I går var det utrolig stille, men jeg kokte jeg kaffe som en gærning, for kaffe skulle folk ha! En halvtime før jeg skulle stenge så jeg ikke helt poenget med å lage mer kaffe, det var jo ingen på senteret. Plutselig kom alle. Fail. Kaffe,kaffe, kaffe. Alle var snurte for at jeg ikke hadde mer kaffe og de måtte vente i hele 3 minutter på ny. Oh, the horror. Kafeen var full og plutselig ble det tomt for kaffekopper. Måtte rive koppene ut fra henda på kundene for å samle inn flere. Og ja, det var en dramtisk og overdrevet versjon av det som egentlig foregikk.

 
Det var hull i skoen min. Upraktisk, men det gjorde ikke noe for jeg oppdaga at oppvaskemaskina så ut som et ansikt og jeg kalte den Ørjan. Man må poke den i høyre øye for at den skal starte.

Da jeg hadde stengt, rydda bort maten og printa ut oppgjøret kom ei dame bort og spurte om jeg hadde stengt. Neinei, jeg liker bare å gjemme varer fra kundene, tenkte jeg, men svarte høflig at joda, jeg har stengt. Hun prøvde dermed å sutre seg til å få kjøpt noe. Du vet, sånn som små barn gjør, bare uten tårer. Hun la om til en litt sånn søt, barnestemme som jeg tipper ofte har fungert på litt hjernedøde menn. Er jeg en mann? Nei. Er jeg hjernedød? Nei, selv om noen sikkert har lyst til å diskutere akkurat dette punktet. "Vææææær så snill?" Kvitra hun, og jeg gjentok mitt svar og fortalte at jeg hadde tatt oppgjøret. "Er du heeeeelt sikker?" Fortsatte hun. "Kan jeg ikke bare kjøpe eeeen ting?" På dette tidspunktet begynte hun å bli rimelig irriterende, så jeg svarte at "ikke hele verden sentreres rundt deg vettu, vennen." Nei, det gjorde jeg ikke. Et enkelt "japp," gjorde susen og hun subba avgårde med et liksom-surt ansiktsuttrykk. Som et barn som ikke fikk sjokoladen sin. Kjøp donuten din et annet sted, kvinnemenneske, et nei er et nei.

Litt utover kvelden dro jeg til Tonje for å ta en øl og slævre litt. Det blei til at vi så på Gladiatorene på svensk tv mens  vi lo av gladiatormenn med fiffige, små antrekk og jeg skreik litt til tven som om de kunne høre meg. Intelligensen min er som vanlig på topp. Blei ikke noe bedre av at Tonje viste meg et klipp av "ei skikkelig dum dame" som ikke visste hvor Budapest var. Kremt. Dumme dama visste ikke jeg heller. Hun trodde riktignok at Europa var et land, og jeg trøstet meg selv med at jeg i det minste visste litt mer enn henne. Det hele endte med at vi testet oss selv i Europas hovedsteder... det var vi ikke så flinke til. Etter all kunnskapstestinga bussa vi til Samfundet og spilte banagrams med koselige folk. Bananagrams er awesome, bare sånn i tilfelle du ikke visste det.

  Sjekk hva jeg kan'a!

Nå kommer vi til det punktet i et blogginnlegg der det er på tide å skryte litt av seg selv. Lei av bloggskryting? Trykk på krysset i høyre hjørne. Værre er det ikke. Jeg er nemlig veldig stolt av meg selv fordi jeg klarte å ta siste buss hjem i går! Ikke siste nattbuss - siste rutebuss. Tanken på nok en fyllesjuk søndag gjorde alkoholinntaket veldig lite fristende og sofaen, min forlovede, veldig fristende. Nå har jeg nemlig forkastet hemsen som seng og sover på sovesofaen hver natt. Den er bredere og tven er rett foran den. Perfekt. Forlovelsen vår går med andre ord fremover, snart blir det vel bryllup. Det er jo ikke det verste man kan ende opp med! Den er aldri uenig med, den tar aldri for mye plass, den er til å stole på, den går aldri fra meg og er utrolig komfortabel. Jeg har dessuten sjeldent lyst til å gå fra den og jeg kan antaste mobilen min uten at den reagerer engang. Mulig det er den perfekte ektemann.

Jeg våkna hvertfall veldig uthvilt i dag og var utrolig fornøyd med gårdsdagens innsats. Må gjentas.

Søstern har tatt motet til seg og flykta landet. Det er jo klart at det er viktig med landegrenser når hun har  drivi å holdt ut med alt slaberaset mitt. Eller så er det mulig at hun skal tre måneder i praksis. Tror sistnevnte er mest sann, men jeg er ikke helt sikker. Hun bodde hos meg i noen dager før hun dro, og det gikk overraskende bra. Vi begynte ikke engang å slåss! Vi var begge imponerte over hvor utrolig høflige vi var mot hverandre. Nå skal det sies at høflig bør setter i anførselstegn. Det er tross alt søstrene kork det er snakk om der frasen "er det rart vi er single?" ofte blir utropt med etterfølgene usjarmerende latter og slenging med armer og bein. Vi er veldige sofistikerte altså, jeg lover.

Søstrene Kork gone blond.

Etter min søstern avreise valgte jeg å innlede et forhold til mobilen min. Den holder meg med selskap i enhver kjedelig situasjon med angry birds, bobleshooter, facebook og kamera. Det er det nærmeste jeg kommer noe som helst form for romantikk om dagen. Jeg er forlova med sofaen min og har et forhold på si med min samsung galaxy - snakk om kjærlighet! Jeg sitter på den ene og holder den andre i hånda, snart tyter det vel røde roser og hjerter ut av øra mine også.

Det har blitt et par byturer på nyåret, og ett par av kveldene har jeg prata så mye at jeg rett og slett har klart å bli lei av min egen stemme. Dagen derpå har derfor blitt en stille seanse der min egen stemme konstant irriterer meg. Som alltid skal jeg bare en liten tur ut og ender med å dra hjem når normale mennesker går søndagstur med barna sine. Godsitater som "ingen er svikere når klokka er kvart over sju om mårran," og "det er her sex kommer for å dø" hører med i lystige lag på lugubre steder. Sist bytur førte til en veldig sliten søndag der jeg svuppa bort til Mari og det blei til et søndags-slaberas uten like. Det sosiale filteret forsvant og vi blei så usjamerende store i kjeften at det nesten var litt pinlig. Det var kanskje litt kjipt for Maris samboer som ufrivillig måtte lytte til våre søte ord og være vitne til vår ustanselige sjarm, men så ille kan det ikke ha vært for han sendte med meg mat heimatt. Lærdom: dra til Mari, legg fra deg filteret ved døra - få mat. En veldig god deal spør du meg.

 
Piknik-vors hos Tonje.

Til neste uke drar jeg til Stavanger for å besøke Martine og ikke minst se Kaizers på Folken. I all kjedsomheten er det fint å ha noe å se frem til. Det er forsåvidt også fint å ha noe å ha på seg, så derfor tok jeg motet til meg og kjøpte meg klær for en sum jeg nesten var litt stolt av. Ja, summen var høy. Ja, jeg trengte klær. Nei, det var ikke gøy. Det var en pain in the bakdel, men nå er jeg altså betydelig fattigere og klesskapet mitt har slutta å gråte hver gang jeg åpner det. Fikk litt vondt i hjertet mitt av all klaginga fra det forbanna skapet. Nå kan det i det minste holde kjeft og jeg slipper å vaske klær hele tida. Vinn, vinn.

Jeg har hvertfall funnet trikset med å ikke omkomme av kjedsomhet, og det er noe som kalles musikk. Vet ikke helt om du har hørt om det før, det er ganske fremmed for mange. Hvertfall for de som liker PJ Harvey. Hvis jeg kreperer innvendig setter jeg bare på musikk også blir det bedre. Det er magi! Reine Harry Potter-stemninga. Kanskje ikke så rart når bilen fra Harry Potter står utenfor leiligheta til mamma.

Just saying.

Dette blir mitt siste semester i Trondheim og jeg skal være nyttårsforsettet mitt tro: jeg skal gjøre mest mulig ut av det. Hva nøyaktig dette innebærer har jeg ikke helt bestemt meg for enda. Jeg bare veit at jeg skal være betraktelig mer på skolen og bli med ting jeg vanligvis ikke gidder. Shopping på en lørdag? Jeg er med. Downtown? Hvorfor ikke. I dette sekund angrer jeg litt på at jeg nettopp skreiv detta. Verken lørdagsshopping eller downtown gjør meg noe mer enn littegranne kvalm, men jeg får bare gi det en sjanse. Det eneste jeg nekter er å dra på konsert med PJ Harvey hvis neket av en eller annen grunn skulle kravle seg oppover til barteby. Der går grensa. Jeg vil ikke dø av kjedsomhet.

Og sånn helt til slutt må jeg nevne at jeg har kjøpt meg ny telefon. Smarttelefon. Søstern sa til meg engang at jeg var gammeldags fordi jeg var så negativ til sånne "jåletelefoner" som jeg i hemmelighet har kalt det. Nå har jeg en. Jeg skjønner svært lite, skriver meldinger i en tempo som får meg til å bli sprø og syns det er kjempeekkelt at den hele tiden registerer hvor jeg befinner meg. Det føles ut som telefonen min stalker meg. Likevel har jeg blitt glad i den enorme, oransje kladden. Den har tross alt bobleshooter.

Etter jobb skulle jeg egentlig bare vaske klær, spise middag og skrive oppgave, men i døra på vaskeriet møtte jeg Mari. Da blei det jo ikke helt sånn, heldigvis. Det viste seg at det var flere losere enn bare oss som skulle bruke lørdagskvelden på å få reine klær, for ingen maskiner var ledige. Derfor lagde Mari middag til oss også lo vi oss skakk av Live fra Apollo helt til vaskemaskinene ble tilgjengelige igjen. Da jeg endelig satt meg ned foran pc-en for å skrive, oppdaga Mari at QuisDan gikk på NRK og dermed tok jeg nok en gang pepsi maxen  fatt og hoppa hele den lange veien bort til Karinelund. Og der satt vi da, med hver vår type potetgull og lo av hvor teite vi var. Oppgaven måtte bare vente.

På søndagen var tiden inne for å fullføre denna bedritne oppgaven. Med litt for stor selvtillit til at fristen gikk ut om under et døgn, satt jeg i gang. Jeg leste og leste og leste litt til, så fikk jeg besøk og da måtte vi se litt på Trolljegern og sånn, men så leste jeg litt til før jeg kladda ned en hel haug med skit. Sånn halv tre på mandag morgen ble jeg ferdig. Om den ble bra, spør du? Njæ, men tror jeg får bestått. La oss bare krysse fingra.

Jepp! Jeg tok faktisk bilde av meg selv på toget. Om det var flaut? Skjønner ikke hva du prater om...

Jeg har lagt merke til at folk er veldig forskjellige når det kommer til fellestransport. Noen tar hensyn og gjør seg bittesmå for ikke å forstyrre noen, mens andre tar seg ufattelig godt til rette med både telefonsamtaler, kroppslyder og benstillinger. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hvilken gruppe jeg hører med til. Jeg tar hensyn, men det serveres med drepende blikk og sinte bevegelser. Snillbitter, rett og slett. Der har vi en tredje gruppe. Unntaket er nesten alltid damer over 50, de er jeg snille mot. Av en eller annen grunn ser de ut til å like meg mer en gjennomsnittet. Det er forsåvidt en god ting å ha med seg til fremtidige svigermødre.

Man kan lære mye av kollektivtransport altså! Jeg kunne sikkert skrevet en hel avhandling om folk basert på bussen/toget. Kanskje jeg skal ta en master i psykologi og skrive masteroppgave om det? Det hadde vært dødskult! Litt ambisiøst å tenke så langt frem i tid kanskje. Tankene begynner å flyte villt rundt her... dette begynner å bli farlig. På tide med Criminal Minds!

Nå skal du liksom spørre meg hvorfor jeg skal til Stavanger, men det slipper du fordi jeg kommer til å si det uansett. I Stavanger er nemlig Martine, og Martine vil man besøke. Det er også andre fine ting i Stavanger, som mannfolk med Stavanger-dialekt og... mannfolk med Stavanger-dialekt. Av en eller annen grunn blir en alt for stor prosent av mannfolk ufattelig sjarmerende bare de er fra vestlandet. Dette kan bli en fnisete helg. Tror ikke helt Martine gjør det til noe mindre fnisete heller.  Hvis det er noen jeg har fnisa mye med, så er det henne. Da vi var sånn ti år satt vi og fnisa i timesvis over en cornflakes-eske før vi bandt beina våre sammen og spankulerte oss en tur i nabolaget med tilhørende lattekrampe. Tror kanskje sistnevnte ikke er en god idé om jeg vil imponere byens mannfolk. Med mindre det er en god dæsj promille innvolvert, da kan det fort bli en veldig god idé. La oss alle bare bestemme oss for at det ikke skal skje. Fint. Da er vi enige.

Jeg har aldri vært i Stavanger før, så jeg er spent på å se om retningssansen min er like herpa som alltid. Det er som om den har backflippa litt for hvis jeg vil i en retning, skal vi nesten alltid motsatt vei. Jeg stemmer for at jeg bare følger Martine og ikke spankulerer så mye rundt på egenhånd. Det er best sånn.

På mandag er jeg helt totalt crazy og skulker skolen fordi flyet mitt ikke går før på kvelden. Billige flybilletter var dæsken ikke så lett å fikse på en søndag. Tror forresten jeg må mellomlande i Bergen på vei hjem. Der har jeg heller aldri vært. Detta blir jo reine Norgesopplevelsen!

Jeg har kamera, jeg har musikk, jeg har vinger - nå drar jeg.

Ambisiøst, sier du? Skjønner ikke hva du snakker om. Denne mørke fristelsen skulle bli både vakker og pen, tenkte jeg mens jeg helte i meg litt pepsi max og tok på meg forklet. Så satt jeg på Marilyn Manson for å få en nødvendig kontrast til alt det sukkersøte jeg skulle begi meg utpå. Det fins måte på hvor husmor man skal værra! Så satt jeg i gang. Sjokolade mer her og sjokolade meg der, plutselig var både jeg og hele kjøkkenet dekket. Heldigvis kom det litt sjokkis på kaka også.

Da jeg tok jævelskapet ut av ovnen så jeg jo at resultatet kanskje ikke ble helt som forventet, men jeg sa meg fornøyd med at deigen smakte godt. Så da var det bare å sette i gang og dele kaka i to på langs før man klæsjer litt sjokoladekrem i midten. Den smelta og rant utover alt. Flott. Heldigvis hadde jeg vett nok til å slenge den inn i kjøleskapet litt og dermed var krisen over. Så var det på tide å få glasuren på toppen. Den var alt for flytende og rant utover alt. Fantastisk. Noen justeringer måtte til. Etter mye styr og enda litt tid i kjøleskapet var glasuren på og det var tid for pynting.

Jeg smelta hvit sjokkis i vannbad (ja, jeg veit faktisk hvordan man gjør det) og stappa det ned i en sånn greie man lager av bakepapir. Jeg husker ikke helt hva det heter, men hadde jeg fortalt dette i stedet for å skrive om det hadde jeg lagd lyder og vifta med henda til du skjønte hva jeg mente. Lydeffekten er "wooooop," sånn i tilfelle du lurte. Poenget er, og jeg har faktisk et, at den forbanna sjokkisen ikke ville nedi den "woooop" greia og bestemte seg for å parkere på skuldern min i stedet for. Ja, på skuldern min. Jeg klarer det umulige. Den woooop-en var litt lang og dermed tøyt det ut i gæren ende og der var tilfeldigvis toppen av min arm. Heldigvis fikk jeg stappa nedi litt sjokolade, så både navn og alder og hurra og hjerter kom med. Så måtte den i kjøleskapet igjen. Etter en evighet med utålmodig venting blei pynten klar.

Og sånn blei altså kaka (ikke se på det øverste bildet og sammenlign, pretty please). Tre og en halv time etter forklet først kom på var jeg endelig ferdig. Jeg fikk ikke plass til alt pynten, halve kake holdt på å dette fra hverandre og mesteparten av glasuren la seg i gropen i midten, men det blei da kake for det! På bussen til skolen dagen etter sa jeg ganske tydelig til Mari at hvis Marlene ikke blir glad for den kaka, så begynner jeg å grine. Det tror jeg at jeg hadde gjort også. Etter forelesninga stressa jeg heimatt for å lage kort og blåse opp ballonger og pakke inn kaka i plast. Da jeg gikk ut døra begynte det selvfølgelig å øse ned...

Heldigvis blei frøkna kjempeglad, til tross for dårlig tid, blaute ballonger og en litt skvusja kake (den slo meg i puppen hele tiden!). Da var det liksom verdt det. Man har jo bare bursdag en gang i året! Det er kanskje like så greit, for nå merker jeg at kakebakingskvota mi er oppbrukt for i år.

... det er meg.

Her er det fine lyset som jeg så inderlig trengte inni hjørnet der.

Nå står den lille hylla mi ved vinduet og der har man pønta med alskens nips.


Her er altså de nye vinduene mine med de nye persienner som persienne-mannen hang opp på mandag.

Persienne, persienne, persienne.

Det er i grunn et veldig rart ord.

Nå veit du hvordan det ser ut hos meg om dagen. Nå veit du også hvor utrolig utrolig lite jeg har å skrive om. Dette kunne være et innlegg der det stod "Vasking, jobb, middag," men jeg tenkte at jeg kunne i det minste late som jeg hadde noe bedre å si. Jeg oppfordrer alle til å si persienne så mange ganger de klarer! Sofaen min roper på meg.

Over og ut.

Ett par poteter og utallige fiskepinner senere banka det på vinduet mitt. Det var Satan. Da ble Nattsvermern sleng på kassa fordi jeg ikke har tørt å se den alene. Hvem er vel bedre å se skummel film med enn selveste Satan? Han var faktisk snill og sensurerte diverse scener ved å slenge en hånd over øya mine. Kanskje litt for mange scener, men annet kan ikke forventes av en slik en ond jævel. Etter Satan fløy videre på nye eventyr dukka Mari opp og da blei det en del jentepreik før jeg nå altså sitter her og skribler i vei.

Jeg hang opp detta sitatet på speilet mitt jeg, bare sånn just in case jeg skulle glemme det.

Har jeg forresten nevnt at roomie-brødrene mine har flytta ut? Jeg hørte de romsterte fælt her på torsdagskvelden og dagen etter var alle tinga dems borte. Nok en gang er jeg aleneboer. Dette er den tredje personen som har flytta ut, to fastboende og en låneboer (taket hennes tok inn vann). Jeg veit å skremme dem vekk! Står utenfor døra dems i Skrik-maske og brøler til de tar med seg tinga sine og løper for livet. Det funker ganske bra.

Ellers har jeg funnet et fint sted å sitte å lese, nemlig på Egon. Marlene jobber jo der, så da får jeg innimellom et glimt av henne mens jeg drikker kaffe og stuper ned i pensumbøkene. Jeg er en smule lei av lesesalene på Dragvoll. De er ikke sånn videre innbydende syns jeg. Egon er koselig og jeg får lyst til å lese der. Derfor er det godt mulig jeg tar turen innom i mårra og blir der til evigheten og forbi. Så lenge jeg kjøper noe bør det ikke være noe problem. Jeg tenker kaffe. Ikke mer burger. Fader, nå fikk jeg lyst på burger! Nei. Kaffe, Pernille, kaffe. Kaffe, kaffe, kaffe!

Det er noe med at det står en haug med jenter der som i mitt fordomsfulle hode forteller at de kanskje ikke er de smarteste knivene i skuffen. Dette bekreftes også ganske ofte når han godeste Hasse-basse løper rundt og skal småprate litt med dem utover programmet. "Sååååå morsomt da!! Veldig kult lissåm! Såååå kreativt da!" Sånne kommentarer gjør at får lyst til å klappe vedkommende på hodet og si "lille venn, ikke snakk så mye du..." Det at programledern har et ekstremt oppmerskomhetsbehov og i tillegg lager "artige" rim er flaut nok i seg selv.

Men plutselig dukker selveste kongen opp. Jeg snakker altså om Kong Halvor, bloggeren som nekter for at han er blogger og kaller bloggen sin for hjemmeside med store bokstaver. Han har store fritidsproblemer og lager morsomme filmer. Selv om han er veldig teit, kan man liksom ikke helt la vær å le. Dessuten har han en veldig fin katt. Da ble det bittelitt mindre kleint, og han hadde selvfølgelig lagd introduksjonsfilmen sin selv.

Flauhetsfaktoren min senka seg litt da kongen skulle få seg date, men jeg konkluderte med at selv om han er rimelig kjekk har han alt for mye energi for min smak. Han er som en smurf på speed, og sånne folk får jeg også lyst til å klappe litt på hodet. Kongen fikk seg riktignok en date og hvem vet, kanskje de lever lykkelige alle sine dager?

Jeg tror jeg i løpet av et program blir jeg flau godt over ti ganger. Skikkelig, skikkelig flau. Så hvorfor i all verden ser jeg på det? Ja, spør du meg, så spør jeg deg.

Vi har selvfølgelig ikke bare eti hele helga, vi har faktisk gjort noe annet også. Vi tok en tur på Siba (jobben til Julia) der jeg endte opp med å kjøpe et kamera. Jammen, har du ikke allerede et kamera? Kan du jo spørre. Og det har jeg jo faktisk. Problemet er bare det at jeg ikke tørr å ta med speilreflektkameraet overalt. Det er stort, det er dyrt, det egner seg ikke hvor som helst. Jeg er med andre ord veldig redd for det. Derfor skaffa jeg meg et bittelite, ikke så dyrt kamera som jeg kan ha med meg overalt. For å si det sånn, jeg har en snill pappa. Han kamuflerte det som en ekstra bursdagspresang, selv om jeg allerede hadde fått en jækla fin en (Roskildæææ!). Noen ganger syns jeg at jeg får litt for mye. Jeg forventer aldri å få ting, men jeg ender alltid opp med å få noe likevel. Snille foreldre kan man absolutt ikke klage på, selv om jeg får litt dårlig samvittighet noen ganger. Jeg har nok blitt litt bortskjemt med åra, men jeg tar det i det minste ikke for gitt.

Vi droppa også innom City Syd der jeg (helt selv) anskaffa meg en blender og (ikke helt selv) fikk lys til bokhylla mi. Da shopping-tålmodigheten min gikk mot null råna vi avgårde, også stakk jeg på jobb. Pappa og Julia fortsatte shopping-runden og jeg var i grunn glad for at jeg slapp. Fem timers jobb er bedre enn fem timers shopping. Uten tvil. 1 time er greit, 2 timer er mer enn nok og går tiden utover det er det bare neineineinei. Etter jobb kom jeg hjem til fullt kjøleskap (hurra!) og to trøtte familiemedlemmer. Etter vi alle sovna litt åkte vi avgårde for å ete på Graffi på Solsiden. Jeg spiste ikke burger, men kylling-grillspyd denne gangen. Det angra jeg ikke på! Namnam. Så måtte papz ha den obligatoriske Trondheims-Guinessen, så vi satt på Dublin en stund før vi tok kvelden.

På søndagen tok vi turen til Rockheim og leika med lasere. Så prøvde vi alle å spille gitar. Det var vi ikke så flinke til. Så glana vi på Wenche Myhre-utstilling og hoppa desperat foran liksom-paparazziene for å komme i liksom-Se&Hør. Stas! Så spiste vi litt før han far måtte ta hjula fatt og dure seg nedover til Drammen igjen.

Det er alltid så koselig å få familiebesøk! Jeg syns nesten det beste er når vi gjør sånne ting vi alltid gjorde før, som å ligge på sofaen på en lørdag og spise potetgull mens vi mener ting om alt og ikke noe på tv-en. Eller når vi bare ler av hverandres hverdagslige historier med en god dose selvironi. Jeg gleder meg allerede til neste familiebesøk i november!

Høretelefonene mine daua jo en gang i forrige uke, og jeg har hørt på musikk kun på det høyre øret etter klokka ti om kvelden (nabo-avtalen vøtt) frem til nå. Derfor var det på tide å farte ned til eplehuset for å få de fiksa. På eplehuset er det alltid god service og søte mannfolk. Jeg flasha kvitteringa mi og søte mannen ga meg ett par nye mens de andre skulle på service. I det jeg skulle gå ut døra spør han ene om det blei noe årnings på det. Jeg hørte feil, og dermed ble hele setningen så veldig, veldig feil. Jeg tenkte "I wish" og svarte at joda, det ordna seg det, mens jeg fniste veldig oppi hodet mitt.

Så gjorde jeg veldig lite interessante ting som ikke engang her verdt å nevne før jeg dro på jobb. Der var det stille. Jeg leste psykologihistorie og prøvde nok en gang å tankeoverføre ordet "kake" til alle som gikk forbi. Så droppa Mari innom og snakka om potetgull før hun kjøpe kake og senere også potetgull. Det var jo tross alt fredag. Jeg kjøpte med meg en slice med ostekake før jeg stengte, og det er her jobben min begynner å bli farlig. Den ostekaka var så god at jeg nesten daua. Derfor ble jeg veldig spent på alle de andre kakene... Om jeg ikke begynner å trene igjen snart kommer jeg til å bli forvandla til en kake. Ikke en sånn søt bringebærterte, men en sånn megasjokoladekake med tre lag...i menneskeform. Delicios.

Etter jobb sprelte jeg rundt som en og annen gærning med musikk på begge øra og håpa på at jeg hvertfall hoppa av meg bittelitt av ostekaka jeg inntok tidligere. Så slukna jeg på sofaen. Da klokka ble halv åtte og vel så det var det på tide å stå opp igjen. Jobben (og kakene) kalte og selv om det bare var 12 timer siden jeg var der sist var det ikke så ille. Helt til i dag har jeg stort sett bare hatt hyggelige kunder, men det virker som om folk er litt mer gretne på lørdagsformiddagen. En hadde en lang, alvorlig tale om at vi egentlig skulle ha aviser, en annen kjefta på meg før jeg engang fikk sagt noe også var det han som var en slik en utrolig mumlende trønder som jeg bare ikke skjønte hva sa. Han var en ganske gammel mann og til slutt rista han på hue og himla med øya mens han sa "E du utlænding?" Da ble jeg jævlig irritert og måtte telle til ti. Da han sa det han skulle si litt høyere hørte jeg selvfølgelig hva han sa. Jeg hadde mest lyst til å slå han i hodet med kakespaden, men jeg telte heller til ti en gang til. Da klokka slo ett var det deilig å kunne rusle heimatt igjen.

Og hva gjør jeg nå? Ingenting. Jeg bør rydde, jeg bør vaske, jeg bør lese. "Helga er ikke bare burde, burde" sier VG og jeg velger å tro på det. Jeg har tross alt jobba! Jeg burde også farge håret (igjen), men jeg begynner å bli lei av rosa såpeskum så det får vente. Og hva skal man i kveld? Jo, da skal man ha jentekveld med Mari. Ikke noe sprudlebrus og fjas ut i de sene nattetimer her i gården nei! Nei, her er det kylling til middag og film på kassa. Dæven, jeg tror vi begynner å bli voksne.

Jeg ler like mye hver gang. Hysterisk!

HAI!

Nå kom jeg nettopp hjem fra jobb og der var stillere enn stillest. Hvor er alle folka? Syns at folk skal rive seg vekk fra tv-en og komme å spise kake og drikke kaffe på Kaffekroken i stedet for. Jeg prøvde å tankeoverføre ordet "kake" til alle som gikk forbi på et tidspunkt ,men det fungerte sjokkerende nok ikke så bra. Derfor leste jeg om Aristoteles og sjelen i stedet for mens jeg skreiv masse notater. Masse og masse, ett par tre sider hvertfall. 

Nå skulle jeg akkurat til å slå meg ned foran tv-en for å se på nok et hai-program, men så fant jeg ut av at jeg har sett det før. Nedtur. Nå må jeg finne på noe annet... Finner sikker noe å sortere. For et liv!

Det er like mye action som alltid i livet mitt, jeg redder verden stort sett hver dag, så er liksom litt sliten om kvelden. Okei, så gjør jeg kanskje ikke det, men det hadde vært kult om det var fakta. Noe som er fakta er at jeg er littegranne forelska i den nye jobben min. Det er ganske stille der, så jeg kan lese pensum mens jeg er på jobb, og det er stort sett hyggelige mennesker som skal ha kake og kaffe. Jeg liker sjefene og jeg liker de ansatte. Jeg bare liker jobben min veldig godt! Så hurra for det! På fredag skulle jeg egentlig gjøre alt jeg ikke hadde fått gjort resten av uka (som vanlig), men det ble til at jeg jobba i 8 timer i stedet for fordi en hadde blitt syk. Det gjorde meg ingenting, og jeg leste faktisk masse mens jeg var der. På lørdag jobba jeg også i noen timer før jeg droppa innom Mari der jeg plutselig ble fôra med middag og øl. Så fant jeg ut av at jeg også ville ut, men etter noen meldinger frista sofaen litt for mye og der ble jeg liggende resten av kvelden. Jeg er littegranne forelska i sofaen min også, men det er ingen nyhet.

Nå har jeg også vært en liten svupptur på IKEA (jeg var seriøst effektiv) og jeg har fått meg ny hylle og ett par nye lys. Ikke telys, men faktiske lys. En på veggen og en i hylla. For første gang på evigheter er det ikke bekmørkt her på kvelden selv om taklampa er på (crappy taklampe). Jeg er så fornøyd at jeg nesten er litt forelska i lampene mine også. Hvis dere har sett Bruce Almighty så kan dere se for dere meg i den scenen hvor han sier "let there be light" med svært underholdende håndbevegelser til, det virker passende.

Denne edruelige helga har jeg brukt til å rydde og ligge henslengt i sofaen foran kassa (som sagt, Shark Month). På søndag var jeg på kino med søstern. Vi så en hestefilm. Ja, en hestefilm (det er lov til å le). Den het "Til siste hinder" og det var faktisk min idé. Det er ingen andre enn søstern som sier ja til å bli med på slikt.Om du ikke visste det fra før av, så får du vite det nå: jeg liker hester. Vi fikk mange barndomsminner fra jeg leste Ponny og Julia leste Wendy og vi var med i Penny-klubben og hadde hesteplakater på veggen. Vi satt i en bitteliten kinosal med kun små hestejenter med mammaene sine. Alle kikka på oss. Barnsligheten lenge leve! Hvis man ser bort i fra ett par fryktelig dårlige skuespillere, så var det ikke en dum film om jeg så må si det selv.

Det til venstre putta jeg i håret mitt også ble jeg sånn som til høyre. Det var veldig ulækkert og lukta som noe man kan bli bedøvet med. Hvorfor? Spør du. Fordi jeg vil ha håret mitt rødere. Ble det rødere? Nei, ikke noe særlig, men shampoen min er fortsatt rosa når jeg dusjer!

Nå kommer jeg til å ramse opp ting som har skjedd siden sist fordi jeg er for lat til å skrive så mye mer. Den ene siden av høretelefonene mine har daua, jeg har farga håret, jeg har spist sjokoladepudding, jeg har fått hekta på sprite, jeg har ny bukse, jeg har nye sko, jeg har sett ny hjernedød film, jeg har vært blond i noen timer, Ingvil skal se på stein i mårra, Julia har blitt blond (nesten), vinduene mine skal byttes ut på torsdag, jeg hadde is i frysern, nå har jeg ikke det lenger. Som sagt er livet mitt så spennende at jeg veit du nå sitter igjen med misunnelse i skallen og tenker "hvorfor er ikke mitt liv så spennende? Hvorfor er jeg til?" Og det skal du få lov til. Noen er i Frankrike, noen er på Samfundet, men jeg, jeg har tross alt fått to nye lamper!

 
Dette er altså en veldig kreativ illustrasjon om først hvordan trynet mitt så ut i dag tidlig, også hvordan jeg så ut etter jeg hadde kommer meg på jobb. Jeg sjokkerer meg selv over kreativ bruk av bilder i dag altså. Virkelig. 

Ta ordet-kurset var faktisk veldig koselig i dag. Vi lo masse og snakka masse. Fremføringa var ikke gøy, men det gikk veldig bra. Jeg tror ikke det er sånn videre populært for folk som tar ta ordet-kurset å faktisk fortelle det til folk. Jeg tror mange holder det litt hemmelig, noe jeg ikke helt ser poenget med. Om du ikke har skjønt det før, så liker jeg altså ikke å snakke foran store forsamlinger, ikke små heller om det er folk jeg ikke kjenner. Jeg får utrolig høy puls, blir dritvarm, skjelver som en 95-åring og har mer lyst til å hoppe ut et vindu enn å åpne kjeften. Detta er jo noe jeg ikke er sånn videre begeistra for og derfor syns jeg det var på tide å gjøre noe med det. Hadde vært fint å for en gangs skyld stå foran folk og ikke være totalt tom i hue. Foreløpig fungerer kurset rimelig bra og jeg gruer meg ikke like mye til neste ukes fremføring. Hurra for det!

 
Herlige, herlige cupcakes og herlig, herlig sjokolade.

Når klokka so fire var det klart for første dag på jobb. Jeg grua meg skikkelig fordi alt er nytt og man veit jo aldri hvordan det blir. Gruinga gikk over med en gang jeg gikk inn døra på Kaffekroken. Det er superkoselig der! Kafeen åpna offisielt i går, så det er enda mye som ikke er helt på plass, men jeg stilte masse spørsmål og prøvde å lære meg priser, kassa og navn på ting. Jeg kan tydeligvis ingen verdens ting om kaker, men det endrer seg vel snart. Resten av tida brukte vi på å rydde, prate om alt og ingenting og å lage onde planer om å hive folk inn på senteret og tvinge de til å kjøpe kake.

Nå ser jeg på et haiprogram på Animal Planet mens jeg vurderer å gå enda mer løs på den dritgode sjokkisen jeg fikk til bursdagen min. Cupcakene jeg fikk på lørdag har jeg allerede eti opp. Makan til herligheter! Nå blei det spennende på tv her, så nå gidder jeg ikke skrive mer. Over og ut!

Og akkurat dette her gjorde jeg i går. I'm retarded.

Har du ikke vært på artige.no? Da er du det også.