Er det noen som har peiling på hvor i huleste det er å oppdrive en slik blå kosekanin?
Theo savner sin lille venn, "kose".
Skrik ut om du har peiling!

Jeg er som nordmenn flest,
klager uansett vær!

Det er tross alt ganske kaldt,
"azza".

Jeg hadde hørt mye prat om denne nye serien - og hadde igrunn tatt utgangspunktet om å slettes ikke ta meg bryet å se en eneste episode. Grunnene var at jeg egentlig hadde "nok" å se på ( har druknet megselv på kveldstid med både Greys, CSI og Dexter) - og syntes igrunn ikke at verken traileren eller det min samboer viste meg på skjermen var av spesiell interesse. Men.. Snakk om å stå for det man sier. Jeg legger meg langflat og sier at jeg tok grundig feil. Fy fasan, jeg er bergtatt! Winter is coming...

Jeg er av den kjipe serie-titter-sjangeren. Gripes jeg ikke ved første episode er det som regel av liten interesse å gidde å se neste. Ved første episode syntes jeg den var bare ekkel. Tenke seg til at jeg skulle syntes at noe var ekkelt, jeg som både raper og omtrent fiser på kommando - og gjerne kan dyppe hele trynet i matfatet og være særdeles udelikat. Men ja, etter jeg fikk barn var det vel noe som forandret seg, da. Nå kan jeg grine av den minste ting og gjøre meg selv redd for alt mulig. Selv reklamer for bleier. Nok om det, her sklir jeg ut nok en gang.

Tilbake til tema, fra skudd til revolver, til evigheten og forbi - uansett, min samboer og jeg kom til slutt til enighet i julen ( mulig det var julestemningen som tok overhånd, men what the hell - spiller igrunn ingen rolle) - og ble enige om at når hverdagen startet igjen, skulle jeg prøve meg på andre episode. Han like påståelig om at dette var en serie etter min smak. Jeg liker sjeldent å innrømme at jeg tar feil - og hvertfall ikke at han har rett ;) Men det var tilfelle.

Som andre serier - og filmer, for den saks skyld - skaffer man seg fort "favoritter" og andre roller som man virkelig legger for hat. Stemningen i serien er magisk! Man blir kjent med ulike familier og personer, deres relasjoner - og deres rolle i samfunnet. Stiene de velger i livet - og hvilke konsekvenser det har for deres liv og fremtid. Vi sitter på sidelinjen og får beglo oss inn i en uant verden, med skikker og tradisjoner som for oss som lever i dag virker helt fjernt - men som det faktisk var engang i tiden. Det er mye realitet - og noe oppspinn, men den gamle troen og væremåten får vi innsikt i. Vi får kjenne på følelser i alle retninger, fra glede, sorg, frustrasjon og sinne - og det "verste" (men kanskje beste også..) er jo at hver eneste episode endes med at du VIL se hva som skjer neste gang.

Bare dumt jeg ikke har tåmodighet til å vente en uke mellom hver gang, ikke at jeg har så veldig mye valg etter ikveld. De to siste episodene av første sesong skal studeres med vidåpne øyne - og jeg har en bang følelse at jeg kommer til å være bra grinete når jeg skal legge meg for kvelden. Sesong to kommer nemlig ikke i statene før i april. Så da får man bare teste ut tålmodigheten - og prøve å legge igjen alle tankene om hva som kan skje og hvordan det eventuelt vil skje til sides.

Til de av dere som enda ikke har sett GoT - så dukker det opp muligheter på skjermen fredag, om jeg ikke husker feil. NRK3 skal sende serien - og jeg ender med at rekken med fans vil bli lengre. Grip muligheten, folkens! Dette må dere rett og slett ikke gå glipp av!

Min lille fine familie. Leah K, "Han Bolla", Paps og Theo H.

Et lite utdrag av de siste uforglemmelige sitater :  

Theo er sint på sin mor og utbryter :
Du er skikkelig gammel og lukter faktisk BÆSJ!!

Theo og Leah skal til tannlegen :
Trude : "Når vi er inne hos tannlegen i dag må vi si Aaa!"
Leah : "E vil itte si A e..."
Trude : "Vil du si B da?"
Leah : "Nei, skal si O e!"

Theo snakker til søsteren sin:
" Mamma blir ikke sur - bare litt irritert. Vi må høøøre etter vet du,
men jeg klarer ikke høre for ørene mine sier nei takk. "

 Leah sitt svar på hva som var meningen med livet : 
"Gresskar!"

Gratulerer så mye med ekteskapet, Rita og Joakim.
Grip mulighetene, skap øyeblikk - ta vare på minnene.
Respekter hverandre, møt hverandre på halvveien.
Vær gode til å snakke sammen,
støtte hverandre,
le sammen - tørke hverandres tårer.

Utrolig glad i dere.
Takk for en flott helg
- og for at vi fikk være der
på deres store dag.

Størst av alt er kjærligheten.

Det jeg hvertfall ikke forventet var å komme på et kurs hvor jeg skulle få venninner. En haug med lattermilde, gale kjerringer - med nye spesielle temaer for dialog for hver dag. Jeg tror jeg ikke har ledd så godt på veldig lenge. Det er ikke ofte man møter mennesker som man kommer i så rask dialog med - og som man føler at man har kjent i flere år, ikke dager eller uker, som i dette tilfellet.

Jeg føler meg knyttet  til disse menneskene som er her. Jeg føler meg akseptert - og hørt. Møter forståelse, støtte og mottar råd og tips. Det tror jeg også er gjensindig. Iløpet at ukenes løp her - har vi blitt en liten gjeng, vi kan møtes på kveldene - dele historier og latter.  Vi kan bli med hverandre hjem for en kaffekopp og løs prat om alt og ingenting. Det vil jeg si er ganske spesielt på en fantastisk måte, etter så kort tid. 

Det blir nesten slik til at jeg håper at flertallet her ikke får seg jobb før kurset er omme , men det er jo egoistisk tankegang for at hverdagene fremover til kurset er over skal bli like artige og fine. Men såklart, vi er her jo for å få oss arbeid - det er målet, og får noen av oss arbeid kommer jeg såklart til å gi tommel opp og high five på engang. Jeg vet jo at jeg har fått meg venninner her, som jeg kan ta med meg videre selv etter kursets uker er over. 

Jeg er så glad. Jeg må få si det. Jeg flyttet hit i Juli med min kjære fine, lille familie. Jeg flyttet hit med småangst for det å være "alene" - og da mener jeg alene i form av å være viggo venneløs. Jeg har jo mange venner, flere gode venner - men dengang ikke i umiddelbar nærhet. Jeg flyttet fra det trygge sosiale og vennskapelige - til noe helt nytt og ukjente mennesker som jeg ikke turte si hei til engang. Jeg startet med å få et vennepar like i nærheten, etter dette kurset - de er jeg utrolig glad i og setter pris på. Etter dette kurset har jeg virkelig blomstret. Sett noe av den gamle-Trude igjen. Jeg er tilbake i mitt sosiale ess - og jeg elsker det. Selvom jeg har gått på slikt kurs før, så lærer jeg mye nytt - i tillegg til at jeg knytter bånd med mennesker jeg har troen på kan bli gode venner til slutt. 

Starten på kurset - har gått over all forventning!

 Hej heeej! Ny svejs!

I går kom mams og stepaps brummende ifra Bærum - for å være med meg å hente kidsa i barnehagen. Gjensynsgleden var til å ta å føle på. Leah visste ikke engang hva å gjøre, stod bare å måpte litt da Baba og Deda kom å hentet dem i barnehagen. Jeg tenkte med meg selv at avskjeden kanskje skulle bli litt hard, i og med at de hadde vært en dag i barnehagen og var slitne. Men jeg hadde forberedt dem i lang tid om denne dagen - og de visste hva som skulle skje. Jeg ble kjørt hjem, fikk koser og nusser - og forventet igrunn at barna skulle være litt såre. Svaret jeg fikk fra barna var : "Gå ut av bilen!" og "Dette går bra mamma, pappa og pus venter på deg inne". Helt fantastisk. De var klare for en helg hos besteforeldrene sine ( ikke rart, jeg mistenker de blir ganske så bortskjemte der i helgen).

Beskjeden jeg fikk fra mams var å slappe av. Jeg tenkte ved meg selv. Hva er å slappe av? Etter 3,5 år hjemme og uten barnefri i mer enn 7/8 timer, så vet jeg faktisk ikke lenger hva å slappe av er lengre. Jeg hev meg på vaskekosten og jommen ble leiligheten ren og pen. Katta også... Når leiligheten var ren, spurte jeg Ronny om hva vi skulle gjøre. Vi bestilte pizza - slang oss i sengen og så på dokumentar og film. Dette på en tid hvor vi vanligvis aldri hadde hatt tid til å gjøre dette. Å ligge i armkroken hans og bare slappe av - er den beste kjærestetid jeg kan ha. 

I dag var det også uvant å faktisk våkne til vekkerklokken - og ikke to barn som har ladet energilageret sitt :) Jeg tok å klinte på meg trynet i mitt eget tempo - og ikke noe stress med mascarabørsten i dag. Det var også rart , å kunne ta tiden i bruk som jeg ville - ikke som jeg måtte. Fikk en hyggelig melding av min mamma om at småtrollene hadde sovet lenge, labba rundt fornøyde og glade i pysj. Gleder meg til å ringe dem senere og høre stemmene deres. Fy søren som jeg savner dem, men det blir lettere av å vite det at de storkoser seg - og slettes ikke rekker å savne mamma og pappa noe særlig ;)

Senere i dag går reisen til Vinstra. Jeg har sommerfugler i magen, gleder meg utrolig mye til å se jentene mine igjen. Hanne Lena, Marthekatt og Rita - som skal feire bryllupet sitt i morgen. Gleder meg til å ta bildene deres - og feire sammen med gode venner som jeg ikke har sett på så altfor lenge. 

Sveisen er klar, ei venninne fra kuset som jeg har begynt på tok på seg oppdraget med prosjekt håpløs (pelsen på huet) - og gjorde meg fin og fjong på håret. Bildet i dette innlegget viser hvertfall litt av sveisen. Jeg er gærrfornøyd! Kurset vil jeg skrive litt om senere - har begynt på jobbkurs/karriereveiledning arrangert av BedriftsAkademiet, hvor jeg har møtt en haug med flotte mennesker. 

Ja ja, nå har jeg atter engang begynt på en roman føler jeg - når jeg først setter igang, er det vanskelig å stoppe ordene. Men nå gleder jeg meg til avreise - og det å komme frem, å tilbringe tid med gode venner som jeg ser for sjeldent. Få tid med kjæresten min, min kjære Ronny - og glede meg til søndag og det å få barna hjem igjen :) 

Vil ønske dere alle en nydelig helg,
ta vare på øyeblikkene og skap nye
uforglemmelige minner.

Carpe Diem!

Liten?
Jeg?
Langtifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
  Er du større enn deg selv kanskje?

{tekst}

{tannbehandlingsangst væsjego!
 jeg har ventet på deg.




}

Jeg går ALDRI lei av denne!

Det å bli mor er den største lykke jeg noensinne har opplevd. Det er en dimensjon av følelser som for meg var uante, til jeg plutselig lå der - med de to vakreste vesner i armene mine. De nydeligste barneføtter og hender jeg har sett. Små, nydelige vesner - som jeg forgudet - og forguder. Jeg elsker barna mine over alt på denne jord - og kunne glatt kysset jorda de stod og tråkket i.

Jo eldre barna blir får de et behov for å finne ut av hvem de er, hvilken plass de har i det store bildet, finne ut hvor grenser går, kan de evt skyves på, spør man mamma og får nei, kan man kanskje spørre pappa? De blir små individer - med egne meninger og de forstår så mye. Så hindides mye mer enn man kan ane. Jeg er fra meg av begeistring - og er så stolt der jeg står og kan følge med på hvordan de utvikler seg.

Men lett er det ikke. For grenser og rutiner er satt - og de skal helst skyves litt på og gjerne enda litt til om det går. Det er da mor og far må stå på sitt, velge sine kamper med omhu, stå pal. I dag var en slik dag som man merket fra første halvtime på dagen at den ville bli lang. To barn i sin beste trassalder som elsker å terge hverandre. En mamma med pms. En lite god kombinasjon, fant jeg ut. Fra morgen til ettermiddagen var det diverse scenarioer med trass, brøling, knuffing, krangling, kosing, dytting, lekestjeling mellom barna - og til slutt tror jeg jommen hodet mitt datt i bakken. Det endte med en mamma som snakket ganske hardt - og et barn som har arvet mammaens stahet og stod imot i nesten en halvtime. Jeg som voksen burde såklart ikke handlet på denne måten, men jeg tror at alle har en grense - og at min etter to uker med dårlig søvn og alt ansvar, ble nådd. Men fytti for en skyldfølelse og samvittighet som hang over meg i ettertid.

Dog, 5 minutter etter at "ordkampen" var over - så slang min datter seg i armene mine og gliste fra øre til øre og sa "Æl ikke sul lenger jeg, æl du?" - og jeg knakk sammen i latter og bare "neida, lillemor, det er jeg ikke". Og resten av dagen, etter dette har vært som vanlig - en drøm. "Kil meg a?" - javisst, jeg kiler jeg.Så pratet vi om det hele - og det er faktisk utrolig hvor god dialog man kan føre med en treåring når omgivelsene er rolige.

Det "morsomste" av alt var at mobilen i lommen hadde ringt ut til ei ny bekjent dit vi har flyttet - og lagt igjen hele ramaskriket som mobilsvar. Da klarte jeg nesten ikke la vær å humre når hun ringte meg. One of them days, heldigvis er de fryktelig sjeldne. Jeg får håpe og tro at jeg ikke har skremt henne vekk ;)

Som innledningsvis sagt, må man lære og lykkes eller feile.
I dag føler jeg virkelig at jeg feilet, jeg gav opp fordi jeg var sliten
- og senket meg på et meget umodent nivå. Det skammer jeg meg
for, men igjen - lærdom er tatt og får pent bli tatt i bruk hvis det skjer
igjen og jeg vil gi opp. Smekk på lanken min og pekefinger opp.
Jeg er den voksne - det hjelper da fint lite om jeg blir to år i hodet,
selv for en liten halvtime.

Disse tålmodighetsprøvene VIL komme - mange ganger. Det er endel av livet som forelder - men man må bare forholde seg rolig og være bestemt, men kjærlig. Lettere sagt enn gjort, men ingen har sagt at det skal være enkelt heller.  Jeg gleder meg til morgendagen begynner kjenner jeg, ny dag - nytt lerret - nye farger vi kan male det med.

{Grunnet litt dårlig mikrofon - må denne spilles høyt for å høre hva som blir sagt..

Jeg bare.. eh...



}

Min fetter var så dum å introdusere meg for u2bidol
- så da ble det litt artig innspilling ikveld av barnelåter,
gitt!

{

ULLETUTT!



}

{ Første video"blogg" med en gjesteopptreden.
Dagens frivillige er ingen ringere enn TITTIL / Vante / Fante!
Takk for latteren :D Denne kvelden kan jeg leve fryktelig lenge på.

(forøvrig forventer jeg ikke at andre enn mammaer som har drømmehagen
langt oppi halsen - skal finne dette morsomt)

Oh joy!



}

{tekst}

Mitt hjerte blør med Norge i dag
- og for alle pårørende som har
en ufattelig tung tid foran seg.