turikinafarer

You're gonna pay for that bitch!

Sat, 09 Apr 2011 14:03:07 GMT

Cecilie har hatt noen litt utradisjonelle metoder for å gjøre meg til et bedre menneske. En taktikk tror jeg gikk ut på å skremme meg til et bedre liv.

Det var morgen, det var kaffe i koppen og yoghurt i skåla, jeg trodde det var en fin start på dagen fram til Cecilie satte øynene i meg og sa "you're gonna pay for that bitch" i en særdeles sint tone. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, kanskje Cecilie hadde en teori om at nervøse mennesker er sunnere enn andre. Jeg prøvde å få henne til å gjøre rede for hva that var, og hvor mye jeg skyldte henne for det, men hun nektet å legge kortene på bordet.

Det sies ofte at man lever lenger om man ler masse, på denne måten har faktisk Cecilie gjort livet mitt mye lengre. Jeg fniser til stadighet over dette uforutsette utsagnet en tidlig morgen.

Hilsen Cecilies frokost bitch

Kjære tante C!

Mon, 04 Apr 2011 07:15:18 GMT

En av de tidligere beboerne i Casa Fryd har forlatt kollektivet for å spise burgere og jakte på cowboyer, vi savner henne fælt. Denne samme beboeren, la oss kalle henne, eh, Tante, har siden nyttår hatt som forsett å forbedre meg. Litt av en oppgave tenker kanskje du, så mange mulighteter tenker andre, vel Tante, begynnte med noe av det mest åpenlyse, hva jeg putter i munnen.

Nå vet jeg at det er mange ute der som da tror at det Tante fukuserte mest på var å få meg til å slutte å putte sigaretter i munnen, spesielt etter jeg har tent de sånn at det kommer røyk ut, eller mengden øl jeg drikker på ukentlig basis, men hun har kanskje skjønt at øl er min eneste kilde til b-vitamin og at jeg trenger sigaretter for å komme meg gjennom mastergraden min.

Tante lot mine elendige gift vaner være i fred, det som ikke fikk være i fred derimot var frokosten min. Eller rettere sagt mangel på frokost. Jeg på min side synes jo det er hyggelig at noen bryr seg nok om meg til å gidde å få meg til å spise frokost, så jeg har hørt på henne, hver dag står jeg opp og tvinger i meg en bolle med yoghurt og blåbær og firkorn. Så dro jo Tante avsted til det store utland, og kan ikke holde oppsikt meg meg og mine frokostvaner lenger, fram til nå da, nå kan hun jo lese om det her i bloggen min, ganske flott ikke sant.

Så, for en gangs skyld skal jeg skrive i Norge til noen som er i utlandet, blir nytt og sikkert veldig mye mer kjedelig enn om mitt spennende kinaliv. Beklager det!

Ihvertfall, Tante, jeg spiser fremdeles youghurt meg blåbær og firkorn til frokost. Det er passe godt. Men i helga er det egg og bacon da, må nesten det, men jeg har hørt at det ikke er så usunt, det er brødet vettu, det brødet er ikke bra for noen. Også drikker jeg to kopper kaffe til. Jeg og Tori pleier å ta quizzen og vi gjør det helt greit. Skal fortelle deg alt om lunchen vår en annen dag!

Sykehus, fotball, været og besøk

Tue, 13 Jul 2010 04:06:55 GMT

Ting har skjedd i Kinaland. For det første har romvenninna mi AC klart å miste en kniv ned i sin egen fot, ja jeg veit det høres usannsynlig ut. Noe som førte til sykehusinnleggelse og operasjon, for de måtte visst sy sammen igjen den sena hu kutta av i samme slengen. Jeg synes hele historien er fantastisk, hvem har ikke mistet en kniv i gulvet og tenkt, det var nære på? Med AC så var den faktisk på. Heldigvis dro vi på et flott sykehus der legen snakket engelsk og alt var rent og pent, desverre så var det flotte sykehuset veldig dyrt og ikke alt ble dekket av forsikringen.

Ellers har jeg blitt fotball fan (merker det gjorde litt vondt å si det høyt). Eller mer VM fan kanskje, jeg har iallefall stått opp mitt på natta for å se på voksne menn sparke ball på tv. Jeg føler det var litt uvanlig av meg kanskje, men hva kan jeg si, det var Tyskland sin skyld, og når de gikk ut så måtte jeg jo nesten se finalen likevel. Finale liksom, hør på ordet, man skal jo ha med seg finalen gjerne.

Også regner det, så og si hver eneste dag. For meg er det ikke så pes, men den syke fuktigheten, som gjør at du er litt usikker på om du svetter eller om det regner eller begge deler samtidig, den er jeg ikke så fan av..

Også har jeg hatt besøk! Av Kenneth som jeg jobber sammen med i Oslo, og det var kjempefint! Jeg visste jo på forhånd at han kom til å digge Kina. Var bare usikker på hvor mye han kom til å digge det. Ganske mye viste det seg. Det var jo og fint for da fikk jo jeg og se litt mer av Kina, vi reiste til Suzhou og Nanjing to flotte byer som ligger veldig nært Shanghai hvis man reiser med lyntog (300 gærne km i timen). Var forøvrig på Nanjing Massacre Museum i (ja gjett hvor) Nanjing, og det var det mest grusomme museet jeg har sett, fæle fæle greier. Da var det morsommere å gå oppå en Ming grav. Eller å gå langs kanalene i Suzhou. Kina er fint!

Fløyter og stempler

Wed, 16 Jun 2010 10:12:56 GMT

Min påstand er at kineseres favoritt dingser er fløyter og stempler. Enhver politimann her med respekt for seg selv bærer til enhver tid fløyte i lomma. Og de blåser som gale hvis man krysser en gate og ikke går der det er hvite striper eller gud forby går på rød mann. Jeg er fasinert av hvor høyt de kan blåse over at man trår litt feil i et veikryss.

Stemplene er en annen historie. I Kina kan du glemme å noensinne se et offentlig dokument uten stempel, gjerne flere, helst røde, men du skal ikke se bort fra at du kommer over et i blått eller grønt eller svart også. Og det er ikke bare det at de har stempler, men de stempler med en sånn iver at det er vanskelig å ikke bli litt revet med. Taktfast og hardt slår de stemplene ned i dokumentene.

Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle befinne meg på stemple siden i Kina. Jeg har alltid vært den som har bedt om stempler og aldri den som har gitt. Det var før expo. Expo byrået fant nemlig ut at det var en god ide å selge pass til verdensutstillingen. Slik kunne de besøkende på stempel fra alle pavilijongene de besøkte. Ikke en fantastisk ide hvis du spør meg (og tro meg, de burde ha spurt meg). Det ingen helt hadde regnet med var at de besøkende skulle være så villt begeistret for stempler. Alle ville ha, og ikke bare i passene, men på armen , på skjorta og på bleia til babyen de bar på armen. Mange så ikke på utstillingen engang, men løp gjennom pavilijongen og rett til stempleskraken. Folk sneik seg inn og noen kom meg femti pass og forlangte stempel i alle. Det var galskap. Og mitt i galskapen satt ei jente fra Odnes med stempel i hånden og forsto fremdeles ikke helt hvorfor kinesere synes det er så stas med stempel.

Nå har vi ikke stempel lenger og det er greit for meg. Det er ikke like greit for kineserne som kommer innom. Her om dagen sa en kineser til meg at det at vi ikke hadde stempler er et hån mot det kinesiske folk. Jasså. Og ikke nok med det, jeg ble intervjuet av cctv, en statlig tv kanal, for å snakke om stemplene, jeg sa såklart ikke at jeg syntes det hele var galskap da. Men hvis dere som kjenner meg hadde sett meg hadde dere nok skjønt opplegget. Litt av noen greier.

Expo 4ever!

Je veit itte

Tue, 08 Jun 2010 13:38:55 GMT

Jeg har levd inne i en liten expo boble den siste tida, det betyr at det jeg stort sett har gjort er jobbet, drukket øl, sovet og jobbet. Alt dette er aktiviteter jeg kan gjøre inne på expoområdet, noe som igjen betyr at jeg ikke har vært ute i byen Shanghai i det hele tatt. Så her en dag ble jeg tatt fatt av min gode venninne Tine. Tine sa til meg og kona, eller AC som hun kalles, at nok var nok og vi måtte komme oss ut i virkeligheten. Som sagt så gjort. Men enkelt var det ikke. Shanghai er som sagt en stor by, jeg er, som dere vet fra Odnes. Når jeg er andre steder i Shanghai enn expoområdet er jeg ofte på je veit itte, det ligger rett ved der du veit, og der vi var den gangen, er heller ikke så langt unna. Der du veit ligger heldigvis ikke så langt unna her kjenner jeg meg igjen så når jeg er der vet jeg nesten hvor vi er. Ikke verst bare det.

Jeg tror at metoden for å bli kjent i en by er å gå, traske rundt til ting begynner å gi litt mening, og det er nettopp det jeg har brukt de siste dagene til. Ikke nok med det, jeg har også fått meg kamera, så om ikke lenge kan det til og med hende det blir bilder fra denne flotte byen. Vi snublet tilfeldig over et antikk marked på en gåtur, der var det masse fine overprisede falske antikke ting, jeg kjøpte ikke noe, men du verden hvor moro det var å finne det uten å bruke guidebok.
Vet jeg nå hvor markedet er slik at jeg kan finne tilbake til det? Selvfølgelig gjør jeg ikke det, men kanskje jeg snubler over det ved en senere anledning også. Itte veit je.

Køkultur (er jeg en sau?)

Wed, 12 May 2010 13:14:12 GMT

Køer, ingen liker de, alle har stått for lenge i en og alle hater snikere. Eller, ihvertfall ingen nordmenn liker snikere, min teori er at dette kommer av at det ikke er så mange som sniker i køer i Norge. Snikere skiller seg ut, og blir sett ned på. I Norge.

I Kina har jeg erfart en litt annen køkultur enn den man finner i Norge. Her gjelder det å alltid prøve å komme først. Dette fører til at trafikken blir kaos, det skjer gjerne når alle bilene i et veikryss vil kjøre først, bussene er så fulle at man kan sitte på (eller stå) uten at beina er nedi gulvet, og til sist at det er en prøvelse for meg å ha oversikten over køen til pavilijongen på jobb. Det morsomme er jo at det er jeg som ikke står i køen som reagerer på snikingen, de som faktiskmå vente lenger virker det ikke som bryr seg så mye. Kanskje de mer enn noe annet angrer på at de ikke snek de også.

Jeg lurer på hvorfor det er så viktig her å komme først, altså, jeg skjønner jo også at det i enkelte sammenhenger er viktig å komme først, er du best i klassen har du bedre muligheter til en bra jobb enn om du kommer sist. Men hvorfor er det så viktig å presse seg inn i en overfyllt buss når det kommer en til rett etter? Og hvorfor er det så viktig å presse seg forbi meg når jeg har sagt at ventetiden på å få komme inn i pavilijongen er ett til to minutter? Du blir jo ferdig to minutter før da, og man skal ikke undervurdere to minutter, det tar for eksempel meg to minutter å ta på meg linser, parfyme, klokke og sjekke at jeg har pakket alt jeg skal ha med meg til jobb om morgenen, viktige minutter der.

På en annen side bør jeg vel heller spørre om hvorfor det plager meg så mye at folk her sniker så mye. Bør jeg ikke heller lære meg å snike jeg også? Og da kommer blir jo neste spørsmål, er jeg en sau? Skal jeg følge flokken bare fordi jeg er et flokkdyr? Og hvilken flokk er min, køsnikerne eller snikdommerene? Store spørsmål. Fred ut

Jeg har vært på TV

Wed, 05 May 2010 15:12:05 GMT

Ja, da er vi igang! Pavilijongen er åpnet med brask og bram og ikke minst, jeg ble filmet av NRK. Det er jo ikke noen kjempesak å være på kveldsnytt i noen sekunder, men jeg håper at min gode bestemor satt og så på. Verdensutstillingen er så stor at det er vanskelig å sette ord på alt som skjer, så derfor, håper jeg at det jeg ikke klarer å beskrive kan sees på TV. Lettere for oss alle eller hva?

Så hva driver jeg egentlig med når jeg er på jobb? Spørsmålet alle stilte og jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle besvare, nå vet jeg ihvertfall litt! Mye av jobben handler rett og slett om å smile og være hyggelig mot alle som kommer på besøk. Jeg synes ikke det er spesielt vanskelig, jeg anser meg selv for å være en relativt hyggelig person. Veldig mange synes det er moro å ta bilde sammen med oss guidene, jeg aner ikke hvor mange bilder som blir tatt av meg i løpet av en dag. I tillegg forteller mange meg at jeg jeg veldig pen og snakker bra kinesisk. Begge deler er nok å regne som relative sannheter, men det er ihvertfall veldig koselig. Andre ganger sliter jeg litt mer, som når jeg blir spurt om hva som egentlig skjer når vi har nordlys, eller hvor mange dager det tok å bygge den norske pavilijongen, tja, jeg tipper ganske mange!

Jeg har også begynnt å besøke andre pavilijonger, kan til nå krysse av følgende land på lista

Sverige
Dannmark
Finland
Island
Tyskland
Irland
Nederland
Australia
Kambodsja
Brunei
USA
Tyrkia
Ukraina
Indonesia

Finlad er foreløpig favoritt, men Tyrkia og Australia var også kjempebra! Gleder meg til å se Italia, vertene der har Prada uniformer har jeg hørt, gleder meg til å se det! Hoho, verdensutstilling er moro!

Opplæring

Fri, 23 Apr 2010 01:49:35 GMT

Tida fra jeg kom til Shanghai og til nå har handlet mye om oppplæring. Ikke bare av hva som foregår i den norske pavilijongen, noe som har vært veldig spennende, men også hvordan komme seg rundt i denne giga byen og hvor den gode maten er. Jeg har jo retingssans som en blind ku, så det å skjønne hvordan man skal komme seg fra a til å er en utfordring for meg. Jeg tok t-banen alene for første gang her om dagen, med hell, får man si, men problemet var at når jeg gikk av ante jeg ikke hvlken retning jeg skulle gå for å komme til leiligheten min. Jeg endte opp med å traske rundt i over en halvtime, for på ekte fireårings vis skulle jeg klare selv, og da kan man jo ikke spørre om veien. Bedre lykke neste gang sier nå jeg.

Maten derimot, har jeg begynt å få taket på. Nudler i Kina er noe helt annet enn de pakkene med Mister Lee som jeg brukte å spise når jeg var liten. Her får man håndlagde nudler som er så ferske og gode at jeg får vann i munnen bare av å tenke på det. For ikke å snakke om grønnsaker med nydelige sauser og dampede dumplings nam nam nam!

Nå har jeg også fått sett noen av de andre paviliongene fra innsiden, i går var det nordisk treff og vi fikk omvisning i pavilijongene til Sverige, Island, Danmark og Finland, de er fine alle sammen, men ingen av de var helt ferdige så jeg kommer nok til å ta meg en tur til når alt er på plass. Jeg likte Island best, de har en ti minutters film av Island som var kjempefin! Jeg satt der og drømte om meg på en Islandshest i vill natur. Hvor mye koster en flybillett dit mon tro?

På søndag skal vi ha gudstjeneste i den norske pavilijongen, to barn skal døpes og en skal konfirmeres, jeg tror det blir moro, og har vi flaks så blir det kanskje kirkevafler etterpå. Kinamat er godt, men vafler er bedre!

Oh yes, back she is

Thu, 08 Apr 2010 02:20:46 GMT

Nå har jeg rota meg bort igjen. Ikke veit jeg helt hva som skjedde heller, en dag satt jeg trygt i sofaen hjemme på Odnes, nå sitter jeg (også relativt trygt) i en sofa i Shanghai. Verdend åttende største by, for tiden Kinas største, med et innbyggertall på 13 millioner. 13 millioner kinesere og ei jente fra Odnes, kan dette gå bra?

Vi har i det minste kommet oss i hus her i Shanghai, og med vi mener jeg meg og mine tre romkamerater, vi deler en treroms leilighet , som egentlig er inne på et hotell. Hotellet er så nytt at det fremdeles lukter maling og lim her, og at er nytt og pent. Ikke ser det ut til at det er rotter her heller.

Turen var jo ikke noe å skryte av (man skryter sjelden av flyturer med mindre man har flydd flyet selv), men det fine var at jeg møtte igjen ei venninne som jeg har studert kinesisk med, og ble kjent med hun jeg deler rom med her, og mange av de andre vertene og. Trivelig var det! Vi virker som en som en fin gjeng om jeg selv får si. Den fine gjengen gikk forøvrig ut og spiste sushi og drakk sake til den store gullmedaljen i går. Det merkes på kroppen i dag, jeg kan jo late som jeg fremdeles er sliten etter reisa, men la oss innse det, sake is not your friend!

Så nå skal jeg sitte litt i sofaen og lure litt på denne bortrotinga mi. Hvordan kom jeg hit igjen? Og ikke minst, hvor er jeg? Jeg kan jo ikke fortelle noen hvor jeg bor, så jeg ligger tynt an om jeg går meg bort. Vi får kysse fingra for meg.

Je veit et stelle

Wed, 24 Jun 2009 05:28:00 GMT

Noe av det med å være borte et år er at man alltid har en annen plass man tenker på, som man skal hjem til, der man hører hjemme. For meg har dette vært en trygghet, man vet man skal hjem, og uansett hvor mye rart man opplever og ser så kan man stole på at der hjemme er det meste som før, og man er bare seg selv, og det er nok for alle.

Men selvfølgelig er det heller ikke slik at ingenting forandrer seg hjemme når man er borte. Noen ganger så forsvinner noen man er glad i, og når man kommer hjem er det noen som mangler. Og man er så hjelpesløs da, man var ikke der, og det er for seint. Slike ganger er det vondt å tenke på å skulle hjem. Samtidig vet jeg at for meg er det viktig å få en avslutning på ting, så når jeg fikk en trist beskjed fra hjemme forrige uke så begynnte jeg å pakke. I går kom jeg hjem, det føles rart, godt, litt trist, men mest fint.

Det var ikke den beste avslutningen på dette året, men det er det det er, og nå er jeg her, klar til å møte dere alle som jeg har savnet dette året. Den siste uka i Ximen gikk med på intensiv solig, panisk gavehandlig og avsluttende eksamener og avskjeder, jeg tror ikke jeg helt skjønte hva jeg drev med. Og nå sitter jeg på Odnes, døgnvill som få.

Og mens det har vært dette som har vært plassen jeg har tenkt på og savnet mens jeg var borte så vet jeg nå et stelle, på andre siden av jorda som også er litt hjemme, som jeg kommer til å savne. Heldigvis så kommer ikke Xiamen til å forsvinne med det første. Og jeg kan alltid komme tilbake dit. Det er en fin tanke nå.

en kort oppsummering av tingenes tilstand

Tue, 26 May 2009 05:36:04 GMT

Jeg vet at mange av dere som har fulgt med på bloggen siden i høst har vært bekymret, jeg har snakket om vær og vind, mat og kultur, men, hva med rottene og musene? Hvor har de tatt veien? Har Turi sendt de avgåde til de evige jaktmarker? Jeg har jo ikke det, og jeg kan opplyse om at bestanden på balkongen vokser og trives. Jeg vet ikke hvor begeistret jeg selv er for dette, spesielt dette med vokse delen plager meg noe. Vi er nå oppe i to mus, Rita har fått seg type, Rolf. Han virker forsåvidt grei nok, har ikke harr nærkontakt enda. Forøvrig har det flyttet inn to rotter på den balkongen vi bruker til klestørk, jeg er ikke kjempeglad. Og jeg vet ikke om det er Ronny som har flyttet opp fra gateplan eller om det er noen andre, jeg så, jeg hylte, jeg løp. Stilte lite spørsmål med andre ord. Jeg må si det plager meg litt, kom igjen liksom, jeg bor i syvende etasje! Og tro meg, den trappa er slitsom, men er det for høyt for rottene neeeida, de tar turen de, null stress joggedress. Flotte greier.

Forøvrig kan jeg opplyse om at 17.mai ble feiret med til gangs. Vi startet litt tidlig, med melodi grand prix i stua til Siv klokka tre på natta, og om det var moro for oss så lurer jeg litt på hvordan det var å sitte der for alle andre en vi tre norske jentene, for vi ble jo sprø! Blant de andre gjestene var det for eksempel en jente fra Korea, som aldri hadde hørt om dette før i det hele tatt, jeg tror hun er litt bekymret for de norske jentenes helse for tiden. Senere, var det frokost hos oss med røkelaks, spekemat, rømme og eggerøre. Rømme, det er godt det! Kinesere vet ikke om rømme de, de aner ikke hvor godt det er, heldigvis for oss har vi et stort internajonalt kjøpesenter, som man kan gå amok på og som har det meste av normal vestlig mat.

Nå er jeg syk, og jeg synes veldig synd på meg selv, og jeg vil herved oppfordre alle andre til også å synes synd på meg. Matforgiftning kalles det. Grillkveld kalles årsaken. Bah. når jeg kommer hjem vil jeg også ha grillkveld, men uten den forgiftningsdelen gjerne. Og jeg har jo en smule legeskrekk, så jeg løper jo ikke akkurat avgårde til sykehuset med det første. Kanskje med det femte. Vi får se. Nå må jeg nesten fortsette å synes synd på meg selv. De hilser fra balkongen.

Tretten

Thu, 07 May 2009 07:40:39 GMT

Når jeg var rundt tretten år var jeg utrolig forelsket i en gutt. Og jeg husker enda hvordan jeg rødmet bare noen nevnet navnet hans, hvordan jeg ikke klarte å stotre fram en eneste setning når han var i nærheten. Jeg husker en gang jeg begynnte å rødme fordi jeg hørte en sang på radioen som noen hadde sagt til meg at han likte å høre på, da er du forelsket. Desverre for meg ble ikke min begeistring gjengjeldt, snarere tvert imot så var nok jeg langt unna hans drømmejente. Det var jo ikke rart, han var en av de kule gutta, spilte i band, halvlangt lurvete hår og slitte bukser, og han hang jo selvfølgelig sammen med de kule jentene, de med miss sixty bukser og sminke som ble invitert på fester. Jeg ble ikke invitert med på fest, mine foreldre syntes det var vanvittig å betale 800 kroner for en bukse og jeg hadde enda ikke funnet ut at jeg kler krøller mye bedre en langt pistrete hår. Så det ble aldri noen romanse mellom oss to. Trist. Slik det er nå i dag så er jeg og han bekjente, og jeg synes jo fremdeles han er en flott fyr, men nå klarer jeg ihvertfall å føre en samtale med han uten at ansiktet mitt forandres til en lysende rød lyspære.

Jeg har tenkt lenge at jeg ikke lenger er denne tretten år gamle jenta, med pistrete hår som ikke klarer å fullføre en setning engang, at jeg har vokst, blitt mer selvsikker og kanskje litt klokere. Nå begynner jeg å lure på om jeg har tatt feil. I det siste har jeg ved gjentatte anledninger funnet meg selv rødmende og stotrende, nå riktignok på kinesisk, men dog fremdeles ute av stand til å si noe særlig mer fornuftig enn en intetsigende kommentar om været. Denne gangen er det ikke en søtt rockegutt året eldre enn meg som henter fram denne enorme usikkerheten i meg, men heller et klasserom fylt av indonesiske jenter på søtten og diverse språknerder fra alle verdenshjørner. Og jeg vet ikke hva jeg er så redd for, hvorfor jeg i det hele tatt bryr meg om hva de måtte mene om meg, men likevel så sitter jeg i klasserommet med så høy puls at jeg kan kjenne mitt eget hjerte slå, svette hender og ett ansikt så rødt at jeg kan tenke meg at selv hårtuppene mine gløder. Og jeg kommer ikke på en eneste ting å si, de tingene jeg sier er gramatisk feil, og uttalen min er ingenting å skrive hjem om. Selv om jeg skal snakke om noe jeg kan, selv om jeg egentlig er veldig langt unna å ha en dårlig uttale, og selv om jeg vet hvordan man lager forskjell på fortid og nåtid, så klarer jeg bare ikke å ta meg sammen foran medstudentene mine.

På en måte var det bedre den gangen jeg var tretten og så dødsforelska at jeg nesten ikke kunne stå på beina, for da hadde jeg en unnskyldning for min egen tåpelige oppførsel, nå bør jeg jo strengt talt klare å ta meg sammen. Nå vet jeg jo at man lærer av å si feil, at alle gjør feil, og at det ikke gjør noe. Og det er jo ikke slik at det jeg vil aller mest i verden er å henge med de kule inonesiske jentene, så om de synes jeg er et håpløst tilfelle så kommer jeg nok til å overleve det også. Så hvorfor, hvorfor denne enorme angsten for å åpne munnen i et klasserom? Jeg skjønner det ikke. Noen ganger føler jeg at jeg fremdeles er tretten, ikke vet jeg noen som helst om verden og ikke skjønner jeg noe som helst av det som foregår rundt meg. Jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å føle meg voksen.

Besøk

Tue, 14 Apr 2009 13:10:47 GMT

Det vanskelige med å være borte er at man opplever så mye, som man har lyst til å fortelle om, men som det er vanskelig å sette ord på. Og når man kommer hjem så spør folk gjerne, hvordan man har hatt det, og forventer å få et raskt svar. Og det har man jo ikke når man har vært borte en stund, man har hatt det fint, man har hatt det fælt, man har elsket å være borte og man har hatt så hjemlengsel at man nesten har dødd. Og det er vanskelig å få plass til alt det i et "hvordan har du hatt det" spørsmål, så man svarer helst -jo fint, hva med deg?

Og det er nettopp derfor det er så utrolig fint å få besøk, slik at man kan vise og forklare. Jeg kan skrive opp og ned om hvor fantastisk god mat det er i Xiamen, hvor utrolig ekle noen av doene det er og hvordan det er å se rotter rett utenfor resturantene jeg spiser på daglig, hvor pen stranda er på ettermiddagen og hvor fantastisk jeg synes det er ¨å kunne gå med sandaler i april, men det er alltid så mye mer jeg ikke rekker å si, eller som jeg glemmer, eller som bare må sees.

Før jeg skulle få besøk av mine foreldre var jeg relativt nervøs, hva om jeg ikke klarte å vide dem hvor fantastisk Xiamen er, hva om de bare så de mindre bra sidene og ikke den byen jeg bor i og er glad i. Heldigvis ble det ikke slik, jeg tror at de likte seg veldig godt, og jeg likte veldig godt å ha de her også.

Og det var jo moro å kunne vise de hva jeg driver med, at jeg faktisk lærer noe her nede, for det er jo ikke veldig mange som er stive i engelsk i Xiamen så del ble til at jeg sto for det meste av snakkingen. Hehe, og det fine var jo at siden hverken mor eller far kan spesielt mye mer enn takk og hei på kinesisk så var det jo ikke akkurat så nøye om gramatikken var perfekt til enhver tid:-)

Litt rart var det også, mest av alt når vi sto på flpyplassen og sa ha det, for det er jo alltid jeg som drar, og noen andre som står igjen, og plutselig var jeg jeg, som skulle stå og vinke og bli dratt fra. Det er mulig det var en liten klump i halsen akkurat da. Men hei, vi sees jo snart igjen, så så veldig trist var det heller ikke, er jo ikke lenge til sommer og grilling på verandaen på Odnes nå:-)

Her er det jo alt ganske sommerlig, det er også fint, og jeg er solbrent på nesa!

Supern

Wed, 11 Mar 2009 15:14:45 GMT

Jeg har over lengre tid hatt en vrangforestilling om at jeg ikke klarer å lage mat i Kina, og jeg er litt usikker på når det hele begynnte, men jeg tipper det skjedde omtrent slik, når man kommer til Kina blir man gjerne litt satt ut at at man kan kjøpe så mye billig og veldig god mat, så man gidder ikke lage noe selv. Etter en stund blir man fort lei, men da er man allerede så godt inne i vanen at man nesten ikke kommer på at det går an å lage noe, selv om man har kjøkken.
Så etterhvert begynner man å tenke på at det hadde jo vært godt med noe hjemmelaget noe, men hva? Neste steg blir da supern.

Supern her hos oss er enorm og har det meste fra dyner og puter til mp3 spillere til levende fisk (da levende fisk som skal spises, ikke type akvariefisk), så man skulle jo tro at det ikke var noe vanskelig å finne seg noe spiselig. Jeg vet ikke om det er det at det er for mye, slik at man bare blir handlingslammet eller om det er det av det er så lite kjente ting der, men jeg har slitt endel med å komme på spiselige ting å kjøpe. Enkelte ting er bare ekkelt, sånn som at kjøttet ligger ute slik at alle kan hoste på det og ta på det, så det utgår fullstendig, men de fleste andre tingene de har er veldig spiselige. Og jeg må si at en større samling av merkelige matvarer har jeg aldri sett, potetgull med reke og limesmak anyone? Hva med litt tørket glassmanet eller en flaske med hermetisert risgrøt? Jada, mye godt å finne i hyllene der.

Jeg tror ikke man trenger mange hender for å telle gangene jeg lagde mat hjemme forrige halvår, selv om det hente et par ganger at jeg kokte pasta, men det var det igrunn. Nå derimot er det aktivitet på kjøkkenet! Jeg er jo vant med grøt-fredag på blindern, vi har byttet ut grøten med pannekaker, og det må jeg si, at pannekaker med fersk frukt er ikke en dum avslutning på uka. Og det var på en måte pannekakene som var kneika, for jeg hadde fullstendig glemt at jeg kan lage mat. Jeg kan jo det! Ganske god mat til og med, men det var noen måneder her der jeg så på det å lage en enkel omelett som noe helt uoverkommelig. Og etter pannekakene så har det blitt liv på kjøkkenbenken igjen vi snakker omeletter med sopp og bacon jiaozi (dumplings) og andre godsaker, kjøkkenet er ikke lengre forbudt sone og det er godt.

En annen lur ting for casa Silje og Turi var innkjøpet av en riskoker. Riskokere altså, jeg fatter ikke at ikke alle husholdninger i Norge har riskoker, perfekt ris på ti minutter, og slutt på den evige skrubbingen av fastbrent ris i bunnen av kjelen som ihvertfall jeg har slitt med mer en en gang. Innkjøpet av riskokeren har på en måte gjort med til et lykkeligere og, jeg må nesten si helere menneske, jeg føler at jeg kan nå langt nå, Ja, jeg er forelsket Turi + riskokern = true love. Billig var den og, bare en hundrings på supern vett!

Skulle jo hatt stekeovn, men men hjemmelaget pizza får vente til juli :-)

Det regner

Sat, 07 Mar 2009 06:30:07 GMT

Eg vil te Bergen vil te Bergen med det sammeee, trallalallalalla, nei jeg vil ikke til Bergen, for nå regner det faktisk nesten like mye som det pleier å gjøre i Bergen når jeg er på besøk. Og det er vel bare ¨å innse at regntiden har annkommet Xiamen (了).

Og det er rått og kaldt og jeg har mangel på tørre sko, er jo ikke så lett når det tar ca en uke for noe som helst å tørke å holde seg tørr på beina. Så dette blir jo moro, var det en måned de sa det skulle holde på? Hehe, og jeg prøvde å spørre etter gummistøvler på butikken her om dagen, derpå dama spurte meg om jeg mente sko med gummisåler.. Eh nei, jeg mener sko som er laget av gummi, hele skoen liksom.. Nei det tror jeg ikke finns.. sa hun, så jeg tror det blir vått framover, kanskje jeg skulle satse på å gå barbeint heller.

Så i casa Silje Turi går det i snufsing og hosting, vi er et sjarmerende par om dagen. Det er jo ikke bare oss det gjelder da, man kan liksom høre hvordan hele byen snufser i kos, veldig sjarmerende.

Jeg er spent på hvor lenge det skal holde på, håper på bedre tider i april for da kommer nemlig de eldre på besøk. Og det er jo en sensasjon i seg selv. Jeg hadde aldri trodd at de to, som sjeldent drar lengre enn til Hadeland skulle komme seg ned hit. Jeg tror ikke helt jeg tror på at de skal komme enda. Men det hadde jo vært fint om de kunne få se hvor fint det er her da, og ikke bare gå rundt som to druknede katter. Vi får se, moro blir det vel uansett. Er jo både veldig rart og fint å skulle vise fram byen her, rart fordi alle dere hjemme er så utrolig langt borte, er bare en hekt annen verden, og fint nettopp fordi jeg ikke klarer å forklare hvordan alt er her, man må nesten se det selv,

Forøvrig må jeg si at hvis noen andre har lyst på en tur så er dere selvfølgelig hjertelig velkomne! Men ta med støvler. Og en pakke gulost. Så er det bare å ringe vett!

Kinabarn

Sat, 07 Mar 2009 06:12:45 GMT

Det er mange ting jeg ikke liker i Kina, jeg liker ikke at folk spytter på gata, sparker katter og kjører gris. Men dette er jo småting, noe som virkelig gjør meg sint er tiggedamene. Og det er ikke det at de tigger som irriterer meg, men at de drasser rundt på småunger som ikke har noe å gjøre ute etter barne-tv. Møkkete og snørrete småbarn som ser ut som de er dopa hele gjengen. Jeg blir så sint!

Og mens jeg snakker om det så må jeg si at jeg ikke er overbegeistret for det at det er helt greit å slå barn her heller. Har ungen gjort noe galt så kommer det gjerne en voksen og røsker til ungen og fiker til. Jeg liker det ikke, og den såre gråten deres etterpå, tar knekken på meg. Og jeg synes det rart, for slik jeg ser det er det veldig mange bortskjemte enebarn her, eller små keisere som de blir kalt, som virker som de får alt de peker på, så lenge de ikke gjør noe galt that is.

Jeg er jo glad i unger, de er søte og myke og morsomme. Og kinesiske unger med bolleklipp og bollekinn er stas. Det fine er jo at jeg har blitt venn med ei lita jente som ofte er på en cafe jeg bruker å gå på. Hun heter Wang Xiao Pi og er fem. Og hun kaller med storesøster. Så når jeg kommer innom pleier vi å sitte og snakke, så får hun gjerne lov til å tegne i bøkene mine, låne lippglossen min, og høre på ipoden min. Jeg er selvfølgelig helt ute av stand til å si nei til henne, så hun roter gjennom tingene mine og driver som hun vil, men hun er jo bare kjempesøt. Den nye favoritten er å leke butikk, noe jeg husker at jeg lekte med min bestefar når jeg var liten, og vi har det veldig moro. I tillegg så må jeg jo bli litt flinkere av å snakke med henne og, for hun skjønner ikke hva du sier med mindre du snakker kjempetydelig. Nytter ikke å komme dit å snakke slurvete, da bare ser hun oppgitt på meg og sier -hva driveru me??

Og da har man kontrasten da mellom de snørrete småbarna som må være med en voksen ut og tigge uansett vær og Xiao Pi som går rundt i rene pene klær og sjarmerer alle som er innom foreldrenes cafe og ser ut til å være veldig fornøyd med tingenes tilstand. Og disse barna lever 100 meter unna hverandre. Det er et rart land jeg bor i.

Hverdag igjen

Fri, 27 Feb 2009 11:14:46 GMT

Etter en måned med slaraffenliv, reising og kafebesøk er det nå igjen tid for skole og pugging. Og jeg synes egentlig det er helt greit. Det vanskelige med kinesisk er jo ofte det at om man ikke pugger jevnt så har all kunnskapen en tendens til å forlate topplokken før man rekker å si ni hao. Så det er bra å starte igjen før absolutt alt forsvinner.

Etter en uke på skolebenken må jeg likevel inrømme at ferien kunne ha vært lengre. For det var jo mye mer pes en jeg husker det var før jul. Det kan ha litt med det å gjøre at klassa jeg går i nå er på et høyere nivå en før jul. Vi hadde for eksempen diktat i lyttetimen i dag. Og det høres kanskje greit ut, men når man sitter der og skal skrive tegn, og ikke bokstaver så er det pes. Jeg skriver jo så sakte at innen jeg har klart å klore ned en halv setning så er jo læreren godt igang med neste, så får man jo fort en slags domino effekt der det blir mye rart. Det hender jeg finner på noen tegn også, og jeg tenker at for for folk som ikke kan lese tegn så ser de sikkert riktige ut, desverre for meg så er jo læreren min en av de som kan lese og jeg vet ikke om hun setter pris på det jeg vil kalle språklig kreativitet. Og når fyren som sitter ved siden av deg er fra Korea og har lært å skrive tegn siden barneskolen så hjelper ikke det akkurat på selvfølelsen heller. Nuvel, det er vel slik man lærer.

Ellers driver det og blir varmt igjen, så nå går jeg rundt med kronisk rød nese og diverse røde flekker rundt på kroppen. Det er jo sjarmerende det, men jeg bør vel snart lære meg at det er lurt med solkrem. Vi venter jo også på regntiden... Og jeg kan jo ikke si jeg gleder meg spesielt mye til at fine varme Xiamen skal utvikle seg til New Bergen. Heldigvis har jeg hørt at i fjor så kom aldri regntiden, så jeg krysser fingre og bein for at den skal glemme å komme i år og. Det er jo lov å håpe.

Haha, forøvrig gikk jeg på en tysksmell her om dagen, jeg hadde jo tysk både på ungdomskolen og videregående.. Og det er vel bare å innrømme at jeg ikke var særlig flittig, men jeg kan jo litt. Så i en time her om dagen var det en tysk fyr som satt ved siden av meg og han spurte om jeg var amerikaner, jeg ble litt snurt og svarte på min beste skole tysk at jeg var aus norwegen, han svarte jo selvfølgelig på tysk og spurte om jeg snakket tysk. Jeg sa det jo som det var, ich spreche nur ein bichen (skrives det slikt egentlig?) deutch. Det dumme var jo at han trodde jeg bare var beskjeden og skravlet i vei på tysk han. Og jeg var litt for flau til å gjøre noe annet enn å nikke å smile, gikk fint det, til jeg forsto at han hadde spurt meg det samme spørsmålet tre ganger.. Så måtte jeg bare si at jeg snakker faktisk bare litt tysk ikke masse, på kinesisk. Kanskje jeg skal holde meg til å snakke på de språkene jeg kan si mer enn fem setninger på i framtida.

Nå er det helg og tid for en kald øl på en utebar, for ja, det er faktisk varmt nok til å drikke utepils. Livet smiler til stadighet i Xiamen.

to gokk and back

Mon, 09 Feb 2009 03:55:50 GMT

Det er rart noen ganger hvordan ting utarter seg, naar man har tenkt seg til Beijing for aa feire nyttaar, og to uker etterpaa sitter paa ei oy sor i Kina og har vart en tur innom Xinjiang paa veien ogsaa, naa alt man skulle var en tur til strobyen og saa hjem igjen.

Jeg hadde jo gledet meg masse masse til Beijing, forst og fremst til aa se gode venner som jeg har der. Og det var like hyggelig som forventet! Det aa feire nyttaar i Beijing, er jo en historie for seg selv. Kinesisk nyttaar er jo ikke samtidig med naar vi feirer, men det er minst like viktig som vaar feiring, kinesisk nyttaar er paa en maate som jul for oss, deep shit med andre ord..
Naar vi kom til leiligheta til Bianca og Ingrid, som var der vi bodde, klokka fem var rakettoppskytinga i full gang og det smalt jevnt til rundt klokken tolv da hele himmelen eksploderte i farger. Og det bare sluttet ikke, vi sto ute i sikkert en time, og det var ikke i narheten av aa avta, det var ganske saa fantastisk. Forovrig saa sluttet ikke fyrverkeriet paa nyttaarsaften i det hele tatt, det ble sent opp raketter i dagesvis. Jeg har aldri sett noe lignende.

I tillegg til fyrverkeri saa var Beijing en lang rekke av god mat og hyggelige plasser aa vare. Jeg fikk spist lunch paa alameda, pizza fra peppes, og sushi med gjengen. Og selvfolgelig mat fra Xinjiang. Vi rakk ogsaa en tur innom noen butikker da, og det var jo fint, for lommeboka mi. Kjempe.

Men ja, vi satt der i Beijing da, ogsaa spor Ingrid meg om jeg ikke har lyst til aa bli med til Xinjiang. Jeg har jo en forkjarlighet for mat fra Xinjiang og har tenkt paa aa dra dit saa jeg bestemte meg for aa bli med. Saa bestemte Silje seg for aa bli med ogsaa, saa for jeg ante ordet av det satt vi tre paa et hostell i Urumqi og var paa tur.

Etter Urumqi tok vi turen til Kashgar, som er en kjempeflott by, der det er uvanlig aa snakke mandarin, der alle skilt staar paa ughursk og russisk og faa staar paa kinesiske tegn. Og man kan kjope brod paa hvert gatehjorne, spise lamme kebab og yoghurt. Namnamnam!

Og folka i Kashgar ser ikke ut som de er fra Kina, de ser ut som de er fra Tyrkia eller Pakistan, noe som egentlig bare betyr at det bildet jeg har av en kineser er feil, for de snakker ikke alltid mandarin, og de har ikke alltid brune smale oyne og rett haar. Og noen ganger gaar damene meg sjal som dekker hele ansiktet og man kan hore sang fra moskeen. Og mitt bilde av Mr. Xingxongkinamann, sprekker i tusen biter og jeg innser at jeg ikke skjonner noenting av det som foregaar i dette landet. Men det er vel bedre aa vite at man ikke vet enn aa tro man vet mer enn man gjor anntar jeg.

Saa, etter Xinjiang, tok vi til vett og bestemte oss for aa faa litt varme i kroppen, og naa sitter jeg paa et hostell paa Hainan, og trenger ikke ytterjakke engang. Det dumme er jo at det regner... Men jeg satser paa at det blir likar i morra som a sa. Dette ble litt kort, skal skrive mer naar jeg kommer hjem, lover!

Haaper alt er bra hjemme!

Klem klem

Livet smiler

Fri, 09 Jan 2009 08:00:25 GMT

Noen ganger så er det veldig fint å være meg. For eksempel når bestevenninna mi kjem på besøk i Kinaland. Og når man kan sitte ute og sole seg i januar, når man er ferdig med eksamen og skal ha en måned ferie. Og når man har kjøpt seg varmeovn til kalde dager så man slipper å sitte med dyne i stua. Da smiler livet.

Livet: *GLIS*

22.des.2008

Mon, 22 Dec 2008 14:02:44 GMT

Tradisjoner, de tingene vi gjør fordi det er det vi gjør, uavhengig om vi liker de eller ikke, er på er en måte å organisere livene våre på. Vi vet at når det er bursdag så spiser vi kake, og når det er begravelser så går vi i svart og, når det er jul spiser vi julemat åpner gaver og koser oss. Jeg er et vanemenneske, jeg liker at alt er likt og forutsigbart, så på denne måten passer jula bra for meg.

For meg pleier jula å gå for seg som dette, juleaften, er det ribbe til middag juleheftet til Nemi og Pondus, pakker til vi stuper, og moltekrem til dessert. Veldig vanlig og likt hvert år.

Første dag, er det middag hos Vibeken med Helges fantastiske pinnekjøtt, som er så godt at jeg får vann i munnen bare av å tenke på det.

Annen dag, da begynner moroa, for da er det pub! Og det fine med å være fra en liten plass er jo at alt og alle kommer hjem til jul, så du får sett folk du ikke har sett på et halvt år, og det er øl. kanskje en gin og tonic, og kjempekjempekoselig. Det beste av alt er jo at det er meg og Vibeke, alltid, og vi har på oss fine kjoler og suser rundt.

Tredje dag er det jule lunch hos Jo og Steinar, som varer så og si hele dagen, og vi bare sitter og skravler høl i hodet på hverandre, og diskuterer hva som egentlig er den beste julematen. På kvelden er det korpskonsert, og jeg er kjempefornøyd om de spiller Panis Angelicus, som er så fin at det kiler i tærne mine bare av og tenke på det.

Resten av jula går slag i slag med pub og heme. Og dette er vel min favoritt av julehøytiden. Jeg synes jo at puben på Gjøvik er den beste plassen å gå på fest. Det er trygt og kjent og moro moro!

Jeg er ikke spesielt god på julestemning, jeg synes det er stress å skulle gå rundt og være så vanvittig glad og energisk, bare fordi det er det man gjør når det er jul. Og jeg orker ikke mase så mye med hele julemaset, så det ender ofte opp med at jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke er glad nok, og da blir jeg ihvertfall trist. Og jeg veit jeg er dum, for jeg har jo ingenting og klage over, det, bare er sånn. Det går jo over da, som oftest nedi den tredje ølen tredjedag, da er jeg alltid blid.

Men det er dette med tredisjoner igjen, at de er så gode å ha, de er oppskrifter for hva man skal gjøre. Og nå, sitter jeg her i Kinaland og veit da søren. Det blir ikke ribbe, og det blir ikke pub og det blir ikke meg og vibeke.
Men, ikke fortvil, det blir Pondus og Nemi (takk til mor), det blir venner, og pakker, og jammen meg skal jeg ikke på fest tredjedag. Så selv om jeg ikke følger reglene for korrekt julefeiring i år, (noen min indre autist sier er en dårlig ide) så tror jeg det kan blir greit. Og hadde ikke Silje vært her så hadde jeg muligens dødd, men hun har jo fullstendig styring, vi har til og med julestrømper! Og julepynt! Tenk det!

Det eneste som bekymrer meg er at jeg ikke aner om hun kommer til å like pakka si, spennende!

Ihvertfall, jeg håper dere alle får en fin jul. Jeg savner dere! Spis en ekstra ribbebit for og drikk en ekstra øl på puben for meg, og gi hverandre en ekstra klem fra meg. Så tar vi det igjen til neste år.

God Jul!

Klem klem

P.S Tiri, du vant quizzen min! Og du skal få en pakke med Giil-posten på nyåret! Gratulerer!