Jeg har likevell lovet en kort oppdatering her inne:

I begynnelsen av november måtte jeg operere ut en "golfball" fra hodet igjen (etter 2 år siden forrige gang (første)). Den var kommet fort tilbake. Noe den ikke skulle! Operasjonen gikk fint og formen var heldigvis fortere i "orden" enn forrige gang.  Og heldigvis har Jørgen kunne "tatt seg fri" fra jobb og vært hjemme til William og meg siden da. Etter operasjonen fant de ut at "golfballen" denne gangen var litt mer ondartet enn hva de trodde første gang - så derfor ble det konkludert med at jeg trenger cellegift og stråling i hodet for å prøve å bli kvitt dette for godt...

 5 uker etter operasjonen begynte jeg med stråling og cellegift 5 dager i 6 uker og har nå begynt på uke 5 og er STRAKS ferdig! Altså kommet til 6 x igjen - og det er NEDTELLING!

Underveis har legene forberedet meg på å miste håret på 3 store punkter i hodet. Der hvor det stråles. Og det merker jeg godt disse dager... Fikk advarselen tidlig og var ute og kjøpte parykk før jeg begynte å miste. Noe jeg selvfølgelig ikke gleder meg til å begynne å bruke. MEN er allikevel lettet over å kunne beholde vipper og bryn siden det ikke er cellegiften som tar håret av meg (kun det strålene treffer i hodet). 

♥♥♥

Sånn ligger det altså ann med denne nybakte mammaen til William (6,5 mnd) for tiden...

Stor klem Hege ♥

♥♥♥

Siden vi har flyttet ut av byen og inn i hus - har vi endelig plass til å samle hele familien hjemme hos oss selv. Og ikke nok med det! Vi er også så heldige at vi fikk hjelp til det meste - så det ble lite "jobb" for Jørgen og meg.

Alle hjalp til!

Jeg ville servere en av mine favoritter til middag. BACALAO! Og så heldig som jeg er fikk jeg pappa og Tony til å lage en stor kjele med bacalao hver. Og det var NYDELIG!

Og kaker ble bakt av besteforeldre, tanter og søskenbarn. Selv kunne jeg kose meg med oppdekking og dekorering av langbordet dagen før - og jaggu hjalp alle til med opprydding når "festen" var over - så DÅP med VÅR FAMILIE som gjester, anbefales på det sterkeste;)

Tusen takk alle sammen!

♥♥♥

Min Skatt, William, var NYDELIG i dåpkjolen som bestemoren og oldefaren (min mamma og bestefar) også har blitt døpt i. Dåpskjole som har vært brukt i over 100 år...

Jeg synes dåp i kirken var HØYTIDLIG, KOSELIG og RIKTIG - så får William selv bestemme om han skal konfirmeres eller ikke når den dagen kommer...

♥♥♥

Klem Frk. Hjertelig ♥ 

Grunnen til at frykten har kommet nå er at under MR kontrollen min denne gangen viste det seg at det allerede har kommet en ny "ting" som har tatt seg til rette inne i hodet mitt.

DET var jeg ikke forberedt på!

Under forrige operasjon (Les om den forrige "tingen": http://hjertelig.blogg.no/1220604534_sm_ting_som_endrer_my.html og  http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=6420950 ) for nesten to år siden, ble det sagt at den kunne komme tilbake over tid - Ullevål skulle følge meg opp, men de regnet med at det ville skje over LANG tid. Eller det skal sies at jeg vet at han som opererte, Kåre Ekseth, var GLAD ikke noe var kommet tilbake da jeg var på kontroll i september i fjor. Ingenting var kommet tilbake etter nesten et år - det var et GODT tegn. Så da jeg var på kontroll nå igjen, etter et år til, var jeg IKKE forberedt på at den allerede hadde kommet tilbake. IKKE forberedt i det hele tatt!!! Nærmere en sjokkopplevelse!

Jeg har jo akkurat blitt MAMMA!

Forrige gang før operasjonen sa jeg til PAPPA "Det er værst for dere om jeg dør -  for  jeg sovner jo bare inn og KOMMER TIL HIMMELEN."

Nå er jeg LIVREDD for å dø! Redd for å ikke få se WILLIAM vokse opp, redd for at WILLIAM må vokse opp uten MAMMA, redd for at JØRGEN må være alenePAPPA og, selvfølgelig denne gangen også, redd for at min MAMMA og PAPPA skal miste meg...

Disse tankene surrer rundt i meg, MEN det skal IKKE SKJE!!! Det må gå BRA nå også - og det får IKKE komme tilbeke like fort enda en gang!!!

Jeg stoler heldigvis på de FANTASTISKE kirurgene i Norge og satser på at jeg får LEVE LENGE selv om det innimellom er noen "ting" som prøver å ta seg til rette i hodet mitt.

♥♥♥

Det positive med dette er at jeg igjen får et dytt i skuldra om at

vi må NYTE LIVET HVER ENESTE DAG SAMMEN MED DE VI ER GLADE I   for ingen vet hvor lenge det varer!

Akkurat nå GLEDER JEG MEG veldig til søndag! Da skal nemmelig WILLIAM døpes - og alle Jørgens og mine søsken og foreldre er samlet for en KOSELIG dag. OG jeg GLEDER MEG til tiden sammen med dem!

♥♥♥ 

Klem fra Livredde-Hege♥