Bemerkelsesverdig språk-sikker debut om en afrikansk farm.

Cathrine Krøger

 

Afrika er ikke for alle

  • Forfatter: Tania Michelet
  • Forlag: Kolon

BOK: Det har vært en mangeårig oppfordring til norske debutanter om å komme seg vekk fra den smule bortskjemte norske hverdagen. Tania Michelet gjør det, når hun nå debuterer med den 116 siders smale romanen «Afrika er ikke for alle». Nå er Michelet i den heldige stilling at hun bodde i Afrika som tenåring, og har vært der mye siden. Hun kan derfor bruke erfaringer fra eget liv, i ei bok som ikke blir «navlebeskuende», men høyst eksotisk. Hennes styrke ligger likevel i et bemerkelsesverdig sikkert og sympatisk språk.

Solfylt tulleverden
Jeg-stemmen i boka er britiske Anna. Anna bodde i Zambia som tenåring; «en tulleverden hvor solen skinte året rundt». Hun vender tilbake etter borgerkrigen, fordi det, som hun sier, er bedre å være «jungeljenta» i Afrika, enn et mislykket og deprimert tenåringsfjols i England.

Anna bor på en afrikansk farm en mil utenfor Lusaka. Der er hun gjest hos den aldrende britiske overklassekvinnen Deirdre. Hun er gift med Llewellyn, gruvearbeidersønn fra Wales. Han driver en snuskete bar, bor sammen med sin langt yngre innfødte kjæreste, og går konstant på Viagra. Han har ikke vært i Wales på 30 år fordi britiske kvinner er så stygge: «De har ikke ankler. (?) Leggene er skrudd rett ned i skoene, Takke meg til smidige afrikanske geparder.» Deres voksne sønn Richard har arvet sin fars sterke driftsliv. Han er Annas store kjærlighet.

Rotter og fyll
«Før dekket jeg med sølv til hundre gjester», forteller Deirdre. Nå ligger farmen omgitt av uferdige hus, fraflyttede gårder, illegale barer og fattige som livnærer seg ved å sitte i veikanten og knuse hvite steiner som blir fin hvit grus. Selve gården er invadert av rotter og insekter, rust og skitt. Det drikkes mer eller mindre kontinuerlig og dagene går til å skyte rotter på taket og snakke om ingenting

Røft og forfinet
Tania Michelet er ingen romanforfatter i den forstand at hun er god til å snekre sammen en story og et persongalleri. Storyen er svak, personene noe vage. Det vil si ? enkeltvis fungerer de mange karakterene godt som et bilde på det brutale Afrika Michelet skildrer: Gategutten Love som får en grusom skjebne. Doktor Hope som sluttet på sykehuset fordi han var lei av å vasse i innvoller.

«Denne kvelden var det amper stemning blant tiggerne. Kanskje en av ungene hadde dødd av sult eller av en overdose heroin, eller det kunne være en voldtekt», sier Anna når de kjører gjennom et av de mange slumområdene i Lusaka. Nettopp denne passasjen viser Michelets stilistiske styrke. Det er sjelden en debutant skriver så sikkert. I Michelets tilfelle en blanding av det røffe og forfinede som kler tematikken.

Klisjéfri stjernehimmel
«Afrika er ikke for alle» gir likevel et langt mer nyansert bilde av kontinentet enn det vi kjenner fra mediene med død, vold, forfall og fattigdom. Romanen har noe i seg av både Blixen og Conrad, men også noe helt eget. Som i åpningskapitlet. Her beskriver Anna farmens ekstreme forfall, inntil de kommer ut på verandaen og ser opp mot den store afrikanske himmelen.

Det er ikke lett å skrive klisjéfritt om en stjernehimmel. Det er heller ikke lett å skrive klisjéfritt om vakker afrikansk natur, elefanter, trær og fugler. Det klarer Michelet. Med et blikk og en refleksjonsevne som er usedvanlig inntagende.