I morgen, den 09.09.09, skjer det to ting. Den ene tingen er at farmor begraves, men det skal jeg skrive om i det neste innlegget mitt, og ikke i dag.

En annen ting, er at alle Beatles albumene blir utgitt på nytt, etter nesten 4 år med forbedring av lyd, osv. Hva kan jeg si? Jeg skamgleder meg, for Beatles var det første bandet jeg elsket, i en alder av 3 år.
Det var den tøffe '60talls rocken som appelerte til en liten 3 åring som meg.

Jeg fikk plutselig Beatles-gleden tilbake, og jeg har hørt veldig mye på gutta fra Liverpool i det siste. Det er mange som tror at jeg brenner for heavy metal og black metal, og dette er veldig sant, men det betyr ikke at jeg ikke hører på andre ting. Jeg liker å høre på rebeller, og musikk som sparket/sparker rumpe, og Beatles oppfyller dette til å fulle!

Tro det eller ei, men disse gutta var rebeller på sin tid, og mødre måtte holde barna vekke fra musikken deres, pga frykt for rebelsk ungdom.

Om du ikke har hørt på Beatles før, svipp innom youtube, da vel! Annbefales sterkt, du vil ikke angre

Jeg er glad i deg, farmor.

Der var jeg igjen! Første skikkelige innlegget på en god stund, jeg liker ikke å kalle "hva jeg gjorde på i dag" innlegg for skikkelige innlegg. Jeg liker å lese dem, men jeg HATER å skrive dem selv. (I allefall hele tiden.)

I dag var hele skolen på tur, noe jeg er en stor fan av. Tur ALEINE, i såfall. Men det var kjekt dette også. Alle skulle ta Fløybanen ned, og det var her problemene karret seg opp. Billettmaskinen på Fløyen hadde låst seg, og ingen fikk ut billetter. Vi måtte vente drøye 15 minutter før den var i orden igjen, og da hadde det allerede opparbeidet seg en ganske åreit kø ved inngangen til Fløybanen.

Da jeg var stuck i denne køen, tenkte jeg på noe. "Hva faen er det vi stresser med? Om denne billettmaskinen hadde blitt erstattet av en dame/mann som solgte billetter, hadde vi spart oss for ganske mye tid og stress!"
Det var tydeligvis mange som tenkte i like baner, for jeg hørte surmuling fra alle kanter.





Har vi mennesker, homo sapiens sapiens (ja, det siste ordet skal være to ganger etter hverandre) blitt så avhengig av tenknologi at vi rett og slett klikker om teknologien plutselig ikke er der lenger? Sett sånn. Omtrent 90% av nordmenn pr. i dag, er en gjennomsnittelig facebook-salve.
Hva om den nye regeringen vår plutselig sa i en offentlig pressemelding: "Neihei! Internett, mobil og TV er en dum ting, så nå stenger vi ned hele jævla driten! Null internett til Norge, regeringen boikotter mobiltelefoner, og vi skal sende spesialtrente politimenn som skal knuse hver eneste TV i Fedrelandet! Vi skal gå tilbake til '60tallet! Wehee!"

Hva hadde skjedd med hodene våre da? Jo, det skal jeg si. Vi hadde gått inn i en slags tenknolgisk depresjon. Ingen tilgang på nettnyheter, youtube, facebook, også videre. Vi hadde rett og slett klikket.



Personlig overlever ikke jeg uten TV, data og min kjære iPhone. Og om en av disse ikke virker, blir jeg forbanna. Det kan nevnes at undertegnede har knust to Mp3'er, en iPod, og skolePC'en sin.





Vi har blitt så avhengig av teknologi at bare tanken uten det, sender frysninger ned ryggen på de fleste. Hva med deg? Er du avhengig av teknologi? Tenk over det! Tror det hadde vært vanskelig for deg om nymotens teknologi en gang skulle forsvinne?

Denne ufrivillige fridagen har nærmer seg nå slutten, og jeg kunne ærligtalt ikke vært mer fornøyd.  Hva har jeg gjort i dag? Jo, jeg har faktisk gjenoppfrisket minner fra 6. og 7. klasse, og funnet fram til den eneste KISS-platen jeg har i vinylsamlingen min. Jeg kjøpte denne i juli, hørte litt på den, og la den fra meg, men i dag fant jeg den fram igjen.


Dette er soloalbumet til Paul Stanley, og da jeg satte på platen i dag, ble jeg ganske overrasket. Platen er jo genial! Egentlig perfekte partylåter, de gjorde i allefall sin misjon på '70-tallet, og siden jeg liker musikk fra '70 - '90-tallet best, (ta det med en klype salt) passer denne platen meg utmerket. God stemme, veldig kule gitarsoloer, det er ingen tvil om at det er frontmannen i KISS som har laget dette, nei!

Der var jeg igjen. Hjemme, altså, ikke på skolen. Jeg har nemmelig klart å dra på meg en forkjølelse, som legene mener kan være svineinfluensa. Jeg mangler bare å få feber, så har jeg 2 influensasymptomer, nok til å være hjemme fra skolen i en uke.

Om dette skjedde for et år siden hadde jeg strukket armene opp i været, og jublet, tenk deg, en uke med skolefri, vekk fra alt som heter skole, faen, for en feast dette skal bli!

Men jeg jubler ikke, jeg er faktisk ganske forbanna. På mandag er dagen der alle valgfagene mine er på timeplanen, og jeg, har gått glipp av alle forbannede timene. Engelsk, rettslære og historie/filosofi var alle fag jeg gledet meg til, og i dag skulle jeg egentlig ha alle fagene, men jeg sitter hjemme, i boxeren, lenket foran PC'en, dette er en stor selvmotsigelse!

Jeg overlever sikkert, jeg kan jo kanskje begynne å lese The Wizard and Glass (som er på ca 1000 deilige sider!) mens jeg først er i gang.

Enkelte dager er jeg veldig mottagelig for råd, anbefalinger og tilsnakk. Hvordan jeg reagerer når folk snakker til meg, eller anbefaler meg noe, kommer helt ann på humøret jeg er i. Om jeg er sur, og du vil at jeg skal gjøre en spesiell ting, kan jeg garantere deg at jeg kommer til å fnyse, og gjøre noe stikk motsatt. Dette gjelder for venner, søsken, foreldre og helt fremmede personer. Om du forventer noe av meg når jeg er sur, bør du forberede deg på å bli sørgelig skuffet.

På en annen side: Om jeg er GLAD, får du veldig forskjellige resultater. "Andreas, kan du være med din bror på senteret?" Seff. "Andreas, så er du en jævel!" Ok, jeg skal skjerpe meg. Skjønner du? Disse dagene har jeg vært glad, og vært mottagelig for tilsnakk, anbefalinger, og råd. Så snart jeg får gamerPC'en min igjen, skal jeg laste ned masse musikk som jeg har fått hørt mye bra om, og så skal jeg begynne å lese noen nye bøker, så snart jeg har gått den lange veien til Det Mørke Tårn. Jeg har lest MANGE blogger, og det er her dette innlegget begynner. Disse 3 avsnittene her var bare innledningen.

I min leseperiode, har jeg hatt den tvilsomme æren av å lese Norges dummeste blogg. Jeg som trodde at landet ikke kunne synke lavere, men det klarte vi nå! Skal ikke linke bloggen, men du veit hvem det er om du uheldigvis finner bloggen.

Jeg har også vært offer for tilfeldigheter. Tilfeldighetene (eller skjebnen, om du vil, jeg vil ikke) skulle være slik at jeg leste to blogger som hadde omtrent samme innhold rett etterhverandre, og dette fikk meg til å tenke, og få den egentlige meningen med dette innlegget fram. Den første bloggen omhandlet en som hadde blitt dumpet, og hvor trist, og urettferdig dette var. Den andre omhandlet en som ikke hadde hatt kjæreste, og hvor leit dette var. (Personen som ble dumpet litt eldre en meg, tror jeg, og personen som ikke hadde hatt kjæreste, var relativt ung, jeg vil si 13 år, noe der.)

Når jeg leste disse, fikk det meg til å tenke. Hvem av disse har hatt det værst? En person som har hatt en kjæreste, men mistet ham/henne, eller en som ikke har hatt en kjæreste i det hele tatt? Jeg fikk ikke sove i natt, så jeg grublet faktisk litt på dette.

Det går ikke ann å si at "den personen har det værst". Men du kan se på saken. Om du savner noe du HAR hatt, kan dette SAVNET være verre, en å være lei seg for noe du ikke har. Fram til juni 2008, hadde jeg ikke hatt den følelsen der hjernen sier til deg: "Denne personen VIL du bli sammen med, GO FOR IT, DAMN YOU!", og det var omtrent da jeg merket at jeg ville ha noe ekstra i mitt ganske korte liv. En kjæreste, tenk det. Og da. Bam. Da følte jeg denne, hva kan jeg si, denne følelsen. En trist følelse, sucky shit.

Men så traff jeg noen personer, og jeg ble mer og mer knyttet til noen av dem. Men det funket ikke, og vil du vite hvorfor? I FUCKED UP! Ikke noe å si på det, Andreas fucked the fuck up.

Nå kommer det en liten sammenligningsdel, for DETTE har jeg tenkt MASSE på. Si at du har en veldig fin statue-greie, av porselen, som kan knuses veldig lett. Du er veldig glad i denne statuen, men så kommer du ani den, den detter på golvet, og knuser. Du leiter LENGE etter en ny gjenstand som kan bety like mye for deg om den forrige, kanskje den er bedre, og BOM, en dag, finner du den. Vil ikke du være ekstra forsiktig med den da? Har jeg rett?

For å si det sånn. Gjort dette noen ganger, og jeg har blitt lei meg. Og jeg HATER å være lei meg, for jeg liker ikke følelsen, men alle har godt av å være lei seg, motgang styrker. Men for mye motgang kan knekke en person, og det gidder jeg ikke. Tough life.

Hva er værst? Å ikke ha hatt en kjæreste? Eller å ha hatt en, og plutselig finne ut at du ikke har en kjæreste lenger?

Svaret er: Ikke sammenlignbar, for kan være jævlig uansett.

What to say? Jeg vil ikke at folk skal tro at jeg er en klassisk sippeblogger, som blogger med det formål å få andre personer til å syntes synd på meg, selv om de aldri har nøtt meg før, eller kjenner meg vagt. Jeg blogger for å få ut sinne, og andre ting, og akkurat i dag, er det digg å få blogget om noe som har gnaget på meg ganske lenge.

Jeg har i en lang periode vært skikkelig nedfor, og da er det ikke småttererier vi snakker om, jeg har lenge følt verden er en stor jævel, og at jeg er personen verden velger å slenge dritt mot. Dette er selvfølgelig ikke faktum, faktum er at jeg har hatt motgang. Dette er noe jeg ikke skal nevne, men jeg kan si at en av mange til er at farmoren min har vært nær døden noen par ganger. Den gamle koselige damen jeg er så glad i, har plutselig blitt svak, hun nekter å spise, og husker meg nesten ikke igjen.

Dette er livets gang, når folk blir gamle, kan de miste vettet, og bli kraftig redusert. Dette har skjedd med min farmor. Kan jeg gjøre noe med det? Nei. Hjelper det å sippe for den grunn? Absolutt ikke! Men gjør jeg det? Selvfølgelig.

Dette, og som sagt, mange andre ting, har gjort at jeg har vært deppa i noen måneder, jeg KAN ha det kjekt, men diverse tanker er alltid låst fast i bakhodet mitt. Men her om dagen merket jeg noe. "Hva skjer?" - tenkte jeg. Plutselig en dag, var jeg ikke nedfor, og dette var egentlig rart. Jeg husker ikke hvem eller hva som gjorde meg happy igjen, men noe var det. Du vet, det er ofte de små tingene som gir deg et spark i ræven, og hjelper det tilbake på plass. De små tingene som står ved øret ditt og sier "Hey! Jeg skal gjøre deg glad igjen, din tullebukk!"

Det som er rart, er at sånne småting kan også gjøre deg lei deg igjen. Men ikke med meg. Imma happy man now.

Hva skjer i dag? Siden jeg var så idiot og ikke fikk meg Coldplay billetter når de ble lagt ut for salg, skal Janne, Maren og jeg opp "Gratishaugen" ved koengen, og prøve å i allefall høre konserten. Heldige jævler som har billetter, jeg misunner dere! Drittsekker! (Neida! SÅ sur er jeg  ikke, men hey! Ingen er perfekt! Eller ikke akkurat ingen, vi er i allefall veldig få!:-D)

I morgen er det skole, og tro det eller ei, men jeg gleder meg. Klassen vår er jo skamnice! Well, I better get my ass moving. Vi snakkes ;-)

Om du kjenner meg noenlunde bra, vet du at jeg digger å gå på tur, eller å jogge/løpe et godt stykke, før jeg slenger meg ned i sofaen, og spiller GTA IV til øynene mine detter ut. I dag fikk jeg noe som jeg liker å kalle et "joggekick", så jeg tok på jeg joggeskoene, og gikk ut i den fine eksosfylte kveldslufta ved Storavatnet, og begynte å jogge.

Å jogge er jo i seg sjøl ganske enkelt, er det ikke? Du tar den ene foten over den andre, i fortere tempo enn du vanligvis går i. Dette gjorde jeg også i dag, men noe må ha skjedd i de 14 dagene jeg har daffet på stranden i syden. Jeg prøvde å holde mitt vanlige løpetempo, bare for å finne ut at det ikke gikk. Jeg kjente blodsmak i munnen, og fikk plutselig ganske kraftige hosteanfall, så kraftige at jeg snudde på helen, hele tiden bannende, og gikk hjem.

Hva pokker skjedde? Sånn skal forfaen ikke skje? Vel, jeg får vel prøve å få den feite bleike norske ræven min i gir, og jogge hver dag, før kolsen tar meg, det er iallefall slik det føles nå.

Over til positive (hallo?) ting. I morgen er det skole! JUBEL! 

Hvorfor jubler jeg? Jo, for i sommerferien har min kontroll over dagene vært lik null. Jeg gikk rundt og furtet fordi ingen bloody butikker var åpen på en søndag, men lite visste jeg at det var tirsdag akkurat den dagen. Sånn kan det altså gå med de dumme... Det blir derfor deilig å få struktur igjen! 

I tillegg begynner jeg i ny klasse, klasse 2D på DVS, gleder meg STORT! Kommer i klasse med de gode gamle; Lunde og Janne, Shumei kom i klasse 2B, en utrolig kul klasse, men skulle gjerne hatt henne i D, for der er jeg og kjæresten hennes (han er vel den viktigste?) stasjonert. Pernille har reist til USA, savner den jenta! Kommer også i klasse med mange andre, som jeg gjerne skulle hatt kontakt med. What better time then now?

I morgen går jeg også på gratishaugen, for jeg var en Coldplay hater da billettene til Koengen ble lagt ut på salg, men nå har jeg begynt å digge gutta. Rart hvordan smaken forandrer seg. 

I morgen begynner et nytt år, med rettslære, engelsk, og historie/filosofi. Mine yndlingsfag! No kidding, dette er ting som intresserer meg! Ser fram til skoleåret som kommer, og jeg ser fram til å krype under dynen, og lese siste resten på The Dark Tower III (verdens beste bokserie) av Stephen King.

Good Fucking Night

Dette blir en kort oppdatering. Siden mange jeg kjenner er pissmisunnelig for at de ikke var tilstede i Oslo Spektrum den 30. juli, kan jeg likegodt strø salt i sårene, med å hente en video filmet av Metallicas eget crew. Sangen heter From Whom The Bell Tolls, og er inspirert av et gammelt digt, det som er i overskriften altså.