ahura Mazda" som i den persiske zoroastrismen er aktet som en "stor aura", i sammenheng med Kristus og dermed gjort klart at denne førkristne religion i seg selv har en kristen substans i sin kjerne.

Selvfølgelig er det også svært viktig at Mani som en kristen teosof har ført ulike religioner sammen og at navnet "Ahura Mazda" i manikeiske tekster ble koblet sammen med "urmennesket" eller "Kristus" - med en forutsetning for at en overensstemmelse mellom de ulike religioner kan oppstå.

I en av de liturgiske tekster til det antroposofiske "Kristensamfunnet", jeg mener det er i trosbekjennelsen, heter det noe sånt som: "Et allmektig, åndelig og fysisk Gudsvesen er tilværelsens grunn for himmel og jord" - en formulering som ble gitt av Rudolf Steiner. Kurt Rudolph regner manikeismen til gnostisismen i sitt klassiske verk "Die Gnosis". I mange gnostiske tekster blir denne "tilværelsens grunn" - i hvert fall når det gjelder den fysiske siden, materien, kalt "Hyele" - sett på som en ond "skapergud". Den såkalte "demiurg" er diametralt motsatte og en god "fadergud" - noen ganger er også en slags "modergud" nevnt. Hvilken posisjon inntar Mani og hans tilhengere i dette spørsmål?

Etter min mening bør manikeismen ikke kalles gnostisisme, for med gnostisismen forstår jeg en strømning, hvor dualismen er veldig sterkt utpreget. Og den sier at det er en guddommelig gnist i deg som ikke tilhører denne verden. En ond gud har skapt denne verden som sjelen må frigjøre seg fra. Denne holdningen er etter min mening ikke manikeisk, fordi manikeismen gir veldig sterkt uttrykk for at vår verden ble skapt av Faderens levende ånd og at det er en god verden, selv om det i denne verden eksisterer en moderat form for dualisme mellom godt og ondt. Denne kontrasten mellom godt og ondt vurderer manikeismen som svært viktig. Du lærer nemlig på denne måten at Faderens levende ånd skapte verden og derfor kun tillot det onde for å muliggjøre en videreutvikling av mennesket: Egentlig er dette en veldig moderne setting at det onde kun tillates fordi det har en funksjon for utviklingen av det gode.

Les fortsettelsen av intervjuet på min hjemmeside

Foto: Roland van Vliet under et seminar i Dudweiler (DE) 26. Februar 2011. © Jostein Sæther

Så spørsmålet er om jeg skal fortsette å tenke slik og la antroposofi være "antroposofi" eller om jeg skal gripe opp Steiners råd og kalle det som levde videre hos antroposofene med et eller flere nye begrep? Følgende betegnelser kunne kanskje være relevante, hvis jeg knytter dem opp til hans navn, det sted han virket på i Sveits, Dornach, eller til sentrale motiver i hans verk: steinersofi, steinerianisme, steinerikk, steinerdom, rudolfianisme, rudolfetikk, dornacheri, goetheanumsofi, goetheanumlogikk, karmasofi, karmanianisme, jegsofi, kristussofi, kristusianisme, dynamisme og dynamosofi. Først når noen kommer og erklærer å kunne bekrefte Steiners utsagn og resultater, kunne vi egentlig snakke om antroposofi i den opprinnelige betydning av ordet, selv om dette heller ikke lot seg bevise annet enn ved at stadig flere erkjenner og bekrefter samme sak. Alt annet burde betraktes som individuelle og gruppemessige tolkninger og livsanskuelser i stil med de foreslåtte uttrykkene, som imidlertid er helt ubrukelige.

Jeg satte innledningsvis begrepet antroposofi i anførselstegn, fordi det er knapt mulig å diskutere antroposofien uten å komme i klammeri med hverandre, siden hver enkelt har en annen oppfatning om den, alt ettersom hva du har studert av den eller hvilken erfaring du har i forhold til å virkeliggjøre antroposofiens innhold. Og hvis du er i en samtale uten først å definere eller helt nøyaktig avgrense din forståelse av hvordan du ser på innholdet av det som Steiner la frem, blir det vanskelig å diskutere detaljene. Så la meg derfor nevne to ting som for meg kjennetegner kjernen i Rudolf Steiners antroposofi, slik jeg oppfatter den og hva som for meg har vært avgjørende i forhold til det å individualisere og omsette i praksis Steiners råd og anvisninger.

Steiners prosjekt gikk ut på to ting som var knyttet til hverandre som "hånd i hanske", som syntese og antitese eller som yin og yang: For det første ville han videreføre et europeisk basert idégrunnlag om reinkarnasjon og karma. For det andre gjaldt det å knytte dette sammen med kristendommens esoteriske kjerne eller omvendt det å åpne eller få tilgang til kristendommens kilde, for derved å bringe den i ekvivalens med reinkarnasjonsideen. Alt annet av det Steiner skrev, sa eller gjorde henger sammen med disse to oppgavefelt. Steiner selv kjennetegnet således med begrepet antroposof nettopp et menneske som vil øve eller har utviklet et ekte, sannferdig og praktisk inklusive meditativt forhold til disse oppgaver.

Se på begynnelsen av hans virksomhet i Teosofisk Samfunn i 1902: Øyeblikkelig lanserte han det å ville formidle "praktiske karmaøvelser"! Se på hans grunnbøker og foredragsrekkene frem til den første verdenskrig: De handler om kristologi, reinkarnasjon og karma! Se på mysteriedramaene: Nåtiden i forhold til tidligere liv blir der satt i scene og ankomsten av den eteriske Kristus, "Karmas Herre", ble annonsert! Se på den første Goetheanumbygningen og foredragsrekkene under første verdenskrig: Nærmest alt handler om tidligere kulturer, åndelige strømninger og karmiske bakgrunner til nåtidens kriser! Se på den esoteriske undervisning for medlemmer av Antroposofisk Selskap, for høyskolemedlemmer (inklusive den tidligere ES) og på hans metodikk og didaktikk for yrkesfolk innenfor datterbevegelsene: Atskillig handler om selverkjennelse, skolering i forhold til skjebnespørsmål, karmiske lovmessigheter i pedagogikken, medisinen osv. Selv skildringene av det å utvikle et forhold til naturvesener i landbruket viser hen på det egne karmiske ståsted - og han poengterte for den unge generasjon som hadde møtt opp i Koberwitz, at det dreier seg om å skue tilbake på minst syv tidligere liv.

Hvorfor brukte han så mye tid og kraft på å ville forbinde kristendom med reinkarnasjonsideen og omvendt? Sannsynligvis var det ikke for å mate egoismen hos leserne og tilhørerne, men for å gi perspektiv på det individuelle ståsted i forhold til de man ønsket å samarbeide med i et konkret prosjekt. Steiners var nemlig ut ifra egen erfaring overbevist om at den enkelte gjennom karmaerkjennelse får tilgang til sine latente resurser og ferdigheter og kan begynne å ordne opp i karmiske forhold til sine medmennesker og aller best hvis dette selvfølgelig gjøres i åpent og ærlig samarbeid på det esoteriske området. Derfor grunnla han interne øvelsessirkler, grupper og kollegier og til sist et alternativ til en samfunnsmodell og et nytt spirituelt fundament til yrkesmessig utdannelse på høyskolenivå.

Var alt dette kun idealer og oppskrifter? Ja, idealer og oppskrifter for livskunst, men den som setter seg ned og konkret prøver ut for eksempel noen av hans meditasjoner eller karmaøvelser, vil snart merke at den åndelige verden svarer. Sånt sett er og forblir Steiner og hele hans verk en "chips" (SIM-kort) til direktekontakt med avdøde, engler og med Kristus. Dette vet jeg av egen sublim, smertelig og lykkelig erfaring. Således og kun slik kan Steiners antroposofi finne selvstendig og allsidig tillemping i dag og i fremtiden. Personer som så mener å ha erfart åndelige eller karmiske ting autentisk, vil imidlertid snart stå overfor et problem: Hvordan oversetter de sine indre opplevelsene som muligvis ble gjort i en meditativ tilstand, til et kommuniserbart språk? Hvordan og til hvem kan man fortelle om og kommunisere sine erfaringer og erkjennelser? Hvor finnes de fora som har høyt nok i tak for min etiske individualisme?

Jeg selv har strevet, arbeidet, lidd og gledet meg i 14 år med dette oversettelses- og kommunikasjonsprosjekt og interessant nok funnet ytterst lite gehør blant såkalte "ledende antroposofer". På lignende måte har det gått for dusin- og hundrevis av venner og kolleger til meg i atskillige europeiske land, som mener å ha mye nytt å bidra med i forhold til en videreføring av antroposofien. Ja, interessant nok er det i dag faktisk mulig ikke bare å bekrefte Steiner på en rekke områder av hans oversanselige forskning, men også å utvide hans synspunkter, ja, til og med å korrigere ham på en del viktige punkter, fordi jordens, menneskehetens og den åndelige verdens situasjon i dag er blitt en helt annen enn den var før nazismen. Når det f.eks. gjelder noen av Steiners uttalelser om en forhistorisk atlantisk sivilisasjon, har jeg i bøker og andre offentliggjørelser bekreftet noen av dem. Hvem interesserer dette? Hvem er i det hele tatt interessert i at innhold, aspekter og resultater i Rudolf Steiners verk kan bekreftes? Hvem ønsker at hans antroposofi nettopp nå og i den neste tid etter 2012 oppdages som en mulig kilde til ekte innsikt om åndelige realiteter som kan føde en masse individuelle antroposofier? Hvem vil støtte slike personer og forskere både moralsk og muligens økonomisk (hvis de skulle trenge til det), som tilsynelatende har klart å realisere enkelte av Steiners oppskrifter - som kan servere annet enn slikt "antroposofisk oppkok" som erkeengelen Mikael muligens kun ser på som en sorts svensk "pytt i panna" - altså lapskaus?

Å feire Rudolf Steiners 150. fødselsdag innebærer ikke for meg så mye å gå Steiner etter i sømmene eller å reise til de steder hvor han har levd og virket, heller ikke det å stille hans etterladenskaper frem til offentlig skue. Slikt har blitt gjort nok og mer enn nok i tiden etter hans død. Jeg tenker bare på de utrolig estetisk vakre og berømmelige vandringsutstillinger som min lærer og kollega Arne Klingborg initierte og gjennomførte i en rekke land omkring Rudolf Steiner, antroposofi, arkitektur og landskapskunst fra og med 1961 og fremover til midten av 80-tallet. Hva individualiteten bak navnet Rudolf Steiner i dag sikkert heller ønsker seg - mens han i sin formodentlig eksisterende inkarnasjon nok "sitter på gjerdet" og iakttar antroposofenes febrilske selvopptatthet og dårlige samvittighet på hans vegne, som de prøver å skjule ved å dekke seg bak hans fordums verk - er at de viser for seg selv, for hverandre og omverdenen, hvordan de lever og arbeider med oppgaven å forbinde kristendom med karmaforståelse - et spirituelt "Mikaelsmandat" som han selv helt enkelt kalte for etisk individualisme. Rudolf Steiner gikk milevis forut på sin vei; hvem ønsker å følge i hans fotspor, for derved å forfriske seg uten å henfalle til avhengighet overfor ham?

Bilde: Utsnitt av et portrett av Rudolf Steiner (Weimar 1892), malt av Otto Fröhlich.