Jeg har ikke kommet så langt med huset, men i dag ble jeg akkurat ferdig med badet vårt. Skal si det ble litt av en forandring.

Slik så badet ut før:




 Et relativt lite bad og veldig dårlig utnytting av plassen.



 
Planen var kun å fjerne badekaret og gi rommet en hvitere farge, men da vi tok bort badekaret fant vi ut at veggen bak var det hull i pga vannskader så da måtte vi sette opp nye vegger og nytt gulv der badekaret hadde stått, noe som forsinket oss et par dager.




Med nye vegger, gulv og maling trengte vi kun ny dusj. Men så kresen som jeg er måtte jeg til med å legge tepper over gulvene etter som at gulvet nå var litt hvitt og litt grønt.




 
Slik ble da badet seende ut. Mye romsligere og mye penere. Nå gjelds det bare å se på om det går an å få tak i et mindre servantskap (vasken). Siden huset er så gammelt kan vi har problemer med å få byttet ut det vi har. Men jeg er fornøyd uansett. 

Neste prosjekt er å få ryddet opp i kjelleren vår, noe som kan ta lang tid. Masse rot :P Deretter følger kjøkkenet, og når sommeren kommer er det på tide å legge liksom-gress i hagen og male huset. Men det e jo bare kos :)








 

3. juni våknet jeg opp å gikk igjennom Stavanger Aftenblad for å så lese: 20-åringen døde. Jeg og kjæresten trodde det bare var sykehuset som hadde informert avisen om at han skulle kobles fra maskinen, men pappa ringte kort tid etter og fortalte at Frank hadde gått bort den natten. Jeg ble glad for å vite at han fikk bestemme selv, og at det ikke var familien som måtte ta det valget om at han skulle dø. Selv om legene sa at Frank var hjernedød tror jeg fortsatt at han var der for å se til at vi alle fikk si hade før han dro. Vi dro til kapelle hvor vi fikk komme inn til Frank en gang til, bare denne gangen var han død. Selv om han var hvit og kald var han fortsatt en utrolig flott gutt, og jeg følte enda at han bare lå og sov.

Fredag 10. juni var begravelsen. Den aller første jeg har vært i. Det var en nydelig begravelse og kirken var nesten full. Det var deilig og se, ettersom at Frank egentlig ikke hadde så mange venner. Frank ville kremeres, noe som betyr at vi enda ikke har lagt ham i jorden.

Så nå sitter jeg her å føler omtrent ingenting. Jeg kan ikke tro at min bror er borte. Jeg nekter å tro det. Jeg bare vandrer rundt her å venter på at Frank skal komme hjem og holde rundt meg. At han skal si de støttende ordene som alltid hjalp meg igjennom de vanskeligste perioder. At han skal komme å si at han er stolt av meg, og at han er glad i meg, slik jeg vet han var. Er det noen som alltid har trodd på at jeg skal komme langt innen fotografi, er det han.

Det jeg kjenner at jeg sliter mest med er at Franks død hadde en så stor innvirkning på oss nærmeste, men for resten av verden var det liksom ingenting. Det er vanskelig for meg å akseptere at alt bare skal bli normalt, og at ting bare fortsetter. For denne delen av livet mitt er over, og jeg er ikke klar for å starte en ny del av livet mitt hvor Frank ikke er med oss. Jeg savner virkelig min bror.

Frank Willy Solemdal
29.12.90 - 03.06.11
Du gikk bort så alt for fort, og alt for ungt.
Jeg lengter etter å se deg igjen, kjære bror. Og vit at jeg alltid var glad i deg, og kommer alltid til å være det. Hvil i fred.