Kjære alle som er lei seg fordi jeg er borte.

Ikke vær det. Det var kun dette jeg ville.
Det var dette jeg ville siden jeg var liten. Jeg hørte aldri til her på jorden. Men jeg klandrer likevel ingen for at jeg ble født, for jeg har hatt mange fine opplevelser i dette livet. Det er bare det, at jeg ikke vil mer.

Noen vil tenke at jeg var en egoist, og noen vil kanskje tilogmed bli sint på meg. Men jeg kan ikke leve bare for dere, for å leve opp til deres forestilling og forventning. Og jeg burde ikke engang bry meg om dere, for nå når jeg er død så er ingenting viktig lenger, ikke hva dere tenker, sier eller synes om meg. Jeg var altfor opptatt av det da jeg levde.

Da jeg levde, var jeg veldig sint på meg selv. Jeg syntes aldri jeg var bra nok, og jeg hatet den jeg var. Det hendte tilogmed og jeg straffet meg og skadet meg fordi jeg ble så sint på meg selv. Og jeg såret og straffet også andre, særlig de som stod meg nærmest. Jeg vil gjerne få si unnskyld for alt det vonde og hensynsløse jeg har gjort. Særlig vil jeg si unnskyld til mamma. Det er merkelig, men jeg var veldig glad i mamma, likevel greide jeg ikke å behandle henne pent.

 Jeg har ikke bare vært ulykkelig. Jeg har fått oppleve så mye, på godt og vondt, gjennom mine tre tiår på jorden. Jeg har elsket og blitt elsket tilbake. Virkelig. Jeg har ridd på hester over grønne jorder i full galopp med vinden i håret. Jeg har laget musikk og spilt konserter, jeg har rørt mennesker med musikken min. Jeg har ledd så jeg har tisset på meg og danset med øynene lukket på festival. Jeg har sovnet med et smil om munnen. Jeg har vært lykkelig mange ganger. Jeg har reist til nesten tjue land, og fått venner i omtrent alle. Jeg har gjort ting mange ikke engang ville drømme om, og jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg har vært som i det hele tatt ble født med alle lemmer og sanser intakt, i et fritt land, med tak over hodet og en familie som elsker meg. Jeg vet at mange ville drept for å være i mitt sted.

Så du kan spørre deg hva som får meg til å ville ta livet av meg. Men jeg vet ikke om jeg kan gi deg noe godt svar i det hele tatt. Ting er ikke enkelt, hadde det vært det, ville jeg aldri skrevet dette brevet. Jeg vet ikke om jeg kan skylde på sykdommen min, borderline, eller om jeg må ta det på min egen kappe. Jeg vet bare at jeg lengter hjem, til et sted der jeg ikke behøver å sloss mot meg selv hele tiden, til et sted der jeg kan være fri. Jeg takler ikke plikter og ansvar, jeg får ikke til noe her nede på jorden. Jeg vet ikke hvem jeg er, eller hvor jeg skal dra. Jeg har det svært slitsomt 75% av tiden, og jeg er veldig, veldig ensom. 

Dere synes kanskje det er rart at jeg har kommet til denne beslutningen nå, når alt syntes å gå bedre for meg. Jeg har ikke vært så plaget med panikkanfall i det siste, og det har blitt færre telefoner til dere der jeg skriker og gråter. Jeg vet ikke heller hvorfor jeg har kommet til dette punktet. Jeg vet ikke engang om jeg har det, egentlig. 
Jeg er selvsagt usikker på om jeg kommer til å gjennomføre dette. Vi har fått livet av en grunn, kanskje fordi vi skal lære noe. Den tanken skremmer meg litt, men den gir også håp. For dersom det bare er slik at vi er fluer, millioner av fluer som avles, fødes og dør i tusentall uten noen som helst grunn, så vil det ikke være så farlig å dø. Da blir det bare natt. Men dersom det er slik at man kommer til et bedre sted...jeg vet ikke hva jeg tror på. At det er noe mer mellom himmel og jord, det er jeg nesten sikker på. Kanskje er det feil av meg å ta livet mitt. Tenk om jeg, grøss og gru, må begynne på nytt?! Kanskje som rusmisbruker eller multihandikappet eller i et krigsrammet land. Tenk om jeg blir en av dem som bare ønsker et liv som mitt. Det er skummelt å tenke på.

Jeg vet ikke om jeg tør.
Jeg vet ikke om jeg vil.
Hva om alt ordner seg for meg i løpet av kort tid hvis jeg velger å bli? Kanskje er det en mulighet for at kroppen min ikke er ødelagt likevel. Og at jeg kan få ro i sinnet og en egen familie. Kanskje ville jeg blitt lykkelig med livet mitt, og dødd som gammel kvinne, mett av dage og minner. Om jeg gjør dette nå, får jeg aldri vite det. Jeg har det vel egentlig ikke så ille at jeg trenger å gjøre dette i dag? Nå er det jo snart sommer. Jeg elsker jo å kjenne sola i ansiktet og vinden i håret. Jeg gir denne sommeren en sjanse. Jeg sender ikke dette brevet. De trenger ikke å vite noe.

Har du tenkt på at selv mordere og mishandlere sitter i fengselscellen sin og føler seg sviktet? Omtrent ingen av dem føler at de har gjort noe galt med vilje. De bare levde som de har lært å leve - det bare ble sånn. Aller helst vil de alle sammen leve fredelig og lykkelig utenfor murene. Men de greide det ikke - livet var hardt mot dem, de greide ikke å fungere fredelig sammen med andre mennesker, de hadde en grunn alle sammen. "Jeg drepte henne fordi hun aldri lot meg være i fred. Jeg måtte drepe ham også, fordi han visste det - jeg var så redd han skulle si det til noen og gjøre så jeg måtte i fengsel. Jeg ville jo bare være i fred."

Jeg vet ikke om jeg får fram denne tanken, jeg er ikke like flink til å formulere meg bestandig. Men det jeg prøver å si er at jeg tror ingen VIL være jævlige innerst inne. Jeg tror ikke noen kom til denne jorden som nyfødt baby med en plan om å ødelegge livet sitt, eller andres for den saks skyld. Men vi er blitt formet alle sammen. Lær et barn om hat ved å la det vokse oppi hat, og barnet lærer aldri om fred og kjærlighet. arnet vet ikke hvordan man skal fungere i fred mot andre. Det blir annerledes, det begynner å hate de som greier å leve i fred og kjærlighet. Hvorfor skal jeg ha det så vondt og du så godt?, tenker barnet. Det er urettferdig. Om jeg skal ha det vondt, så kan du også få ha det vondt. Og ingenting betyr noe når du har lært å hate deg selv.

Det var ikke noe godt å bli mobbet og utestengt. Det var et helvete. Det haglet ukvemsord. De spente ben for meg. Og dette var ikke bare barn som hadde vokst opp i hat, men også barn som hadde vokst opp i trygge, stabile hjem med begge foreldre og alle materielle goder. Men jeg tror ikke noen av dem kan ha lært om kjærlighet. For da hadde de ikke behøvd å mobbe og tråkke på den minste.

Den er tilbake. Jeg får ikke fred. Jeg skjønner ikke hvorfor den er tilbake.
Jeg har levd med den så lenge jeg kan huske, men jeg har hatt fri fra de altoppslukende tankene i lange perioder av gangen. Juni, juli, august, september, oktober er gode måneder.
Hadde jeg dødslengsel i fjor? Jeg vet ikke. I fjor på denne tiden var jeg rasende, syk, syk!, oppgitt, umotivert og sliten. I år er jeg ikke rasende eller sint mer. Jeg gir vel mest faen.

Nesten hver natt kommer tankene. Jeg ligger og ønskedrømmer. Jeg greier ikke å stoppe tankene, bildene i hodet mitt. Jeg går opp en trapp, og inn på legens kontor. Han forteller meg at jeg hart knappe to år igjen å leve. To år. Det skal jeg greie. Nå får jeg sjansen til å ta farvel, med alle, jeg får to år til å forberede dem på at jeg snart er borte. Og jeg får to år til å nyte livet, For det skal jeg klare, nå når jeg ikke lenger trenger å tenke på fremtiden. Nå skal jeg greie å leve i nuet, sette pris på hver dag.

Idiotiske, barnslige tanker det der. Jeg tenker på Regine Stokke, som fikk kreft. Hun ønsket kun å leve. Hvem er jeg til å klage over smerter? Det er så urettferdig. Den unge jenta ønsket kun å leve, hun var full av ressurser. Også blir hun revet vekk fra familien og vennene sine, fra livet hun elsket. Og her ligger jeg hver natt og ønsker kun å få slippe. Hvorfor er det ikke slike som meg som får kreft?

Jeg har ingen energi. Jeg prøver å støvsuge, men bare det å bøye seg ned for å stikke i kontakten er for slitsomt. Det svimler for meg, jeg blir tungpustet. Jeg må bare slepe meg til senga og legge meg. Det samme skjer hvis jeg skal vaske opp, jeg orker ikke engang tanken. Lage mat gidder jeg ihvertfall ikke. Man skulle tro jeg hadde kronisk utmattelsessyndrom, men det har jeg ikke; jeg er nemlig både energisk og utholdende hvis det kommer til noe jeg har lyst til å gjøre. Som for eksempel å drikke meg full og dra på byen.

Jeg var nettopp i syden. En uke jeg hadde gledet meg veldig til! Jeg hadde lagt planer for hver eneste dag. Det var shopping, dyrepark, festing, bading og sol. Jeg skulle være aktiv, glad og energisk. Og joda, aktiv var jeg. Jeg både bada, gikk masse og shoppa en hel haug. Men det gjorde vondt. Ryggen verket og sendte stråler nedover i beinet, så jeg mistet følelsen i tærne. Føttene pulserte når jeg satte meg ned, for jeg var så sliten og øm. Det var vondt å tygge, vondt å snu hodet. Og huden min reagerte med flassing, kløe og flekker. 
Reiseselskapet mitt ble så lei av klaging, og av det labre humøret mitt. Ofte greide jeg å være glad, men hele tiden lå de negative tankene og ulmet, så det varte sjelden lenge. Jeg hatet meg selv hele uka, istedet for å nyte ferien. Jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor de andre, fordi jeg ikke klarte å være den de trodde jeg var.

Og nå er ferien over. Det er kaldt ute. Det er is på veiene og snø. Jeg prøvde å kle på meg isted for å gå ut, men jeg ble så sliten av å lete etter bukse, at jeg måtte sette meg ned. Jeg tror jeg skal gå og legge meg. Jeg orker liksom ikke mer. Kanskje er det sant at det kommer en vår og en sommer, men hva er poenget? Etter det er det en ny vinter, og da kommer jeg igjen til å miste alt jeg har  greid å bygge opp. Hva hjelper det å drømme om et nytt og aktivt liv med sunnhet, trivsel og dyrehold, når jeg er nødt til å ha meg med på lasset uansett hvor jeg drar.

To innlegg lenger ned kan du lese om mitt eksperiment; jeg bestemte meg for å utfordre loven om tiltrekning, og bruke penger over evne uten å tenke på konsekvenser. Dette mente jeg bestemt ville funke, siden jeg daglig tar imot store mengder penger på jobb og dermed utvikler en sterk følelse av overflod av penger.

Jeg kjøpte nøyaktig det jeg hadde lyst på i tre uker. Musikkinstrumenter, kamera og mp-spiller, sydentur,  hårprodukter, øl på byen og taxiturer natterstid. All maten jeg ønsket meg, og tilsvarende mengde slankepiller. Og jeg unngikk konsekvent å sjekke kontoen, for jeg var overbevist om at så lenge jeg bare var sterk i troen ville det aldri bli tomt.

Det virket ikke. Kontoen tømtes, og jeg er nå totalt raka fant. Tilogmed sparepengene gikk fløyten.
Jeg eier nå 111 kroner, og disse skal vare i to uker. Så kommer neste utbetaling, og den må gå til husleie og mat.
Jeg er rett og slett blakk! Og sitter her omringet av TING jeg har kjøpt. Ting jeg overhodet ikke trenger. Og som jeg ikke kan returnere. I FAILED!

Umiddelbar negativ reaksjon: Loven om tiltrekning virker ikke. Min religion må herved forkastes. Jeg er ruinert, og må leve på sparebluss en god stund fremover. Sparepengene mine er borte, jeg må låne penger, og jeg er umåtelig skuffa.

Positiv reaksjon: Det var gøy så lenge det varte - jeg fikk erfare å være rik i tre uker. Deilig følelse. Penger er til for å brukes - om et år eller to har jeg igjen opparbeidet meg noen sparepenger og kan kjøpe ting jeg har lyst på igjen.

I fjor vinter, mer mot vårhalvåret, var jeg svært syk i flere uker - det forklarte jeg lett utifra omstendighetene rundt meg; jeg gjennomgikk en alvorlig, dyp kjærlighetssorg og det var ikke det minste rart at jeg hadde konsatnt hodepine, smerter i alle deler av kroppen og kraftig nedsatt almenntilstand.

Men nå?? Hva feiler det meg nå liksom? Ingenting, mener visst legene, men de mener det kan være en halsbetennelse eller noe virus, og har satt meg på to penicillin-kurer de siste to månedene. Jeg knasker tabletter og føler meg stadig verre, på stadig mer finurlige måter. Jeg våkner i søkkvått sengetøy, jeg gnisser tenner og roper i søvne. Om morgenen er jeg så stiv i nakken og kjeven at jeg ikke vil stå opp. Jeg prøver å åpne munnen, men det gjør vondt, og jeg kan ikke snakke rent. Så jeg legger meg til å sove igjen, jeg sover masse. Gjerne til langt utpå dagen de dagene jeg ikke har jobb. Jeg er sliten. Når jeg til slutt står opp, er knærne også så hovne og stive at jeg kvier meg for å gå på badet. Frokost kan jeg bare glemme, jeg kan ikke tygge, jeg kan ikke pusse tenner. Telefonen ringer og jeg skammer meg for å svare for jeg kan ikke si s eller uttale lange vokaler. Også svir det innmari når jeg tisser, noe jeg må omtrent hele tiden. Jeg hoster lungene ut av ledd, og blir på sofaen resten av dagen. På kvelden føler jeg meg bedre, og vil ikke legge meg, for nå er kjeven såpass myk at jeg nesten ikke lesper lenger og kan snakke i telefonen.

Alt dette sa jeg til legen på legevakta i kveld, men han sa at jeg har urinveisinfeksjon og satte meg på enda en penicillin-kur. Så nå går jeg på to; en for urinveisinfeksjon og en for halsbetennelse (halsen er vel det eneste stedet jeg ikke har vondt). Også gav de meg stesolid-klyster fordi de syntes jeg var krakilsk, og sendte meg hjem i taxi.

Ifølge loven om tiltrekning vil en tanke om overflod skape tilsvarende resultater i vår fysiske virkelighet. Dette tror jeg på, og det har jeg mine grunner til. Uten å forklare noe nærmere vil jeg nå involvere mine lesere i et noe vågalt eksperiment - lykkes det, vil dere få vite det. Og motsatt.

Jeg tror at denne følelsen av overflod jeg skaper i arbeidssammenheng, vil bidra til overraskende positive resultater i min personlige økonomi. For å oppleve disse resultatene, må jeg leve som om jeg allerede merker/har dem. Noe jeg forsåvidt gjør uten at jeg har latt meg overbevise fullstendig enda.
Jeg har derfor tatt en vågal runde på nettet og rett og slett bestilt meg alt det jeg ønsker meg; to gitarer, forsterker, mikrofon, diverse hårprodukter og sydentur. Med min inntekt versus mine utgifter vil dette være galskap. Det er i tillegg like før jul, og det skal kjøpes julegaver og feires med god mat og drikke. Jeg har tenkt å unne meg det jeg føler for i tiden framover, og om planen min lykkes vil det ikke føre til nedsatt livskvalitet på noen som helst måte - heller motsatt.

Stay tune!

Når jeg leter etter øyne som kan tørke bort min tvil
ser jeg ingen annen tanke enn at jeg har gått meg vill

Du gikk ut midt i mørke natta, skulle bare gå en tur
Du gikk ut i natta, skulle bare gå en tur

Og i mørket helt alene
høres ingen pust mot min

(Soldogg)

Jeg ser skjønnheten i deg, og jeg vet at andre også kan se den, bare ikke du. Jeg lot hånden min gli gjennom håret ditt i natt. Alltid litt redd når jeg rører deg, for at du skal trekke deg bort. Jeg vet aldri når jeg har deg. 
Jeg sier jeg kan holde rundt deg, og du ser på meg som om jeg stjeler hovedrollen i ditt viktigste stykke. Det er du som legger armen rundt meg, og jeg lar deg få lov, for du trenger det. Jeg er her for å gjøre deg større, for du er så liten inni deg.

Om morgenen, den velkjente usikkerheten. Ingen kvalme lenger, ingen frykt. Jeg har gjort dette så mange ganger å, jeg kjenner reaksjonen min. Tankene mine. For jeg er løs tøs, jeg er billig som Rema. To melk og et kneipbrød, der har du meg.

Jeg vet at det er helt feil, helt inni granskauen ironisk, men jeg gjør dette fordi jeg trenger kjærlighet. Jeg trenger å få ligge på armen til noen helt til jeg sovner. Jeg trenger å bli kysset i nakken og holdt rundt. Jeg trenger de myke, kjærlige blikkene. Alt dette får jeg av mine én-natts-utkårede. Alt dette og mere til. Men de vil ikke flere ganger enn en. De ser at jeg lever på det.

Å som jeg sluker deg
suger ut all din oppmerksomhet
bader meg i dine blikk
kroer meg som en frenetisk katt i ditt fang

Som jeg elsker deg
elsker ditt ansikt, din kropp
som jeg kjenner deg
alt som fins er her og nå

rusen, huden, oss to
de slørete blikk
hender som griper om meg
som om du virkelig vil ha meg
tross min avskyelige, digre kropp

Men jeg klarer sjelden mer enn to dager før jeg setter i gang med overspisingen igjen. Når jeg har spist bare pulver i to dager føler jeg meg fantastisk bra, og jeg føler at jeg kan SE at jeg har tatt av meg. Selv om vekta viser det samme, føles magen mindre og strammere og jeg er stolt. Så merkelig at jeg da setter meg ned og overspiser igjen. Som om jeg vil straffe meg selv fordi jeg har vært så flink. Som om jeg må hindre meg selv i å gå ned i vekt, som er drømmen min.

Jeg skulle ønske jeg greide å gå ned fem eller ti kg. Det er ikke mye å be om. Selv om jeg er mellom 20 og 30 kg overvektig, ber jeg ikke om mer enn det. Jeg vil bare så gjerne bevise for meg selv at det er mulig - at jeg kan klare det denne gangen også, for jeg føler at jeg er fullstendig ute av kontroll.

Men de har begynt å gå fra meg, føles det som. Først en av de nærmeste nye, en som sa han forstod og at jeg ikke kunne skremme ham vekk, og jeg sa at det vil jeg jo ikke heller. Men det tok ikke så mange uker før han dumpet meg som en sekk døde kattunger i et skogholt. "Jeg kan ikke ha mer med deg å gjøre, du er sjuk i huet."

Ja, jeg er visst det. Men hvorfor vil du ikke være vennen min? Var det fordi jeg slo så hardt i den blikkveggen at den har åtte knokemerker og jeg hadde blå hånd i to uker? Var det fordi jeg bad deg la meg være og løp inn i et smug, livredd for hva jeg skulle komme til å gjøre, mot meg selv, mot deg eller mot tilfeldig forbipasserende, fordi jeg var gal, redd, presset opp i et hjørne? Var det fordi jeg så rett gjennom deg som om du ikke betydde noen ting for meg? Var det fordi jeg gråt som et hjelpesløst barn, og ble over at du ikke forstod noen ting?

Så mistet jeg én. Men hvorfor forsvinner dere andre? Hvorfor ser dere ikke at dere har betydd alt, ALT, for meg de siste ukene, at jeg har nytt deres selskap som en nikotinavhengig med sin siste pakke sigaretter? Jeg vet ikke hvorfor jeg har blitt så forelsket i dere alle, og i livsstilen dere lever, for den er usunn, uproduktiv og destruktiv. Men så godt det har vært å få være usunn og destruktiv sammen med dere. Drite i morgendagen, kjøpe øl for de siste pengene, kle seg naken, røyke seg grønn og lilla, leve i musikken og være fri. Det var så deilig å finne dette, å kjenne at man nesten hørte til, å seile på alle de gode opplevelsene og sanseinntrykkene. Jeg glemte meg selv, og jeg elsket det - jeg innbilte meg nesten at jeg likte den jeg var, siden jeg var som dere og jeg likte dere.
Jeg vil bare fortsette, dypere, friere, jeg vil drikke mer, snurre mer rundt, drømme meg mer bort og glemme mer av av alt.

Men dere føles så langt borte.
Kanskje har dere aldri seilt på den grønne og lilla bølgen fordi dere trives der, men fordi dere må det for å glemme.
Kanskje er jeg ikke som dere i det hele tatt, verken på godt eller vondt, og må finne meg selv et helt annet sted. Som jeg fant meg selv i det lesbiske miljøet. Der trodde jeg jeg hørte til, men nå vet jeg ikke lenger.

"Du er vekten, du er delt. Du har en mann og en kvinne i deg. Det er derfor jeg liker deg så godt."
"Du ser bare ikke ditt eget potensiale! Du er jo fantastisk!"

Hvor er jeg nå? Jeg vil bare sove. Jeg vil ikke lenger tenke, jeg vil ikke lenger lengte. Jeg føler meg så ferdig! Og jeg er ikke engang halvveis, eller er jeg? Er dette over snart? Kan jeg gå her og speide mot horisonten og håpe alt blir bra bare jeg blir eldre? Eller får jeg HIV i morgen og bruker resten av livet på å angre på min utagerende livsstil?

Jeg vet det ordner seg. Jeg må bare, kan slappe av. Om de går fra meg, er de jo ikke ordentlige venner. Og da har jeg ikke ordentlige venner, men hvem vil ha falske venner? Jeg vil kanskje ikke ha noen i det hele tatt. Jeg skyver folk fra meg som om jeg ikke eide følelser. Også vet dere ingen, ingen ting.

Vel, nå faller jeg ned. Sakte, men sikkert - greier enda å klamre meg i grener og kroker i sidene av tunnelen, men vet at det skal rimelig mye til for å klare å reversere prosessen.
På veien ned får jeg "klarsynet" tilbake, eller det realistiske synet på ting - det liker jeg ikke.
Jeg ser at leiligheten jeg har flyttet inn ikke er verd de pengene jeg har gått med på å betale for den hver måned. Den har ikke internett, ikke tv, jeg må dele bad og jeg er konstant kald på bena her inne. Dessuten ser jeg jo plutselig at den er mørk og trang, ikke lun og romantisk.
Jeg ser at de fysiske gledesstundene jeg har valgt å dele med relativt fremmede mennesker de siste ukene, har tæret hardt på meg psykisk - jeg vet ikke lenger halvveis hvem jeg er, jeg faller sammen.
Jeg ser at jeg har brukt flere penger enn jeg trodde, og at jeg må ta meg sammen. Jeg ser at jeg har lagt på meg enda to kilo, og at jeg nærmer meg utgangspunktet.
Og verst av alt; den vonde sirkelen har begynt å snurre, og dra meg med seg. Loven om tiltrekning slår til; og nå er plutselig bandet mitt oppløst. Bandet mitt. Mine elskede venner. Vi varte en konsert, og jeg elsket det. Nå er det bare meg. Fordi jeg voldtar folk med sangene mine.

Jeg kjenner at jeg er varm i ansiktet. Jeg er tung og stiv i kroppen, og jeg ville ikke sett et bilde av meg selv nå. Det mismodige men trassige ansiktsuttrykket mitt røper mer om mine forutanelser for fremtiden, enn hva jeg evner å få ned på papiret.
Det går mot ny vinter i nord. Det går mot ny mørketid. Jeg må bare tulle teppet tettere omkring meg å prøve å ta meg sammen. Prøve å likevel gripe etter greiner og stubber som kan dempe fallet.

Og nå: Italia. Den strøste greinen jeg har greid å klamre meg til.