det er en øvelse, det her. spontaniteten/usikkerheten vs. det som har vært. er. kan bli. kunne vært. men det er en god øvelse. en som trengs i dette tilfellet. finne ut, røske i tråder, løsne opp i hjertet, sortere/distrahere, lete frem,

legge bort,
spise, spytte, spille,
vite, takle uvitenheten, fremover

bakover,

to skritt i retningene; hvilken som helst.

tråkke i våte blader, kjenne på en ny årstid, lukte seg frem i gater, lukke øynene; stole på intuisjonen, selvet, kjernen i vesenet som omfavner. fremover, fremover, fremover.

helt våken.

jeg husker ikke årstidene før du ble en del av de. har ikke klart å skille dem fra hverandre, å skildre hvilke hendelser som tok sted, hvilken farge bladene hadde. de tidligere somrene kunne like gjerne vært vinter, for jeg kan ikke huske at jeg følte noe temperatur mot huden. ikke kaldt, ikke varmt. ikke kroppstemperert.

nå har jeg et holdepunkt, sa hun, nå er du årstidene mine, og jeg gjenkjenner de kun ved hjelp av din temperatur mot mine kroppsdeler. hånd mot lår, panne mot skulder, lysebrune nyanser om sommeren, vinterbleke fingre i høstmørket. jeg leter meg frem, sier jeg, eller du, og det er ikke like lett å finne deg som før, men jeg prøver. jeg husker ikke årstidene som har vært, bare de siste to årene klarer jeg å finne frem i minnene. siden du ble en del, ble sommeren krystallklar, høsten mykrød, vinteren varm og

våren ble en lengsel etter repitisjonen. la oss fortsette.

sterk/svak,

mer/mindre/ingenting.

Ambivalensen,
elle melle deg fortelle

hvor lenge, mer
mer
enda mer
                                                                                              mindre
ingenting,

falling out of love with you.

Det smelter under skoene, samtidig som et hjerte er i ferd med å fryse til is. Det er 10.etasjer over bakken og en avstand som blir blendet av solen. Samtidig er alle skyggene der, så tydelige og markerte. Vonde. Det er ambivalensen vs. det harde som slår mot noe som skulle ønske det var like hardt. Det er en brist i logikken hennes, og kanskje det bare er en enkel kommunikasjonssvikt. Hvem kommer til å vite, når ingen tør spørre. Svikt. Hvem skal være der når spørsmålene blir for mange og tankene for store og vonde når avstanden er konkret. Svikt. Hvor er ørene og øynene som skal møte svarene når det allerede er tatt et valg. Svikt.

Det smelter under hånden som ligger rundt nakken hennes, samtidig som huden er kald og trekker seg unna. Det smelter og fryser, som i en feber, pluss/minus

 mer/mindre

Det er alle ordene som ligger i luften, de som fester seg i veggene, taket, de to tekoppene; kaldt innhold, halvfull/halvtom, de som ikke har klart å feste seg ennå, og gjør det vanskelig. De konkrete, selvfølgelig. De metaforiske og uforklarlige. Kanskje heller uforståelige. De som faller fritt når de merker at tankene fanger dem, midt ut av ingenting, de som faller og slår hardt ned i situasjonen, uvelkomne.

Det er to og det er en, og det er kanskje bare én. Det er det åpenbare; oss, og det er det uforutsigbare; fremtiden.

sterk/svak,

    Og når jeg sier at jeg ikke klarer å male deg, eller tegne deg, er det ingen annen grunn til at du er umulig å fange. Og det er ingen annen enn deg jeg vil prøve å fange. Og om jeg klarer det som er umulig, så vil jeg slippe deg løs igjen, fordi det er bare da du er helt fantastisk.
Du er fantastisk når du ler mot meg, og det er ubeskrivelig når du kysser meg, fordi kroppen min har aldri kjent så mye omsorg før. Du kysser meg med hjertet ditt, og du kysser med leppene dine som jeg vil skal kysse meg til jeg ikke orker telle lenger.

    Jeg vil at du skal kle av meg til det ikke er flere plagg igjen. Og da vil jeg at du skal kle av meg nysgjerrigheten min, at du skal kle av meg alt som gjør meg forlegen, og alt som gjør at jeg ikke kan være meg selv. Så vil jeg at du skal kle av meg kjærligheten min. Og at du skal ta den på deg, fordi den passer deg så perfekt. Jeg vil at du skal kle av meg alt jeg er redd for, og så kaste det hvor jeg aldri kan finne det igjen. Så vil jeg at du skal holde de vakre hendene dine om ansiktet mitt og si at jeg ikke har noe å være redd for. Etter det vil jeg kle av deg. Jeg vil ta av deg sommerkjolen din, så vil jeg smile av at du er naken under. Etter det vil jeg smile av hvor vakker du er. Så vil jeg kle av deg alt du er redd for. Alt du tviler på, og alt du ikke vet om du kan. Så vil jeg legge deg ned, og si at du kan alt, og det ikke er lov å tvile i dette rommet. Fordi vi er fantastiske, og det er ikke tvil om det.

    Så vil jeg be deg om å kle av kjærligheten min, så jeg kan kle av kjærligheten din, så vi kan være nakne sammen igjen. Fordi kjærligheten ligger rundt oss uansett, og det er en klisjé vi godt kan kle på oss i morgen tidlig. 31.januar 2009.

Tenk at vi kan tillate forsinkelser på denne måten. At det som i går var så overskyet og gjemt i dag er bokstavelig talt stjerneklart. Jeg ser etter forsinkelser og etter fortiden; gårsdagen. Som jeg ofte ser etter. Det er vanskelig å definere hvordan den så ut når minnene blir vagere for minuttene som går.

Jeg har et nytt bilde å tegne etter. Jeg har negativer og svart hvitt og det er en person for mye der, som jeg har ingenting å gjøre med. Blyanten ligger i hånden som er urørlig og kald, følelsen er borte og bevegelsene flyter ikke lenger; de hakker og skjelver og venter på å få avslutte. Kanskje det er fortiden som sier takk for seg, og hei fremtid nå må vi komme igang for jeg er rastløs og spent; higende etter viten, begjærlig og ung.