Ellen

Bry deg.

Sun, 05 Feb 2012 02:45:00 GMT

Vi mennesker er i stor grad styrt av følelser, gode som vonde. Alle kan derfor ha tøffe perioder i livet som gjør at det er tyngre å komme seg gjennom dagene enn ellers. Det er kjipt med dager hvor man helst vil ligge alene under dyna skjult av mørket, fremfor å møte verden og menneskene rundt seg. Likevel er det verre å være vitne til at noen man er glad i har det vondt. Det er forferdelig å være hjelpesløs tilskuer til at et menneske man bryr seg om sliter. Du vet aldri helt hva du skal si eller gjøre. Dette fordi du ikke vet hvordan en best griper situasjonen an, rett og slett fordi du ikke vet hvordan du selv ville ønsket det om det var deg det gjaldt. Av og til er det umulig å plassere seg selv i noen andres sko. Det handler ikke om mangel på empati eller medfølelse, det handler om en vegring vi mennesker har for å gjøre feil. Vi er livredde for å gjøre vondt verre. Vi har en innebygd angst for å si noe dumt, eller foreta oss noe som kanskje røsker opp i sårene, fremfor å bidra til å lege dem. Derfor blir vi gjerne stående som tause tilskuere til en kamp som kjempes i ensomhet.

Jeg har ei venninne som kanskje er det sterkeste menneske jeg kjenner. Hun har vært igjennom mer enn de aller fleste i løpet av sine knappe atten år, og på så altfor kort tid følt på en smerte de færreste opplever gjennom et langt liv. Sorg har blitt en uønsket følgesvenn som aldri slipper taket, og som selv på de lyseste dager skygger for solas varme stråler. Livet har gitt henne slag etter slag, men likevel er hun rakere i ryggen enn de fleste. Hun gir tapperheten et ansikt, selv når all urettferdighet og smerte truer med å knekke en ryggrad som allerede har stått i mot så mye. Hun står oppreist gjennom stormen, og viser en styrke jeg knapt har sett maken til. En soldat som nekter å tape sin krig. Jeg har aldri oppfattet selvmedlidenhet fra hennes side, og hun krever heller aldri sympati. Hun er derimot den første som strekker ut en hånd når noen andre har det tungt, en hånd som alltid vil symbolisere styrke og trygghet. Det kan ikke være enkelt å sitte inne med en sorg ingen i omgangskretsen forstår, en sorg det er umulig å forestille seg for utenforstående. Når hun gråter sine modige tårer er det bak lukkede dører med avslåtte lys, ingen forstår smerten som skjules bak tankefulle øyne og tause lepper. Krigen skal kjempes på egenhånd, med rustning og sverd er hun klar for nok en kamp mot mørket. Et mørke som skjuler all urettferdighet, smerte og sorg vi andre ikke ser. Det er vondt å være vitne til at kreftene tappes ut av kropp som har gjennomgått så altfor mye, at livet allerede har satt så dype spor i et sinn og et ansikt så vakkert. Dette er ei jente jeg er utrolig glad i, og som jeg ser opp til på så mange måter. Hun har kvaliteter få andre besitter, og er en person som gjør hverdagen bedre for alle rundt seg.

Vi vil hjelpe, men vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi vil snakke, men vi vet ikke hva vi skal si. Vi vil lytte, men vi vet ikke hvor vi skal begynne. Ingen ønsker at hun skal kjempe alene, likevel tar vi gang på gang stilling på tribunen. Vi ser ikke hvem motstanderen er, bare hun vet hvem som står i motsatt hjørnet når kampen er i gang. Vi er redde fordi vi ikke aner hvilken skikkelse monsteret har, eller hva det representerer. Derfor griper vi heller ikke inn.
Dessverre har mange en slike venninne eller kompis. Dessverre er vi mange i tilskuernes rekker. Dessverre lammes mange av frykt for det ukjente. Mitt eneste råd er å bry seg. En klem kan være vel så bra som ord, det å lytte er ofte bedre enn å prate. Vær en venn, vær en alliert, vær der. Bry deg.

<3Til ei helt spesiell venninne.

Januarhverdagen.

Wed, 25 Jan 2012 13:41:08 GMT

Hele tre innlegg på tjuefem dager, storbloggern! Det har i og for seg sin naturlige forklaring, for i følge min uunværlige avtalebok har jeg hatt utrolige to dager uten noe på agendaen så langt i 2012. Det var forøvrig tirsdag 3.januar og nå sist fredag, hoho. Jeg har gjort mye gøy så langt da! ...Og en del ikke fullt så gøy, som for eksempel å få karakterer for 1. termin. Det var i grunn en mindre lystig opplevelse. Jeg har for første gang i hele min karriere på skolebenken fått strykkarakter. Ironisk nok scoret jeg best i hele klassen på tentamen i sosiologi, men jeg var den eneste som ikke fikk karakter. Fantastisk system. Ellen for to år siden ville satt himmel og jord i bevegelse og skapt et skikkelig helvete, men nå gadd jeg ikke. Jeg taper mer enn jeg vinner, og læreren garanterte at det ikke hadde noen påvirkning på sluttkarakter til våren. Hun sa derimot at jeg lå svært godt an... :-)

Mye av det som har skjedd etter jul som ikke har foregått inne ved en popcornkjele, har vært i regi Ungdommens Fylkesutvalg. Der skjer det mye spennende om dagen! Fredag 6. januar var jeg invitert på 13. dagsjul av fylkesordføreren selv, en tradisjonsylt middag med "fylkets samfunnstopper og viktigste politikere." Med andre ord var jeg i veldig godt selskap.. Stortsett pleier jeg å få ta med meg en annen fra UFU på slike ting, men denne gang var invitasjonen eksklusiv. Jeg trakk ned gjennomsnittsalderen med cirka tjuefem år, og lyttet til diskusjoner om hendelser som foregikk på en tid jeg ikke var så mye som påtenkt. Jeg er såpas politisknerd at jeg til en viss grad synes sånt er gøy, og ikke minst interessant. Det pinligste er ikke minglingen eller smalltalken, men selve spisingen. Det er en ikke særlig godt bevart hemmelighet at undertegnede holder i bestikket som huleboerne i steinalderen behandlet redskapene sine. I min oppvekst lærte jeg nemlig aldri hvordan man på dannet vis holder en gaffel uten å se ut som en gal morder. Jeg går faktisk så langt som å kalle det omsorgssvikt. Dermed bruker jeg alltid mye lengre tid enn alle de andre på å konsumere det som befinner seg på talkerkenen, og er sjeldent ferdig når servitørene samler inn fat og bestikk. Dette bare fordi jeg strever for å skjule mine handicap. Mamma og pappa, dette er på deres kappe!

En annen ting jeg har fått vært med på gjennom UFU er en internasjonal konferanse nå denne uka, i regi Nord-Trøndelag barne- og ungdomsråd. Altså reservetrøndernes svar på UFU, høhø. Deltakerne på konferansen var foruten trønderbataljonen fra Sverige, Spania, Portugal, Polen og Ungarn. Ekte kulturkollisjon blandet sammen og trykt inn på Rica Hell like ved flyplassen. Engelskkunnskapene varierte ekstremt, og i blant følte jeg nesten at jeg pratet forståelig også, sånn i forhold til et par andre nasjonaliteter. Min angst for å snakke engelsk høyt for andre har derimot ikke forsvunnet, da jeg fremdeles virker nært beslektet med Norges store rallysønner. Likevel var det en utrolig bra konferanse! Mandagmorgen måtte undertegnede, samt Mari og Håkon fra UFU, stå opp i tidligste laget for å spasere bort til flyplassen for komme oss sørover tidligst mulig. Planen for dagen var en stor ungdomskonferanse i hovedstaden i regi finansminister Sigbjørn Johnsen. En utrolig spennende dag, og en utrolig folkelig og kul minister! Figurerte forsåvidt i Adresseavisa to dager på rad også, med et så stygt bilde at jeg bare må poste det både på facebook og her for å være skikkelig fan.

Og kjenner du ikke igjen fyren i midten ville jeg vurdert å begynne og lese andre ting enn bare tegneseriestripene i avisa. Bare et tips.

I kveld skal jeg på jobb, og nå har jeg dårlig tid. Blogges sikkert innen mars.

Punktum er satt.

Sun, 22 Jan 2012 03:27:36 GMT

19. januar 2010 var jeg på mitt aller første møte i Ungdommens Bystyre. Den gang skrev jeg følgende på bloggen; "I ungdommens bystyre gir samtlige inntrykk av å være et sted i mellom 40 og 45år i mental alder. Her presenterer de sitt politiske ståsted lenge før de får knøvla ut hva de heter, og de debaterer så saklig at jeg blir rent redd. Følte meg som en liten drittunge som hadde blanda sammen rådhuset og barnehagen. Var forbannet sikker på at alle var eldre enn meg, og mye smartere." Jeg skrev forøvrig glitrende norsk da jeg var femten. 19. januar 2012 var jeg på mitt aller siste møte i Ungdommens Bystyre.

Et kapittel i livet mitt er over, et kapittel jeg for alltid vil ha tusenvis av minner fra. Jeg entret bystyresalen for første gang som femtenåring, fersk i politikken og uten å kjenne et menneske og støtte meg på. De første månedene var jeg livredd talerstolen, og levde i den tro at alle de andre var mye flinkere enn meg, og at det derfor var best å holde kjeft. I starten var alt nytt og skummelt, men det var bare å kaste seg i det. Tvinge seg ut av komfortsonen. Med erfaring kom trygghet, og med tiden ble jeg mer og mer kjent med mennesker jeg i dag regner for gode venner. Jeg har fått muligheten til å reise i både inn- og utland, besøkt stortinget ved to anledninger, håndhilst på statsråder og holdt foredrag for mennesker som var etablerte innenfor politikken lenge før jeg selv ble født. Alt dette er vanvittig stort for lille meg, likevel er det de menneskene jeg har møtt og de båndene jeg har knyttet som jeg verdsetter mest. Jeg har møtt så utrolig mange jeg ellers aldri ville blitt kjent med, erfaringer det er umulig å stemple noen verdi på.
I UB ble jeg kjent med Maren, det menneske i verden som kanskje er aller mest lik meg selv. Vi er begge forbanna sta, sære og skal alltid ha det som vi vil. Vi har gjennom disse to årene vært uenige om det aller meste, selv om vi egentlig er enige om alt. Hun er to år yngre, men vesentlig modnere i toppen enn de aller fleste på min alder. Maren har bein i nesa, og tørr å stikke seg frem. Dessuten er hun en av verdes aller ærligste mennesker, og det elsker jeg! Anbefaler å følge henne på twitter, om du liker å bli belært i norsk, eller rett og slett ønsker å få deg en god latter. @MarenMalvik. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har sett opp unisont og vekslet blikk tvers overfor hverandre i bystyresalen, velvitende om at den andre tenker nøyaktig det samme. Vi kan brøle og være dritasure på hverandre, og likevel være like gode venner etterpå. Jeg kommer til å savne min eminente romkamerat utrolig mye, nå når tiden i UB er over. Heldigvis tviler jeg på at vi kommer til å miste kontakten!

Mens Maren og jeg er to alen av samme stykke, er Oliver og meg et bevis på at motsetninger tiltrekker hverandre. Jeg befinner meg på venstresida i AUF, mens Oliver hever flagget for Unge høyre. Vi er uenig om det aller meste, men han er likevel en av mine beste venner. Han er over to meter på strømpelesten, men vil alltid være den lillebroren jeg aldri fikk. Med hele to års erfaring kan nok Oliver skrive under på at det ikke er bare enkelt å være sjefen min. Han er den som ber meg slappe av når jeg stresser på meg blodpropp, og som ber meg holde kjeft når jeg brøler. Hvis Maren og meg er to syrer, er han basen som alltid har nøytralisert og balasert det hele i opphetede diskusjoner. Jeg kommer til å savne alle de gangene vi har sittet på UB-kontoret og kranglet om uttalelser, eller sprengskrevet foredrag og innlegg med under en time igjen før showtime. Oliver har altfor lange ben som tar ufattelig mye plass, et irritasjonsmoment når man sitter ved siden av hverandre på fly eller i buss. Han lager slurpelyder av en annen verden, spesielt når han drikker kaffe. Han lider av en smule muntligdysleksi i blant, er til tider ufattelig treg og sløv, og har en humor som ofte krever solide spark på skinnleggen. Likevel er han en dyktig leder, en sterk politiker og ikke minst en fantastisk god kompis. Han vet når det er tid for ris, og når det er tid for ros. Han er til å stole på, og er tvers igjennom en bra fyr. Selv om han er pære konservativ, og kapitalist til beinet. To år med meg og fremdeles anti-sosialist, vitner om sterk karakter!

Og jeg er ikke spesielt lav!

Mads, Anita, Kjartan, verdens desidert beste koordinator og så mange andre, er også mennesker jeg kommer til å savne fra denne fantastiske tiden. Å takke for seg på talerstolen var ufattelig trist og rart, derfor ble talen vesentlig kortere enn planlagt. Jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle begynne å grine, men det var faktisk ikke langt unna. For dere som leser dette høres det sikkert sprøtt ut, men UB har på en måte blitt min andre familie. Derfor er det så rart at det er over og forbi. Det er på tide å sette seg nye mål, og konsentrere seg om andre ting. UFU, AUF og Location vil ta opp mye av tiden min fremover. Likevel blir det et tomrom etter gjengen på rådhuset. Jeg har vokst så mye på den tiden jeg har brukt på arbeidet for ungdom i Trondheim. Jeg har lært mer enn noen noen gang kan gjøre i et klasserom, og jeg har utviklet meg på måter jeg ellers aldri ville gjort. På barneskolen var jeg redd for å prate foran klassen, dette er en frykt min tidlige politiske karriere helt drepte. Emilie og Maren som stod ved siden av meg i minuttene før jeg skulle entre scenen midt i hjerte av Trondheim i juni, foran 2500(!!) fremmøtte, kan trygt skrive under på at mer nervøs kan knapt noe menneske bli. Etter det ble jeg egentlig kurert for det meste. Det - og tusen andre ting, blir minner jeg alltid vil bære med meg. Jeg vil takke alle som har tatt del i denne reisen sammen med meg, det kan knapt beskrives med ord!
Jeg er evig takknemlig.

Ukas fml.

Sat, 14 Jan 2012 03:00:37 GMT

På en dårlig dag...

- Er det snøstorm når du går til bussen, og håret ditt gjør deg sjalu på Eli Hagen.
- Kommer bussen et kvarter for sent, slik at fingrene får frostskader og skoene trekker inn tjue liter snøvann.
- Møter du på århundrets bitreste bussjåfør som lar det gå utover hele verden at han aldri greide å fullføre skolen.
- Kjører idioten av en bussjåfør av veien, fordi han fikk førerkortet på postordre.
- Blir alle lyskryss røde når du ankommer.
- Oppsøker alle sørpedammer dine ikke-så-vanntette sko.
- Greier du aldri å legge deg til en fornuftig tid.

Jeg mener.. comeon

Minner om en solstråle i mørket.

Wed, 11 Jan 2012 00:27:25 GMT

Et minne er på mange måter som en tanke, en tanke man bevarer over tid. Likevel er det så mye mer enn det. Et minne er en kompleks tanke som lett knyttes til steder, ting, lukter eller lyder. En sang kan føre deg mange år tilbake i tid, en spesiell duft kan flytte deg tusenvis av mil vekk og en bortgjemt gave kan bringe glemte mennesker frem i hukommelsen. Det er ikke bestandig logisk for en utenforstående hvorfor du forsvinner i tankespinn når Bono synger With or without you på radioen, eller når lukten av nyslått gress får deg til å hikste av latter eller gråt. Kanskje er det ekstra spesielt når den første snøen kommer, eller når jula ringes inn. Mange har egne datoer som betyr noe helt spesielt, fordi akkurat den dagen betydde noe helt spesielt en gang. Eller kanskje den datoen har fått en spesiell betydning senere, satt i lys av noe annet.

På fredag tok jeg trikk for andre gang i mitt liv. Turen fra sentrum opp til Lian tar tjueen minutter, tjueen minutter på en nesten folketom trikk gir deg god tid til å tenke. Tankene lette frem minner jeg trodde jeg hadde gjemt vekk. Minner om forrige gang jeg befant meg på akkurat samme sted. Minner om en varm sommerdag i midten av juni, nærmere bestemt den 19. Jeg hadde opplæringshelg på Location, og dagen etterpå hadde vi eksamenstrekk. Likevel var det ikke dette som stod i hodene våre. Vi slappet av i gresset og vi grillet, mens vi ivrig snakket om valgkampen som stod på trappene. Det var sommer, varmt i været og den siste samlingen med AUF før ferien satte inn. Det var latter, god stemning og en avslappet atmosfære. Dette var siste gang jeg så Gizem. Siste gang jeg hørte den trillende latteren, moret meg over hvor vimsete hun alltid var, og lyttet til det glødende engasjementet i stemmen hennes når hun pratet om hvor gøy det skulle bli med valg. Dette er et lykkelig minnet, likevel så ufattelig vondt og sårt. Gizem skulle på Utøya for første gang, og var skuffet over at jeg reiste til syden dagen etter leiren begynte, slik at jeg ikke fikk blitt med. Hun gledet seg. Gizem gledet seg til mye, gledet seg over selve livet. Et liv hun snart skulle miste.

Jeg vil alltid bære med meg dette minnet, disse siste bildene i hukommelsen av den sprudlende jenta som hadde så mye å gi. Gizem var positivitet, engasjement, pågangsmot og kjærlighet. Vi sier ofte at vi er med i AUF med en visjon om gjøre verden til et bedre sted, en visjon Gizem trodde helt og fullt på. Gizem symboliserte alt som ble forsøkt ødelagt den 22. juli, hun viste alltid en kjærlighet til medmenneskene de færreste evner å oppdrive. Hun trodde på det beste i alle, og var en forkjemper for å gi alle en sjanse. Hun stod alltid opp og slåss for de svakeste i samfunnet, og mente at rettferdighet var en av livets mest sentrale verdier. Hun glødet for sitt Gazaengasjement, men var også opptatt av mannen med Narvesenbegeret i Nordre. Hun var en gledesspreder det var umulig å ikke bli glad i. Det er så mye jeg aldri fikk sagt, men som jeg nå støtt tenker. Om et par uker skal vi danne nytt styret i lokallaget, det blir et vondt møte med den tomme stolen.

Kjæreste Gizem, vi savner deg sånn..

01.05.94 - 22.07.11
Hvil i fred.

2011 for siste gang.

Sat, 31 Dec 2011 22:45:56 GMT

Så sitter jeg her igjen, på årets aller siste dag. Det har gått 365 dager siden sist, og det er dermed tid for et nytt tilbakeblikk på året som har gått. Mitt syttende i tallet. 2011 tikker mot slutten, og vi er snart klare for å ønske et nytt år velkommen. Det er derfor på tide å legge bak seg alt som har preget det året som nå er forbi, og rette blikket og tankene mot det som skal komme. Men aller først noen tanker rundt året som er i ferd med å ebbe ut.

Mye skjer på et år. Mye det ikke er plass til i et blogginnlegg, mye som ikke passer i et blogginnlegg og mye som allerede er å finne i arkivet. Jeg har blitt kjent med mange mennsker jeg setter stor pris på å ha i livet mitt, og jeg har noen få veldig nære venner som har båret meg igjennom noen tøffe perioder. Slike verdier kan kun regnes i den aller sterkeste valutaen jeg kjenner til, nemlig kjærlighet.Likevel har dette året først og fremst ført til at jeg har blitt bedre kjent med meg selv, på godt og vondt. Jeg har lært å takle motgang av ulik karakter på en helt ny måte, selv om dette er en prosess jeg egentlig så vidt har startet på. Livet vil alltid gi deg noen slag, gjerne når du minst venter det. Virkeligheten spør sjeldent om du er klar for å ta i mot når den byr på vanskeligheter og tøffe utfordringer. En avgjørende, om enn vanskelig lærdom for noen, er da at det ikke handler om å stå oppreist i alle stormer, eller å kjempe med nebb og klør for å holde maska uansett motgang. Man trenger ikke alltid være så flink, selv om det er fristende å i kle seg verdens mestertrøya hver gang anledningen byr seg. Alt må ikke takles alene, alle kamper må ikke kjempes på egenhånd. Det holder ikke og alltid by andre enn hjelpende hånd, hvis du aldri er villig til å ta i mot en selv. Man kan være uavhengig og selvstendig, selv om man tar i mot hjelp og støtte fra andre. Man kan være tro mot seg selv om man deler ting med andre. Den er ikke sterkest den som aldri gråter, den er ikke flinkest den som aldri innrømmer nederlag, den er ikke smartest den som alltid skal ha rett. I blant er det viktig å være der for seg selv, ikke bare for alle andre. Å vise seg svak er kanskje verdens største styrke.

Alt dette er ting man lærer gjennom erfaringer som ikke nødvendigvis er like gode. For noen kommer dette helt naturlig, for andre er det vanskeligere å erkjenne. Det viktigste nyttårsforsettet er å lære av sine egne feil, og ta med seg kunnskap fra det forrige året inn i det neste. Lærdom høstet fra motgang er ofte den mest verdifulle, fordi den kostet mest å tilegne seg. Jeg løfter derfor glasset for et nytt år, uskildret og upreget som det nå står foran oss, og håper at jeg et år frem i tid har opplevd minst like mye som jeg har gjort i 2011. På alle mulige måter.

Godt nytt år, alle sammen.

Jula 2011

Sat, 31 Dec 2011 00:18:07 GMT

Jeg trenger vel egentlig ikke å fortelle at min taushet i ferien skyldes at jeg har vært opptatt, men bloggere må jo alltid unnskyde seg. Fryktelig pinlig å bruke begrepet blogger om seg selv forresten. Kleine greier.
Jeg hadde en kjempekoselig julaften med familien, og uten at jeg skal brette ut om alt som skjulte seg under treet kan jeg meddele at jeg er meget fornøyd med fangsten. Gleder meg dog mer til neste års julegaver, da jeg har store planer om å ønske meg slike ting som kasseroller, brødrister og bestikk. Du vet du begynner å bli voksen når du lurer på hvilket servise du vil begynne å samle på. Høsten 2013 forlater jeg redet, og da er det greit å ha et og annet med på flyttelasset. Destinasjonen er ukjent, men et stykke unna Trondheimby blir det nok. Starter sikkert på ønskelista innen påske, harde pakker slår konvolutter lett!

1. juledag jobbet jeg dagvakt i kiosken. Ikke den store kinodagen, men med så koselige kollegaer er det alltid gøy uansett. På kvelden var det tid for den tradisjonsfylte julemiddagen hos mormor og morfar. Same procedure as every year, James. 2. juledag hadde jeg fri og sov derfor altfor lenge, før det ble kino til kvelds. Greier ikke å holde meg unna Nova gitt. Hadde egentlig kraftige motforestillinger mot The girl with the dragontattoo, da jeg synes det er en uting at alt skal Hollywood-ifiseres (som selvfølgelig er et ord) men jeg ble veldig positivt overrasket! Løp og se! ...og kjøp popcorn på veien.
3. juledag jobbet jeg dagvakt på Prinsen, og jeg er grisesjalu på den nye awesome kiosken der borte! Skikkelig Willy Wonka. På kvelden dro Mona og jeg på kino (jeg tilbringer altfor mye tid i det bygget...) det ble lett underholdning i form av New years eve, en skikkelig feel good film. Dessverre litt for sjeldent jeg prater med Mona utenfor facebook-chat (som strengt talt ikke telles) derfor er det alltid like godt å få møttes igjen.

4. juledag startet mindre bra. Jeg bråvåknet ti på elleve, og visste at noe var galt. Alle har vel våknet brått uten og helt vite hvorfor man våknet, man bare vet at noe ikke stemmer og at det er et heller annet bak i hukommelsen man strever for å få tak på. For meg tok det cirka fire og et halvt sekund før jeg innså hva kaldsvetten og det høye stressnivået skyldtes. Og da fikk jeg fart på meg. Like før jul datt det nemlig et utrivelig brev ned i postkassen vår, dessverre adressert til meg. "De har fått time hos tannlegen 28. desember." Du vet du har karma fra helvete når du må til tannlegen i juleferien, for å si det slek. Jeg har skrekk for mye rart, men tannlegefrykten slår knockout på det meste. Det store problemet her var at jeg skulle innfinne meg i den hersens stolen med den svære lampa i trynet nøyaktig nitten minutter etter at jeg slo opp gluggene. I en dobbeltime matematikk er nitten minutter lenge, om morgenen er det umenneskelig kort. Jeg slengte på meg genseren feil vei, stappet bena i conversene (noe jeg skulle få angre på) og rasket med meg feil nøkler før jeg løp i retning Heimdal. Følte meg dødskul da jeg snublet inn hos tannlegen halvsvett og helstressa med genseren på vranga og søkkvåte sko, på minuttet tidsnok. For meg som kommer minst femten minutter for tidlig til alt er tidsnok å komme for sent. Mens jeg hatet tilværelsen intenst ble jeg geleidet inn på røntgenrommet, hvor en sukkersøt tannpleier skjærte opp tannkjøttet mitt med de der forferdelig plastikkdingsene de på død og liv må stappe munnen din full av. Inne hos selve tannlegen holdt jeg på å hyperventilere, ikke bare stakk han kjeften min full av alt mulig tull og generelt var en tannlege, fyren hadde også talefeil. Jeg sliter bigtime med mennesker som snakker om "schøtt på schøkkenet," og stort bedre blir det ikke når du liksom er høytutdannet og ble konfirmert for cirka tjue år siden. På forhånd hadde jeg kalkulert med cirka fire hull, sju rotfyllinger og cirka tre tenner som måtte røskes ut med tang. Likevel var jeg beyond nervøs da han først studerte røntgenbildene, og deretter pirket i hver enkelt tann med en av de heslige redskapene sine. Han stoppet opp på begge fortennene mine og meddelte tannpleieren svært så entusiastisk et eller annet om innvortes eks-gavianus, en tilstand som visstnok var fantastisk fascinerende, og dessuten mest vanlig hos indianere. Når du ligger på ryggen og stirrer rett opp i en lampe sterkere enn sola med munnen full av alt mulig tull, og hører på på at en over-excited tannlege snakke om tennene dine på latin forestiller du deg automatisk alle mulige forferdelige utfall for besøket. Spesielt siden tilstanden din tydeligvis er uhyre sjelden i denne delen av verden. Etter noe som lignet på en evighet rettet han seg opp i ryggen og sa "null hull." Verdens uten tvil mest fantastiske setning. Hadde jeg fått hull i det der latinopplegget hadde jeg måttet rotfylle, men det hadde hverdagshelten altså forhindret. Så da kunne jeg spasere ut og fortsette resten av mitt liv i fred og ro. Et år til neste gang.

Natt til 5. juledag ble det hele fire timer søvn på meg, noe som var alldeles fantastisk. En legetime så altfor, altfor tidlig førte til at jeg ikke akkurat var uthvilt da jeg låste meg inn på jobb. Da jeg hatet tilværelsen på det meste kom verdens beste vareleveringsmann og sa at han kunne kjøre opp alle pallene med varer på lageret for meg. Ble så glad at jeg nesten begynte å grine. Kjeftet litt på pappesker og slushsirup, men bortsett fra det var det en (stressende og) morsom vakt! Rett etter jobb løp jeg til solsiden for å spise middag med Jens og Elin. Vi tre bor for første gang på to år i samme by, noe jeg liker meget godt. Vi skravlet på Egon i over tre timer før vi dro hjem til Elin og så film. Kjempekoselig.
I natt sov jeg i over tolv timer, noe som var helt fantastisk. Dro nesten rett på jobb etter at jeg forlot dyna, og tilbringte seks timer i favorittkiosken min, høhø. Har med andre ord ikke ligget så veldig mye på sofaen i jula, Ellen i et nøtteskall.

Både Jens og Elin er veldig glade i å bli avbildet.

Trrrravel førjulstid.

Sat, 24 Dec 2011 15:35:28 GMT

Siden sist har jeg som vanlig vært ganske så travel, og i kjent stil kjør vi et (ikke) kort resyme. Forrige fredag hadde jeg faktisk fri, så etter et par timer på rådhuset dro jeg og min kjære mor til IKEA. Jeg skulle etterhvert angre bittert på at jeg vaklet rundt på høyre hæler. Spesielt siden vi etter IKEAbesøket også dro innom Skeidar, Tillertorget og City Syd. En fryd for føtter og humør. Fikk heldigvis kjøpt det aller meste jeg trenger, og helt sikkert mye jeg ikke trenger. Da jeg kom hjem studerte jeg vaktlista for desember og proklamerte forbauset at jeg neste lørdag hadde fri, jeg som var helt sikker på at jeg jobbet hver eneste helg ut januar. Fikk til svar at den lørdagen jeg siktet til var julaften, og at det var flott at jeg hadde litt tid til familien da. Jeg nekter å ta det som et hint på noen som helst måte.
Lørdagmorgen tok mamma og jeg bussen inn til byen for den årlige juleshoppingen med tante og søskenbarn Pia. Tradisjonen tro kjøpte jeg en hel masse til meg selv, og svært lite av det slaget man pakker inn og stikker innunder grantreet som for anledningen er presset inn i stua til Ola Nordmann. Snedig ritualet det der. Men novemberlønninga tikket inn på fredag, så jeg hadde en hel masse unnskyldninger for alskens innkjøp. Jeg begynte ikke på jobb før klokken fem, men allerede før halv fire var jeg så møkklei trengsel, kø og irriterende medmennesker at jeg dro på jobb. Nova har en litt annen atmosfære enn Nordre gågate en lørdag tett før jul. Jeg vet hva jeg foretrekker.

Søndagmorgen brukte jeg til å foreta en skikkelig ryddeaksjon på rommene mine, redningsmannskap og ekstern oksygentilførsel var påkrevd. Nå ser det tålelig ok ut der ute. Deretter dro jeg på jobb, tross i at VM-finalen gikk av stabelen samme kveld. På jobb ble jeg møtt av Christine som hadde store planer om å boikotte kampen aktivt, og Emil som ikke husket at det pågikk et mesterskap overhode. Man glemmer ikke at Norge spiller VM-finale liksom, det gjør man bare ikke. Vi gjorde derimot det beste ut av det og løp tulling frem og tilbake mellom VG-live og alt annet som måtte gjøres. Morsomt på sin måte, men jeg håper egentlig at jeg sitter foran tv-en når OL-finalen går av stabelen til sommeren. Norge er selvfølgelig fast innventar der.
På mandag var det tid for julebord med Ungdommens Fylkesutvalg, en fantastisk herlig gjeng! Vi var enige om at julemat ble det nok av i tiden som kom, så vi dro på graffi og bestilte Grillfest Lux. Det var så mye mat at det halve ville mettet et helt fotballlag. Tørr ikke tenke på hva sluttsummen på regningen ble.

Kvalitetsbilde.

Tirsdag og onsdag hadde vi totalt uinteressante skoledager, og kveldstid var jeg på jobb. Torsdag var siste skoledag, noe jeg har klagd overraskende lite over når jeg tenker meg om. Mye fordi vi ikke har hatt det jeg kaller skole de siste tre ukene, eller der omkring. Slash i hele høst. Jeg våknet halv åtte av at en kollega spurte så pent om jeg ikke kunne ta varemottak for henne, da hun var sengeliggende med et eller annet du helst ikke vil ha to dager før julaften. Halvt i ørska takket jeg ja, uten helt å huske at det innebar noe i nærheten av en ti timers arbeidsdag. Det skulle vise seg å ikke spille noen som helst rolle, da jeg med på varefyllingen fikk med meg Christian som er hjemme på juleferie fra militæret. Vi sang julesanger høyt og skjærende, skremte livet av russiske vaskere og pakket varer i et så forrykende tempo at begge var slitne og fulle av papirkutt da klokka ble halv tre. Uten tvil den morsomte dagvakten noensinne. Deretter ble det et par timer på kafe med maltajentene, en lunsjavtale vi har brukt omlag tre uker på å få i stand. Ikke lett å samkjøre timeplaner, i alle fall ikke i desember. Deretter var det en meget rolig kveldsvakt, før juleferien endelig satte inn.

I går feiret vi tradisjonen tro at Jens nok en gang har blitt et år eldre, ikke mentalt vel og merke. Dessuten pyntet jeg pepperkaker til langt på natt, same procedure as every year! ..James. I dag har jeg sovet halve dagen og ellers ikke gjort noe som helst. Skal bli godt å komme seg på jobb igjen i morgen! Neidajoda.

Og for dere som ikke gadd å lese alt dette: GOD JUL!

En kjærlig julehilsen

Wed, 21 Dec 2011 23:53:58 GMT

22. desember. Det er to dager til julaften, og fem måneder siden tragedien inntraff. Jula står på trappene, en høytid som hører familien til. For noen blir dette nok et vanskelig kapittel i den nye tilværelsen etter at livet ble snudd på hode. Vi er nå inne i en tid som i stor grad er preget av tradisjoner og samhold, desember vil derfor være ekstra hard for de som har mistet en av sine kjære. Ingenting blir det samme igjen. I fjor slet du med å finne julegave til storebror, i år er det ingen storebror å kjøpe gave til. Den årelange tradisjonen med Tre nøtter til askepott sammen med lillesøster må erstattes med en tur på kirkegården. For første gang er det pappa som står for julematen fordi mamma aldri kom hjem fra jobb den skjebnesvangre fredagen i juli. I nabohuset må et navn strykes fra dørskiltet, fordi yngste mann var på feil sted til helt feilt tid. Venninnegjengen har et hull når dere møtes for å utveksle julegaver, og årets kjærestegave blir kanskje en blomsterkrans på en hvit marmorstein. Brutale forandringer som gjør at jula kanskje aldri blir det den en gang var, det den egentlig skal være. I år handler det kanskje ikke om kjærlighet og nærhet, men fornyet smerte og sorg. Den tomme stolen ved julemiddagen gjør at ribba ikke smaker det den skal, og julegavene blir ikke så stor stas når hun som alltid pleide å dele dem ut ikke lenger er i stand til å gjøre det. Kanskje er det vanskelig og i det hele tatt se noen lysglimt i tilværelsen, når urettferdigheten og meningsløsheten fremdeles gjennomsyrer hvert våkne øyeblikk.

Dette stiller store krav til oss som medmennesker. Vi har sterke hender som kan gi en håndstrekning til noen som sliter. Vi har åpne hender som skapt for varme omfavnelser når noen føler seg alene. Vi har støttende hender som alltid tar i mot noen som vakler, eller holder oppe noen som faller. Et brett nystekte julekjeks, en nymåket innkjørsel, en åpen middagsinvitasjon, et julekort med støttende ord, eller garantier om en dør som alltid er åpen. Lite skal til for å gjøre en tung dag litt lettere, litt lysere. Ingenting kan erstatte den som ikke lenger er der, men mye kan bidra til at de tunge tankene forsvinner i et sekund eller to. Vær en skulder å gråte på, en hånd å holde i og et lyttende medmenneske. Våre medmennesker er vårt ansvar, deres sorgprosess bør være vår prioritering. Vis at du bryr deg.

Mine tanker rettes derfor nå til alle dem som går en tøff jul i vente, vit at Ola Nordmann fremdeles bryr seg. Vi minnes de døde i sorg, og vi omslutter de etterlatte med nestekjærlighet og omtanke. Vi er fremdeles en nasjon i sorg, vi skal fremdeles bry oss om hverandre, vi skal fremdeles vinne kampen mot det onde hver eneste dag. Kjærligheten skal fremdeles seire, fem måneder etter tragedien. Den skal alltid være sterkest.

Hvil i fred.
22.07.11

Politikk, skole og søvn.

Fri, 16 Dec 2011 00:12:29 GMT

På begynnelsen av dette skoleåret elsket jeg tirsdager. Jeg kunne stå opp et kvarter før bussen gikk, slenge på meg det som lå nærmest og spasere (beinfly) til bussen uten både frokost og sminke. Ingen orker å ordne seg for to skoletimer, spesielt ikke siden jeg uansett skulle hjem og sove etterpå. To usle skoletimer og så rett hjem igjen. Himmelen. Alt dette trekker jeg tilbake nå. Det suger å måtte stå opp for to skoletimer. Jeg bruker nesten like lang tid på å komme meg til og fra skolen som jeg bruker i selve klasserommet. Dessuten er jeg så dum at jeg legger meg idiotisk sent på mandagskveldene fordi jeg vet at jeg uansett bare har to timer skole dagen etterpå. Dermed sitter jeg som et eneste stort gjesp gjennom to ganger førtifem minutter franskundervisning jeg ikke lærer det spøtt av. Jeg kunne like gjerne ligget hjemme i min egen seng. Tirsdag denne uka dro jeg rett på 3t etter skolen og plagde kropp og sinn til å gjennomføre 4x4 på mølla, før jeg dro hjem og sov. Jeg burde skrevet appell, men som vanlig skjedde ikke det. Planen for kvelden var formell middag med fylkespolitikerne i anledning fylkestinget som fant sted denne uka. Som leder av UFU blir jeg fast innventar på slike tilstelninger, og får bare lære meg det først som sist. Heldigvis fikk jeg ta med meg et medlem til, slik at jeg ikke skulle bli helt Viggo i mengden. Dermed troppet Lars og meg opp i finstasen utenfor fylkeshuset klokken sju på tirsdag, der vi ble fraktet sammen med de andre middagsgjestene opp til festsalen på Ringve gård. Der velkomstdrinker og mingling stod på tapetet, før selve middagen. Vel, i det selskapet der er naturligvis jeg den eneste under atten år, og det tar seg dårlig ut om adresseavisen slår opp at fylkesordføreren skjenker syttenåringer, så for min del ble det mingling uten noen drink i hånden. Du føler deg i grunn ganske liten når du er sytten år og går rundt mellom mennesker du er vant til å se i avisene og på nyhetene i tv-ruta, men isen ble raskt brutt og det viste jo seg at politikere og samfunnstopper er mennesker de også. Sånn egentlig.

Ved middagsbordet ble jeg brått stilt ansikt til ansikt med min egen manglende etikette. Sju ulike gafler, fire glass og servietter og duker du egentlig ikke helt vet hva du skal med. Personlig er jeg ikke så vant til å veksle mellom ulike skjeer når jeg spiser suppe, er forsåvidt ikke så ofte det diskes opp med treretters i heimen heller. Jeg er generelt ganske urutt på skåling hvor man skal veksle mellom å sitte, stå, klappe, ikke klappe, le, ikke lei osv. Men øvelse gjør mester! Selv om jeg følte meg som en sjuåring da de andre skålte i alskens vinsorter og jeg hadde.. brus. Fem måneder og tjueeen dager dere! Sør-Trøndelag har i alle fall verdens kuleste og mest folkelige fylkesordfører, uten tvil!
Jeg kom hjem nærmere midnatt, og da var det tid for å skrive den appellen jeg skulle holde dagen etterpå. På hvert fylkesting bevilges UFU femten minutters taletid, det er lenge hvis du ikke vet hva du skal si. Hehh. Jeg var vel i seng nærmere.. tre, og var far beyond trøtt da alarmen ringte så altfor tidlig onsdagmorgen. Jeg skulle ikke på fylkestinget før klokka tolv, og rakk derfor å bli med på kinofilm med psykologiklassen. A Dangerous method var såpas ekkel og kjedelig at jeg sovnet etter cirka ti minutter og våknet nærmest av rulleteksten, heldigvis har jeg ikke hørt noe om filmanalyse eller lignende.
Appellen min gikk relativt bra (tror jeg,) selv om jeg gir meg selv litt ekstra slakke siden det var første gang, og jeg har store planer om et par hakk mer forberedt til neste gang. Etter appellen ble Lars og jeg igjen og så på budsjettdebatten, en drøøy prosess. Men jeg er så nerd at jeg synes sånt er gøy, selv om det er slike ting jeg sikkert ikke bør si høyt.

I dag hadde vi julefrokost med klassen i norsktimene, etterfulgt av en julefilm som et forsøk på å sette oss i stemning. Vil vel kanskje ikke anbefale Bad Santa, i alle fall ikke som familieunderholdning. Men det hører i grunn med å se dårlige filmer på skolen. Den eneste av kvalitet jeg kan huske å ha sett i skolesammenheng på vgs må være American history X, og den har vi til gjengjeld sett tre ganger. Kan muligens manus bedre enn skuespillerne selv. Torsdager har jeg bare fire skoletimer (ja, jeg har føkka timeplan) og dro derfor hjem og sov før jeg dro videre på jobb. En rolig aften på Nova kinosenter, for å si det mildt. Sju papirkutt rikere er jeg blitt, men fornøyd med kvelden likevel. Spesielt siden jeg har så fantastiske kollegaer at jeg i ny og ned rekker første buss hjem, noe som er like magisk hver gang. Det er ikke mer enn tretti minutters forskjell, men det er en fantastisk halvtime som egentlig utgjør ganske mye såpas sent på kvelden.
I morgen jeg halvdags i UB på rådhuset, og takket være Kristin Halvorsens fantastiske fraværsregler tvinges jeg nærmest til å skulke de første skoletimene. Enkelttimer tar seg dårlig ut på vitnemålet under fraværsrubrikken, mens hele dager får jeg strøket som politisk fravær. Og jeg som synes matte er så gøy...

Meg og min kjære Kristina på klassefesten sist lørdag.

Livet, folkens. Livet.

Mon, 12 Dec 2011 16:27:15 GMT

Neida, jeg har ikke dødd. Fremdeles bare i desperat mangel på fritid. Nå lyver jeg, jeg er allergisk mot fritid. Fritid er synonymt med sløving uten mål og mening, det er jeg dårlig på.
Siden sist har jeg.. gjort en god del. Første helga på desember skulle jeg ta igjen alt av skolearbeid jeg hadde utsatt til siste liten, derfor var jeg på jobb i nærmere tjue timer og brukte den resterende tiden på å sove. Min filosofi er at så lenge det er fysisk mulig å utsette prøvelesing enda litt til, så utnytter man det maksimalt. Nettopp derfor skrev jeg 2000 ord i gyminnlevering da jeg kom hjem fra jobb klokken elleve søndagkveld. Det er da man virkelig elsker tilværelsen. Derfor var jeg sånn helt ok trøtt da førstetime mandagmorgen ble kastet i gang med volleyball. Kanskje den ballidretten jeg er verst i, nest etter fotball. Jeg har null kontroll på... noe som helst. Rett og slett en fare for omgivelsene, selv når jeg ikke er i nærheten av ballen. Eller kanskje spesielt da. Noe jeg forsåvidt sjeldent er, helt til motstanderlaget oppdager at jeg unektelig er blant lagets svakeste ledd og bli servet på med vilje. Ingenting som å starte en mandagmorgen med førti volleyballer midt i planeten. Det er da man kjenner at man virkelig lever.
Vi gjør mye annet gøy på skolen også da, her har vi for eksempel matematikk. Føler Kåre illustrerer det perfekt her.

Og folk sier at P-matter ikke er hardt.

Etter fire timer skole (hard skolehverdag vet dere) dro jeg hjem og sov et par timer. Min erfaring er at powernap'er fungerer best jo lengre de her. Helst åtte-ni timer. På kvelden var det møte med UFU på fylkeshuset, stadig like bra gjeng! Jeg burde egentlig vært hjemme og lest til franskprøve, men det er kraftig begrenset hvor mye du greier å lære deg av et helt nytt språk på en enkelt kveld. Spesielt siden jeg etter 4,5 år med faget fremdeles knapt evner å telle til ti, og det bare på gode dager. Derfor gikk franskprøven.. sä där. Noe sier meg at franskkarakteren min blir halvert dette halvåret, men jeg har egentlig innfunnet meg med at det er den karakteren som blir ren lotto på vitnemålet. Får veie det opp med f.eks. psykologikarakteren, selv om det også er tøffe timer...

Her har vi f.eks. brukt tre kvarter på å bygge ei bro, som forresten knakk cirka tre sekunder etter bilde ble tatt. Fikk masse skryt da.

Både tirsdag og onsdag skulle jeg skrive innleveringsoppgave i sosiologi, samt øve til prøve i samme fag. Det skjedde aldri. På torsdag hadde vi skrivedag i nynorsk, og på kvelden var det AUF-møte om integrering. Dermed var jeg ikke hjemme og klar for oppgaveskriving før klokka var nærmere ni. Da skulle jeg altså skrive en drøftingsoppgaver på tre datasider, samt pugge åtte kapitler. Fantastisk. Jeg leverte tidenes makkverk oppgave 23.57, to minutter før fristen. God margin. Prøven ble det ikke veldig stort fokus på gitt, men med tanke på at karakterene til jul spiller cirka mye rolle som Per Sandbergs syn på noe som helst, mister jeg ikke nattesøvnen. Enda.
Prøven gikk likevel greit, og jeg slapp relativt dårlig unna med mine dårlige prioriteringsvalg. Jeg hadde en kjempehyggelig vakt på jobb, og rakk kvart på ti bussen hjem. MAGISK!
Lørdag våknet jeg halv to av at Mona foreslo en bytur, og dagen etter lønning sier man aldri nei til slikt! Må forresten si at det er ganske imponerende å forlate dyna klokka 13.34 og sitte på bussen 13.50, alt for å svi av litt penger! Jeg hadde litt dårlig tid, men to timer effektiv shopping endte som det alltid gjør med Mona og meg. Jeg har cirka førtisju bæreposer, og ser ut som den perfekte kandidaten for luksusfellen ved siden av den noe mer fornuftige Mona.

Jeg skulle være til Kristina klokken seks, og ble derfor noe stresset. Klassefest stod nemlig på tapetet for lørdagskvelden. Noe sent ute dukket jeg opp hos Kristina med cottage cheese, squash og partyoutfiten i veska... iført ballerinasko i snøstormen. Tror det lyste intelligens lang vei. Vertinnen disket opp med fantastisk god mat, vi kladdet på sminke og dilldall og gjorde oss klar for det vi trodde skulle bli en kjempebra kveld. Viste seg riktignok at kveldens høydepunkt illustreres under. Etter det gikk det i grunn bare nedover.

Alltid koselig med slikt selskap!

Vi ankom festen en liten halvtime etter de andre, men det viste seg at ganske mange var langt foran oss på flere måter. Kombinasjonen El Classico og møkkafulle klassekompiser gjorde at jeg egentlig var ganske ferdig med festen etter et kvarter. Halv elleve ba jeg mamma hente meg, cirka fire timer før den opprinnelige planen. Partybreaker, men jeg rakk i det minste 2. omgang av kampen om Spania. Guttene som valgte fotball foran fest angret i alle fall ikke, kampen var bra.. :)
Var alldeles fantastisk å våkne opp uthvilt og helt fri for en hver form for fyllesyke på søndag. I stedet for en uggen dag på sofaen ble det ei mil på mølla, satisssfied. På kvelden var det tid for den tradisjonsfylte pepperkakebakingen for familien Reitan. De fant faktisk ut at den ble arrangert for tjuende år på rad i går, ikke verst!
Ikveld skulle jeg egentlig på teater med Helene, men fikk i dette sekund melding om at det var utsolgt. NEDTUR. Så nå har jeg ikke noe liv i kveld, og typisk nok har jeg null skolearbeid å prioritere. Den ene kvelden jeg har fri. Tune out.

...dagens intelligenstest, hvor mange tomler finner dere?

Klovnens døde identitet.

Sat, 03 Dec 2011 01:35:29 GMT

Jeg er veldig uenig med meg selv om hvorvidt jeg skal skrive dette innlegget, eller ei. Likevel er det ord jeg har behov for å få ut, fordi det er en del av en debatt jeg ikke greier å være stilletiende tilskuer til. Mediene spiller på hele følelsesregisteret mitt i sin omtale og dekning av sommerens tragedie. Mye er bra, andre ting burde aldri kommet på trykk. Spesielt de siste dagene har det vært skremmende lesning, og jeg er redd jeg skyter meg selv litt i foten med å skrive akkurat det jeg nå har på hjertet.

Jeg provoseres av at psykopaten nå bevilges det talerøret vi i sommer sverget på at han aldri skulle få. Alt journalistene snapper opp av uttalelser og tanker publiseres med fete krigstyper på alle forsider. Det selger. Han selger. Det liker jeg dårlig. Det er en skremmende utvikling at vi er mer interessert i psykopatens refleksjoner over sin egen tilværelse, enn vi er i de overlevendes historier og de etterlattes sorg. Jeg boikotter bevisst navnet hans, og har ikke skrevet det en eneste gang her på bloggen. Min blogg skal aldri dukke opp dersom noen skulle google psykopatens navn, jeg ønsker ikke å bidra til og holde liv i et navn som for meg ikke eksisterer.
Likevel har jeg naturligvis et synspunkt på sakens nyeste utvikling. En sak som nok har blitt debattert vidt og bredt i det ganske land de siste dagene. Den mest brutale massemorderen i norsk historie siden andre verdenskrig skal ikke i fengsel. Et paradoks de færreste hadde forutsett. Selv har jeg kalt ham psykopat siden dag 1, selv om jeg naturligvis ikke har noen akademisk kompetanse til å vurdere monsterets mentale tilstand. Det sier seg selv at en person ikke kan kalles frisk når han er i stand til å utføre så grusomme handlinger mot uskyldige mennesker, for deretter å forklare det hele med at det skjedde i kjærlighet til sitt eget folk. Et folk som kun eksisterer i fantasien til en gal mann. Når man har 77 menneskeliv på samvittigheten uten et eneste gram anger i kroppen er det noe elementært galt i topplokket. Du har et forskrudd verdensbilde når du utroper deg selv til Norges neste regent, etter å ha utøvd en terror så grusom at det knapt finnes dets sidestykke noe sted i fredstid.

Jeg har som sagt ingen kompentanse til å vurdere menneskesinnet, og trekker derfor naturligvis ikke fagfolks vurdering i tvil på noen måte. Det er klare fordeler og ulemper med diagnosen som nå er blitt stilt. Jeg velger å legge vekt på at psykopaten selv sterkt ønsket at psykiaterne skulle finne han tilregnelig. Der tapte han. Dessuten proklamerer han for åpen rett at han er i krig, at han ønsker å spre et budskap til det norske folk og at han slettes ikke er alene i sitt verk. Ved at han offisielt stemples som gal blir det ommulig enda vanskeligere for ham å bli tatt seriøst av noen som helst - noen gang. Propagandaen ufarliggjøres når det kommer fra en klovn - for det er jo nettopp det han er! En schizofren og psykotisk klovn som poserer i hjemmesydd uniform, distribuerer et 1500siders dagboknotat som i stor grad er et klipp-og-lim prosjekt av en annen verden, og som i fullt alvor kaller seg selv kommandør i en liga som ikke finnes. Det kan ikke benektes at fyren er farlig, men like fordømt en sinnsyk klovn, eller kanskje nettopp fordi han er det. For meg spiller det ikke spesielt stor rolle hvor han sperres inne, så lenge han aldri ser dagslys igjen som fri mann. Lukket avdeling, ingen sosial omgang med andre enn behandlere og null mulighet for å ta sitt eget liv. Å tvinge en mann som hevder seg selv frisk til å tygge piller mot en sykdom han selv fornekter er vel helt prima i denne sammenhengen?

Jeg gleder meg til rettsaken er over, til jeg slipper å se klovnens ansikt på alle kanter og til å rette fokus over på ting av verdi. Hans navn bør glemmes, hans ønsker fortrenges og hans ideer knuses. For meg eksisterer det ikke noen livsfarlig politisk krigfører, for meg eksisterer en sinnsforvirret og psykotisk klovn uten kontakt med virkeligheten. La det forbli slik.

Sosialt selvmord.

Sun, 27 Nov 2011 14:21:42 GMT

Juebordet på torsdag ble en suksess! Jeg som er oppvokst med lutefisk på selveste julekvelden, synes jo lukten av ribbe og pinnekjøtt er ren magi. Hyggelige kollegaer og god stemning er heller ikke feil! Kvelden ble komplett med innleid underholdning i form av en tryllekunster/illusjonist som visstnok deltok i Norske Talenter i fjor. Personlig blir jeg irriterende fascinert over sånne som trekker frem kaniner, flosshatter og milelange skjerf fra tomme lufta. Evig kynisk som jeg jo er, skal jeg i teorien hverken tro på eller like den type underholdning. Må likevel innrømme at jeg lot meg underholde, helt til han begynte å trekke mer eller mindre drita mennesker opp på scenen. Jeg har en ekstrem evne til å bli flau på andres vegne, en egenskap det er plent umulig å skru av. Jeg er allergisk mot såkalte "Ice breakere" og får spasmer av kleine sosiale akitviteter som kun dreier seg om drite ut hverandre. Alle som kjenner meg vet at jeg er den første som forlater rommet når kollektivt sosialt selvmord står på tapetet. Det gjør meg sikkert til en trist person, men det lever jeg godt med. Jeg har null problem med å drite ut meg selv verbalt, og tar slettes ikke meg selv høytidelig på den måten. Men å delta på teite selskapsleker blir å tøye strikken vel langt. På torsdag var jeg plassert såpas sentralt i rommet at jeg ikke hadde mulighet til å forlate lokalet, og måtte derfor nøye meg med å forsøke og gjøre meg så liten og anonym som mulig da tryllekunsteren saumfarte rommet etter frivillige. En taktikk som fungerte, helt til en av mine kjære kollegaer kauket høyt og tydelig "Ellen vil gjerne vær frivillig!!!!" I det øyeblikket hadde jeg helt ærlig gjerne myrdet vedkommende med kaldt blod, uten problem. Opp på scenen måtte jeg, foran åtti kjente og ukjente kollegaer og sjefer. Hele ensemblet fra Nova gliste mot meg, velvitende om hvor lite jeg satte pris på situasjonen. Jeg har fortrengt det meste, men vage minner om dumme korttriks og ei hvit due strømmer på i mindre oppmerksomme øyeblikk. Jeg vet i alle fall om en som skal få brette papp og vaske gulv på neste vakt.

Da alarmen ringte klokken elleve fredagmorgen angret jeg bittert på at jeg hadde lovt et par venninner på jobb å bli med på ansattvisning av Rum Diary klokken ett. Men jeg måtte bite det i meg og trosse alle gode ideer om ytterligere kvalitetstid på puta. Filmen var forsåvidt grei, men jeg var en anelse for trøtt til å nyte den store kulturelle opplevelsen det helt sikkert var.
Lørdag møtte jeg Sandra og Mona i byen for litt butikktittiing og felles lunsj på Jordbærpikene. Formen min var absolutt ikke noe å hoppe i taket av, noe som var litt uheldig med tanke på at jeg skulle jobbe fra fire til halv tolv. Vakta ble dessverre en anelse kortere da skiftleder sendte meg hjem etter knappe nitti min, med beskjed om å tygge paracet og holde sofaen. Mildt sagt dritkjipt å dra hjem midt i vakta, og sette de andre i en kinkig situasjon. Men når du sliter med å stå oppreist gjør du mer skade enn nytte i Twilightrush. Æsj.

I skrivende stund knasker jeg mandler og konstaterer bistert at snøen kom til slutt. Tre uker for tidlig etter min smak, vel og merke. Jeg trenger ikke snøballer på låret, eller kald snø i nakken for å få julestemning. Det virker derimot ikke som om facebook og twitter er enige med meg, da begge flommer over av lovprisninger om været i Trøndelagen. Vurderer å stille i sørgebind på jobb i kveld. Men nå må jeg løpe. Toodles.

Helene, meg og Iphigenia på torsdag!

Raise your glass!

Thu, 24 Nov 2011 15:44:26 GMT

I kveld er det tid for julebord for fiffen i kinobransjen her i byen, høhø. I kjent Ellenstil ble hele antrekket kjøpt inn etter skolen i dag, men jeg hadde flaks og fant både kjole og tilbehør sånn i siste liten. Har også vært til frisøren og fjernet den meterlange etterveksten min, noe som er like deilig hver gang. Frisøren min ble i fyr og flamme da hun hørte jeg skulle på julebord, så da fikk hun jobben med å fikse frisyre og sminke. Jeg er fryktelig kjedelig og konservativ når det kommer til akkurat det, så veldig fint for meg at hun elsker å fikse sånt - helt gratis! Jeg er egentlig dautrøtt, men det får jeg stå ut med akkurat i kveld. Blir alltids tid for søvn, for nå har jeg fri fra skolen frem til onsdag! Herrrlig.
Skål!

Speilrefleksen har flatt batteri, så da får det bli kleine webcambilder inntil videre. Hehh.

Sosiale medier og prøvepugg.

Tue, 22 Nov 2011 23:34:19 GMT

Noe av det som irriterer meg kanskje aller mest av hverdagslige bagateller, er mennesker som aldri tar telefonen, svarer på sms, responderer på mail, eller gir lyd fra seg på facebook. Det er fantastisk irriterende. Jeg legger sjela mi i å være tilgjengelig, spesielt når jeg på forhånd har sagt at jeg skal være det. Jeg er ikke utpreget begeistret for meldinger, eller innkommende anrop sånn mellom klokken to og seks nattestid på hverdager. Men når jeg har fått opp gluggene og kvalt vekkerklokka så svarer jeg. Etter at jeg gikk til anskaffelse av min fantastiske Iphone har jeg kanskje blitt litt for tilgjengelig. Jeg er pålogget facebook tjuefire timer i døgnet, og får abstinens om jeg ikke får sjekket mailen minst en gang per kvarter. Dette har både fordeler og ulemper. Jeg har litt erfaring som leder på politisk arena for med-ungdommer, og uansett gruppestørrelse vil det alltid være noen som svarer desperat raskt, som meg, og noen som svarer et par gang i måneden. Spesielt på mail blir enkelte veldig passive i bruken, derfor har jeg bla. i UFU flyttet nesten all aktivitet over på Facebook. Jeg er veldig for interne grupper der fremfor sjuhundre mails frem og tilbake. Men i blant blir det litt for mye av det gode. Ta AUF som et eksempel. En gruppe for AUF nasjonalt, en gruppe for AUF i Sør-Trøndelag, en gruppe for AUF i Trondheim, en gruppe for AUF Sørsiabydel og en gruppe for det interne styret i AUF sørsiabydel. Da savner jeg mail, eller kanskje faks. Faks hadde vært noe. Hipster.

I skrivende stund driver jeg med effektiv prøvepugg. Veldig effektiv. Dette er vel omtrent første gang jeg åpner boka, og i morgen har vi prøve i tre kapittel. Ellen i et nøtteskall. Jeg skulle lese på søndag, men det skjedde liksom aldri. Jeg skulle lese da jeg kom hjem fra skolen klokken ti i formiddag, men da sovnet jeg. Skulle lese før middag, men da fristet alt mulig annet. Skulle lese etter middag, men det ble en løpetur i bymarka med min kjære far i stedet. Bikkja er midlertidig sjukmeldt, så da får papps steppe inn. Er mer sosialt akseptabelt å preike hull i hode på en som løper på to og ikke fire ben, så det har sine fordeler. Plutselig var klokka elleve, og jeg begynte på kapittel 1. Men dere vet hvordan det er, når pensum er stort og man er generelt umotivert, har alltid pugginga en noe negativ utvikling. Man starter alltid veldig bra, med dyp konsentrasjon om stoffet. Deretter hopper man over litt avsnitt her og der, før man går over på og kun lese annenhver side. Deretter leser man bare overskriftene og hopper rett til sammendraget, som praktisk nok ikke eksisterer i denne pensumboka. Rimelig sikker på toppkarakter i morgen. Flottings.

Søndagkveld var vi hos Christians i hans nye hybel, og her har dere hans fantastiske provisoriske gourmetkjøkken.

En liten tur innom.

Mon, 21 Nov 2011 22:58:12 GMT

Jeg vet jeg har vært - og er helt håpløs til å oppdatere her. Det er så mye som skjer for tiden at jeg ikke alltid finner tid, eller ork nok til å holde liv i bloggen. Det går i bølgedaler, så jeg kommer sikkert sterkere tilbake, med fornyet sarkasme og lange setninger uten komma. For ikke å snakke om orddelingsfeil.

Forrige søndag feiret vi alle fedrene i det ganske land, noe som førte til tjue tusen klisslike innlegg på både blogg, twitter og facebook. Jeg er litt seint ute, men trenger egentlig ikke en spesiell dato å forholde meg til for å si hvor glad jeg er i den supre pappan min!
På mandag ledet jeg mitt første UFU-møte, noe som var kjempegøy! Jeg er utrolig motivert for ledervervet, og har på alle måter med meg en fantastisk gjeng. Så dette blir bra! Spesielt siden det ligger an til en teambuildingstur til København på nyåret, ikke feil! Tirsdagkveld og torsdag formiddag ble brukt til behandling av neste års budsjett for Trondheim kommune med Ungdommens Bystyre. Ikke det aller morsomste på sakslista, men likevel utrolig viktig. Etter endt budsjettmøte var jeg en tur innom jobb for å skrive ny kontrakt, før jeg dro på oppstartsmøte med Sørsia-AUF. Magnus og jeg (og helt sikkert Ida også, om hun ikke hadde ligget hjemme i selskap med spybøtta) var knallfornøyde med at godt over tjue stk møtte opp for pizza og info om AUF som organisasjon og politisk parti. Forhåpentligvis mest for det siste. Lover i alle fall godt!

Klokken åtte dro jeg på jobb for å gjøre kiosken klar for å bli stormet av gale Twilightfans. Midnattspremieren fant sted et minutt over tolv torsdagnatt, og undertegnede fikk ilddåpen som skiftleder med å ha ansvaret for at begivenheten gikk sånn tålelig greit. Vi ansatte kunne jo ikke være noe dårligere enn de vampyrfrelste kinokundene, så alle tre som var på vakt stilte opp i vampyroutfit som de blodfansene vi egentlig ikke er. Premieren på Twilight trekker logisk nok en del folk, derfor passet det ypperlig at alle tre bankkortterminalene (stygt ord) streiket torsdagkveld. Takket være herlige kollegaer med upåklagelig innstilling gikk alt i orden, og alle kunder fikk kjøpt knott og popcorn. Morsom kveld!

Regine og Kristian goes twilight!

Lørdag hadde jeg faktisk fri, og benyttet derfor dagen til å møte et par jenter jeg ikke ser så altfor ofte. Ingrid og jeg spiste lunsj, før vi dro på kino (ironisk nok.) Filmen var forsåvidt helt grei, selv om jeg ikke var like fan som den førti år gamle mannen på raden bak oss som satt helt alene... Jeg gjetter på at fyren er ungkar, uten at noen fordommer ligger til grunn for det. Jeg trenger neppe å fortelle hvilken film som rullet på skjermen, hehh. Da Ingrid dro tilbake til Hovin møtte jeg Elin som for en gangs skyld befant seg i trønderhovedstaden, og henne var det umenneskelig godt å se igjen! Tradisjonen tro spiste vi middag på Egon, før vi dro hjem til henne og skravlet ihjel et par timer.
Søndag jobbet jeg dagvakt, og med tanke på at den nye Blåfjellfilmen og nevnte Twilight hadde premiere samme helg var det nok å ta seg til. Slitne ben fant i alle fall veien til bussholdeplassen da vakta var over, for å si det slek. I gårkveld var Mona, Sandra og meg hos Christian og hadde en slapp og hyggelig søndagskveld. Noe som var ganske så godt etter ei hektisk uke. I morges var jeg så trøtt at viljestyrken virkelig fikk kjørt seg da alarmen ringte. Det å motivere seg til å stå opp for to skoletimer er ikke alltid like lett Tiltak å bruke tjuefem minutter på å dra til skolen, ha sytti minutter undervisning og så dra hjem igjen. Nøyaktig det samme i morgen også, fransk er ikke så gøy at det veier opp for det stresset der. Ikveld har jeg jobbet i sju timer, og det skjedde egentlig ikke så mye annet spennende enn at jeg fikk seig slushsirup over hele meg. Fantastisk. Nå skal jeg høre Kaizers i fire minutter til, før jeg stuper til sengs. Toooodles!

Nittende november.

Sun, 20 Nov 2011 01:26:41 GMT

Gjennom mine drøyt sytten år har jeg raskt regnet levd i 6300 dager. Et tall så høyt at det naturligvis er plent umulig å skille hver og en fra hverandre. Likevel er det enkelte dager som står klokkeklart for meg, som vil følge meg for alltid.

Jeg husker en torsdagsmorgen for ganske nøyaktig to år siden. Ute var det kaldt og mørkt, men selv var jeg særdeles uthvilt og våken. Det var den perioden i tiendeklasse jeg ikke hadde vett til å legge meg om kveldene, og hadde i gjennomsnitt fire timer på øret hver natt. Dette førte til at jeg enkelte kvelder var på randen av besvimelse rundt den tiden Hotel Cæsar rullet på skjermen. Dette hadde vært tilfellet kvelden i forveien, slik at jeg hadde vært i drømmeland lenge før klokken tippet åtte. Derfor var jeg altså særdeles uthvilt da jeg satt og gomlet på dagens frokost med avisen på bordet foran meg. Blikket falt på en liten notis på forsiden som henviste til en kort artikkel inne i avisen. Denne artikkelen skulle vise seg å snu opp ned på hverdagen i lang tid fremover. Overskriften fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, uten at jeg egentlig skjønte alvoret med det samme. Hendelsen det ble referert til i artikkelen hadde funnet sted såpas sent kvelden før at avisen hadde gått i trykken før alle skrekkelige fakta lå på bordet. Det lille av informasjon fikk likevel gåsehuden til å krype oppover armene, og frekvensen på pulsslagene til øke. Få tastetrykk senere forsvant grunnen under føttene mine i form av en nyhet jeg på ingen måte var forberedt på, ei heller noen gang kunne blitt forberedt på. Avisens nettside fortalte meg at det som i papirutgaven ble omtalt som en hjertestans på ei fotballtrening, i løpet av natten hadde blitt en tragisk hendelse med døden som utfall for den femten år gamle gutten fra Heimdal. Historien fikk brått et ansikt da jeg fikk se at facebook flommet over av kondolanser rettet mot et menneske som hadde vært en del av hverdagen min i ti år. En kompis som med ett ikke var mer.

To år senere greier jeg fremdeles ikke å sette ord på den tomheten som fylte meg i dager og uker etterpå. Det var mitt første virkelige møte med døden. Det var min første opplevelse av en smertefull og vond verden. Vi var en gjeng femtenåringer som hadde vokst opp sammen, som brått ble stilt ansikt til ansikt med en virkelighet så vond og uforståelig. Vi gikk siste året på ungdomsskolen, var halvveis i tenårene og på alle måter konger på haugen. Vi var i den udødelige alderen, og fryktet ingenting. Alle disse naive forestillingene og den falske tryggheten som fulgte med dem gikk i stykker. Vi var femten år, og måtte en kald novemberdag være vitne til at en svart gravferdsbil kjørte avgårde med en klassekamerat. Det bilde forsvinnrt aldri fra netthinnen. En hvit kiste dekket av blomster, svartkledde mennesker og en prest som lyste fred over en gutt som aldri fikk bli mann. En familie på fem hadde brått blitt fire, og en gjeng femtenåringer hadde mistet en uerstattelig kompis.

19. november 2009 vil jeg alltid bære med meg, detalj for detalj. Minnet om en energisk, blid og talentfull unggutt vil aldri forsvinne. Ei heller sorgen over en slik tragedie. Hvil i fred, kjære Håvard. Vi savner deg.

24.05.1994 - 19.11.2009

Gode venner er gullverdt.

Sat, 12 Nov 2011 14:41:33 GMT

Jeg har følt meg litt som verdensverste venninne den siste måneden. Å si at jeg har vært asosial blir feil, med tanke på at jeg jo trives kjempegodt og har mange gode venner både innenfor politikken og blant kollegaene på jobb. Jeg har vel ikke gått en eneste dag uten og ikke være utenfor dørstokken hjemme de siste seks månedene. Men jeg har hatt altfor liten tid til å være med mine aller nærmeste, noe som er utrolig kjipt. Spesielt siden ingen av min beste venninner fra ungdomsskolen går på samme skole som meg. Denne uka har derimot vært roligere, og jeg har fått tatt igjen litt på sosialfronten. Både ved og faktisk være på skolen, og å finne på ting på kveldstid utenom møter og atter møter. Søndagkveld inviterte jeg med Mona på kino, slik at jeg kunne briefe litt med gratis kinobilletter.. neida, joda. Hehh. Det var kjempehyggelig, og filmen var også bra! Tross i et titalls kleine scener som fikk meg til å glid ned fra setet x-antall ganger, var Crazy, Stupid Love absolutt verdt å se! Tirsdag og torsdag jobbet jeg, kan trygt si at det ikke er mye på det store lerret som trekker folk om dagen. Gleder meg intenst til twilight og litt galskap igjen.

Fredag er ukas lengst skoledag, og gårsdagen var eksepsjonelt seigtflytende. Det er forsåvidt greit at P-matematikk er lettere enn S-matematikk, men det er i grunn akkurat like kjedelig. Det er jo tall, og tall blir aldri gøy. Siste del av timen brukte vi på å prøve og fritte ut av læreren hvordan det gikk på innspillingen av Quizdan. Mattelæreren min er nemlig på TV-en i kveld! Jon-Inge hadde jeg i matte i fjor, og Jarle har jeg i år. Begge er utdannet sivilingeniører, og er relativt intelligente. Og i kveld deltar de altså på Quizdan på nrk1! Selv er jeg dessverre på jobb når showet går på lufta, men jeg har beordret de her hjemme til å få det opptak. Kan ikke gå glipp av at to Tillerlærere er på riksdekkende TV i beste sendetid en lørdagskveld!
Jeg hadde fri i gårkveld, og fikk derfor tid til å catche up med verdensbeste Sandrus igjen! Vi avtalte å dra ut og spise etter at hun var ferdig på jobb, og deretter dra på kino. Det vi derimot ikke hadde tenkt over var at kvart over åtte en fredagskveld er det et par andre som også er ute og spiser. Vi var ikke alene på Egon, for å si det sånn. Vi fikk bord med et nødskrik, og stod eviglenge i kø før vi fikk bestilt. Maten kom fem over ni, og filmen vår skulle starte kvart over. NM i matsluking. Men vi rakk det! Ironisk nok var tittelen på filmen vi skulle se In time, en film jeg absolutt anbefaler! Rulleteksten fylte lerretet kvart over elleve, noe som aldri slår feil. Bussen til Heimdal går to ganger i timer såpas sent, og det er selvfølgelig kvart på og kvart over. Men passet igrunn bra, så fikk Sandra og jeg skravlet enda litt til. Vi har vært bestevenner i fire år nå, selv om jeg føler vi har kjent hverandre hele livet. Jeg er så heldig at jeg kan si at jeg har mange gode venner, men kun én jeg har nesten satt fyr på huset sammen med, snublet byen rundt i snøstorm sammen med, eller gått hjem fra sentrum den ene dagen det var busstreik sammen med. One and only. Det har gått hardt på fribillettene mine, men vært ei herlig uke uansett!

Men nå må jeg finne frem Locationskjorta mi, ha en god lørdagskveld! ..og skru på nrk1 20.25 da dere!

Kristina og meg briefer litt p-mattekunnskap. LÆTT. Glansbilde.

Jobbprat.

Tue, 08 Nov 2011 12:29:01 GMT

Sist tirsdag var jeg på jobbintervju med sjefen, fordi jeg er så dust at jeg søker om forfremmelse fire måneder etter jeg ble ansatt. Derfor hadde jeg forberedt et par velvalgte ord om at jeg selvfølgelig forstod og at jeg skulle søke igjen ved en senere anledning, da sjefen ringte meg på fredag. Jeg ble derimot avbrutt av en glad stemme som tilbydde meg en stilling som skiftleder på Nova. Hoho. Det betyr i praksis et par ekstra kroner i timen og kontraktfestet flere timer per måned. Winwin. Ingen dum start på helgen, for å si det sånn. Jeg hadde riktignok fri på fredag, men lørdag var det klart for årets store høydepunkt for alle kinoansatte. Jeg(mamma) rotet frem blånisselua fra loftet, tegnet på meg ekstra fregner, og satte kursen for Nova kinosenter som for anledningen var staset opp i ekte blåfjellstil. Alle mine kjære kollegaer var mer eller mindre tro kopier av barndomsheltene som prydet skjermen i den lange ventetiden i desember frem mot julaften, da jeg vokste opp. Før alt dette tullet med Jul i svingen og Barnas Supershow, blæ. Vakta mi begynte kvart på fire og da gikk det i grunn slag i slag frem til siste kunde var ute av kiosken rundt halv tolv, selv låste jeg og gikk kvart over tolv. Åtte og en halvtime er jo egentlig i lengste laget, men for min del var det årets morsomste dag på jobb! Selv om jeg ble møkklei blåfjellmusikk... Vi lekte oss med helium, delte ut gratis godteri, poppet pocorn, poppet pocporn, poppet popcorn, ryddet, ekspederte og poppet enda mer popcorn. Det var kaos, men kaos kan være ganske så gøy, selv for kontrollfreaker som meg. Begynte faktisk å glede meg til twilighthysteriet som er like rundt hjørnet. Kiosken så helt forferdelig ut etter endt galskap, så hele søndagsvakta ble egentlig brukt til seriøs og grundig rehabilitering. Stakkars, lille Novakiosken omsatte for over 100 000kr på en dag!

Sånn ellers kan de som bor i barteby og omegn finne en nesten tro kopi av mitt forrige blogginnlegg på baksiden av kulturdelen i Adresseavisen i dag! Vinklet opp mot en av UFUs resolusjoner om kollektivtilbudet nattestid i fylket, et tilbud som er nesten ikke-eksisterende per dags dato. Skremmende. Nå skal jeg straks løpe meg en tur med vår firbente leieboer, merker at leggene mine liker lysløypa vesentlig bedre enn tredemølla. Lite fornøyd muskulatur etter gårsdagens økt på 3t, så vi får se om det blir bedre ved å få løst opp litt i dag. I ettermiddag og kveld blir det skiftledermøte og deretter jobb. Toodles.

Hoho.

Uønskede rovdyr.

Fri, 04 Nov 2011 23:33:11 GMT

Da vi var små fryktet vi monstrene under senga, eller trollene i skapet. Vi fryktet de ansiktsløse og mystiske vesenene som skjulte seg i mørket. I blant tok de i fra oss nattesøvnen, der de knirket og raslet i kriker og kroker utenfor vår synsrekkevidde. Vi fryktet ansikter vi ikke kunne se, stemmer vi ikke kunne høre, monstre som ikke var der. Likevel var frykten virkelig nok. Frykten som fikk gåsehuden til å krype oppover armene, og hjerte til å slå noen slag raskere. Frykt for det ukjente. Frykt for mørket, og de farene som kan skjule seg der. Denne frykten var kanskje ikke så rasjonell, da jeg som fireåring lå trygt i min egen seng med mamma og pappa i naborommet. Tretten år senere sitter denne frykten fremdeles i meg. Frykten for lange skygger på steder hvor dagslyset ikke slipper til. En frykt som i dag er mer rasjonell. Jeg ligger ikke lenger våken om nettene og lytter etter lyder fra under senga. Monstrene befinner seg ikke der lenger. De har vokst seg ut av fantasien og blitt en del av virkeligheten. Likevel er de fremdeles i stand til å stjele av nattesøvnen, selv om monstrene ikke befinner seg innenfor husets fire vegger. De er på utsiden, men skjuler seg fremdeles i nattens mulm og mørke.

I går var det et innslag på nyhetene om barn som fryktet å møte på rovdyr langs skoleveien. En potensiell fare enkelte steder i landet. Jeg frykter også rovdyr, om ikke akkurat på vei til skolen. Forskjellen er at disse rovdyrene går på to, og ikke fire ben. Slike rovdyr har den siste tiden blitt en reell fare, mange steder i landet. Denne frykten gjør meg både fortvilt og sint. Det skal ikke være sånn. Det er ikke riktig. I 2011 skal ikke jeg som ung jente være redd for å gå til bussholdeplassen etter jobb på kveldstid. Det skal ikke være knyttet noen som helst fare til en slik normalitet. Likevel er det med en redsel i kroppen jeg med raske skritt og spente muskler beveger meg gjennom sentrumsgatene etter mørkets frembrudd. Noen idioter sier med en belærende tone at vi jenter ikke skal utsette oss for denne faren, vi skal ikke ferdes alene og spesielt ikke i mørket. Men skal jeg kreve å bli hentet hver gang jeg skal hjem sent? Skal jeg kreve å få en bussholdeplass rett utenfor kinoen, eller hvor det måtte være jeg befinner meg på kveldstid? Skal jeg kreve at noen til en hver tid skal følge meg hvor enn jeg skal? Nei.

Jeg skal derimot kreve trygghet. Jeg som jente, jeg som ungdom, jeg som menneske har rett til å bevege meg fritt i egen by uten og føle at jeg setter meg selv i fare. Vi skal ikke leve i en verden hvor jenter må forholde seg til grenser satt av rovdyr som ikke aksepterer samfunnets normer og regler. Jeg og alle andre jenter skal ha frihet til å ta valg og avgjørelser for våre egne liv, uavhengig av rovdyrs adferd. Rovdyr hører til i skogen, ikke inne i byen vår, aldri blant folk.
Det er på tide å ta tilbake friheten. Det er på tide å legge vekk frykten. Det er på tide å leve igjen. Vi skal ta tilbake hverdagen, sammen.

En helsvart statistikk.