Nå bor vi på Big Hostel som lå litt unna Wake Up! Her bor vi med et franskt par som vi egentlig ikke prater så mye med. Kan kanskje være at jeg følte meg så hjemme at jeg mest sannsynelig blottet en pupp inatt (håper virkelig dyna mi dekket meg) og at jeg slapp en liten fjert idagtidlig. Men sånn ellers går vi jo overens. De prater fransk, vi prater norsk. Sånn går nu dagan. 

Vi har også blitt adoptert av ene reiseguruen på Wake Up. Verdens kuleste dame, ever! La opp reiserute og sa hvor vi absolutt måtte gå av. Så vi har altså delfintitting, kenguruer i hagen og bading i et tea trea-tjern foran oss dersom vi følger hennes råd. Så hun er blitt vår mama Oz. Hun skulle hjelpe oss med absolutt alt - no worries. Man må nesten elske mange av menneskene her!:) De er så frampå og vennlige, nesten så jeg blir livredd ettersom jeg ikke er vant med det. Men nå skal jammen meg jeg også skrike ut  "Heeey, how are you today?" til kundene på Ica! Det er så mye koseligere slik liksom. Vi nordmenn har faktisk en hel masse å lære av folk nedi her! 

Vi skal snart begynne på den o'store ferden som i første omgang skal gå opp til Cairns. Etter at vi fikk lagt opp ruta vår av mama Oz virker alt plutselig så mye lettere igjen. Og det at vi fikk tips om alt vi kan gjøre og hvor vi på død og liv bare måtte gå av så ser det ut til at dette blir en fantastisk tur! Vi får bare krysse fingre og tær for at vi får jobbe litt her og der underveis så vi ikke går konkurs. Det er nemlig ikke så veldig billig her.....

Og supermarkedene her......... herrejemini. Man blir bare stående å glo i ørten år før man finner det man skal ha. Jeg er sikker på at det finnes 20 ulike merker av akkurat samme slag. Bare det å finne seg melk er en utfordring her. Og de siste dagene har vi levd på ostesmørbrød, riskaker med eple- og kanelsmak (faktisk ikke så verst), gulrøtter og nudler. En stor pose med gulerøtter koster sånn 90 cents, og det er ganske så billig det! Men på hostellet vi er på nå får vi faktisk frokost om mårran! Det er skikkelig luggumt, så vi sparer jo noen grunker der også. Her er forøvrig osten vi pleier å stappe i oss;

Lookin' good.

Jeg savner Synnøve Finden.... og medisterkaker.... og norsk melkesjokolade.... *sukk*
Men, når jeg kommer hjem skal jeg ha medisterkake-buffet, etterfulgt av mor-mor vafler og sjokolade. Det har jeg bestemt. 

Men nå skal jeg slå på meg bestemorhuet mitt igjen og straks hoppe til køys. Må se gårdagens episode av Lilyhammer først vel og merke.... Hva skulle man gjort uten internett, dere!? 

Også må dere selvsagt få et idyllisk bilde av meg selv.... der jeg er fin på håret.

Men jeg traff jo noen lokale folk da, og dét var jo gøy! Når jeg skal ut på tur er det relativt kjekt å møte de lokale synes jeg. Møte på andre nordmenn, dansker og svensker er ikke noe jeg hopper høyt i taket for etter som jeg kan nå dem alle mann på bare noen timer dersom jeg vil. Men anyways, traff ei føken som hadde en søster på utveksling i Oslo, så det var jo litt gøy å diskutere kulturforskjellene mellom Norge og Australia!:)

Ellers... hva skal man si? Det bor veldig mange fine menn her i Sydney. Noe gir meg et ørlite håp om at de eksisterer i resten av dette landet. Det har vel egentlig ikke vært en gang der jeg ikke har fått litt kribiling i knærne mine ved å støte på disse skapningene. Og de er faktisk over-jævla-alt. Blikket mitt går som regel som et prosjektil fra den ene kanten til den andre - opp og ned - hit og dit. Beklagelig nok har mange av disse allerede gått til anskaffelse av et kjerringemne så man blir jo bare stående der og glo uansett. Men men, alltids fint å bare se på også!

Nå skal sengen finnes etter den lengste natta vi har hatt siden vi kom hit og jeg er hvertfall supersliten. Jævla jetlag.

Sålangt har det igrunn ikke skjedd så mye. Vi ankom fredagen og kom oss vel gjennom kontroller på flyplassen og kom oss vel til hostellet. Eller, da vi skulle "registrere" oss på flyplassen var jo han mannen skikkelig hyggelig;

"We're here on a working holiday visa...." sa vi.
"GOOD LUCK!!!" sa han og slo det jævla stempelet sitt nedi passet vårt. Morsom fyr....

De første dagene gikk ganske trått. Vi visste ingenting og var litt småstressa over at vi ikke fikk gjort noe særlig. Jeg fikk litt hjemlengsel, og var egentlig bare grinete og pessimistisk hele tiden med tanker som "hva er det jeg har gjort?". Det er rart med det når man sitter på andre siden av kloden og er "for seg selv" over lengre tid. 
Men nå er det bedre. Vi har fått mye informasjon, har ordnet oss med skatteopplegg og bankkonto. Og medlemsskap i noe som heter WWOOFING! Så nå ser jeg veldig mye lysere på ting!:)  Dette blir nok kjempebra skal vi se!

Hva planen blir videre får vi nesten se an. Vi vil komme oss til Brisbane så fort som mulig, så tar vi det videre derifra!:) Det er ikke så mye som har skjedd hittil, så jeg har ikke mye å meddele. Anse dette som et livstegn! Jeg overlevde over 20 timer på fly, MED turbulens til og med!

Men dere skal få se et jallabilde av meg foran Operahuset i Sydney, da!

Men neida... Jeg er omtrent like lat og treg som jeg alltid har vært. Cassandra har allerede pakket vekk alt mulig og har vel sikkert bare igjen å slenge tingene sine oppi sekken. Jeg har ikke fått begynt og sortert i klesskapet mitt enda en gang, noe jeg virkelig burde gjøre før jeg reiser. Burde kanskje snart begynne å pakke jeg også, men vet ikke hva jeg skal ha med meg engang. Burde, burde, burde.......... 

En annen ting jeg funderer veldig på er jo hvordan jeg skal få plassert 9 måneder av livet mitt i denne sekken her:

Og herrejemini, som jeg kommer til å savne senga mi.......
Men ja! Sekken er jo på 85 liter så den er jo stor og ettersom jeg kun har hørt positivt om merket Osprey og at det er selveste backpackersekken regner jeg med at det går greit. Jeg skal pakke fornuftig, akkurat like fornuftig som jeg pakker når jeg skal til Oslo i to dager......59 forskjellige skift.

Reisefeberen da? Den er så og si ikke-eksisterende. Det hender jeg får skikkelig iver over meg sånn cirka 10 minutter om dagen der jeg bare, "HERREGUDVIREISERSNARTFORFAEN!!!", også går det over.
Det virker som om alle andre her på Vinstra er mer ivrige på selve reisen enn det jeg er. Og ja, jeg blir faktisk litt frustrert over at jeg stiller meg totalt likegyldig til det, men jeg regner med at iløpet av neste uke blir jeg totalt nervevrak og ekstremt emosjonell.

Vel, jeg tror også at denne turen kommer til å føles som 3 måneder eller noe, tiden kommer til å fly fortere enn det den allerede har gjort. Vi blir borte i ca. 9 måneder dersom alt går som det skal og vi er heldige med jobb.
Det er igrunn såpass med tid man burde ha, for jeg vil se så mye som overhodet mulig av landet. Og jeg vil gjerne jobbe meg opp til et 2 års visum dersom jeg vil gjøre dette igjen i senere tid! Og da går det jo putselig 3 måneder for å opparbeide seg det også da... Men, time will show!:) 

Jeg vil også prøve så godt jeg kan og være aktiv med bloggen i tiden jeg er borte ettersom familien min gjerne vil følge med på hva jeg egentlig driver med når jeg befinner meg der. Med en tidsforskjell på 10(?) timer så er det ikke bare-bare å ringe opp og skravle i vei. Men jeg har fått meg Skype også, faktisk! Fy flate, overrasker meg selv her med slike ting som jeg vanligvis ikke bryr meg om.

Men nå burde jeg.... finne på noe annet enn å sitte her å skrive. 

Men, over til dette med alder. Jeg vart skikkelig uenig med meg selv, så uenig at jeg til og med måtte regne ut alderen min med KALKULATOR. Herrejemini. 
Jeg kunne bare ikke tro at jeg var hele 22 år gammel, snart 23!  Hele livet mitt bare passerte foran øynene på meg og jeg friket ut fordi tida går så inni helvetes fort! Det er ikke lenge siden jeg var en forvirra 15-åring. SNART 10 ÅR SIDEN DET OGSÅ!!! Men ja, jeg vart faktisk nesten hysterisk. Følte det som om jeg allerede hadde en skikkelig midtlivskrise av dimensjoner. 

Men jeg slo meg til ro med mine 22 år, jeg. Nettopp fordi jeg ikke gidder å stresse med noe som helst. Og det er greit med noen år ekstra på baken nå når jeg skal ut på tur også! Jeg angrer igrunn ikke på at jeg ikke har gjort dette før, fordi jeg har allverden med tid til å fortsette med livet og oppleve det verden har å tilby!
Og ikke for og være ekkel eller støte noen, men fy faen så glad jeg er for at jeg ikke har gått i fella og endt opp med hus, barn, mann og stasjonsvogn!! *gledesdans*  Men akkurat dét er noe som ikke ligger i kortene mine for denne perioden. Eller i min natur for den saks skyld... Lever heller livet nå og blir 35 før jeg slår meg komplett til ro enn å vente med å leve livet til jeg blir 50. Greit med alt en får gjort, i god tid også!

Jeg er så sinnsykt priveligert som har denna muligheten. Jeg har fått lov til å bo i heimen for å spare opp penger, jeg har ingen forpliktelser i form av lån av ymse slag, eller kjæreste. Jeg kan faktisk gjøre hva pokkern jeg vil, for jeg har bare meg! Høres sikkert skikkelig loner ut, men det er jammen meg sant også! Jeg har jo venner og familie som jeg elsker høøøyt, men jeg sitter ikke der for evig bare for å være der liksom. Nå må jeg fylle dautiden min med noe, og starter med Australia. Planer blir lagt på løpende bånn, og går alt som jeg har forutsett det så blir det jammen meg studier enten i Bali eller Brasil...eller begge plasser! OG JEG GLEDER MEG SÅNN!

Akkurat nå er jeg så sinnsykt på topp at jeg rett og slett bare får lyst til og ta en skikkelig jalladans rundt i stua. men orker ikke, fordi jeg har lagt meg.

Jeg kunne begynt så smått med pakking også. Men jeg HATER å pakke. Og når jeg skal stappe med meg ting for 9 måneder er det ikke bare-bare. Jeg har aldri vært i Australia, så jeg vet ikke hva som er gunstig og ha med seg av klær. Og jeg finner ikke noe hjelp når jeg googler pakkelister heller. Så hjelp mottas med takk. En veldig stor takk!

Sånn ellers begynner jeg å glede meg veldig, men jeg gruer meg også litt. Gruer meg til flyturen. Jeg skal være glad når jeg lander på Australsk jord, tror til og med jeg skal gi en liten klem til bakken. Bare for at jeg er i live. 
Vi skal fly med British Airways på noe som heter World Traveller class! Og som jeg skjønte rett er det fri bar! PARTY PARTY! ....nei. Aldri i verden om jeg skal fly med hangover igjen. Prøv og drikk 50 liter vin før en 11-timers flytur til Thailand og se hvor fint det er. Så denne gangen holder jeg meg unna alkohol, uansett hvor nervøs jeg er. 
Og jetlag er også noe jeg ikke ser fram til. Det er SLITSOMT.

Men, herregud! Dette blir tidenes tur, jeg gleder meg veldig til vi er framme og til alt vi skal se å oppleve. Og ikke minst til å reise innom Thailand igjen på turen hjem! Frykter jeg får blod på tann etter denne turen og reiser ut med en gang jeg kommer hjem igjen. Har allerede en hel haug med planer linet opp etter hverandre, men så var det dette med penger da...  

Men ja! Tips mottas med takk, både når det gjelder det ene og det andre igrunn!:) 

Den 16. februar vender jeg og søstera mi snutene våre down under for Working Holiday. Jeg har lekt med tanken siden i sommer, men har vært litt sånn frem og tilbake og til og med vært litt pynglete. "Det er jo så langt hjemmefra....". Men den fornuftige delen i meg skrek ut "MEN FOR HELVETE! REIS!!!". Så da gjør jeg det!:) Jeg har absolutt ingen forpliktelser whatsoever, så hvorfor ikke?

Vi reiser med Kilroy. Jeg synes det er utrolig greit og ha litt ekstra støtte når man reiser for første gang å langt vekk over lengre tid. Og jeg har vært i kontakt med utrolig hyggelige og ikke minst behjelpelige mennesker. Selv om det sikkert koster et par tusenlapper mer enn om jeg hadde reist på egenhånd gjør det igrunn ikke noe. Det er fint og få litt "innkjøring" når man kommer til et helt nytt land. Vi får hjelp med alt av skatte- og lønnsgreier, medlemsskap i ymse arbeidsprogrammer, osv. Jeg ser veldig fram til dette!

Det skal bli utrolig godt å komme seg vekk. Og få ting på avstand, ikke minst! Det har vært et slitsomt år for å si det mildt. Men det skal sies at jeg kommer til å savne mitt lille Norge allikavæl... Men herregud, en liten pris å betale for noe som skal bli mitt livs opplevelse! Jeg gleder med til den dagen jeg kommer tilbake og kan fortelle om alt jeg har gjort og sett, og alle menneskene jeg har møtt! Det blir nok en opplevelse jeg vokser litt på også, har et lite håp om at jeg kanskje finner veien videre med tanke på utdanning mens jeg er der også. Selv om jeg har bestemt meg for og ta noen måneder i utlandet igjen og lære meg spansk..;) 

Nei dere, dette blir supert!:D 

Ja, som dere skjønner var jeg en tur ute i kveld. Så, beruset tilstand er tilfelle i skrivende stund. Men jeg har hygget meg ute med den mannlige delen av pensjonistforeningen, det var jo hyggelig. Jeg liker gratis alkohol.
Men det er de ganger der jeg virkelig lurer.........har jeg kun sjanse på bestefedre?
For noen helger siden fikk jeg jo faktisk en som var yngre enn 90 år på kroken, og ja - da lettet jeg noen tonn. For denne fyren var hvertfall nogenlunde klar over alderen min og han var vel maks ti år eldre enn meg vil jeg tro. Så, vel. Men jeg må si at flertallet som legger an på meg for tiden mest sannsynelig har 80 havarerte ekteskap bak seg, og potensproblemer.  

Nå ikveld slo jeg av en prat, fordi jeg merkelig nok liker og bli kjent med folk, med en eldre herremann. Også gjetter han alderen min......18 år. 18 ÅR. Der sitter jeg med en som sikkert kunne vært faren min, og han prater om sex og greier... bitch please. Det er de tingene jeg ikke trenger; detaljerte fantasier som inneholder meg og vedkommende, og gamle menn som mener jeg er 18 år. Og når jeg sier at jeg er 22 år, så er det plutselig jeg som er gammal...!? Nei, dere.. jeg vet ikke hva jeg skal si mer.

OG!! Kan folk gi seg med det her: kjøpe en øl eller annen drikkevare til noen de har sett seg ut, også plutselig bare plumpe ut: "så, når skal vi reise hjem??" eller "hos meg eller deg?". Er det bare jeg som har kjerringtendenser og liker og ha en liten aning om hvem det er som står foran meg og lurer på når vi skal hjem? Fint folk tenker på meg da, for all del! Men jeg trenger et nytt sjekketriks nå. Så den som har et fantastisk bra triks, bring it!!?

Vel, siden sist har jeg vært på flyttefot igjen. Og denne gangen har jeg vært så heldig at jeg har en haug med polakker til naboer, som ser rett inn på soverommet mitt. Den dagen jeg skal kjøpe meg hus skal jeg flytte til fjells og forby naboer. Jeg kan ikke løpe rundt naken når jeg er alene hjemme, for de titter inn. Det står en og røyker omtrent hele tiden i vinduet og jeg er faktisk så innbilsk at jeg er overbevist om at han står der bare for å se etter om jeg kommer løpende i all min prakt. Men nå skrur jeg av lyset når jeg skal kle av meg og vandrer rundt naken i mørket istedenfor. Jeg har persienner, men for og ta dem ned vil det si at jeg må stå i vinduet og gnukke.
Jeg har også forsøkt meg på en skikkelig brutal gorillagange opp trappa til leiligheten mens han ene gubben stod i vinduet igjen.. men når jeg tittet etter så stod han jammen meg der og glodde når jeg var kommet inn også. Jeg trenger skremmetaktikker, folkens.  
Jeg har én idé. Og det er nemlig at jeg viser meg i bestemortrusa mi. Den kan skremme Lars Monsen. Og om jeg kanskje slår på stortromma, så skal jeg vise meg i den mens jeg er fyllesyk som faen. Da skremmer jeg alt som eier øyner. Ellers er jeg ganske så åpen for forslag generelt.

Og ellers er det ikke mer jeg kommer på som er verdt og nevne i skrivende stund. Tenkte jeg skulle begynne med noen morsomme lister og sånn. "Ting jeg hater" er jeg ganske godt i gang med, for jeg legger merke til fler ting omtrent hver dag. Og noen ganger så kan ting jeg allerede hater bli enda mer intense, så ja... Jeg har mye og henge fingrene mine i for tiden. F.eks folk med tyggis. VÆR SÅ SNILL OG HOLD IGJEN DEN JÆVLA KJEFTEN NÅR DERE TYGGER. Lyden er ekkel og dere ser fantastisk dumme ut når dere gaper for å "tygge".... gash.

Until next time (omtrent 6839e.Kr) kan dere kose dere med dette bildet:

800 år siden sist jeg blogget, og det som har skjedd siden da er at jeg har fått kamera!!! Min etterlengtede bursdagsgave kom meg i hende for noen uker siden, et Nikon D3100! Og så langt er jeg veldig fornøyd med det, selv om jeg ikke har satt meg helt inn i det og dets funksjoner enda.. Men noen bilder har det da blitt!:)

Som modeller har jeg brukt Dina og Luna til stadighet, faktisk så mye at de nå går sin vei så fort jeg kommer løpende med kameraet... Og jeg fikk prøve meg fram da jeg sist uke var på tur i Juvass og besøkte istunnelen som er blitt kreert oppi fonna der. Dere vet der, den fonna som ligger akkurat der!? Ja, nei. Men det er nå en klimapark som befinner seg oppe i Jotunheimen, og det var vel verdt besøket syntes jeg. Lik Klimaparken på Facebook da, vel? :)
Bare trykk her, så får dere sett bilder og oppdateringer. Og kanskje dere blir fristet til og ta en tur? Den istunnelen kommer nok ikke til å stå for evig med dagens klimaendringer, og det er litt fascinerende å vandre rundt inne i ei fonn som er fra istiden. Gammal is, dere!! Følte meg nesten som en liten huleboer der jeg gikk... Men det var supert, jeg ELSKER alt som har med istiden og gjøre, skikkelig fascinerende! Og at de har funnet massevis av gamle ting som Norges eldste sko fra bronsealderen(!!), piler, pilspisser, skremmepinner, osv. dempet ikke fascinasjonen min. Spørst nok om det må bli en arkoelog ut av meg når jeg blir stor.

Men jeg tenkte og lage et eget innlegg med bilder fra turen, istunnelen og ikke minst naturen fra der. Vi var der jo på en helt fantastisk nydelig dag, faktisk den første ordentlig fine dagen oppe i Jotunheimen også, så det rett og slett fantastisk!:)

Jeg kan jo legge ut et bilde av meg da, enn så lenge:

Oppi der er inngangen til tunnelen... og foran der står jeg og viser muskler og gjør noe rart med beina mine slik så de ser helt udimensjonerte ut.  Eller så er det sola som gjør det.

Kanskje jeg blir flinkere til å blogge igjen nå? :D

Det er så absolutt ingen fasitsvar, ettersom å være perfekt er noe som oppfattes forskjellig av alle mennesker. "Ingen er perfekte" sies det som trøst når noen har gjort noe galt. Jeg synes det høres så.... nedbrytende ut. Selvfølgelig er ingen perfekte i den forstand at de aldri har gjort noe galt, sagt noe som såret osv. 
"Jeg er perfekt... men med mangler" høres så jævlig mye bedre ut. Så fremt du da ikke har dyttet noen utfor et stup, enten bokstavelig talt eller metaforisk sett. 

Den ytre perfeksjonen da? Hva skal til for å være perfekt? Er det dét og ha en kropp uten skrammer eller oppfylle dagens skjønnhetsidealer til punkt og prikke? Eller er det dét og oppfatte kroppen sin som livets lerret? Jeg velger det siste. Hvert et arr jeg har forteller litt om meg, og jeg husker hvordan jeg fikk mange av dem. Bak dem kan det ligge noen morsomme historier, smertefulle historier, teite historier and so on. Alt i alt viser de bare at jeg er menneskelig. Og de er meg. Det samme med tattoveringene mine, de er også "arr" som jeg har fått gjennom livets løp, og selv om alle jeg har nå er ganske ubetydelige uten noen spesiell historie å hentyde til så er de en stor del av meg..

Tenkte jo litt på dette med perfeksjon da jeg fikk hilse på en chihuahua her om dagen. Chihuahua er jo blant de rasene som skal være perfekte. Ingen vil jo ha dem om det er noe "galt" med dem. Denne chihuahuaen hadde bare ett øye. Men det var også den som tok mest av interessen min blant alle de andre hundene som var der, fordi den lille skavanken gjorde den hunden fin og annerledes.. Nesten så jeg puttet den i jakkelomma og tok den med meg hjem...

Også er det den indre perfeksjonen... Det finnes jo millioner, eller milliarder, med personligheter. Jeg vet at alle har dårlige sider, sånn er det bare. Men er det noe som alltid skinner gjennom og som er det jeg verdsetter høyest er det ærlighet. Selv om den kan være rå og brutal så synes jeg ærlighet er det som er viktigst av alt. Dét, og evnen til å bry seg om andre. Etter det siste året har jeg lært mer, og lært mer av hvilke mennesker jeg vil omgi meg med. Og selv om jeg har fått en tillitsknekk overfor andre folk, så vil jeg jo ikke at dét skal stå i veien for at jeg skal kunne stole på andre, det har jeg bestemt! Og ja, de som er ærlige, de som evner å se hvordan andre har det og ikke gjør ting som de vet sårer andre er mennesker som er mer verdt enn gull. For meg er det perfeksjon.

Til syvende og sist er det jo alltid det indre som teller, for det er det som definerer deg som person.. og det er jo faktisk det indre som også styrker det ytre.

Hva er perfeksjon for deg? 

Selv er jeg ikke blodfan, men jeg har jo hørt mye på dem opp gjennom åra og har alltid likt det jeg har hørt fra dem. Men nå skal jeg med hånda på hjertet innrømme at de er et av de beste bandene som eksisterer, for dét liveshowet.... jeg blir nesten ordløs. Det var jo nesten så jeg begynte å gråte opptil flere ganger. Dave Grohl har helt klart en fantastisk tilstedeværelse og gir ALT fra start til slutt. Og han nådde ut til publikummet med smalltalk og vitser. Herregud, jeg elsker den mannen!

Selv om lyden vart brutt flere ganger, så har jeg ikke noe å utsette på det heller. Det viste oss vel egentlig bare at hele gjengen i Foo Fighters er helt nede på jorda og tøyset det bare vekk. "Are we too loud for your PA system, is that what you're saying!?" Og selv om lyden brøt gjentatte ganger fortsatte de bare å spille og med god hjelp fra publikum til å opprettholde synginga gjorde det allikevel ingenting. Det var egentlig helt ubeskrivelig å være der..

Så jeg flyter rundt på en sky av lykke og skal leve lenge på denne opplevelsen! Dessverre vart det dårlig med bilder og videoer fra konserten, for hvem har tid til å stå der med kamera??? Nei dere, dette krevde helt klart min fulle oppmerksomhet. Fikk vel en liten snutt da de spilte min favorittlåt "My Hero", men det var det.

Og låtene... herregud. For en fantastisk spilleliste! Det tok helt av når de spilte fler av de tidligere låtene sine som alle kjente igjen. Pausen var at Dave sang et par sanger på akustisk vis før de igjen rocket løs. Det kunne ikke blitt bedre i det hele tatt. Selv om det var savnet noen låter skal man jammen ikke klage!

Nei dere. Vi får krysse fingrer for at de kommer tilbake i nærmeste framtid!! Da skal jeg se dem igjen, definitivt!! De er verdt billettprisen + så mye mer! Og jeg kan ikke komme på noen andre konserter jeg har vært på der bandet/artisten har nådd så ut til publikum som Foo Fighters... og det var noe av det som gjorde dette til en helt fantastisk minneverdig kveld!

I loooooove them!



AHAHAHAH! JA! Hiver meg på tastaturet med en gang. Dessverre liker jeg folk som står fram med navn og litt sånn, "Odelsgutt" får det ikke akkurat til å riste i egsstokkene mine. Og seriøst, sitter du og leser bloggen min fra såååå langt tilbake i tid? Dét er jo hyggelig det da!:) seriøst. Eller har du googlet etter annonser som søker odelsgutter!? Og for dere som kanskje ikke henger helt med på alt odels-skrivet her, så kan dere trykke her.

Jaja... jeg skjønner ikke hva jeg driver med eller hvorfor ikveld. Jeg sitter her og ser på VG Lista..................... jeg mistet akkurat det lille jeg har av fritidsliv. Sitter her og glor/hører på skrikende mennesker som hyler og bærer seg bare fordi de ser noen de har hørt på radioen. Greit nok - jeg stod med tårer i øynene under Rammstein sin konsert jeg også, men jeg kom hvertfall ikke på tv, jeg!! Tenk å stå der og grine foran hele Norge. Jeg hadde dødd av skam.

Og med ett ser jeg for meg meg selv blant folkemengda der, står rett opp ned og er sur. Jeg ser for meg slik i mange situasjoner om dagen. Slik som her om dagen tenkte jeg "tenk om jeg hadde meldt meg på Paradise Hotel?" også ser jeg for meg at jeg ligger mutters alene med armene i kors på en solseng og bærer meg over alle andre. Om jeg hadde vært statist i Hotel Cæsar også hadde jeg stått slik. Standardpositur.

Men vet dere hva!? Jeg var med i bryllupet til Prins William oog Kate her om natta!! Sykt absurd drøm. Jeg hadde pyntet meg i min fineste grønne kjole, hvite sko og hvit hatt og var klar som faen. Også står jeg borte ved det som her på Vinstra heter gamle telegrafen, der Kate kom i ei kjerre dratt av noen hvite hester.... rørende øyeblikk. Også husker jeg ikke mer. Men de giftet seg her på Vinstra hvertfall...

Ja, dere. Det kom ikke noe vettugt her på bloggen nå heller, men jeg bare har en usedvanlig trang til å skrive. Dere får bare ha meg unnskyldt.

Pen mann det der. Men fnatten kom av at jeg visste jeg hadde sett ham før. Og det gnagde meg så jææævlig at jeg ikke kom på hvem han var eller hvor jeg hadde ham fra. Og plutselig slo det meg... "GOOGLE!" Vi har jo det for en grunn, så der googlet jeg opp Lady Gaga sine videomenn og der kom åpenbaringen. Og jeg fòr rett innpå IMDB.com og der er han....


Rick Gonzales................... og jeg som mente jeg hadde ham fra en eller annen reklame som en modell. Han er jo nydelig i musikkvideoen, og når du googler ham kommer det opp en hårdott!? MED hårband. Noen må fortelle mannen at han burde gå rundt som Jesus oftere. Det kler ham bedre.
 

Også har vi mannebiten #2 som jeg for alvor fikk øynene opp for nå i "The Walking Dead", nemlig Norman Reedus.


Han har jo vært modell én gang i tiden, men hei hei! Han holder seg godt. Føyer seg pent inn i lista av menn som skal tvangsgiftes med meg. Den lista begynner forøvrig og bli ganske lang!! Jeg kommer til og få et helt harem av menn til slutt jeg. Må bare reise en tur over dammen til Hollywood og fiske... fange... menn. Jeg tenkte og gjøre det på god gammeldags vis. Dælje dem i hodet med en klubbe og kaste dem over skuldra. Også svipper vi en tur innom nærmeste Wedding Chapel. Jeg har planene klare ser dere.

Jaja, dere får hygge dere med musikkvideoen. Jeg liker riktignok ikke sangen så veldig godt, men Gaga har sansen for brukbare menn i videoene sine.... 

Men ja. Det finnes vel egentlig ikke såå veldig mye annet å si om denne serien enn at den er helt brilliant. Nervepirrende tvers gjennom, og man sitter plutselig helt anspent og bare venter på at noe skal skje, at en zombie skal dukke opp. Også skvetter man litt nå og da noe som strengt tatt skal høre med i slike serier og filmer.

Noe jeg synes er veldig bra er at det ikke er slike high-tech zombier àla Resident Evil, fordi det lett kan bli for mye og spesielt om man skal lage en tv-serie. Jeg foretrekker de "vanlige" som vandrer rundt og kanskje løper litt, jeg synes de er litt skumlere enn de som kryper rundt på tak og vegger. Jeg er litt gammeldags slik sett. 

Jeg klarer nesten ikke å vente på sesong 2, men er visst pent nødt til det for den skal visst ikke komme med det første......... faen også. Men jeg kan gjerne se den første sesongen ett par ganger til også får så bra er den! Imidlertidig lurer jeg også på om jeg skal investere i selve tegneserien slik så jeg har noe å lese i...:) 

Det er igrunn rart at noe slik skjer her. I lille Gudbrandsdalen. Man kan tenke at det kunne vært verre om man skal sammenligne med andre katastroferammede områder, men det blir bare en liten del av en stor ting igrunn. Vi skal være glad for at ingen liv har gått tapt oppi alt dette, men jeg skjønner bekymringen til alle som har mistet sitt. Der ser man også hvor små vi blir i forhold til det verden tar for seg, til og med her. Lågen skremmer faktisk livsdriten ut av meg, den er diger nå og tanken på hvor sterk den er får meg og holde meg langt unna. Dette er krefter.

Men.. jeg er glad for at jeg ikke er rammet og har mistet hus og ting. Jeg sender allikevel varme tanker til dem som har mistet sine hjem i alt kaoset og ikke minst alt av verdifulle minner.  Vi får bare trøste oss med at ingen liv er tatt, ingen er alvorlig skadet og det er heller ikke noen savnede.

Og sånn ellers er det ikke mye som skjer, som vanlig. Jeg skal snart til Oslo å se Foo Fighters, og gleder meg veeeeldig til det! Må nok snart innøve alle sangene de har så jeg kan gaule med under konserten... Så kanskje jeg skremmer vekk alt av publikum rundt meg i samme slengen...:) 
Også blir det jo litt ferie i sommer, om jeg bare får somlet meg til og booke det som skal bookes. Og ikke minst velge destinasjon, for det skal visst ikke være lett. Jeg vil jo helst være alle plasser på en gang. Får nesten ta en liten loddtrekning. Krakow og Amsterdam er liksom de to stedene jeg vil avlegge et besøk. Men vi får se!!:)

Skrivelysten er heller ikke helt på topp nå, men det får så være. Det er også derfor jeg har vært stille her inne en stund. Vel, det at ikke noe skjer pluss mangel på skrivelyst. Og da gidder jeg ikke å blogge om helt totalt nonsens når jeg ikke har noe på hjertet. Men vi får satse på at dette blir en bra sommer med mye å skrive om, eller hva?:)

Kroppen min har fått en knekk. Den har stoppet opp, og jeg vandrer bare rundt meg selv. Er kun fysisk tilstede, nesten som et spøkelse. Psyken har gått litt på meg, lurt meg. Samtidig som jeg ikke eier energi ei heller ork til å spise. Jeg har nesten ikke spist noe idag og jeg er ikke sulten. Og nei, jeg driver ikke og utvikler noen form for spiseforstyrrelse. Jeg har bare holdt sengen idag, nesten hele dag hvertfall nettopp fordi kroppen min ikke har orket, jeg har ikke orket. Men det har gjort seg så godt som det har latt seg gjøre.

Psyken min har også godt litt mer innpå meg i det siste fordi jeg er redd. Rett og slett nervøs og kjenner at jeg får litt angst. Jeg vet jo ikke om jeg bør ha noen grunn til det nå, fordi jeg ikke vet noe. Jeg håper bare på at det er kroppen min som spiller meg ett puss..

Også egoistiske mennesker. Jeg har dem så langt oppi halsen nå at jeg får brekninger. Hvor langt skal det gå? Er det meningen at det skal gå så langt at folk faktisk blir helt ødelagt? Jeg prøver så godt jeg kan, men spør meg stadig igjen de samme spørsmålene. Jeg har hvertfall avlagt en lovnad til meg selv og det er at jeg aldri i mitt liv skal bli så egoistisk at jeg går over lik for og få det jeg vil ha. At jeg ødelegger mennesker rundt meg, og det er det verste, at disse menneskene ødelegger de rundt seg, de som en gang stod nære. Det hjelper ikke hvor stor avstand jeg velger og ta, tankene er der. Og de dukker opp når jeg ser den som en gang burde stått meg nære. Det er en mager trøst at jeg aldri har hatt behov for det typiske forholdet vi burde hatt fordi jeg aldri har hatt det, men det sårer meg allikevel når jeg ser andre som har verdens beste venn i denne personen. Sånn har jeg aldri hatt det og kan ikke lenger få... Nettopp fordi det er blitt som det har blitt. Og det gjør meg så vondt.

Og igjen kommer savn inn i bildet. Savn etter det mennesket som har stått meg nærmest. Nemlig min kjære bestemor. Jeg vet at dersom hun hadde levd nå og vært borti denne situasjonen her hadde hun nok mest sannsynlig kommet til å se rødt. Men hun hadde vært en fantastisk støtte og hatt her, for hun var nok en av de sterkeste menneskene jeg har vært borti. Men jeg håper hun er her allikevel, at hun henger med meg for å si det slik. Men jeg får også en uvurdelig støtte av mine andre besteforeldre. Mor-mor og mor-far har vært enestående, og selv om jeg ikke åpner meg noe særlig til noen så vet jeg jo at de er der og at de har forståelse. Det er dit jeg alltid kan komme når jeg bare vil ha tankene mine vekk og det føles så bra og ha et slikt fristed. 

Makan, som jeg klager for tiden... Men det føles så godt og bare få det ut, få det ned, sort på hvitt. Og jeg gjør det for min egen del, for å sleppe ut litt fra hodet mitt. Det er mer enn nok som suser rundt oppi der nå, så jeg letter rett og slett på trykket...:)



Jeg er også veldig deppa om dagen. Jeg vet at mangelen på energi har en rot i akkurat det. Enda en gang har tankene mine truffet meg og slått meg litt under igjen, de tromler rundt i hodet mitt og gjør det vanskelig for meg og føle det helt bra med meg selv. Humøret er virkelig på bunn og jeg har heller ikke energi til å holde det oppe. Det virker som om et smil tar altfor mye fra meg, og det gjør meg vondt. Jeg vil jo ikke at det skal være sånn..
Jeg er en kløpper på å undertrykke tankene mine, men de tar meg igjen før eller siden. Det er de gangene jeg skulle ønske jeg kunne vært noen andre, noen som kunne tatt tak i problemer der og da og ikke gruble på dem.

Men jeg gråt idag. Og det føltes skikkelig godt, nesten som en liten befrielse. Jeg gråt ikke av noen grunn, det var en typisk "når-jeg-ser-på-altfor-lykkelige-programmer"-gråt. Jeg så nemlig på Ekstrem Oppussing, og der var øyselusene oppe på vidt gap. Og tankene var jo helt på styr igjen over hvordan noen mennesker er tvers gjennom gode, selv om de sliter med sykdommer og annet helvetesskap så er de alltid der for andre.
Men som sagt, det føltes bra. Jeg har ikke grått på lenge nå, fordi jeg har ikke latt meg. "Hva har jeg å gråte for?" har jeg tenkt. Men man bør la seg, enten det er av lykke eller sorg. Det hjelper og det finnes vel ingen annen måte å vise sine følelser enn og la tårene flomme. Det er jo ingenting å skamme seg over, man er jo på sitt mest menneskelige når man viser følelser? 

Ellers har jeg gjort en god gjerning idag. Jeg fant en gruppe på Facebook der en gruppe mennesker skal reise inn til et område ved grensa mellom Thailand og Kambodsja der det bor flyktninger som ikke har igjen noe. Dette er mennesker som er berørt av en konflikt mellom disse landene pågrunn av en krangel mellom to hindutempler. Jeg tenkte at det minste jeg kunne gjøre var å hjelpe til ettersom jeg selv har sett noe av fattigdommen i Thailand. Så jeg donerte 100 kroner, da har jeg hjulpet en familie på fem med mat i fem dager. Jeg skulle gjerne gitt mer, men etter mitt besøk hos tannlegen tidligere denne uken kan jeg ikke skryte av en feit lommebok. Men jeg har da gjort noe og det føles bra. Jeg gleder meg faktisk veldig til å se bildene av dem jeg har bidratt til å hjelpe.
Om du vil hjelpe kan du sjekke ut denne linken: her.
Men det er ut denne dagen tror jeg, så er vel litt kort varsel. Men hei, det går an å spørre om det fortsatt er tid på siden..:) 

Mennesker.... Jeg tror ikke det finnes noe som opptar meg mer enn dette. Det finnes heller ikke noe jeg har så enormt mange følelser overfor. Mennesker slutter aldri å sjokkere meg og jeg blir til stadighet fascinert. Jeg har også et ekstrem elsk/hat-forhold overfor mine artsfrender. 
I det siste har jeg nok en gang observert.

Jeg lurer litt på når det vart sosialt akseptert at en selv kan sitte å diktere hvordan andre skal leve sitt liv? Nå velger jeg å se vekk fra våre alles kjente diktatorer som en gang i tiden har vandret rundt på jordens overflate, samt noen av de som går igjen i dag.  Men jeg tenker litt mer på disse individene vi møter på til daglig, de som er som meg og deg. 
 Alle mennesker er helt forskjellige og det er alltid noen som vil gjøre eller si noe som ikke faller i god smak hos en annen. Det er jo bare sånn det er.  Men når noen faktisk sitter og drar opp den ene negative tingen etter den andre om hverdagslige sysler som kan være alt fra vanlige hobbyer, diett, trening, interesser og gudene vet hva mer, synes jeg faktisk ei grense er nådd. 

Jeg blir faktisk like paff hver eneste gang noen på død og liv må kommentere noe som er et et uskyldig gjøremål og gjøre dette om til Satans verk. Hva er vitsen?? Selv om man selv kanskje ikke liker å strikke eller sitte ute å lese i sola så er det faktisk ikke nødvendig og dømme slikt nedenom og hjem. Nei, Gud forby at du strikker en genser! Du kan stikke deg halvt ihjel på strikkepinnene og de inneholder giftige stoffer du aldri har hørt om. Og dessuten kan kroppen din bli helt svidd av den ulla du bruker!! Bare så du vet det!! Du kan dø av det altså!

Give me a break! Ja, kanskje det finnes en stor risiko når man strikker seg et plagg, men hvilket liv skal man ha om man skal bekymre seg over alle risikosidene ved det man gjør iløpet av en helt vanlig dag? Da kan man hverken spise, kjøre, oppholde seg utendørs, sove, trene, ingenting. Livet er en risikosport og det er alltid lurt og ta vare på sitt liv enn å sitte og diktere andre hvordan de skal leve tryggest mulig, er det ikke? 

Så lenge en person ikke skader andre med vilje i sine sysler så er det akkurat det samme for meg hva andre velger å gjøre, selv om det kan være risikofylt. Men jeg regner ofte med at et vanlig oppegående menneske vet hva som kan være farlig eller ei. Selv om jeg kanskje ikke er enig eller liker den type aktiviteten andre foretar seg sitter jeg ikke der og skriker ut "DIN JÆVLA SATAN!!" til vedkommende. Jeg prøver hvertfall og ikke gjøre det...

Man skal vel ikke ende opp med og få dårlig samvittighet fordi man liker å lese eller strikke? 

Livet er den sjansen du har på å gjøre det du vil.