Grunnen til at jeg ble så opptatt av dette spørsmålet, og ønsket å finne ut hvordan dette egentlig hang sammen, var at en god venn av meg endte på kjøret. Hun var rusfri da jeg ble kjent med henne, men hun var ikke frisk. Hun hadde ikke fått hjelpen hun trengte, og hun pleide å si "en gang narkoman, alltid narkoman". Hun hadde nemlig daglige sug etter å ruse seg, selv om hun så konsekvensene? En dag sprakk hun, og det var en av de største utfordringene jeg og de andre rundt henne har opplevd. Hun var ikke lenger den venninna vi kjente, det var narkotikaen som snakket. Du går rundt og er redd for at hun er en av de som ligger på gata, og at du skal finne henne livløs på bakken?

Hun er av den minimale prosentandelen som likevel kom seg ut til slutt. Og dere bør lese de faktiske statistikkene på hvor mange som klarer dette; ikke vær en ignorant person som virkelig tror at "ALLE kan jo bli rusfri, og leve som oss". Det er denne feilslåtte innbillingen, uten vilje til å se statistikk, uten vilje til å se hva som skjer på bakken, uten vilje til å se menneskene eller de skjøre livene, som har ført til den feilslåtte politikken som lar folk dø år etter år. Og vi bor i verdens rikeste land??

Hvor er velferdsstaten?
Den norske velferdsstaten blir noen ganger beskrevet som et "sikkerhetsnett". Det er fordi vi mennesker tryner en gang i blant, men velferdsstaten skal være der for å fange oss opp. Vi må få flere behandlingsplasser, narkomane må få fysisk og psykisk helsetjeneste der man blir møtt med forståelse, og ikke den diskriminerende holdningen som altfor ofte er der og knekker dem.

Vi må se til forskning og faktisk erfaring i andre land som har funnet tiltak som fungerer. Vi kan ikke fortsette å være europamestre på overdosedødsfall. I flere europeiske land har heroinassistert behandling vært noe som har vist sterke resultater. Resultatene fra Spania, Tyskland, Sveits, Belgia, Nederland, England, Canada og de andre landene som praktiserer denne behandlingsformen, er veldig gode:

*Færre overdoser og dødsfall
*Mindre nyrekruttering
*Bedre generell helse
*Mindre kriminalitet og prostitusjon
*Bedre hverdag med frihet og virkelig verdighet

Likevel er det fortsatt for vondt for mange politikere å ta debatten. Disse redde politikerne sier at det vil være politisk selvmord, men hva med alle de som faktisk dør pga. dagens feilslåtte politikk??

Hvor er deres sikkerhetsnett?

Ta forresten Junkquizen - hvor mange poeng fikk du?

Rød-grønn utenrikspolitikk har lenge vært basert på å fremstille Norge som en "snill aktør" i verdenspolitikken. Større respekt for folkeretten og menneskerettighetene samt bekjempelse av fattigdom frembringes som viktige mål. Samtidig fører regjeringen en innvandrings-, handels- og eierskapspolitikk som bidrar til å undergrave de samme målene.

Rigid innvandringspolitikk
Den stramme asylpolitikken som regjeringen la frem den 3. september, er ett av mange aspekter. Selvfølgelig skulle man ønske en verden der folk ikke ble tvunget vekk fra sitt hjemland for å leve et lykkelig liv, men slik er det dessverre ikke. Lykkejeger bør aldeles ikke oppfattes som et negativt ord, for det å prøve å skape en bedre hverdag, er en naturlig iboende egenskap hos mennesker. Skal Norge møte disse individene med en stengt dør? Er det greit å kun hjelpe folk i nød så lenge de befinner seg langt unna, og ikke tillate dem inn i vår egen rekkevidde?

Vi har ikke en innvandringskrise i Norge i dag, slik arbeids- og ekskluderingsminister Dag Terje Andersen fremstiller situasjonen som. Statistisk sentralbyrå (SSB) har nylig publisert en forskning som viser at ungdom med innvandringsbakgrunn er omtrent like vellykkede i anskaffelsen av skoleplass og jobb. SSBs tall viser videre at antall årlige asylsøkere er i snitt til og med blitt mer enn halvert siden forrige regjeringsperiode. Likevel ser ikke regjeringen kontradiksjonen i å fremstille Norge som et samvittighetsfullt land, som bryr seg om andre menneskers lidelse i utenrikspolitikken, men å praktisere det motsatte her hjemme. Unge Venstre mener at det er uholdbart å ofre menneskers mulighet til et verdig liv, mot et par velgerstemmer som Arbeiderpartiet (Ap) taper til Fremskrittspartiet (FrP).

Falsk trygghet i bistandspenger
Videre skryter regjeringen av vår bistand i andel av brutto nasjonal inntekt (BNI), men samtidig fører de en jordbruks- og handelspolitikk som bidrar til å opprettholde fattigdom i u-land. Bistanden er viktig, men det alene vil ikke bidra til utvikling. Den skal heller ikke være en sovepute, som bygger opp et ego og en nasjonal samvittighet - regjeringen skal ikke kjøpe seg samvittighet. Slik lederen av utviklingsutvalget Gunstein Instefjord påpeker, er bistand kun en brøkdel av det som skal til for å bidra til utvikling i fattige land. Importen fra Afrika utgjør kun 1 % av norsk import, likevel er denne summen større en samlet norsk bilateral bistand til afrikanske land. I tillegg ytrer Den afrikanske union (AU) at handel er viktigre enn bistand.

I denne sammenheng tydeliggjøres en dobbeltmoralsk politikk i årets landbruksoppgjør. Et rekordhøyt oppgjør, takket være Senterpartiet (Sp) i landbruksdepartementet, har tillatt fortsettelsen av partiets evig innbilling om et selvforsynt Norge. Med en import på 50 % av nordmenns matforbruk, er vi slettes ikke selvforsynt i dette landet, og la oss ikke leve i en illusjon om at man skal reversere virkeligheten bakover i tid. Sist Norge var i krig var vi heller ikke selvforsynt, og hjelpen fra både Sverige og Danmark var helt essensiell. Gjensidig handel har til og med vist seg å være stabiliserende og fredsskapende, slik man blant annet så med Det europeiske kull- og stålfellesskapet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt et innlegg om Norges rolle i FN på Det Norske Studentersamfund Chateau Neuf, samme dag som regjeringen la frem sin nye asylpolitikk og en rapport om Norges utenriksinteresser. Da undertegnede konfronterte ham med utfordring knyttet til legitimitet, og ikke minst troverdighet, når det er en stor mangel på koherens, eller samsvar, mellom norsk innenriks- og utenrikspolitikk, kom kun diplomatiske standardsvar tilbake. Han avviste retorisk, at det var noen "korrelasjon" mellom land med høye landbrukssubsidier og summen av bistandspenger. Det er ikke en korrelasjon av disse faktorene knyttet i en årsakssammenheng, men det er en klar tendens at land som Norge, Japan og Sveits som gir en generøs sum i bistand, også er de landene som handler minst med fattige land.

Et videre argument fra utenriksministeren var at Norge handler med MUL-land (minst utviklede land). Toll- og kvotefri import av korn, mel og kraftfôr for disse landene ble innført, men gir i realiteten lite utslag for MUL-landene, som gjerne er nettoimportør av disse produktene. Dette er svært problematisk i og med at det har det en sterk signaleffekt; utenriksministeren skryter på seg et bilde om et samvittighetsfull Norge med sympati, mens i realiteten implementerer regjeringen kun pyntelover som er skjønne og som ikke vil virke inn på interne interessegrupper.

Denne fremstillingen kommer også tydelig frem i Støres svar på Kaare Bildens kritikk i Ny Tid den 12. september. Han skriver at Norges næring har "akseptert" så mye, mens i realiteten er dette en meget skjev fremstilling av et norsk marked som ikke i noen særlig grad blir utfordret av u-land. Videre svarer han egentlig ikke på spørsmålene han blir utfordret på av Bilden. Har Norge tenkt å gå foran og kutte eksportsubsidiene? Hvorfor fortsetter Norge å legitimere produksjonssubsidiene som Kulkarni [fra Indian Farmers Union] vil ha vekk, når det er mulig å støtte landbruket på en annen måte?

Statlig eierskap
Det siste aspektet som vil bli trukket frem er den rød-grønne regjeringens linje om et aktivt eierskap henimot respekt av folkeretten. Utenriksministeren har ved gjentatte anledninger understreket viktigheten av folkeretten for Norge som et lite land i en globalisert verden. Derimot ser man svært lite av dette i sammenheng med bedrifter med stort statlig eierskap. Nylig avslørte Norwatch at Yara, med statlig eierskap ved Nærings- og handelsdepartementet, hadde importert fosfat fra Vest-Sahara. Dette strider med folkeretten, og det er til og med sterke anbefalinger mot handel med Vest-Sahara i Utenriksdepartementets retningslinjer for norske bedrifter, men dette ser ikke ut til å hindre slik urettslig aktivitet.

Bedriftenes samfunnsansvar (CSR) i for eksempel StatoilHydro, kommer hovedsakelig fra lovgivninger, og ikke fra direkte eierskap, slik professor Dag Harald Claes påpekte den 11. september på et seminar med denne tematikken. Dette er nok et område hvor regjeringen innbiller befolkningen om at de styrer bedrifter med statlig eierskap, til å ha en mer etisk profil - deriblant i folkerettslige spørsmål.