Imorgen braker det løs. Mange ukers hard arbeid, planlegging, krisehåndtering, byråkratikaos, teamwork og en nyoppdaget ekstrem fasinasjon for elektriskt verktøy, ender i utstilling. 

Har aldri i verden følt meg så handy som når jeg holder en drill. Da kan jeg takle alt, jeg må bare google det først. Evt se hva naturalhandyman.com sier om å montere ekspensjonsskruer i gipsvegger. 

Dette blir bra!


Hvor mange kunsthistorikere må til for å ...?

Så kom jeg på at livet ikke er en tv-serie om en amerikans high school, så jeg satte meg akkurat der ville sette meg. 

Hadde man levd i en film, hadde man helt klart hatt sin egen themesang. Jeg lever selvsagt ikke i en film, det hadde vært en langdrøy film med tidvis lite action.

Jeg har allikevell tatt saken i egne hender:
http://open.spotify.com/user/sussebolla/playlist/5gfc7vrHfxe35Y5rCgj1cz  
 

Så var jeg der igjen. Lager ostesmørbrød med verandradøra på gløtt for ikke å utløse brannalarmen midt på natta. 

Kommer ikke til å vokne av vekkerklokka i morgen heller. 

- Å unngå kø på Kiwi.

- Å huske å kjøpe brød på lørdag.

- Ta oppvasken med en gang du er ferdig med middagen.

- Å ta på treningstøy og komme seg ut døra. 

- Å støvsuge. 

- Å ikke få fremtidsangst. 

- Å legge seg tidlig. 

- Å stå opp tidlig. 

Jeg har helt klart forbedringspotensial på de fleste punkter. 

Under dyna. 

(Litt senere)

Jeg har INGEN FREMTID! 

"Jeg behandler alle som kvinnfolk!" var det noen som sa i ren frustrasjon en sen kveld. "Jeg er bare hyggelig og engasjert. Men alikevell så stod jeg pluttselig hjemme hos meg selv, og jeg bor hjemme hos mor og far(!), med en gutt som bare hadde invitert seg selv hjem til meg uten at jeg helt hadde fått med meg hva som skjedde. Men det gikk bra det altså, mamma lagde frokost til han og sånt..."

Så kanskje vi må slutte å være så jævla hyggelige? Det er nok mye som enda skal sies i denne saken. Jeg trur dog at vi med dette nærmer oss problemets kjerne:

Jeg skal ha ny pc. sa jeg. Kan du hjelpe meg?

Jeg hadde som vanlig henvendt meg til den kjekkeste butikkansatte i hjelpedisken. Det pleier å være de som er best på teknikk. Det er kanskje jug, men handleturen blir vertfall mye hyggeligere når man har noe fint å se på. Desverre kunne ikke denne Lefdahl-hunken så mye om data, noe han motvillig innrømte. Å hjelpe meg å kjøpe hjemmeelektronikk er nemlig et privilegium i særeklasse. Jeg er nemlig en utpreget hyggelig kunde. Det er hvertfall det jeg fortalte meg selv.  Han henviste meg derfor til sin kollega, også en kjekke gutt, men handleopplevelsen ble alikevell ikke like hyggelig som den først så ut til å bli. 

Hva slags PC er du ute etter? Sa han. 

Dette var delen jeg hadde gruet meg til. 

En vanlig en..? Sa jeg litt forsiktig.

Jeg forstod med en gang at jeg måtte legge til noen flere ord til den settningen. Dette svaret var faretruende nære å svare "rød" på spørsmålet om hva slags bil du har.  Jeg måtte legge til noe som hørtes litt smartere ut. Som om jeg viste hva jeg snakket om. 

Jeg skal gjøre helt vanlige ting som å skrive oppgaver og sende mail, sa jeg. 

Ikke like smart som jeg ønsket, men det var det beste jeg kom på i farten. Han begynte å snakke om prosessorer og ram og ting jeg ikke har peilig på hva er, mens jeg nikket og smilte. Jeg spurte nå å da om hvor mye pc'n veier og hvor mye minne den har. For hvert spørsmål jeg stilte følte jeg han kom nærmere og nærmere sannheten om hvor lite jeg visste om data og sånt. Kunne merke at han gradvis la lista lavere og lavere, snakke slik at jeg kunne forstå. Til slutt anbefalte han meg en. Jeg, som ikke kunne se forskjellen på denne eller den ved siden av, trudde jeg var smart da jeg spurte hva som skilte denne fra en av de andre han hadde snakket om?

Ja, det eneste draw back'et med denne da, sa han mens han henslengt lente albuen sin mot et stativ med printerpatroner, er at sjermkortet er dårligere. Men det kommer du ikke til å merke, assa. 

Jeg stod pluttselig med et spørsmål som brant på tunga. Et  spørsmål jeg hadde håpet jeg kunne unngå å stille. Men når alt kom til alt, var det dette ene spøsmålet som kunne make or break et pckjøp. 

Eh... sa jeg. Hvordan vil det arte seg i praksis? spurte jeg.

Forsøkte i det lengste å unngå det spørsmålet.  Etter å ha hørt på en lang utredning om pro's and con's, som han kalte det, forsto jeg at tiden jeg hadde fryktet hadde kommer. Jeg måtte ta mot til meg å stille det fryktede spøsmålet. 

Eh... sa jeg igjen. forsøkte å gå rundt grøten en siste gang. 
Hvordan vil dette påvirke for eksempel, helt teoretisk hvis man streamer mye, da?

Han forstod hvor jeg ville, og beroliget meg med at streaminga fortsatt ville være like god, men hvis jeg pluttselig skulle begynne å spille WOW eller drive med 3D-animasjon måtte jeg nok finne meg en annen PC.

Fornøyd med svaret jeg fikk, gikk jeg i tro jente-kjøper-PC-tradisjon for den aller første PC'n noen anbefalte meg. Og så stod jeg der da, betraktelig mye blakkere, men alikevell fornøyd. Mest av alt fordi jeg hadde kommet gjemmeom denne handleturen uten å stille det spørsmålet jeg absolutt ikke hadde lyst til å stille:

Hvis jeg går for denne PC'n, kommer rompa til Aleksander Skarsgård til å bli treig og pixlete, da? 

- S

Sent søndag kveld inntraff det en svært sjelerystende opplevelse. Pc'n min døde.
Jeg har jo vært klar over at den har sunget på siste verset en stund, men jeg var allikevell langt fra forberedet på dette sjebnesvangre øyeblikket som inntraff kl 22:58 søndag den 8. januar 2012.

Klikk, sa det og så ble alt svart. Alt for svart.
 Jeg trykket febrilsk på on-knappen. "Start for FAEN!" ropte jeg i ren frustrasjon. Men den startet ikke. Jeg tok ut batteriet, satt det inn igjen, og fortsetter så å trykke på on-knappen. (Her slutter forøvrig min PC-ekspertise...)
 
"START!" Pc'n gir fra seg et metallisk klynk og er om mulig enda mer død enn det den var for noen sekunder siden. 

Jeg reiste meg opp og begynte å gå i sirkel. Eller, jeg sirkelt så mye osm det går ann å sirkle på en 17kvm hybel med spisebord og dobbeltseng fullt utslått. For å være ærlig travet jeg vell mer eller mindre frem og tilbake i en slags kollonne. Fra inngangsdøra til radiatoren og tilbake igjen, mens jeg klamret meg til pc-brettet. Jeg kunne fortsatt kjenne  varmen fra pc'n min som bare for få sekunder siden hadde vært så levende. Nå var den død.Jeg ransaket hjernen min etter en løsning.  Hvorfor måtte det ende sånn? 

Måtte ty til drastiske middler for å roe nervene. Sesong 3 av TrueBlood ble satt på play fortere enn du kan si Sokkeh!

 Ah, Aleksander Skarsgård.... 

Jeg tar den på senga, takk. 

Sakte med sikkert begynner radioen å spille Bill & Sookies Love Theme. Jeg hører Lafayette rope ut bestillingene i det fjerne, mens det lokale veiarbeidslaget skråler høylytt i hjørnet. 
Der kommer han, flytende inn av døra. Folkemengden stilner, musikken tiltar.

"To svarte kaffe" , sier han med et blunk, "Vær så snill." 

Der står jeg, med kjeften full av kanelbolle.

"Schitte hæh ellh tah mheh?", sier jeg. 
"Papp", sier han. 

Jeg ler en klein latter og smiler med tenna fulle av bollemasse. 

"...Eh... Godt nytt år da..." , sier han før han forsvinner ut døra.

Jeg blir stående å slå hodet mot kaffemaskina. 

Jeg har også blitt fortalt at verden er full av idioter. Der i blandt, men på ingen måte utelukkende, mannsjåvinister. Eneste måten å håndtere disse på, hvis jeg skal følge de rådene jeg har blitt gitt, er å smile og late som om du overhodet ikke skjønner at du har med en idiot å gjøre. Da har du de rundt lillefingeren og kan slå til uten at de aner det. 

Noen kaller det kvinnelist. Jeg kaller det å være  løsningsorientert. 

Etter disse standardene er jeg altså den perfekte kvinne. Søt når det teller, hurpe når det gjelder.

Liker jeg det? Overhodet ikke. 
Utnytter jeg det?  Definitivt. 

- xoxo, Sjefshurpa. 

Panikken og dødsangsten sprer seg. 

Etterhvert dukker flere aspekter av fremtidsangsten opp. "Hva kommer mamma til å si?", "Jeg kommer til å måtte går på trygd fra jeg er femogtjue." "Hvordan skal jeg noen gang få til å kjøpe meg leilighet?" Etter at SiO har fått nok og omsider kaster meg på dør, må jeg vel pakke sammen og flytte hjem til mor. Jeg kan sove i dobbeltseng med lillesøster. Det er nok populært. Hvis jeg er heldig har hun vell fløyet redet innen den tid, slik at jeg får et rom for meg selv. Sweet! 

Kanskje jeg må drasse med meg lasset mitt å crashe på gjesterommet til fattern. Blir sikkert ikke så nedtur, nå har han jo hvertfall skaffa internett. Så kan jeg facebook-stalke alle de gamle studiekammeratene mine som faktisk har klart å skaffe seg en fremtid mens jeg gråter over mastergarden min. Hvis jeg oppnår en master da.

Jaja, hvis ikke får jeg sitte å gråte over bachelordiplomet mitt i stedetfor, da. 

Perfekt. 

"Men jeg bruker ikke så mye penger på klær, faktisk", sier jeg. "Ja, bortsett fra den ene genseren der da. Og de nye skoene jeg måtte kjøpe sist uke fordi de gamle revna. Eller den pakka med strømpebukser jeg måtte kjøpe fordi jeg skulle på fest. Men de teller jo ikke, fordi det er sånne ting man må ha, akkurat som den multipacken med sokker jeg kjøpte når alle de andre sokkene mine hadde luftehull til hælen, og de nye singlettene jeg måtte ha fordi de jeg hadde var utvaska med gule ringer under armene. Ja, også plukket jeg jo med meg et par øredobber sist jeg var i byen, men de var på salg. og salg teller ikke. Og da teller heller ikke den buksa jeg kjøpte fra Cubus, den som bare koster 199,- for bukser må man ha, spes når jeg skræver dem i hjel. Og dessuten kjøper jeg bare de buksene, og de er så billige at det nesten ikke teller uansett. Shit, ja så var det jo den pakka som kom i posten fra nelly.com da, den hadde jeg glemt..."

 Men jeg vil holde fast ved at jeg ikke shopper så mye. Jeg mener det er en vesensforskjell på å "kjøpe klær" og på "å shoppe". Shopping er kvantitet, "kjøpe klær" er kanskje ikke alltid kvalitet men kanskje nødvendighet? I går, derimot, shoppa jeg. Shopping med stor S.

Jeg har nemlig fått litt penger til jul, og for en student og deltidsarbeider som meg, er gavepenger det beste som fins. Jeg har ikke på langtnær så dårlig samvittighet for å bruke opp penger jeg har fått, som de jeg har tjent på å steam'e melk eller har fått låne av Staten. Gavepenger er gratispenger.

Det skal sies at jeg vanligvis er flink til å spare, og at det første jeg tenkte når jeg åpnet konvoluttene på julaften var "Fett! Da kan jeg gå til tannlegen i januar!" 

Som man kan se er mesteparten av shoppingfangsten min kjøpt på salg, og da er det vell ikke shopping lenger heller? Det teller vell strengt tatt ikke i det hele tatt...

- S

Nå er håret satt opp, sminken lagt og nyttårstiaraen festet, så nå bærer det avgårde med vokda og smellbonboner i veska. 

Hei, 2012!