Her finner der meg. På wordpress av alle steder. Må si jeg foreløbig trives godt der. Følg meg.

De som kjenner meg vet veldig godt at jeg er en lite spontan person til vanlig. Jeg liker å planlegge ned til den minste detalj. Vel, i går overrasket jeg ikke bare meg selv, men også mange andre med en uvanlig spontan handling til meg å være.
Jeg satt i frisørstolen til Anne-Marie, eldstejenta til søskenbarnet mitt som var ute i praksis, fikk en gratis klipp og snakket om hjem, og om hvor mye jeg misunnet henne som skulle dra bort til Kirkenes på søndagen. Jeg misunnet henne så sterkt at det gjorde vondt i hjerterota, helt til det plutselig gikk opp for meg at jeg har hele neste uka fri, og at planene mine om å råtne bort på hybelen var like dumme som ett brød.

Vel, long story short: jeg dro på hybelen, pakket sakene mine og startet rett til Lakselv med Anne-Marie, og i morra kjører vi rett avgårde til Kirkenes for en ukes tid. Jeg har ikke hatt en så stor gladfølelse inni meg siden hvem vet hvor lenge.
Jeg skal hjem. Jeg skal hjem! JEG SKAL HJEM! Jeg har ikke vært så lykkelig på lenge. Det gjør vondt inni meg, fordi jeg savner alle hjemme så mye, og fordi jeg for tiden mistrives så mye i Alta. Hvorfor kaste bort fridager i en miserabel tilværelse da?

Jeg skal avslutte studiet ved å ta eksamen i mai. Jeg fullfører de målene jeg setter meg. Men den dagen jeg pakker siste rest av flyttelasset og kjører hjem til mine kjære, det skal bli en lykkens dag!

1. Jeg har bestemt meg. og er sånn ca 97% sikker på, at jeg flytter hjem til Kirkenes igjen etter dette skoleåret. 27. mai har jeg eksamen, og etter det har jeg planlagt å vaske meg ut av leiligheten, kaste sakene mine i bilen, og så starte hjem så fort som mulig. Det finnes flere grunner til at jeg har tatt dette valget:
* Sånn som ting ser ut nå, så har jeg ingen store ønsker om å utdanne meg ferdig som sosialarbeider. Selvom det er mange som forteller meg at det ville vært et perfekt yrke for meg, så har jeg ikke den følelsen som sier at dette ønsker jeg. Jeg vil ikke utdanne meg bare for å ha gjort det. Jeg vil utdanne meg til noe jeg ønsker å jobbe med resten av livet. Noe som treffer mine interesser og drømmer. Det vanskelige er jo bare å finne ut hva i allverden disse er.
* En annen grunn er også litt inneforstått i det jeg nettopp skrev: det at jeg ikke vil utdanne meg bare for å gjøre det. Å gå enda et studie, atter ett år, uten å få flere studiepoeng for det, og uten å ønske det, er ingen vits. Bortkastet, spesielt er det bortkastet å ta opp enda mer lån for noe sånt. Nei, da ønsker jeg heller å arbeide ett år eller to, mens jeg blir litt klokere på meg selv og mine ønsker.
* Til sist så ble ikke studiene eller livet i Alta det jeg hadde håpet på. Jeg har blitt kjent med mange fantastiske personer, fått mange hjertens gode venner, men alt i alt så er jeg ikke mye lykkelig og fornøyd her jeg sitter. Livet alene i en hybelleilighet, en times gåtur fra alle andre, er ganske ensomt og kjedelig. Jeg gleder meg heller til å komme hjem til Kirkenes igjen, til alle mine kjære. Kanskje tilbake til mine håp og drømmer også. Her føler jeg at jeg sitter helt uten.

Jeg må hvertfall påpeke at selvom det kanskje virker som om jeg nå trør ett steg bakover, så er dette likevel ett steg framover også. Jeg er klokere på framtiden, rett og slett fordi jeg har tatt et valg. Alle veier leder fram et sted.

2. Men igjen så er det en ting jeg finner utrolig flott med Alta; nemlig det nye treningssenteret Actic, som også hører sammen med Nordlysbadet. For første gang i mitt liv har jeg faktisk meldt meg inn på ett treningssenter. Jeg har allerede vært der flere ganger, og tilogmed hatt en veiledningstime med en instruktør og fått satt opp et eget styrketreningsprogram. Jeg synes det er helt fantastisk og gleder meg allerede til jeg skal dit igjen i morgen tidlig. Ja, dere leste riktig: Lill-Helén Larsen skal faktisk opp og trene før skolen på en mandags morgen. Hva i alle dager er det som har slått meg? Uansett hva det er så klager jeg ikke. For første gang i mitt liv gleder jeg meg til treningsøkter. Det er stort, dere! Og når man har basseng inkludert i de stusselige 315 kroner måneden så klager man hvertfall ikke!

Jeg håper bare, og tror, at jeg blir å fortsette på denne måten. Det føles godt. Så får vi se hvordan Trimmen i Kirkenes er sammenliknet med dette.

Som Knut Nærum sa i hans nye bok: SITT NED OG HOLD KJEFT!
Også fulgt av: Håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten.

Kan ikke si den funket så mye på meg da, jeg er og forblir litt(gjennomstittlig)høy på pæra. Men Gud hvor jeg lo! En bok jeg virkelig anbefaler.

Og når det kommer til introen her: vi får se om jeg blir noe bedre på bloggingen, jeg lover ingenting. Ikke lov mer enn du kan holde. Jeg har tross alt ett liv(det vil jeg hvertfall at dere skal tro).

Den andre er Katy Perry. Musikken hennes sprer glede i både kropp og sinn. Alt er så livlig, så stemningsfullt. Musikken gir en skikkelig godstemning.

You just gotta ignite the light
And let it shine
Just own the night
Like the Fourth of July

Cause baby you're a firework

Okei, så er kanskje ikke tekstene hennes så dype at det gjør noe. Om noen forteller meg at de er dype så ler jeg mest sannsynlig. Men det er kanskje derfor jeg liker dem. De er overfladiske og bringer med seg en skikkelig gladfølelse. Kanskje akkurat det jeg trenger for tiden.

* For det første så ble ikke bilen min lakkert slik den skulle nå på mandag. Historien er lang, men jeg har dermed en venninne mindre. Mitt valg. Jeg er ferdig med å være den personen som tar i mot dritt fra andre. Om folk behandler meg som dritt: greit, jeg trenger dem ikke. Dette er kanskje den største grunnen til at jeg har vært deprimert i det siste. Når man har gjort opp for seg etter å ha krasjet en annens bil er det tydeligvis mange meninger om.

* Et nært familiemedlem fikk beskjed om at hun måtte få operert inn pacemaker. En operasjon som gikk helt greit, men som helt ærlig egentlig har skremt vettet av meg. Jeg har vært helt utrolig bekymret, men først etter operasjon gikk det opp for meg i hvor stor grad.

* Bestevenninnen min fikk blindtarmsbetennelse og måtte opereres. Noe som får meg til å lure på om jeg skal skrive et veldig sinna innlegg om HelseNorge. Vi får se.

* Jeg jobber for harde livet med ennå et arbeidskrav til skolen. Eller.. jobber for harde livet er kanskje å ta litt hardt i. Jeg sliter fortsatt noe sinnsykt med motivasjonen og konsentrasjonen. Det er så mye jeg burde gjøre, men så lite jeg orker.

* Jeg er forbanna på idioter som tar seg inn på andres mailer og facebook-sider og driver trakassering av andre. Spesielt fordi personen det er snakk om gjør så ufattelig mye drit og har et så ufattelig langt rulleblad når det kommer til slike, og værre, ting at han seriøst burde vært innlagt på Åsgård. Folk med psykiske problemer burde fått hjelp. Ikke frikort fra alt slik at de kan fortsette å gå fri uten hjelp.

* Også har det flyttet en liten fugl inn i stueventilen min. Den er søt, men den bråker og jeg er redd for lopper. Jeg vet ikke hva man gjør med slikt.. What to do?

Litt av hvert her, ja. Noe bekymret, noe sinna, noe som jeg ikke vet hvordan man skal behandle. Ikke så mye glede. Det tar vi en annen dag.

Har dere hørt om sykehusdietten? Det er den der kjempesunne suppa med masse selleri og grønt i som skal øke forbrenningen din og få deg ned i vekt. Den tenkte jeg at jeg skulle prøve med på i går. Og før dere sier noe: nei, ikke av den grunn at jeg ønsker å slanke meg, det trenger jeg ikke. Men fordi jeg ville ha en kick-start på forbrenninga nå like etter all julematen og før jeg skal begynne å trene på det nye treningssenteret som også gir bassengtilgang. Jeg elsker jo å svømme, selvom jeg helt sikkert ville druknet i et barnebasseng om noen levnet meg alene.

Vel, jeg startet med å hakke grønnsaker til suppa. Kjempefint gikk det, minus en oppskåret negl. Jeg må barnesikre knivene mine fra meg selv. Alle grønnsakene ble kuttet opp i ørsmå biter, siden jeg synes store biter med diverse grønt er ekkelt, og jeg kastet alt i en kasserolle sammen med hakkede tomater og bønner på boks.
Første problem: For mye grønt og for liten kasserolle, ergo, jeg måtte bruke tre stykker.
Andre problem: Ingen ordentlige instruksjoner om hvordan man skal lage suppen. Bare beskjed om hvor mye grønnsaker som skulle til. Ergo igjen: suppa ble kokt i tyve minutt - en halv time i stedet for rundt en time som den tydeligvis skulle etter det jeg har hørt i dag.
Dermed, problem tre: Jeg kjente konsistensen på tomatene og klarte dermed ikke å spise mer enn tre skjeer av suppa jeg hadde kokt 2-3 liter av, og måtte derfor skylle resten ned i doen.

Fantastisk hva? Jeg er så flink! 2 timers arbeid og masse mat rett i dass, bokstavelig talt.

Blomstrene mine er også døde. Klin døde! Jeg har lyst på et kjæledyr, men tar ikke sjansen på å kjøpe ett. Om jeg ikke kan holde blomstene mine i live, hvordan skal jeg da passe på et kjæledyr? Nei, her får vi vente noen år.

Ja, og i dag skulle jeg lage koteletter til middag - for første gang i mitt liv. Jeg gledet meg som et lite barn til julaften. Det luktet godt, og alt så lovende ut. Helt til jeg skulle skjære og tygge de. Mer tørr enn det tørreste knekkebrød, og ukrydret på grunn av tankeløsheten min. Og dermed - rett i søpla. Akkurat som om Grinchen stjal jula. Hjertesmerte. Neida. Joda. Følelsen av mislykkethet var hvertfall til stede.

Og nå nettopp, jeg skulle bare sette en pose mel inn i skapet, så faller faen meg hele skapdøra på meg! Alt faller fra hverandre rett foran øynene mine. Så nå er jeg minus en skapdør også. Var da ikke måte på hva man skal hanskes med. Jeg burde egentlig bare skylde på at det er en utdatert hybel jeg bor i. En med dårlige rør på badet, lysbrytere og skapdører som faller av, men faen og. Det skjer jo alltid meg.

Heldigvis har jeg noen herlige muffins med rosa glasur som jeg kan trøstespise. Utrolig nok noe jeg har klart å lage selv. Kanskje jeg ikke er helt mislykka som husmor likevel? Jeg mener ikke å være bitter og å overdrive, eller jo det gjør jeg. I virkeligheten sitter jeg egentlig bare å ler av min egen mislykkethet. Man trenger litt galgenhumor for å overleve, vet dere.

Gammel sang? Å, ja! Men en klassiker også. Jeg har aldri tidligere tenkt over hvor nydelig og håpefull sangen er, men nå når jeg har det - elsker jeg den. Spesielt denne versjonen. Glee-versjonen - of course!

Eneste problemet med juleferien og lengda på den er det at man glemmer at man ikke bor fast hjemme lengre. Noe som betyr at det å ta avskjed og å reise tilbake til hybelleiligheta noen-og-femti mil unna er ganske hardt. Jeg felte noen ikke-så-tapre tårer. Jeg innrømmer det. Uten skam også. Jeg kan skylde på at det er den tiden i måneden, men the truth er at jeg rett og slett er sippete og gråter av alt mulig nå for tiden. Hvorfor hormonbomba-Lill har oppstått må man ikke spørre meg om, men det begynner faktisk å bli ganske så irriterende. Jeg savner hvertfall hjem nå, og tenker mye på alle der og alle vennene mine som har flyttet rundt om i Norge. At det skulle bli så hardt å dra fra alle igjen hadde jeg ingen anelse om. Nå håper jeg bare jeg finner en unnskyldning for å dra hjem litt tidligere enn påskeferien midt i april, og krysser fingrene for at alt ordner seg med en god natts søvn.

Katy Perry fungerer faktisk også ganske godt for å se litt lysere på ting

Spesielt The Warblers versjon av den i Glee

Can you blame me for å elske denne versjonen?

Volume up, problemer bort!

Jeg føler ikke så mye for å blogge akkurat nå. Innlegg får komme om de kommer. Jeg skriver ikke fordi jeg føler meg presset til det. Ikke i juleferien. Bloglovin nedprioriteres også. Jeg har 169 innlegg som venter på meg, men velger heller å se julefilm mens jeg pakker inn gaver, lager kort og spiser meg tjukk på allslags julemat.

Jeg har forresten blitt syk også. Faen ta at jeg stoppet å ta solhatt og C-vitaminer rett etter eksamen. Der dreit jeg realt på leggen! Men det er ikke første gang heller. Jeg takker bare skaperen for at jeg var frisk under eksamen. Det kunne jo alltids vært værre. Jeg er hjemme, så da nyter jeg jula, frisk eller ikke.

God jul til alle dere også!

Jeg ligger våken, delvis på grunn av Red Bull'en jeg drakk for 6 timer siden(jeg sier jo at jeg ikke tåler den dritten der), men kanskje mer på grunn av at eksamensnervene har slått seg ned. Jeg gruer meg ikke noe til spørsmålene og selve eksamensoppgaven, den delen tror jeg kommer til å gå ganske så bra, men heller til å sitte i den kultursalen, blant mange mennesker, midt inni mylderet, mens alle er stille og fluktveiene er seglet. Jeg gruer meg til å sitte fast, til å ikke kunne røre meg uten lov, uten følge. Det er som å sitte fast i et bur.

Jeg leste om angst og depresjon i psykologiboka vi har i pensum, og kjente meg skummelt mye igjen i visse ting som stod der. Man kan godt si at fortidens sår ble revet litt opp i. Men jeg er jo frisk nå, tenker jeg.

"Angst er en følelsesmessig spenningstilstand og innebærer opplevelsen av at noe er farlig. [...] Angst innebærer opplevelsen av ubehagelige følelser, spenninger og fysiologiske reaksjoner. Men i motsetning til frykt er angst ikke rasjonell, og den følelsesmessige reaksjonen står aldri i forhold til den reelle faren. Angst er alltid en uhensiktsmessig reaksjon, fordi den hjelper oss ikke til å beskytte oss bedre, eller til bedre egenomsorg" (Håkonsen, 2010, s. 310).

Stemmer, stemmer, og ja, stemmer! Så uhensiktsmessig som det bare kan bli, men jeg kjenner meg likevel altfor godt igjen. Akkurat denne eksamenssituasjonen setter et lite støkk i meg. Ikke at det er første gangen. Sånn har jeg det alltid før en eksamen eller en lignende situasjon, men jeg tar det som det kommer og da ordner det også seg på en eller annen måte. Jeg har blitt sterk, og dette er en terskel jeg igjen skal komme over. Aldri helt frisk, men friskere, og enda ett steg nærmere målet.

I følge boka er det også en slags kronisk angst jeg har slitt med.

"Angst kan også utvikle seg til å bli en varig og kronisk tilstand, som i alvorlig grad reduserer menneskers livskvalitet[...].  Når angsten blir kronisk, ser en ofte at dette skyldes at forestillinger og indre bilder av skremmende, truende eller farlige situasjoner fester seg i oppmerksomheten(Håkonsen, 2010, s. 316)."

At den er og var varig, ja. How 'bout 6,7,8 years. Det er bare å innse det, den er jo fortsatt der, selvom den ikke kommer til syne så ofte lenger. Men her begynner dere også å se en sammenheng med eksamenssituasjonen, ja? "Forestillinger og indre bilder av skremmende, truende eller farlige situasjoner fester seg i oppmerksomheten". Det er akkurat det det er; forestillinger. Men likevel ganske sterke sådann..

Også over til depresjon(om dere i det hele tatt gidder å henge med så langt, wouldn't blame you if you didn't. Teori, teori, teori):

"Ved depresjon vil personen se på seg selv med svært negative øyne. En betrakter seg selv som lite attraktiv, lite ønsket og lite i stand til å gjøre noe med egen livssituasjon. En ser på seg selv som et menneske med mange lyter, og som på grunn av disse manglene og feilene er et menneske som ingen er glad i[...].Hos den deprimerte blir hendelser fortolket og forstått som uttrykk for svakhet, tap eller svik, selvom det som regel vil være andre forklaringer som er mer tilforlatelige. Ganske ofte er personen selv klar over at han eller hun fortolker hendelser for negativt, men makter oftest ikke å korrigere eller endre oppfatningene sine(Håkonsen, 2010, s. 326)".

Ja, ja og ja. Jeg har nok alltid følt meg litt slik, i begynnelsen av angsten mer enn noensinne. Mer enn en person burde oppleve å føle seg. Når man føler seg slik er det ganske vanskelig å forholde seg til andre. "Hvis jeg tenker slik om meg selv, tenk hva de andre tenker om meg da.." Dere skjønner bildet jeg prøver å male? Ganske åpenlyst egentlig. Heldigvis er også dette en innstilling jeg har kommet meg bort fra. Det tok sine år, men tiden leger faktisk mange sår.

Tankegangen min var egentlig veldig svart-hvitt den gangen. Jeg var stygg, jeg var dum, jeg var svak, jeg var bare en plage, ikke pen, smart eller sterk. Alt var bare negativt, hele meg var det. Jeg var faktisk så langt nede at jeg tenkte verden ville vært et mye bedre sted uten meg. Jeg gjorde ingenting godt, var bare en plage uansett. En som folk måtte slite med.

Det er så rart å tenke tilbake på den tiden. Gud så feil jeg tok, og for et forvridd virkelighetssyn jeg hadde. Jeg har godt av å være litt kjepphøy, det har jeg lært. Derfor vil jeg heller si at jeg har mye å by på, jeg er en veldig attraktiv person med utrolig mange gode egenskaper. Jeg har lyter, men hvem har vel ikke det? Mange mennesker er glad i meg, fordi jeg er den personen jeg er. Og NEI, verden ville ikke vært et bedre sted uten meg. Det er dumt å tenke slik. Jeg var dum som tenkte slik. Men så var jeg bare 12 år også. Verden er et mye bedre sted med meg i. Jeg sier det høyt og driter i alt som heter jantelov. Og mennesker kan si hva de vil om det, men jeg tror de fleste er enige med meg, faktisk! Og svak? Finnes ikke svak! Om noe så har dette gjort meg sterkere. Sterkere enn mange.

Dette ble et langt innlegg, men hjertet fikk sagt det det trengte. Jeg fikk si det. Og det hjelper. Jeg er roligere nå. Angående eksamen også. Jeg har overvunnet større hindre før. På torsdag trør jeg inn med hodet hevet og det vil fortsatt være hevet like høyt når jeg går ut. Jeg har overvunnet min egen angst enda en gang!

(Jeg må forresten vurdere å skaffe meg en anonym blogg om jeg skal fortsette å skrive sånt her åpent på nettet. Men jeg tror også det er mange av dere som trenger akkurat et slikt innlegg. Et innlegg som forteller at det går bra til sist og viktigst av alt; ikke gi opp! Jeg kom meg gjennom det, so will you!)

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: jeg elsker Glee! Jeg blir så glad av hele den her gjengen.
Can you blame me?

Vel, her har dere hvertfall bilde av det lille dåpsbarnet Thea og hennes stolte gudmor. Synes dette bildet er så flott, jeg. Nå gleder jeg meg til å bli ferdig med eksamen slik at jeg kan kommer hjem igjen og se henne og alle de andre. Bare eight more days to go, så er jeg ferdig med eksamen og på vei hjem. Jeg gleder meg halvt ihjel!

Pick a star on the dark horizon
And follow the light

You'll come back
When it's over
No need to say good bye
Regina Spektor - The Call

* Jeg har hatt besøk av hele familien min og hunden min over helga. Noe som var helt fantastisk deilig. Utrolig herlig å se alle igjen selvom det bare er to uker siden sist, og under to uker til jeg kommer hjem igjen. Har vært deilig å være omringet av litt omsorg og kjærlighet igjen.

* Jeg har levert Bernt Bjarne(bilen, ja) på verkstedet etter ulykken for å få ny bakluke og støtfanger(demper???), men fant ut at verkstedet ikke har sett på bilen engang til nå. Det selvom vi avtalte tre uker i forveien at den skulle leveres inn 1. desember og at det tok ca en uke å fikse den. Om jeg ikke får bilen min igjen denne uka på grunn av deres sløvskap så finner man ett stykk sinna Lill. De har forresten allerede mista en kunde. Ikke pokker om bilen min skal inn der igjen om noe skal skje! Jeg er avhengig av bil og er utrolig lei allerede av å sitte inne og ellers være avhengig av andres snillhet for å komme meg til og fra Høgskolen. Visste dere forresten at den 6 minutters bussturen koster hele 35 kroner? Det svir i pengboka om det skal fortsette slik.

*Apropos at det svir i pengboka. Her skulle jeg legge ut penger for pizza til hele familien inne på peppes, take-out liksom, når kortet mitt blir avvist to ganger. Jeg løper bort til minibanken og får beskjeden at jeg har 130 kroner igjen på kontoen. Hva i helvette?! Jeg kan ikke huske å ha brukt så mye penger, og stipendet kommer ikke før om 12 dager! Men når det går en liten sum her og en liten sum der til jule- og gavehandel, så blir det fort slik.  Dermed er jeg plutselig 2000 kroner fattigere på sparekontoen i tillegg til de 6000 jeg i all hast måtte legge ut for en ny pc når min forrige kræsjet like før arbeidskravet skulle leveres inn. Ett arbeidskrav som avgjorde om vi kom opp til eksamen eller ikke. Så der står jeg da, med to ferdige pizzaer inne på Peppes, og ingen måte å betale de på, og det etter jeg har tigget til meg en studentrabatt på en fredag når den egentlig ikke gjelder. Kjempemorsomt! Heldigvis ordnet det seg takket være en utrolig koselig Bjørnar som jobbet der. Jeg skjemmes likevel litt. Aldri har jeg vært så fattig som nå.

* Mobilen min er forresten og død. Hvem har sagt det er ufarlig å vaske baderomsgulvet liksom. Pang, der var mobilen min i gulvet og skjermen ødelagt. Morsomt å få meldinger og bare kunne lese den siste setningen. Fem år holdt den greia ut med meg, fem hele år! Jeg ønsker meg ennå flere! Jeg ville ikke kvitte meg med den før jeg måtte skyte den bak garasjen. Jeg elsket den greia, og forsto den fullstendig. Heldigvis har jeg fått lånt søsteren min sin nye Samsung Lg ett eller annet, som jeg forresten ikke skjønner bæra av. Touch-greier er ikke helt min spesialitet for å si det sånn. Håper det kommer seg etterhvert for jeg vet hvertfall om 1 stk fattig student som ikke har råd til ny mobil med det første. Jeg savner gamlemobilen min. Sony Ericcson 8010i <3

* Jeg er forresten også midt i eksamenslesing. Den går rett vest. Jeg tør ikke håpe på noe mer enn bestått. Da regner jeg hvertfall med at jeg ikke blir skuffa, så kan jeg heller bli gledelig overrasket om jeg får gode resultater. Det er ikke det å lære seg ting som er problemet. Men når man har hatt 14 forskjellige bøker i løpet av ett semester og man ikke har anelse om hva man skal konsentrere seg på å lese om, så er det ikke bare bare. Fortell meg hvordan jeg skal klare å huske alt derfra på bare ti dager, liksom. Men om elleve dager er jeg heldigvis på vei hjem til Kirkenes. Med bil vel og merke. Herlig å ikke måtte begrense bagasjen til bare en bag. Jeg skal også besøke graven til Stian, samt moren hans på samme turen sammen med ei utrolig god venninne. Må si jeg gruegleder meg.

Bare 10 dager til med helvette så er jeg fri! Hvertfall for en liten stund..

Lure på om du finnes der ute nå
Send eg mine tanker kjenner du de då
Send meg eit hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleie det eg sår
Sekundene tikker minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever får sjå

Kaizers Orchestra- Hjerteknuser

Her er et sample av Moi's versjon:

Og en av Kaizers:

Men jeg må helt ærlig si at r0lfFa's versjon er den jeg liker aller best, kanskje fordi jeg hørte vokalisten synge den live her om dagen på Amfisenteret. Den er virkelig nydelig. Synd den verken finnes på musicnodes eller spotify.

Hvilken versjon synes dere er best?

Denne er heller ikke så dum å huske på:

Spesielt siste punktet på tavla. Den er kanskje viktigst!

Og sist:

Jeg fant et bilde av meg på nett. For de som ikke vet hvem jeg er, vel, her ↑ har dere et selvportrett!. Everyone knows one. En liten freak, mener jeg. Blant mine venner er det nok meg.