Et lite dykk i tankeverdnen http://stratford.blogg.no/ no 278806 http://stratford.blogg.no/ Et lite dykk i tankeverdnen http://static.blogsoft.no/img/profiles/267441_1235257818920.png http://blogsoft.no/index.bd?fa=pf.view&pf_id=167212 Et lite dykk i tankeverdnen http://static.blogsoft.no/img/profiles/267441_1235257818920.png http://stratford.blogg.no/ Jeg er en drømmer. Tue, 26 May 2009 20:37:20 GMT http://stratford.blogg.no/1243368974_jeg_er_en_drmmer.html http://stratford.blogg.no/1243368974_jeg_er_en_drmmer.html
Kom å drøm med meg!]]> 1 Min epoke der er slutt... Thu, 30 Apr 2009 07:10:54 GMT http://stratford.blogg.no/1240861306_27apr2009.html http://stratford.blogg.no/1240861306_27apr2009.html
Jeg fikk bare gjenomført halve målet mitt, men det er i grunn godt nok, for jeg kan ta resten senere...

Da jeg kom opp på kontoret lå det to store bunke med papirer på møtebordet, dokumentene som omhandler meg, min sak og min historie. Disse to bunkene er bare en brøkdel av alt som finnes om meg i deres arkiver. Det finnes omtrent 5-6 tjukke mapper til. Alt er ikke like spenende, mye er gjentagene, men det er så rart å se alle de menneskene som har vært inne i livet mitt på så mange måter. Leger, psykologer, annsatte på barneværnet, advokater i forskjellige rettsaker og noen saksbehandlere.... Men nå er min epoke der slutt, det siste dokumentet skal legges til i form av et referat hvor jeg ønsker å kutte kontakten med dem. Jeg anntar at de ikke kommer til å skrive hele grunnen til at jeg bryter avtalen nå. De skriver kanskje noe om at jeg ikke føler at jeg får noe utbytte av etterhvernsavtalen og derfor ikke vil fortsette. De skriver ikke om tårene og sinnet som kom. De skriver ikke at det er deres skyld at jeg ikke vil bruke dem lenger. Det føltes som om de var glade for å bli kvitt meg. Jeg hørte dem nesten puste lettet ut å si noe sånn som at ; "Pju... enda en sak mindre å ta seg av".

Jeg kan ikke noe for det, men jeg føler medfølelse med dem også. Stakkars mennesker, jeg vet ikke hvor mange saker de har, men mange nok til at de ikke klarte å ta vare på meg. Det var nok til å herde dem til å ta hjertet ut når se gikk på jobb. Herde dem nok til å fortsette å smile når jeg hadde det vondt på grunn av dem.

Men jeg tilgir dem ikke for denne kraftløsheten de viser, denne uviljen til å gjøre noe med problemene. Til å reise seg og kjempe ikke bare for barna som lider under dette systemet, med for sin egen selvfølelse! Hvordan kan de ønske å ville seg selv så vondt?

Nå er det heldigvis over, etter nesten tre timer på et lite kontor slapp jeg endelig ut, vel vitende om at jeg ikke kommer til å trenge og gå tilbake. Alle dokumentene mine skal bli kopiert og sendt meg, så jeg skal slippe å dra inn til dem for det. Jeg trengte ikke lage en skriftlig bekrefteles på at jeg vil ut aav systemet en gang, jeg trengte ikke signere på referatet som forteller at jeg ikke lenger er under Barneværnets innflytelse heller. De har alldri vært så vennlige noen gang tror jeg. For første gang fikk jeg servert noe annet en vann før jeg dro derfra, de serverte meg te og tørkede frukter. Det var som om de ville overbevise meg om noe. Om at de er snille og harmløse kanskje. Jeg fikk følelsen av at de prøvde å kjøpe til seg velviljen min igjen i frykt for at jeg kom til å gå ut offentlig med dette kanskje? Ødelegge deres allerede ødelagte omdømme.

De forsto kanskj ikke hvorfor jeg valgte å gjøre dette, men de ønsket ikke å vite noe om det hller, det ble for vanskelig. Det ble alt for tøft å ta til seg sannheten om seg selv. Og det kan jeg godt forstå. Jeg krevde vel kanskje litt mye av dem der. Men jeg har ikke sagt siste ord i denne saken, for jeg kommer tilbake, når jeg har mer oversikt, mer bagasje og flere historier i ryggen.

Men nå kan jeg  endelig føle noe godt ... en letthet jeg lenge har lengtet etter å føle. Selv om jeg har sagt opp avtalen min med dem betyr ikke at jeg plutsegig føler at jeg er i stand til å ta vare på meg selv helt selv. Men jeg støtter meg på et nettverk rundt meg, et nettverk jeg ikke egentlig har trodde har fantes. Nå skal jeg bruke det og holde det ved like. Nå vet jeg hvor jeg skal gå når jeg har det vondt, ikke til de som bare gjør smerten større i påminnelsen av hvem jeg egentlig er. Men til de som ser meg for den jeg er.

Jeg heter Amanda, og jeg tør igjen å leve!]]> 2 De får meg til å føle meg som et null! Mon, 27 Apr 2009 10:40:20 GMT http://stratford.blogg.no/1240826069_de_fr_meg_til__fle_me.html http://stratford.blogg.no/1240826069_de_fr_meg_til__fle_me.html
I dag morrges etter at jeg hadde stått opp prøvde jeg å få tak i hun ene saksbehandleren min som skulle komme på møtet... Jeg ringer og ringer i det uendelige, så prøver jeg hun andre som også skal komme å være der. Men nei da, jeg får bare en teit telefonsvarer som sier "Personen på internnummer ******** tar ikke tilefonen, vær vennlig å legg igjen beskjed" Jeg har stort sett alltid hørt dette når jeg av en eller annen grunn ringer inn dit fordi jeg kanskje trengte hjelp eller støtte på noen måte. Å alltid bli møtt med den telefonsvareren er som å bli slått i trynet! Det er kaskje vanskelig å forstå, men jeg får høre at de alltid vil være der for meg, og at de alltid vil hjelpe. Da er det å bli satt over til en telefonsvarer som et stort svik! OG når jeg legger igjen beskjed, ringer de ikke opp, jeg må ringe og ringe og ringe før de pluttselig er på kontoret og hører telefonen ringe. Da har de som regel bare to minutter på seg fordi de skal i et møte. Jeg skjønner ikke at det er dette de kaller etterhvern!

Jeg ba om etterhvern da jeg ble18 år, fordi jeg ikke føler meg moden nok til å alene ha annsvaret for livet mitt. Jeg føler at jeg er sårbar i denne verden av utfordringer. Jeg var så dum at jeg stolte på at de kanskje ville bli bedre nå som de hadde annsvaret for meg på en annen måte enn gjennom forsterforeldrene mine. Men NEI, for det første så går saksbehandligen uhyre tregt! VI begynte å forberede kontrakten min i juni for å ha god tid til jeg fyllte 18 år i oktober, etter sommeren tar jeg igjen kontakt og etterlyser at prosessen skal fortsette... Jeg drar inn til Oslo for å snakke med dem om de forskjellige tilbudene jeg har lyst til å benytte meg av. I tillegg til dette får jeg vite ting som forandrer utganspungtet mitt til verden på en katastorfal måte. Du kan si at det egentlig ikke har noe med dem å gjøre, men det som skjedde var ene og alene deres annsvar. Men de fraskriver seg det med å bable om at barn med vanskelige bakgrunner har lett for å gjøre slike ting, det er helt naturlig! Så derfor har ikke de noe annsvar! Jeg har så lyst til at de skal vite hvordan det er! Kjenne helvete på kroppen som jeg og så mange andre har gjort!

Men altså, etter dette møtet hadde jeg store utfordringer på mange plan... Men anngående saksbehandlignen min med etterhver skjedde det ingenting... Når jeg ringte inn unnskylte de seg på at det var den andre som hadde ansvaret for at det skulle bli ferdig og at hun ikke skjønte at den ikke var sendt til meg enda... Det varte og det rakk, jeg ble 18 år, og stod der uten noen kontrakt på at jeg ville få oppfølgeing. I november tok jeg inntiativ til å komme inn til Oslo nok en gang... Da skjønte jeg at de ikke hadde kladdet et utkast til kontrakten en gang! Så vi satte oss ned skrev kontrakten ord for ord sammen. Jeg lurer egetlig på hva som foregår der inne? Jeg lurer på hva det er de egentlig driver meg? OG jeg lurer på hvordan samvittigheten deres ser ut?!? Hvordan kunne hun i nesten tre måneder fortelle meg løgner og si at hun skulle sende den til meg i løpet av et par dager når hun ikke en gang hadde begynt på den? Og hva i all verden tenker de om meg?

Det som er enda merkeligere er at hun brukte ytterligere to måneder før jeg fikk den, og da måtte jeg dra inn til Oslo igjen!

Det er vel ikke rart at jeg kan føle meg betydningsløs i deres øyne, når de bryr seg så liten om mitt ve og vell. Tenk om jeg hadde sunket dypt inn i en stor depresjon, tenk om jeg skulle få selvmordstanker? Tenk om jeg hadde glemt hele mitt ståsted og rømt fra dette livet og begynt på et kjør med festing, alkohol, dop og sex i lange baner? Hadde de i det hele tatt brydd seg? NEI det tror jeg ikke, for vet dere hva? I dag krenket de meg nesten værre en noen gang.

For når jeg endelig fikk tak i en av disse damene i dag morrges så viser det seg at hun er på konfirmasjon i Stavanger! Hva med meg da? Hadde ikke vi en avtale? Og ja, om hun skulle på konfirmasjon så kunne vi helt sikkert å flyttet dette møtet! Men nei, jeg vedder på at hun løy til meg nok en gang. For hun unnskyldte seg med at hun hadde sakt i fra på kontoret og bett dem om å avlyse avtalen... Og hun andre kunne tydeligvis heller ikke, for hun var i noen andre møter. Jeg blir så forbanna, det er ikke mye som får meg til å bli skikkelig forbanna, men det klarer de vrikelig fint, de får det til å dampe av meg! Så jeg skal dit inn i morgen i stedet, kjefte dem nedenom og hjemigjen å få dem til a ta litt annsvar, de skal få¨slippe å ta annsvar for meg, men jeg skal synliggjøre de overgrepene som hele tiden må skje diverse steder. For det er et overgrep det de har gjort, et stort overgrep. Et overgrep som er utilgivelig!

De lar det være opp til meg å overleve, for om jeg gjør det får de profitt for det. De reddet meg... Om jeg går til grunne er det naturlig fordi jeg har gått gjennom alt det jeg har gått igjenom, det var ingenting de kunne gjøre. Det er den holdningen jeg tror mange av dem har.

Men ikke søren om skal de få medalje for at jeg er den jeg er i dag, den skal jeg har takk! For de har ikke bidratt med fem flate øre selv!

Så imorgen blir siste gang jeg ser dem!]]> 4 Å ta vare på seg selv Thu, 23 Apr 2009 19:52:58 GMT http://stratford.blogg.no/1240515454_23apr2009.html http://stratford.blogg.no/1240515454_23apr2009.html
Jeg har gitt nering til meg selv i dag, tatt litt vare på meg. Det er deilig. Og jeg føler meg så frisk og rask og ikke minst glad! Jeg koser meg med en god følelse av selvtilfredshet og sunnhet. Det er rart, det er ikke så mye som skal til. Hvorfor gjør jeg det ikke oftere? Jeg prøver, men det blir ofte liksom borte... i glemselens store hav. Det er utrolig lett å glemme at man selv trenger nering til å utrette alt man vil utrette, ofte gir man kanskje alt for mye i forhold til hva man burde. Jeg tror det handler om å kjenne seg selv. Kjenner du deg selv godt er det lettere å sette de grenene som er nødvendig for å ta vare på seg selv midt oppe i alle prosjekter og ting og tang man deltar i til en hver tid. Tenk på alle de tingene der det er forventet av deg at du skal gi og yte ditt aller aller beste. Du får selvfølgelig mye igjen for å gi til andre mennesker, men uten å ta i mot noe eller gi seg selv noe, blir alt det andre ubrukelig. Tror jeg i hvert fall... 

Jeg er nok ganske flink til å grave ned mine egne problemer i andres, i prosjekter og ting og tang. Jeg er nok et "JA-menneske" av natur, det kan være en forbannelse til tider, men mest av alt er det selvfølgelig en gave jeg er glad for at jeg har. For når jeg tenker på alt jeg har opplevd fordi jeg er litt naiv og dumsnill så har jeg lært utrolig masse og fått mange utrolige opplevelser. Og ikke minst mange gode venner!

 Men i dag greide jeg å se meg selv også midt i alt det travle! Hurra for meg!

Og hurra for alle dere!]]> 1 Dreaming is like flying Thu, 23 Apr 2009 19:36:05 GMT http://stratford.blogg.no/1240515268_dreaming_is_like_flyi.html http://stratford.blogg.no/1240515268_dreaming_is_like_flyi.html Normal 0 21 false false false NO-BOK X-NONE X-NONE MicrosoftInternetExplorer4

Dreaming is like flying...

... It make you believe...

      ... It gives you hope...

 

...But in the end it depends on you, believe in yourself, not only the dream...

 

Remember your dream... so you one day can fly on it...

To an other world...

   ....To other people...

       ... To new dreams...

 

Create your own life out of your dreams...

 

Remember them and use them...

... To get happy ...

  ....To make others happy...

     ... To love and be loved...

       ... To listen and to sing...

 

But remember that dreams aren?t real...

 Not before you make them...

... Give from  yourself...

   ...  Give them your life...

       ... Give them wings so you can fly too...

 

Into a new dream...]]> 0 Mitt knuste annsikt... Wed, 22 Apr 2009 22:49:56 GMT http://stratford.blogg.no/1240438493_mitt_knuste_annsikt.html http://stratford.blogg.no/1240438493_mitt_knuste_annsikt.html Normal 0 21 false false false NO-BOK X-NONE X-NONE

Hvordan vil du reagere når du ser mitt ansikt?
Hvordan vil det fortone seg for deg?
Hvordan vil du leve med det?

Ser du de sprekker som former og preger mitt ansikt?
Ser du den skam de har brakt over meg?
Ser du noen måte for meg å leve på?

Kanskje du ser dem, ser hva de gjør med meg
Kanskje du syns det gjør meg vakker
Kanskje det er derfor du holder om meg

Kan jeg leve med mitt ansikt?
Kan jeg forsone meg med min smerte?
Kan jeg slutte å tvile på min eksistens?

Kan du leve med mitt ansikt ved siden av ditt?
Kan du lindre min smerte?
Kan du fordrive min tvil?

Er jeg helt hel når jeg egentlig er knust og limt sammen igjen?
Er jeg mindre verdt siden jeg er ødelagt?
Er jeg vakker i dine øyne?

Ville du likt meg bedre om mitt ansikt ikke hadde vært knust?
Ville du lagt merke til meg da?
Ville du kunne elske meg samme hva som har hendt meg?

Jeg vil at du skal fortsette å holde om meg
Jeg vil at du skal bli en stund til, kanskje mer, kanskje mindre
Jeg vil at du og jeg skal oppleve friheten

Jeg krever ikke at du skal lindre eller ta bort noe
Jeg ønsker at du skal være deg for den du er
Hvor lenge vil våre veier følge hverandre?

Hvor mye vil vi oppleve?
Hvor lykkelige vil vi bli?
Vil jeg møte deg en dag?

 

 

 

 

]]> 0 Innsikt... Wed, 22 Apr 2009 21:45:49 GMT http://stratford.blogg.no/1240435242_innsikt.html http://stratford.blogg.no/1240435242_innsikt.html
I et desperat øyeblikk så jeg det som en løsning å flykte fra problemet. Igjen så var frykten for stor til at jeg kunne bære den, og nok en gang turte jeg ikke dele den med noen. Nok en gang lot jeg være å stole på at det finnes mennesker som er så glad i meg at de tar i mot nesten hva som helst. Ikke fordi de må, men forde de faktisk vil! Jeg er heldig når jeg tenker meg om, men det skremmer meg ofte også. Jeg vil ikke at det skal være slik... Noen ganger forakter jeg meg selv for dette...

Jeg innser nå nødvendigheten med et vitnemål, uansett om jeg skulle ende opp med masse dårlige karakterer. Så er det et vitnemål noe jeg kan jobbe ut i fra om jeg vil studere senere. Kanskje jeg gjør det? Kanskje ikke... Men uansett vil det bli enklere. Det er bare et år igjen...

Mine drømmer hører annensteds hjemme nå, min fornuft har tatt overhånd. Den kan dog ikke ta fra meg drømmen!

Det er så rart, hvor sammensatt jeg egentlig er. Jeg føler at jeg skriver alt for mye om de vanskelige tingene jeg møter. Det er kanskje fordi jeg er mest flink til å sette ord på de tingene, når jeg har vært gjennom de. Mens alle de lykkelige øyeblikkene blir stående litt på siden. Men jeg er lykkelig også, spesielt nå... Jeg vil ennå ikke fortelle hvorfor, det får vente til jeg selv også får mer oversikt over det. Det viktisgste er at jeg plutselig tørr å slippe noen inn, tørr å kjenne på kjærligheten som er ment for meg. Jeg nyter det og tørr og stå midt i det, uten redsler og sjenanse fylles jeg opp av lykke!

La oss danse i denne lykken, du og jeg, før vi glemmer at vi kan!

Jeg innser også at dette er noe jeg må ta vare på, ikke klynge meg til, men ta vare på. Gi det næring og et sted å gro. Så det kan vokse, bli sterkt og ikke minst vakkert.

Det har blitt plantet en rose av kjærlighet i mitt hjerte!
]]> 4 Frihet! Wed, 15 Apr 2009 22:06:51 GMT http://stratford.blogg.no/1239831975_frihet.html http://stratford.blogg.no/1239831975_frihet.html
Det han selvfølgelig alltid betydd utrolig mye og jeg har alltid verdsatt den. Men plutselig så følte jeg at jeg etter alt jeg har vært gjennom egentlig er livredd for å bli styrt og herjet med, at å være fri for meg ikke bare handler om å leve i et fritt land i frihet, men det handler også om friheten til å velge det livet JEG vil ha. Dden friheten har jeg kanskje, men i følelsene har jeg ikke følt det!

Nå kommer det jeg skrev for en liten tid tilbake opp igjen, hvorfor kan jeg ikke gjøre akkuratt det motsatte av alle andre? Samfunnet har et så stort press på hva man skal gjøre og jeg har ikke merket før nå hvor stor motsstand jeg egentlig har mot det! Jeg er ingen kunstner, så mye mot har jeg ikke, men jeg skjønner litt av hva enkelte kunstnere må oppleve! Det må være rart å ha et helt spesielt syn på verden, en verden som ikke stemmer med den du lever i, og derfor klarer du kanskje ikke å leve som alle andre og blir utstødt og sett på som en raring. Det er ikke rart mange kunstnere tar livet av seg!

Jeg har netsen helt sikkert bestemt meg nå, for at det maset og jaget som jeg må følge det gidder jeg ikke lenger! Jeg skal følge mine veger og idealer, og i morgen skal jeg gjøre noe med det! Spørsmålet er; tørr jeg droppe ut av videregående? Jeg vil få svi for det, det vet jeg, men alikevell så oker jeg ikke mer. Jeg har stått stille nå så alt for lenge... Jeg forkaster ikke andres måter å leve på, det bare fungerer ikke for meg lenger... Jeg har for mange sprekker og hull til å kunne det, jeg må finne en alternativ måte får å kunne bli hel igjen. Så hel som jeg kan bli i hvert fall, finne min måte å fungere i dette merkverdige livet...

Jeg er singel, så godt som i hvert fall, det foholdet  jeg har er velidig fritt og åpent, fylt av tillitt midt i enkle kjærligheten. Jeg lurer på hvordan jeg vil reagere i et forhold, måtte leve i forhold til en annens forventninger og behov. Nå høres jeg kanskje egoistisk ut, og kan hende jeg er det, men det er skummelt. Og igjen så står jeg der at jeg vil gi så mye jeg vil oppleve så mye, og spesielt kjærlighet! Selv om det er komplisert og vanskelig... Det kommer nok tidsnok vil jeg tro, den dagen jeg må tenke på det... Foreløpig så er jeg heldig som har en som gjør meg lykkelig !

Jeg må leve i frihet, det er den eneste muligheten jeg har for å  kunne springe ut til en livets rose...

Kom å spring ut sammen med meg!]]> 4 Det var en gang en liten pike... Fri, 03 Apr 2009 01:35:59 GMT http://stratford.blogg.no/1225498190_jeg_er_en_ung_kvinne.html http://stratford.blogg.no/1225498190_jeg_er_en_ung_kvinne.html
Det satt et vakkert lite jentebarn i en hage og lekte med dukken sin. Det var en nydelig hage med blomster så vakre og skinnende som stjernene på himmelen og farger så klare som krystall. Jentebarnet bodde i denne hagen, hun hadde aldri kjent noe annet sted. Her fant hun deilige frukter hun kunne spise og hun drakk av det klare vannet som strømmet ut av en vakker fontene. Her lekte hun hver eneste dag og ble aldri lei.

En dag begynte det plutselig å regne! Piken så opp på den mørke himmelen. Hun ble redd, men aller mest fasinert! Så hun løp ut i regnet og kjente på vannet som strømmet ned fra himmelen. Så buldret det plutselig kraftig og et lys så skarpt at det blendet henne flerret over himmelen. Da hun igjen kunne se var hun ikke lenger i den vakre hagen.  Hun stod i et stort og tomt rom. Etterhvert strømmet det inn andre barn, både gutter og jenter. Noen gråt og andre så bare skrekkslagne ut. De ble stuet sammen som dyr. Så ble de trukket ut igjen av et kraftig sug i den andre enden. Barna var skrekkslagne... De ropte og skrek, men hadde ikke krefter til å stå i mot det kraftige dragsuget. De små fingrene deres ble skrapt opp da de forsøkte å holde seg fast i veggene. Det lille pikebarnet fra hagen prøvde desperat å holde fast i både veggen og i den lille dukken sin, men så ble dukken revet ut av hånden hennes. Hun forsøkte å strekke seg etter den, da mistet hun grepet på det lille festet hun hadde til veggen.

Det båkte og hvirvlet forferdelig rundt henne. Hun frøs. Etterhvert stilnet det rundt henne og hun landet hardt på et samlebånd. Først var det ikke en eneste lyd rundt henne, men så begynte samlebåndet å bevege seg og et forferdelig bråk startet. Det kom store stygge maskiner fram og nappet og kløp henne. Etterhvert stod hun der helt naken på samlebåndet, hun hadde store smerter og frøs fryktelig. Maskinene ville ikke gi seg samme hvor mye hun tryglet dem. Hun hadde prøvd å be dem pent, hun hadde skreket i illsint raseri og hun gråt smertefult om at de skulle holde opp. Ingen av maskinene reagerte.

Etterhvert som tiden gikk sluttet hun å klage, hun fant ut at hun forandret seg, hun hadde vokst og det hadde skjedd andre ting med kroppen hennes som gjorde henne skrekkslagen. Men maskinene så ikke ut til å være ferdige enda...

Det hendte at maskinene mistet ting, små biter av ting hun ikke forstod hva var, men som hun alikevel fant interesse i. Hun lekte med tingene, men da ble de straks tatt fra henne. Så la hun seg ned og bare lot tingene skje rundt henne uten at hun egentlig fulgte med lenger. Hun var lei. Etterhvert sovnet hun og samlebåndet fortsatte å rulle og gå lenge.

Etter mange dager, uker og måneder, ja kanskje til og med år, ble hun plutselig dumpet av samlebåndet, og hun våknet brått. Hun stod midt i en travel by. Mennesker løp til og fra, ingen så den lille piken som stod fortapt på gaten og så seg om. Så kom hun til å tenke på dukken! Kanskje hun kunne finne den igjen? Hun begynte straks å lete. Men kvelden kom fort og hun ble trett. Hun fant et lite hus i utkanten av byen. Hun la seg i den myke sengen og sovnet straks.

 Morgenen etter våknet hun og gikk inn i rommet ved siden av. Det var et helt hvitt rom, men på den ene veggen var det et vindu. Der sto det en ung kvinne og kikket på henne, og hun stirret tilbake. Jentebarnet undret seg over kvinnen i vinduet, for kvinnen beveget seg bare når hun selv beveget seg. Så ble hun utålmodig, for dette var ingen morsom lek. Hun gikk helt bort til vinduet og prøvde å finne en måte å åpne det på. Plutselig ramlet vinduet ned på gulvet og knuste.

 I skårene som lå strødd på gulvet så hun biter av kvinnen i vinduet. Hun løftet opp vinduet og kikket på det som var igjen. Da skjønte hun at det ikke kunne være noe vindu alikevel, for vinduer var kikkhull ut, men dette vinduet var ikke noe hull i veggen. Men hun undret seg på hva det da kunne være... Hun stirret inn i det sprukne glasset, hun så inn i øynene på kvinnen. De var blanke,  så ble de blankere og blankere ettersom de fylte seg med tårer...  Hun så speilbildet av en liten pike som lekte med dukken sin i en vakker hage...]]> 0 Min reddende demon Wed, 01 Apr 2009 21:37:06 GMT http://stratford.blogg.no/1238621392_01apr2009.html http://stratford.blogg.no/1238621392_01apr2009.html Normal 0 21 false false false NO-BOK X-NONE X-NONE

Fra den dagen jeg ble født ble den jeg var knust i stykker, hver dag ble sluppet i bakken. Hver dag ble jeg forlatt til å sette meg selv sammen igjen, jeg skjønte ikke hvordan og ikke hvorfor, men jeg gjorde det! Og jeg fikk hjelp av en demon som har hjemsøkt meg resten av livet.

Jeg husker det ikke, men jeg føler det, jeg føler det når jeg er med mennesker. Da ser jeg sprekkene og hullene som ennå ikke er tettet. Det kommer i form av en frykt, en frykt for at om jeg finner noe og blir lykkelig over det, så vil jeg kanskje miste det igjen i neste øyeblikk? Derfor velger jeg å ikke plukke opp de edelstener jeg måtte finne på min vei, jeg plukker heller opp skitten andre etterlater. Det er det eneste jeg kjenner til, den måten jeg ble opplært til å leve. Jeg har et knust ansikt, et knust indre og en knust tro på livet.

Allikevel så lever jeg, bevist så vet jeg at jeg er et menneske som blir satt pris på, men underbevist stoler jeg ikke på det, den troen er den vakreste juvelen jeg har møtt på min vei og jeg tørr ennå ikke å bære den i frykt for at den er falsk. Det hindrer meg i a vise mitt sanne jeg, det får meg til å føle meg naken og forsvarsløs.

Jeg har lært hva det vil si å leve, jeg vet hva tillit og kjærlighet er, jeg har levd i det og erfart det. Men jeg klarer ikke stole på det. Jeg har fortsatt en indre frykt, demonen min minner meg på at jeg ikke tilhører der, mitt ansikt er knust og det er ikke meningen at noen skal syns det er vakkert... Jeg er besudlet og skitten... Hvor urettferdig det enn er så er det ikke min feil, men jeg tørr heller ikke reise meg og bevise det motsatte.

Jeg har reist meg opp av skitten og kan velge å gå fra den, rense sprekkene mine for denne tærende massen, men jeg tørr allikevel ikke, enda jeg vet godt at jeg ville blitt lykkelig bortenfor dette forlatte stedet. jeg vet at jeg ville møtt en lysere og lykkeligere tilværelse, men jeg fortsetter stadig og snu tilbake til mitt mørke hull av selvmedlidenhet og skyld.

Jeg har sett livets mørke og lyse sider, og jeg står ved et veiskille, jeg vet at om jeg skal være i stand til å elske, så må jeg være i stand til å elske og ta vare på meg selv. Jeg ønsker det av hele mitt hjerte, men min mørke demon som har holdt meg i live gjennom mine verste kamper ved å stenge ute omverdenen, ved kun å klare meg på det lille jeg fant som andre hadde slengt på min vei.  Jeg overlevd på minimalt med resurser med et ensomt og smertefullt utbytte, men dog, jeg har overlevd.

Hvorfor løper jeg tilbake når jeg blir påminnet min fortid i form av at jeg ser det som min framtid også. Åh, som jeg lengter etter en befrielse, jeg lengter etter å kjenne lidenskapen og kjærlighetens ville vinner rive i kroppen. Men jeg vet også at det er kun ved å gi slipp på min livreddende demon at jeg kan klare det. I de stunder jeg sier til meg selv at jeg skal kaste ham ut, så ser ham på meg med de mest medlidende øyne og jeg får skyld for at jeg vil kaste ut min eneste trofaste. Trofast i den smerte han alltid påfører meg, som får meg til å tåle andre skuffelser og smerter?  

Hva han nå enn er, tenker jeg, så har han reddet meg, uansett hvor smertefullt det nå enn var, så reddet HAN meg!!!

Han har tatt fra meg evnen til å elske hemningsløst, han har tatt fra meg hatet, det spontane og riktige hatet. I stedet sitter jeg igjen med en sur mine som jeg ikke kommer noen veg med. Jeg VIL elske! Sterkt og hemningsløst! Uten tvil og skyld! Helt ærlig og uskyldig!

Vær så snill og forlat meg, du mitt livs demon! For jeg klarer ikke forlate deg! Forlat meg for min skyld! Du er vel ikke i stand til det, er du vell? For du er ikke i stand til å føle, du har ikke tatt vare på meg fordi du elsker meg, du har tatt vare på meg for å se hvor lenge og hvor mye smerte jeg må gjennom før det er over. For en avskyelig skapning du er! Og som jeg forakter deg! Forsvinn fra mitt åsyn, forsvinn fra mitt liv! Gå din veg og aldri kom tilbake!

Jeg er en tivler, det er derfor han ikke vil forlate meg, for han vet at på kalde og ensomme dager vil jeg oppsøke ham igjen og tilgi han fordi han hele tiden hadde rett. Hadde han ikke sakt at det ikke finnes ekte kjærlighet? Det er bare en illusjon vi mennesker tror på for å ha noe å leve for... Jeg lytter til det han sier, men jeg kaster allikevel ikke min drøm om frihet og kjærlighet. Den er for dyrebar for meg!

Så der står jeg, igjen i hans kalde armer, lar meg igjen fryse ned, før jeg igjen skal tines opp av et modig hjerte som ser meg, før jeg igjen flykter for frykte...

Det går i uendelige sirkler fordi jeg ikke klarer og kvitte meg med min tvil! Forsvinn! Jeg ber på mine knær! Kan jeg ikke endelig bli ferdig med dette? Det hendte for så lenge siden, og jeg vet så godt hva det handler om, men hvorfor bærer jeg det fortsatt? Hvorfor kan jeg ikke bære på det som en del av meg i stedet som en ekstra byrde? Jeg vet jeg ikke kan reparere meg selv til å bli helt hel. Det vil alltid være sprekker og smutthull. Men kjærlighet og tillitt kan skjerme dem og gjøre meg trygg. Og de vil kanskje danne et vakkert kunstverk som andre kan beundre.

I dag lever jeg et godt stykke fra min demon, vi har inngått et forlik, han går et stykke unna og jeg har også gått et stykke vekk fra ham. Vi befinner oss på to helt forskjellige steder og oppnår to helt forskjellige typer lykke! Han opplever lykke ved å torturere andre med sin skadefryd. Jeg opplever lykke ved å ta til meg den rosen jeg får i små mengder, uten å skape forpliktelser og uten å skape forventinger til meg selv, prøver jeg å leve livet uten å se for meg alt for mye av hvordan min framtid vil bli, for ikke å skuffe meg selv?

Jeg opplever lykke, kjærlighet og tillit! Takk til dere som lar meg ta i mot, jeg håper jeg også gir?

]]> 2 Det er vår! Wed, 25 Mar 2009 22:15:40 GMT http://stratford.blogg.no/1238018038_det_er_vr.html http://stratford.blogg.no/1238018038_det_er_vr.html
Det beste av alt er at jeg føler meg lykkligere og jeg får mye mer energi av det. Jeg har ikke tidligere merket så mye til forskjellen mellom vinter og vår, men nå merker jeg det. Kanskje fordi jeg ikke har hatt verdens enkleste høst og vinter, skal jeg være erlig har jeg hatt det helt forerdelig... men det er en annen sak.Så det står i sterk kontrast til det jeg nå opplever.  Det er å herlig å kjenne at livskraften vende tilbake med full styrke! Jeg begynner og få løst opp ting jeg lenge har slitt med ! Jeg kjenner meg for første gang på veldig lenge skikkelig lykkelig. Jeg har selfølgelig hatt lykkelige øyeblikk i høt og vinter også, men jeg har ikke vært sterk nok til at jeg har kunnet holde liv i dem. Solen derimot , har en magisk og fatastisk kraft som kan sende alle former for demonske problemer og følelser vekk! Jeg føler meg fri, ren for skyld og klar for kamp!

Jeg har lyst til å spre denne lykken til dere alle! Kan dere kjenne det? Hjertet mitt har endelig begynt å leve igjen! Se, mine drømmer har vendt tilbake! Mitt syn er igjen klarnet og jeg kan se en fremtid! Jeg vil leve som jeg aldri har levd tidligere!

Og hva har skjedd!?!

Det er våren som har kommet igjen, som er kjær gammel venn!]]> 0 Å være annerledes Fri, 20 Mar 2009 10:29:02 GMT http://stratford.blogg.no/1237543252__vre_annerledes.html http://stratford.blogg.no/1237543252__vre_annerledes.html
Hvorfor får ikke jeg lov til å danse på bordet når jeg er på fest bare fordi jeg ikke drikker? Forfor får de det bare fordi de drikker? Fordi det er "normalt" å gjøre sånt i fylla? Javell, men jeg bryr meg ikke, for om jeg virkelig vil danse på bordet så har det ingenting å si om du mener jeg er gla forde om jeg gjør det.

Hvorfor er det egentlig galt å gjøre ting man liker og ønsker å gjøre, annet en de tingene som er akseptert å gjøre. Ja ok, jeg ser at verden kunne blitt ganske kaotisk, men om alle var fornøyd med det da? Om alle var gale ville vel ingen bry seg?

Hvorfor er det slik at noen ting gjør man bare bak de fire veggene i huset og ikke ute blandt folk, fordi det er uhøflig? Og hvorfor blir det etterhvert slik at man baregjør hvise ting på et spesielt rom i et spesielt møbel og ikke lengre alle andre steder slik som før? Jeg vil ikke bli voksen! Helt siden jeg var femten begynte jeg å få skrekken for å bli voksen! Alt det ansvaret for å bli et skikkelig menneske! Er det ikke bare jeg eller eventuelt Gud som kan avgjøre det den dagen jeg ikke lenger ER lenger?

Men jeg er egentlig allerede blitt alt for normal når jeg tenker meg om, jeg har ikke mot nok til å droppe skolen for å reise og jobbe verden rundt, for jeg er sikker på at jeg ville klart det om jeg bare satte meg inn for det, men fordi jeg ser påenget med om at hvis jeg fullfører videregående så vil livet mitt bli lettere senere. Joa, men livet er så mye mer enn å ha det lettvindt! Livet er å oppleve, nyte, elske og føle! Det er å innse hva som er verdifult og ikke, om vi får det for lettvindt blir vi bare overfladiske og storforbrukere! Og i denne forurensede verden er det ikke det beste trikset i boka lengre. Jeg vil leve som en bohem, leve akkuratt etter mine lyster og mine grenser. Men jeg merker at jeg allerede er merket for haldt av denne nøkterne og jordnære verden. Faen også!

Hvorfor kan jeg ikke? Hvorfor klarer jeg ikke? Er jeg virkelig blitt så voksen allerede? NEEEEEEEEEEEEEI! Jeg vil ikke!

Min største drøm har alltid vært å kunne hjelpe og inspirere mennesker til å leve. Om de har hatt det vanskelig så vil jeg ta fra dem den byrden, glede dem og elske dem. Om det er noen som ikke tørr leve livet ut i frykt og av denne verdens nøkternhet så vill jeg om personen ønsker det, rive opp den muren av frykt og fornuft for så å fly ut å kjenne og oppleve hvordan livet også kan være. Jeg vil oppleve glede med glade mennesker se lykken i øynene uten å skamme meg! Det er lov å ha det bra uten å være egoistisk! Det må det være! Det er forskjell på å være lykkelig å egoistisk er det ikke? Hvorfor er det tabu å ha det bedre en bra? Hvorfor er det tabu og ha det værre en bra?

Åhh... jeg orker ikke mer av dette, bli med å lev, bli med å oppleve! Hjelp meg og slippe meg selv fri!]]> 4 Å være en venn! Sat, 21 Feb 2009 23:39:05 GMT http://stratford.blogg.no/1235258762__vre_en_venn.html http://stratford.blogg.no/1235258762__vre_en_venn.html
Man krever ofte veldig mye av vennene sine, de skal ha mange egenskaper, helst bare gode, vi vil ha venner som er: Snille, respekterende, forståelsesfulle, gode, kloke, vakre, smarte, morsomme, festlige, hjelpsomme, tillitsfulle og allsidige venner osv osv. Jeg kunne fortsatt i det uendelige med å ramse opp hva slags gode egenskaper jeg ønsker at vennene mine skal ha. Men nå har jeg spurt meg selv, er jeg en slik venn selv? Jeg håper jeg er det, for jeg ønsker virkelig å være det.

Jeg vil være en venn alle kan stole på, en venn som sier i fra, en som setter pris på andres medgang. Jeg vil være en venn som vet hvor jeg kan innfri og hvor jeg ikke kan det. Jeg ønsker å være en like god venn som mine venner er for meg!]]> 0 Et liv er så kort... Så man skulle tro det var så meningsløst Tue, 09 Dec 2008 00:18:37 GMT http://stratford.blogg.no/1228780519_et_liv_er_s_kort_s_ma.html http://stratford.blogg.no/1228780519_et_liv_er_s_kort_s_ma.html
Men alikevell så betyr livet mitt mye for meg, det betyr alt for meg.

Jeg har ofte tenkt på hva meningen med livet er... Hvorfor har jeg opplevd akkuratt det jeg har opplevd? Hvorfor står jeg her i dag og ser på livet og kjenner motgangen, mens jeg egentlig bare kan snu hele perspektivet helt selv. For det vet jeg at jeg kan.

Hvorfor gikk jeg ikke itide til skolen idag? Hvorfor skrudde jeg av vekkeklokka? hvorfor la jeg meg sent kvelden før? Hvorfor unnlot jeg å rydde rommet mitt, når jeg vet at jeg får det mye bedre med meg selv? Sånn kan jeg fortsette i det uendelige... Jeg går hver dag å velger bort å gjøre alle de tingene som får meg til å gi meg selv litt næring.

Jeg har ofte hørt at jeg stråler, at jeg gir så mye av meg selv og at jeg har dype perspektiver på livet. Det kan godt stemme, men jeg har også hørt at jeg glemmer å stråle på meg selv. Det har jeg aldri helt skjønt, for jeg syns ofte at jeg er veldig egoistisk, at jeg ofte er ganske selvsentrert. Ja, det er jeg nok, men det betyr ikke at jeg stråler på meg selv har jeg funnet ut. For å stråle på seg selv betyr at jeg må ta vare på meg selv. Gi meg selv næring til å stråle mer for andre. Jeg ser det  nå, men jeg er ikke så flink til å gjøre noe med det. Dagen idag sier noe om det...

Og nå har jeg igjen valgt å sitte lenge oppe og gjøre ingenting. Bare være våken og sørge for at jeg får masse dårlige følelser. Hvorfor klarer jeg ikke å gjøre noe med det? Det skulle jo være så enkelt? Skulle det ikke? Bare å gå å legge seg det...

Og jeg vet at det egentlig ikke er noen som kan hjepe meg, for denne kampen er min kamp, det er mitt liv og jeg har ikke tankt at jeg når jeg er gammel og grå skal sitte å tenke at jeg burde å gjort mye andeledes. Eller jo, det må jeg nok helt sikkert, men jeg håper at jeg kan se tilbake på et liv som var fult av konstrukivitet og lykke. Akkuratt nå føler jeg ikke at det er det som preger hverdagen min mest.

Jeg er nok litt deprimert, men ikke i den forstand at jeg syns synd på meg selv, og som jeg tidligere har sakt ønsker jeg ikke at noen andre skal gjøre det heller.

Men livet er meningsfylt og jeg har en plass i livet selv om jeg ikke føler at den stråler. Men jeg er her nå i dette øyeblikk, og jeg vil alltid ha denne plasen på jorden og i universet. Den kan ingen ta fra meg! Så jeg må bare se å få fart på meg så jeg kan se meg inn i speilet uten så føle at jeg har så mye ugjort.

I morgen er det en ny dag, da har jeg en ny sjanse!]]> 0 Jeg har levd i en tett tåke... Sat, 06 Dec 2008 11:02:28 GMT http://stratford.blogg.no/1228560148_jeg_har_levd_i_en_tet.html http://stratford.blogg.no/1228560148_jeg_har_levd_i_en_tet.html
Og nå er det snart jul? Jeg glader meg til julen, til å få en ny sjanes når nyåret kommer. Men det er akkuratt som om jeg har gått glipp av en hel høst! Hvor ble den av? Jeg kan ikke se noe annet enn at dagene har gått i ett uten at jeg har lakt merke til det, uten at jeg har ville se det... det er forferdelig å oppdage det... det er sårt...

Finnes det indre destruktive krefter i alle? Jeg  er i hvert fall overbevist om at det lever en liten djevel inni meg, en lat og egoistisk djevel som stadig lurer meg til å la vær og gjøre de tingene jeg har hatt planer og lyst til å gjøre. Han fyller meg med slik tomhet og maktesløshet at jeg ofte blir utmattet...

 Jeg vet at det er ene og alene jeg som må kjempe mot denne djevelen, men det er som å kjempe mot en del av meg, og de gjør at jeg forblir passiv. Hvorfor klarer jeg ikke bare å gjøre de tingene jeg må? Det er jo bare å reise seg løfte hendene og gjøre det. Det verste er at jeg vet at jeg vil føle meg mye bedre etter at jeg har fått det overstått, men alikevel klarer jeg ikke å gjøre en dæm skit! Det gjør at jeg avskyr meg selv mer og mer!

Men dette er bare en side av meg, den er det skjelden noen får se dette, selv om mange sikkert merker tendenser. Jeg tror nesten ingen aner hvilke kamper jeg hver dag kjemper med meg selv. Det er ikke det at jeg med vilje tar på meg en maske som heter Amanda, det er ikke et skalkesjul, det er meg, men det er alikevel mye bak det smilet og se store blå øynene mine. Det er ting som alltid vil ligge bak, og sånn tror jeg alle mennesker har det. Alikevell blir jeg ofte lei av meg selv, jeg vil ikek være den lengre og jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg sysns ikke synd på meg selv eller  noe, og jeg vil ikke at andre skal gjøre det heller... Jeg vil bare fortelle det... Til noen...

Jeg tror at det er mange andre som har det som meg. Kanskje vi kan kjempe sammen?

Jeg vil gjerne hjelpe, men jeg vet ikke hvordan jeg nå kan hjelpe meg selv...
Tiden får vise hva jeg får til... Uanssett så er jeg ikke helt håpløs, det er bare det jeg ofte ønsekr at jeg skulle vært bedre enn det jeg er, det er bare det.

Dette er altså en av mine livskamper, blandt mange andre...

Mitt livsmotto i dag er "Smil til verden og verden smiler til deg "]]> 0 Første dag som blogger! Mon, 15 Sep 2008 16:20:10 GMT http://stratford.blogg.no/1221493078_1_dag_som_blogger.html http://stratford.blogg.no/1221493078_1_dag_som_blogger.html Hjertelig velkommen! Eller hva? Har du det bra? Er det noe du har i tankene som du vil fortelle verden?  Jeg har mye jeg vil fortelle, men jeg vet ikke om jeg er klar riktig enda, jeg er liksom litt fersk.

Det var en impuls for ca. en halv en time siden at jeg skulle lage meg en en blogg. Og jeg vet ikke helt hvordan det er enda. Men jeg ser fram til å bli kejnt med dette fenomenet og at jeg kan få mye glede av det.

Jeg fikk bare plutselig en trang til å skrive igjen... Jeg var veldig glad i å skrive dagbok før, men etter at jeg flyttet på hybel og fikk meg alskens tekniske styggedom som PC og mobil, har jeg blitt forferdelig lat. Så jeg klarer ikke å skrive dagbok sammenhengende lengre. Så når jeg først har PC og nett, så hvorfor ikke bruke det?

Jeg overnattet hos hen veldig god venninne av meg i natt og i dag morges hadde vi det litt travelt, så vi rakk ikke bussen... Men det var ingen grunn til å fortvile, jeg og venninnen min har vært ute en vinternatt før holdt jeg på å si, jeg mener, vi var ikke så alt for ute av oss. I hvert fall så var ikke jeg det. Det vi gjorde var å haike... Ja, det er risikabelt og det er liksom fy,fy! Hvorfor det egentlig? Det er i så fall vårt ansvar om det sker noe. Vi tok i alla fall sjansen og vi fikk sitte på med en hyggelig nordlenning. Vi ba ham å sette oss av ved bussstasjonen for å vente på neste buss til skolen. Men han var så snill at han kjørte oss helt til skolen så vi til og med kom 5 min. før bussen! Ha, det var deilig det! In your face buss! Haha!

Siden har det egentlig vært en ganske tung dag... Etter at jeg var ferdig med dramatimene orket jeg rett og slett ikke å ha fransk med en lærer som ikke forstår meg og mitt lille problem... dysleksi... Så jeg skulket resten avdagen og gikk heller for å trene på friskliven. Det var deilig det! Jeg kunne løpe av meg all frustrasjonen over ting jeg bekymrer meg for og jeg kunne riktig kjenne at jeg levde. Det er så deilig å bruke kroppen (Jeg vet at det hørtes veldig klisje ut...). Jeg satt litt i badstua også, og det var også veldig deilig. Så har jeg ikke gjort noe spesielt... jeg har invitert hybelkameraten min og en annen venninne ut på middag og det skal bli koslig. Jeg gleder meg veldig.

Jeg håper andre også kan ha glede av det jeg skriver her. Selv om det i dag ble litt kjedelig... Jeg  blir sikkert mer vant til dette senere, for jeg må innrømme at det er litt skummelt...

Mange gode tanker til alle i hele verden!

A Rose

]]> 1 Velkommen til min blogg! Mon, 15 Sep 2008 15:09:16 GMT http://stratford.blogg.no/1221491356_velkommen_til_min_blo.html http://stratford.blogg.no/1221491356_velkommen_til_min_blo.html Dette er den første posten på min nye blogg ;)

]]> 0