Å tilbringe hverdagen i stummende mørke har vært tøft. Jeg har alltid sagt at jeg ikke kommer til å skrive så lenge jeg ikke har noen inspirasjon. Jeg orker ikke å pøse ut med meningsløst babbel bare for å blogge. Ingens liv er så spennende at folk trenger å høre om det hver dag. Det er ikke det som er formålet med min blogg. Jeg skriver når jeg har det bra, er håpefull og full av inspirasjon. Nå er det snart tre mnd siden jeg skrev noe. Da forstår du at dette vinterhalvåret har vært tungt for meg. Jeg har vært passiv lenge, liksom i dvale. Men nå er sola tilbake og jeg føler at den lokker på meg.



Det er vel vanlig å kvikne til når det blir lysere, men jeg har også fått en helt unik sjanse til å ta tak i meg selv. Det å forplikte seg til andre enn seg selv gjør ting lettere å gjennomføre. Derfor er det helt supert at jeg har fått en "sponsor" som er villig til å hjelpe meg med dette. Jeg og min beste venninne trener hos en personlig trener to ganger i uken. Vi støtter hverandre, motiverer hverandre, banner og ler sammen på trening hver mandag og fredag. Jeg koser meg og er så takknemlig for å ha fått denne muligheten.


Målet i første omgang er å venne kroppen til å tåle trening igjen, men jeg må bare få si at jeg aldri har trent styrke på denne måten før. Jeg trodde jeg hadde greid å presse meg hardt før, men det var altså før. Dette er smerte jeg ikke har kjent maken til på trening før. Og det føles så BRA! Hvor lenge vi skal holde på vet jeg ikke, men jeg håper selvsagt at denne unike muligheten blir stående så lenge som overhodet mulig. Jeg trenger all den hjelpen jeg kan få før jeg kan lære meg å ta over styringen selv. Nå har vi holdt på i drøye tre uker og jeg merker allerede stor forskjell i kroppen. Musklene jobber helt annerledes og mye lettere enn før. Trenignen har altså gitt resultater.

Noe annet som er supert med det å trene regelmessig og hardt er at man blir så veldig oppmerksom på hva man
spiser. Jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å kutte ut hverken fett eller karbo, men jeg merker at terskelen for å spise dritt blir veldig mye høyere når jeg trener. Jeg vil jo ikke at smerten jeg utsetter meg for på trening skal være forgjeves. Når man trener får man også lyst til å spise bra mat. Rent kjøtt, ren fisk og friske grønnsaker. Og det gjør jeg. Og det ser heller ikke ut til at det er noen grenser for hvor flink jeg skulle bli på kjøkkenet. Hvem hadde trodd det for 4 år siden? Hihi


Det er snart ett år siden jeg mistet kontrollen over spisingen igjen, og for første gang siden det følerjeg at jeg holder på å ta den tilbake. Jeg bestemmer selv hva jeg skal spise, og jeg har et forholdsvis avslappet forhold til det å spise. Og det er en stor seier i seg selv. Jeg blir jo veldig utålmodig mtp vekt, for jeg vil jo gjerne brenne unna mest mulig på kortest mulig tid og bl tynn og fin, og ønsker jo å se resultater med en gang. Men jeg må bare holde meg i ro og akseptere at det kommer til å ta tid. Først skal kroppen (og hodet, ikke minst) igjennom en tilvenningsprossess, og så vil den tilpasse seg etterhvert.Jeg får trøste meg med tanken på jeg har veldig mye muskler og er innmari sterk. Wihu!


Jeg må også takke alle de supre vennene mine og familien min som har vært eksepsjonelt flinke til å komme med gode tilbakemeldinger i vinter. Jeg tror aldri jeg har fått høre så mye pent om meg selv, og når slik ros og anerkjennelse kommer fra både kjente og ukjente, helt uoppfordret, gir det jo en helt herlig følelse. Spesielt når man mestrer ting man aldri hadde trodd man skulle greie, f eks å naile en 6-er på kjemieksamen.

Her om dagen fikk jeg en melding av en venn, som jeg syntes var så fin at jeg faktisk ble litt irritert. Irritert på meg selv fordi jeg ikke greier å tenke så pene ting om meg selv. Så jeg skrev det ned og hang det på veggen over senga mi, sånn at den tanken er den første jeg får når jeg våkner, og den siste jeg får før jeg slukker lyset om kvelden. Kanskje det kan gjøre underverker på sikt.



Jeg er på vei ut av hiet mitt nå. Etter dagens treningsøkt var jeg fullstendig kake i beina, og måtte ta pauser på vei hjem fordi musklene sviktet. Hadde mest lyst til å legge meg ned i bakken og ta meg en lur, men jeg tvang meg selv til å ta en omvei hjem i dag. Til utkikksposten ved Sjømannsskolen. Derfra har man utsikt over hele Tromsø, fjorden og fjellene. Utsikten i dag var helt fantastisk. Fjorden var dekket av frostrøyk, byen lå iskald og grå. Men sola var lysere og sterkere enn noen gang, og jeg ble stående der med kulda bitende i kinnene. Jeg var rimelig kald der jeg sto med hvit freost i skjer og hår, men kunne ikke annet enn å nyte. Det gikk en rus av lykke igjennom hele kroppen, og hadde det ikke vært for at det satt to klasser i vinduet og kikket på meg, hadde jeg nok skreket og ropt i vinden. Skreket at jeg er våken igjen og er klar til å kaste meg ut i våren og alle dens herlige utfordringer!

Med sola kommer det gode humøret, viljen og håpet. Jeg kjenner at lysten til å gjøre noe, bli noe, blir større for hver dag.

Jeg har innsett (igjen) at jeg er for god til å være feit!

Jeg husker ikke sist jeg så en avisforside uten oppslag om lavkarbodietter. Jeg har lenge vært overbevist om at det ikke er alt fettet som gjør folk feite, men inntak av raske karbohyrater, og derav utabilt blodsukkernivå. Jeg merker det veldig godt. Om jeg spiser karbohydrater, av typen som finnes i brød, korn, pasta og ris (og ikke minst godteri) så blir jeg sulten igjen ikke lenge etterpå. Insulinnivået i blodet stiger, men synker også like fort, og da trenger man en ny "high" og kroppen lurer deg til å tro at du er sulten igjen. Jeg er ingen lege (enda, hehe) så jeg kan ikke si om det er selve insulien som gjør folk feit. Det tror jeg ikke. Men på vegne av meg selv kan jeg si at om jeg spiser mye karbo, så spiser jeg oftere og mer pga svingningene i blodsukkeret.

Jeg har vært oppmerksom på karbohydrater lenge. Jeg har aldri kuttet ut verken poteter eller ris, men har eksperimentert litt med mengden. Og jeg kan skrive under på at perioder med lite karbo, er gode perioder for meg. Jeg har mer overskudd, har et mer stabilt humør og har ikke det store fokuset på mat fordi jeg er mett lenger. Det må jo bety at fett og proteiner fungerer bedre som kilde for brennstoff enn hva karbohydrater gjør? Nå skal det jo nevnes at når jeg snakker om fett, så mener jeg ikke det fettet som finnes i potetfull og frityrolje. Jeg snakker om umettet fett som vi finner i fisk, planteoljer, rømme, smør, nøtter og f eks avocado.

Seterrømme, smør og olje har jo vært fy-fy i årevis, og du finner alltid de lette alternativene med mindre fett i butikken, og folk kjøper det i god tro. Jeg tror ikke noe på det. Men å kutte ut karbohydrater fullstendig er heller ingen god måte for meg å leve på. Da må man jo nekte seg å spise alt mulig rart, og det gi meg et negativt fokus på mat fordi det krever en del innsats. Vi trenger jo karbohydrater også. Men vi trenger kanskje ikke hente dem fra loff med nugatti på.



Jeg tror også at dette med karbo er en vanesak. Men det blir litt som med vegetardietter: det krever en del kunnskaper om mat for å kunne legge helt om til et vegetarisk kosthold. Man må finne subsitutter for alt som har med kjøtt å gjøre og lære seg å lage god mat uten kjøtt, og avvenne kroppen med kjøtt. Sånn er det med karbohydrater også. Jeg er kjempeglad i brød. Noe av det beste jeg vet er ferske rundstykker med ost på. Men etter at jeg flytta til Tromsø har jeg ikke spist så mye brød. Jeg kjøpte et veldig grovt rugbrød for fire dager siden og ennå ikke tatt hull på det. Og jeg spiser lite pasta og ris. Poteter har jeg ikke spist siden i sommer. Ikke fordi jeg bevisst har kutta det ut, men mye fordi jeg ikke gidder å lage det. Og jeg savner det ikke heller. Heldigvis er jeg veldig glad i grønsaker og rent kjøtt. Så når jeg lager mat, går det mye i kyllingfilet, friske grønsaker, fisk og skalldyr. Jeg vil heller spise litt mer kjøtt og grønt enn poteter og ris. Og jeg føler meg mye bedre etterpå.

Uansett hvilke mål man har og hvilke dietter man prøver, så tror jeg at hver enkelt må kjenne etter selv. Kroppene våre er jo skrudd sammen ganske likt biokjemisk sett, og vi vil jo reagere ganske likt på de næringsstoffene vi inntar. Men noen forskjeller vil det være. Derfor må vi bare prøve oss frem og finne ut hvordan vår kropp reagerer ved å spise ulik mat. Kanskje er lavkarbo veien  gå for deg? Eller kanskje du blir slapp og dårlig av det og heller vil fortsette å kose deg med poteter.  Å kjenne sin egen kropp er utrolig viktig.



Selv om jeg har levd i den samme kroppen i 22 år, så er det mye jeg ikke vet om den enda. Det er å bli kjent med kroppen sin er litt som å kommunisere med en potteplante synes jeg. Hvis du vanner den med sprit, ser du jo om den reagerer med å bomstre eller ved å falle sammen. Den forteller deg ingenting med ord, men du kan se på den om den har det bra eller ikke. Sånn er det med oss også. Vi merker sev hva som fungerer for oss og ikke, det gjelder bare å aktivt registrere de tilbakemeldingene kroppen gir og ikke overse dem.



Man kan jo bli sliten av maset om kosthold. I det ene øyeblikket er ting sunt og i det andre er det kreftfremkallende eller fetende. Men uansett hva du spiser og ikke spiser, så håper jeg du gjør det med god samvittighet. Det spiller ingen rolle hvor bra maten er hvis du ikke ka spise den med god samvittighet og indre ro.
Mamma elsker pultost. Hun virkelig elsker det. Den beste måten å spise fersk pultost fra Nøkkelåsen på er å smøre et lag med skikkelig smør på skiva, så et lag med pultost, og så et nytt lag med smør. Og det tilfredse gliset hun får når hun spiser denne skiva kompletteres når hun sier ordene: "jeg æ'kke redd for smør, jeg!"


 Har du et sånt forhold til mat, har du kommet langt! Og dit skal jeg også komme en dag! :) Så kan jeg og mamma spise pultost og masse setersmør (og kanskje enda et glass champagne??) med god samvittighet  sammen :)

Og da lurer jeg på en ting. Hva er det som skal til for å oppnå noe? Jeg vet hva jeg har lyst til. Det vet jeg fordi jeg er besatt av tanken. Jeg vil gå ned i vekt. Hvorfor gjør jeg ikke bare det? Hva er det som gjør meg så forskjellig fra alle andre? Hvorfor kan ikke jeg få det til? Jeg ville gitt høyrearmen min for å kunne få en sunn, slank, PEN og DIGG kropp (som kanskje ikke hadde vært like digg med bare én arm, men...), men jeg greier ikke å jobbe meg frem til det. Jeg vet at jeg ikke er dum eller veik. Men jeg mener bestemt at det å VILLE ikke er nok.




Sånn er det med skole også. Nå har jeg gått på skole en stund. I starten seilte jeg igjennom alt og lo litt av klassekameratene mine som stilte verdens dummeste spørsmål, mens jeg faktisk hang med. Det var jo ikke sånn at jeg så ned på dem fordi de stilte dumme spørsmål, tvert imot. Jeg var bare glad for at ikke jeg var den "dummeste" i klassen. Nå har det ikke gått mer enn 6 uker, men likevel er det nok flere av disse "dumme" folkene som ligger foran meg nå. De stilte dumme spørsmål, men de sitter på skolen og jobber i timesves. Det har ikke jeg vært like flink til. Så nå begynner jeg å henge etter. Det er ingen katastrofe ennå, men det kan bli det. og det går veldig fort hvis jeg ikke er forsiktig.

Jeg vet hva jeg skal bli. Jeg skal bli lege, det er det ingen tvil om. Så hvorfor gjør jeg ikke bare de jævla kjemileksene? Det er jo ikke så innmari vanskelig, egentlig, men det blir det fort når man ikke gidder å jobbe seg igjennom hver enkelt oppgave. Når neste tema kommer, står man der med skjegget i postkassa og skjønner ikke en dritt. HVORFOR gjør jeg ikke den lille innsatsen? Det er jo ikke akkurat fordi jeg har for mye annet å gjøre. Det sosiale livet mitt har ikke utviklet seg så kjapt som jeg hadde spådd, så tid har jeg nok av.

I helga var jeg jo på bli-kjentfest med skolen. Og det var kjempegøy. Fikk kle meg ut og greier. Jeg hadde ikke bart denne gangen, jeg var demon med knallrødt hår :D Så bestemte jeg meg for å sitte inne på lørdagskvelden med lekser. Helt til ei fra jobben spurte om jeg skulle ut. Jeg ville, men ville samtidig ikke. Jeg vet at lekser er viktigere enn å gå på byen, alkohol er fetende osv osv. Men så har jeg samtidig fått en angst for å gå glipp av noe. Jeg tenker at nå i starten må jeg jobbe litt for å knytte kontakter og bli kjent med folk. Jeg vil at folk skal vite hvem jeg er. Og la oss være ærlige, folkens: man blir fortere kjent med folk i fylla enn i edru tilstand. Sånn er det bare. Så jeg har sett på det å gå på byen som en investering i min sosiale utviklingsprossess. Det hørtes jammen fint ut, du :D Men jeg blir feit av å drikke. Og jeg blir deprimert av å vær feit. Så jeg har et skikkelig dilemma der.



Så.. Jeg gjør ikke nok lekser, og går for mye på fylla. Mer dårlig samvittighet på meg, altså. Og det er litt beleilig at det er i slike perioder jeg blir sittende oppe om natten. Jeg har alltid tenkt at jeg sitter oppe om natten fordi jeg ikke har gjort nok for å slite meg ut iløpet av dagen, eller fordi jeg tenker best om natten og trives med å være oppe da. Men nå har jeg vel egentlig innsett at jeg sitter oppe fordi jeg ikke er fornøyd med innsatsen jeg har gjort om dagen. Jeg sier til meg selv: "klokka er mye, men det er fortsatt ikke for sent å ta opp skolebøkene". Men jeg tar aldri opp de bøkene. Og hvis jeg legge remg da, så vil det bety at jeg avslutter dagen uten å ha gjort noe produktivt. Jeg sitter altså oppe fordi jeg ikke vil innrømme at jeg har kastet bort dagen min på tull. Og det er jo egentlig bare trist.

MEN! Jeg har en fordel opp alt det her. Og det er at all denne analyseringen jeg holder på med, faktisk har gitt meg ganske god innsikt i ine egne problemer. Det har jeg alltid hatt. Og jeg har en fordel til. Og det er at jeg faktisk innrømmer problemene mine ovenfor meg selv (og alle andre tydeligvis). Men det hjelper meg. For da vet jeg iallefall at selv om jeg ikke alltid vet hvordan jeg skal komme meg fremover, så vet jeg alltid hvor jeg står. Og det er jo et viktig utgangspunkt :) Jeg vet hva jeg vil. Og jeg vet hva jeg må gjøre for å komme dit. Men jeg gjør det ikke.Nå skal det sies at jeg har begynt å trene og har vært ganke flink, om jeg får si det selv.




Men nå spør jeg deg. Hva gjør du for å oppnå målene dine? Hva får deg til å gi alt du har for å oppnå det du vil? Om det så er ift vekt, trening, skole, sosiale roller, jobb osv osv. Jeg er meget interessert i å få tips :)

Endorfiner. Verdens sterkeste smertestillende stoff, og det er kroppen selv som prouserer det. Det gjør den om den har ekstreme smerter, er spent eller når man trener. Og nå har jeg trent. Hardt. Og er proppfull av endorfiner. Poenget er at det er ikke kødd, det de sier om at trening gjør en gladere. Jeg sitter her med en helt ubeskrivelig lykkerus etter å ha trent relativt hardt i to timer. Og det er ikke bare den gode samvittigheten som gir meg følelse av glede, det er også fordi det skjer biokjemiske prossesser i kroppen min som gjør at jeg er glad, altså produksjonen av endorfiner. Og det er jo BRA :D Så jeg feirer med litt sushi, som jeg fikk på jobben i går. Godt å runde av en treningsøkt med mat mat man får mer god samvittighet av.



En blogger sa at det å være overvektig og slite med spisefrstyrrelser gjør at kroppen blir syk. Jeg har perfekt blodtrykk, fint kolesteronivå, supert blodsukker, høy blodprosent og er omtrent aldri syk. Kroppen min er stor, men den er ikke syk. Det er hodet mitt som er sykt. Og slike sykdommer finnes det ingen piller mot, og det går heller ikke over av seg selv bare man holder senga noen dager.



Det går ikke ett sekund uten at jeg minner meg selv på hvor feit jeg er. Ikke ett eneste sekund. Jeg kan ikke gå ute blant folk uten å tenke på at de sikkert tenker at jeg er feit. Hvis jeg møter nye folk, og de ikke liker meg, så er jeg sikker på at det er fordi jeg er feit. Treffer jeg en gutt, så vet jeg at han synes at jeg er feit så jeg har ikke sjans uansett. Derfor er jeg også sykelig opptatt av hvordan jeg ser ut. Hele tiden. Over alt.



Men ett sted er verre enn alle andre steder: treningssenteret.
Et sted hvor alle vegger er dekket av speil, og godt trente kropper går rundt og viser seg frem hele tiden. Jeg har ærlig talt ikke noe behov for å se på meg selv i speilet når jeg trener. Faktisk, så vil jeg helst slippe. Å se hvordan den håpløst proporsjonerte kroppen min krølles sammen i en haug av valker for hver eneste bevegelse jeg gjør, er ikke særlig motiverende. Og jeg blir helt nervevrak av tanken på at alle de andre på senteret kan se det også. Derfor er jeg ganske stolt over at jeg nå har meldt med inn på S.A.T.S (jeg fikk jo en rosa bag med på kjøpet, hihi).



Dette har vært en veldig god uke for meg. Treningsmessig iallefall. Jeg har alltid vært ganske reservert mot å trene sammen med andre, fordi jeg automatisk antar at jeg er i dårligere form enn en eventuell treningspartner, og det gir meg prestasjonsangst med en gang og jeg blir kjempesint og begynner å grine i sinne og frustrasjon og ender med å ikke ville trene i det hele tatt. Helt sant. Så jeg har trivdes best med å trene alene (med mindre jeg VET at jeg er i bedre form enn treningspartneren min. Merkelig, det der...)

Men denne uken fikk jeg besøk a en venninne jeg ble kjent med i forsvaret. Hun trener jevnlig og er i relativt god form. Vi ble enige om å trekke hverandre med på trening mens hun var her iden hun også har slitt litt med motivasjonen i det siste. I og med at hun er i mye bedre form en meg, skulle en tro at en fjelltur for oss to ville resultere i at jeg ligger på bakken og ruller, skriker og nekter å gå videre fordi jeg føler meg dum fordi jeg er i dårligere form enn henne. Det høres dumt ut, men sånn er jeg faktisk så det fantes en reell mulighet for at det ville skje. Men det gikk faktisk innmari bra. Det å kunne trene sammen men noen som ikke presser deg til å prestere mer enn du selv er i stand til, og som faktisk lar deg ta så mange pauser du vil uten at du trenger å føle deg dum, er helt uvurderlig.


Jeg og Line var på fjelltur og vi var på spinning på S.A.T.S. Og det har ikke vært noe problem å trene sammen. Det har ikke føltes som et tiltak i det hele tatt. Minnene vi har fått er jo noe vi kommer til å huske for alltid. "Husker du den gangen vi var på fjelltur i Tromsø og traff Morten Abel som tok bilde av oss"? :)

Nå har Line reist hjem, men jeg har trent i dag også. Og jeg trener på å se meg selv i speilet underveis mens jeg spinner. Jeg ser valkene mine og de store leggene mine, men tenker at hvis jeg bare fortsetter sånn, så blir de mindre etterhvert selv om det gjør vondt å se at det er sånn akkurat nå. Jeg ser på de andre rundt meg og tenker at jeg driter i dem og hvordan de ser ut. Og det hjelper meg litt, for da skjønner jeg jo at de sannsynligvis tenker det samme om meg. Hvis de i det hele tatt ser meg.
Det å trene gjør også at jeg ikke får lyst til å spise dårlig mat. Jeg blir veldig bevisst på hva jeg spiser når jeg har trent. Vinn-vinn altså. Jeg vil jo ikke at treningsøkten skal være bortkastet.



Nå gleder jeg meg allerede til i morgen. Da kan jeg trene mer! :)

Fra Det Nye, mai 2009

Jeg fikk en forespørsel om å skrive litt om tiden på fatcamp. Og det vil jeg selvsagt. Men jeg vil også anbefale å lese denne bloggen . Den tilhører Cecilie, som jeg var i Danmark sammen med. Hun har reist tilbake til Danmark
nå nå for å jobbe videre med utfordringene sine. Og hun skriver om det hver dag.





Mitt liv på fatcamp:
I 2004 begynte jeg å utvikle i spiseforstyrrelse. Ingen visste at det var det jeg hadde. Ikke engang jeg visste det. Ikke var det lett å få hjelp fra helsevesnet heller. Men en dag fikk jeg nok. Da hadde  jeg sovet bort og spist vekk all smerte og tomhet jeg følte inni meg i fire år. Jeg hadde lagt på meg 40 kilo og mistet all livslyst og glede.

Jeg tok opp et lån på 100 000 kroner, sa opp livet mitt hjemme, dro fra familie og kjæreste og reiste til Daamark på ubestemt tid. Jeg tok absolutt ingen hensyn til noen andre enn meg selv, jeg dro bare. På en ukes varsel.
Jeg dro til Danmark den 31. August i 2008. Jeg hadde planlagt å bli der i 4 uker for å teste opplegget. Men jeg skjønte fort at om man ønsker en varig løsning på problemene sine, så må man bruke lang tid på å jobbe seg igjennom det. Gjøre det skikkelig. Og det gjorde jeg. Så jeg ble der i 6 mnd.

Du har sikkert sett tv-programmer som handler om late idioter som blir sendt på fat camp. De ruller rundt i sin egen elendighet som griser i gjørma, de klager og syter, og du ler av dem. Det er underholdning. Men virkeligheten er ikke riktig slik. Ingen av oss ble "sendt" dit. Vi var der frivillig alle mann, og vi betalte av egen lomme. 5500 kroner i uka. Og for det fikk vi alt vi trengte. Egen hybel, 6 måltider om dagen, undervisning, personlig trener osv.


Når man sliter med overvekt er det ofte noe som ligger bak. Det sier seg selv i mitt tilfelle: jeg var frisk og rask, aktiv og ganske sprek helt til jeg ble 15. Så gikk jeg rett i veggen og greide liksom aldri å komme meg særlig lenger opp enn i knestående før jeg ble slått i bakken på nytt. Men jeg fikk en ny sjanse i Danmark. Her ble vi veid og målt opp og ned for så å få et skreddersydd kostholdsprogram, spesielt tilpasset hver enkelt.

Vi startet hver dag med å stå opp klokka 7. Det var nesten som reveljen i militæret. Sto man ikke opp og møtte opp for å bli krysset av lista, ble man henta ut av senga med makt. Så måtte alle ut på morgentur. Den skulle vare i en halv time og vi bestemte selv om vi skulle løpe, gå eller sykle.
Så spiste vi frokost. Kostplanen fortalte oss hvor mye vi kunne spise av hver enkelt matvare til hvert enkelt måltid. Alle måltider ble servert på sølvfat. Vi hadde noen veldig flinke kokker som var eksperter på å lage mat tilpasset våre behov: næringsrikt, men med færre kalorier. Maten var helt normal. Havregrøt, frokostblandinger, oster, kjøttpålegg osv, men vi spiste nok mer rugbrød og grønnsaker enn før.



Etter frokosten hadde vi en samling der vi gikk igjennom dagens plan med tanke på trening og aktiviteter, og andre praktiske ting.

Etter en times fritid, hadde vi alltid to timer trening. Det kunne være i gymsal, spinningsal eller utendørs. Og det var ikke snakk om å "gå en tur" fordi vi var så feite. Det var ingen kjære mor. Fotball, styrkesirkel, jogging, ballspill, spinning osv.

Når de har spinningtimer på SATS holder de på i ca 45 minutter, og da er oppvarming, pauser og nedtrapping inkludert. Da vi hadde spinning, holdt vi aldri på i mindre enn to timer, og det var beintøft tempo hele veien. Så her ser du litt av intensitetsnivået. Iløpet av denne treningsøkten spiste vi et melommåltid som vi smurte ved frokosten.

Etter denne økten spiste vi lunsj. Lunsjen var lltid en buffé med kald mat, brødmat og salater og en eller to varmretter. Etter en ny times pause etter lunsj, hadde vi en ny treningsøkt. Denn varte vanligvis i halvannen time og var noe lettere enn den første økten. I denne økten hadde vi ofte aktiviteter som stafetter, styrketrening eller aerobics. Men heller ikke dette var noen avslapningstime, tvert imot.

I 6-tiden spiste vi middag. Dette var også helt normalt mat, og vi spiste ganske mye. Poenget var at den var tilberedt på en litt annen måte. Ovnsbakt istedenfor stekt i smør, magrere alternativer til fløte og rømme osv. Men maten var alltid god, og vi gikk aldri sultne. Det hendte faktisk t vi sleit med å få i oss alt. Til hvert hovedmåltid smurte vi et mellommåltid. Ofte en brødskive og en frukt. Grønnsaker kunne vi spise så mye vi ville av.

I helgene hadde vi stort sett fri, men vi trente en del da også. Vi bodde midt imellom Fredrikshavn, Hirtshals og Skagen, så det var nok av steder å oppleve og finne på ting. Kino, resturantbesøk, turer på stranden, svømmehall, kokkekurs , golf osv. Ellers var vi jo innom isbading også :) Det var alltid noe å finne på. Dessuten ble vi jo en veldig sammensviset gjeng. Jeg fikk virkelig noen venner for livet der.

Men det å overvinne en spiseforstyrrelse handler ikke bare om å lære seg å kontrollere matinntaktet sitt. Det handler om å innse hvorfor man har de problemene man har, hvordan de oppsto og så kvitte seg med dem en gang for alle. Dette er over halve jobben. Og det fikk vi naturligvis hjelp med. En gang i uka hadde vi gruppeterapi med en utrolig dyktig coach, samt enkelttimer hvis vi ønsket det. Løsningen på mine problemer ble i første omgang å gjøre det slutt med kjæresten jeg hadde hjemme. Vi hadde vært sammen i nesten fem år, men vi passet overhodet ikke sammen og trakk hverandre ned. For å komme videre måtte jeg glemme ham. Men det var også en hel del andre forhold som lå til grunn for at jeg hadde kommet dit jeg var da. Og de forholdene vil jeg jo alltid bære med meg, men nå har jeg facet dem alle sammen og lagt dem bak meg. Jeg har vunnet over dem. Og jeg har tilgitt dem som gjorde meg vondt. Tilgivelse er sterkt undervurdert. Du kommer ikke videre uten å tilgi.


Et par bilder fra Skagen i Danmark:

Slik levde jeg i 6 mnd. Noen dager var tyngre enn andre. For dette var alt annet enn lett. Jeg har vært i militæret nå, og slitt der også. Men det å overvinne en spiseforstyrrelse er mye verre. Dessuten har jeg ikke overvunnet den helt. Men jeg har tatt tilbake kontrollen noe. Det hender jeg mister den nå også. Men jeg faller aldri så dypt lenger som jeg gjorde før. Nå har jeg innsett at det er mulig å jobbe seg opp igjen, selv om det er vondt og vanskelig. Livet er så mye bedre når man tør å drømme, se seg rundt og nyte menneskene og verden rundt, enn når man ligger bak mørke gardiner og venter på å sovne slik at man slipper å være våken lenger.


Da jeg kom til Danmark kunne jeg ikke jobbe i mer enn ett minutt før jeg måtte ta pause. Etter 3,5 mnd kunne jeg jogge i halvannen time uten pause. Og etter 6 mnd hadde jeg tatt av 20 kilo.


I ettertid:
Nå er det to og et halvt år siden jeg kom hjem til Norge.
Jeg har gått på skole i Oslo i ett år. Jeg har vært i militæret og nå har jeg flyttet til Tromsø på ren impuls. Jeg har besttm meg for å bli lege. Jeg får gåsehud g blir varm i hele kroppen når jeg tenker på operasjoner og det å kurere sykdommer.
Jeg ligger ikke i senga og griner meg i søvn lenger. Jeg går på skole, jobber og har et sosialt liv. Jeg har det gøy. Jeg tar sjanser. Jeg er ikke redd. Så det er ingen grunn til å synes synd på meg. Men jeg har en del mørke sider også. Og noen ganger har jeg det tøft. Og da kan det stort sett forklares med denne historien. Jeg kjemper hele tiden en kamp om å eie kontrollen over meg selv. Og det er en kamp jeg aldri kan vinne, men jeg har ikke tenkt å tape den heller. Og jeg kommer aldri til å gi opp.

600 g hvit fiskefilet (bør tines): 

Persillepuré:
2 fedd hvitøk
1 sjalottløk
3 ss persille (kan bruke både tørr og fersk)
1/2 dl strøkavring
2 ss olivenolje
Skall av en halv sitron, evt en liten teskje sitronsaft


Blomkålstappe:
1 hel blomkål
Muskatnøtt
Smør
1,5 dl fløte
Salt og pepper

6 tomater, og eventuelle andre grønnsaker


Fremgangsmåte:

Sett stekeovnen på 200 grader.
Skjær fisken i passe store biter og legg den på bakepapir i en ildfast form.
Finhakk alt av løk og krydder og ha det i en bolle sammen med olje, strøkavring og sitronskall. Bruk en stavmikser for å få en jevn og fin blanding.
Dekk fisken godt med persillepuréen.
Stek fisken midt i ovnen i ca 10 minutter eller til du ser at den er gjennomstekt.





Stek gjerne fisk og tomat samtidig, men da bør du enten sette tomatene inn ti minutter før fisken, eller steke de noen minutter i varmluft etter at fisken er ferdig.

Blomkålstappe:

Skjær blomkålen i små biter og kok den til den er blitt helt mør. Hell av vannet og tilsett litt meierismør. Bruk en stavmikser eller en grønnsaksmoser for å mose blomkålen helt. Her vil du merke fordelene av å la blomkålen koke seg heltørfør du begynner. Tilsett muskatnøtt etter din egen smak, rør inn fløten og la det putre i noen minutter. Smak til underveis med salt og muskanøtt, evt mer smør og fløte. Rør hele tiden og ikke bruk for sterk varme.

Tomatene kan du kutte i to og legge i en ildfast form. Smør formen med litt olje før du starter. Har du noe persillepuré til overs, kan du bruke den på tomatene. Når tomater blir utsatt for varmebehandlinger over tid, endrer de smak, og blir veldig gode. Tomatene trenger litt mer tid i ovnen enn fisken, men bare følg med dem underveis, så ser du når de er ferdige. Skallet skrumper og trekker seg sammen, og da kan du begynne å ta dem ut.

Dette er et lavkarbomåltid. Ingen poteter, inge ris osv. Kanskje noen stusser over bruken av smør og fløte, men dette er helt bevisst fra min side. Jeg vil heller spise fett enn karbohydrater. Hvorfor? Fett (snakker naturligvis om sunt fett) inneholder mer energi (kcal) men gir også et stabilt blodsukker og en metthetsfølelse som varer lenger enn om man spiser mye karbo. Ved å spise karbohydrater, vil man få en rask stigning i blodsukkeret (insulin). Dette vil synke like raskt igjen og da føler man sult på nytt mye raskere enn om man spiser mat med fett i. Jeg bruker en del fett. Meierismør, fløte, oljer, nøtter, fet fisk osv, og det er som sagt helt bevisst.

Ingredienser (2 store porsjoner):
2 stk kyllingfilet
500 gram grønnsaker (friske eller ferdige wokblandinger)
1 stor boks kokosmelk
1 ss frisk ingefær (ikke tørket krydder)
1 fedd hvitløk
1ss sweet chili saus
2 ts red curry paste
1 stk pose ris (boil in bag eller tilsvarende mengde løs ris)
(Evt lettrømme og 1 banan)
Olje til steking


Fremgangsmåte:

Wok grønnsakene i olje i en wokpanne (eller vanlig panne). De skal fortatt være sprø når du tar dem ut av panna.
Del kyllingen i små terninger og stek dem i olje (kjøtt og grønnsaker skal ikke stekes samtidig i samme panne).

Når kyllingen er gjennomstektstekt, kan du legge grønnsakene tilbake i wokpanna sammen med kyllingen. Hell over hele boksen med kokosmelk (ikke fortvil hvis den er i fast form, den vil sannsynligvis være flytende lenger ned i boksen, og det vil smelte sammen i panna) over kyllingen og tilsett to toppede teskjeer med red curry paste. Noen av disse kan være ganske sterke, så vær forsiktig, og prøv deg frem. Rør pasten godt  inn i kokosmelka.

Ta av skallet på båd hvitløk og ingefær og fikhakk dem (det beste er om du har en hvitløkspresse som du kan bruke på begge to) og ha det oppi gryta. Rør godt.
Om du vil ha det litt ekstra spicy, kan du tilsette en spiseskje sweet chili saus. La det småkoke på middels varme til sausen begynner å tynke noe. Den skal ikke være veldig tykk, men heller ikke så vandig som den vil være i starten (småkok i ca 10-15 min. Husk å røre underveis).


Legg en halv pose ris (eller tilsvarende mengde) på tallerkenen og anrett slik du ønsker. Hell litt soyasaus (hvis du liker det, jeg foretrekker en mushroom soy sauce) over risen, og skjær en halv banan i skiver som du legger på siden sammen med to ss lettrømme. Det hørtes kanskje rart ut, synes du? Helt enig, men bananen er helt helg magisk sammen med sausen i gryteretten, og rømmen gir en mild og herlig kontrast til den sterke smaken. Dette bør du absolutt prøve!


Bon apetit :)

Synes du dette så voldsomt ut? Det er ikke det. Selve jobben med denne retten tar ca ti minutter, og etter det skal den bare koke av seg selv mens du ser på og gleder deg til å spise den. Easy peasy! Og det smaker helt fantastisk :)

Til slutt:
Dette kan bli en ganske stor porsjon, men det er samtidig kalorifattig (600 kcal per porsjon), så du trenger ikke være redd for å forspise deg. Det er ikke noe problem å mette tre stykker på denne gryta, men da bør du koke litt mer ris. Du kan selvsagt også sløyfe både rømmen og bananen hvis dette blir for sært for deg, samt risen hvis du ønsker lavkarbo.

Alle har en feit venn. Overvekt er såpass utbredt også her i Norge nå, at jeg er sikker på at så godt som alle har minst en overvektig venn. Det finnes mange grunner til at folk blir feite. Det er en hovedgrunn her, og det er at man spiser mer enn man forbruker, men det finnes altså amnge grunner til at folk gjør nettop det.


La meg stille deg et spørsmål. Hvordan behandler du denne venne din som er overvektig? Ser du på ham/henne med det samme blikket som du gir de andre vennene dine? Jeg beksylder deg ikke for å aktivt stå der og dømme vennen din pga overvekt, men det er faktisk helt naturlig å tenke nedsettende om overvektige. Vet du hva? Jeg gjør det selv. Det hender jeg må klype meg i armen når jeg ser overvektige mennesker, fordi jeg tar meg selv i å tenke "herregud, for et menneske, eier hun ikke respekt for seg selv?". Og så husker jeg at jeg sitter i samme båt selv, og burde vite bedre enn å dømme disse menneskene som jeg overhodet ikke kjenner. Poenget er at vi mennesker dømmer. Det tar oss ett sekund å gjøre oss opp en mening og et førsteinntrykk av en person. Dette sitter i underbevisstheten hos oss, og kan ikke kontrolleres.

Det hender jeg hører venninnene mine fortelle meg om andre venner, som bare spiser sjokolade og junk food, og som nekter å høre på gode råd. De blir så bekymret, sier de, for de prøver å gi råd, men de tjukke vennene deres hører ikke etter, og fortsetter bare å spise seg inn i sykdommer og helvete.


Det å gi overvektige mennesker tips og råd uten at de har bedt deg om det, er en fornærmelse uten sidestykke. For det første, så må du ikke være så dum og tro at overvektige mennesker, ikke selv vet at de er overvektige. Vi er ikke dumme, men det er nettop det du sier ved å prakke på oss tips og råd om hvordan vi skal bli som deg; et bedre menneske enn det vi er nå.

Jeg skjønner at tanken er god, men det er likevel bare dumt gjort av deg. Jeg har også opplevd å få kommentarer fra venner og familie, som har påpekt f eks vektøkning, og seriøse oppfordringer om at jeg skal "skjerpe meg". "Jo takk, dette var jeg ikke klar over, jeg skal virkelig skjerpe meg, for din skyld". Det er faktisk ikke sånn det fungerer. Ved å kommentere på denne måten, understreker du bare det vi allerede vet så utrolig godt: at vi har mistet kontrollen. Vi har det vondt, og nå er det ikke bare vi som vet det, nå kan alle se at vi har falt.


Dette er ikke ment som noen kritikk til dere som har en overvektig venn som dere vil hjelpe. Men dere må bare innse at det ikke er deres jobb. Ethvert menneske er ansvarlig for seg selv. Noen trenger mer tid, noen trenger kanskje hjelp fra andre underveis. Men første steg på veien er å innse at man har et problem. Og først da kan man be om hjelp. Om vennen din ber deg om hjelp, da bør du stille opp. Og frem til det skjer, bør du faktisk holde deg unna, og heller fokusere på å være en god venn. Men å prøve å endre et annet menneske, det er noe du ikke bør begi deg ut på. Du kommer til å brenne deg.

På mange måter ble det like tøft som jeg hadde ventet. På andre måter ble det tøffere. Jeg kom borti noen situasjoner som ikke lot seg løse. Da måtte jeg sette meg ned og legge hodet i bløtt. Jeg snakker da først og fremst om sosiale problemer, utfrysning, mobbing. Men det ordna seg. Nei det er ikke sant. JEG ordna det. Og ingen kødda med meg etter det. Jeg har lært ett og annet om konflikthåndtering,  samt det å leve tett på noen du har lyst til å knuse trynet på. Jeg har blitt flinkere til å fokusere energien min på meg selv og det som er viktig. Om andre er idioter, og lar det gå utover meg, så smiler jeg og forklarer dem på en saklig måte at jeg gir fullstendig faen i hva vedkommende måtte si, mne og finne på. Du blir ikke kvitt meg!


Den verste opplevelsen var imidlertid at jeg ble syk. De som kjenner meg vet at jeg aldri er syk. Jeg fikk en uskyldig forkjølelse tre uker inn i rekrutten. Det skulle jo ikke være noe problem, men når man ikke får tid til å slappe av og bli skikkelig frisk, så bare baller det på seg. Men det er ikke det verste. Det verste er at man ikke blir trodd. Man er syk og gjør så godt man kan, men blir sett på som en unnasluntrer. Dagen før vi skulle på vår første perm, skulle vi ha eksamen i sanitet nivå 2. Jeg kastet opp om morgenen pga svimmelhet og sa ifra om dette. Da jeg skulle inn til eksamen, gjorde jeg det bra, til tross for at jeg hadde problemer med balansen og var kvalm. Og sensoren min, en sersjant på 21 år, var helt sikker på at jeg bare diktet opp alt sammen. Han sa det aldri, men jeg leste de ti ansiktet hans. Utover kvelden ble jeg så dårlig at jeg ikke fikk lov av legen å reise hjem på perm engang. Jeg fikk ikke fly pga ørebetennelse. Jeg var helt knust. Men jeg bestemte meg for å ta Hurtigruta nordover til Skjervøy for å være hos noen slektninger.


Jeg kom ikke lenger enn til Tromsø før jeg måtte hentes i ambulanse. Jeg greide ikke å stå på beina, jeg greide ikke å se opp ned på rommet jeg var i, var vanvittig svimmel og kastet opp. Det viste seg å være virus på balansenerven som er ganske ufarlig, men ekstremt ubehagelig. Trodde de virkelig at jeg var så oppmerksomhetssyk at jeg faket slikt? Det hele endte med to måneder med lungebetennelse, feilmedisinering, bihulebetennelse og neseblod (jeg har ALDRI blødd neseblod før, ikke engang da jeg knakk nesa) om natten fordi jeg var så stressa og nedbrutt av å være syk så lenge, kombinert med at jeg hele tiden ble trykket under forvetninger fra befal og medsoldater (og meg selv) om prestasjoner jeg ikke greide å oppnå. Feber, ørebetennelse, virus på balansenerven, lungebetennelse og bihulebetennelse, alt pga en liten forkjølelse som ikke fikk tid til å gå over. Men så lurer jeg på en ting: hadde jeg blitt ttatt seriøst om jeg var slank og i fin form? Eller er det størrelsen min som gjør det så lett for folk å tro at jeg er en unnasluntrer, og at jeg er mindre intelligent?


Jeg har også gjort ting jeg ikke ville gjort ellers. Har du noen gang vært ute i felt på vinterstid, badet i en råk i isen, fullt påkledd og med ski på beina, for så å måtte klare å komme deg opp selv mens folk står og ser på? Har du bodd ute i ti dager i strekk uten mulighet til å bade eller dusje? Eller sittet fast på fjellet i 60 efektive minusgrader, med føttene lagt under ulltrøya til makkeren din for å unngå frostskader? Kjenner du følelsen av å være dødssliten etter en dag med graving i jorda, legge seg ned i en varm sovepose, for så å bli vekket av et vådeskudd tre minutter etterpå som gjør at du må hive deg ut av soveposen og ut og ligge på vakt i en våt og kald grop på ubestemt tid? Det er helt absurd å tenke på, men dette har jeg faktisk opplevd det siste året.


Bilde fra Mauken, tur med natoplanker.

Bilde fra vinterøvelsen på Helligskogen. Isbading i 20 minus

 
Bilde fra vinterøvelse på Helligskogen. I 60effektive minusgrader, varmer vi føttene våre ve å legge dem mot magen til makkeren. Ser dumt ut, men er helt nødvendig for å unngå frostskader.

Hva lærer man av sånt egentlig? Man lærer at man ikke fryser, man er bare kald. Om man har gått i tre timer uten å kjenne tærne sine, da fryser man. Og man er ikke sulten heller. Men mindre man besvimer eller hallusinerer. Da er det lov og si at man er sulten. Og søvn? Det trenger man visst ikke i forsvaret!
Poenget er, at jeg har lært at det går an å fungere selv om man ikke har sovet, selv om man ikke har spist og selv om man tror man holder på å dø av kulde. Har vel fått et litt annet perspektiv på hverdagen. Jeg setter pris på hver eneste dag jeg slipper å spise feltrasjon eller gå på do på en klappstol med en plastpose oppi. Og jeg skjønte ikke hvilken luksus det er å ha en seng å sove i, før jeg hadde hatt 30 feltdøgn på et år.



Som jeg nente i et tidligere innlegg, fikk jeg tilbakefall av spiseforstyrrelser i vinter. Det var i forbindelse med en vinterøvelse vi hadde. Ti dager med ekstrem kulde og mye fysisk aktivitet. Energibehovet vårt var veldig stort, men jeg fikk ikke i meg noe særlig med mat. Det resulterte i et vekttap på 6 kilo på ti dager, og da bikket det over for meg. Jeg mistet kontrollen igjen. Før dette hadde jeg trent fast fem dager i uken. Dette falt helt bort og jeg orker ingenting. Jeg er fortsatt oppi dette, men har begynt å ta tilbake kontrollen nå. Men det er ikke gjort over natten. Det første som skjer er at man må slutte å gi faen. Man må, sakte men sikkert, bygge opp styrke til å ta dette første steget. Og det er det vanskeligse steget. Man kan ligge månedsvis på ryggen i senga og egentlig ikke tenke noe som helst, bare grave seg ned. Men i underbevisstheten skjer det noe hele tiden. En dag skjer det kanskje noe som gjør utslaget, en dag vil man iallefall få en vekker, og da merker man at man faktisk har bygget opp styrken lenge nok til å greie å sette foten ned og si stopp.

For meg kom denne vekkeren for ikke så lenge siden. Det er nok overlevelsesinstiktet som slår inn, og får en til å innse alvoret i situasjonen. Det er som om en stemme inni meg sier "Gjør du ikke noe med problemet nå, så kommer du til å havne i alvorlige problemer, Caroline. Reis deg, det er på tide nå". Hvor lenge den stemmen snakker til meg, varierer, men stort sett lenge nok til å sparke meg igang. Nå er jeg heldigvis inne i en god flyt, og håper virkelig at jeg greier å holde meg selv oppe lenge nok til at det gir varige resultater, både fysisk og psykisk. For meg handler det jo ikke bare om å ha kontroll på maten jeg spiser, men også det å kunne oppnå et vekttap som gjør at jeg greier å se meg selv i speilet uten å skamme meg over hva jeg har gjort med kroppen min.


Caroline, 2004

Caroline, 2008 (Det gjør litt vondt å legge ut dette)

Caroline 2011

En dag, skal jeg også kunne gå i korte kjoler, stramme t-skjorter og shorts uten å tenke på at alle ser på meg. En dag skal jeg kunne møte nye folk uten å være redd for at de skal dømme meg fordi jeg er feit. Det hender jeg treffer folk på nettet også, folk som jeg snakker med så lenge at de føles som venner. Jeg blir kvalm av tanken på å treffe dem i virkeligheten fordi jeg er så redd jeg skal skremme dem vekk pga at jeg er feit. Jeg er livredd for å få kritikk for utseendet, men når jeg faktisk får positive tilbakemeldinger på hvordan jeg ser ut, så hjelper ikke det heller. Som du skjønner har jeg en del jobb igjen å gjøre. Jeg må jo også kunne akseptere meg selv, ikke sant? Det er vel først når man lærer å elske seg selv at andre kan gjøre det. Men jeg har ikke tenkt å akseptere at jeg er feit. Jeg kan ikke akseptere at kroppen min ødelegges.
Da vil jeg heller repareres.

Og jeg vet at den eneste som kan gjøre det, er jeg.

Jeg har en spiseforstyrrelse. Veldig mange mennesker tror at spiseforstyrrelser dreier seg utelukkende om bulimi eller anoreksia. Det er svært få som anerkjenner at overspising kan være en spiseforstyrrelse, man tenker at det er latskap og dårlige vaner. I mange tilfeller er det nok kanskje det det er snakk om, men når psykiske problemer trigger et misbruk av mat, og man mister kontrollen over kroppen og psyken sin, da er det en helt annen sak. I slike tilfeller så blir man ikke deprimert fordi man er feit. Man blir feit fordi man er deprimert, og søker en trøst som er avhengighetsskapende.



 Det tok en stund før jeg skjønte hva problemene mine bestod i. Jeg trodde også at jeg bare var lat og glad i mat, men etterhvert innså jeg at det ikke var jeg som bestemte over matinntaket mitt. Jeg hadde ikke kontrollen. Og dette var jeg fullstendig klar over.
Det var derfor jeg sa nei takk, da fastlegen min tilbød meg slankepiller på resept. Jeg antok at disse pillene ville hjelpe meg ned i vekt, men hva hadde det å si, når livsstilen min var den samme? Et slikt selvbedrag var jeg ikke interessert i å utsette meg for. Jeg visste at det var psykiske problemer som lå til grunn for mine vektproblemer, vektøkningen var bare en sideeffekt av de virkelige problemene.

I Norge får man ikke hjelp når man er overvektig, hvilket er litt rart siden veldig mange sliter med det. Jeg aner ikke hvor mange resepter og sykemeldinger som skrives ut hvert år fordi folk er slitne og syke pga overvekt, men noe sier meg at det dreier seg om ganske mange. Det eneste norsk helsevesen kan tilby overvektige (som ber om hjelp) er enten slankepiller, "gode" råd om slanking og dietter, og i verste fall, et opphold på Nimi-klinikken. For å sjekkes inn på denne må man har relativt høy BMI, og jeg tilfredsstilte ikke kravene for å komme inn der, og det er jeg vel egentlig glad for i ettertid. Dessuten har de lang ventetid, og da jeg var i kontakt med dem, sa de at jeg måtte vente i ett år.

Skulle jeg bare sitte og se meg selv forfalle i enda ett år? Hvor langt skal det måtte gå før man blir tatt seriøst og får hjelp?

Jeg gikk derfor til en privat psykolog på Hamar (heller ikke støtte til en psykolog ville norsk helsevesen gi meg. Jeg hadde vært inne til vurdering, men siden jeg ikke var suicidal, ble ikke behovet mitt ansett som stort nok.). Etter en eneste samtale med henne, ringte jeg til et kurcenter i Danmark. Der fikk jeg plass. Jeg ga opp livet mitt, kjæreste og alt jeg hadde på ubestemt tid, tok opp et lån på 100 000 og dro til Danmark halvannen uke senere.
Jeg visste at nordmenn tidligere hadde fått støtte fra NAV til å reise til dette kurcenteret. Jeg søkte, men fikk avslag. Dette er jo ingen sykdom, det er jo din egen skyld, sa damen hos NAV. Takk for den!


I Danmark fikk jeg hjelp til alt. De hadde lang erfaring med folk som sliter med vekten uansett grunn. Om det så er kjedespising, trøstespising, bare dårlige vaner, eller traumer som har utløst ukontrollerte spisevaner. Det var stor variasjon i graden av overvekt hos deltagerne. Vi var vel kanskje 30-40 stk. Jeg lærte å spise på nytt, trene på nytt, samt at jeg fikk hjelp til å sette ord på og kvitte meg med de problemene som hadde utløst helvete for meg. Etterhvert kom jeg meg på beina. Men det kostet dyrt. Jeg punget ut med hundre tusen kroner for de 24 ukene jeg var der.


Så kom jeg hjem. Det gikk bra veldig lenge. Jeg har alltid vært glad i sunn mat. Rent kjøtt, friske grønnsaker og fisk. Jeg flyttet til Oslo for å gå på skole. Et kjempesteg for meg, som hadde slitt med å stå opp om morgenen i årevis før dette. Jeg merket fort at problemene mine ikke var borte. Og da snakker jeg om økonomien. Jeg hadde kommet et stykke på vei, men et forbrukslån på hundre tusen kroner gjør det vanskelig å være student. Som følge av depresjonen jeg hadde på videregående, var fraværet mitt høyt, og karakterene ikke så gode som de burde vært. Jeg måtte derfor ta fag om igjen.


For å oppsummere:
*Jeg får en depresjon og ber hjelp, men får det ikke. Jeg orker ikke å gå på skolen.
*Jeg utvikler en spiseforstyrrelse og ber om hjelp, men får det ikke.
*Jeg må betale hundre tusen av egen lomme for å få den hjelpen norsk helsevesen strengt tatt burde gitt meg.
*Jeg må punge ut igjen for å få ta opp igjen fagene jeg ikke orket å presetere i på videregående.
*Jeg må jobbe ekstra mye ved siden av for å nedbetale gjelden på hjelpen jeg ga meg selv, hjelpen norsk helsevesen ikke ville gi.


Det er noe som er riv ruskende gærent her, er det ikke? Er det riktig av tenåringer som virkelig sliter, og som gjentatte ganger ber om hjelp, bli avvist og overlatt til seg selv og sin egen skjebne? Er det slik vi ønsker at vårt helsevesen skal fungere?


Som 22-åring sitter jeg allerede opp til ørene i sforbrukslån og studielån, og er ennå ikke kommet så langt at vitnemålet mitt tilfredsstiller kravene for å komme inn på medisin. Jeg har snart to år med vanlig studielån og 120 000 i studieavgift, og det er bare for videregående! Hvorfor skal jeg måtte betale en så høy pris?

En kan jo begynne å lure litt. For i dag finnes det en pille for alt. Det finnes nesten ikke en eneste sykdom eller plage i oppslagsverkene som ikke kan kureres eller lindres med piller. Så hvordan har det seg at overvekt, verdens største trussel mot folkehelsen, står som et ubehandlet fenomen?
Det er ingen tvil om at legemiddelindustrien er en av de mektigste i verden, og jeg er sikker på at de hadde greid å finne på noe som kan hjelpe de millioner av mennesker som sliter med overvekt.


En kan nesten begynne å tro at det er noen der ute som har noe å tjene på å gjøre folk fete og syke.

Jo feitere folk blir, jo mer utsatt blir de for sykdommer, og syke folk trenger medisiner. Det er jo også da litt rart at fastfood og fastfoodindustrien er så stor. En skulle tro fastfoodindustrien og lgemiddelindustrien hadde et utspekulert og livsfarlig samarbeid.
Først sørger man for å unngå å anerkjenne overvekt som en sykdom. Skyld på folk og få dem til å tro at alt er deres egen feil, gi dem dårlig samvittighet. Så er det bare å kjøre igang:

Den ene søger for at folk blir feite, den andre sørger for at de blir avhengige av piller mot alt mulig. 


Hva det er vet jeg ikke, men at det foregår noe riv ruskende gærent i det skjulte, det er jeg helt overbevist om. Det vil jeg også at du skal tenke over, for det gjelder ikke bare overvekt. Stopp neste gang du er iferd med å gjøre et valg. Om det så bare gjelder oppvaskmiddelet du bruker. Spør deg selv: "er det min egen frie vilje som gjør at jeg velger dette vaskemiddelet? Eller har jeg blitt manipulert av reklame, andre mennesker osv til å tro at dette er bedre enn alt annet?" Hvorfor har du de meninigene du har? Er alt ditt eget verk eller er også du offer for fabrikerte meninger og informasjon?

Har du fått noe å tenke på nå? 

Bilder fra google.com

Nåvel, det er lenge siden, og etter fatcamp-oppholdet mitt har ting vært ganske annerledes. Jeg har gjort ting jeg ikke turte drømme om engang, før det. Da jeg var på mitt største (og laveste psykisk sett), orket jeg ikke engang å stå opp om morgenen. Etter jeg var på fat camp har jeg bodd et år i Oslo, gått på skole, vært på audition for en tv-serie (wn fantasstisk dårlig prestasjon btw, men jeg gjorde de tiallefall) gjennomførst førstegangstjenesten og flyttet til Tromsø for å gå mer skole.


Til tross for alt dette, sliter jeg fortsatt med mitt forhold til kosthold og trening. De uvanene jeg tilegnet meg som deprimert tenåring, er ikke så lette å snu om på som man skulle tro. Det sitter veldig dypt i meg, og prøver hele tiden å velte meg på nytt. Og i perioder gir jeg etter for mitt eget press. Den logiske halvdelen av hjernen min forteller meg om hva som er fornuftig, mens den andre frister meg med hva som gir nytelse. Og den følsomme delen vinner ofte over den fornuftige og logiske halvdelen, dessverre.

Jeg ble ikke feit før jeg var 16. Likevel har jeg hatt vekttap på hjernen siden jeg var 10 år. Det er egentlig bare trist å tenke på at så små unger skal bry seg om vekta si, spesielt når de er akkurat som de skal være. Etter at jeg da ble feit på ordentlig, og fikk reelle vektproblemer, ble jeg helt besatt. Jeg kan fortsatt ikke gå forbi et vindu, speil eller annen reflekterende overflate uten å se på meg selv og se etter om jeg ser feit ut eller om jeg kan akseptere det jeg ser.


Stort sett kan jeg ikke akseptere det jeg ser. Og da blir jeg lei meg. Hele dagen blir ødelagt, og jeg fokuserer bare enda mer på å bli tynn. Jeg tenker på det hvert minutt av hver eneste dag. Kan du tenke deg hvordan det er? Å ha dårlig samvittighet for hver eneste ting man putter i munnen, hver eneste dråpe man drikker som ikke er rent vann. For så å få så dårlig samvittighet at man straffer seg selv enda mer ved å gjøre nettpp det man frykter mest: å overspise. For det er faktisk det det handler om. Om det gjelder alkoholikere, overspisere eller folk som kutter seg i armene. Det er fordi man har det vondt, og bruker disse metodene for å døyve smerten. Man oppnår en midlertidig lettelse og rus, men den går raskt over i dårlig samvittighet og avsky overfor seg selv.

"Herregud, du kan jo bare slutte å spise så mye", tenker du kanskje. Joda, tanken har slått meg. Men det er ikke så enkelt. Ville du si til en alkoholiker at han bare skal gi seg? Ville du si til en anorektiker at han bare skal begynne å spise litt mer? Eller ville du hatt respekt for at disse to faktisk har et prykisk problem som forhindrer dem i å gjøre det som skal til for at de skal bli friske igjen? Det er akkurat det samme med overspisere som sliter med psyken. Vi gjør det ikke fordi vi tror vi har godt av det. Vi gjør det fordi vi ikke har kontroll, og greier ikke å la være, selv om det gjør vondt. Vi er ikke dumme.


En alkoholiker kan i teorien slutte å drikke helt. Jeg sier ikke at det er lett, jeg sier bare at man ikke trenger alkohol for å overleve. Det er det som gjø overspising til et litt annerledes problem. Vi kan nemlig ikke slutte å spise. Vi må, for å bli friske igjen, greie å forholde oss til maten, vårt herlige rusmiddel, hver eneste dag. Og det sier seg selv at når en rusmisbruker blir eksponert for sin nemesis hver dag, så vil det bli vanskelig å stå imot hver gang. Begynner du å se problemet mitt? Eller er du fortsatt av den oppfatning av at overspisere bare er late griser som egenvillig har spist seg inn i sin egen ulykke, og fortjener det? I såfall, må du gjerne stoppe her, for jeg har ikke noe mer å si til deg.

Uansett: Etter jeg var på fatcamp ble alt som sagt bedre. Men i vinter gikk jeg på en kjempesmell. Etter en ti dager lang vinterøvelse der vi hadde en del fysisk aktivitet hver dag og temperaturer nede i nesten 60 minusgrader, gikk jeg ned 6 kilo. 6 kilo på 10 dager. Det er ikke akkurat en sunn måte å slanke seg på, og kroppen min reagerte da med å skru opp apetitten til et helt sykt nivå, verre enn noe jeg har opplevd før. Den ville at jeg skulle spise meg opp igjen til det nivået jeg var på før øvelsen. Og jeg greide ikke å stå imot. Jeg prøvde, jeg slet, men jeg ga etter. Og der bikket det over for meg. Jeg greide ikke å stoppe. Jeg merket at jeg la på meg igjen, mye mer enn jeg hadde gått ned. Dette var kroppens måte å beskytte seg mot den den trodde var hungersnød på. Jeg ga opp. Jeg begynte å gi faen. Jeg sluttet å trene. Bare lot meg selv forfalle. Lukket øynene og latet som ingenting.


Men virkeligheten innhenter meg alltid. Dette er det største nederlaget jeg har hatt siden fatcamp. Selv om jeg har en stygg tendens til å slå meg selv i bakken, for så å sparke løs på meg selv mens jeg ligger nede, så kommer jeg alltid til et punkt hvor jeg ikke orker å ta imot mer juling fra meg selv. Og jeg tror det er dit jeg har kommet nå. I et desperat forsøk på å hjelpe meg selv, meldte jeg meg inn i VG's vektklubb på nettet. Det dreier seg stort sett om å loggføre all maten man spiser i en dagbok som regner ut kaloriinnholdet på hver enkelt matvare man taster inn, slik at man kan holde styr på hvor mye man faktisk har spist.

Kaloritelling er overhodet ikke noe for meg, for jeg føler det gir meg et helt feil fokus på mat, Og det er jo fokus på mat jeg vil vekk ifra, jeg vil at maten og jeg skal ha et naturlig forhold til hverandre. Men det som fristet meg var det å kunne loggføre måltidene mine, det å se svart på hvitt hva jeg faktisk putter i munnen i løpet av en dag, og hvor mye energi og næring denne maten tilfører kroppen min.
Det er fire dager siden jeg registrerte mitt første måltid, og jeg har ikke bare spist minidre mat enn før, jeg har også spist sunnere mat enn før. Jeg er mer bevisst nå, fordi jeg vet at jeg skal føre maten inn et diagram, og gjøre rede for alt. Om jeg ikke ønsker å innrømme at jeg har spist en matvare, ja da lar jeg være å spise den.

Det som er fint med en slik matdagbok, er at den ikke gir rom for unnskyldninger. Overspisere er mestere i å lyve for seg selv, og pynte på virkeligheten slik at man lettere kan leve med den. "Jeg har jo ikke spist såå mye da", og "jeg har jo faktisk gått en tur i dag, så da kan jeg jo skeie ut", eller "det gjør ingenting om jeg skeier ut i dag, for jeg kan begynne å leve et bedre liv i morgen". En matdagbok krever fakta, og følelsen en får av lyve til en slik dagbok gir ingen god følelse i det hele tatt, derfor gjør man det bare ikke. Det betyr at selv om jeg ikke har holdt på med dette i mer enn 4 dager, så har resultatet vært bra. Nå er planen å kunne fortsette med sunn og god mat, og god samvittighet i lang lang tid. Så får vi se om jeg kanskje greier å snu på flisa for godt denne gangen.



Denne bloggen er opprettet fordi jeg trenger å skrive om det jeg holder på med, det jeg tenker og føler. Bloggen er ment for Cecilie, en god venninne som jeg ble kjent med på fat camp. Vi har to forskjellige historier, men målet vårt er det samme: å gå ned i vekt, komme i god form og være fornøyd med oss selv på psykisk og utseendemessig. Det er ikke sikkert jegkommer til å vise dette til noen andre enn Cecilie, men vi har lovet å skrive for hverandre, og støtte hverandre på veien.

Til Cecilie. Takk.

Totusenogølløv! Det gikk jammen fort. Men tiden går jo så fort når man har det gøy. Og det er vel det jeg har holdt på med i 2010: hatt det gøy!

Ingenting skjedde i 2010, likevel skjedde det så mye. Jeg gikk på skole og forbedret vitnemålet mitt, jeg bodde i en
by jeg ikke får ut av hodet (Oslo), jeg jobbet som servitør på en båt, lå i time etter time i Osloparkene, var på
Sensation i Amsterdam, traff herlige mennesker overalt, følte meg oppriktig lykkelig og bestemte meg for å avlegge
førstegangstjenesten på en annen kant av landet.

Jeg kikker litt over skulderen og lurer på hva jeg egentlig har fått ut av livet mitt så langt. Mange av de jeg gikk på videregående med er enten ferdige med sine flotte utdannelser eller godt på vei. Jeg har ingen utdannelse, og har heller ikke begynt på noen. Og snart er jeg 22. Og så er det ikke lenge før jeg er 30 og 35 og 40 og da kan en jo bare glemme det. Skal jeg alltid være en rotløs figur med et så avslappet forhold til min egen tilværelse som det jeg er nå?

Jeg tror ikke det, men akkurat nå er det sånn jeg trives best. Jeg vil ha utdannelse en dag. Men man blir ikke en student av å gå på universitetet. Det blir man først når man greier å stå opp klokken 7 på en fridag og sette seg ned med en fagbok og vite at "i dag skal jeg lese i 8 timer" og så faktisk gjøre det. Akkurat nå har ikke jeg det som skal til for å ta seg selv i nakken på denne måten. Men jeg jobber med det. Og akkurat nå er det det min utdannelse går ut på.

Ok, la oss se på det. I løpet av de tre siste årene har jeg stort sett gjort hva jeg vil. Jeg spør aldri noen om lov til å gjøre noe. Det er også en luksus. Jeg har ingen eller ingenting som holder meg tilbake fra å gjøre det jeg helst vil. Selvfølgelig har jeg som 21-åring noen økonomiske begrensninger, men de er forbigående. For når jeg tenker meg
om.. Så har jeg faktisk gjort akkurat det jeg vil de siste tre årene. Jeg har bodd i Danmark, bodd i Oslo, reist, gått på skole, festet og oppført meg som jeg vil. Og det er jeg glad for at jeg har hatt muligheten til. Man blir kjent med seg selv på en annen måte enn når man er bundet til noe eller noen.

Jeg har kun meg selv å ta hensyn til. Og derfor jeg jeg faktisk veldig glad for at jeg ikke hadde hele livet mitt planlagt da jeg gikk ut av videregående. Selv om jeg ikke har gjort så mye jeg kan legge ved vitnemålet mitt, så har jeg lært mye om meg og om livet. Og det er jo en viktig utdannelse å ta det også!

Et halvt år etter siste eksamen på Bjørknes sitter jeg som bataljonsassistent i en militærleir i Indre Troms. Om et nytt halvår er jeg kanskje tilbake i Oslo eller en annen storby. Og vet du hva? Jeg elsker at jeg ikke vet hva som skal skje i morgen. Jeg elsker at livet ligger foran meg som en bunke med blanke ark. Det finnes ingen opptegnede linjer på de arkene som jeg må fargelegge pent innenfor. Linjene tegner jeg løst opp selv etterhvert og fargelegger på kryss og tvers som det passer meg. Og selv om dette ikke er noe for alle, så er det slik jeg helst vil ha mitt liv.

Jeg forstår viktigheten av å forberede seg på fremtiden, men la oss ikke glemme at livet skjer her og nå, og når fremtiden kommer er øyeblikkenene vi har nå være borte. Grip dem nå, og gjør 2011 til DITT år!

Så vil jeg takke alle som har bidratt til å gjøre året 2010 til det mest fantastiske året i mitt liv!

Sånn har jeg det når jeg er hjemme. Alt er stille, alt står i ro. Det er bare meg og tankene mine, slik jeg liker det. Jeg bryr meg ikke engang om å kle på meg skikkelig. Jeg er vant til å være alene. Men det er fordi jeg har et stort behov for å være alene i kortere eller lengre perioder.

Forstå meg rett; jeg er ingen enstøing. Jeg har familie og gode venner som jeg liker å tilbringe tid med. Det har seg bare sånn at det ikke finnes noen jeg trives bedre i selskap med enn meg selv. Vennskapet med meg selv er noe jeg setter høyt, og jeg pleier det så ofte jeg kan, ved å gi meg selv alenetid. Derfor er det en stor omveltning at jeg nå plutselig bor sammen med fem andre jenter på tjuefem kvadratmeter. Det handler ikke bare om å sove i samme rom. Man er sammen døgnet rundt, syv dager i uken. Hvordan får man alenetid da? Det gjør man ikke...

Sjansen for at man havner på rom med noen man ikke kommer overens med er ikke stor, men den er der. Og mange vil nok nikke i enighet når jeg sier at jenter kan være noe vanskeligere å ha med å gjøre over tid enn gutter. Men her har vi jentene et ekstra ansvar. Alle jenter som er i forsvaret er her av egen fri vilje, og det må da kunne forventes at vi gjør en grunding vurdering av oss selv før vi kaster oss inn i dette.

Stikkordet her er ydmykhet og evnen til å ofre litt av seg selv for å gjøre hverdagen god for alle. Noen er flinkere til dette enn andre, og gjør de oppofringer som må til for å få miljøet til å være så godt som mulig. Andre gjemmer seg bak en tlsynelatende sterk personlighet og nekter å vike på sine krav.

Det vil alltid komme situasjoner der man blir tvunget til å omgås folk man ikke liker. Men på en arbeidsplass, som forsvaret jo er, burde det være et minstekrav at man likevel behandler hverandre med respekt. Jo før man greier å takle denne problemstillingen på en god måte, jo bedre vil man greie seg senere, både privat og i arbeidslivet. Dette har jeg blitt lært opp til siden jeg var liten. Derfor føler jeg at jeg står bedre rustet til å takle slike utfordringer.

Noen velger å ha en demonstrativ og aggressiv holdning, aktivt gå inn for å lage dårlig stemning, ødelegge for andre og fryse dem ut fordi de føler seg truet, noe jeg ser som sterke tegn på usikkerhet og svakhet. Det verste som kan skje med slike mennesker, er at de ikke får respons på handlingene sine. Man kan bare se for seg at man stiller et speil foran vedkommende og tenker: det er faktisk DU som har et problem. Ikke jeg.

Virkelig styrke ligger i å heve seg over det faktum at man ikke liker noen, og enda greie å vise respekt og være hyggelig. Det står det respekt av, og det er faktisk en nødvendighet for å få ting til å fungere.

En klok mann, som tilfeldigvis er min onkel, sa til meg en gang (i forrige uke): «Det er forferdelig ensomt å gå i krig alene. Flertallet velger siden med den de til enhver tid tror vinner. Men velger du dine kriger med omhu og kan stå for det du gjør, vinner du før eller senere. Men sannheten seirer alltid til slutt»!

Det ligner veldig på det jeg er blitt lært opp til siden jeg ble liten. Pappa har gjentatte ganger sitert Jim Rohn: Don't spend major time on minor things. Så lenge du er deg selv fullt og helt, er ærlig og oppriktig og står for det du gjør, så vil du alltid, ALLTID vinne til slutt. Og jeg vet med meg selv at jeg kan legge meg med en ren samvittighet hver kveld, og da spiller det ingen rolle hvem som er med eller imot meg.

Jeg har sittet på pianokrakken og spilt i flere timer, jeg har ikke telt. Inne er det bare et svakt lys fra glørne i ovnen, og stearinlysene på pianoet brenner snart ned. Ute er det mørkt og kaldt og stille. Hele verden sover. Bare jeg er våken. Ingen kan røre meg her. For her er bare jeg. Jeg og alle tankene mine.

For det første er nettet på kaserna så dårlig at det er sjeldent jeg orker å plukke frem pcen fra skapet. For det andre, så er det kanskje slik at når man går tolv timer uten å rekke å gå på do, så betyr det at man har andre ting å gjøre

enn å blogge. For det tredje, så er det å skrive om forsvaret et litt hårsårt tema. Hva er det greit å si, og hva er det ikke greit å si? Det er en vurdering man hele tiden må foreta før man deler ut informasjon på nettet, og det gjelder alle, ikke bare oss som er i forsvaret.

Nåvel. 5  uker har gått. Jeg var redd jeg skulle knekke første uka. Sånn gikk det ikke. Sånn sett kan jeg vel si at jeg har kommet lenger enn jeg hadde trodd. Men jeg skal innrømme at det har vært tøft! Både fysisk og psykisk. Men man kommer seg igjennom. Jeg har lært at det ikke gjør noe om man havner bakerst. Et lag er aldri sterkere enn det svakeste leddet, derfor må alle hjelpe hverandre med å komme igjennom. Du er ikke i mål før alle andre er i mål, for å si det sånn. Man lærer å jobbe sammen på en helt annen måte. Man skjønner at det ikke er om å gjøre å komme først, men å hele tiden se seg om etter oppgaver man kan hjelpe andre med om man selv ligger foran.

Jeg har lært at det ikke er farlig å ha melkesyre. Jeg har lært at det går an å ha vondt, men likevel fortsette fordi man

vet at smerten er midlertidig. Jeg har lært at "dåli stæmning, det e stæmning det å"!

Men så ble jeg sjuk. Eller. Jeg ble skikkelig forkjøla. Det er normalt sett ikke noe å sutre for, men når man hele tiden må gå og presse seg selv, så er det klart at det blir tøft. Man får aldri tid til å virkelig legge seg ned, slappe av og bli frisk. Man brytes bare mer og mer ned og til slutt føler man at man bare er til en byrde for de andre, både fordi man havner bakerst og fordi man ikke greier å by på det beste av seg selv lenger. Man greier ikke å gi noe ekstra, bare nok til å akkurat komme imål.

Etter tre uker med halvdårlig form toppet det seg med ørebetennelse. Det har jeg ikke hatt siden jeg var liten. Men har man hatt det èn gang, så kjenner man det fort igjen hvis man får det på nytt. Legen ga meg smertestillende og sendte meg ut igjen og trøtet meg med at det bare var et par dager igjen til perm og hjemreise. Greit nok det. Men så spredde det seg og jeg fikk problemer med balansen. Ble sendt på sykestua i Bardufoss og ble satt på en antibiotikakur. Og ja, det var en ting til. Du bør ikke fly hjem i morgen, smertene kan bli for store.

Jeg gråt noen store tårer den kvelden. Men oppi alt dette fikk jeg hjelp til å finne et alternativ: en helg hos

slektninger på Skjervøy. Det var for meg et stort plaster på såret, da Skjervøy er det ultimate stedet å slappe av og samle krefter på. Morgenen etter kom jeg meg bort til bussen uten problemer og fikk kommet meg til Tromsø. Her skulle jeg vente hos Ingvild frem til klokken 18, for da gikk båten til Skjervøy.

Ingvild dro på trening, jeg ble liggende på sofaen. Så gikk det galt. Mens jeg lå der, merket jeg at noen ikke stemte. Rommet begynte å snurre og jeg ble kvalm og svimmel bare av å røre såvidt på hodet. Jeg gikk rett i bakken da jeg prøvde å komme meg på do, og holdt på å kaste opp flere ganger. Jeg greide ikke å se hva som var opp og ned på rommet, og ble ganske skremt av det. Jeg ringte legekontoret hjemme og ba fastlegen ringe meg så fort hun kunne.

Så ringte jeg legevakta i Tromsø for å spørre hva jeg kunne gjøre. Etter 15 minutter i telefonkø måtte jeg legge på fordi jeg ventet telefon fra legen min hjemme. Hun ba meg ringe legevakt så fort som mulig, men etter nye 30 minutter i telefonkø ga jeg opp. Jeg ringte selv 113 for å spørre hva jeg burde gjøre. Jeg ringte ikke egentlig for å tilkalle ambulanse, men fordi jeg ikke visste hvem andre jeg skulle snakke med. De mente at de burde komme og se på meg, og et kvarter senere sto det tre statue ambunlasearbeidere i stua hos Ingvild. De bestemte seg for å ta meg med til legevakta.

På legevakta kom vi frem til at ørebetennelsen hadde spredd seg slik at jeg hadde fått virus på balansenerven. Jeg fikk utskrevet resept på piller mot svimmelhet og sendt hjem igjen. Turen til Skjervøy hadde med dette også gått i vasken, siden det ikke er så lurt å kjøre båt i en slik tilstand. Jeg følte at denne helga hadde gått så til de grader til helvete, at jeg nesten måtte le.

Heldigvis har Ingvild latt meg få være her i Tromsø i helga. Hun leser til eksamen mens jeg sitter/ligger i sofaen og

surrer og knasker tabletter for alt mulig. Jeg har ikke spist smertestillende på over to år, og nå går det i smertestillende, svimmelhet/kvalmestillende, C-vitaminer, B-vitaminer, antibiotika i tillegg til alle Herbalife-tablettene jeg vanligvis tar. Jeg kommer til å bli tidenes pilletriller på gamlehjemmet, Ingen kommer til å kunne slå meg på det..

Om noen trodde jeg var ferdig med rekrutten, så må jeg bare si nei, det er jeg ikke. Jeg er halvveis. Vanligvis varer denne perioden i 5-8 uker, men mitt kompani har en lengre og hardere rekrutt enn alle de andre i leiren. Vi får litt andre oppgaver etterpå, så vi trenger en annen opplæring og denne er litt tøffere enn hos de andre. Vår rekruttperiode skal vare i 9 uker. Så langt trives jeg veldig godt. Noen dager hater jeg med hele kroppen, men jeg kommer alltid igjennom. Det er noe med å forstå og

akseptere at all den sure drillinga og "avstraffelsen" er en nøye planlagt del av rekrutten som igjen er en nøye planlagt opplæringsperiode. Ingenting er tilfeldig. Har man skjønt det, så tror jeg at alt går mye lettere. Men jeg tror jeg snakker på vegne av de fleste i troppen min når jeg sier at de gode øyeblikkene veier opp for de dårlige.

Jeg gleder meg til å komme tilbake i leir, men først må jeg bli frisk. Så nå skal jeg bare bruke de tre dagene jeg har til rådighet, til å slappe helt av og bli så frisk jeg kan.

Forresten.. Om noen vil komme og besøke meg noen gang, så er det muligheter for det. Mlitæret er ganske spesielt. Og det kommer til å være noe som betyr noe helt spesielt for meg. Vi lever inni ei osteklokke, og jeg vil gjerne dele det med vennene mine. Så hvis noen har lyst til å besøke meg i leiren en gang, så gjør for all del det. Bare si ifra :)

Håper alle dere der ute har det bra. Jeg har ikke alltid tid eller ork til å ringe dere opp igjen eller svare på meldingene deres, men ikke slutt å sende av den grunn. Jeg leser dem alle sammen og jeg setter pris på hver og en av dem.  Jeg kunne ikke komme hjem og møte dere denne gangen. Men det kommer flere permer. Og da dukker jeg plutselig opp ;)