Jeg får ikke laget frokost på senga eller kake, men du vet jeg er glad i deg, mamma, og jeg håper de tar godt vare på deg i dag.

Denne gangen gikk turen via universitetet og en nydelig lunsj til gravplassen i Recoleta hvor blant andre Evita ligger begravet.

Gravene ser nesten ut som små hus

Dette er graven til én familie!

Gravplassen ligger midt i et vanlig bydelsområde, og dette gir herlige kontraster

En rik familie fra Moss?

Med denne mosaikken inne i kuppelen

En argentinsk general og en gruppe turister

Låner dette bildet fra google for å gi et inntrykk av hvor stor gravplassen er

Dette er altertavla i basilikaen rett ved gravplassen

Etter å ha sett alt dette tok vi oss en velfortjent ispause

Det var veldig mye gøy å se på, både langs gaten og inne i store markedshaller. Været var litt grått fra morgenen av, men det var egentlig litt godt.

Midt på et lite torg danset disse nydelige menneskene tango

og vi så på dem en stund før vi spiste lunsj

(min favoritt: fersken og pasjonsfrukt)

Nå i kveld har vi vært på infomøte-velkomstkveld-folklorekonsert

Nok en god dag i BA.

for å dra til San Telmo og spise. Egentlig var vi på jakt etter sushi, men det var fullt på resauranten. Vi tuslet videre til vi fant en parilla (grill-restaurant)

På vei hjem så vi at den ene hovedgaten var sperret. Kanskje det er en demonstrasjon, tenkte vi. Det har vi fått streng beskjed om å holde oss unna. Men så så vi at det var mange barn ute i gaten, og vi hørte trommer. Det var ingen demonstrasjon - det var karneval!

Det var kjempegøy å se på de som danset og spilte seg gjennom gaten. Vi ble i veldig godt humør, koste oss og ante fred og ingen fare. 

Plutselig er det en som roper: "Utlenninger! Vi tar dem!"
Den lille gutten får med seg to - tre venner, og resultatet er gringos dynket i skum

Juriens bedømmelse av utført oppdrag:
Godt tenkt, Kristin. Håndkledet i sengen hindrer madrassen i å bli gjennomvåt. Utformingen er bare sjenerende for deg som faktisk har denne sengen. Poeng for å være løsningsorientert og kreativ. 

Det går forresten bedre med spansken enn jeg hadde fryktet, og jeg skjønner faktisk ganske mye. Selv om de har veldig mange rare lyder og uttalemåter her. Men det er gøy å se at jeg kan få til ganske mye.

Det er latterlig varmt, så vi holdt bare ut en og en halv time før vi måtte ha ispause. Noen av jentene hoppet på neste buss, mens jeg ble med en liten gjeng på markedet. 

Her er noen småglimt:

Vi startet like ved presidentpalasset, Casa Rosada

Så kjørte vi gjennom mange gater med flott arkitektur

og opp til regjeringsbygningen

Som ser sånn ut

Derfra dro vi ut til La Boca, og til stadion til Boca Juniors

Like ved var det en butikk hvor man må bruke stige for å komme inn

Og strømnettet er jo et kapittel for seg...

Siste stopp for meg ble denne issjappa

Og alle var enige om at det hadde vært en varm og fin tur.

Nå sitter jeg på rommet mitt på studenthuset. Jeg har fått mat og skal snart ta meg en dusj, så venter senga.

Det lukter akkurat som i Guayaquil, det er varmt og litt klamt. Og endelig hører jeg spansk rundt meg.

Dette blir så bra! 

Men av en eller annen grunn spant tankene mine litt videre rundt dette, og jeg kom frem til at jeg likte det. Ikke fordi det er verdens best formulerte setning, ikke fordi det er nydelige ord satt sammen slik at det tar pusten fra en, ikke fordi det er noe ekstraordinært i seg selv. Men kanskje fordi det er noe sant i det.

For hva er fjellene? Jeg tenker på noe staut og stabilt, noe som tåler vær og vind, noe holdbart. Fjellene har liksom alltid vært der, de. Og neste gang du kommer tilbake er det meget sannsynlig at de fremdeles står der. Det er en form for kontinuitet i dette med fjell. Du vet liksom hva du har å forholde deg til. Nå har jeg vært såpass mye utenfor stuedøra at jeg vegrer meg litt for å bruke begrep som trygghet når jeg omtaler fjell. Det skjer stadig ulykker i fjellet, det er skred, tåka kan komme overraskende, men når man tenker over det så er jo ikke dette direkte fjellets skyld. Kanskje kan ras være det, men jeg mener mye av det er jo ytre faktorer, og ikke fjellet i seg selv, er det ikke? Men ordet tilflukt kan jeg kanskje bruke. Og kanskje også frihet. Og støtte.

Jeg tenkte at mye av dette som har med fjellet å gjøre er noe som gjerne også skulle hatt å gjøre med hjemmet, og jeg prøvde å se for meg fjell i hjemmet. Først så jeg det for meg helt bokstavelig ? jeg er ikke mer voksen enn det. Og det ble et morsomt bilde. Jeg så for meg min egen snøkledde topp som stakk opp midt på stuegulvet. Eller enda bedre: foten av fjellet i stua og toppen langt der oppe over taket. Selvfølgelig er det ikke særlig praktisk å ha et fjell inne i huset, verken en fjelltopp eller foten av fjellet, det skjønner jeg også. Men rent symbolsk er det en fin tanke.

Det er i alle fall på alle måter bedre enn å la bagatellene råde. For hva er de? Jeg tenker vel ikke umiddelbart på trygghet, tilflukt og støtte. Bagateller er på mange måter det motsatte. (Du vet vel likegodt som meg hva en bagatell er, og dette blogginnlegget er langt allerede, så i håp om at du kanskje gidder å lese hele teksten skal jeg spare meg for å greie ut om bagateller).

Jeg har hørt en del taler, prekener og andakter i mitt liv, og det er veldig fristende for meg å komme med en oppfordring her på slutten. Jeg kunne bedt deg tenke over hvorfor det er slik at det er bagatellene som råder. Jeg kunne spurt hva som er de rådene bagatellene i ditt hjem, og hvilke fjell du kan sette der i stedet for. Jeg kunne bedt deg lage en liste den neste uka over bagateller du møter i hverdagen og en liste over hva du kan gjøre dem hjemløse. Og nå har jeg vel på en måte gjort det.

Heia fjell!