Det hjelper meg relativt lite, men i ny og ne setter jeg meg godt til rette på min side av sofaen med en kaffe og en røyk mens jeg leser gamle blogginnlegg, og drømmer tilbake hvor jeg ikke brydde meg om hva som ble sagt bak ryggen min om bloggen. Jeg lengter tilbake til sarkastiske innlegg og overdrevent pessimistisk humør. Jeg er sjeldent i et så dårlig humør som det virker som, jeg er egentlig ganske glad, men hva gir det vel dere at jeg skriver om livet mitt som bare flyter på røde roser i en vakker innsjø?

Jada, jeg er alenemor og ungdomspolitiker. Jeg er til og med en fylkesleder. Fylkesleder Oda Holmstad. Men det er verken mammarollen eller politikken som definerer meg som menneske. Det er personligheten min, og den er sarkastisk, tullete, overdrevent negativ og dramatisk - det er i alle fall den siden av meg som er mest underholdene. Så har vi den siden av meg som er følsom, overbeskyttende, redd og ansvarlig.

Graver jeg dypt nok finner vi sikkert Odaen jeg var i 2009. Men jeg er ikke så sikker på at jeg vil finne den Odaen der. Den Odaen der var selvsentrert og ekstremt ufyselig. Men hun var også en som ikke brydde seg så veldig om andres meninger, og som alltid visste at den jeg er på internett ikke nødvendigvis reflekterer hvem jeg er i virkeligheten. Hva så om at jeg respektert i byen jeg bor i? Hva så om at noen reagerer på at jeg har en menneskelig dårlig dag og vil ringe barnevernet fordi da lar jeg mest sannsynlig Leah sitte alene hele dagen mens jeg drikker meg sørpe dritings og har besøk av 15 forskjellige gutter SAMTIDIG? Alt er jo ikke nødvendigvis slik som man tror, og at noen tror at jeg virkelig ville prioritert noe annet foran Leah, vel, det får være deres problem.

Mennesker er så forskjellige. Noen vil nok kalle meg barnslig og umoden fordi jeg velger å skrive på en slik måte som jeg gjør. Mens andre vil nok velge å kalle meg modig og morsom. Jeg for min del skal prøve å ikke bry meg så veldig om det. Selvfølgelig skal man passe på hva man sier, men jeg er trossalt bare 21 år og har enda mange år å lære på. Så dere får ta til takke med overdramatiske Oda. Dere får ta til takke med hun dere tror dere kjenner, så tar vi resten av historien senere.         

^Follow my blog with Bloglovin

Jeg har vært kjempe redd for at det ikke skulle være snø på 1. søndag i advent, men når vi våknet i dag så var det masse snø utfor. Takk gud for det, det blir ikke ordentlig førjulstid om det ikke er snø.



Uten tvil verdens KULESTE kopp.

I dag skal jeg vaske stua og henge opp julekalenderen til Leah. Har på følelsen at hun får mange kalendere i år. En fra ellen, en fra oldemora hennes og en fra meg. Hun får sikkert noen flere også. Etter at husmorpliktene mine er gjort så skal vi ut å gå tur. Klarte ikke å gå ut i går, hadde så sinnsykt vondt i ryggen. Har vondt i dag også, men det blir jo så kjedelig å bare være inne hele tiden.

Hva skal dere gjøre?

HVA VIL DU. Neida, han ville vite om jeg var gift, hvor gammel jeg var osv. Hele livshistorien min. Neida jeg er ikke gift, sa jeg. Det at jeg var ugift åpnet visst pandoras boks med helvete for NÅ ville han ha nummeret mitt. Jeg HATER å være frekk med folk og å avvise dem. Så jada, han skulle få det der nummeret mitt. Jeg var jo så smart at jeg ga alle sifrene rett bortsett fra det siste, MEN NÅ SKULLE HAN RINGE FOR Å SJEKKE OM DET VAR RETT. Min geniale plan funket ikke og jeg måtte innse tap og gi han det rette nummeret. JAJA, nummeret mitt er i alle fall skjult så han kan verken finne ut av etternavnet mitt eller hvor jeg bor.

EHEHEH HADET LIKSOM, sa jeg. Neida, han hadde en plan med denne jævelrøyken. Han ville dra ut på lørdag( i dag) for å ta en jævla kaffe. Ungen kunne også bli med :)))))
Eh, kanskje. Ring meg på lørdag, sa jeg bare. Joda, DET skulle han. Jeg tok tak i vogna og nesten LØP for livet mitt. Da jeg var kommet 10 meter fra han ropte han etter meg "ODA ODA, SKAL VI MØTES HER PÅ LØRDAG KLOKKEN SEKS" HERREGUD KANSKJE SA JEG.

Planen min var jo faktisk å bare vente til i dag og totalt ignorere han. Det er lite framtidsplaner mellom meg og han skjønner dere. Han hadde jo ikke hår, også var han tannløs. Da jeg sjekket telefonen min klokken 19.00 hadde jeg NI ubesvarte anrop, og jeg bare "hæ, hvem er dette, jeg ringer opp igjen"



"Oda? ER DETTE ODA. HEI HUSKER DU MEG"...jeg la på og nå bruker jeg tiden min på å avvise samtalene hans.

 For en tid tilbake fikk Leah et brev i posten med et ark hvor det stod "Noah barneklubb". Barneklubben holdes i vårt lokale menighetshus og nå er det vel ikke så vanskelig og tenke seg til at dette er en barneklubb arrangert av kirken. Så jeg tenkte "JAJA, kjipt at hun verken er døpt eller medlem av kirken". Men så leste jeg litt lengre ned og det hadde ingenting å si om du er kristen, døpt eller medlem av kirken, alle er velkommen. Så dit dro vi i dag, og det var et fint arrangement. Hoppeslott, masse barn, lekebiler osv. På slutten av hver klubbkveld som varer i en og en halv time er det sang/historie og kveldsmat. Vet dere hva det beste er? ALT er gratis, du kan faktisk velge helt selv om du vil donere 100 kroner eller ikke. Jeg tok en giro jeg, fordi hallo, noen må jo bidra litt slik at dette ikke blir borte.

Nå er Leah lagt, og jeg tenkte at hun kom til å være utslitt etter barneklubben men aldri undervurder energien til en soon-to-be-treåring altså! Tror hun ligger i senga og leker med hestene sine, men hei, hun er i alle fall i senga på sitt eget rom. Jeg har ikke gjort noe særlig fornuftig jeg, bortsett fra å hente Leah i barnehagen. Hadde fri fra jobb i dag så jeg tok igjen litt søvn og hengte opp klær. Tror jeg spiste frokost også men sånt husker vel ikke jeg.



Her i Nordland er det lyst hele døgnet på sommeren, og det irriterer Leah noe grenseløst. Men istedet for å klage kaster hun heller på seg solbrillene når hun skal sove. GENIET.

Men så, la oss snakke litt om overskriften. Jeg har mottatt en del ekle spørsmål/meldinger på formspringen min slik som "Hvorfor har du barn? Når du ikke klarer å sette klare grenser?" og "Har barneværnet noen gang prøvd og tadd leah fra deg? Du virker selv som et barn i hodet. Har leah kontakt med barnefaren?". Jeg har mine anelser om hva slags drittsekk det er som har skrevet dette, og det eneste jeg har å si til deg er at det finnes noe som heter IP og det finnes noe som heter politi. Jeg velger å tolke dette som mobbing og trakassering.

Jeg er UTROLIG lei av å bli dømt utifra fortid og tidligere psykiske problemer. Jada, så har jeg opplevd en del ekle ting som har gitt meg disse psykiske problemene, jada jeg valgte å få Leah selv om jeg var klar over mine egne problemer, men jeg har A L D R I gjort noe mot Leah som kan utsette henne for fare. Det verste jeg noen gang har gjort mot den lille jenta der er å være trøtt og i dårlig humør rundt henne, som hver eneste forelder har vært uansett om det gjelder psyken eller ikke.

Nå er jeg mildt sagt DRITA PISSE LEI av det dømmende bullshittet deres at jeg går så langt som å måtte trø det inn i den trangsynte kjeften deres med teskje - barnevernet, barnehagen og forsåvidt alle andre rundt meg har ikke en eneste bekymring. Så vær så snill, la nå meg og det offentlige rundt meg bestemme hva jeg er istand til og ikke. Jeg er ikke helt nazi på mine regler og grenser her hjemme og det kommer jeg heller aldri til å bli. Men Leah får det hun trenger, hun får ikke gjøre ting som er åpenlyst farlig eller som kan utsette henne for farer, hun får ikke godteri til middag og hun får ikke sitte på rumpa si og se på film fra hun kommer hjem til hun legger seg. Bry dere om deres eget liv, og når dere selv får barn så skal jeg faen meg le så hardt av de forvirrende trynene deres for TRO MEG, det er ikke en dans på roser og alt dere sier at dere skal gjøre nå når dere får barn kommer aldri til å skje.

Kyss meg i ræva, I'm done.

Den late - Lenge leve latskap er noe jeg har som motto på en søndagsmorgen når jeg våkner opp med spy i senga og en hodepine som ikke ligner grisen. Da frister det ikke å vaske opp koppene som har stått til utstilling i en uke eller å brette alle klærne som ligger på gulvet. Men lenge leve latskap er mottoet til den late året rundt. Jobb, skole, venner, sosialt liv generelt er et slit, og den late vil helst ligge i senga å sove eller sitte å spille et eller annet spill som bare tapere slik som den late spiler. Den late ser ikke vitsen i å dusje eller i det hele tatt ta telefonen når den ringer.

Den negative - Negative holdninger har vi alle, jeg har for eksempel en utrolig negativ holdning til det å stå opp klokken seks en lørdags morgen. Forskjellen på meg og den negative er at den negative har negative holdninger til alt hele døgnet. Den negative vil ikke/orker ikke/klarer ikke HELE tiden. Den negative synes ikke at det er kult å finne en ny sang eller å se på en ny film som nettopp har kommet på kino. Nei, den negative vil ikke lære noe nytt eller høre om noe nytt. Den negative kan med andre ord drepe livslysten til et annet menneske. På lik linje som med den sjenerte så er det null håp i å prøve å forandre den negative. Siden den negative er negativ til alt så vil ikke den negative prøve engang.

Den positive - Den positive er like irriterende og hjernedød som den negative og alle personlighetene jeg skriver om til sammen. Den positive liker ALT, og er aldri skeptisk. "JA, la oss dra på haisafari uten oksygen eller en båt" Den positive dreper ikke livslysten din, den positive dreper bare livet ditt.

Den triste - Dette mennesket er det rareste mennesket jeg vet om. Den triste er bare trist hele tiden, og hvis den triste vinner en gratis tur til Hollywood med alle kostnader inkludert så gjør ikke DET den triste glad engang. Bare trist, hele tiden. Kanskje er den triste glad inni seg, men den triste har en trist holdning og sier alt på en trist måte. Gjerne sukker den triste hele tiden også, gjerne for å understreke tristheten.

Så takk for alle løgnene. Takk for den knekte selvtillita. Takk for den dårlige selvfølelsen. Takk for alle nettene jeg lå våken og lurte på hvor du var og hvem du var sammen med. Takk for at du fikk veggen til å bygge seg opp fortere enn du klarte å rive den ned.

Jeg lurer på når og hvordan det skal slippe taket helt, når det skal ta sitt farvel og bli en del av min fortid. Jeg husker ikke hvordan det begynte, når det begynte, jeg husker ikke engang hvordan jeg fant viljestyrken til å fortsette eller hvordan jeg fant tid til det. Men det ligger i tankene mine hver dag. Følelsen av hvordan det var, følelsen av å mestre, ha kontroll og følelsen av hvor utrolig jævlig det var. I midten av februar er det et år siden det sluttet og et år siden jeg begynte å spise igjen.

Jeg kan ikke se for meg livet mitt med anorexia nå, jeg klarer ikke helt å se for meg hvordan jeg skulle ha fått tid, tid til å ikke spise, tid til alle følelsene og tid til å ha så mye kontroll. Det tar nemlig opp veldig mye tid, man bruker lett 22 timer av dagen sin på å telle kalorier, på å trene, tenke og kontrollere.

Likevel, så tenker jeg på det hver dag. Det har ikke sluppet taket helt, og jeg vet ikke om det kommer til å slippe taket noensinne. Jeg vet at jeg har viljestyrken til å fortsette slik som jeg gjør nå, for det kreves mye styrke hver eneste gang jeg skal spise, det krever utrolig mye styrke. Men selv om jeg vet at jeg har styrken, så er jeg livredd for at det skal komme tilbake. Etter at jeg begynte å trene igjen(normalt, denne gangen, så klart) har tankene blitt sterkere og flere.

Jeg klandrer heller ikke meg selv for at jeg enda tenker på det. Det er ufattelig vanskelig å ikke tenke på det. Hver gang noen kritiserer noe jeg sier eller gjør, hver gang jeg får en dårlig karakter på skolen, hver gang jeg krangler med noen jeg bryr meg om, hver gang noen skuffer meg og hver gang jeg har en dårlig dag tenker jeg på at sulting kan fikse det. Det er enda en lett utvei til problemer. Det er kanskje sykt å si det, men jeg følte meg bedre på den tiden hvor jeg ikke spiste. Selvtillitten var høyere, ingenting kunne knekke meg. Samtidig så er livet mitt på utsiden bedre, Leah har det bedre, vennene mine har det bedre og ting jeg gjør gjør jeg bedre. På innsiden av meg selv derimot, det er ikke bedre. Depresjoner, humørsvigninger og alt er så klart bedre, det er tilogmed ikke-eksisterende, men selvtillitt og følelsen av mestring er ikke bedre, for anorexiaen er ikke der lengre for å presse meg videre.

Det var vel den jeg alltid prøvde å imponere, prøve å få stolt. Jeg hadde fått et ansikt på den, den ble min venn, den eneste som visste hvordan det var og den eneste som presset meg videre. Men alt i alt, så hatet jeg den alltid, hater den fortsatt og kommer trolig nok alltid til å hate den.

Btw, har begynt å blogge på den passordbeskytta bloggen, så hvis du har et stort behov for passordet, send meg en MAIL, så skal jeg vurdere om du får det.

Fikk ræva i gir, ble et godt menneske og skaffet meg et fadderbarn.

Husker ingen nedturer i januarlol.

FebruarOPP;

Vi pakket tingene våre, la alt i esker og kom oss til helvete ut av en overpriset leilighet som så dass ut.

...ikke i februar heller.

MarsOPP;

Den koseligste uka i året kom - vinterfestuka.

MarsNED;

Sammen med den uka kom Ramona på besøk med to idiothunder som bæsja på gulvet mitt.


AprilOPP;

Meldte meg inn i Unge Venstre og ble leder for Narvik Unge Venstre.


MaiOPP;

Fant ut hvordan jeg skulle redde meg selv dra døden.

MaiNED;
Stakk fingeren min ned i en blender og skrudde på...to this day har jeg enda ingen følelse på visse områder på fingeren.

JuniOPP;


Det ble sommer!

JuniNED;
Det regnet hele sommeren....

JuliOPP;

Jeg møtte denne fine gutten her.

JuliNED;

Jeg farget håret mitt som en tiger.

AugustOPP;

Jeg ble kjærest med denne fine gutten her!

ooog ingen nedturer for august.

SeptemberOPP;

Leah ble to år ==D

SeptemberNED;

Mormor døde.

OktoberOPP;

Snøen kom og Leah fikk sin første aketur.

Null nedturer i oktober...tror jeg.

NovemberOPP;


Vi dro til Tromsø for å besøke mamma.

NovemberNED;

Jeg klipte pannelugg igjen.....

DesemberOPP;

Julaften!

DesemberNED;

Chris to til Kr.sand i en uke...aldri vært så ensom i hele mitt liv.

Stakkars Leah som har en sånn plagsom mamma. Jeg har løpt rundt etter henne med kameraet helt siden hun kom hjem, hun fikk ikke fred før hun plutselig sovnet i armkroken min kvart over sju. Jeg følte det var min plikt som mamma å irritere henne med hennes verste fiende( i alle fall i dag) når hun har lært seg så masse nye ord. Rett før vi skulle ut i dag tok jeg på meg lipgloss og hun kommenterte "fin mamma". Hun smelter meg helt! Hun smelter meg derimot ikke så mye når vi er ute og hun presterer å ommøblere hele lekebutikken. Kjøpte henne forresten et puslespill med drømmehagen siden hun elsker makkapakka og hinkelpinkel og hun der med det rare håret som jeg alltid ler av.

Siden det snart er første desember har jeg også kjøpt henne adventskalender på sprell.no, designet var ikke særlig julete av seg, men det la jo ikke jeg merke til før etter jeg hadde bestilt. Hvis noen har tenkt å kjøpe denne så husk at denne passer best for småbarn som kanskje bare skal ha en sjokolade eller noe lite hver dag. Jeg har ikke tenkt til å fylle den med ti forskjellige godterityper og en julenisse(ja, pappa, jeg sikter til deg), så jeg gikk for denne. Enkel søt og jentete.

SÅ, over til videoen. Dere får unnskylde dialekta mi, stemmen min og den halvveise synginga mi. For deres skyld, prøv å fokuser på Leah mest!

Dette er en liten del av en STOR kommentar jeg fikk på dette innlegget. Jeg synes ALLE skal ta seg tid til å lese gjennom kommentaren og så ta det til seg. Denne femten år gamle jenta skriver akkurat om hvordan vi norske er. For det er faktisk sånn at vi skuler ekstra mye på de som har en annen hudfarge, og hva faen vet vel vi om de er født og oppvokst i samme land som oss. Nei, vi ser på hudfargen vi, og umiddelbart har vi sett for oss at de snur seg etter oss på gata fordi de vil ha sex med oss og når de kommer hjem banker de både kone og barn. Helt ærlig, hvem har gjort det? Jeg har. Jeg er ikke bedre enn alle andre selv om jeg skriver dette. Jeg er dømmende ovenfor andre kulturer. Men samtidig har jeg prøvd å skjerpe meg, jeg smiler mer til fargede, rett og slett fordi jeg vet at ikke alle er voldtekts og drapsmenn. Ikke alle snyter på staten og alle vil definitivt ikke ha sex med meg bare fordi jeg er norsk.

Når det er sagt er jeg ikke rasistisk på et "høyere nivå". Jeg er rett og slett skeptisk til andre mennesker, og kanskje er det fordi jeg har for lite kjennskap når det kommer til andre kulturer.  Men jeg VET at andre kulturer også dømmer oss. De dømmer oss norske fordi vi får servert alt på et sølvfat fra den dagen vi er født. Vi blir sett på som bortskjemte og utakknemlige. Det er ikke bare sånn at vi norske dømmer eller skuler bort på de med en annen hudfarge. Jeg har hatt en stefar som er muslim, han var verdens snilleste og jeg beundret han over alt på jord. Hudfargen så jeg ikke på, det brydde meg ikke. Jeg så på hvordan han var. Men ikke vet jeg om jeg hadde sett stygt på han på gata hvis jeg ikke visste hvem han var.

Rasisme er ikke bare mot de fargede, rasisme går i alle kulturer. Mexikanere kan hate andre mexikanere bare de er fra et annet strøk, de kan også hate afrikanere og norske. Rasisme er overalt. Det viktigste er at vi ikke skiller mennesket i seg selv. Vi alle må prøve å glemme hudfargen og heller se på hva som er på innsiden. For tro meg, det er nordmenn som dreper, slår, snyter og voldtar.

Dere MÅ få med dere ansiktet hennes på 1.13!

Slenger ut et innlegg senere også.
ADJØ

Når vi kom hjem var hun derimot ikke like vill. All energien var brukt opp og hun sov i to timer. Når hun våknet spiste vi middag som hun egentlig bare kastet på gulvet, i håret mitt og på bordet. Resten av dagen har vi brukt på å slappe av, Leah har nettopp lagt seg. Jeg tenkte at siden hun sov til halv fem så skulle hun få være litt lenge våken. Chris kom hit rett før hun la seg og siden vi har vært sammen i to måneder på søndag så sover han over her.

Slenger ut en video av Leah og katta til mamma fra når vi var der i sommer. Alle gangene hun sier "au" så mener hun "mjau".

Ha en stygg lørdag :))))))))))))

Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe meningsfylt for verden, noe som hjelper de mindre heldige og noe som får hverdagen til de som sliter litt lettere. Det er mye innen dette som har slått meg. Jeg har hatt lyst til å kurere kreft, jobbe med rusavhengige og dra til et U-land for å hjelpe barn. Men noe jeg alltid har holdt fast i er det å adoptere et barn fra utlandet. I 2010 er det rundt 20 MILLIONER foreldreløse barn i verden. Noen bor på et usselt barnehjem i russland mens noen vandrer gatelangs i slummen i Rio de Janeiro. Det er grusomt, helt forferdelig hvordan barn i u-landene bor. På barnehjem i fattige land sover det opp til 10 barn i samme seng hvor de tisser, bæsjer og ligger i sin egen svette mens de venter på å bli skiftet på. Til frokost får de kanskje en flaske med melk hver, om de er heldige.

Da jeg ble 18 var jeg ikke treg med å skaffe meg et fadderbarn. Det var i alle fall en start på å bli et bedre menneske. Jeg er en av mange tusen som gjør en forskjell. En av mange tusen som hjelper barn til å få gå på skole, få rent vann og en bedre by å bo i. Jeg har hatt lyst til å besøke fadderbarnet mitt i snart to år nå og jeg vet at om jeg gjør det en dag så skal jeg være psykisk forberedt. Jeg er nemlig sånn at jeg tror jeg kan redde verden alene og når jeg ser eller hører om barn som ikke har det bra så setter hjernen min seg i sving og plutselig sitter jeg med femten forskjellige måter jeg kan hjelpe dem på.

Min drøm er å gjøre noe meningsfylt for utenlandske barn. Når Leah og mitt eventuelle barn nummer to er blitt voksne og jeg er fri til å gjøre hva jeg vil så vil jeg dra til et fattig land og opprette et barnehjem hvor barn kan få bo ordentlig mens de venter på å bli adoptert. Slik det er nå så er det ikke alle barn som blir adoptert, det sier jo seg selv når det er 20 milloner barn som trenger foreldre. Men de som ikke får det i dag dør gjerne på barnehjemmet. Jeg vil at alle barn skal ha det godt til de blir adoptert eller til de er så store at de kan dra ut i verden og klare seg selv. Ingen trenger å fortelle meg at dette er en naiv drøm. Jeg er veldig klar over det. Men det er i alle fall en drøm og noen tanker om hvordan jeg kan gjøre en forskjell i verden. Så lenge vi som har ressurser til å hjelpe er villige til å ofre litt av vår rikdom og bare kan sette tankegangen vår til å hjelpe andre så er ikke menneskeheten like heslig som den faktisk er den dag i dag.

Hva gjør DU for å hjelpe verden?

Hvis du tenker tilbake på ditt liv, og prøver å bytte ut noe som har skjedd med det totalt omvendte, så hadde det ført til mange andre opplevelser enn de du sitter på i dag, og du hadde mest sannynlig ikke vært den du er nå, du hadde ikke hatt den kjæresten du har nå eller de vennene du har.
Jeg tenker tilbake på mitt eget liv. Hadde jeg ikke valgt å flytte til mamma da jeg gikk ut av tiende så hadde jeg aldri hatt Leah i dag. Jeg hadde kanskje hatt en annen unge, og i alle fall med en annen barnefar, eller kanskje jeg ikke hadde hatt en unge i det hele tatt men vært ferdig med skole og allerede vært i jobb. Dette hadde ført til at jeg ikke hadde hatt Tina som en bestevenninne og jeg hadde vært et helt annet menneske. En så simpel ting som å ta friår og flytte til en annen by forandret livet mitt for alltid. Derfor prøver jeg å ikke angre, for om jeg angrer så betyr det at jeg indirekte ønsker et annet liv enn det jeg lever i dag.

Jeg frykter ikke døden. Jeg er ikke redd for å dø. Men jeg er redd for å ligge for døden mens jeg angrer på de valgene jeg har tatt. Jeg kommer til å få mange nye opplevelser gjennom livet mitt, jeg kommer mest sannsynlig til å ha gjort tusen gale ting og ting jeg aldri burde ha gjort, men de tingene, de gale tingene har med 99 % sikkerhet ført til noe bra. Det er en forskjell å skille mellom rett og galt og det å angre.

Dette har vi vært gjennom før; tema til del 3, takk.

Du blir alltid husket for de gode lefsene dine jeg tryglet om å få med meg hjem, kryssordbladene, gullklokka som snurret rundt, da du fikk besøk av mamma, Liv, Peter og meg og vi unger lekte gjemsel i gangene og ditt gode vesen.

Vi har mange fine minner og du er definitivt en person som blir savnet. Ha en fin tur til himmelen, mormor. Måtte du hvile i fred... <3

Hadde jeg hatt en sjel hadde skriving vært mitt quiet place i den. Det stresser meg utrolig mye ned, får meg i bedre humør og gjør teite dager til gode dager. Nå skal det sies at til tross for skryt fra alle veier om mitt talent så har jeg en laaang vei å gå til jeg kan regne meg selv som god. Jeg trenger å lære meg å bygge opp enkelte setninger på en finere måte, litt gramatikk, og til sist, men ikke minst, så må jeg lære meg å skrive noveller som er mer moden. Til nå har jeg skrevet historier/noveller om mennesker som ikke finnes og i hver historie/novelle så ligger det et skjult budskap. Jeg må lære meg å gi slipp på frykten om at noen ikke skal like det de leser, for jeg vet at om jeg gjør det, så kommer jeg til å bli awesome.

Drømmen om å bli forfatter er stor. Jeg vil få folk til å gråte, til å le, jeg vil gjøre et inntrykk og jeg vil få verden til å bli et bedre sted. Det er det forfattere gjør. Hvor mange husker ikke godnatt-historiene foreldrene våre fortalte før leggetid? Historier om drager, prinsesser og fantastiske land. Disse historiene fikk oss til å drømme oss vekk, de gjorde verden tryggere. Det er dette jeg vil. Jeg vil gjøre verden tryggere med bokstaver på papir.

Velg tema til del 2!