Amélie

Klubbmesterskap i en First 30

Fri, 24 Sep 2010 07:48:08 GMT

Vi var så heldige å få være med Kjetil, Lisa og Bjørn på årets klubbmesterskap i Soon seilforening forrige lørdag. Dagen før hadde vi fått en kort prøveseilas i båten og ble kjent med samtlige fall, skjøter og trimmemuligheter.

Det var en strålende dag, akkurat slik en perfekt høstdag skal være. Sol, blå himmel og crispy luft. Regattaen skulle ha start mellom vestre grønne stake og stupebrettet på land. Deretter var det babord runding om Ranvikholmen og valgfri vei tilbake til mål. Seilforeningen hadde denne gangen delt opp båtene i to klasser. Slik at den minste klassen startet først. Vi ble plassert i den store klassen og hadde fått et lystall på 1,24. Noe som i ettertid kanskje er 1 eller 2 hundredeler for lite.

Etter start holdt vi godt følge med Magic på kryssen. Men da vi hadde passert vindskyggen til Bevøya og Magic ikke lenger var i le av oss skjøt de som vanlig fart. Kjetil, som tidligere hadde blitt stemplet som overløper av sine medseilere ombord i Magic styrte Firsten med stø hånd. Vår taktikk for dagen var: Seil trygt og hold god avstand til grunnene. Det er jo tross alt en båt som skal vises frem for potensielle kjøpere og som helst burde unngå skader.

Magic etter start. Jeg har eksperimentert med bildebehandling...

Båten i seg selv var en fryd å seile. Den responderer raskt og har fine plasseringer for de ulike posisjonene ombord. Jeg synes selv at avstanden mellom benkene er i det lengste laget, da jeg såvidt rekker frem med tærne på motsatt side. Enda godt det ikke blåste såpass at vi krenget mye. På et tidspunkt beordret Kaptein Kjetil oss til å sitte i le. Motvillige satte vi oss i skyggen og frøs.

Lisa, Per og Kjetil i full konsentrasjon.

Ingen ombord har noe særlig erfaring med fathead seil. Og når jeg sier særlig så betyr det i bunn og grunn null. Så vi satte storseilet slik vi følte var korrekt. Denne dagen hadde seilforeningen engasjert Per Christian Bordal til å kjøre rundt i RIB og komme med justeringer for deltakerne. Da han surret omkring oss tok det lang tid før han åpnet munnen og ba oss prøve noen endringer. Heller ikke han kunne si han hadde noen god erfaring med fathead. Resultatet av justeringene våre var at vi falt ned i fart. Om det var vinden som løyet eller Per Christian som var betalt av Magic vet vi ikke ennå. Men realiteten var at alle andre deltakere hadde fått økt fart med hjelpen, mens vi bremset.

Per Christian og Kjetil

Uansett, vi nærmet oss Ranvikholmen og tok en stor runde rundt grunnene. Før lenselegget gjorde jeg klar til spinnakersetting. Det gikk lekende lett. Sånn er det vel når mannskapet består av en gjeng smilende mennesker som humrer seg gjennom en avslappet regatta. Kjetil var en behagelig kaptein. Det kom aldri noen skjellsord fra ham, og det han sa gjorde oss egentlig til bare bedre seilere. Men jeg må nevne, i fare for å sverte mitt eget navn og rykte, at han spurte meg: Hvilken farge har styrbord og babord igjen? Kremt. Jeg hadde satt spinnakeren feil vei. Enda godt det kun var spinnakeren og ikke en genakker. Eller hva Per og Bjørn?

Vi kom frem til mål. Ikke som siste båt, men heller ikke som første båt. Hva resultatet ble er usikkert, da Magne "resultat sekund summerende" Klann, ikke var tilstede for å fin beregne resultatene. Men det gjelder visst om sekunder mellom vinneren, enten Magic eller H-båten. Er det noen som kan fortelle meg hva resultatene ble?

Nesten tørrskodd på båtmesse i La Rochelle

Wed, 22 Sep 2010 19:54:26 GMT

Etter flere strålende dager i sol og varme fikk vi to lange, flotte dager på båtmessen i La Rochelle. Dette er for meg enda større enn båtmessen vi var på i Paris. For første var det ute, det var mye god mat (ja jeg må også spise mat jeg blir glad i på båtmesse) og det var flotte muligheter for å teste diverse joller og større båter.

Der var det seilbåter enmasse. Alt fra morsomme små joller, til store grelle monstre og flotte yachts jeg gjerne kunne byttet min egen leilighet med.

Vi var ombord det meste som fantes med mast og seil. På et tidspunkt befant vi oss i First 30 sammen minst ti andre mennesker. Vi beveget oss som brikker i et puslebilde.

Den 21 fots store båten til Alessandro di Benetto. Denne krysset han jorden i under Vendée Globe regattaen.

Etter at vi hadde vandret på strandområdet der joller av ymse slag var utstilt kom det fra Per: Nei skal vi gå tilbake og sette på deg en våtdrakt så du får testet ut Dorguloffen? På forhånd hadde vi snakket om ansvarlige fra Dorguloff som sa vi kunne prøve hvis vi ville. Jeg var da litt i tvil, så for meg det kalde vannet og at jeg skulle kullseile. Men da Per ymtet frempå at han mente jeg burde prøve så fikk jeg det lille dyttet jeg trengte. Så klart jeg ville prøve! Herregud, jeg fikk bare holde meg ombord i katamaranen og være en liten diva.

Jeg fikk utdelt en våtdrakt, måtte tre på meg en gjennomvåt seilvest og var rede for dagens eventyr. Etter en kjapp gjennomgang av trimmemulighetene med en franskmann hoppet jeg smidig og elegant ombord og ble dyttet i vei.

Dorguloffen var en fin liten katamaran med storseil og fokk. Det var to små senkekjøl på hvert skrog, et lite ror og en stor og god rorkult. Storseilskjøtet holdt jeg i samme hånd som roretkulten, fokkeskjøtet holdt jeg i den andre hånden eller bare satte den fast i en liten cleat. Veldig enkelt i grunn. Uten windex eller lus i storseilet tok jeg ting på instinkt og fokkelusene. Jeg lar det være uskrevet om jeg gjorde ting korrekt eller var helt ute på jordet (eller Biscayabukten som i mitt tilfelle).

Det var ihvertfall umåtelig morsomt å seile jolle igjen. Gliset kom i ansiktet med en gang. Bare det å føle vinden og merke at båten koste seg i motvind var supergøy. Jeg klarte til og med å spri seilene på lensen. Fokken er såpass liten at den ikke står lenge på motsatt side av storseilet. Katamaranen har heller ingen bom som kan komme og slå hodet ditt. Og det var jeg veldig glad for. For plutselig fikk jeg en ukontrollert jibb (i lite vind og i øyeblikket vinden snudde) som gjorde at storseilet deiset inn i meg. Sannsynligvis ville det ikke gjort veldig vondt om det hadde eksistert en bom pga den lille vinden. Men uansett.

Etter noen runder frem og tilbake og forbi de større katamaranene (yeah) måtte jeg bare innse at det var på tide å komme meg tilbake til land og Per. Han på sin side hadde lurt på om han måtte kjøpe seg flybillett til Spania for å plukke meg opp. Hm, for en mistro :-)

Som bildet viser, jeg klarte å komme meg tilbake til stranden, helskinnet og kun litt våt på føttene.

Lurer på om jeg må skaffe meg én i fremtiden...

i La Rochelle - små glimt av noen nyheter

Mon, 13 Sep 2010 07:22:56 GMT

Vi er i La Rochelle for en liten ferie som tilfeldigvis sammenfaller med den store båtmessen Grand Pavois. Mens det begynner å bli kjølig hjemme i Norge, løvverket får sine sedvane rødlige farger og høstforkjølelsene herjer, har vi nå strålende sol og opp mot 25 grader. Jeg har antrukket i short og t-skjorte og vil helst sitte og spise lunsj i skyggen. For det er varmt. Varmere enn jeg kan huske at jeg noensinne har hatt det i mer enn én dag i sommer.

Jeg var i La Rochelle første gang for 17 år siden, på språkskole en hel sommer. Hver dag syklet jeg forbi gamle havnen, havnen for de store båtene, verftene og til slutt Port des Minimes (der båtmessen skal være). En ting som slår meg nå er den store forskjellen mellom flo og fjære. Kan ikke huske at det var så påfallende den gangen da. Men da hadde jeg vel mer øyne for skolebenken, moro og sykkelturer på de ulike øyene.

Messen starter ikke før på onsdag, men vi har mye annet å ta oss til innen det. Blant annet har vi sirkulert i havnen og på de ulike verftene og sett på båt. Vi er gode på å titte på båt. Beneteau hadde blant annet linet opp noen i yach havnen.

Jeg kom ikke nærme nok for bedre bilder, men her bak ser man Sense:

På verftetsområdet kom vi i snakk med noen som pusset på en båt med en litt annerledes kjølkonstruksjon. Vet ikke helt hva det heter, men det er en form for en svingkjøl på hver skrogside som opereres automatisk. Kan håndteres manuelt hvis ønskelig. Nouvelle Vague (Nye Bølger) heter verftet og båten var en Imagine 53.

Lunsjpause for hardt arbeidende franskmenn

Og til slutt et bilde av en båt jeg bare likte fargen på...

Underdog i shorthanded klassen i årets Hollænderseilas, med et lykkelig resultat

Tue, 31 Aug 2010 18:49:03 GMT

Det var noen som lurte veldig på hva en liten Fenix med lystall 1,05 gjorde i shorthanded klassen. Største båt var Solo på 1,48 med Rune Aasberg. Blant annet stilte Tor Hove (foreløpig på 3.plass på shorthanded rankingen) og Simen Løvgren (på 1.plass på shorthanded rankingen) i samme klasse. Vi ble med andre ord skikkelig underdogs.

Hvorfor skulle vi, Per og jeg, ikke stille i den klassen? Vi elsker å seile, er to stykker ombord og foretrekker å seile shorthanded. Dermed var premissene gitt for vår deltakelse. Vårt eneste mål, eller håp, var at vi ikke skulle bli sist i klassen, og at vi skulle kjempe inbitt til siste sekund.

Regattastart
Som tidligere var vår taktikk fri vind. Siden klassen ellers delte seg inn i et felt som ville ta en babord start og et som ville ta en styrbord start endte jeg med å styre oss mot midten av linjen. Det ble en spinnakerstart og vi hadde fin glid mot første begrensningsmerke. For å hindre en liten komplikasjon mot merket, tok vi ned spinnakeren og satte fokka. Dermed var vi blant de siste rundt merket. Men det varte ikke lenge. Spinnakeren ble raskt heist igjen og vi seilte i en nordlig bue forbi andre. Archambaulten Half Evil skjønte tegningen om at jeg ønsket fri vind og seilte forbi meg i le istedet for lo, som ekte gentlemen.

Mens vi fremdeles seiler i sol.

Gjennom hele regattaen lå vi og knivet med Vindfang, en Dehler 29 med lystall 1,14. Vi passerte ham før Mølen, men derfra tok han igjen ledelsen. Mot Bastøy måtte jeg ta avgjørelsen på utsiden eller innsiden av øya. Valget, basert på null erfaring eller taktikk, falt på utsiden av Bastøya. Noe som i ettertid viste seg å ikke være så ille. Vi var på samme høyde som Vindfang ved sørsiden av Bastøy, enda de tidligere lå langt foran oss.

Ny maksfart og målgang i Top Gear stil
Før Slagentangen fikk vi en periode med vindstille før store mørke skyer nærmet seg fra sørvest. Da vindskiftet kom valgte jeg å prøve å holde oss på utkanten av skyen med korte slag mot Teinebåen istedenfor å ta lange strekk mot land og havne midt i vindøyet. Her igjen ble det sterk kniving med Vindfang. Fra Teinebåen mot Svartebåene fikk vi skikkelig fart på sakene. Spinnakeren ble heist og vi suste avgårde i regnvær og hagl. Ny toppfart ble registrert på min gps. Nå har Amélie vært offisielt oppe i 13,8 knop. Det var kjempegøy. På det tidspunktet hadde de fleste store båtene i vår klasse passert mål. Det eneste vi konsentrerte oss om nå var å holde farten oppe, unngå for mange feil og håpe på en stor porsjon flaks. Spinnakerseilingen fortsatte videre rundt Svartebåene og mot målgang ved Eldøya.

I regnvær, hagl og mye fart.

I ekte Top Gear stil prøvde vi å få ekstra poeng for flamboyant driving (eller spektakulær seiling som i vårt tilfelle). Omtrent 40 meter fra mållinjen fikk vi en broach, fikk ikke kontroll på roret og gikk opp mot vinden. Vi tror vi gjorde det riktige, gjorde det som føltes korrekt og ga ut på spinnaker og storseil. Båten rettet seg opp igjen, roret fikk tak og vi fallt deretter av i vinden for å forsere mållinjen for fulle seil foran baugen til Vindfang. For et syn det må ha vært for målbåten og andre i umiddelbar nærhet. Er det noen der ute som tok bilde av oss da?

På det tidspunktet var vi sikre på én ting, vi var ikke sist i vår klasse.

Seilene ble selvfølgelig ikke tatt ned etter målgang. Det var fortsatt et godt stykke igjen til Son og sålangt gikk det fortere å seile enn å kjøre for motor. Det blåste fremdeles meget godt bakfra, men etter en halv-broach og følelsen av at vinden økte tok vi av sikkerhetsmessige grunner ned seilene. Men ikke uten problemer. Idet Per stod på fordekk for å ta ned spinnakeren tok vinden over styringen av Amélie. På et vis fikk jeg sluppet ut på storseilet og sannsynligvis spinnakerskjøtet også, båten kom opp i vinden og Per kunne trygt ta imot seilet i sine armer. Og som et ekstra poeng, den var tørr, i motsetning til alt annet av seil og mannskap.

God karma

Ved Gullholmen var mannskapet på 11-meteren Air Force One ute og viftet med armer. Vinden hadde snudd og uten motor lå de nå og krysset for harde livet for å komme seg til havn. Om de kunne bli slept av oss til Son? Såklart. Det skulle bare mangle, selv om vi nok hadde den minste motoren av alle andre deltakere som kjørte forbi. Amélie ble meget tørst av turen, men jeg mener det er viktig å yte hjelp og skape litt god karma.

Air Force One.

Da jeg leverte egenerklæringen fikk jeg se vår plassering på den midlertidige resultatlisten. I vår klasse på 19 båter var vi så langt kommet inn på en 11.plass. På det tidspunktet glemte jeg å se hvem som ledet klassen og hva tidsforskjellene var, det eneste jeg så var 11 Amélie. Og under meg lå det 8 andre båter, blant dem selveste Solo. For enkelte er det kanskje ikke godt nok og mange der ute vil ikke engang bli glade for en 11.plass. Men vi har tross alt deltatt i en ganske så hårete klasse for å være så amatører som vi er. Denne gangen følte jeg vi gjorde mye riktig, både med tanke på veivalg, vi turte mye og selv våte og kalde klarte vi å holde fokus og humøret oppe (musikk og kjeks er alltid en høydare). Det var en meget fornøyd kaptein som spiste en sen middag med sin kjære matros for så å ta et par øl og litt solo i teltet med andre seilervenner.

Premieutdeling

Søndag strålte solen inn i skuten. Vi gikk til seilforeningen for å få med oss premieutdelingen. Våre venner i Magic hadde tross alt vunnet sin klasse, så dette var noe vi måtte få med oss. Når speakeren kommer til premiene for shorthandedklassen nevner han at klassen også har tatt prisene for Line honor (første båt over mål - Solo) og beste kvinnelige skipper. Hæ? Vent nå litt, var det bare meg som var kvinnelig skipper i vår klasse? Før jeg fikk tenkt helt igjennom hørte jeg fra høytaleren "Amelie med Kathinka Weyns". Jeg hadde blitt kåret til Hollenderens beste kvinnelige skipper overall i LYS-klassene.

Jeg har gått igjennom resultatlistene, vi var 8 kvinnelige skippere. Det var moro, dette kommer jeg til å leve på i ett år. For å presisere, jeg vant den Nederlandske ambassadens vandrepremie for beste kvinnelige skipper i Hollænderseilasen. Må bare takke Per for supert team arbeid. Vi skal få det mye mer moro fremover.

Prisen på hedersplassen på Tjøme.

Mens vi venter på Hollenderseilaset...

Mon, 23 Aug 2010 18:43:15 GMT

Dessverre arrangerte ikke Moss Seilforening en egen shorthandedklasse for Moss Raymarine race. Det ble endel frem og tilbake, noe som til slutt endte med at vi ikke meldte oss på helgens arrangement. Istedet tok vi opp Amélie for å få et overblikk over tilstanden under vann.

Én ting er sikkert, etter flere uker med å ha båten liggende ved Tjøme har det vært minimalt med vekst. Men i år har jeg for første gang fått skjegg langs vannlinjen. Et grønt et som har vokst til noe mer enn Handymannens tre dagers stubber. Det morsomste innslaget var dog en rund liten koloni med rur midt på babord side presis der hvor krybbe-benet hadde stått. Den kom til syne hver gang vi krysset for babord halser. Litt som eksem i grunn.

Amelie er nå klar for Hollænderseilaset i klassen Lys Shorthanded. Hittil er vi 19 påmeldte båter i denne klassen. Det er få båter med lavt lystall, de fleste har lystall mellom 1,30 og 1,40. Det eneste jeg lurer på nå er hvor jeg får tak i seilingsbestemmelsene. Har ikke funnet dem på regattasidene til KNS ennå. Lurer jo veldig på hvilken bane vi skal seile.

Groupies på inspirasjonskveld
For å få litt inspirasjon dro vi inn til Moss for å få et lite glimps av Moss Raymarine og for å møte seilvenner. Det blåste masse og bare det å se deltakerne legge til i kanalen var underholdende i seg selv. Kongens båt kom såklart først inn. Våre venner i Magic gjorde en grand entre og fosset for full kraft bakover. Men de mest underholdende var nok Fortitude som idet de nærmet seg mistet propellen og hadde null styring. Det gikk på et vis uten skader på andre båter.

Det hadde vært godt med action under selve Raymarine racet. En båt hadde fått tvunnet spinnakeren som besatt og samtidig fikk tidenes broach. Mens de lå langsetter vannet fikk en mann kuttet fallet, båten rettet seg opp, mannen lå i vannet og kom tilslutt om bord. Jeg fikk imidlertidig aldri med meg om den mannen tilhørte båten med problemer eller om han var en som hang i masten til en hjelpsom konkurrent.

Som vanlig ble det en hyggelig kveld med dertil tilhørende skryt og utbroderende historier til både glede og skrekk.

Oppdatering 24.08: Vi skal seile bane H2, as far as Teinebåen. Start klokken 0800 (første varselsignal er klokken 0750)

Herlige sommerferie med fornøyelig seiling og et møte med Kystvakten

Fri, 20 Aug 2010 14:03:34 GMT

Vi hadde sommerferie i Amélie de to første ukene i august. Det ble mye god mat, seiling til å bli glad av, fine forhold og litt motorproblemer som ble toppet med et spennende møte med menn i uniform.

Tekniske forbedringer
Vi begynte første dag på land og til havn med å montere nye skinner for den nye fokken min. De ble montert på innsiden av vantene og fremover så langt det var mulig. Det ble riktig så bra og hjalp betydelig på høyden. Nå er vi klare for regatta så fort Lys-komiteen får nedjustert lystallet mitt. Ikke søren om jeg kan ha lystall på 1,07 for bare en liten fokk når tilsvarende båter med 150% genua har samme tall. Uansett, det er en annen historie.

Stavern
Så fort skinnene var ferdig montert og båten lastet med alskens ting var vi på vei, for spinnaker. Og, ikke overraskende, vi endte i Stavern. En koselig bursdagsmiddag ble inntatt før vi slukket lysene for kvelden. Dagen etterpå kom vi oss ikke særlig lenger. Ikke på grunn av været, men fordi vi koste oss med å gjøre ingenting. Selv om ingenting ble til familiebesøk og bursdagskake på fastlandet ved Trefotholmen.

Hele tre dager tilbrakte vi i Stavern havn. Foruten å bli fôret av og få dusje hos familien skjedde det stort lite. Vepsen surret og var meget innpåsliten. Rødvin ble nytt i solnedgang. Og jobben var langt unna.

Som vanlig lå vi på innsiden av moloen og forunderlig nok så fikk vi aldri naboer. Helt greit for oss. Men det hadde vært hyggelig med en naboseilbåt å prate med. Vi gjorde imidlertidig bekjentskap med eieren av One-offen Zombrero (tegnet av Birger Kullmann). Av ham fikk vi et par tips om steder å besøke langs kysten av Vestlandet og Nord-Norge. En vakker dag skal vi seile dit, men kanskje ikke i Amélie?

Venner møtes
Vi hadde avtale med Tine og Lars i Evergood om å seile sammen den siste uken. Vi seilte derfor hjemover til Ormelet for å møte dem. Første kveld sammen ble tilbrakt på Ildverket.

Neste dag satte vi kursen mot Kostersund. Det var lettere skyet og sol og slørevind. Vi ble liggende langt bak Evergood for bare fokken. Så vi surret spinnakerbommen fast til rekkverket, brukte babord spinnakerskjøte som tackline og vips spinnakeren ble til en litt annerledes genakker. Dette satte fart i sakene. Ikke bare nærmet vi oss våre venner, men vi seilte forbi dem i bra tempo. Glade og ivrige fant vi lett plasser i Kostersund før en middelmådig middag ble inntatt på Strandkanten.

Idylliske Kosterskjærgården
I superlett vind og strålende sol putret vi videre innover i Kosterskjærgården. Fant oss den perfekte holmen å legge til på og der levde vi livets glade late dager. Røyskatten løp frem og tilbake mellom sine huler, det var tydelige spor etter sau og sommerfugler og øyestikkere blafret avgårde i vakre farger.
Her fant vi ikke bare den ergonomiske og komfortable sten-stolen, men også et praktisk stenbord oppe på en hylle. Med flott utsikt over øyene grillet vi og spiste den første av våre mange gode middager.

Fryd = å seile forbi større båter
Å være lat og kose seg innebærer at man har nok med mat. Det hadde ikke vi. Så vi var nødt til å forlate vår idylliske holme og komme nærmere fastlandet. Beslutningen falt derfor på å besøke Resø. En liten havn som på denne tiden ikke var fullpakket av motorbåter og festglade mennesker. Heldigvis.
Seilene ble heist og vi ble tatt igjen av en Bavaria 38. Det kunne vi da ikke bare tillate. Spinnakeren kom fort opp og atter en gang ble konkurranseinstinktet tent. Jeg tuller ikke når jeg sier at vi fosset forbi fire mannfolk i en Bavaria. Ah, hva er vel late sommerdager uten litt adrenalin? På vei inn til Resø fikk vi sjansen til å seile forbi ytterligere en større seilbåt, en Dufour 36. Og ja de var begge to under seil.

Vi hadde egentlig ikke ment å være på Resø for natten. Men da vi fikk nyss om at rekebåten ville komme inn klokken ni med ferske reker ble det vanskelig å forlate havnen. Av tre fiskebåter med tilhørighet til Resø er det den største og rareste som har reker i tillegg til kreps. 200 SEK for 1 kilo. Stappmette av nok en fyldig grillmiddag ble rekene vel bevart for neste dag.

Rask seilas til Ramsø
Neste dag var det frem med kart og speide etter steder å være. Vi hadde blitt tipset om Ramsø og fant ut at vi like gjerne kunne besøke denne havnen, nå som vi var økt til 3 båter sammen (en Bavaria motorbåt gjorde følget komplett).
Det ble en kort, men rask seilas for slør og kryss inn til Ramsø. Her kilte vi oss inn mellom de andre båtene. Ramsø var en enda mindre havn enn Resø, men mye mer idyllisk. Fra toppen av fjellet får du flott utsikt mot alle himmelretninger. Og hvis du går enda lenger finnes det fine sandstrender å boltre seg i.

Utsikt fra toppen av Ramsø

Feriens eneste våte innslag var seilasen fra Ramsø til Kostersund. Vi skulle egentlig bare innom Kostersund for å handle litt mat. Men mens vi sløret så fint nordover så vi en sky svart som ravnen nærme seg og bre seg utover hele fjorden. Jeg hentet kjapt våre seilstøvler og -jakker, tok opp sprayhooden og på sekundet startet det å regne i bøtter og spann. Hufsete og våte la vi oss inntil en Maxi 77 på innsiden i Kostersund. Det ble raskt besluttet at vi ikke skulle ligge i uthavn denne natten, men istedet ta i bruk strømmen og tørke både mannskap og klær.

Selv om det pøser skal man røyke...

Apropos Maxi 77, vi så aldri eierne før dagen etter. Først kom mor krypende ut, deretter far og jammen dukket det opp ikke bare én, men hele tre små barn i alderen rundt 1-7 år. Imponerende. Det står respekt av slikt.

Vi vender hjemover
Fra Kostersund begynte vi turen hjemover mot norskegrensen. Først var vi innom Strømstad for å handle kvoten. Men da vi skulle dra videre fikk jeg ikke start i motoren min. Selv om vi seiler er det kjekt at motoren fungerer. Etter et par forsøk med min egne mekaniker og bistand fra Strømstad Marina var det bare å heise seil og komme seg videre. Ingen vits å bli liggende i Strømstad, seile kunne vi jo uansett gjøre. Så fra bryggekanten ble storseilet heist, mens vi sakte seg fra kaien heiste vi fokken og krysset oss sakte ut fra havnen. Heldigvis var det ingen ferger i nærmeste omkrets.

Vi krysset nordover så langt det lot seg gjøre. Ved syv tiden på kvelden var vi like utenfor Herføl, nærmere bestemt mellom Sækkefluene og Nord-Hællsø. Derfra minket vinden og vi fikk kraftig motstrøm. Slik lå jeg og drev og krysset i nesten én time før jeg ga opp. Kalte på Evergood som kom og slepte oss det siste stykket inn til Herføl Marina.

Blir motoren friskmeldt?
Etter en hyggelig og nesten nostalgisk kveld med grillmat på bryggekanten og hjemmelaget fyrverkeri la jeg meg overtrett og med litt bekymringer for motoren. Det ble ikke mye søvn. Men heldigvis har jeg jo en matros som også mekker litt. Så etter et par runder med stille bannskap fra ham ble det klart at problemet var dieselpumpen. Motoren startet, men gikk rett opp i et svimlende høyt turtall. Etter litt rens og noen timer med presisjonsteknikk (og jeg sverger, hadde jeg ikke vært til stede på et tidspunkt hadde nok dieselpumpen blitt kylt gjennom skroget) ble dieselpumpen endelig montert korrekt. Skal visst være en liten tapp som skal passe nøyaktig inn et sted. Endelig kunne jeg starte motoren og høre normal motorlyd. Da smilte vi alle fire. For Tine og Lars satt trofast og solte seg i Evergood mens de tålmodig ventet på oss.

Fra Herføl dro vi videre, denne gangen med en Sea Hawk 225 på slep. Amélie hadde fått seg en jolle. For å være ærlig, vi brakte den hjem igjen for Seahorse Marina siden den tilfeldigvis var ferdig reparert samtidig med vår avreise.

Det var fremdeles to dager igjen av ferien vår og med så mange bra dager ønsker vi ikke å avbryte ferien med en gang. Det ville vært for ille om siste dag ble husket som dagen vi for det meste lå nede i motorrommet. Så Fredagshølet ble for første gang besøkt. Jeg kan skjønne fascinasjonen enkelte har for stedet. Mange flotte plasser å ligge inntil. Men alt for mange besøkende. Og alt for mange som ruser rundt med motorene sine for å kjekke seg. Vi fant oss en litt avsidesliggende plass og nøt den siste gourmet grillmiddagen.

et litt merkelig følge på vei inn til Fredagshølet

250 hester og Kystvakten
Så kom dagen da vi sa farvel til Tine og Lars. Per kjørte Sea hawken og jeg heiste seil i Amélie. Nord for Struten byttet vi på fartøyene. Like greit, ville blitt mye dieselforbruk på Amélie å slepe rib'en etter seg.

Jeg må innrømme én ting. Det var vannvittig moro å kjøre 22 fots båt med 250 hester til en verdi av nesten 2,5 gang mer enn min 28 fots seilbåt. Men gleden varte ikke så lenge. Det var moro å svinge, kjøre fort forbi Per og sveipe innom ripa og snakke med ham. Men i det lange løp var det ikke så interessant. Det endte med at jeg la meg på vent i solen til seilbåten nærmet seg før jeg igjen kjørte litt rundt. På en av mine runder så jeg en meget rask liten ting nærme seg Amélie. For å sjekke at Per fulgte med (han lå med ansiktet vendt mot solen og ikke fremover) la jeg om kurset og kjørte mot ham. Jo nærmere jeg kom jo mer gikk det opp for meg at det var Kystvakten som var underveis. Fra fordekket deres vinket de meg inn.

Kort gjenfortalt:
Kystvaktmannen (KV): hvor kommer dere fra?
jeg: Fredagshølet
KV: og før det?
jeg: Herføl
KV: hva gjorde dere der?
jeg: (orket ikke fortelle om min egen motor så kom med neste sannhet) hentet denne (og henviste til rib'en)
KV: javel. Er den registrert i...?
jeg: det er jobben hans sin (pekte på Per i Amélie) spør ham
KV: ja da spør jeg ham

Med seilene oppe, fokka i bakk og storseilet ute var det Per sin tur til å svare på Kystvaktens spørsmål.
Det eneste jeg fikk med meg:
KV: vil jeg finne noe hvis jeg kommer ombord?
Per: du kan gjerne komme, men jeg har bare en kartong med vin og en pakke røyk
KV: ingenting annet?
Per: ikke som jeg vet om. Skal jeg ta ned seilene?
KV: hvem tilhører seilbåten?
Per: den er hennes

Og det var det. Mer spennende ble det ikke før Per seilte Amélie inn i brygga ved Ormelet for seil.

Nok en flott ferie var over og jeg gleder meg allerede til mer seiling.

Den ultimate vennebåten?

Wed, 18 Aug 2010 09:45:51 GMT

Jeg kom til å tenke på at påfølgende båt må være den ultimate båten å ta med kompisgjengen ut på tur en vakker sommerdag.

Se for dere duggvåt øl eller leskende hvitvin på bordet med litt mat etter eget ønske. Her er det plass til alle.
Det eneste det kanskje mangler, spesielt for oss jenter, er en liten do. Med mindre man gjør som barna og tar seg en svømmetur...

Men hva slags båt er det egentlig?

ps: glad vi ikke sliter med de samme tidevannsforskjellene her til lands (bilder tatt fra havnen i North Berwick)

East Lothian Yacht Club

Sat, 07 Aug 2010 06:42:19 GMT

Forrige helg gjorde jeg bekjentskap med en ny type båt, Enterprise. En tomannsjolle, som ifølge en jeg snakket med, tidligere ble bygget i tre, men nå også fåes i glassfiber (?) med tredekor. Den er på ca 14 fot mente han og veldig morsom å seile.

Det var mens jeg ruslet rundt i North Berwick i Skottland at jeg ble forbigått av flere våtdraktkledde mennesker. Jeg fant fort ut hvor de skulle hen, det lå fullt av små båter med blå rulleforseil og storseil innerst i havnen. De rigget og pratet og noen var til og med så utålmodige at de rullet båtene sine flere meter mot strandlinjen allerede to timer før start.

Det blåste godt, jeg vil tippe vel over 10 sekundmeter. Men da startskuddet skulle gå døde vinden og et kraftig regnvær kom. Jeg var nødt til å ta toget hjemover og fikk ikke med meg noen race.

Det var tydeligvis en Nasjonal Enterprise konkurranse kan jeg lese i ettertid (flere regattabilder kan sees på denne hjemmesiden).

Team Gill, vant overall

Ps: når jeg leser om regattaen på deres hjemmesider ser det ut til at flere måtte reddes opp...

Redigert 20.08: Fattern fortalte meg nettopp at han syntes denne jollen lignet litt på den første jollen han begynte å seile i. Nemlig en Vaurien. Og den klassen er fremdeles aktiv.

Mer seiling til Stavern (og om en som tømmer tanken sin midt i havnen)

Wed, 28 Jul 2010 14:05:58 GMT

For en gangs skyld har vi ikke hatt mye regn når vi er ute og seiler. Fredag kveld kastet vi loss for å atter en gang seile til Stavern. Det hadde iløpet av hele dagen blåst mye fra nordøst, men denne vinden avtok betydelig før vi fikk kastet loss. Helt vindløse var vi ikke, så rett utenfor Verdens Ende heiste vi opp både storseil og spinnaker.

Det var en nydelig kveld. Kaldt, men vakkert. Solen kastet sine siste gylne stråler inn i våre hvite seil og lyste opp hver eneste seilbåt på havet som små refleks. Himmelen var blek rosa og lovet god vær dagen etter.

Til tross for at Stavern havn var fyllt opp av deltakere fra Colin Archer Memorial Race fikk vi plass på innsiden av moloen sent fredag kveld. Nabobåtene sov søtt da vi listet oss stilt for å fortøye.

Tidlig, tidlig lørdag morgen banket det på skutesiden. Da hadde nederlenderne våknet og ønsket å varsle om deres avgang en halv time senere. Lettere fortumlet var det bare å sette over kaffen og krabbe ut i den friske luften. Det var overskyet og fremdeles hufsete kaldt denne morgenen. Etter to runder med indre båter som skulle avgårde kunne vi endelig nyte frokosten idet skylaget sprekket opp. Lørdagen viste seg å bi en ganske så varm dag i solen. Flere nøt varmen i bikini i havnen. Vepsene surret rundt omkring og jammen ble vi ikke invadert også av min familie.

Dagens høydepunkt var nok han i den lille motorbåten som ble buksert frem og la seg på utsiden av redningsskøyta. Der, uten at mannskapet på Askerbæringen sa noe, tømte han hele bensin- og oljeinnholdet fra motoren og tanken sin rett ut i vannet. Ingen ting er så godt som den påtrengende lukten av bensin i stekende hete i lang tid. Helt utrolig. For en kompetanse.

Værutsiktene for seilaset hjem var ikke spesielt positive. Med mye vind og masse regn på vei. Vi besluttet å komme oss relativt tidlig avgårde i håp om å unngå å seile i regnvær nok en gang. Med en fin nordvestvind lenset vi hele veien til Verdens Ende med kun et slag for å komme oss ut av Stavern havn og ett for å komme oss innover mot Røssesund. Der, rett før Røssesund fikk vi såklart litt regn i form av yr. Helt greit. Vi hadde seilt fint i to timer og kunne godt overleve å bli litt våt en halvtime.

Amélie i solnedgang

På seilspa

Sat, 24 Jul 2010 20:46:17 GMT

Hvorfor benytte store summer på spa behandlinger når man kan fikse det selv, gratis og med et lite eventyr ved siden av? Skjønt det er jo deilig å bare ligge på en benk og bli behørig pleiet av velduftende hender mens man dormer seg vekk.

Hjem fra vårt urbane seilbesøk i Tønsberg forrige helg fikk jeg en flere timer lang frivillig (?) eksklusiv spa behandling. Når andre koser seg med algeinnpakning, fruktsyrepensling eller kakao-remineraliserende behandling fikk jeg den lite kjente med mye opplevde Store-Salt-Sprut-Scrubb for ansikt og hår. Helt gratis. Men ikke uten en humrende latter i bakgrunnen.

Vi hadde bestemt oss for å krysse hjemover til Røssesund forbi Årøyene i sørvestlig vind. Det blåste mye og bølgene slo godt i skutesiden.Til tider var det svært tungt å rore skuta, mye press og mange slag. Men når jeg først er så dum og sier at vi skal seile så kan jeg jo ikke si stopp. Ja til tider synes jeg det var ubehagelig. Og når jeg tenker meg om, så burde jeg nok bare innrømmet ubehaget og tatt ned seil og kjørt resten av strekningen for motor. Men så var det jo også slik at jo mer jeg holdt på så forsvant ubehaget og gleden over å seile kom tilbake.

Allerede før vi hadde passert Langskjæra var jeg godt igang med min saltvannsspa. Da var Trimmer-Per nede for å få på seg mer klær. Noe som viste seg å bli en umulig oppgave (vi må lære å sikre alt ombord før seilas, selv om vi "bare" skal hjem). Halvveis hjemover byttet vi på oppgavene. Trimmer-Per ble Rormann-Per, men viste seg fort å bli Sørg-for-mest-bølger-over-båten-og-på-kapteinen-rormann-Per. Hver eneste bølge som kom fossende over meg, smurte salt over ansiktet og rant i bekker ned nakke og hals på innsiden av klærne. Gjett hvem satt bak ved roret og frydet seg mens jeg prøvde å få saltvannet ut av øyne og munn?

Jeg får se det fra den positive siden: vi var ute og seilte og var glade sammen. Ansiktet mitt ville bli mykt og godt, håret ville bli tykt og fint og jeg var ikke den eneste som var gjennomvåt da vi omsider fortøyde Amélie.

Seilbåtene inntar motorbåtenes mekka

Mon, 12 Jul 2010 09:10:58 GMT

Endelig kan jeg konstantere at sommeren har begynt for oss og helgene benyttes i seilbåt. Det var befriende for en gangs skyld å hente Amélie fredag ettermiddag og vite at jeg nå ikke skulle tilbringe helgen med å flytte, pakke, vaske o.l.

Det var tid for å besøke familie i Stavern og seile sammen med to venner i en tilsvarende Fenix. Grunnet forsinkelser og sen avgang fra Solnes, ble det besluttet at Amélie ikke skulle avgårde fra Ormelet før lørdag morgen. I strålende solskinn la vi ut klokken 0730 sørover gjennom Røssesund, ikke overraskende i motvind. Mens solen langsomt varmet oss opp og vi diskuterte livets realiteter (er det ikke vanlig å påstå at man er såpass intellektuelle når man egentlig snakker om ved hvilken vanntemperatur man foretrekker å bade i sjøen?).

Fenixklubben møtes
Selve overfarten til Stavern var verken oppsiktsvekkende eller utfordrende nok til å beskrives ytterligere. Vi ankom Stavern med store smil og fant raskt Tine og Lars i Evergood på innsiden av moloen. På et tidspunkt hadde Fenixklubben årsmøte i Stavern, med én tredje Fenix (navn ukjent eller allerede ute av hukommelsen) i samme båtrekke som oss.

Kapteinen i Amélie leker usynlig mens man prøver å ta bilde av tre Fenix-bauger.

Lørdagen ble som den måtte bli, kaker og middag hos familie (ja i den rekkefølgen), før pølser, øl og ankerakevitt i Amélie.

Når var det egentlig seilbåtene inntok motorbåtenes mekka?
Ikke før søndag ettermiddag. Men for å komme dit måtte vi seile fra Stavern og hjemover igjen. Vi prøvde oss på en liten uoffisiell regatta mellom Evergood og Amélie. I regnvær. Som om det ikke var nok regn gjennom Færderseilasen... Siden jeg hadde minst to brukbare hender tok jeg ansvar for seiltrimmen. Og da liker jeg å sitte i le for å få best oversikt over forseil. Men i regnvær er ikke det alltid like heldig å være plassert rett under båtens "takrenne".

Med kun en rullefokk og fremdeles en ikke optimalt plassert skjøtepunkt ble vi liggende langt etter Evergood med deres 150% rullegenua. Og som kaptein Tine innrømmet etter "målgang", også litt motor i gir for å lade batteriene. Aha.

Jeg følger ikke helt med på trimmen, men tar ihvertfall bilde av Evergood som raser avgårde for både seil og motor...

Uansett, jeg får ikke like god høyde som jeg gjorde med min gamle klipse-genua. Det kunne vi se da Evergood omsider seilte uten motorkraft. Noen som har erfaring med å gå fra genua/selvslående fokk til 110% fokk på en Fenix? Hvor setter dere skjøtepunktet, ny skinne hvor da, bare én blokk?

Utenfor Ula fortsatte regnværet nordvest over land og solen begynte å tørke opp både seil og mannskap. Som perler på en snor ankom vi Ormelet og la til på marinaen. Der, inne i motorbåtenes paradis, hvor det hører til sjeldenhetene at to klutskuter over 14 fot i det hele tatt ses samtidig var vi ikke bare to, men hele tre Maxi-båter. Riktig koselig var det.

Vinden har stilnet og skydekket sprekker opp så vi slår følge uten å konkurrere denne gangen. Tine og Lars i Evergood.

Gotland Runt ble plutselig litt spennende

Thu, 08 Jul 2010 07:34:23 GMT

Hva skulle man gjort på jobben uten ekstra monitorer der man kan følge med på Gotland Runt i bakgrunnen? (i en annen avdeling vises TDF og Fotball VM i reprise...).
I Gotland Runt seiler Kong Harald i Fram XVI og Ole Martin Vordahl i Camilla i klassen IRC Charlie. I klassen IRC Bravo har vi Aasmund i Magic og Tore Kandahl i Destin.

Idag morges lå Magic og Destin på henholdsvis nest siste og siste plass i IRC Bravo. Mens Fram og Camilla lå på et par betydelige bedre 3. og 4.plasser i IRC Charlie.

Hyggelig er det derfor å se oppdaterte posisjoneringer etter nattens seilas før neste rundingsmerke.
Nå ser det ut til at Magic har seilt seg opp og ligger foran både Two Fast og Avantime 3 (4. og 1.plassen ved forrige runding), mens Destin ligger på en hittil 6.plass.

bilde av posisjoneringen er tatt fra KSSS sine sider.

For å følge med på både foreløpige plasser og nåværende posisjonering, gå til denne lenken

Stå på, vi er flere som heier fra sidelinjen her.

Mon tro om Magic crewet jobber mer iherdig enn det de gjør på dette bildet (takk til Mattias Allroth for fotoet)

Amélie i Extreme Makeover

Mon, 05 Jul 2010 14:35:56 GMT

Som alle andre eldre utgaver begynner de mest vitale delene på en dame å henge og være litt løse i formen.
Slikt har skjedd over lang tid med Amélie sin genua, som nå var lettere grå og perfekt å bruke i lite vind. Likevel var det på tide å gjennomgå en ekstrem forvandling i garderoben. Med profesjonell hjelp fra Smile-Eivind og hendige hender fra Kaffe-Per, fikk Amélie et skikkelig løft der fremme.

Etter et par timers skruing, montering, soling og skrønerier kunne skuten stolt vise frem sitt nye frontparti. Et rullestag med Epexfokk, og nede i hjørnet en rød krone.

Som den stolte kaptein la jeg fra Jarlsø og svingte seilet mot Solnes. Litt vanskelig var det å seile på kun fokk i motvind, så sørover mot Vrengen gikk jeg for motor. Men deretter ble det både lens og slør i opp til 5,4 knop.
Vel fremme på Solnes fikk jeg montert storseilet, og sammen med pappa koste jeg meg med to røde kroner tilbake gjennom Vrengensundet og til Ormelet. Den gamle genuaskinnen kunne jeg ikke benytte til fokken, så vi fikk ikke så veldig god høyde på kryssen. Underveis sjekket vi ulike løsninger. Optimal høyde fikk vi ved å benytte en blokk på skjøtet på utsiden av røstjernet. Mao: mer arbeid i vente.

Færdern i en Fenix fra 0 til 21 m/s

Thu, 17 Jun 2010 16:58:15 GMT

Da er første gang med Amélie i Færdern vel gjennomført. Det resulterte i en sprukket negl, et par mørbankede kropper og en båt som trengte en ørliten opprydding og opp-tørking i etterkant.

Utkledd som tre påskekyllinger rakk vi starten klokken ett. Per tok første vakt som rormann, pappa tok storseiltrimmen og jeg holdt meg til spinnakerskjøte og bras. Vi lå ikke så aller verst i fenixfeltet forbi Bygdøy og hadde god driv mot første begrensningsbøye da vi så at Vibe lå rett utenfor Huk og tilsynelatende uten særlig fremdrift. Hadde Bjørn Clason o'co glemt kaffen?

Fri vind?
Som alle vet begynte vinden å løye ganske tidlig. Lenge før Slemmestad begynte båtene å klynge seg i hop. Vår taktikk, den eneste vi forsåvidt hadde, var å ha fri vind. Så fri som det overhodet var mulig å oppdrive. Det tok som regel ikke lang tid før en ny bøling større båter kom bakfra og tok det lille vi kanskje hadde av vind i spinnakeren.

Mens jeg hadde fokus på spinnakeren la jeg merke til en skygge som kom ganske raskt bak meg. Var det mer regnvær? Nei, det var en av de større båtene som trodde han kunne passere meg på bare en halv meters avstand. Jeg håper han har lært at han til neste gang også må ta høyde for sin lange mast og massive spinnaker før han gjør noe lignende. Heldig for ham at hverken salingshornet eller mastetoppen til Amélie var belagt med skarpe kanter, ellers hadde det ikke gått bra for seilet hans.

Tidsmessig har jeg svake minner om hvor mye klokken var når (jepp, ikke den gang da, men hver gang når) vi nærmet oss Oscarsborg. Ei heller vet jeg hvor lenge vi var frem og tilbake mellom Kaholmen, Vindfangerbukta og Husvikbåen. Men jeg husker en merkelig stemning av lattermilde mannskap, oppgitte ripeflesk, innbitte rormenn, kalde seiltrimmere, en fest på land, et par båter som skålte, øyelokk som ble tyngre og tyngre, alt blandet med lettere regnvær.

Da vi ikke kom noen vei på østsiden av Kaholmen, prøvde vi ny taktikk og nærmet oss istedet Husvikbåen. Da vi hadde den rett i snuten fortalte en nabobåt at de allerede hadde prøvd å komme seg forbi 3 ganger. Heldige oss klarte det på første forsøk. Flaks? Hahaha, ikke i det hele tatt. Vi er da flinke... eh (eller kanskje jeg bare har selektiv hukommelse).

Festlige Filtvet
Forbi Drøbak og videre sørover gikk alt som en drøm. Jeg innbiller meg ihvertfall at det gikk unna. Når jeg tenker meg om er det kanskje ikke så rart. Etter at Oscarsborg var passert var det min tur til å gå av vakt. Så da lå jeg og varmet en litt kald kropp mens jeg prøvde å sove litt. Samtidig hadde Per og pappa tatt igjen Vini (First 50) og skravlet litt med vår venn Thor Magnus. Da de var vel passert Drøbak fikk Vini vind i seilene og suste avgårde.
Jeg kom opp igjen halvveis mot Filtvet og sammen med Per la jeg alle kluter til for å komme raskest mulig til Filtvet. I ettertid tok vi ikke de beste veivalgene. Det var her vi begynte å miste forspranget på Wish og Evergood. Istedetfor å holde oss på den ene side, valgte vi å få fart i skuta og krysse over hele fjorden. Vi måtte derfor se Wish og Evergood nærme seg Filtvet på vestsiden av fjorden. Alt var uansett ikke tapt, vi måtte bare komme oss forbi Filtvet.
Og her var det virkelig moro, flere slet med å passere merket, enkelte endte med å slå og halvveis seile nordover for igjen å prøve ny approach mot merket.

Før Slemmestad såvidt jeg husker

Så fri som vinden blåser
For en befrielse det var å endelig seile på skrå. Nå var det bare om å gjøre å minske forspranget til de to andre. Men, som den eneste i klassen med dacron seil skulle det vise seg å ikke være like lett. Vinden økte og det er grenser for hvor flate seil jeg faktisk kan få. Om vi ikke tok dem igjen hadde vi ihvertfall en fantastisk fart. 40 minutter før oss rundet Wish Hollenderbåen, 20 minutter etterpå var det Evergood sin tur. De så begge ut til å lense i raskt tempo nordover. Helt fra Drøbak til Hollenderbåen holdt vi følge med en First 31,7.

Og så var det slutt.

Vi var ikke forberedt på det som møtte oss etter runding. Vinden endret retning og økte rundt 5 sekundmeter. VI hadde ingen mulighet for å seile med genua og storseil. Det endte dessverre med at vi brukte tid på å bytte forseil og reve storseilet. Først da fikk vi fart i båten og kunne krysse oss fremover til mål. På det meste målte vi opp til 21 sekundmeter i kastene. 21 sekundmeter! Folkens, dere som ikke seiler, det er innenfor grensen til liten storm.

Det er vått og blåser godt før Hollenderbåen

Det var kun snakk om å bryte én gang. Det var rett etter runding av Hollenderen fordi kapteinen var satt ut av spill en liten time. Men jeg ga klar beskjed: Vi skal søren meg ikke gi oss. Om jeg så får blærekatarr og mister en finger skal vi krysse den dumme mållinjen. Det er jeg glad for at vi gjorde. Samme hvor slitne, mørbanka, tissetrengte, sultne, våte og kalde vi var. Så ville alt bli så mye bedre bare vi passerte mållinjen. Og det ble det.

O herlige mållinje
Etter 30 timer og 25 minutter passerte vi mållinjen og endte på en god 4.plass. For å si det på en annen måte, vi fikk samme plassering som Magic ;-)
All ære til mine to gode rormenn Per og pappa. Det viser seg at jeg ble premiert for fjerdeplassen, men jeg var jo ikke tilstede. Søren, kan jeg få den i ettertid?

Med bare to ombord var det om mulig enda vanskeligere å holde seg våken til rors på ferden hjem til Tjøme.
Selv tok jeg første vakt fra Horten til Teinebåen, og aldri har det strekket vært lenger. Det var enormt vanskelig å ikke lukke øynene. Er det noe jeg må bli bedre på er det søvnkontroll. Noen tips?

Her følger et knippe utvalgte bilder.

Beviset på at vi er foran Lars i Evergood

Påskekyllingene pappa og Per

Pers drømmebåt til venstre

På Bavariaen Cooling står den så mye bedre når han holder i den...

Sjøkart på Gulesider.no

Mon, 14 Jun 2010 13:15:30 GMT

Nå kan dere planlegge turen foran pc'n, med sjøkartene på Gulesider.no. Der kan du sjekke ut både norske og svenske sjøkart!

Som Gule Sider selv sier det: I sjøkartene på Gule Sider kan du tegne inn ruten du planlegger å seile, finne kurs og måle distansen i nautiske mil. Du vil også få frem eksempler på tidsbruk på distansen, basert på antall knop. Om du vil foreslå en rute for en venn du skal reise sammen med kan du sende ruten du har tegnet direkte fra karttjenesten på e-post, eller dele den via sosiale medier som Facebook og Twitter.

se eksempel her

Følg oss i Færderen

Fri, 11 Jun 2010 07:17:27 GMT

Idag klokken 13:00 går starten vår.

Det er tolv andre meget dyktige og drevne skippere vi skal seile mot så vi kommer til få en tøff kamp. Forventning? Er jeg for feig om jeg sier at vi ihvertfall ikke skal få siste plassen? :-)

Følg oss på følgende måte

Dere kan få en sms hver gang vi runder et merke, skriv da følgende i en SMS og send til 1960:

RUND START 1774 6465

Da vil dere få en sms når vi runder Slemmestad, Filtvet og Hollenderbåen.

Vil dere vite når vi går imål, skriv og send:

IMÅL START 1774 6465

Hvis dere vil få vite målplasseringene for alle i min klasse, send:

IMÅL START 1774

En seier med bismak

Tue, 08 Jun 2010 17:16:28 GMT

I helgen har jeg og min matros seilt Breidangen Rundt for første gang shorthanded sammen (nei Bærum Doublehanded teller ikke for da var det vindstille). Det har gått overraskende bra, vi gjorde ingen store tabber og hadde full fokus blandet med glede stort sett hele tiden.

19 båter var påmeldt regattaen, av disse var det ni båter som skulle seile shorthanded. Shorthandedbåtene ble delt inn i to klasser, lystall > 1,20 og lystall < 1,19. I vår klasse (lys < 1,19) var vi seks båter og av dem hele tre Fenixer.

Moro med Fenixer i følge

Mens kapteinen var på skippermøte lørdag formiddag, klargjorde matros Per Amélie for dagens regatta. Amatører som vi er var taktikken vår å få fri vind i starten og holde oss klar av de litt større båtene. Med kapteinen til rors ved start og Per som trimmer ble det en heller treg start da vi var 20 sekunder for sent til linjen. Men fri vind, det klarte vi å få.

Lørdagens bane hadde start utenfor Holsmbu spa, sørover mot Østøybåen utenfor Horten, babord runding av denne og så nordover igjen til Holmsbu. Vi krysset oss sørover i Svelviksfjorden og ukjente som vi var i området satte vi kurs rett mot Østøybåen. Det samme gjorde Fenixene Vibe og Evergood. De fleste andre seilte mer vestover langs land for å få med seg strømmen ved Bjerkøya og Langøya.

Det viste seg at det denne dagen var det taktiskt riktig å velge korteste vei til rundingsmerke. For et sted mellom Leina og Nebba møtte hele feltet vindstilla.

Vi tre holdt følge og byttet lederposisjon med jevne mellomrom. Alt ettersom hvem som fikk litt mer medbølger eller vind. Som Lars i Evergood sa det: -karene i Vibe sitter der og slurper litt kaffe, så drar de litt i en tråd og vips så farer de avgårde. Slik føltes det for det meste for oss også. Én ting er sikkert, det er ufattelig moro å seile mot tilsvarende båter med slike dyktige folk. Per og jeg stirret både Vibe og Evergood i senk og vurderte dem med argusøyne. Kunne vi kopiere noe?

Idet vi siger innpå Evergood

Slappe spinnakere i både Vibe og Améli

Et hyggelig resultat

Resultatene etter første regattadag var hele tre fenixer på topp i vår klasse.

1. Tine og Lars i Evergood

2. Bjørn Clason og kompanjong i Vibe

3. Kathinka og Per i Amélie

Krysset forbi en større båt

Søndag var vi alle på hugget for mer seiling. Shorthandedbåtene skulle denne dagen seile en egen løype med start ved Holmsbu spa og babord runding av Langøya deretter rett i mål. Solen strålte og etter å ha utsatt starten en halvtime viste det seg at vi skulle få stabil vind gjennom hele løypen.

Denne gangen var Per blitt oppgradert fra matros til rormann, mens kapteinen tok seg av seiltrimmen. Med denne arbeidsfordelingen var vi akkurat der vi skulle være da startsignalet gikk. Vi så med glede at vi nærmet oss en Dufour 34. Vi formelig fosset forbi dem mens sjøspøyten stod bak oss. Juhuu, dette gikk unna. Ikke vet vi hva vi gjorde riktig, ved nærmere ettertanke burde vi nok ha notert oss de ulike trimposisjonene.

Her tar vi igjen Dufouren HYAK.

Etter runding av Langøya kom spinnakeren opp og igjen seilte vi forbi en båt med høyere lystall. Også denne regattaen endte vi på en solid tredje plass.

Irritasjonens time
Dessverre, selv om regattaledelsen var fullstendig klar over forholdene før start og det i seilingsbestemmelsene til regattaen ikke står klart at deltakerne må ha målebrev, ble det i ettertid besluttet å sette oss og Vibe i en egen turklasse. Årsaken var en protest mot våre manglende lysbrev.

Dette resulterte i:
- vi vant vår klasse, takk til Bjørn i Vibe for at dere ikke seilte på søndag :-)
- Tine og Lars som skulle hatt førsteplassen sammenlagt i Shorthanded fikk bare en andreplass.
- regattaen er ikke lenger tellende på shorthandedrankingen til Seilmagasinet

Foruten dette er vi veldig fornøyd med helgens innsats. Vi har gjort det tålelig bra i begge regattaer og slått folk med mer erfaring og større båter. Vi skal ikke se bort ifra at vi deltar også til neste år. Har jo 5 flere vinglass fra Hadeland vi må vinne (kanskje glemme målebrevet til neste år også for å seile i egen klasse?).

Labert deltakernivå på Breidangen Rundt

Fri, 04 Jun 2010 08:56:31 GMT

Denne helgen går Breidangen Rundt av stabelen. Med distanseseilas på lørdag og baneseilas / distanseseilas på søndag. Jeg gleder meg til seilaset som har utgangspunkt fra Holmsbu, for det blir moro å matche meg og min makker mot to venner i nøyaktig lik båt. Og sålenge solen skinner er alt bra.

Dessverre ser det ut til at interessen er lav. Kun 15 båter er hittil påmeldt og av disse er vi bare 5 i LYS shorthandedklassen. Ifjor var det totalt 21 båter med i regatten.

Hvor blir dere av alle sammen?

Vi trener til Færdern: første gang med egen båt

Mon, 31 May 2010 15:40:06 GMT

I år blir første gang jeg deltar i Færderseilasen med Amélie. Som eneste kvinnelige skipper i klassen, blant fjorten påmeldte båter. Vi skal få kjørt oss i en klasse der dyktige og garvede seilere har knivskarp erfaring med vind-, sjø- og strømforhold og ikke minst trim av sin egen Fenix. Mine gaster, med titlene Ringrevrormann og Altmuliggeni (fortalte jeg at de skal gå i hvit bermudashorts og kun dette under Færdern?) og jeg, bestemte oss derfor at vi burde få inn en treningsøkt.

Vår første og eneste trening før Færdern foregikk i den vakre Tjømeskjærgården. Ringrevrormann, Altmuliggeni og Kapteinen koste seg i perfekt vind, skinnende blå himmel og varmende sol. Etter Vrengensundet lenset og sløret vi med spinnakeren forbi Ormelet og gjennom Røssesundet. Altmuliggeni mente han ville rekke å hoppe av på Seahorse sin nordre brygge, løpe innom butikken, kjøpe is, løpe til søndre brygge og så hoppe ombord i Amélie mens vi fortsatte på vår kurs. Før vi kom så langt økte vinden og vi fikk god fart forbi marinaen. Altmuliggeni eller ikke, ingen hadde klart å kjøpe is og løpe så fort. Hvilken fart hadde vi? Bare mellom 4 og 6 knop...

Ringrevrormann later som han trimmer spinnakeren.

På høyden med Jonskjær byttet vi seil og krysset nordøstover mot Krukehavn. Der fikk vi i oss en bedre lunsj før Kapteinen bestemte at det var på tide å trene litt mer. Med lunsjen liggende tungt i magesekken var vi lettere trette da mørke skyer begynte å samle seg vest i horisonten. Fremdeles med solen i ansiktet kom vi oss frem til båtplassen før regnet satte inn.

Konklusjon: Mastetrimmen vi foretok dagen før ga resultater. Skulle bare ha fått testet riggen på kryss i litt mer vind. Ellers er vi særs gode på å prate og nyte været. Om det holder for en pallplassering er vel litt optimistisk. Målet vårt er å ha en hyggelig, men konkurransepreget regatta.

Skal ikke gjestehavna gjenoppbygges på Sandøsund/Hvasser?

Wed, 26 May 2010 20:13:41 GMT

Seilte innom Krukehavn i helgen i forbindelse med en treningsrunde og der kunne jeg konstantere at gjestebryggene fremdeles ikke var lagt ut. Dette forundrer meg da båtsesongen er godt igang og denne havnen har vært ofte overfyllt med seilere og motorfolk på både dagsbesøk og og for overnatting.

Gjestebryggene ble tatt i stormen i fjor høst og ryktene vil ha det til at kommunen til og med før hendelsen ikke var interessert i å ha havn på Hvasser, men ønsket å legge den ned. Kommunen ser visstnok heller ikke potensialet i gjestende båtfolk, men ønsker istedet å satse på hyttefolket. Vi som kommer med båt vil de istedet skal legge til på Verdens Ende. Men der finnes det jo hverken butikker eller spisesteder.

Hvis vi ønsker å legge til et sted for å oppleve naturen så er ikke Verdens Ende førstevalget. Jeg har ofte brukt Krukehavn som en stop over, innseilingen er enkel, fasilitetene er greie og fiskebutikken er verdt et besøk.

Så hva er det egentlig kommunen tenker på? Og blir det noen brygge der i sommer?

Kun molo, ingen flytebrygge

Redigert: Artikkelen som Eva refererer til finnes i tillegg her: http://www.oyene.no/nyheter/article5124674.ece