I begynnelsen av denne uka hadde jeg to Roland bøker på nattbordet: Barthes Sorgens Dagbok, som jeg leser litt i hver kveld før jeg legger meg, og denne av Topor. Boken handler om Terlkovsky som finner seg en leilighet etter å ha blitt tipsa av en venn, en kvinne har prøvd å ta selvmord mens hun bor der, og hun ligger på sykehus og svever mellom liv og død når vår helt prøver å bli den som tar over rommet hennes. Trelkovsky er en sosial ung mann, har jobb og venner og nå endelig en leilighet når den tidligere leieboeren dør,  og kan flytte ut av hybelen hvor leietida var over, ting ser lovende ut, han holder en innflyttingsfest og jentene liker han, vennene synes han er kul og livet virker flott. Men så begynner naboene å banke i veggene og komme på døra, Trelovsky må avslutte festen, og blir hånet av vennene fordi han lar seg kue av naboer. Husverten kjefter han huden full dagen etter, og han blir ertet av sine venner og kollegar som var på festen for hans feighet. Han prøver å bli den usynlige leieboeren, som ikke lager lyd eller bråker, men den miste lyd gjengjeldes av et slag i tak eller vegger av naboene. 

Det som er det beste med denne kultboka er hvordan leseren gjennom hele boka ikke er helt sikker på om det er Trelkovsky som er gal, eller om det faktisk er en stor konspirasjon på gang. Lettlest og god bok

I dag finnes denne boka, som er skrevet av min samboer, i butikkene. Veldig gøy å se dikt gå fra en side for noen år siden til hel diktsamling, og ha fulgt med gjennom hele prossesen. Anbefaler denne, uansett hvor inhabil jeg er. Jeg er stolt av deg, Charlotte. 

Fikk denne til jul, og leste i all hast ut den boka jeg holdt på med for å kunne få lest den. Har hatt lyst på den en stund, men forsøkte å finne den på engelsk, da jeg synes normal norsk bokpris for oversatte bøker er litt stivt, dog jeg kan ikke fransk, så jeg fant den ikke. Det er en av de bedre jeg har lest av han, og i motsetning til en del nordmenn som skriver seg selv inn i sine egne bøker så følte man aldri at det var noe annet enn naturlig, Houellebecq hørte til inni denne boka. Boka handler om Jed Martin, en etter hvert velkjent kunstner, som ikke har behov for så mye sosialt samvær, har en slags kjæreste som kom og gikk i løpet av noen mnd, ellers har han kontakt med sin gallerist, og sin eldrende far. Han kommer i kontakt med Houellebecq da han vil ha han til å skrive katalogteksten til hans nye utstilling, og de blir på en måte venner, om de nå de to karene kan sies å ha venner. Som andre bøker av forfatteren er her en slags nesten leksikal fortelling av ting, sykdommer, mennesker, alt er på en måte forklart ganske kaldt, og gjerne forklart ved ganske grundig. Kanskje ikke den boka hans jeg likte best, men den er god, og det er på tide han fikk seg en concourtpris. God lesning var det i hvert fall. 

George R. R. Martin vet jeg ikke, det ble ett oppheng, etter å ha sett Game of Throne satt jeg meg ned og leste hele serien så langt, 5 bind, rundt 4500 sider, så det drar opp sideantallet. 

 So with no further ado:

• Winters bone - Daniel Woodrell
• The death of sweet mister -DW
• Muscle of the wing - DW
• Under the Bright lights - DW
• American Rust - Phillip Mayer
• A game of thornes - George R. R. Martin
• A clash of kings - GRRM
• A storm of swords -GRRM
• A feast of coows -GRRM
• A Dance of dragons -GRRM
• 3096 - Natasha KD
• Kravløs Ulykke - Peter Handke
• Mitt år i Ingenmannsbukten - PH
• Den venstrehendte kvinne - PH
• Den sanne følelses stund - PH
• Kort brev til lang avskjed - PH
• Alle de vakre hestene - Cormac McCarty
• Over grensen- CM
• Byene på høyslettene -CM
• No country for old men - CM
• Blood Meridian -CM
• Freedom - Jonathan Franzen
• Haruki og jeg - Nils-Øivind Haagensen
• Dronningen av England - Jørgen H. Sværen
• Amerikanske tilstander - Jon Erik Reily, Mattis Øybø og Henrik H. Langeland.
• Fortellekunst Henrik H. Langeland
• Amras - Thomas Bernhard
• Sjelemesse Ramon J Sender
• Likevel lysner det - Morten Øen
• Gjennom Natten - Stig Sæterbakken

En av de bedre bøkene jeg har lest i høst. Karl Mayer er tannlege, i sin beste alder og er gift og har to barn i tenårene. Etter at sønnen tar livet av seg faller Mayer i en bunnløs sorg, som ikke vil gå over. Karl var utro med sin kone og de tok ut skilsmisse en tid før sønnens selvmord, og da han kom krypende hjem var familielivet ikke som det en gang var, og hans sønn snakket bare med han gjennom sin mor. Når sønnen dør, håper han at det skal være sant de folkene rundt han sier, at alt skal bli med tiden, noe det ikke blir. Karl bestemmer seg for å oppsøke stedet der "håp blir til skit", et hus i et østblokkland, som man kan få tilgang til om man vet hvor man skal spør, og ens mareritt blir til virkelighet. Sæterbakkens beskrivelser av Mayers indre liv og livsyn er til tider skremmende gjenkjennelig. Anbefales. 

Fant denne boka på et loppemarked for noen uker siden, og siden det var en bok fra kolonserien til Gyldendal på søttitallet så tenkte jeg at den må jeg nesten lese. I det minste ha. For de er ganske fine og. Har lest en del Handke i den serien, og de hadde noe tidlig Per Olov Enquist og, samt Gordimer, Plath, Ford Madox Ford, blant andre. 

Denne tynne saken, hundre sider med en, det må nesten være en 14 font, hadde jeg ikke noe forhold til. Ramon J. Sender har jeg ikke hørt noe så mye om. Men jeg tok den med til sengs en kveld, og ble facinert. Han skriver om en sjelemesse som Presten i en landsby holder for en av offerene under borgekrigen, en høyt elsket landsbykar, med mot og temprament, som satte jeg mot hertugen og ville hjelpe de fattige. Og mens presten venter på at menigheten skal dukke opp på denne sjelemessen, forteller han historien om Paco, fra fødsel, dåp,  som korgutt, konfirmert, det som skjedde, og den siste salve. 

Sender har en god fortellerstemme, og fikser det med de stadige tilbakeblikkene bra, og forteller ting uten å male dem for mye ut. Det er en godt skrevet og ganske sterk historie.

Det er en tynn liten sak vi har å gjøre med. 70 sider, med kolofon og alt som skal før boken begynner. Men den er mettet som alle Bernhardbøker. Det er en av hans første. Og handler om Jeg og Walter, som er overlevende etter foreldenes og deres kollektive selvmord. Moren led av tyrolsk eplepsi, og faren som en gang var en rik forretningsmann som gikk konkurs. De vil begå selvmord, og tar med seg sine sønner, jeg, som heter K. og Walter som har arvet morens eplepsi. Foreldrene klarer å begå selvmordet, mens sønnene reddes av onkelen som gjemmer dem i et tårn i Amras, ikke langt fra Innsbruck. Det er nemlig i de tider denne boken er skrevet vanlig å legge selvmordsforsøkende inn på galehus og senere lobitimere dem. 

Bernhard skriver prosa som grenser til posien. I denne boken bruker han mange elipser, altså ... og medisinske navn, som han senere også brukte mye av. Han er i ferd med å finne den senere skrivestilen sin i denne boken. Og det er en god bok. Selv om jeg kanskje ikke er helt enig med Bernhard om at det er hans beste. Familieterroren er også her et tema, som blir gjennomgående ut over forfatterskapet. 

Her er link til Tidens katalog for 2011. 

No Country for old men filmen har jeg selvfølgelig sett, flere ganger, så selve historien var ikke ukjent for meg, men det gjorde det ikke noe mindre spennende. Filmen er ganske tro til boken, og i motsetnig til filmatiseringen av The road så funker filmen like godt som boka, som foruten om Winters bone ikke er ofte man sier. Noe av det fineste med boka er Bell, sheriffen, som har monologer om samtiden, inneblandet mellom spenningen. I forhold til i Grense-triologien, der hovedpersonen kommer til noen som forteller en historie mot slutten av boka, så synes jeg nesten dette var bedre. Jeg leste denne på to dager, 300 sider, noe som for meg som leser ganske sakte er raskt, og er en av grunnene jeg liker Cormac McCartey, at man blir sugd inn i boka og selv om man bare har lest 20 sider så ligger boka å lokker på nattbordet, du vil lese mer, og når du er så trøtt at du har lest opp igjen den samme siden to ganger uten å få med deg hva som står der, og du legger den fra deg, gir opp for i dag noe som ikke var planen, hundre sider til og trøtt på jobb i morgen høres ut som en god deal for å finne ut hva som skjer med Moss. Anbefales på det sterkeste

La oss begynne med en norsk . Rune Christiansen (født 1963) Poet, romanforfatter, gjendiktingsredaktør for oktober og kunstnerisk ansvarlig ved Forfatterstudiet i Bø. Har vekslet mellom romaner og dikt siden debuten i 1986, og har vært produktiv på begge feltene, med syv romaner og ti diktsamlinger. Jeg har lest en del av han, og liker veldig godt Anticamera, Motormelkeveien, En følsom tid og Steve McQueen er død. Det er absolutt et forfatterskap jeg anbefaler å stifte bekjentskap med, og ikke minst ta en titt på Oktobers gjendiktingserie som han er redaktør for.

Truman Capote (1924-84) forfatter av fiksjon og non-fiction. Mest kjent for Breakfast at Tiffanys og In cold blood som begge anbefales.

Cormac McCartey (født 1933) har i det siste blitt hyppig nevnt på bloggen min The road , All the pretty horses , The crossing , The Cities on the plains. Alle disse anbefales!

The Cocka Hola company av Abo Rasul aka Mathias Faldbakken er jo enkel og grei underholdning. Den første av Skandinavisk Misantropi, og skapte en del blæst da den kom. Misantropi er et stikk ord, og småsjokkerende karakterer. Vi befinner oss i københavn, Tiptop og Casco er pornostjerner i Tiptops fars pornofilmer, han og Simpel driver disse for å tjene penger for å realisere sine andre prosjekter, å isolere Ritmester på et rom og bare gi han tidskrifter og se hvor lenge man kan leve uten menneskelig kontakt. De har en kar som de finansierer å bli alkoholiker, og Simpel har en prosjekt mot kultur. En underholdende bok, ikke stort mer. 

Av utenlandske er Catch 22 av Joseph Heller som jeg ikke har lest, Canterbury Tales som jeg har på min må lese liste, og skuespillet the Clouds av Aristofanes som jeg leste på litteraturvitenskap. Skal komme sterkere tilbake på D.