Jeg fant veldig fort ut at psykologen har veldig rett i mange ting. For det første var det ikke slik at jeg hadde bestemt meg for å utfordre meg selv, timingen var elendig, men dette er noe som kommer til meg hele tiden, men som jeg alltid stenger ute.

Eksempel: Aleine - ensom - forlatt - følelsen av at ingen forstår, ingen ser - svik - tilbake til barndommen og alt jeg ikke vil kjenne på - jeg ser, kjenner, føler alt (Det er her jeg biter meg fast i dynen og ligger i fosterstilling. Det er også her jeg "tegner" klovnenese og annet idiotisk og ufarlig på monsteret jeg blir angrepet av. Men det fungerer veldig dårlig, så jeg stenger av. Holder på avstad).

Mareritt i natt. Jeg var så sliten da jeg våknet at jeg bare ble liggende. Er litt redd for hva konsekvensene av gravingen blir. Jeg håper det går bra, håper jeg klarer å stenge ute. Ligge lokket tilbake, og skru godt til. Jeg pleier å stenge ute alt etter det andre leddet.. Det er da jeg tar sko og jakke på, det er da jeg tar frem bøker, det er da jeg rømmer. Jeg hadde aldri sett for meg at psykologen kunne ha rett. Er det virkelig sånn at det traumatiske styrer så mye i livet mitt, selv uten at jeg er klar over det?

Psykologen snakker også om relasjonstraume, som jeg egentlig ikke vet hva er?..

Jeg er sliten, så nå tar jeg sko og jakke på. Selv om det kanskje er en dårlig måte å overleve på i lengden, så er det så sinnsykt mye bedre enn det destruktive! Så da rømmer jeg. Ut i finværet, ut, fordi jeg slipper å tenke litt. Slipper å føle. Slipper å være.

Idag fant vi egentlig ut at jeg siden barneskolen har holdt mennesker på trygg avstand. Enten fysisk eller psykisk. Og det, det er litt vondt, eller, trist, eller bare ensomt å tenke på. Psykologen prøver å forklare at på et generelt grunnlag vil mennesker med min problematikk ha noen deler inni seg som på en måte er umodne, behov eller tanker som henger igjen fra en alder hvor noe gikk galt. Hun vil jeg skal prøve å finne ut mer om triste-Kjersti, sinna-Kjersti, redde.Kjersti, urolige-Kjersti og alle de andre. Jeg vet at det finnes en klenge-Kjersti som på tross av alt bare ønsker å krype inntil store, trygge mennesker, og som har en alder på rundt 10. Det er utrolig sjeldent den siden av meg kommer frem i lyset, men, flaut som det er, kommer hun av og til frem når gutter prøver å komme nært meg. Dritflaut, fordi en 10 åring ikke akkurat er det de er ute etter å treffe, og når de er rundt 20 og ønsker seksuelle ting, så, ja. Alle kan jo forstå at det ikke akkurat fungerer.

Jeg merker at dette er utrolig ubehagelig å kjenne på. At jeg føler meg ganske så naken, og at det er skremmende. Kjersti som alltid har kontroll, Kjersti som ser på seksualitet som ekkelt (Åh herregud! når oppsto den tanken!?), Kjersti som bare er til for andre, Kjersti som kan holde alt på avstand. Det er hun som er svak nå. Når jeg er sliten er det hennes kontroll som minskes. Den avstanden isprinsessen Kjersti opprettholder, den smelter vekk, og de psykiske murene blir skadet. Derfor trekker jeg meg mer fysisk vekk, jeg er mer på vakt, hele tiden klar til å forsvare meg, hele tiden klar til å stikke av. Er det rart jeg er sliten?

Men jeg håper jeg får være med i gruppen, og at det blir lærerikt og bra for meg. Jeg håper på en forrandring, og jeg har, dadamdadam, en ny dato! *happyface* Jeg er ganske naiv, er jeg ikke? Drit i datoer, drit i behandling, drit i alt. Hvorfor lurer jeg meg til å tro at noe av dette spiller noen rolle, når jeg alt i alt ikke ønsker å konfronteres med redselen min. Jeg vil heller dø enn å kvitte meg med murene mine.

Jeg får ikke blikkene ut av hodet mitt, får ikke utrykkene til mennesker som har strekt ut en hånd, og som har sett meg krympe meg, sett reddselen min, sett hvordan jeg har forsvart meg. Blikkene som er overrasket og bekymret. Blikkene som sier "men jeg ville aldri finne på å skade deg?", blikkene som ser, som forstår mer enn jeg noengang ville ha delt med ord. Blikkene som leser situasjonen og etterlater en tomhet. De ser for seg scenario etter scenario. Hva har skjedd med denne lille jenten, hvorfor er hun redd for å bli skadet, selv i trygge situasjoner, hvem er det som har gjort denne lille jenten urett? Jeg føler folk kan se rett igjennom meg. At alle mine følelser ligger utenpå huden min. Jeg hater det.  

In the end we had the pieces of the puzzle, but no matter how we put them together, gaps remained, oddly shaped emptinesses mapped by what surrounded them, like countries we couldn't name.

Jeg vil så veldig gjerne komme meg ut av dette, på en god måte, ikke på en suicidal måte. Reise meg og komme meg videre. Møte verden slik jeg skulle ønske jeg kunne nå. Alt er så vakkert, men jeg føler at jeg ikke får ta del i det. Kjærlighet, skjønnhet, nærhet, omfavnelse, hud mot hud. Hvorfor klarer ikke jeg? Det er så ensomt å være meg. Mennesker overalt, men jeg får ikke ta del i det. Står på sidelinjen og ser, lengter.

Jeg vil så veldig gjerne være med..

 Jeg er redd. 6 dager igjen. Det som skulle være et sunt mål.. hvor gikk det galt? Jeg er redd. Redd på jobb, redd hjemme, redd ute, redd overalt. Og sliten. Jeg skulle ønske noen så hvor vanskelig dette er for meg. Skulle ønske noen kunne se meg, så jeg slapp å skade meg. At noen hører mine nødskrik, at noen ser. Jeg er redd, og jeg vet ikke hva jeg håper på. Kanskje jeg bare trenger at noen ser meg, og ikke den sterke jenten. At noen ser mine skjelvende hender, og min sammenbitte munn. Jeg har det ikke bra, og jeg velger å skrive det med ord, i stedet for blod, fordi jeg ikke vil tape. Fordi jeg fortjener bedre. Og fordi søsteren min er glad i meg. Jeg kan ikke dø, for hun kommer til å bli ødelagt. Jeg kan ikke miste kontrollen, -men jeg klarer ikke dette.

Jeg vet ikke hva som kommer til å skje etter den 18., men jeg er avhengig av at noe skjer. Endelig spiller meg og psykologen på samme lag, og det er godt å endelig ha en støttespiller. Mitt mål om en innleggelsesfri februar håper jeg at vi kan klare å få til, jeg vil så veldig gjerne klare å jobbe meg igjennom noe, og for en gangs skyld ikke rømme fra alt. Bare en liten seier er alt jeg ber om, og jeg håper vi klarer dette. Vi, som i et team, for jeg vet at det er min jobb, min vei å gå, men nå føler jeg endelig at hun følger meg på en stien. Kanskje vi kan klare dette?

Dette er en helt annen Kjersti enn hun som var her for bare noen timer siden. Kanskje det finnes håp? kanskje det er mulig? Fikk i hjemmelekse å notere ned noen situasjoner som trigger noe i meg, hva jeg følte, og hvilke tanker som kom. TRIGGER - FØLELSE - TANKE - HANDLING(?). Jeg hater å jobbe på denne måten, fordi jeg ikke har peiling om hva jeg skal skrive som "følelse", så hun sa jeg kunne hoppe over den eller skrive tomhet om det var mer passende. Hun begynner å kjenne meg, og det føles godt. Kanskje, bare kanskje, kan hun hjelpe meg?..

(Psykologen ville gi meg en time den 17., men da er skulle jeg egentlig på jobb, og jeg har egentlig ikke råd til å droppe flere vakter, men psykologen sa det så fint: "hvis du må velge mellom å droppe jobben og å dø, så tror jeg vi velger å droppe jobben". Jeg har ingen konkrete planer, og det er kanskje det som er skummelt, jeg bare vet med meg selv at nå går det nedover, og etter den 18. er jeg redd jeg taper.)

jeg er sliten..

Ord. Ord er det riktige. Å sette ord på hva som egentlig ligger bak. Hvorfor føler jeg at jeg må komme meg vekk? Hvorfor føler jeg at jeg må skade meg? Hvorfor vil jeg dø?..

Det er uroen og håpløsheten som river i meg. Håpløsheten som forteller meg at ting ikke kan bli bedre, og uroen som sier at ting ikke kan fortsette slik de er nå, som skriker at noe må gjøres, nå. Hele tiden nå. Ikke i morgen, ikke om en time, men nå. Fornuften vet det er feil. Fornuften vet at alt føles bedre når jeg våkner i morgen, men både hådløsheten og fornuften vet at dette kommer igjen, og igjen, og igjen. Jeg er nødt til å komme meg ut av dette. Denne onde sirkelen som bare fører meg rundt i de samme situasjonene. Jeg er nødt til å komme meg opp og frem, men hvor, og hvordan?

Og så, -migrene. Den slo ned i meg da jeg skulle låse meg inn i leiligheten. Og tinnitusen gjør meg gal. Jeg tror at den er litt av grunnen til at jeg ikke klarer å bli hjemme for tiden. Hvorfor jeg alltid må ut, vekk, bort. Hvorfor jeg bare kan lese på busser. Hvorfor jeg alltid har musikk i bakgrunnen, hvorfor jeg går så mye ute langs veien. Det finnes ikke stillhet. Og nå banker pulsen i hodet mitt og smerten gjør meg kvalm, og lysene er slukket og musikken skrudd ned. Jeg har krøpet opp i sengen, og jeg ligger her å synes synd på meg selv. Dette er en dårlig kveld. Jeg har allerede hatt mange runder med meg selv om skadetrang/planer i dag. Det har vært noen lange timer. Siden jeg sto opp har jeg enten kranglet med meg selv, eller hatt den "alt er så fint og jeg har kjempemye selvtillit"-masken på. Nå skal jeg bare ligge her å rotne, også håper jeg at ting føles bedre i morgen.

(James Morrison - I Won't Let You Go)

Svaret har blitt så klart for meg i det siste. Fordi jeg ikke ønsker å møte morgendagen. Jeg klarer ikke tanken på en fremtid aleine, og jeg takler ikke å la noen komme inn til meg. Forholdet mitt til andre mennesker er komplisert.. Søsteren min er det næreste jeg har, og ikke engang hun får komme nær meg. Hele livet har jeg styrt unna nærhet, uten å engang legge merke til det har reaksjoner som egentlig er grunnet frykt blitt mine reflekser. Jeg har levd med dem så lenge jeg kan huske, og nå tegner folk opp to alternativer for meg. Ett hvor jeg lever aleine, og ett hvor jeg "bryter ned veggene og slipper folk inn". For meg finnes et annet alternativ, men det passer ikke inn i menneskene rundt meg sine liv. Ikke noe av dette passer inn noe sted. Jeg sitter her med gråten i halsen og en tåre i øyenkroken. Jeg er redd. Redd dette aldri vil forsvinne, redd denne følelsen av tomhet har kommet for å bli. Ordet "traumejente" surrer rundt i hodet mitt. Nok en gang er det psykologens ord. Er det virkelig det jeg er? Et resultat av et traume, en hendelse som ikke ble behandlet riktig, et kritisk punkt som vokste til en kreftklump som bare spiser meg opp fra innsiden?  

Men dagene går. Alt går på et vis. Jeg balanserer så godt jeg kan, på denne tynne grensen mellom å kjenne på ingenting og å få alt rasende over meg. Jeg har et løfte frem til 18. Februar, men hva som skjer etterpå, eller hvordan jeg i det hele tatt skal komme meg til den datoen.. Alt er bare for mye, samtidig som jeg klarer å holde det på avstand. Dagene går jo tross alt, og timene sniker seg avsted. Mitt håp om at dette ville forsvinne om jeg gav det litt tid har forsvunnet, og jeg finner ikke noe annet å erstatte det med. Men for nå får det bare være sånn. Det er ingenting jeg kan gjøre som vil endre noe, samtidig som jeg er den eneste som har den muligheten.

Hvis noen andre har en annen overlevelsesmetode, så vær så snill og skriv i kommentarfeltet! Er sliten i beina og lei av å trave rundt i timesvis.

Ville bare spre litt optimisme på en fin morgen. Skadetrangen leker seg i hodet mitt, og den vrir og vender på løftet jeg har gitt meg selv, "bare en gang, bare litt, på et sted det ikke vil være synlig, hva som helst!?!" skriker skadetrangen, og jeg er nesten så lettlurt at jeg faller for det, nesten, men ikke helt. Heldigvis.

Så ja, skal opp på skolen og.. slutte. Haha, ja. Gjøre det offisielt liksom. Lurer på om jeg skal endre bosted på facebook til Texas og se om folk forstår humoren, for her er det TEXAS hele dagen! hoho. Kjeder meg litt jeg.. Er på vei ut på tur, igjen, jeg kommer til å bli kjempesprek jeg. Igår ble hele leiligheten vasket, alle vinduene vasket, flisene på badert skrubbet, og skapet mitt ryddet. Selvfølgelig gikk jeg på tur også, alltid tur. Masse tur. Går i flere timer jeg..

Jeg vet ikke hva jeg skal si til det engang.. En del av meg er så sliten av dette, en del av meg tror virkelig ikke på at dette noengang vil gå bedre, og en del av meg synes det er en god plan.. Men jeg vet det er galt. Jeg sliter bare mye mer å fylle de dagene med noe positivt. Som regel ender jeg opp aleine, eller totalt motsatt, at jeg ringer alle og avtaler alt, og jobber hele tiden, og bare prøver å drepe tomrommet i kalenderen med så mange avtaler jeg kan. Nå nærmer jeg meg et slikt tomrom, og vinmonopolet, piller, selvskading, selvmord, å stikke av, dra langt vekk, forsvinne, det er alt jeg klarer å komme opp med.. Det er slitsomt, og det er vanskelig, men jeg vet at jeg har et mål å komme meg skadefri og levende til farmoren min sin bursdag, så jeg holder så godt jeg kan fast i den datoen. Hva som skjer etterpå får vente til den tid kommer, jeg bare håper at jeg har gitt meg selv nok tid til å komme meg litt mer opp av dette. Tiden leger alle sår? Det er lov å håpe, er det ikke?

Jeg innser at handlingen som jeg trodde ville sette meg fri, i virkeligheten har blitt et fengsel. Men jeg vet at det ikke trenger å være slik. Jeg vet at jeg har makten til å sette meg selv fri, jeg finner bare ikke ut hvordan, eller hvor jeg skal gjøre av meg i ettertid. Så jeg gjør mitt beste. Jeg sover, står opp, spiser, og går ut i verden, ut til en ny dag, og jeg prøver å tenke positivt. Ting kunne vært mye verre, og det kommer til å ordne seg til slutt. Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke skal dø, og det er utrolig skremmende, men det er godt. Suicidalitet er på noen måter det samme som å være dødssyk, bare at det er så langt unna hverandre det går ann. Nå er det på tide å reise seg, børste av seg alt dritt som har skjedd og gå videre. Fortiden kan ingen endre, men det er tross alt opp til meg hvor mye den skal få påvirke meg. Jeg skal klare meg, jeg skal komme meg tilbake, og jeg skal bli en bedre versjon av meg selv.

Dette føles veldig rart. Jeg har aldri før gjort noe sånt. Slutte på studiet, uten å snakke med familien eller venner først? At jeg gjør noe sånt, noe så uventet, noe så grunnleggende feil, -det føles godt. Jeg vet jo jeg er herre over eget liv, men dette er et valg jeg tar helt uten å tenke på noen andre enn meg selv. Uten å tenke på forventninger fra noen andre. Jeg tror kanskje jeg bare slutter helt. Jeg har god tid (med mindre jeg tar livet av meg). Dette var kanskje ikke verdens mest gjennomtenkte handling. Å slutte i det faget er allerede gjort. På mandag skal jeg snakke med rådgiveren igjen, og da tror jeg at jeg forteller at jeg slutter på studiet. Jeg kommer til å savne klassen..

Vandring i flere timer. Husarrest i sofaen. Kveldsmedisin. Skadetrang til tusen. Er redd jeg ikke kommer meg bort til sengen. Enda en natt på sofaen? Jeg er så sliten. Jeg leser. Masse. Side opp, side ned. Jeg vil bare klare å holde fast på tanken om at ting blir bedre. Det høres så lett ut, men det er så vanskelig.

(takk for at du viste meg sangen, Ulrikke)