Øysteins Krybbe

Lost my job, loosing my head. (Ikke hva jeg mener om byråkrati)

Mon, 02 Aug 2010 16:05:53 GMT

Javel, da er det kanskje på tide at jeg lufter noe av det som ligger og ulmer i dypet. Det har ingenting å gjøre med Island eller den dårlige sommeren som Island, eller vulkanene til Island, har skylden for. I hvert fall ikke direkte skyld, kanskje indirekte.

For, jeg er ikke alltid i godt humør om dagen. Ja, det er så mye som går galt i livet. Og siden jeg ikke har noen lesere av bloggen, kan jeg like gjerne være helt ærlig og skrive akkurat hvorfor ting er som de er.

Jeg nevnte i forrige innlegg, i stikkordsform, at jeg hadde fått meg...

INNHOLD BORTE VEKK

Og hva jeg mener om byråkrati får jeg heller skrive om en annen gang... Og for de som er opptatt av rettskriving og god norsk, slik som jeg, må jeg beklage at innlegget er som det er. Her råder ingen sensur (eller)...

Back with a bang!

Mon, 31 May 2010 21:34:23 GMT

Hei igjen.

Da er Øysteins Krybbe tilbake for å sette dagsorden i særdeles liten grad. Grunnet mange mislykkede forsøk på suksess i blogging og i livet forøvrig, har jeg nå bestemt meg for at nok ikke er nok. Skal jeg ha suksess i livet må bloggen tilbake. I ny drakt er Øysteins Krybbe tilbake for å informere, desinformere og glede leserne. Bloggen er altså tilbake etter nesten to år i dvale, men hva har skjedd siden da? Her er noen av høydepunktene.

Øystein avsluttet engasjementet i Fredskorpset høsten 2008.

Øystein fikk et engasjement som medialærer på Akademiet Videregående Skole skoleåret 2008-09.

Barach Hussein Obama ble valgt til USAs første svarte president.

Øystein var en glimrende toastmaster da hans storebror, Frode, giftet seg med Kristin sommeren 2009.

Øystein begynte, overraskende nok, som avdelingsleder for lyd og bilde hos Lefdal Elektromarked i Molde høsten 2009.

Barack Obama fikk Fredsprisen.

Den rødgrønne regjeringa ble gjenvalgt i Norge.

Øystein sa opp jobben for å begynne som journalist igjen.

Forskere i CERN sier de har klart å gjenskape Big Bang i Sveits. Bang!

Øystein fikk jobb som journalist i en avis i Nord-Troms.

David Cameron, leder for det konservative partiet, ble valgt til statsminister i Storbritannia.

Øystein kjøpte bil. En 4x4 Jeep Cherokee varebil fra 2005.

Øystein har ennå ikke begynt som journalist i avisa i Nord-Troms.

Tottenham Hotspur kvalifiserte seg til Champions League for første gang, gjennom å kapre fjerdeplassen i engelsk Premier League.

Øystein vet ikke hva som skjer angående jobben som journalist i avisa i Nord-Troms.

Didrik Solli Tangen og Norge kommer på 20. plass i Melodi Grand Prix med sangen "You rais me up". Ja, Elin. På papiret heter den vel "My heart is yours"...

Luka Modric har signert en ny seksårs-kontrakt med Tottenham.

Øysteins Krybbe er oppdatert!

Øysteins Krybbe ønsker deg hjertelig velkommen og håper du vil titte innom og delta på siden så ofte som du kan.

Underskrevet Øystein Fossum

Reopening...

Thu, 13 Aug 2009 01:05:46 GMT

Jeg har store planer om å gjenåpne bloggen min. I løpet av kort tid vil det altså skje. Alt jeg trenger er litt tid til å lage et nytt design. I sammenheng med oppussingen har jeg også fjernet alle de gamle innleggene (som var over ett år gamle) fra framsiden her, men de er å finne i arkivet.

Sann.

Hmm...

Fri, 10 Jul 2009 23:01:32 GMT

Burde bloggen reåpnes tro? Mon tro...

Victoria Falls

Wed, 11 Jun 2008 14:20:18 GMT

Her er noen bilder fra turen til Victoria Falls i April/Mai. Turen inkluderte Zambia, Zimbabwe og Botswana. Men først og frems Victoria Falls med diverse aktiviteter.

De som reiste på turen, minus Simen og meg - som måtte holde kameraet...

Brua over Zambezi, som deler Zambia og Zimbabwe. Her hoppet vi fra, flere ganger...

Fossen sett ovenfra...

En liten luring på lodgen...

River Cruise på Zambezi. Også kalt Booze cruise...

Elefanter i Chobe Nasjonalpark i Botswana.

Og en hipp flodhest...

Vic Vic Falls fra Zimbabwe.

Vi besøkte en landsby i Zimbabwe. Mye hyggelige og imøtekommende mennesker.

Tomme hyller i en tilfeldig butikk i Zimbabwe.

Tilbake til Zambia og et nytt booze cruise med solnedgang...

Cape Town - Hit, Run and Comeback...

Mon, 21 Apr 2008 09:31:55 GMT

Legger bare ut noen bilder fra påskas "Dar-Johannesburg.Cape Town-Jo'burg-Maputo-Jo'burg-Cape Town.Jo'burg-Dar-tur". Forenklet var jeg og Camilla en tur i Cape Town med en pause i Maputo, Mosambik. Er kanskje ikke så mange mesterverk her, men det er i alle fall turen oppsummert i bilder - i kronologisk rekkefølge, selvfølgelig.

De fire Nobels fredspris vinnere fra Sør-Afrika på rad og rekke ved Waterfront i Cape Town. Mandela og de Klerk til høyre, med Albert Luthuli etterfulgt av Desmond Tutu til venstre. Bak synes Table Mountain.

Ikke et høydepunkt, men vi besøkte Two Oceans Aquarium ved Waterfront også. Der brukte vi cirka 30 minutter...

...før vi måtte løpe for å rekke sightseeingbussen med endestopp Camps Bay. Ikke anbefalt den bussen heller. Her er for anledningen en trompetist ved stranda for å markere anledningen..

Nok et bilde fra "nær solnedgang" ved Camps Bay. Det er ellers mange flotte strender ved Cape Town, men vannet er, som her, iskaldt. Som å bade i norsk fjellvann...

Her er jeg på toppen av Table Mountain, med utsikt ned mot byen - og Robben Island...

Camilla har nesten klart det samme... Toppen bak til venstre er Lion's Head.

Her er hele "Lion". Lion's Head med Lion's Rump eller Signal Hill.

Vi brukte en hel dag på å se og "bade med" pingviner ved Boulder's Beach, en time-halvannen fra Cape Town. Tok alt for mange bilder, og brukte dager på å slette de igjen...

Ved å bruke firmaet BazzBuss sin Cape Peninsula Tour ned til Kapp det gode håp, stoppet vi for en båttur til såkalte Seal Island. Egentlig bare en illeluktende holme med alt for mange sel. Nå har vi gjort det, så slipper vi å tenke på å gjøre det igjen.

Når det gjald pingvinene måtte vi imidlertid tilbake. Også Boulder's Beach var inkludert i Cape Penisula Touren... Her er visstnok verdens eneste "Se opp for pingvinene" trafikkskilt.

Og så, finally, høydepunktet. Kapp det gode håp. Cape of Good Hope.

Så glade ble vi. Cape Point bak oss her.

Så når Kapp det Gode Håp var unnagjort kunne vi feire hele neste dag. Det gjorde vi på en vintur til fire forskjellige vingårder rund Cape Town. Fra ni til fem fikk vi smake hele 22 forskjellige viner.

Denne karen hører til på en vingård hvor de også lager utmerket ost. Fairview tror jeg de het. Uansett, alle høydepunkt var ikke unnagjort...

...for etter en hard kamp mot det vi trodde var dårlig odds, kom vi oss til slutt til Robben Island. Her er guiden vår, en tidligere Robben Island-fange, som fortalte med innlevelse om hvordan det var å bo der. Pluss litt om kona og familien sin. Til slutt virket det maste ganske koselig...

Som cella til Nelson Mandela...

Eller Cape Town sett fra øya.

Her skulle det vært en hel haug av bilder fra Maputo, men så langt kom jeg aldri. Eller, jeg kom meg til Maputo. Jeg fikk derimot aldri tatt fram kameraet. Maputo er på mange måter som Dar, så en flasher ikke kamera overalt. Derfor bestemte jeg og Camilla oss for å dra tilbake til den vakre byen mellom fjelli. Jeg trengte mer vestlig preg etter et halvt år i Dar.

Så vi kom oss tilbake og besteg Lion's head...

Så dro vi på en Township tour. Cape Town er nemlig ikke så rik som den ser ut som. Utenfor bysentrum bor det millioner av fattige, som ellers i Afrika.

Her er guiden vår sammen med Vicky, som driver det hun kaller verdens minste Bed & Breakfast. To små rom. Til en dyr penge. Pengene går imidlertid til fattige i område, så. Bravo.

Camilla forhandler om ny leilighet i København, mens jeg leker meg med "Service-bjella" nede ved Waterfront. Mitt motto er at god service må utnyttes så lenge du har den...

Mer Waterfront.

Siste "fjelltur". Signal Hill og mer solnedgang.

Robben Island fra Signal Hill.

Konklusjon: Cape Town er fantastisk!

Sannheten om "vitenskapelig utdannede museumsansatte"?

Wed, 05 Mar 2008 10:24:46 GMT

Det er i hvert fall det jeg velger å kalle dem. De bor i et konservasjonsområde - (her: Ngorongoro conservation area) - som skiller seg fra en nasjonalpark ved at noen - (her: et folkeslag) - (her: masaiene) - har tilgang til å leve i og bruke området) På vei hjem til Arusha etter en vellykket safari stoppet vi innom en av disse landsbyene i konservatet hvor det var mange konservatorer?

Flere av landsbyene langs "safariveien" er åpne for turister, og masaiene som bor der livnærer seg godt av den ekstra intekten. Det kostet bare 15 000 shilling per pers å komme inn i landsbyen, altså 75 kroner. I Norge er ikke det nødvendigvis store summen, men i Tanzania og da spesielt i ikke urbane strøk, er 75 kroner MYE penger. Vi betalte 300 kroner tilsammen.

Men en kan ikke si noe på mottakelsen. Vi ble møtt av en gjeng smilende og hoppende glademasaier, bokstavelig talt selvfølgelig...

Masaiene er den største av Tanzanias 120 forskjellige trestammer. Fra Arusha og helt opp til den grensen til Kenya (og litt til) er masaiområde.

De var flinke til å involvere oss. Sønnen til høvdingen, som tok imot oss (bildet under), tok kameraet mitt, ga meg stokken sin og skubbet meg & onkel Jon-Arne på danse/hoppegulvet sammen me de andre glade masaier. Resultatet ble som du ser. Klønete hopping og to bilder ute av fokus...

Mens vi gutta ble tvunget til å hoppe ble mamma sendt over til damene. De gav henne smykker (bare på lån selvfølgelig...), og de danset og hadde det fint. Damen til venstre, (Maria, tror jeg hun het) fortalte mamma om seg selv og de samtalte om familielivet og livets lyse sider...

Store hull i ørene, mange utsmykninger og laken som klesplagg er bare noen av kjennetegnene på en masai.

Frode brukte en del tid på å rense kameraet sitt etter at denne nysgjerrige gutten hadde tilgrisa objektivet med fingeravtrykk...

Det bor ikke mer en 50-100 mennesker i disse små landsbyene. Men man må si de har det moro forde om.

Her er masailandsbyen sett fra utsiden. Bak de to masaiene kan du se litt av "souvenirbutikken" deres...

Etter hoppingen ble vi delt i to grupper og vist inn i hyttene deres. Der forklarte "sønnen av sjefen" hvordan de levde der og hvor tøft det var å være så mange som de var i de små hyttene. Så bar det ut av hyttene og til souveniravdelingen. Fascinerende nok var det den største avdelingen. Bare juggel, og trefigurene var ikke litt pene engang. Der gav de oss kriminelle "mzungu-priser" (kvitingpriser) de ikke lot seg avprute.

Tre armbånd til 30.000 Tzsh når 5.000 ville vært ok. De ville tenke på det og etter en stund gikk de ned
til 25.000. Jeg takket heller pent nei, mens "sønnen av sjefen" ble litt smågretten.

Videre gikk ferden til skolen, som lå rett utenfor landsbyen (cirka ti meter). Det var maks 20 elever der da vi stakk innom.

Der hadde de ikke noen souvenirsjappe, men en donasjonskasse istedet. De lurte den i den muntlige presentasjonen av skolen som tok minst ett minutt. Men da vi ikke hadde noe penger å gi dem ble
"sønnen til sjefen" enda mer grinete. Eller sutrete om du vil. Egentlig kan du kalle det hva en du vil. Det er ikke så viktig for meg. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Men han sa i alle fall ikke mer den dagen. Jeg vet ikke om han har sagt noe siden heller, for så vidt.

- You want to buy him? - You want to buy?

En er unfair om en sier at barna deres ikke er søte. Men når foreldrene bruker dem til å melke turister for penger, synes ikke jeg det er noe gøy lenger.

Et stumt "fuck off" var alt jeg fikk fra høvdingsønnen da vi satte oss inn i bilen for å dra...

Hele greia virket falskt. Gjestfriheten, smilene, latteren. Jeg vet at jeg ikke skal gre alle hårene med samme kammen, eller hvordan det ordtaket nå lyder.

Men jeg er fristet til å samtykke med ordene til sjefen min: "Do not trust any of the masais. You can't trust any of them.
And do not ever let any of them into your house! Sawa? (okei?)" - Sawa...
Om dette er sannheten om masaier vet jeg ikke, men jeg dro dessverre videre med et dårligere inntrykk av masaiene enn da jeg kom til denne landsbyen.

Yeye Ni Cucu Sana - Han Er En Kjempe Kylling (resten av safaribildene...)

Mon, 03 Mar 2008 09:45:34 GMT

Jeg trodde ikke løver stakk av. Men denna karen blir jaget av en flokk bøfler. Hadde det vært meg hadde jeg kjempet imot...

I tillegg kommer det her en serie med kjedelige bilder. Håper du orker å se alle...

Hyene, mislikt av mange. Jeg liker dem jeg. De har jo humor...

Jakal spiser pelikan...

En jakal med en "halv" Thomsson-gaselle i kjeften...

Eh, en Thomsson-gaselle

En dikdik. Den minste i antilopefamilien.

I neste omgang kommer bilder fra Massailandsbyen vi besøkte. Mon tro om de var hyggelige?

"The Big Nine"...

Thu, 28 Feb 2008 09:53:16 GMT

Etter de fem store, dyr gjør rare ting og løve jakter ære kommer endelig de resterende fire dyrene av de ni store.

Giraffen. Trives overalt hvor det er træt å spise av egentlig.

Geparden, verdens raskeste dyr. Trives ved åpne sletter. Ngorongoro skal være det mest sannsynlige stedet og se dem, hvor jeg ikke sett dem noen av de gangene jeg har besøkt krateret. I Serengeti derimot...

Flodhesten. Det dyret som faktisk dreper flest mennesker. Ikke en å spøke med, med andre ord. Bildet taler vel for seg...

Og strutsen. Eneste fugl representert blant de ni store.

Fy flate hvor flink jeg er til å oppdatere bloggen min. Hadde bare alle vært like flinke. Hold ut i noen dager, så skal dere få se en løve bli jaget av, ja, hvilket dyr? =)

Hunting for Glory...

Tue, 26 Feb 2008 12:00:26 GMT

"Chelsea are a top side and they showed that but we did it. It's the best feeling ever to win a trophy, you can't better it. It's our first and I hope there will be many more." -Jonathan Woodgate (Tottenham-spiller, banens beste og målskorer i 2-1 seiern over Chelsea på Wembley sist søndag.

Uansett, jeg lovte dere en billedserie fra løvejakten i Serengeti. Her er den:

Synd at løva gav opp. Flere bilder kommer fra safarien. Bøffel som jakter løve og de resterende fire dyra fra "The Big Nine". Følg med, følg med 'couse there will be many more...

Urin, Sex og (Blå) Baller...

Thu, 21 Feb 2008 12:17:27 GMT

Ja, jeg vet at tittelen kan virke avskyelig. Men som journalist kan jeg heller ikke fornekte sannheten, desto mindre la være å skrive om sannheten. Og sannheten er ikke alltid så lyseblå. For sannheten handler også om dyra. Sannheten handler også om ville dyr. Så hva er det egentlig med de ville dyra? Hvorfor er de ville, hvorfor er de dyr? Hvorfor måtte de absolutt oppføre seg så rart når jeg hadde med meg familien på safari? Dette og mye mer får du ingen svar på her...

Dette tar cirka ett minutt,

Hannen har gjort jobben, men hunløva ligger igjen som et slakt. Nå må han vente i minst 15 minutter før hun orker mer. Og sånn går no dagan, i hvert fall i fem seks dager i strekk - hver måned.

Bavianene er enda kjappere enn løva. Nærmere ett sekund skulle til for at hannen var fornøyd, i alle fall fornøyd for en stund.

Det vil si cirka fem sekunder, før den igjen hoppet opp på anlene til "partnern" sin igjen... Minus for utholdenhet, pluss for å aldri gi opp!

Dette ser slettes ikke behagelig ut, men så mye som de har seg skjønner jeg godt at ballene blir blå...
Arten kalles "blueballs" - ikke til å ta feil av. Pole sana!

Han prøvde seg og prøvde seg, alt han fikk igjen var noen saftige spark. I know the feeling. Stå på kompis!

Jeg vet ikke om jeg skal kommentere bildet ytterligere. This is Africa (der kom det visst en kommentar likevel)...

Okei, jeg vet det er unødvendig å vise et bilde av en tissende giraff, i hvert fall kunne jeg da droppet å fremheve det slik som her. Jeg kunne egentlig nøyd meg med å fortelle at den sto og tisset slik i fire/fem minutt, men det blir liksom ikke det samme. Kanskje det samme for deg, men ikke for meg. Jeg velger heller å applaudere, tenk for en festblære. Bravo!

"The Big Five"...

Tue, 19 Feb 2008 11:03:21 GMT

Med familie på besøk dro vi til Arusha med buss (Kilimanjaro Express), bare ti timer med den beste afrikanske sørvisen du kan tenke deg. Ja, faktisk. Det var ingen som sov på jobb, slik dama som solgte oss bussbillettene gjorde. Bussen fungerte også bra, imotsetning til bussen til det busselskapet (Royal Coach) vi egentlig skulle ta.

Jeg hadde booket fire bussbilletter på fredag. Mandag kom jeg tilbake for å betale:

- Sorry, the buss are full.
- Full? But I booket four tickets last week...
- You did? Hmm, let me check.

-Kort pause-

- Are you mr. Fossum?
- Yes, I am. And I can see I have booket four tickets.
- Yes. But the buss is going on service...

TIA (this is Africa). Uansett, vi kom oss avgårde og turen gikk greit. Men om noen lurer er definitivt Scandinavian Express det beste selskapet. Ja, du tenkte riktig - det selskapet vi veltet med i Kenya for bare to og et halvt år siden. Shit happens.

Det var likevel ikke buss dette innlegget egentlig skulle handle om. Det var dyr det skulle handle om. Ikke dyre busser, men dyre dyr. Store dyr. The big five. De er de fem det er mest blest om å se på safari. De alle vil se. Vi så dem, alle fem. Vi var fire. Seks med sjåføren/guiden Gerald og kokken Basco. Midt mellom seks og fire er fem. Vi så alle fem.

Elefant. Denne (og en til) gikk rundt campingplassen den andre dagen.

Bøffel.

Neshorn. Dette er det utrydningstruede svarte neshornet.

Løve. Dette er to hanløver.

Leopard. Dette er en leopard. Konsentrer deg, rensk øynene og se godt etter. Det er en leopard.

Flere bilder kommer dere. Jeg vet ikke helt hvem jeg prater til, men om det er noen der ute som leser - High Five!

Smaksprøve...

Fri, 15 Feb 2008 13:17:03 GMT

Nå har onkel Jon-Arne, broder Frode og mamma Mamma satt seg på flyet til London og er på vei hjem. Jeg sitter igjen med våte øyne og litt hjemlengsel.

Vi har hatt to helt utrolig fine uker på safari i Lake Manyara, Ngorongoro og i Serengeti, samt en tur til Zanzibar og Bagamoyo. Høydepunktet var uten tvil safarien.

Jeg har alt fått lagt ut bildene på facebook. I løpet av uken som kommer skal bildene også komme på bloggen. Her er en smaksprøve på hva som kommer:

Løven ligger i gresset og lurer. Vil jakten lykkes? Følg med neste uke dere...

Trist...

Fri, 01 Feb 2008 10:21:56 GMT

Fra offisielt hold i den uoffisielle supporterklubben for Tottenham i Tanzania meldes det at klubben skal ha sørgedag i dag, da klubbens store ikon og stjerne, Defoe, ble solgt til Portsmouth i natt.

Jermain Defoe skårte 64 mål på sine 177 kamper for klubben siden overgangen fra West Ham i januar 2004. Han ble 25 år gammel. Lykke til i det neste livet Jermain.

Foundation of the Independent Fan Club of Tottenham Hotspur FC Tanzanian Branch

Thu, 24 Jan 2008 10:11:01 GMT

For meg er fotball viktig. Jeg synes i alle fall det er morsomt. Og alt jeg synes er morsomt er for meg viktig. Det er morsomt å ha det viktig, i alle fall viktig å ha det morsomt. Viktig synes jeg det er at
morsomt er fotball. Kanksje det til og med er omvendt?

I alle fall...

Jeg har funnet ut at fotball ikke er like tilgjengelig i Tanzania som i England, eller Norge for den saks skyld. Det er ikke bare bare bare bare å ta seg til en pub hvor de viser fotball. De har puber her, og ja, de viser fotball. Det er bare at det er så fordømt skummelt.

En vet aldri om en blir angrepet på vei til puben. Det vil si at det lønner seg å ta taxi, i alle fall etter at det har begynt å bli mørkt. Selv om en gjerne blør i drakta si vet en jo aldri hvordan utfallet blir om overfallsmannen for eksempel bruker sag???

Det er skummelt på puben også. Det er nemlig slik at når en er alene er en virkelig alene. Jeg skriver en men mener jeg. Jeg er alene. Jeg er hvit. Du tror kanskje alle de andre er sorte? Nei, de er røde eller blå. Er ikke det skummelt vet ikke jeg hva som er skummelt. Ut av overkroppene deres stikker det
svarte hoder og hender. De er for så vidt ikke så skumle...

Mens alle de sorte innbyggelrne heier på Arse*al (En Tottenham-fan skriver Arse*al slik), Manchester United, Liverpool eller Chelsea sitter jeg der alene i min liljehvite tottenhamdrakt. Ut av drakten stikker det for øvrig et hode hender med en "tan" (gyllenbrun farve) jeg må si meg rimelig fornøyd med. Noen ser kanskje på det som skummelt også?

Tirsdag fikk jeg endelig invilget resident-(innbygger) visumet mitt. Tirsdag slo Tottenham Arse*al 5-1 i ligacupens semi-finale. Tirsdag var jeg i godt humør. Tirsdag ble raskt onsdag for min del. Onsdag sov jeg godt.

"Oi, dem kunna no ha hengt den plakaten et mer synlig sted da..."

Som eneste Tottenhamsupporter i Tanzania, og med et rykende ferskt visum, ser jeg på det som mitt ansvar å opprette en supporterklubb. Jeg vil understreke at denne klubben også er åpen for svarte, røde, gule og blå mennesker like så mye som rosa, hvite og brune. Noen som føler seg glemt? Nå snakker jeg om hudfarger. Ligg unna alle medgangssupportere. Tottenham er ikke et lag for dere.

Siden det bare er meg, vil det ikke bli opprettet en ny internettside for klubben. Alt virksomhet vil gå gjennom denne internettsiden, http://oystein.weblogg.no, men merket med supporterklubbens fane: TOTTENHAM.

Er du ikke medlem kan du allikevel lese innholdet, men det stilles ingen krav om at det gjøres, slik som ved andre innlegg. Jeg vil beklage eventuelle problemer det vil medføre bloggmedlemmer som ikke er medlemmer av supporterklubben. Jeg håper dere vil fortsette å være med meg også i framtiden. Vær så snill!

- Øystein

Å begynne på nytt...

Tue, 18 Dec 2007 13:48:06 GMT

Jeg er langt borte, men bloggen er tilbake. Ja, jeg vet det. Det er snart et år siden bloggen ble tatt i bruk sist. Men hva gjør vel det, når jeg kommer tilbake med et brak?

Jeg bor ikke i Kristiansand lenger, ei heller i Londons fasjonable Holland Park. Nå bor jeg i Dar-Es-Salaam i Tanzania. Det er ikke like "posh". Det er derimot mange Toyotaer. Det vil si det er nesten bare Toyotaer, Hvite. Enten det er "vanlige" personbiler eller store "Land Cruisere" er det Toyota det går i. Bildet henger fremdeles igjen etter BMWen jeg så forrige uke. Det var nok den uka jeg så en annen hvit mann. Et annet spøkelse.

Ja, de kaller oss mzunguer. Eller wazungu, mzungu i entall. Tro om et slikt kallenavn hadde blitt akseptert i den antirasistiske velferdsstaten Norge? Det skal ikke jeg svare på i dag. Kanskje jeg gjør det etter å ha prøvd ut forskjellige teorier når jeg kommer hjem igjen. Det blir i så fall ikke før en gang i september i 2008.

Det er mzungu kidogo i Dar-Es-Salaam. Få. Men allikevel er det bare mzunguer jeg henger med. Eller nordmenn. Det er rart. Det finnes da mange hyggelige folk her nede - andre enn hvite, mener jeg. Men det er likevel ikke så lett å bli kompis med folk fra en så forskjellig kultur. Selv om alle kaller meg rafiki, som er det samme som "friend". Men nå kaller da alle hverandre for rafiki, kaka (bror), dada (søster) også videre...

Så, jeg har begynt på nytt. Bloggen har våknet til live igjen. Den har stått opp. Eller den er født på ny. Nei, den har nok bare vært en stund i dvale. Men ingen kan anklage meg for ikke å komme sterk tilbake. Her gir jeg deg/dere(vanskelig å si hvor mange som virkelig leser her - nå har jeg i alle fall sikret meg. Er det bare en er det greit. Er det flere har jeg dekning for det også. Er det ingen er det heller ingen som ser at je har skrevet feil.) mange bilder å se på.

Og skal jeg være ærlig. Jeg er rimelig godt fornøyd med produktet. Eller, det må sies at det er motivene som har skapt bildene. Disse barna er bare helt utrolige. Ikke veldig vanskelig å få noen til å posere på bilde. Problemet var i hovedsak å få mindre enn 20 stykk på et bilde.

Disse barna bor i fattige kår i Mtoni, hvor EMIMA har et senter for dem. EMIMA benytter idrett til å informere om Hiv og aids i Dar-Es-Salaam. Da til barn og unge.

Snipp, snapp, snute...

Fri, 13 Apr 2007 11:54:56 GMT

Jeg liker egentlig eventyr, i alle fall de som ender godt. Der de snille får det bra til slutt. Jeg liker for eksempel eventyrene om Espen Askeladd som ikke eier nåla i veggen, men som drar ut på en stor opplevelsesferd og vinner selve prinsessa med halve kongeriket på kjøpet.

Men vi klarte ikke kongens mange prøver denne gangen (Jeg snakker selvfølgelig om kvartfinalen i UEFA-cupen mellom Tottenham og Sevilla). Å tømme kjøttlageret eller å dra til verdens ende etter vann ville vært enkelt sammenlignet med alt det dommerne gjorde mot oss i disse to kampene. De var på Sevillas side denne gangen.

Når Tottenham drar ut i europacupen er det ikke som i eventyrene. Det hele ender imidlertid med at jeg blir såret og lei meg, og det liker jeg selvfølgelig ikke...

Eventyr er ikke virkelighet, det vet jeg. Men jeg hadde allikevel håpet at fotball kunne være litt mer som eventyr...

Nå er jeg bare lei meg, og det er virkelig.

Uka i bilder...

Sun, 08 Apr 2007 19:54:02 GMT

Vi tapte 1-0 borte mot Andriy Shevchenko og Chelsea på søndag...

...Arne Martin tok det ille opp,

mens jeg syntes det var gøy å endelig få sett Stamford Bridge.

Lise og Ida på en av sine daglige frukthandleturer i Portobello.

Den skumle Gribben i Kyoto Garden i Holland Park var skummel...

Men Kyoto Garden både var og er meget vakker...

Med vakre frittgående påfugler (i hvert fall en...).

Og Ida koste seg med 20 varmegrader og sol. (Hører forresten om minusgrader og drittvær hjemme, men det skal jeg ikke gjøre narr av - jeg bare nevner det.)

Tar også med et litt eldre bilde av Ida, nesten bare for underholdningsverdien i det. Men også for å fortelle at vi i staben var på Afternoon Tea på Lansborough Hotel for to uker siden. Det var en julepresang fra styret. Tusen takk til dere!!

Dette har skjedd...

Mon, 02 Apr 2007 21:22:15 GMT

Det er lenge siden siste innlegget på bloggen nå. Jeg gidder ikke kaste bort tid på å bortforklare hvorfor, men legger heller inn noen bilder jeg har tatt siden sist (det er ikke så mange av dem), som kanskje vil fortelle litt om hva som står/har stått i hodet mitt siden sist.

Vi begynner med siste hendelse:
Sist søndag dro jeg og Arne Martin på match igjen. Her er vi avbildet før avreise sammen med fastlegen vår, dr. Camilla Hatleberg.

- Fy, vi er kule!

Matchen, mot Reading, vant vi lett 1-0! Om vi hadde gode plasser kan du dømme selv av bildene jeg tok ved scoringa...

Kan ikke ha en bloggoppdatering uten ha legge med en nattbilde fra London, nok en gang er sjangeren representert av Tower Bridge.

London er kjent for å ha mange marked av forskjellige slag, men jeg tørr påstå at de er mest for de med mye østrogen i kroppen. Dette mener i alle fall Jonas om matmarkedet Borough Market:

Kjeeedeeeeliiig?

Det er mange sosiale happenings på "K". Bildet er fra en kveld med Trivial Pursuit.

Mikael er visst ikke så flink til å konsentrere seg under slike spill...

Et stort høydepunkt var det da jeg var hjemme 12.-19. februar og traff Thorbjørn, eller Pingo som mange av dere faktisk trodde han het.

Neste generasjons MFK-spiller - får håpe han ikke arver teknikken til faren sin...

Legger med et bilde fra en annen fotballmatch også. For så glad ble Arne Martin etter den fantastiske 4-3 seiern borte mot West Ham...

YIDO! YIDO! YIDO!

En stor mann legger skiskoene i kjellerboden...

Sun, 07 Jan 2007 15:36:37 GMT

Jeg husker at jeg som tiåring, for 14 år siden, i 1993, sto opp grytidlig på morgenen for å se VM i alpint fra den japanske byen Morioka. Det da stjerner som Alberto Tomba, Michael von Greunigen, Paul Accola og for ikke å glemme Marc Girrardelli herjet alpintsirkuset.
Det var på den tiden Norge faktisk hadde kvinnelige alpinister med i finaleomganene, oftest representert av Astrid Lødemel (som tok sølv i utfor og bronsje i super-G i dette VM)

Allikevel var det navnet til en ung nordmann som var på alle lepper, de kalte han "Aamato" og "Aamotasan". At Kjetil Andre Aamodt vant både slalom og storslalom i den lille japanske byen var stort for en trøtt liten gutt som meg. Dette er et utrolig fint barndomsminne for meg. Jeg innbilder meg det var mamma, Rune og jeg som var klare på gulvet foran fjernsynet klokka tre-fire på morgenkvisten.

Det var altså 14 år siden. Siden den gangen har Kjetil Andre Aamodt sammen med kompisen Lasse Kjus gitt oss nordmenn mye underholdning og oppruter i alpintbakkene. Gutten fra Holmlia i Oslo er tidenes mestvinnende alpinist med hele 20 mesterskapsmedaljer (fire OL-gull og fem VM-gull).

Etter å ha vært ute med alvorlige skader har han allikevel kommet tilbake. Spesielt rørende var gullet i Torino i fjor. Helt sykt, for å bruke et av mine sterkeste ord...

Skjønner godt at mange, inkludert Aamodt selv, tok til tårene da de så tidenes alpinist takke for seg på idrettsgallaen i går. Jeg fikk i alle fall en klump i halsen da jeg hørte nyheten.

Han gikk fra dette...

...til dette...

Kjetil, i mitt hjerte er du ikke bare årets norske idrettsutøver, du er tidenes norske idrettsutøver - Tusen takk for alt du har gjort for meg.