figurethisout

walking on broken glass

Tue, 17 Nov 2009 19:37:10 GMT

Hva fa n da

so sorry

Thu, 12 Nov 2009 16:40:32 GMT

ph. google bildesøk: om forlatelse

Unnskyld

Det var ikke bladene, og det var heller ikke den skitne snøen,
ikke alle bøkene de måtte lese, ikke alle filmene de så (var det bare henne de gjorde inntrykk på?), det var ikke ordene som satt i halsen eller frykten, panikken som satt i magen, som truet med å ta over når alt liknet for mye på før. Ikke faktum at hun aldri ble fornøyd. Ikke sko, kåper, kulde. Det var ikke det unevnelige.
Det var liksom ingenting.

It's in the ABC of growing up

Wed, 21 Oct 2009 05:34:15 GMT

Det er høst, og i drømmen vandrer jeg rundt i gult løv og folketomme gater. Det er kaldt, klart og fargerikt. Det er å pakke seg inn i ull fra topp til tå og deretter gå i timer og timer uten å bli kald. Drømmen er så svevende og konkret, og full av lengsel. Jeg er nattevandreren en sen høstkveld. Røde kinn og rød nese og resten er så pakket inn at det ikke synes.

Det er høst, og jeg kan igjen pakke meg inn i lag på lag, i ull og store gensere med frisk lukt og høstfølelse. Jeg kan igjen gå til skolen halvveis i koma, og være stressa over alt for mye å gjøre på alt for kort tid. Jeg kan igjen stresse over lekser og trening og framtidsdrømmer, og skyve fortiden vekk og bakover. Løpe fra den med gjøremål og blanke trøtte øyne i høstløvet, høstmørket. Jeg kan igjen se bakover, og være glad, sjeleglad, over at jeg ikke er der lenger. Jeg har kommet meg videre. Det var vanskelig og vondt og jeg er ikke ute av det enda, men når jeg ser på hvor jeg er i forhold til hvor jeg var, føles det nesten som om det er gjort. Jeg er ute av det. Puh.

Samtidig lurer jeg litt på om jeg er en av de so-called kreative sjelene som kun er kreative når de har det jævelig og alt er fælt og verden går under og det er synd på meg og sånt

Jeg kan i hvert fall ikke finne den igjen, da.

ph. 1 huskerikke, ph. 2 herfra

ni pratar om framtiden som om den faktisk finns

Wed, 23 Sep 2009 18:59:30 GMT

-
Panikk.
Panikk når jeg finner ut at studiet jeg vil inn på til neste år ikke har 5,2 som snitt, men 5,4.
Panikk over at jeg kanskje må ta et eller flere jobbår, i steden for å gå rett på studiene.
Panikk over at jeg kanskje må ta opp 3 eller 4 fag til våren, i steden for 1.
Panikk over at jeg ikke nødvendigvis vet hvor jeg er om 1 år. Det var ikke planen å mangle en plan.
Panikk over at jeg må være så flink, når jeg føler meg så jævlig dårlig i alt.
Panikk som legger seg over og rundt meg som et lufttett teppe. Som gir meg vondt i magen, tårer i øynene, sviende kulde i brystet og destruktive tanker. Og jeg vet jeg ikke må stresse, i hvert fall ikke så mye som jeg gjør, men faen heller, jeg har mine grunner.

+
I morgen er historieprøva over.
Om 2 dager er det høstferie.
I høstferien blir det lesing og jobbing. Og en dag i Oslo med mamma.
Jeg har bestemt meg for å prøve å begynne å sove 8 timer hver natt.

when you were young

Thu, 17 Sep 2009 15:54:24 GMT

My god. Dette er sånn ca 1 år siden nå. Og det er jeg egentlig ganske glad for at det er.

Jeg lurte litt på hvorfor jeg aldri ser på slike bilder som det her, og hvorfor jeg aldri egentlig helt tenker på fortiden. Nå husker jeg. Det sparer meg for en hel masse ekkel følelse i magen, kvalme i brystet, håpløshet og trang til å snu verden ryggen og forsvinne. Helt.

asentencewithoutspaces

Wed, 02 Sep 2009 20:17:44 GMT

Det er forholdet til seg selv som er det vanskeligste. Det å faktisk kunne se seg i speilet, uten å få en tung følelse i magen, uten å få enda mer lyst til å løpe hjem og gjemme seg under dyna. Uten å miste matlysten, og uten å føle trang til å springe på do og henge over doskåla. Det er det som er så vanskelig.
Når du er noe annet enn du vil være. Når du vil være noe annet enn du er. Hvordan henger du da sammen? Er alle fullstendig overensstemt med seg selv om hvem de er og hvordan de daglig formidler hvem de er til omverdenen? Er det bare jeg som har dager der jeg ikke kan se meg i speilet eller i øynene, vet jeg burde holde kjeft men ikke klarer, der ting går alt for fort og jeg kommer hjem med vondt i øynene, tomt hode, og apati som ironisk nok gjør meg nesten manisk? Er det bare jeg som ikke klarer å godta mindre enn perfekt, og hater meg selv både for å i det hele tatt kunne tenke tanken om at jeg (JEG) skulle kunne være perfekt, og også fordi jeg er så langt fra. Så uendelig langt fra, og alle andre befinner seg så uendelig nærme.
Skrike gråte banne slå knuse skrike
Nei nei nei nei nei nei

Fuck sensuren forsvinner jo

picture; lookbook.nu

Individer/individualisme

Mon, 31 Aug 2009 22:38:05 GMT

Du går, men du tar meg ikke igjen. Selv om du løper. Jeg fryser, og du tuller meg inn i skjerfet ditt, men det gir ikke varme. Ikke til meg. Du kjøper mat, og jeg spiser, men jeg blir ikke mett. Du ser på meg, og jeg ser på deg, og tilsammen stirrer vi oss selv kjølig i øynene. Hvem har gjemt lidenskapen? Du ler, jeg ler, vi ler sammen, men jeg hører bare min egen latter, og snart dør den ut. Du er rett ved siden av meg, men så snur jeg meg vekk, og da er jeg helt alene.
Som om natten aldri skulle lysne; som om dagen aldri skulle falme. Hvor hadde da melankolien funnet sted? Hvor faller tårene som forsvinner? Hvorfor kan dere ikke se en annen vei? Jeg stirrer på meg selv i speilet helt til jeg blir blind, helt til jeg ikke lenger vet hva jeg ser. Da kommer følelsen av mangel på kontroll, og jeg lukker stille øynene og angrer sårt.
Du er klar over at jeg sto rett bak deg og hørte alt du sa? Du er klar over at jeg så blikket ditt, merket det på kroppen? Jeg kler meg i svart, men det betyr ikke at jeg er noen mester i melankoli av den grunn.

Fragmentert. I oppløsning. Løse biter. Bit. For. Bit.

Hvor er jeg når jeg våkner fra dette?

For you I go all blind

Sun, 30 Aug 2009 22:27:07 GMT

Forklar meg; hvorfor ble det deg? Av alle de menneskene jeg møter på hver dag, så ble det deg som konstant vandrer rundt i tankene mine. Øynene dine dukker opp med en gang jeg lukker øynene, noe som resulterer i nærmest søvnløse netter med et hjerte som dunker så hardt at det gjør vondt. Nesten like vondt som det gjør å vite at du er med henne. Nesten like vondt som det gjør å vite at jeg aldri ville fått deg, uansett.
Hvorfor måtte du smile så snilt til meg og være akkurat det jeg trengte akkurat da; et nytt menneske som ikke visste noe om meg og som tok meg for den jeg var. Som ga meg øl og lo med glitrende øyne av grimasene jeg lagde da jeg drakk det, før jeg fant ut at det faktisk var ganske godt. Jeg likte ikke gutter med langt hår før jeg møtte deg. Samtalen som fløt så lett og naturlig fra første stund, latterkickene, dansingen, øyne som møttes, små smil, tilfeldige og kanskje ikke fult så tilfeldige berøringer. Ikke si at jeg bare innbilte meg det.
Så, det er deg jeg dagdrømmer om. Hadde det blitt du og jeg hadde jeg ikke brydd meg om jeg strøk i fransk og matte og om jeg mista to av mine beste venner. Men det ble ikke du og jeg, jeg strøk ikke i fransk og matte og jeg mista ikke to av mine beste venner. Og det ble ikke du og jeg.

le love x2

somebody said that they're not much like I am

Fri, 05 Jun 2009 19:28:13 GMT

Ikke bry deg om dem, sa du. Så smilte du mens du så henne inn i øynene, som for å understreke at du var på hennes side, det var dere mot verden nå, men det skulle hun ikke bry seg om, det der med mot verden, for det var dere to nå. Og alle de andre som brydde seg om henne. Hun smilte og trakk på skuldrene, som for å si gjørjegvelikke, som for å blåse det bort, det der med hva andre tror og syns om henne. Som om det var det samme. Så snudde hun seg bort, og smilet falt som et lodd i bakken, nesten så hun skvatt, hjertet var så tungt og gjorde så vondt at hun innså at det lille smilet hun hadde klart å presse fram for deg, som hadde forandret seg til en kald, hard, kantete murstein og som hun hadde trodd hadde falt i gulvet med et dunk, egentlig hadde falt ned på hjertet hennes og knust det. Det gjorde så vondt at hun måtte svelge hardt og konsentrere seg om å puste og å holde seg oppreist. Svimmel og viljeløs fulgte hun etter deg inn i lokalet med kaffekoppen brennende i hånden og et intenst ønske om å legge seg ned på gulvet og sovne og ikke våkne opp igjen før alt var bra. Eller i hvert fall bedre. (hun hadde ingen planer om å våkne opp igjen).

Det blomstrete sengetøyet ble langsomt vått av hennes evigvarende tårer og hun tenkte med panikk på hvordan hun kom til å se ut i morgen. Rød, hoven, forgrått. Det var umulig å skjule på sånne som henne. Men kanskje de ikke ville se forskjell. Hun var ikke sikker på om den muligheten skulle få henne i bedre eller dårligere humør. Hun konsentrerte seg om å finne ut av det, og ikke tenke på alt det andre hun hele tiden minnet seg selv på. Alt det som liksom skulle herde henne, gjøre henne sterkere, men hun hadde det vel ikke sånn her for et år siden? Hun knep øynene igjen så hardt hun kunne, prøvde å overbevise verden om at hun ikke var her, ville stryke minnet om seg selv fra sine medmenneskers bevissthet. Håpet intenst, intenst på at morgenen aldri ville komme til henne, eller i det minste at verden skulle ha glemt henne til da, så hun kunne bli her, skjult fra verden, helt til hun glemte seg selv.

Jeg vet jeg oppførte meg urettferdig mot dere, men det var den eneste måten jeg klarte meg gjennom dagene på. Jeg vet du bare prøvde å hjelpe, men jeg kunne ikke hjelpes. Jeg vet dere var bekymret for meg, men jeg ville bare at dere skulle glemme meg.

cherryblossomgirl

dreams, dreams

Fri, 29 May 2009 15:47:41 GMT

Det er i det øyeblikket når hun akkurat våkner, når hun slår opp øynene og bare ser svart, mørke, intet, et kompakt, ugjennomtrengelig intet. Det er da følelsen griper tak i henne, det er da hjertet begynner å dunke, det er da hun fryser selv om hun ligger godt under dyna. Mørket er så kompakt og overveldende at selvom hun kniper igjen øynene og gjemmer seg under dyna, så hører hun det, hun kan føle det, kjenne det. Det er ikke slik at rommet blir mindre eller liknende klaustrofobiske opplevelser; nei, det er bare det at i steden for oksygen blir rommet fylt av noe tyktflytende svart som gir et helt ekstremt press, fysisk. Den livsviktige gassen blir forvandlet til noe som har den rake motsatte effekten. Hun kan kjenne det går inn i ørene og nese og inn til hjernen og spiser den opp. Det går ned til hjertet og magen og overtar, slik at hun blir liggende igjen som kun et hvitt, tomt skall med en udefinerbar svart masse i form av tomhet og mørke innvendig. Det er når hun ligger der, tom, kraftløs og uten pust at tanken, følelsen slår ned i henne (for hun klarer aldri helt å bestemme seg for om det er en tanke eller en følelse det er). Den forbudte tanken som hun aldri, aldri kan tenke utenom de gangene, og da kun fordi hun ikke har noe valg, hun er tom og uten mulighet og styrke til å skyve den vekk. Hun tenker: det var ikke sånn her det skulle bli.

sometimes we put up walls. not to keep people out, but to see who cares enough to knock them down

Tue, 19 May 2009 13:28:54 GMT

Ekkelt hår, dårlig trynedag, feber-ish følelse i kroppen og utmattelse som gjør det slitsomt å holde øynene åpne. Tankespiraler i feil retning som er umulige å stoppe. Ensomhet, håpløshet. Hvorfor kommer alt alltid samtidig?

Følelsen som krasjer ned i meg, slår meg rett i ansiktet så hardt at det svimler for meg, jeg blir kastet hardt tilbake og pusten blir slått ut av meg. Når tankene jeg frykter slettes ikke er borte, slik jeg var så naiv at jeg trodde, men helt plutselig tar over igjen og bryter ned det lille selvforsvaret jeg har klart å bygge meg opp igjen. Selvforsvar mot meg selv. Det å innse hvor lite man faktisk har betydd for noen man bryr seg om og genuint savner. Hvor overfladisk det meste er. Jeg mener ikke at alt skal være alvorlig og dypt hele tiden, men er man nødt til å gå til det til det andre ytterpunktet i steden for, da? Ting jeg dytter vekk og ikke orker å tenke over nekter plutselig å forsvinne. Jeg vil skrike og gråte, eller i det minste ligge hjemme, under dyna. Jeg må konsentrere meg om å holde munnen stramt lukket for å ikke si ting som ikke kan bli usagt igjen.

Jeg skulle ønske det fantes svar på ting. Enkle, korrekte svar som ledet mot et solfylt liv der dårlige hårdager ikke var blodig virkelighet. Som ja og nei. Der mennesker var slik som man ville de skulle være og tankemønstre liknet blomster og latter.

Dager som er usunt destruktive og beviser alt jeg ikke vil ha bevist. Uten mening, uten innhold, uten håp. Jeg veit det blir bedre etter noen dager, eller i verste fall uker, men akkurat nå føles alt hinsides forbedring.

Rotete, og eksepsjonelt dårlig skrevet. Dette er virkelig dagen.

postsecret

why mondays are nasty

Mon, 18 May 2009 18:11:05 GMT

Følelsen som overmanner meg når jeg, godt begravd under dyner og puter, lun varme og trøtthet, prøver å åpne øynene og innse faktum at det er morgen allerede. Kulden som sitter i kroppen, trøttheten som en tåke i hodet, lengselen etter å kunne lukke øynene, snu meg og trekke dynen over hodet igjen. Klumpen som setter seg i magen når det regner utenfor vinduet. Jeg prøver å mentalt stenge igjen for den følelsen, håpløsheten, ensomheten, tungheten, ved å trekke igjen gardinen slik at mitt indre regnvær også skal bli fordrevet. Fortrengt. Men så regner det inn.

I didn't go to see the city. I went to see it around you

Fri, 08 May 2009 21:16:16 GMT

Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver dette, og jeg kommer nok til å angre meg. Det er ikke sikkert jeg kommer så langt som at jeg trenger å angre meg, en gang. Arkivet mitt er fult av innlegg jeg aldri har postet, aldri kommer til å poste. Hvis jeg ikke blir modig en gang i framtiden. Men det orker jeg ikke tenke på nå. Tør jeg ikke.

Den noe usannsynlige spillelisten som har gått på repeat både på dataen, mobilen og også inne i hodet mitt den siste uken har nå kommet til Maria Mena. Den er så usannsynlig at jeg nesten er flau over den, akkurat som jeg er flau over å bruke så masse sminke og hvordan jeg ser ut uten sminke og med sminke også, i grunnen, og ofte er flau over hvordan jeg oppfører meg og så uendelig mye mer. Hun synger om en selfdestructive little girl, og jeg føler meg merkelig truffet. Og så blir jeg flau over det, også.

Tankene som surrer rundt i hodet mitt nå, som tar all oppmerksomheten min og gjør at jeg ofte faller ut av samtaler og tankerekker helt plutselig, og som fikk meg til å miste konsentrasjonen opptil flere ganger under mattetentamen i dag, er underlig fremmede. Jeg vet jeg har tenkt de før, men aldri på denne måten, vel? Ikke med slik intensitet, ikke slik at den overvinner alt, ikke slik at jeg får vondt i magen og vondt for å puste når jeg tenker på et av alle de mulige utfallene. Ikke slik at hjertet får vinger og flyr avgårde i rasende fart, og hodet blir fylt av rosa skyer og irrasjonell girlyness og virker merkelig lett mens jeg gliser, ikke klarer å slutte å glise, når jeg tenker på det andre mulige utfallet, som jeg vet er litt for umulig. Litt for langt borte. Litt for usannsynlig. Men som likevel, av en eller annen obskur grunn, merkelig nok virker uvanlig nærme og håndgripelig. trøstetenking, jo da. Forhåpninger, yes indeed. Hodet mitt rommer ikke så mye objektivt, rasjonelt eller logisk for tiden.
Men jo da, jeg har tenkt det samme før. Følt det, til en viss grad. Men det jeg før følte som en dyp og inderlig sannhet, står nå for meg som, søtt - greit - , men også noe barnlig og umodent. Ønskedrømmen jeg bygde meg opp i mitt eget tankeunivers og som kunne få meg til å skjelve av smerte over at den ikke så ut til å bli til rosa og rød virkelighet, får meg nå til å smile skjevt. Og smått beskjemmet. Hvor deilig hadde det vel ikke vært å leve i den solfylte og blonde tilværelsen i alle de overlig moralske og søtt underholdende teen-filmene jeg har sett? Problemet er at jeg liker best mørkt hår. Og tenk om virkeligheten kan være bedre enn drømmen?

Åh. Nå har hjertet mitt vinger igjen, og jeg aner nesten ikke hva jeg skriver.
(jeg er så flau over meg selv som skriver dette. tvilsomt, meget tvilsomt at lagre+publiser-knappen blir trykket på i denne sammenheng. mer sannsynlig er at dette ligger i arkivet som kladd i et halvt år, til jeg tar det fram igjen og smiler skjevt og overbærende av hjertet med vinger, rosa skyer og girlyness.)

listen to the rythm of my heart

Mon, 04 May 2009 19:08:17 GMT

Hun satt der, alene, og da hun hørte ham så hun opp og smilte stort. Det glitret i øynene hennes. Hun var så glad for å se ham. Hun ville egentlig bare kaste seg om halsen hans, hviske i øret at du er den beste, selv om jeg ikke alltid viser det, selv om jeg faktisk ofte viser det motsatte. Helst ville hun sette han ned sammen med henne i løvet, det gule og røde og grønne og brune løvet, og snakke. Si alt hun tenker på, alt som er vanskelig, alt som er lett. Fortelle gleder og sorger og latter og tårer. Fortelle alt det hun innbiller seg at han gjerne vil høre. Og kanskje det ingen vil høre, også. Men da ville han riste på hodet og si at han vil høre alt, fortell meg alt, ville han si. Han er så bra sånn, han vil ikke bare ha det gule og lyseblå og rosa, han vil ha det svarte og grumsete, også.
Alt vil hun dele med han, men så går jo ikke det. For tenk om hun misforstår, tenk om hun bare har skapt seg selv en illusjon av hvem han er. Tenk om han ikke bryr seg, ikke vil høre. Tenk om han holder seg for ørene, eller tenk om han bare rett og slett er døv.

ph. Lina Scheynius

why mondays are nasty

Mon, 27 Apr 2009 08:10:33 GMT

Det føles som om jeg sov mindre enn 3 timer i natt - selvom jeg tror jeg sov mer. Husker ikke helt. Klokken 08.30 i morges fikk jeg bekreftet at å overtale en fagperson til å ombestemme seg om noe ved fagområdet sitt er så og si umulig - altså skal jeg ha regulering, full on, i to år, oppe og nede (jeg mener, jeg har jo bare hatt det i tre år før). Så, innen onsdag neste uke har jeg munnen full av ståltråd igjen. Mobilen ladet seg ut mens jeg snakket med mamma på vei hjem, og jeg har ikke orket/giddet å sette den til lading enda. Dårlig hår- og trynedag, grått vær, grå tanker og klump i halsen gir meg ikke akkurat lyst til å ha gi verden så altfor mange muligheter til å få tak i meg. Det jeg var liverdd for skulle skje for fire uker siden, som de lovte ikke kom til å skje, har nå blitt en realitet. Jeg er ensom. Fryktelig ensom. Og det er en viss grense på hvor mange ganger man kan bruke venninnenes skuldre å gråte på. Eller klage til. De blir vel lei en gang, de også.

I dag skal jeg leve på havrekjeks, vann og epler, ha denne sangen på repeat og øve matte og lese fransk. (Eller sove). Kanskje lage middag til meg og pappa, siden mamma er på kurs, og kanskje, kanskje, kanskje dra meg ned på Life i kveld. Kanskje.

1. & 2. google.no

(hvorfor skriver jeg her kun når jeg ikke har det bra?)

make a joke and I will sigh and you will laugh and I will cry

Tue, 21 Apr 2009 06:53:19 GMT

Gårsdagen endte i tårer og i dag våknet jeg opp med vonde tanker, tungt hode, såre øyne og ekkel følelse i magen.Jeg vurderer sterkt å bli i senga, for om dagen i dag kommer til å likne dagen i går på noe som helst vis, vil jeg egentlig ikke prøve, en gang. Vil virkelig bare ikke ta sjansen.

(jeg gleder meg til jeg er 20)

with a single pillow underneath your single head

Thu, 16 Apr 2009 14:54:07 GMT

Rommet som omgir meg er stort og rundt med evinnelige mønstre og dekorasjoner, en svimlende mengde detaljer som presser seg på og roper så høyt de kan, strekker seg på tå, skriker meg i øynene og kler seg i de forunderligste forkledninger for å vinne min oppmerksomhet. Det blir igjen overdøvet av et kaos av stemmer og latter og ekko, rundt meg står det tettpakket med mennesker. Alle slags mennesker, karikaturer og klisjeer, med lysende øyne, røde munner, roser i kinnene. De ser lykkelige ut. Alle slags mennesker. Noen av dem kjenner jeg litt igjen, et trekk, en væremåte, en personlighet, en latter, et uttrykk. De ser lykkelige ut, vakre og lykkelige og trygge på seg selv og de rundt seg. De vet de er inkludert. De går ikke og legger seg om natten med småstein i magen og hjernen på høygir etter løsninger, løsninger, løsninger. De går ikke hjem etter en lang dag og analyserer detaljene, de gjemmer seg ikke bak tykke lag med sminke, de står ikke i timer forran speilet og prøver å se seg selv utenfra for å få et bilde av hvordan andre ser dem, før de krøller seg sammen i senga med dyna over hodet og ansiktet mot veggen og trekker bena opp til brystet for å holde det febrilsk dunkende hjertet på plass. Mageinnholdet i magen. Jeg lengter. Ser på dem med undrende blikk og lurer på hvorfor jeg ikke kan være bare litt mer sånn. Hvorfor kan ikke mine dager også være fylt av genuine smil og lette ord, uten at jeg må angre meg syk etterpå, uten at jeg må forsvinne og uten at jeg må bestemme meg for å bli en annen, en helt annen.

Vet du det, at av og til setter du ord på følelsene mine på en helt annen måte enn å uttale ordene høyt. Måten du snakker på, jeg skjønner ikke hva du sier lenger. Latteren din (du lo jo ikke sånn før!!!). Jeg vet du sikkert bare er usikker, men det er jo jeg også. Hvordan kan det ha seg at usikkerhet gir to så fryktelig forskjellige resultater? Jeg vet at jeg har forandret meg, men det har virkelig du også. Vi har forandret oss i hver vår retning. Det er så skummelt å tenke på at magen vrenger seg og jeg blir nummen i hele meg, for meg uten deg, hva er vel det? Jeg trenger latterene, jeg trenger praten som bare flyter, jeg trenger filmkveldene og turene og lettheten. Hvordan ting går så greit.
Men vet du hva jeg også trenger? Jeg trenger at du hører på meg, selvom du syns det jeg sier er teit og irriterende. Jeg trenger at du i hvert fall prøver å skjønne, prøver å forstå. At du ikke bare ler det hele bort. Jeg trenger at du ser meg på fest, men du ser kun alle andre enn meg. Og jeg har innsett det nå, og det har gitt hjeret mitt skrubbsår og understreket den følelsen som sitter i magen, i brystet, i halsen og nekter å gå bort. Jeg trenger deg, men du trenger ikke meg. Jeg vet det.

Jeg husker alt det jeg skulle glemme. Jeg husker steinen den skumle gutten kastet i hodet mitt den gangen. Jeg husker latteren hans etterpå. Jeg husker den setningen som traff så altfor godt, som boret seg vei gjennom huden og spredte seg som kald kvalme og nummenhet fra magen. Jeg husker alle de. Jeg husker løynene for å skjule det jeg skammet meg sånn over. Men det er mer uvirkelig, det er som en annen person, et annet liv, en annen planet. Det er ikke meg. Jeg husker ekle tanker og å gi opp. Ensomhet. Jeg husker det. Jeg husker alt for mye.

Det store, runde rommet igjen, med alle menneskene. Jeg kjenner dem igjen, jeg vet hvem de er, et trekk her og der, en kommentar, et blikk, en latter, minner meg om mennesker jeg husker fjernt som en del av livet mitt. Men de forandrer seg, plutselig er de en helt annen uten at jeg har helt klart å skjønne hvem den forje personen var. De prøver å inkludere meg i samtalen, men de snakker så fort og om så okkulte temaer at jeg faller helt ut, blir stående med hengende armer og redde, ydmykede øyne. Det er ikke deres feil. Det er ikke min feil. Jeg vet ikke hvem sin feil det er. Om det i det hele tatt finnes skyld å fordele her.

Ensomhet. Det er et av de skumleste ordene jeg vet om, sammen med alene, utstøtt, usikkerhet og å feile. Ord som får halsen til å snøre seg sammen og tankene til å falle inn i det ene, skumle sporet som er så farlig å komme inn på. Som er så lett å falle inn i og så umulig å komme seg ut av. Ensomheten som spiser meg opp, gir meg en distanse fra andre jeg ikke aner hva kommer av eller hva jeg skal gjøre med eller om jeg i det hele tatt kan gjøre noe med den. Det er som en vegg som gir meg vanskeligheter for å høre hva de sier, som om vi ikke snakker samme språk. Som om de snakker så fort at jeg ikke engang klarer å skjelne ordene fra hverandre, jeg bare sitter og nikker og smiler usikkert og klarer ikke få ut et eneste ord. Hva skal man si? Jeg ser for meg at det er som å være døv. Som å for alltid være den nye rare jenta som ikke snakker samme språk som de andre.

Ensomhet. Det er en av de tingene jeg ikke snakker om, ting jeg overser og later som ikke er der. Gjemmer det, legger det i fotenden av senga for å sparke på det i søvne. Det er så flaut og teit og latterlig og dumt, og jeg vil ikke innrømme det.

her tears hit my shirt like bullets

Sat, 11 Apr 2009 10:43:11 GMT

Sjokoladeland. Ca 20 timer hjemmefra og skjult av et hvitt, halvgjennomsiktig, klebrig lag som kan se litt ut som sukkerspinn når man sitter inne og stirrer sløvt ut av vinduet. Jeg leser om Harry Holes selvdestruktive oppførsel og store seiere og blir igjen innhentet av sløvheten som alltid overmanner meg når jeg er her. Apatisk treghet og trøtthet. Den setter meg helt ut. Jeg blir stille og innesluttet og vil egentlig bare sitte og stirre på ingenting og lese bøker. Det føles som om jeg lever inni en boble, der tiden går halvparten så fort. Når mamma eller pappa spør om jeg har det bra, grynter jeg bare noe halveis uforståelig eller bytter tema. Man tror alltid det er vanskeligere enn det egentlig er. Av og til smiler jeg stort og sier lett "Ja, har du?". Da blir det liksom ikke noe tema lenger.
Men jeg vet egentlig ikke om jeg har det ille heller. Apatien gjør at jeg blir litt fjern fra alt, tankene går saktere, rekker ikke å gå så langt som vanlig før de blir avbrutt av noe. Av og til kan den komme krashende ned i meg, følelsen av ensomhet, hjelpesløshet. Redselen for verden, mennesker, livet. Av og til kommer den så sterkt at det nesten gjør fysisk vondt, jeg må lukke gardinene og ligge helt stille i fosterstilling med lukkede øyne og late som om jeg ikke er her. Lurer verden og menneskene til å glemme meg, alt om meg, glemme at jeg noengang har vært til.
Eller så kanskje den letter igjen. Følelsen. Jeg finner et smutthull, jeg prøver å være psykisk sterk, jeg klarer å drømme meg vekk eller okkupere tankene med noe annet. Og da er den plutselig veldig fjern igjen.

Det er en uke siden nå, det er rart hvordan fortiden, uansett hvor nær den ligger i tid, føles så fjern at den er uvirkelig. Selvom jeg vet jeg er lik på innsiden. Jeg klarer ikke holde fast på fortiden, jeg eksisterer kun i nuet, men lever i fremtiden. Og jeg er to par sko, en genser og noen bøker rikere.

1. thecherryblossomgirl 2. dunno

22:37

Tue, 31 Mar 2009 20:37:18 GMT

åh sliten ass. Mørkt rom, kvelende varmt. Nytt sengetøy, det knitrer. Mobilen spyr ut en pulserende rytme som gjør meg kvalm, men som også holder tankene lette og overfladiske. Jeg orker ikke å dukke ned i tankespiralene nå. Orker ikke hjertedunken og den kvalmende skuffelsen og ensomheten som får meg til å kaste meg rundt i senga, stirre i takket, knipe øynene sammen, krype under senga i et forsøk på å forvinne. Nei. Jeg dagdrømmer heller.

NI PRATAR OM FRAMTIDEN SOM OM DEN FAKTISK FINNS

Sat, 28 Mar 2009 12:17:04 GMT

Siden sist;

- jeg sminker meg anderledes. Bare fordi.

- jeg har prøvd å klippe mitt eget hår, noe som ble ca. total katastrofe, da. Kan du si. Eller, egentlig, så synes det ikke, tror jeg.

- jeg har gjenoppdaget mango, kiwi, grønne epler, osv. Og søvn. (og DCFC)

- jeg har tenkt alt for mye på alt, inkludert ting jeg ikke burde tenke på. Jeg har gjort ting jeg tror er sunt og bra for meg.

- jeg har begynt å lese igjen. As in aposed to å se på filmer og serier.

Ja. Jeg har forandret meg, tror jeg. Men likevel så virker verden fremdeles helt uvirkelig og overveldende og absurd. Jeg forflytter meg, hjem, skolen, biblioteket, hjem. Jeg spiser sunnere og har humørsvingninger og panikkanfall og danser rundt på rommet til ABBA og annen gla'-musikk. Og av og til sitter jeg som en ball på gulvet på rommet mitt eller ligger i senga med alt for høy sinnamusikk i ørene og kaffelukt og ekle tanker.

Mennesker forandrer seg sånn. I det ene øyeblikket sitter vi på Cirka og drikker kaffe og ser på menneskene rundt oss og blåser tyggegummibobler. Neste øyeblikk ler de av vitser jeg får klump i magen av og snakker ikke til deg og ser ikke ut til at de bryr seg. Har nye mennesker rundt seg, eller kanskje de samme gamle, men på en annen måte. Eller kanskje på den samme måten, kanskje bare jeg ikke passer til den måten lenger, og at de derfor har forandret seg fordi jeg ikke er der og deler den måten med dem lenger. Og da blir det kanskje forandret, selvom de er som før. Men at jeg var den som forandret meg først.
Eller kanskje de ikke legger merke til det. For det er merkelig hvor glade de kan se og høres ut, mens jeg sitter med en ekkel smak i munnen og press i magen og brystet og tungt hode.
Helt merkelig, er det, hvordan ting kan bli så anderledes enn du trodde og regnet med at de skulle bli at du sitter igjen og er totalt overumplet og nekter å tro det. Nekter å tro at dette skjer, for det kan jo bare virkelig ikke stemme. For to uker siden hadde jeg ledd om noen hadde fortalt meg hvordan ting kom til å se ut nå. Og nå sitter jeg bare her og stirrer og stirrer på det og venter på at det skal gå i stykker, at illusjonen skal oppløse seg, at smilene og ordene skal bli til unvikende øyne og vanlige ord. Og at jeg skal være helt alene igjen.